Søk Meny Lukk
Lukk
Av: vivianavega Intervjuer 1. april 2020

Hjemme med Emile The Duke

Studioet er byttet ut med kjøkkenet, og i sine siste Facebook-stories kan vi se Emile The Duke steke vafler til sine to gutter, mens leker ligger strødd utover gulvet. Det ser ut som hjemmet til en helt normal småbarnsfamilie, og det er lett å forestille seg Aasen, Emile The Dukes norskspråklige alias og den gjennomsnittlige norske manns talsperson, i en sånn setting. På fredag skal han strømme en konsert hvor inntektene går til Victoria Café & Pub i Bergen, som i likhet med mange andre små utesteder sliter som følge av korona-krisen. Victoria har lenge vært en av de viktigste scenene i Bergen for små og sære artister, og har også vært Emile The Dukes faste scene når han spiller i byen. Lenke til arrangementet finner du her.

Får vi se mest Aasen eller Emile The Duke når du spiller på Victorias cyberpub på fredag?

“Det blir nok litt både òg, men det er alltid litt styrete med engelsk, for jeg må øve og hodet mitt fungerer ikke så bra på engelsk lenger. Likevel skal de få litt av det, for da jeg begynte å spille på Victoria, var jo det fordi de likte de engelske greiene mine i utgangspunktet. Kan strekke meg litt ekstra av lojalitetsmessige årsaker, og det blir sikkert litt gøy også.”

Hva har steder som Victoria betydd for deg?

“Jeg har blitt veldig glad i Victoria. Det er litt som å reise til en annen dimensjon hvor du ser de samme ansiktene igjen og igjen. Jeg husker jo ikke hva alle heter en gang, men de er så trivelige i Bergen føler jeg. Må være det romantiske regnet. Har vel vært der ti ganger nå, og jeg foretrekker alltid mindre steder hvor jeg kan bygge en relasjon og kose meg kvelden ut. Rik blir man ikke av å spille der da, men rik på hygge. Lurer på hva de tenker om meg. Må jo være noe sånt som «Han dere karen fra Oslo med frakken som alltid kommer med toget, drikker seg fin og gjerne mister toget igjen neste morgen. Men han er enkel da, bare pass på å ha mini-jack tilgjengelig».  Jeg ser ikke for meg en Bergen by uten Victoria Cafe og Pub, så oppfordrer alle til å vippse (de som kan) under cyber-konserten på fredag.

Hvordan trives du med hjemmetilværelsen om dagen?

“Jeg trives hjemme, jeg. Klart det er en utfordring. Men jeg merker hvor nærme jeg har kommet barna mine siste to ukene. Jeg har aldri hatt så mye tiltro til samfunnet uansett, haha. Der er det jo jeg som er litt syk kanskje. Men syns ikke det føles feil at en 2- og 6-åring er hjemme og blir oppdratt av foreldrene sine, egentlig. Men ja, må innrømme at jeg har rømt til studio et par ganger bare for stillhetens skyld. Og da sitter jeg alene og smiler foran Auratone-monohøyttaleren i fred og ro.”

Kan vi forvente oss et “Aasen tar pappaperm” eller “Aasen i karantene”-album i nærmeste fremtid? 

“Det kan ikke forventes dessverre, nei. Det blir nok kanskje et Aasen-album til, men jeg må la det ligge litt til.  Det som er med Aasen er jo at jeg kunne ha laget sanger om alt hele tiden, om hver eneste lille tur på toaletten (sic), men det må være avbrekk underveis ellers går jeg lei, og da blir det dårlig. Julealbum var allerede å pushe grensen litt synes jeg, selv om det ble bra mottatt.” 

Hva slags musikk kan vi forvente fra deg mens denne lockdownen pågår?

“Under lockdown, og allerede lenge før det, har jeg sittet og laget positive sanger på gitar. Noe som er litt rart, for jeg er jo ikke like glad hver dag jeg heller. Jeg liker litt tanken på bruksmusikk, og tenker litt sånn “hvilke hull kan jeg fylle?”. Føler ikke at jeg hører så mye glad musikk ut av Norge, men jeg vet jo ikke alt som finnes der ute. Kanskje det kan passe ved utgangen av denne krisen. Hvem vet.”

Gitar? Betyr dette at du er i ferd med å skli over i den radiovennlige “pappa-rocken”s verden? 

“Hehe, pappa-rock? Da ser jeg for meg en Ben Stiller-film eller noe. Eller James Taylor? Jeg vet ikke så mye om rock. Men det har skjedd noe med meg de siste årene – jeg føler meg ikke så kul eller spesiell lenger, og jeg har blitt mer opptatt av litt sånn mindre ego og mer kjærlighet-type ting og sånt. Men ja – det føles veldig gubbete å gå til og fra studio med den gitaren på ryggen, det hadde jeg aldri trodd. Om jeg hadde fått til noe radiovennlig, som faktisk ble spilt på radio, hadde det jo bare vært super-schpa dét. Har jo ikke fått til det før, akkurat. I veldig mange år har jeg bare fnyst av alt som har med band og gitar og sånt å gjøre. Det som skjedde var at det stod en gitar i studio en dag for et par år siden, og jeg var allerede litt lei av synther og MIDI og skjerm og mus osv. Så satt jeg der i mørket og la den i fanget og tenkte «Tenk så lett livet hadde vært om jeg bare kunne sittet med en sånn her og laget sanger». Så da vokste den lysten litt, men det tok lang tid før jeg faktisk kjøpte en gitar, og gikk med den flau nedover Grünerløkka i svart søppelsekk. Litt sånn skammelig, som om jeg hadde handlet på sex-sjappa. Men det er mye lettere å spille gitar enn piano da, det synes jeg. Harmonimessig er gitar litt begrenset i forhold, men sånn ellers. Selv om jeg om dagen skriver mest på gitar kan det fortsatt hende jeg spiller det inn med synth eller noe i stedet, så det ekke helt dogme. Det siste der fordi til tider er det en plage å få god lyd i den gitaren. Alle disse pedalene og svitchene. Blir sikkert ikke så flink, men er streng og kjenner en utvikling.”

Hva synes du er det beste med å være musiker? Og hva er det som eventuelt har vært mest skuffende?

”Jeg er ingen flink musiker, så der har det ligget litt frustrasjon. Men jeg har vært ganske sta og målrettet, så jeg har til en viss grad greid å uttrykke det jeg har hatt i meg, med mer eller mindre hell. Det beste med det er jo den følelsen når man føler man fikk det til, og når man blir anerkjent for det i tillegg. Kan vel si at jeg ikke blir skuffet over det noen andre gjør. Om jeg blir skuffet er det over meg selv, og ja, det har forekommet. Sånn går det når man er streng.”

Hvem er dine fremste inspirasjonskilder?

”Det er nesten umulig å svare på det, da det er så mange. Jeg kan si at det nesten utelukkende er folk fra en annen tid. Alle de fine melodiene og sangene som regnes under den store amerikanske sangboken, hvor mange senere ble jazz-standarder, for eksempel. Hvordan klarte de å lage alt det der? Og utrolig hvordan de ble tolket av så mange fantastiske musikere? Det er jo så klart bare å ta en tur på musikkhøyskolen eller noe, så finnes det jo flust av folk som kan det, men likevel ikke som de som levde i en annen tid, hvor det liksom kom ut av tiden fremfor en teoribok. Det inspirerer meg – folk som kan ting jeg ikke kan. Mange tenker vel «Emile ja, Steely Dan!», men de var jo bare også tolkere av det igjen, av blues og jazz og sangskriving. Så min fremste inspirasjonskilde er nok en, to, tre skritt tilbake, og så passer jeg på å vite sånn noenlunde åssen det kontemporære høres ut også.”

Er det noen produsenter du ser opp til, eller noen plater du mener er forbilledlig produsert?

“Hmm, produsent betyr jo litt forskjellig. Da velger jeg å tenke «satt sammen», fremfor en som for eksempel har laget noe beats, for å kunne svare litt konkret. Da koker det ned til at jeg må si noen album jeg synes sitter tvers gjennom bra sammen, det er jo umulig å vite hva som skjedde bak kulissene og hvem som bestemte hva, men jeg vil trekke frem Joni Mitchells «Wild Things Run Fast», Chaka Khans «I Feel for You», TLCs «Crazy Sexy Cool» og Frank Sinatras «Only the Lonely».”

Du har jobbet med og produsert litt for andre band og artister, blant annet mixet du nylig Beglomegs siste album «Elske livet fantastiskt». Ser du for deg at du i fremtiden vil jobbe mer med andre artister, eller ser du først og fremst på deg selv som soloartist?

“Jeg vil veldig gjerne jobbe for, med eller under andre jeg, og nei jeg ser ikke nødvendigvis på meg selv som en stayer som soloartist. Jeg er forberedt på at det kan komme et punkt hvor jeg ikke har noe mer på hjertet, men jeg elsker jo å mikse og også å for eksempel skrive låter for andre, så døra er åpen. I dag er det jo ikke akkurat konkurranse-fritt på den fronten, og jeg er heller ikke den mest allsidige eller flinke. Det jeg kan stille med som er unikt er jo min smak, og jeg kan vel også skryte på meg at jeg er flink til å både få og gjennomføre visjoner. Særlig punktlig har jeg dog aldri vært, *blunk blunk*.”

 

Sjekk også:

Ville du gjort forretninger med denne mannen?

Emile The Dukes alter ego, Aasen, svelger siste rest av kommunekaffen

Emile the Duke på by:Larm: «I change diapers for a living!»

Videoer: «Sunny City» og «Solitaire»

 

Sjekk flere The Duke-relaterte saker under.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.