Søk Meny Lukk
Lukk
Av: vivianavega Anbefalinger 8. april 2020

Bandet vi trenger nå

For mange er Devo tullebandet med rare kostymer, som hadde en dansbar hit med låta “Whip It” tidlig på 80-tallet, men skraper man under overflaten finner man et band med et budskap. I mai fyller albumet “Freedom Of Choice” 40 år.

To kunststudenter i Ohio

På tidlig 1970-tallet, langt fra New Yorks snart blomstrende punkscene, møttes to kunststudenter på Kent State, et universitet som har blitt beskrevet som en fritenkende oase i et ellers konservativt Ohio på denne tiden. Disse to studentene var Gerald (aka Jerry) Casale og Mark Mothersbaugh, som begge skulle bli grunnleggere, låtskrivere, vokalister og henholdsvis bassist og synth-spiller i bandet Devo. Begge hevder å ha drevet med performance-kunst før det i det hele tatt var et begrep. Blant annet pleide Casale å gå rundt på utstillingsåpninger iført lærmaske, slepende på en maskert venn i bånd som vendte rumpa mot kunstverk de syntes var middelmådige eller uinteressante. Mothersbaugh hadde blant annet spilt i band med klassekamerat Chrissie Hynde (som senere skulle starte bandet The Pretenders) og Casale spilte bluesmusikk med grisete tekster. Med deres felles forkjærlighet for å ha på seg masker når de spilte live, gerilja-kunst og blandingen av symboler fra høy- og popkultur, var det bare et spørsmål om tid før Casale og Mothersbaugh begynte å samarbeide.

4. mai i 1970, under en av universitetets mange antikrigsdemonstrasjoner, ble det åpnet ild mot studentene. Jerry Casale befant seg midt i kaoset og ble vitne til at en venn av ham, Allison Krause, ble skutt og drept av den amerikanske nasjonalgarden. Han fant senere ut at en annen venn, Jeffrey Miller, også hadde blitt skutt og drept. Det som ofte omtales som Kent State-massakren skulle så frøet som senere ble Devo.

Sinte, hvite menn

Fram til massakren hadde Casale ifølge ham selv vært en hasjrøykende hippie som trodde på fred og kjærlighet. Etter massakren klipte han håret kort, og mistilliten til autoriteter var total. Flørten og harseleringen med den autoritære estetikken var der tidlig hos begge grunnleggerne av Devo, og flere tiår før Knausgård ga folk hakeslepp med tittelen “Min Kamp”, ga Mothersbaugh ut kunstboka “My Struggle”, hvis omslag var inspirert av Maos røde bok.
Tekstene til Devo bærer også ofte preg av seksuell frustrasjon, og i likhet med dagens incels (subkultur bestående av unge gutter i ufrivillig sølibat) omtalte de gjerne kvinner som “females” og uttrykte skuffelse over å bli valgt bort til fordel for dominante alfahanner.

“I’m not a wanker or a banker

I’m not afraid to take a risk

It is the thing females ask for

When they convey the opposite”

(tekstudrag fra “Triumph Of The Will”, fra albumet “Duty Now for the Future”)

Interessen for biologi og naturlig seleksjon skinner også gjennom i navnet Devo – som er en forkortelse av begrepet «de-evolution», teorien om at mennesket har passert toppen av sitt utviklingspotensiale og nå er på vei tilbake mot sitt mer primitive utgangspunkt. Men der hvor mange incels i dag identifiserer seg som “alt right”, så befant Casale og Mothersbaugh seg langt til venstre på den politiske skalaen, dog mer preget av et nihilistisk verdenssyn enn et sosialistisk ett, og begge var medlemmer av den radikale studentorganisasjonen SDS, som blant annet var assosiert med de voldelige aktivistene i Weather Underground, en gruppe kjent for å blant annet ha detonert bomber inne i Pentagon-bygget.

We Are Devo

Det er litt uklart når eksakt bandet Devo oppstod. Casale har uttalt at han ble inspirert til å gjøre alvor ut av ideene sine, og fikk et bilde av hvilken retning han ville gå med Devo, etter å ha sett David Bowie spille under Diamond Dogs-turnéen i 1974. David Bowie skulle senere bli en av Devos største fans. Han kalte dem “the band of the future”, og tilbød seg opprinnelig å produsere debutalbumet deres, men på grunn av tidsmangel landet jobben på Brian Eno. Mothersbaugh og Casale hadde lyktes i å overtale brødrene sine (Bob Mothersbaugh og Bob Casale, kjent som Bob 1 og Bob 2) til å bli med i bandet, og i 1978 slapp de debutalbumet “Q: Are We Not Men? A: We Are Devo!”. Linjen “Are we not men” var hentet fra H.G. Wells’ roman “Dr. Moreaus øy”, og albumet er full av science fiction-referanser og kvasi-futuristiske synthlyder i skjønn forening med heseblesende gitarriff og odde taktarter, som til sammen danner et sound som tidvis låter som punkterte eller forvrengte rockeklisjéer.

Iggy Pop og King Crimson-gitarist Robert Fripp hadde også uttrykt interesse for å produsere Devos debutalbum, men til tross for kjente fans lot gjennombruddet vente på seg. Andrealbumet “Duty Now for the Future” fra 1979 ble en skuffelse både kommersielt og kunstnerisk for bandet, som ikke var fornøyde med soundet. Det skulle gå ett år og en utgivelse til før Devo fikk suksessen de hadde blitt forespeilet.

Freedom of Choice

16. mai 1980, eksakt ti år og tolv dager etter Kent State-massakren, slapp Devo sitt tredje album. I “Freedom of Choice” hadde pendelen svingt over i synthesizernes favør. Gitarene var fortsatt til stede, men bassgitar var byttet ut med synthbass og soundet ble mer motorisk og dansbart. Jerry Casale uttalte at han ønsket at Devo skulle låte som “en hvit robotversjon av James Brown”, og hvis man legger til godvilja, kan man tidvis skimte noe som høres ut som soulmusikk med hastverk.

På omslagsbildet ble vi introdusert for klesplagget som først og fremst forbindes med Devo i dag; “the energy dome”, den ikoniske plasthatten som ser ut som en rød blomsterpotte snudd på hodet.

Den første singelen – åpningskuttet “Girl U Want” – ble ikke den hiten de hadde forestilt seg, men bandets andre single fra albumet – “Whip It” – skulle vise seg å gjøre susen.

MTVs inntog i 1981 sørget også for betraktelig mer eksponering for Devo. Der musikkvideoer var et nytt medium for de fleste artister, hadde Devo allerede investert mye av sitt magre budsjett på dette, og hadde flere år med musikkvideoproduksjon bak seg, noe som førte til tung rotasjon på musikkanalen. Mark Mothersbaugh har uttalt at han trodde “Whip It” solgte så bra fordi folk trodde den handlet om sex eller sadomasochisme, når teksten egentlig var en parodi på amerikansk optimisme og kapitalistiske propaganda-slagord. Den noe kontroversielle musikkvideoen til “Whip It” understøttet likevel misforståelsen om at den handlet om sex – hvor Mark Mothersbaugh er på en ranch og pisker klesplagg av en vakker kvinne.

Kritikken av konsumentkulturen er også sentral i tittelsporet, som kan sees på som en kritikk av menneskers vilje til å ofre sin frihet og individualitet til fordel for en komfortabel og konform tilværelse som tankeløse forbrukere.

“Freedom of choice

Is what you got

Freedom from choice

Is what you want”

(tekstudrag fra “Freedom Of Choice”)

Mer relevante enn noensinne

Devo fortsatte å gi ut knallsterke album og har turnert sporadisk i flere år etter “Freedom of Choice”, men har stort sett blitt værende i periferien av pop- og rockhistorien fra 70- og 80-tallet.

Mark Mothersbaugh har gjort stor suksess som filmmusikkomponist, og ble blant annet Oscar-nominert for å ha skrevet låta “Everything Is Awesome“ for “Lego-filmen“ i 2015. Han har også laget musikken til flere av Wes Andersons filmer, og Devo-låta “Gut Feeling” havnet på soundtracket til “Livet under vann med Steve Zissou”, som nok bidro til å introdusere Devo for en ny generasjon lyttere.

I 2018 ble Devo innlemmet i Rock & Roll Hall Of Fame, og Jerry Casale var ikke overrasket over tidspunktet. Devos budskap om evolusjon i revers har aldri vært mer relevant enn i dag. I et åpent brev fra Devo som kom på trykk i Vice etter innlemmelsen, sammenligner Casale Trump med karakteren Macho Camacho, presidenten i filmen “Idiocracy” (2006). Devo har overlevd presidenter som Nixon, Reagan, Bush senior og junior, og til tross for at de tidlig forutså utviklingen som har preget USA de siste førti årene, hadde Casale aldri forestilt seg et scenario så ille som Trump. Han skriver at Devo har gått fra å være kanarifuglene i kullgruven, til bandet som spiller på Titanic idet skipet synker, og utelukker ikke at Devo kommer til å dra på turné i forkant av presidentvalget i 2020.

Devo skulle også spille på endagsfestivalen Cruel World Festival i Los Angeles 2. mai i år, som på grunn av coronaepidemien foreløpig har blitt utsatt til september. Vi får se om det blir noe av festivalen, som kan skilte med en uvirkelig line-up bestående av band som Blondie, Public Image Limited, Bauhaus og Morrissey. Så håper vi Devo sine røde plasthatter dukker opp igjen i forkant av valget i høst. Vi trenger budskapet deres mer nå enn noensinne.

Dersom du er interessert i å fordype deg i Devo, har Deichman Bjørvika følgende medier du kan låne når bibliotekene åpner igjen.

Bøker:

“Recombo DNA: the story of Devo, or How the 60s became the 80s” av Kevin C. Smith (2013)

“Freedom of Choice” av Evie Nagy (2015)

Musikk:

“Q: Are We Not Men? A: We Are Devo?” (1978)

“Duty Now for the Future” (1979)

“Freedom of Choice” (1980)

“Greatest Hits” (1990)

Film:

«The Complete Truth About De-evolution & Devo Live» (2003)

Inntil videre kan du høre på denne spillelisten bestående av musikk av Devo:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.