Politikk og poesi – Nueva Canción-bevegelsen og Victor Jara
Å blande musikk og politikk er noe som gjøres med vekslende hell, hvor teksten ofte blir satt i fokus, på bekostning av musikken. Parallelt med den gryende hippiebevegelsen i USA, og oppblomstringen av protestsangere som Joan Baez, Pete Seeger og Bob Dylan, oppstod en lignende bevegelse i Chile, ledet an av folkemusikeren Violeta Parra. Bevegelsen var Nueva Canción, som betyr “ny sang” på spansk, og betegner en musikksjanger som lyktes i å blande politisk engasjement, poesi, latinamerikansk folkemusikk og elementer av eksperimentell musikk, og en politisk bevegelse som skulle ha stor betydning for den spansktalende verden gjennom 60- og 70-tallet.
I tillegg til å regnes som grunnleggeren av musikkbevegelsen, er Violeta Parra kanskje mest kjent for sangen “Gracias a la vida”. Den ble popularisert av artisten Mercedes Sosa i 1971, og ble for alvor ble kjent i Norden da artisten Arja Saijonmaa ga ut en svensk versjon – “Jag vill tacka livet” i 1979. Nueva Canción hadde sine røtter i Violeta Parras arbeid med å bevare chilensk kultur, i form av chilenske sanger, tradisjoner, oppskrifter og uttrykk. Musikalsk sett henter den chilenske delen av Nueva Canción elementer fra folkedansen cueca, og cuecaens karakteristiske 6/8-delstakt går igjen i musikken til flere Nueva Canción-artister.
Violeta Parra fikk dessverre ikke oppleve omfanget og utviklingen av musikkbevegelsen hun var med på å starte. “Gracias a la vida” ble gitt ut i 1966, med albumet “Las ultimas composiciones de Violeta Parra” (“De siste komposisjonene til Violeta Parra”), og i 1967 begikk hun selvmord.
Før sin død rakk hun å samarbeide med en musiker som kanskje skulle stå igjen som det fremste symbolet på Nueva Canción og Chiles kamp for frihet, nemlig Victor Jara.
Musikk for arbeidere
Bondesønnen som endte opp som lærer, teaterinstruktør og musiker skulle spille en stor rolle i den chilenske venstresidens fremmarsj. Sammen med Inti Illimani, bandet han ofte spilte med, bidro Jara til den sosialistiske kandidaten Salvador Allendes presidentkampanje og til at han ble valgt i 1970. Etter å ha reist til Cuba og Sovjetunionen tidlig på 1960-tallet meldte Jara seg inn i et kommunistparti, og tekstene hans er preget av tydelig romantisering av arbeiderklassen og chilensk kultur, med titler som for eksempel “Que alegres son las obreras”, eller “Så lykkelige arbeiderkvinnene er”, eller mer poetiske metaforer på den venstreorienterte arbeiderbevegelsen, som i sangen “El Pimiento” (“Paprikaen”):
“Ingen ser den arbeide
under jorda
mens den natt og dag søker
sin næring
Røde paprika fra nord
fra Atacama
Jeg føler sangen fra dine røtter
i ørkenen”
(Utdrag fra “El Pimiento” – journalistens oversettelse)
I motsetning til mange andre politiske musikere, kunne Victor Jara og Inti Illimani skilte med ambisiøse arrangement, komplekse harmonier og en eksperimentell tilnærming til musikk. Midt inni “El Pimiento” bryter for eksempel bandet ut i et perkussivt parti som kan sende tankene til fri-impro. Victor Jara skrev også nydelige instrumentallåter, som “La Partida” og “Charagua”, fremført av Inti Illimani. Bandet bruker flere tradisjonelle latinamerikanske instrumenter; strengeinstrumentet charango (opprinnelig laget av beltedyr), panfløyte, quenafløyte og slaginstrumentet bombo, men også instrumenter mer familiære for europeere, som nylonstrengsgitar og tolvstrengsgitarer. Til tross for alvorlige budskap er musikken ofte preget av en håpefull og leken tone, som i “En el Rio Mapocho” (“I elven Mapocho”), eller “Canto Libre” (“Den frie sang”).
Protestsanger i sør og nord
Det var mye utveksling og gjensidig inspirasjon blant politiske visesangere i Nord- og Sør-Amerika. For eksempel gjorde Victor Jara to spanskpråklige versjoner av to sanger assossiert med Pete Seeger: “If I Had A Hammer (Hammer Song)”, eller “El martillo” på spansk”, og “Little Boxes” (skrevet av Malvina Reynolds). Jaras versjon av sistnevnte, “Las Casitas Del Barrio Alto”, ble gjort om til en sarkastisk og spydig sang om livet i Santiagos rike nabolag. Simon and Garfunkel bidro også til populariseringen av musikk fra Andesfjellene med sin tolkning av “El Condor Pasa”.
I Norge er Victor Jaras musikk kanskje først og fremst kjent gjennom Cornelis Vreeswijk sin plate “Cornelis sjunger Victor. Rätten till et eget liv” fra 1978, med svenske versjoner av Jara-låter som “Ni Chicha Ni Limoná” (“Värken det ena eller andra”) og “A Cuba”, eller Oslos egne Lillebjørn Nilsen, som i tillegg til å ha gjendiktet noen av Jaras sanger på norsk, ga ut sangen “Victor Jara” i 1975.
Statskuppet
Salvador Allende har blitt kalt den første marxistiske president som har kommet til makten gjennom frie valg. Partiet hans møtte likevel sterk opposisjon, ikke bare fra chilenske partier, men også fra USA, hvor angsten for kommunismens utbredelse drev CIA til å støtte det chilenske militæret økonomisk.
11. september 1973 ble Chile utsatt for et statskupp, med militærgeneral Augusto Pinochet i spissen. Rett før militæret tok kontroll over presidentpalasset, holdt Allende en direktesendt avskjedstale til folket over radioen, med lyden av skudd og eksplosjoner i bakgrunnen, før han skjøt seg selv.
Morgenen 12. september ble Victor Jara og tusener av andre som ble assosiert med venstresiden arrestert og tatt til fange i Chiles nasjonalstadion. Da fangevokterne innså hvem han var, knuste de hendene til Jara og prøvde å ydmyke ham ved å tvinge ham til å spille gitar med brukne fingre. I stedet sang Jara protestsangen “Venceremos” (“Vi vil vinne”). Han ble skutt mer enn førti ganger.
I eksil
I 1971 fikk Inti Illimani suksess med å legge musikk til et dikt av Violeta Parra – “Exiliada del Sur” (“I eksil fra sør”). I diktet beskriver Parra hvordan hun har reist over hele Chile og etterlatt seg forskjellige kroppsdeler på veien, og Inti Illimani har lagt til et siste vers hvor de tar farvel med Parra.
Ironisk nok skulle Inti Illimani selv havne i eksil to år etter utgivelsen. De var på turné i Europa da statskuppet inntraff i 1973, og det nye regimet nektet dem å returnere til Chile. Bandet ble værende i Italia, og fortsatte å spille inn musikk mens de var i eksil. I 1978 ga de ut den sterke låta “Vuelvo” (“Jeg kommer tilbake”) om deres fremtidige hjemkomst:
“Med aske, med skader
med hovmodig utålmodighet
med ren samvittighet
med sinne og mistenksomhet
med sikkerhet
setter jeg min fot i mitt land”
(Utdrag fra “Vuelvo” – journalistens oversettelse)
Hjemkomsten
I 1988, etter femten år i eksil, og mens de var på turné i USA, fikk Inti Illimani nyss om at de nå kunne returnere til Chile. De reiste ned umiddelbart og ble møtt av en stor folkemengde på flyplassen. Til tross for at Pinochet hadde styrt Chile som et diktatur i mange år, hadde han kjent på økt press om å bli mer demokratisk, noe som resulterte i at han bestemte å avholde folkeavstemning i 1988. Inti Illimani kastet seg inn i kampanjen for å forhindre åtte nye år med Pinochet, og folkeavstemningen endte med sviende nederlag for diktatoren, som så seg nødt til å gå av i 1990.
Inti Illimani er fortsatt aktive musikere i dag, og storbandet turnerer verden med forskjellige besetninger.
I 2003 ble Chiles nasjonalstadion omdøpt til Victor Jara stadion, og Jara er fortsatt ett av de fremste symbolene på Chiles rikholdige kultur og kamp for frihet, men også for venstresiden over hele verden. I 2008 ble den første arrestasjonen i forbindelse med drapet på Victor Jara gjennomført, og senest i 2018 ble åtte ytterligere pensjonerte militæroffiserer arrestert for drapet.
Dersom du ønsker å fordype deg videre i Victor Jaras liv og virke, har Deichman Bjørvika blant annet disse relevante mediene i samlingen sin.
Bok: «Victor – sangen der aldrig blev færdig» – Joan Jara (1988 – på dansk)
Tegneserie: «Victor Jara – la vida truncada del cantor chileno 1938-1973» – Miguel Goméz Andrea (2007 – på spansk)
CD: «Cornelis sjunger Victor Jara» – Cornelis Vreeswijk
