Søk Meny Lukk
Lukk
Silje Huleboer
Av: vivianavega Intervjuer 8. mai 2020

Renessanse-Huleboer

Hun er nok mest kjent for å være halvparten av duoen Ole & Silje Huleboer, men Silje Høgevold, som hun egentlig heter, har flere jern i ilden. I tillegg til å være utdannet billedkunstner, Steinerskole-lærer og musikalsk gjest i vidt forskjellige musikkprosjekter, som spenner fra rap til støymusikk, har hun også et soloprosjekt under navnet Silje Huleboer. Jeg er fristet til å kalle Silje Huleboers musikk ethereal. Den norske oversettelsen eterisk gir kanskje litt for sterke assosiasjoner til dusjsåpe, mens ethereal defineres som “extremely delicate and light in a way that seems not to be of this world”. 

I musikken, som stort sett er basert på repeterende vokal-loops, lykkes Silje Huleboer også i å forene sin forkjærlighet for eksperimentell musikk og sangdivaer fra popens verden. Nylig holdt hun en smått legendarisk strømmekonsert under Brakkesyke, hvor hun underholdt seere med én time karaoke, nærmere bestemt med låter fra sitt største idol Mariah Carey, som hun tidligere også har inkorporert i sin billedkunst. Konserten kan sees her

Hun har spilt solokonserter sporadisk i flere år, og lagt ut noen låter på Soundcloud, men i januar i år hadde hun sin første offisielle utgivelse som Silje Huleboer på samleplata “IOTA 1” (utgitt av plateselskapet Pekula Records), med sporet “Syngnathus”. Låta ble nylig trukket frem av VG-anmelder Marius Asp, som kalte den “kanskje årets fineste norske sang hittil”.  

Hvor kommer tittelen “Syngnathus” fra?

“Jeg husker ikke helt. Jeg tenkte i hvertfall på havet og så det var en tankerekke der og noe googling som ledet meg frem til dette lille dyret som er en del av sjøhestfamilien.” 

Hvordan er din kreative prosess? Er det forskjell på metodene dine når du lager musikk og billedkunst for eksempel?

“Nå holder jeg ikke noe særlig på med billedkunst lenger, egentlig. Jeg har beveget meg fra det kunstmiljøet og den scenen. Jeg oppfatter meg selv som musiker. Men jeg er jo veldig opptatt av visualitet da. Så jeg lager litt videoer og andre greier for meg selv som jeg bruker som del av et musikalsk uttrykk (cover art og slike ting), men ikke noe i en sånn «billedkunstner-som-søker-på-stipender-og-stiller-ut-på-No-Place”-måte. Det passet ikke til meg, det der. Var aldri fornøyd med kunsten jeg lagde og så skulle det bety så mye og man skulle liksom skrive så mye om det med tyngde. Det ødela hele greia for meg. Vokalarbeidet var en reaksjon på dét, og første gangen jeg fremførte loop-basert vokal var på avgangsutstillingen min på KHiO. Veilederen min spurte meg hvilket materiale jeg ville valgt å jobbe med hvis jeg var helt alene på ateliéet og ikke skulle tenke «kunstverk», og det var jo stemme. Da ble alt liksom fritt og det løsnet også på den visuelle flyten og inspirasjonen. Syns det er vanskelig å svare på hvordan den kreative prosessen er fordi den har måttet utvikle seg hele tiden. Tidligere ble solotingene mine nesten bare drevet frem av at noen spurte meg om å gjøre en greie. Da var det å sette seg ned og improvisere frem arbeider i løpet av noen korte dager. Nå har jeg tilegnet meg flere verktøy og behersker det tekniske i større grad som igjen påvirker prosessen. Men ofte starter det uansett med et enkelt tema jeg får på hjernen som jeg siden utvikler i studio. Ofte også får jeg ideer gjennom enkle setninger eller formuleringer.”

Apropos det tekniske – Jørund Vålandsmyr & Menigheten, som du har koret for og som nylig vant Spellemann for beste country, har begynt å bruke deg som tekniker. Hvordan gikk det til?

«Ole (Øvstedal – journ. anm.) produserte den platen og fikk meg til å kore på den på svært kort varsel. Jeg kom til studio vårt, som heter Chaka Khan, og la kor på tre låter ganske radig. Jeg hadde aldri møtt Jørund før, men viste seg at trommisen var bestekompisen til svogeren min. Etter en ikke så alt for lang tid ble jeg med i bandet fast, for det må jo være verdens koseligste band å være med i! For en gjeng. Og Jørund er en av mine favorittvokalister og han skriver veldig flotte låter. Jøie meg som den kassa låter! Har egentlig slutta å si ja til å kore i band. Jeg har ikke følt meg så komfortabel med å stå på siden sånn, ikke fordi jeg gjerne vil være i sentrum, jeg er ikke så rockestjernete av meg. Men har alltid syns det har vært vrient å vite hva jeg skal gjøre der på scenen når jeg ikke synger og venter på at linja kommer liksom. Ble for øvrig ganske kurert for mye av den slags angst etter at jeg og Ole gjestet Emile The Dukes julekonsert i fjor. Vi bare hang rundt der, som om det var julefest, cabaret og fjernsynskjøkken samtidig. Det var veldig gøy. Emile sa det skulle bli en juletradisjon heretter, så velkommen på julekonsert når den tid kommer. Etter det har jeg blitt mye løsere i snippen på scenen og ikke så redd lenger. Mer lik meg selv, slik vennene mine kjenner meg kanskje. Det er deilig. Men her snakker jeg meg jammen bort!

Jeg begynte å studere en årsenhet i musikkproduksjon like etter jeg ble med i Menigheten og er nå hustekniker i studioet til meg og Ole. På studiet på Westerdahls får man grei innføring i både studioteknikk og liveteknikk. Jeg ville ha flere verktøy enn stemme og en litt under middels kompetanse på piano og gitar. Dessuten merket jeg at jeg ofte kom til kort teknisk i livesituasjoner med soloprosjektet, det kan være sårbart å loope vokal live i mange, mange lag, og jeg ville forstå hvordan jeg kan forvente at det oppfører seg i ulike rom. Og det å kunne forklare det til en en tekniker på et spillested, hvordan hen skal følge meg i oppbyggingen. Sånne ting. Ville vite hva i all verden jeg holdt på med, haha!! Skal ikke skryte på meg å vite det helt enda, men jeg jobber på og lærer et lass for hvert prosjekt som vi får inn i Chaka Khan.»

Blir det noe mer solomusikk fra deg fremover?

 “Jeg holder på med en soloplate. Nå nærmer jeg meg noe da, haha! Holdt på med det opplegget der i hundre år. Mye lettere å prioritere andres arbeid eller samarbeidsprosjekter! Men den begynner å ta form nå altså, så håper den er klar før jul!“

Musikken din består hovedsakelig av stemme, men ingen ord. Hva ligger bak det valget?

 “På plata som kommer blir det faktisk litt tekst! Holder det enkelt og på norsk. Jeg har aldri følt meg særlig sterk på tekst som uttrykksform. Jeg synes alt som jeg sier bare blir flaut og teit. Er vel et ganske klinkende klassisk symptom på dårlig selvtillit, men sånn er det. Jobber med det! Det har vel kanskje litt å gjøre med at jeg er litt lat også. Jeg har vel kanskje ikke prøvd ordentlig, og jeg har heller ikke så hastverk med at ting skal ut, eller bli ferdige, og jeg vil at det skal være bra. De vokale trudeluttene kommer av seg selv og faller meg mer naturlig som uttrykksform. De føles riktige og ikke tvunget, noe tekst ofte gjør for meg. Jeg forsøker vel alltid å beskrive en emosjonell stemning, og det ligger ofte noe tekstlig bak som har inspirert, eller en scene, eller en konkret opplevelse. Men stemningen blir liksom borte hver gang jeg prøver å beskrive det med ord. De spora som det er tekst på på platen har enkle poplåt-strukturer i motsetning til de vokale, mer repetitive og ambiente sporene.” 

I et ganske mannsdominert miljø er det ganske friskt å referere til artister som Mariah Carey og Whitney Houston, og selv om det er mye flørt med kommersiell musikk i Oslos musikkundergrunn, er det få som har strukket strikken så langt som til 90-tallets popdivaer. Hva er det med dem som har fått deg til å holde fast ved disse artistene i så mange år?

 “Det er jo veldig bra musikk da. Jeg er bare helt ærlig på at jeg elsker musikken og stemmene. Det står høyest for meg uansett. Melodidrevet musikk med vokal i fri utfoldelse og mange lag. Det er det beste jeg vet, og slik har det vært siden jeg var fem år gammel. Jeg hadde en periode i tenårene hvor jeg oppdaget mye annen musikk og falt litt av diva-stien. Men fant tilbake ganske raskt og jeg fornekter meg altså ikke.” 

Hva ville folk blitt mest overrasket over å finne i platesamlinga di?

 “Tja. Jeg arvet et en ganske ryddig platesamling her for to år siden. Den var så velholdt og fin at jeg sa ja til alt. Det mye fin funk der og litt sånn disko og noe fusion der. Ellers var det mye kanskje utypiske greier (for meg), litt sånn «gubberock», kanskje? Selv om jeg ikke liker det uttrykket så godt. Jeg hadde en plan om å rydde opp og selge mye og få meg en liten samling med deilige ting. Men det står der enda. Jeg vil egentlig påstå at jeg har en ganske eklektisk smak i musikk, men noen ville kanskje blitt overrasket over at jeg har masse Cream. Er Cream gubberock? Men som sagt, de platene har jeg ikke valgt selv sånn sett. Spørsmålet ditt handler kanskje mer om hva noen ville bli overrasket over at jeg liker? Det er jo et umulig spørsmål å svare på, synes jeg. Tror ikke folk hadde blitt så overrasket i grunnen. Men for å gå tilbake til den fysiske platesamlingen, så ble jeg overrasket selv da jeg fant en plate i en bunke av tull og tøys, med bandet Howards, hvor Maj Britt Andersen medvirker. Der var det en fantastisk versjon av sangen som Boyzone gjorde kjent på 90-tallet – “Love Me For A Reason”. Den norske tittelen til Howards er «Det er slik jeg er». Wow, den var flott den, tenkte jeg.»

Du har spilt mange konserter i forskjellige konstellasjoner opp i gjennom årene. Har du noen gode eller morsomme konsert-minner du vil trekke frem? 

“En av de gøyeste, i tillegg til julekonserten til Emile, må være KUUK sin siste konsert på Blitz. Det var no voldsomme greier. Stinn brakke. Jeg var i kor-rekka, sånn halvveis stylet som Mariah. Jeg koste meg veldig! Det var et høydepunkt å gjøre «Bailando» (av det spanske bandet Paradisio – journ. anm.) som avsluttende nummer sammen med den friske gjengen der. Av rare konserter, som ikke nødvendigvis var verken særlig gode eller spesielt morsomme (før i ettertid), kan Ole & Silje Huleboers innslag på 100-årsjubileet til Valle-Sparebank nevnes. Det var sånn stort event med Thomas og Harald Show. Ingen visste hvem vi var, selv om jeg kommer derfra, og mange trodde sikkert at jeg var 17 år som fikk lov til å gjøre min første opptreden noen gang. For en absurd opplevelse det var. Den hardeste og tyngste konserten, men på sin måte også var veldig fin, var da vi spilte på gamlehjemmet på Træna. Det føltes jo veldig fint å gjøre det, men de var virkelig et BEINTØFT publikum. Stone. Face. Men jeg håper de likte det litt da.”  

Kallenavnet “Huleboer” har hengt ved deg en stund. Hvor kommer det egentlig fra?

“Det er en ganske kjedelig historie egentlig. Det var en kollega som skifta etternavnet mitt på Facebook. Jeg hadde glemt å logge meg av på PCen på kontoret og det var før man måtte skrive inn passord for å gjøre slike profilendringer. Han heter på sin side Jens Kokkosnøtt på Facebook. Men han valgte det selv. Jeg syntes umiddelbart det føltes naturlig med Huleboer så jeg skiftet aldri tilbake.”

Har du noen tips til noe man kan høre på, se på eller lese mens vi må holde oss innendørs? 

“I dag mens jeg syklet hørte jeg på sånn spilleliste over de mest spilte låtene på Spotify-kontoen min fra 2017. Der dukka det selvfølgelig mye Mariah og Brandy opp. Prefab Sprout havner også alltid på mine mest hørte artister – “The Sound of Crying” for en fin låt! Den syns jeg dere skal høre litt på. Det kan jo også være en god tid å lytte seg gjennom Mariah-katalogen, for de som ikke har gjort det enda, haha! Neida, men jeg har iallefall gått mye tilbake til ting jeg hørte på som ungdom. Det har vært skikkelig fint! Smashing Pumpkins og “Mellon Collie And The Infinite Sadness”, for eksempel. Jeg skulle vært mye flinkere til å lese mye mer, men jeg vil anbefale noen lokale forfattere som har skrevet bøker som virkelig har satt seg for meg. Håkon Hoffart sin debutroman “Ruller nedover skråningen i en tønne av gull”, Ingvild Lothes “Havfruehjerte” og Kristine Hovdas “Jeg lever ikke lenger selv”.”

https://open.spotify.com/embed/track/0P8A1zmlK8Jk2RvOwi4lJC

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.