Søk Meny Lukk
Lukk
Av: janolav Intervjuer 10. mai 2020

Closing Eyes – postmoderne pop for feinschmeckere

Closing Eyes fikk berettiget oppmerksomhet da de i 2018 platedebuterte med albumet «Soft Years». Siden den gang har de forfinet lydbildet og utvidet spekteret av musikalske uttrykk. Fredag åttende mai slapp de den utsøkte oppfølgeren «Eternal Fidelity» på Blanca Records / Eget Selskap. Albumet skaper en herlig drømmeaktig atmosfære og byr på postmoderne pop med røtter i fortiden, men med en fot i samtiden. Vi har tatt en mailsamtale med hovedlåtskriver Eirik Asker Pettersen om den nye platen og hans søken i musikkarkivene etter inspirasjon.
Tekst: Jan-Olav Glette 

Siden sist har Anders Emil Rønning blitt med på trommer og etter hvert kom også Jørgen Bjella ramlende inn i miksen på bass og synth, slik at den opprinnelige trioen med brødrene Eirik og Magnus Asker Pettersen og Emilie Lium Vordal ble til en kvintett. Ingrid Blø Olsen, Matias Tellez og Emil Nikolaisen bidrar også musikalsk.

Hva legger du/dere i tittelen evig troskap/ eternal fidelity?

– Det er egentlig to grunner til tittelen. Det er det åpenbare ordspillet på Hifi og Lofi selvfølgelig. Lav og høy oppløsning. Evig oppløsning. Men det kommer også fra tematikk som går igjen i tekstene. At ideer og forhold, som en gang var enkle, kan bli mindre skråsikre med alderen. Identitet, overbevisninger, vennskap og så videre. Jeg kan ofte bli oppgitt over hvor mye dårlig musikk som finnes. Av og til føles det som om det blir lenger mellom lyspunktene og det som engasjerer musikalsk, og da blir jeg litt redd for om jeg er i ferd med å miste interessen. Både som lytter og skaper. Så det er et slags statement eller en påminnelse om at de viktige tingene er det viktig å holde fast i selv om det kan være trått. Evig troskap. Litt corny.

Emil Nikolaisen har produsert skiva sammen med deg. Kan du si litt om hva han tilfører og hvorfor dere har valgt å samarbeide med ham?

–  Jeg har knapt vært med på å gi ut noe musikk der Emil ikke har hatt en liten finger med i spillet. Det føltes helt selvsagt at vi skulle gjøre denne platen med han også. Den viktigste grunnen er vel at det flyter veldig fint og intuitivt når vi jobber sammen. Han er god på å få oss til og føle oss trygge på at det blir bra, og til å skape en stemning der man blir kreativt åpen. Han er definitivt mer en produsent enn en tekniker i studio og tilfører ideer og innspill i arrangementene og låtene som alltid fører til at det blir bedre.

I løpet av plata veksler dere mye med tanke på vokaljobben. Kan du/dere fortelle litt om bakgrunnen for dette, de ulike stemmene og deres særegenheter og hva dere vil oppnå med denne variasjonen?

– Hm. Akkurat det er det som regel ikke så voldsomt mye plan bak. Det er egentlig en ganske organisk greie. Noen låter sier det seg selv hvem som skal fronte, men vi pleier ofte å ta opp vokal både Emilie og jeg og så ser vi hvem som føles som det mest naturlige ansiktet for låten. Selv om jeg er en slags bandleder, er det ikke et veldig frontpersonorientert band. Av og til ender det opp med å bli en slags duett, og av til ender vi opp med at den som har riktigst karakter for låten synger hovedvokal. Det er to låter på platen som var ment å være en duett der Matias brukte meg som hovedvokalist, så Matias har definitivt fått lov til å gjøre noen litt drastiske valg i miksen også. Selv om vi live ikke driver og bytter på hvem som spiller hva, er det mye friere i studio. Der handler det alltid om å lete etter hva som tjener låten best. Ikke egoet.

Jeg vil nå gi dere noen stikkord jeg vil at du/dere skal respondere med ditt/deres forhold til dette og om du/dere kan si litt om hvordan de er relevante for skiva.

Hauntology

– Litt morsomt at du nevner dette egentlig. Jeg har hørt mye på det som er gitt ut på Ghost Box, spesielt den Study serien. Broadcast gikk litt i den retningen etter «Tender Buttons», så det var gjennom dem jeg oppdaget det. Det er vel bare i interlude-låten i midten jeg hører særlige spor av hauntology selv. En ting jeg har likt med sjangeren er at den ofte føles som filmmusikk. Vi ville at platen skulle føles som soundtracket til en fiktiv film. Det er derfor åpningslåten heter «Eternal Fidelity (Opening Scene)» for eksempel. Det er en stund siden jeg har hørt mye på hauntology nå, og det henger kanskje mer igjen i spiriten til platen og i artwork enn i musikken ellers.

Space age pop/avantpop/ drømmepop

– Dette er jo en ganske bred sjangerbeskrivelse, men jeg er veldig inspirert av mye som sikkert kan plasseres i de båsene. Stereolab, Broadcast og Air for eksempel. Felles for alle disse var vel at de så tilbake til flere ting, men brukte det til å lage noe nytt heller enn en retrokopi. Retrofuturisme. For meg er det kanskje det som kjennetegner mye av det som plasseres i de båsene der, og det kjenner jeg meg igjen i. Musikkhistorien er full av inspirerende gull, og det veldig uinteressant å bare ha ambisjon om å gjenskape en spesifikk greie for meg.

Amerikansk psych eksperimentalisme

– Her kan jeg faktisk påberope meg å ha drevet litt musikkarkeologi og har gjort en god del både ekte og digital crate digging. Jeg har lest noen bøker som «The Sound of Tomorrow» og sånn – om de tidlige elektroniske eksperimentene, både concrete og synthbaserte. Det var sikkert Broadcast som åpnet også denne verdenen for meg. Jeg har hørt mye som har endt i glemmeboken i jakten på de virkelig interessante tingene, men Bruce Haack, Silver Apples, The West Coast Pop Art Experimental Band og The United States Of America for eksempel vil jeg anbefale til de som er interessert i å utforske de tidlige elektroniske eksperimentalistene! White Noise også, men de er riktignok britiske om man skal være pedant. (Les også om de kvinnelige pionerene innen utviklingen av elektronisk musikk og BBC Radiophonic Workshop, red.anm.)

Krautrock

– Krautrocken har vært en big deal for meg. Det er vel mer som en bevegelse enn en sjanger. Den favner jo ganske bredt. Jeg har lest flere bøker om krautrocken, googlet masse og sjekket ut veldig mye av det. Det er ikke alt jeg hører på lenger, men jeg hører fortsatt en del på Kraftwerk, Can, Neu!, La Düsseldorf og de mer ambiente sidene som Harmonia, Cluster og Roedelius’ solo-ting. Det har jo vært ganske hipt å dra frem kraut-inspirasjonskortet en stund, men det er ikke så alt for mange av de bandene som har gitt meg så voldsomt mye. Men Beak> for eksempel synes jeg er veldig bra! Det er ikke så veldig mye bevisst kraut-inspirasjon på «Eternal Fidelity» men inspirasjon fra pianoet til Rother på «Neu 75» ligger og lurer litt i kulissene. (Les mer om kraut her, red.anm.)

Brill building/ Tin Pan Alley

– Vil absolutt ikke kalle meg noen «Brill Building connoisseur», men jeg er veldig svak for en del av låtskrivingen som kom derfra. Paul Simon og Phil Spector har jeg hørt mye på og så har jo Burt Bacharach og Neil Sedaka noen skikkelig fine låter!

Fugler (fugler illustrert på coveret og fuglekvitter er det første vi hører på platen).

– Av og til kan en slags sonisk kontekst, eller hva man skal kalle det, være nesten like viktig som det musikalske for stemningen til en låt. Ta for eksempel «Green Arrow» med Yo La Tengo. Det er en kjempefin låt i seg selv, men jeg tror ikke den hadde hatt halvparten så sterk stemningsmessig impact uten gresshoppene som ligger under hele låten gjennom. Sånt er jeg fascinert av. Stemning har alltid vært veldig viktig for meg, og dette er jo en ganske sommerlig plate. I tillegg ville jeg at platen skulle åpne med en slags homage til Durutti Columns «Scetch for Summer». Låtene i seg selv er jo helt forskjellige, men åpningen er direkte inspirert med fuglene og trommemaskinen. Jeg synes det er gøy å bruke sånne hint til inspirasjonskildene. Jeg tror kanskje Damian feedet litt på at fuglene kommer tilbake innimellom og fungerer som et slags sonisk tema.

Damian Burgess har virkelig fått utfolde seg med et storslagent cover som jeg synes er med å skape dette inntrykket av å bevege seg inn i fortiden, til en imaginær/surrealistisk tid. Kan dere fortelle litt om samarbeidet med ham om omslaget.

– Jeg ble introdusert for Damian via Emil. Mye av den coverarten jeg har likt best har vært kollasjer. Etter hvert oppdaget jeg at det stort sett var en fyr som har laget veldig mange av de, Julian House. Jeg har hatt lyst å gjøre kollasjcover før, men har vært redd for at det er litt for oppbrukt. Damian sendte meg en masse av det han hadde laget og han hadde et veldig fint og litt annerledes uttrykk enn mye av det andre der ute. Vi plukket ut de vi synes passet best og ba han lage noe med den viben. Vi var veldig opptatt av at det ikke skulle være for okkult, men heller gjenspeile den litt drømmende og cinematiske stemningen fra platen. Noen har nevnt at platen er som om et gammelt band dro frem i tid for å spille inn en plate med dagens triks, men i realiteten er det vel omvendt. Vi er et band som liker mye av det som kommer ut nå og mange av de moderne produksjonsmessige triksene, men samtidig hører vi kanskje mest på musikk som kom ut fra 60- til og med 00-tallet. Vi er heller et nytt band som ser bakover. Da blir det jo kanskje på en måte retro, men samtidig føler jeg vi er såpass all over the place hele tiden, og vi forsøker jo heller ikke å gjenskape en spesifikk greie eller epoke. Det er kanskje med på skape den imaginære fortiden du sikter til. Vi er superfornøyde med coveret og det underbygger definitivt det.

Devendra Banharts «Middle Names» gjør dere en tolkning av. Fortell litt om valget av denne og deres forhold til freakfolkeren og hvor dere ville med deres nydelige versjon av denne låten?

– Jeg har lenge hørt veldig mye på musikk med mye kassegitar faktisk. Ikke den typiske akustiske musikken nødvendigvis, men tidlig Kurt Vile og Amen Dunes for eksempel. Litt mer indie og lofi akustiske greier. Devendra oppdaget jeg tidlig på 2000-tallet, og har fulgt med på han siden. Det er ikke alt han har gitt ut som har vært helt min greie, men jeg synes «Ape in Pink Marble» er det beste han har gjort! Jeg husker veldig godt når den kom for et par år siden. Jeg falt fullstendig for den med en gang. Kordene og det harmoniske han gjør på den platen er ganske nært det vi har holdt på med på «Eternal Fidelity». «Middle Names» er sånn låt jeg ofte har endt opp med å spille litt på når jeg har forsøkt å skrive. Etter hvert som platen begynte å ta form forsøkte vi å spille den sammen i bandet og med Emilies vokal passet det så godt at det nesten føltes som at det var vår låt. Den hørte på en måte med i historien til platen, så vi måtte ha den med.

 

Closing Eyes

 

Til slutt vil jeg at du velger fem låter som har vært en inspirasjonskilde til denne plata og forteller litt om hva du har hentet av lærdom eller ideer fra  disse låtene eller hvilke estetiske bevisstgjøringer du har fått gjennom disse.

Yo La Tengo – You Can Have It All
Yo La Tengo er definitivt det bandet jeg har hørt mest på de siste to årene. Det er så mye jeg elsker ved det bandet, men om man skal trekke frem en ting som klart har vært med på å forme «Eternal Fidelity» er det måten de ofte parerer mellow og litt inderlige låter med en groovy rytmeseksjon. Perkusjonsloops med akustiske trommer over.  «Just Like You»ble skrevet med en helt annen feeling enn den endte opp på platen. Den ble forsøkt spilt på mange måter før brikkene begynte å fall på plass som bandlåt og det var først når vi forsøkte oss med groovy trommer at den fant formen. Den vokalloopen som går nesten gjennom hele låten er selvfølgelig også inspirert av «You Can Have It All».

Stereolab – Come And Play in the Milky Night
Det er helt umulig å ikke ta med Stereolab eller å velge bare en låt av dem, så her slet jeg virkelig med å velge. Jeg har hørt så vanvittig mye på dem at det nok alltid til en viss grad kommer til å høres i musikken jeg er med å lage! Det er et band jeg stadig oppdager nye kvaliteter med. De er for eksempel overlegne i å bruke uortodokse rytmiske figurer og kordlooper som ikke nødvendigvis går opp i klassiske fire eller åtte takter, men de får det til å høres ut som verdens mest naturlige ting allikevel. Det er jo noe vi har gjort litt av på denne platen for å si det sånn.

The Radio Dept. – Keen on Boys.
Skandinavias beste pop-band spør du meg! Veldig vanskelig å trekke frem bare en låt her også. Jeg er så glad i absolutt alt de har gitt ut. De treffer meg så hardt følesesmessig hver gang! De er helt uovertrufne på enkle pop-melodier og har inspirert meg veldig mye i det melodiske.

The Smiths – Heaven Knows I’m Miserable Now
Jeg innrømmer at jeg ikke er fan av alt The Smiths har gjort. Jeg er mer glad i Johnny Marr enn Morrisey for å si det sånn. Men noe av The Smiths-katalogen synes jeg er veldig, veldig bra og «Heaven Knows I’m Miserable Now» er perfekt låtskriving spør du meg! Johnny Marrs gitarspill, cleanlyd og måten han vever melodi inn i kordene på er veldig inspirerende. Teksten er også veldig bra. Her går alt rett hjem hos meg.

Erik Satie – Gymnopedie No. 1
Dette er vel nesten som en slags ambient sviske å regne etter hvert, og sikkert litt klisjé å trekke frem, men hver gang jeg hører de kordene og den melodien føles det nesten som å være vektløs. Dette stykket går som slags rød tråd gjennom hele «Eternal Fidelity». Det er spor av det over alt. Måten han lar kordene og melodien smelte sammen på har jeg funnet så mye inspirasjon i!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.