Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 12. mai 2020

Plateanmeldelse: Göttemia – «Decadence»

 

Artist: Göttemia

 

Album: «Decadence» (2020)

 

Plateselskap: Tonehjulet Kräftpest

 

5

 

4. april skulle egentlig Göttemia slippe sitt nye album «Decadence» på Tonehjulet Kräftpest. I kjølvannet av plata skulle Göttemia dra på turné til Slovenia Kroatia, men turneen ble utsatt pga. av pandemien, det samme med plata, men nå er den ute.

I stedet for den planlagte turneen holdt de en online-konsert streamet rett på veggen i Facebook-gruppen Norsk Punk og på Gøttemias egen facebook. Det gnistret av trioen som hadde rigget seg til i gangen i Rockhuset, Halden. Gitaristen var hjemme med sykt barn, så de var er en trio for anledningen, men det funket som en kule, en av de bedre streaming-konsertene jeg har sett så langt. Se konserten her og les min omtale her.

Det gnistrer også av den nye plata til punkrockerne fra Eidsberg/Halden idet stiften treffer rillene. Gøttemia har spilt live og gitt ut skiver på løpende bånd siden 2002, men jeg gått glipp av Gøttemia tidligere, vel, jeg har hørt om bandet, men av en eller annen grunn sjekket jeg aldri ut musikken, i etterpåklokskapens lys, rarere enn rart, for dette er akkurat i min punk-gate (der nesten-siterte jeg jammen meg selv fra plateanmeldelsen av et av fjorårets beste album, Cockroach Clans «Songs About Blunt Knives and Deep Love», journ.anm.).

Gøttemia fyrer av første salve med låta «Tumor Says/Kill Kill (Bo Diddley)», en fyrrig miks som gir assosiasjoner til tidlig Turbonegro, Motörhead og Black Flag – en låt som inneholder alt som er bra, og var bra, med punkrock. Jeg får samme kick  som på 90-tallet da jeg fikk en kassett (mixtape) av David Gurrik, primus motor i de legendariske deathpunkerne Anal Babes, med Poison Idea, Didjits, og obskure band som The Dils, The Skulls, Unrest, Bigger Than God, Electric Eels +++ (les mer her). I tillegg kicket jeg på låtene til bandene Anal Babes covret på de to første platene, pluss svenske Brainbombs, utgitt på Gurrik sin label Big Ball Records. Jada, det ble helsikes mye namedropping her, men disse utøvernes uttrykk gjorde et uutslettelig inntrykk, og gjør det forsatt, og Gøttemias musikk maner fram akkurat den samme feelinga, noe som ikke skjer alt for ofte.

Gøttemia kjører på videre slik kun «gærne» punkere kan, og gir virkelig jernet. Låtene handler om det dekadente livet i Østfold med alt fra buffing av bensin, traktorpulling, brennevin, Värmland og Sylvi Listhaug, melder Halden-gjengen. «In Crust We Trust» er et kjapt utført støyorgie-forspill til «New Ass/ More Guts» – det er som om Lemmy har stått opp fra graven og gitt seg i kast med ur-grunge.

Noen av tekstene viser et tilnærmet «vanlig» politisk engasjement, full av satire, Gøttemias tribute til 77-pønken («Norway») og The Clash-influerte «Wouldn’t It Be Nice». På «Vegan Foods» kritiserer de folk som smykker seg med hundene sine som statussymbol, med en tekst som ville ha blitt refusert av alle debatt-redaksjoner her i landet. Stemningen er desperat på «(Was It) Something I Said» akkompagnert  av catchy som fy indierock, eller rå poppunk, om du vil, av den røffe sorten. Indierock, ja, «On And On» har den samme melodiske blødende intensiteten ‘a la noen av låtene fra Laurits Mosseby Orkester sin utgivelse fra 2018. Over til «Gasoline. Eidsberg/Halden-gjengen belyser limsniffing-problematikken i overført betydning, et tema som også har blitt behørig dekket av nevnte Anal Babes. Sjekk de effektfulle og skarpe barberblad-riffene.

I anmeldelsen min av The Good The Bad And The Zuglys «Misantrophic House» (2018) er Poison Idea en av referansene. Turbonegro er definitivt inspirert av Poison Idea, særlig på de første TRBNGR-platene, noen eksempler på det er «The Midnight NAMBLA», «Deathtime» og «Black Rabbit» fra «Ass Cobra» (1996). Gøttemia er ikke dårligere, de er også inspirert av Poison Idea, i aller høyeste grad, spesielt merkbart på «Untermensch», både struktur og vokalfrasering hinter til «Taken By Surprise», en av verdens beste låter, sammen med «Just to Get Away», fra überklassikeren «Feel the Darkness» (1990). Om det er linker til Turbonegros «Ubermensch» og The Good The Bad And The Zuglys «oppfølger» «Ubermench Revisited», vet jeg ikke, men det er iallfall en link, den viktigste, dette er tre knallåter. Og de vaker alle sammen i punk-universet.

Platas høydepunkter er nettopp «Untermensch», fengslende, nærmest powerpop-aktige, «Rednecking» (koringene er gull), heftige «Tumor Says/Kill Kill (Bo Diddley)» samt «Gasoline», «New Ass/ More Guts» og «(Was It) Something» på enn ellers jevn plate, som rundes av med Gøttemias svar på post-rock, instrumentalen «La Grande Bouffe», en passende avslutning, kraftfullt.

Gøttemias «Decadence» er en gnistrende plate. En sterk femmer.

 

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

3 Responses to Plateanmeldelse: Göttemia – «Decadence»

  1. Jon says:

    Tippers toppers

  2. Jan Isak Lauritzen. says:

    Det går litt fort for meg.

  3. David Aleksandersen says:

    Sjukt bra skive. Vel verdt en 5!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.