Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 21. mai 2020

Karin Park – hellig fantasi

Årets mest spennende svorske album kommer fra Karin Park. På albumet lar hun fortid og fremtid komme sammen i ett større hele i Djura Missionshus. Ved å blande kule nisjemusikere som Tom Biller, Andrew Liles og LaGaylia Frazier med hennes egen familie og andre lokale krefter hun har vokst opp med har hun skapt en milepæl i egen diskografi på sitt sjette album. Resulatet er en fantasifull og besnærende profan form for gotisk gospel. Vi fritter henne ut om innspillingsprosessen, det musikalske samarbeidet med ektemaken Kjetil Nernes, spiritualitet og grunntemaet fantasi.
Tekst:  Jan-Olav Glette  / Foto: LAUKLI&LAUKLI 

Her kan du også lese hvorfor hun ser på Grace Jones og David Bowie som en slags venner, behovet for å distansere seg fra middelmådigheten og om en tidlig besettelse for å uttrykke seg gjennom sang og musikk.

La oss begynne med tittelen på albumet «Church of Imagination», fantasiens kirke. Hva vil du fortelle med den?

«Church of Imagination» er en hyllest til fantasien. Nå når jeg har oppnådd en respektabel alder har jeg forstått at fantasien er utrolig viktig i alt det vi gjør. Når jeg var liten var jeg verdens mest fantasifulle barn og elsket å gå inn i den verdenen, og jeg hadde stor tro på at det betydde mye i ens liv. Ettersom man vokser opp er det som om at det er realiteten og samfunnen som spiller en stor rolle, ikke fantasien, men nå har jeg altså for alvor forstått at alt jeg som jeg foretar meg begynner og bunner i min fantasi. Og at det er mye lettere å utvikle det til noe om jeg først kan fantasere om det. Det er det som stopper oss voksne mennesker, vi i har ikke nok fantasi, men så fort man bryter barrieren kommer man på ting. Da finnes den, liksom. Det er nok det vil jeg misjonere litt med denne skiva. Vi må virkelig våge å satse på fantasien vår. Den er viktigere en alt annet, den starter alt. «Church of Imagination» er et forsøk på å gjøre fantasien hellig, for så viktig er den.

Din versjon av The Cures «The Forest» har blitt ganske annerledes enn de versjonene vi kjenner fra før av. Hva er ditt forhold til The Cure? Hvorfor har du gjort en cover av akkurat «The Forest»?

The Cures «The Forest» er en av mine favorittlåter, og jeg liker veldig godt hele «Seventeen Seconds»-albumet som den er på. Det er så mange bra The Cure-album, det som var min inngang til bandet var «Just Like Heaven». Jeg var 13-14 år og husker vi gjorde en cover av den da. Det fine med The Cure er at de kan skrive slike pophits og at de også eksperimenterer, og det er der jeg også har lyst å være, det ene bør ikke utelukke det andre. Jeg elsker popmusikk, men vil gjerne gå dypere og eksperimentere som jeg vil, noe jeg også føler at jeg gjør.

Kan du også fortelle om ditt forhold til Andrew Liles og Nurse with Wound? Han har du skrevet låten «A Thousand Minds» sammen med faren Michael Liles. Ser ellers at han også er med på låta «Anhedonia Part 4» på Andrews andre soloalbum «Black Sheep».

Kjetil og jeg spilte sammen med Andrew Liles når vi var på turné med John Doran, forfatter og medeier av The Quietus. Jon Doran har skrevet den fantastiske boka «Jolly Lad», hvis du ikke har lest den, så bør du virkelig gjøre det, den er utrolig vakker og morsom på samme tid. Vi opptrådte på releaseturneen for denne boka. Under turneen hadde vi mange gjestemusikere i hver ny by som vi kom til i England, Andrew Liles var en av dem, og da ble vi kjent. Han spiller også i Current 93, som Kjetil har vært en stor fan av lenge, og som jeg også er blitt fan etter å ha sette dem live i Oslo, Det var en kjempebra konsert. Andrew Liles gir ut mye musikk under eget navn, Nurse with Wound og Current 93. Låten «A Thousand Minds» er en av tre låter han vil gjøre sammen med meg til et album, som også Sven Erik Kristiansen aka Maniac fra Mayhem er med på. Tekstene er delvis skrevet av Michael Liles, Andrew Liles pappa. Disse tekstene er poesi, som Andrew fant etter at faren hans døde, og han gjorde dem om til låttekster. Jeg lagde melodi og vokal til dem. Hans versjon på albumet sitt er annerledes enn min versjon. Vi har gjort to ulike versjoner, og det var et givende og morsomt samarbeid. Andrew Liles er fri i tankene, en sann kunstner som frigjør seg fra regler, det er inspirerende å jobbe med han.

Jeg kjenner ikke noe særlig til LaGaylia Frazier, men vet hun har deltatt i den svenske Melodifestivalen (Melodi Grand Prix/Eurovision Songcontest) og gitt ut flere plater på egenhånd. Kan du fortelle om LaGaylia Frazier og samarbeidet dere i mellom?

LaGaylia Frazier er selve motsatsen til Andrew Liles. Hun er fra USA, kom til Sverige for ca. 15 år siden og har skapt seg en karriere her. LaGaylia Frazier er mest kjent som en sanger, ikke så mye som komponist, kanskje, selv om hun har gitt ut flere album. Hun er en skikkelig entertainer, og er med i bandet til Håkan Hellström og synger når de opptrer på Ullevi foran 70 000 mennesker. Hun er en fantastisk vokalist, en eksplosjon av en person og en nær venn av meg og hele familien vår. Det var Kjetil som foreslo at vi skulle spørre henne. Det var en superbra idé, for ellers kan man tenke at et samarbeid med henne og jeg usannsynlig, men vi har forsøkt å finne fram til et uttrykk. Jeg har skrevet noen låter til henne tidligere også, men det har aldri blitt så bra som det ble nå. Det var veldig bra å få henne med, og hun beriker med gospelvibben sin.

Gospel er altså en inspirasjon for noe av lydbildet og uttrykket på denne skiva. Kan du fortelle litt mer om hvordan det har påvirket deg? Og Kjetil? Hans «Shape of a Child» er kanskje den låten hvor jeg føler dette aller tydeligst.

Kjetil og jeg har ulik tilnærming til gospel, han har mer referanse til det gjennom The Rolling Stones’ rock-gospel, mens jeg faktisk er vokst opp i kirken og familien min har sunget gospel så lenge jeg kan huske.

Gospel har jo også en religiøs, spirituell side. Hvilket forhold har dere selv til religion og spiritualitet?

Jeg er oppvokst i et kristent hjem, men jeg har nok aldri helt kjøpt den verdens- og livsanskuelsen, men har likevel alltid vært interessert, gått med på at det kan finnes noe mer enn det som vi ser, uten at vi nødvendigvis har svaret på hva det er. Jeg er nok en spirituell person. Kjetil kan jeg ikke svare for, faktisk. Vi er nok uansett ganske ulike på det området, tror jeg.

Hvordan samarbeider Kjetil og du musikalsk? Hvordan avgjør dere hvilke låter som skal til Karin Park og hvilke som skal til Årabrot og hvordan endrer rollene deres med de ulike prosjektene?

Det er jo oftest sånn at jeg skriver mine låter til mitt prosjekt og han til Årabrot. Kjetil skriver i prinsippet alt til Årabrot, men jeg har en låt til det nye Årabrot-albumet og han har med to låter til mitt album. Det kan endres med tiden, at vi skriver mere til begge prosjektene, men den største forskjellen er at jeg synger i mitt eget prosjekt og først og fremst spiller synther i Årabrot. Det er fint å ha det sånn for jeg stoler 100 prosent på Kjetils låtskriving, og synes det er deilig at jeg ikke må skrive låter til Årabrot. Han har en utømmelig brønn, hvor det kommer låter hele tiden. Det faller seg naturlig hva som skal til hva. Når jeg spiller inn er han medprodusent og hjelper meg med ulike tips og ideer. Det er det samme med Årabrot, jeg legger synth og piano. Kjetil har ingen instrument med i mitt prosjekt. Han er en overgripende idémann, liksom. Han er utrolig kunnskapsrik om musikk, og kan peke ut ulike referanser som kan være bra å lytte til når man skal gjøre det ene og det andre, og det hjelper til med å sette ting i historisk perspektiv og i en sammenheng slik at man at man ser både fremover og bakover og gjør saker som skal holde lenge. At en virkelig har en historie i det man gjør. Det jeg tilfører til Årabrot er kanskje catchy melodier for Kjetil har aldri vært fokusert på å gjøre noen ting lyttervennlig. Jeg kan komme med innspill om å møte lytteren på halvveien. Kjetil er utrolig kompromissløs, og det er jo bra men når man kommuniserer via musikk kan det av og til lønne seg å være intressert i lytteren også. Kjetil har ingen teoretisk bakgrunn, men jeg har gått på musikkskole. Visse saker kommer naturlig til meg som Kjetil ikke har noen anelse om. Det er spennende. Vi kan tilføre ulike ting til våre ulike prosjekt.

Hvordan har det å bo og jobbe i en kirke hatt innflytelse på deres egen musikk?

Det å bo og jobbe i en kirke har så klart stor innflytelse på iallfall min musikk. Omgivelsene har veldig stor betydning for meg overhodet. Låtene Kjetil skriver nå har han gjort eller begynt på for 10 år siden. Han er langt frem i tid. Det han skriver nå kommer kanskje ut om 10 år. Jeg er mer intuitiv og påvirket av omgivelsene, og tror derfor at det kan høres mer i min musikk. Det kan være et spesielt sted geografisk og også selve lokalet.

Nå vil jeg at du skal snakke litt om musikerne som du/dere har hatt med dere i studio denne gangen, hvordan de har kommet inn i prosjektet og hvorfor du samarbeider med akkurat disse?

Vi kan begynne med Siljansnäs salongsorkester. De er lokale. Jeg var på en kirkekonsert nyttårsaften og så dem spille, og syntes det var så vakkert at jeg spurte om de ville spille på plata. Det ville de. Morsomt at de er lokale. En som ikke er lokal er Joshua Hughes på gitar fra Portland. Han har vær her på besøk, og da ble hans bidrag spilt inn. Han er en venn av oss. Han spilte rett og slett noe kult jeg ville ha med på plata. Tom Biller, som bor i L.A., spiller bass på en låt. Vi skrev låten «Magic» sammen, så det var naturlig at han spiller bass på den. Tom jobber sammen med en trommis som også heter Josh; Josh Garza. Så det var også naturlig greie ettersom de jobber sammen. Biller har mikset skriva, og han har også også gjort Liars’ «Sisterworld», en sykt bra skive, og produsert Warpaints første, som også er fantastisk. Han har gjort mange kule greier. Rober Koch, Ichiro Suezawa, Andrew Liles og Nick Sheldon er alle musikalske venner jeg har skrevet med og truffet på ulike reiser, noen bor i L.A., andre bor i England, og vi har stadig kontakt. Nick Sheldon spiller i mitt band. Han kjenner meg godt, vi spiller sammen i Pandora Drive. De fleste som er med er folk jeg har truffet, og alle er venner. Mamma og pappa synger i koret med sammen med andre korstemmer jeg har sunget i gospelkor sammen med siden jeg var liten. Nye bekjentskaper blandet med mamma og pappa er med på plata. Det er morsomt å blande slik, jeg har nesten aldri gjort det tidligere, i hvert fall aldri anvendt lokale krefter og mamma og pappa på det viset før. Det har føltes for nært, og det har ikke har passet inn i musikken. Nå har jeg lyktes å føre sammen mine to verdener. Sånt sett er denne platen en milepæl i min karriere, både min historie og fremtid kombineres på sett og vis.

Blant musikerne på albumet finner vi din far. Du skriver at dette er hans eneste plateinnspilling, men at han levde og brant for musikk. Hvor viktig innflytelse er han (og eventuelt også din mor og dine søsken) for at du selv valgte å bli musiker og hvordan har han (dem) inspirert deg?

Min familie var utrolig viktige for at jeg skulle velge musikk. Jeg har en datter, hun liker å synge, men hun er langt ifra like interessert som jeg var å synge når jeg var liten, jeg var jo helt besatt, jeg ville ikke gjøre noe annet. Jeg tvang mamma til å sitte og spille låt etter låt sammen med meg, og jeg hadde kirken der jeg hadde mulighet til å synge og forstå at det var det jeg ville gjøre. At man kunne trene på å synge i ung alder har vært uvurderlig, men jeg tror jeg hadde blitt sanger eller artist uansett, jeg har aldri vært interessert i noe annet. Jeg har forsøkt å bli interessert i andre ting, men det har kun vært musikk, og har i prinsippet vært det siden jeg ble født.

Josh Garza fra blant andre Secret Machines spiller trommer på plata, som du nevner. 

Josh Garca har jeg aldri møtt, derfor er det ikke så mye å si om han, bortsett fra at han spiller fantastisk bra trommer på den låten vi gjorde sammen over internett.

Strykerne Alm Nils Ersson, Benedetta Simeone, Jonas Forsberg er erfarne, godt voksne musikere. Har det hatt noen påvirkning å jobbe med folk som er såpass mye eldre enn deg selv?

Det er det samme å jobbe med unge eller gamle. Forskjellen er kanskje at de gamle vet mer når vi prater om ulike om band, referanser og de vet hvordan de vil ha det. Det var veldig gøy å spille inn med orkesteret. På «A Thousand Minds» er det ikke noen klikk, man må bare spille, det var et arrangement gjort for strykere og det var ikke noe tempo man kunne føle. De måtte bare satse på å følge flyten i låten, og den flowen er ikke selvsagt. Et morsomt prosjekt å forsøke å få til og det fungerte også bra når jeg spilte fløyte til. Jeg gjør ikke det ofte, men på den låten ble det gøy og bra, synes jeg.

Bruken av et kor og korsang generelt som en metode gir en egen kraft og tyngde platen igjennom. Hvor bevisst er dette og hva ønsket dere og oppnå med dette?

Det var ikke bevisst at jeg skulle skape kraft og tyngde, men det var bevisst at jeg ville ha med et kor der alle sang samtidig i stedet for å spille inn en og en stemme, for energien blir da en helt annen. Det jeg ville oppnå var å få effekten og klangen av at alle synger sammen og vibrasjonen av alle i rommet. Du vet, det var min tante, onkel, foreldre og venner av meg med i koret. Dét var en spesiell følelse og det gjør også at platen føles spesiell for meg. Det var bevisst.

La oss gå tilbake til det tekstlige. Du nevner den gamle kvinnelige aktivisten Nancy Cunard i «Dangerous Caress» blant EDM og rock’n. roll. Ser du på henne som ett forbilde og i så fall på hvilken måte?

Jeg synes hun er en spennende person, men jeg vet ikke om jeg skal si at hun er et forbilde, jo på en måte, men mer en kvinne å inspireres av i hvordan hun levde i sin tid og at hun gikk mot strømmen. Hun var en vill personlighet. Jeg synes der er spennende å sammenligne meg med henne. Iblant vil man innta en slik personlighet. Da hjelper det å tenke på andre kvinner som har gjort det. Akkurat det å våge å være den man er, og ikke gå med på omgivelsenes restriksjoner deler jeg med henne.

Også på «Empire Rising» er du opptatt av kulturpersonligheter. Filantropist og stålindustriens grunnlegger Andrew Carnegie, Anaïs Nin, David Bowie og Grace Jones. Er det en låt om søken og standhaftighet?

De har på ulike måter vært forbilder i mitt liv, som jeg vil leve opp til på enkelte sett. Jeg vil ikke nøye meg med middelmådighet. Alle disse fire personlighetene er så ekstreme i sin egen retning. Det beundrer jeg, og jeg behøver sånne mennesker i mitt liv og tenker derfor på dem som mine venner på sett og vis eller som mine forbilder. Jeg liker å omgi meg med folk som jeg kan se opp til.

Jeg føler også at det gotiske har vært en kilde til inspirasjon på dette albumet, både gjennom sanseligheten, naturbildene, mystikken og måten det uttrykkes hengivenhet på, i tillegg til det truende, mørke universet som tegnes opp. Og selvfølgelig The Cure- tolkningen.

Det er min smak som jeg har når det kommer til å kle låtene. Det kan sammenlignes med når jeg kler på meg, man har en viss estetikk og viss følelse for hvordan man vil vibben skal være. Jeg har ikke bestemt meg for at slik skal jeg være, jeg har kjent meg sikker på at det jeg velger kommer til å bli riktig fordi jeg har den smaken jeg har. Jeg er sikker på min musikalske estetikk. Det hører man i Årabot også, det er det samme jeg gjør. Jeg har funnet essensen i måten jeg liker å uttrykke meg på.

 

 

 

 

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.