Av: Victor Josefsen Intervjuer 6. juni 2020

Perry Dear & The Deerstalkers: Stilsikker feriemusikk

- Vi bruker ikke mye ressurser for å låte "1963". Det kommer naturlig med at vi har lyttet til så mye slik musikk og ved at vi øver mye for å bli bra, forklarer Per Øydir, eller Perry Dear, som både er bandleder, barytonbassist og tidvis vokalist i den stilsikre kvartetten Perry Dear & The Deerstalkers. Bandet er nå ute med langspilleren «Six-String Holiday», et herlig stilstudie i beat og shadows-musikk som fungerer like bra i 2020 som det kunne ha gjort i 1964.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Stian Nybru

Perry Dear & the Deerstalkers’ plate «Six-String Holiday» låter friskt og fullt av overskudd og moro. Det låter dessuten særegent, og viser virkelig frem sjarmen med det i dag lite brukte instrumentet barytonbass i fokus og en instrumentbesetning som hadde sin storhetstid for nesten seksti år siden. Det er utrolig gjennomført og velspilt fra A til Å, og man kan oppdage nye detaljer ved hver lytting. Utrykket er også lekent og variert.

– Det skal være et element av tull, tøys og moro i alt det vi driver med, forklarer 42-åringen til Deichman.

1960-talls entusiasten viser utsøkt smak og de nødvendige musikalske ferdighetene til å gjøre lyden av fortiden relevant og spennende også for et publikum i 2020.
Sammen med Bert Andrews (Bernt Erik Andreassen) på bass gitar, Barry Brumble (Bjarte Agdestein) på rytmegitar og Magnus Merrington (Magnus Forseth) på slagverk utgjør han altså albumaktuelle Perry Dear & the Deerstalkers.

Plata er produsert av Christan Engfeldt og spilt inn -mest- i Studio Paradiso (Engfelt / Forsgren) men også i berømte Toe Rag Studios i London hvor blant andre The White Stripes, Dan Sartain, The Kaisers, Television Personalities og Billy Childish er kjent for å ha vært.

Vi tok kontakt med Per Øydir for å nøste litt i trådene rundt utgivelsen.

Kan du fortelle om ditt forhold til baritonbassen? Hvordan den oppsto og hva du spesielt setter pris på med dette instrumentet?

– Det startet når jeg hørte de innspillingene med Jet Harris hvor de gjorde «Main Title Theme (From The Man With The Golden Arm)». Det var det råeste jeg hadde hørt, og er vel i grunnen det den dag i dag også. Jeg var femten-seksten år på det tidspunktet, og hadde likt Shadows og sånt før det, og beat, men dette var noe helt annet og gjorde at jeg bestemte meg for at jeg måtte skaffe meg en sånn baritonbass. Jeg har i grunnen likt det samme hele tiden, og har holdt på med litt av hvert annet, blant annet orgel, men aldri glemt det kicket jeg fikk av å høre og spille sekstrengsbass. Det er ikke så mange som bruker det i dag. Baritongitar blir benyttet av en del, men den kan ikke på langt nær gå så dypt. Det er veldig kult å ha et band hvor det er greien, og ikke bare noe for et par låter.

Per Øydir ga for øvrig ut EP-en «The Jet Harris Guitar Book» sammen med John Tuck og Colin Pryce-Jones for et år siden, basert på et notehefte fra 1963, som den berømte barytonbassisten etterlot seg, men spilt inn slik de forestiller seg at han ville ha gjort det i 1963. Harris selv hadde ikke disse seks låtene på det vanlige repertoaret, men ga ut en liveversjon av «Blue Moon» i 1978 og «The Creep» i 1990.

Ditt forhold til nostalgi og autensitet?

– Det er viktig på den måten at det er det vi synes låter best. Men det er ikke sånn at vi går inn i en studio eller livesammenheng og tenker at vi må passe på å låte «1963». Det kommer naturlig. Det er bevisst at vi prøver å gjenspeile det som skjedde da, men det er ikke noe offer. Det er heller ikke noe vi bruker mye ressurser på. Vi har hørt så mye av den typen musikk og har riktige instrumenter og spillemåte. Vi bruker masse ressurser på å låte bra, ikke for å låte autentisk. Grunnforutsetningen for hele prosjektet er akkurat at vi må gjøre dette bra. Alle bandene på den tiden kunne virkelig spille, og i og med at vi selv ikke er noen virtuoser må vi øve mye for å få det til å sitte.

Hva med originalitet?

– Om du ser på et norsk Shadowsband fra 1963, eller et beatband fra 1965, er det bare flaks hva som finnes av individualitet. De slapp problemstillingen. De prøvde å låte som forbildene. Originaliteten vil uansett komme fordi det er mennesker som lager musikken, ikke maskiner. Når vi skriver, covrer eller arrangerer, er det noe eget. For oss er det kulere å prøve å være kreativ innenfor definerte rammer enn at alt skal være lov. Om det kan kalles originalitet, vet jeg ikke, men det blir noe eget ut av det.

Apropos dette, dere benytter pseudonymer eller alias. Noe som i grunnen er i tråd med den musikalske tradisjonen som dere føyer dere inn i.

– Det er bare gøy, og startet vel egentlig med Peter Berry & The Shake Set. Når jeg skulle fronte bandet, og het Perry Dear der, var det morsomt å ta det videre med Perry Dear & The Deerstalkers, men vi kunne egentlig hatt våre egentlige navn også. Men ja, også Adam Faith, Cliff Richard og Ringo Starr var artistnavn. Så det er ikke noe nytt.

Dere bidrar til å opprettholde en tradisjon?

– Det viktigste for oss, som alle andre musiker, kanskje med unntak av noen desillusjonerte danskebåt-bandmedlemmer, er å spille. Vi vil spille det vi synes er bra, spille det vi liker på en måte vi synes er riktig, som jeg sa tidligere. Om man går på scenen, eller spiller inn plate, og fronter denne typen musikk må det altså være bra i utgangspunktet, så bra at folk skjønner at det er en kul genre. Det kan ikke være halvbra. Da yter du ikke det rettferdighet.

– Det er kjempekult om noen som ikke har forhold til denne musikken fra før drar og ser oss, eller hører plata, og deretter utvikler et forhold til denne typen musikk. Det er ikke noe mål å være sære og spille for et kresent beatpublikum. Om andre hører oss, er det kjempebra. Vi er på ingen måte elitistiske.

Hvor viktig er det at musikken har sin opprinnelse innenfor en bestemt tidsperiode eller låter som om den har det? Hva er denne gyldne og godtatte alderen og hva er den spesielle sjarmen som gjør at du/dere velger dere akkurat denne tidsdepoken?

– Tidsepoken gir seg selv siden den første Fender six kom på slutten av 1961 og den første skikkelig innspillingen med instrumentet kom med Jet Harris i andre halvdel av 1962. Det varer opp mot 1965 før det er passé, med unntak for filmmusikk. Det ville være malplassert å prøve å finne en psykedelialåt vi kunne spille. Vi ville ikke klart det. Vi har ikke ressurser eller låter til noe annet uttrykk. Det kommer naturlig hva som er gangbart.

Dere opererer likefullt innenfor et ganske bredt genrespekter, ihvertfall med tanke på coverlåtene som dere har valgt å tolke, og jeg synes jo også det er en fin variasjon i uttrykket.

– Ofte får du høre at det er smalt, men det er jo ikke det. Man velger hva som er mulig ut i fra et ganske stort musikalsk spekter .

Hva er etter din mening den største forskjellen mellom Perry Dear & The Deerstalkers i forhold til dine tidligere band, som Peter Berry & The Shake Set, The Indikation og Kåre and the Cavemen, både med tanke på bandkjemi og uttrykk?

– Kåre & The Cavemen hadde aldri noe ønske om å låte som, eller være, et autentisk 1960-talls band. Det er litt forskjellig i hvilken grad, individuelt, vi ønsket å fjerne oss fra den oppfatningen. Prosjektet lånte det man syntes var bra, og tok det med videre i ulike retninger.

– Peter Berry & The Shake Set startet med samme grunnidé som bandet nå. Det vil si man rendyrker hvordan et band var på et tidspunkt i tidshistorien, og vi opererer i samme tidssone. Likevel er vi ganske forskjellig, en del ting hadde passet inn hos Perry Dear & The Deerstalkers og vice versa. For mannen i gata, er det kanskje «same shit».

– En annen tilnærming er krevd av låtene vi spiller nå, selv om noe er omtrent det samme som før, men vi bruker mer tid på å finpusse arrangementet. Det gjorde vi også i Shake Set når vi spilte en vanskelig låt, men jevnt over er låtene gjerne mer krevende nå. Derfor bruker vi mer tid, men det er samme måte å jobbe på. Det har det egentlig vært også i andre band. I og med at vi ikke er virtuoser krever det at man jobber med det.

Hvor aktive er dere på konsertfronten?

– Bortsett fra release spiller vi ikke spesielt mye. Det er begrenset hvor mange ganger man kan pushe nærmere 60 år gammel musikk på folk. Og fordi vi spiller på eget utstyr, og med sanganlegg, blir det fort dyrt. Vi forlanger ikke skyhøyt honorar, men med leiebiler, og slikt, blir det fort kostbart om vi for eksempel skal dra til Bergen.

Hva er den viktigste forskjellen med å spille på sanganlegg og PA?

– PA fantes ikke da, og det ville være helt idiotisk å bruke masse tid og krefter på å låte bra, og så sende det gjennom en digital mixer. Det blir bakvendt når du kan få mye bedre trøkk og dynamikk, og høre hvor fint det er, med trommer som er akustiske. Det er ikke sammenlignbart i det hele tatt.

Hva vil dere fortelle med tittelen «Six-String Holiday»? Plata har jo også et artig cover hvor dere løper etter en minibuss og står og haiker langs en landevei.

– Ingenting. Det er bare gøy.

Nå vil jeg gjerne at du responderer til stikkord med å fortelle hva du tenker om disse ordene og hvorvidt det er relevant for «Six-String Holiday».

Beatmusikk

– Ja, noen av låtene er beatmusikk i henhold til det norske begrepet. Først og fremst gjelder det vokallåtene, og særlig den første («Tonight») på plata.

Shadows-musikk

– Jeg har ikke noe i mot det begrepet slik det ble brukt opprinnelig. Det rommer mer eller mindre alt av instrumentalband. I nyere tid har det også vært forbundet med tannløse 1980-tall band.

Instrumentalmusikk

– Jeg har spilt i mange instrumentalband. Cavemen var jo også tidvis et instrumentalband. Jeg har vært Shadows- og 1960s-fan siden jeg var tretten, og har hatt veldig glede av instrumentalband. Jeg har i det hele tatt hørt mye instrumentalmusikk, ikke bare Shadowsband, men også filmmusikk og jazz.

Dansing

– Det er klart at det er kjempeviktig. Det har hendt at vi har spilt i bryllup og bursdager. Ellers er det ikke særlig mye dans på en vanlig spillejobb, men vi har koreografi på scenen. I den genren på den tiden var det vanlig at de danset bak, og de som ville se konserten sto foran og hørte på. Da må musikken swinge og være dansbar.

Bandet har et i dag noe utradisjonelt forhold til eget skrevet materiale kontra tolkninger av andres låter.

– Låter som vi har skrevet selv øver vi på til vi kan dem, spiller inn og så glemmer vi dem. Live spiller vi stort sett coverlåter. Våre egenkomponerte låter kan ha pålegg, nyanser vi ikke får med live. Hvis vi skulle ha forsøkt oss på dem ville det blitt fattigmannssversjoner av originalen. De låtene vi spiller live har vi øvd inn med livebesetningen.

Vi går igjennom låtene som dere har valgt å tolke.

Tom Jones: «Thunderball» (John Barry) fra «James Bond».

– Det er en kjempefin låt. Jeg er ikke spesielt Tom Jones-fan. John Barry har lagd mye fint. Den låten ble til når jeg satt og klimpra på en gitar og kom opp med det riffet og tenkte den hadde vært kult å teste med Deerstalkers. Deretter fant ut at vi hadde lyst til å spille den.

«The Hills are Alive (with The Sound of Music)» (Rodgers/Hammerstein).

– Det er egentlig en fin sang. Jeg hørte en versjon med Jørgen Ingmann, som fikk meg til å tenke det har jeg også lyst til å gjøre også. Vi har prøvd og feilet litt, før vi til slutt endte opp med en slags bossa nova variant.

Dere gjør også min favorittlåt med nylig avdøde Little Richard, «Keep a Knockin'».

– Vår versjon ligner ikke så mye på Little Richards. Når vi hører på han, er det også meningsløst å covre hans versjon fordi det er ingen som klarer å gjøre den bedre. Vår versjon er nesten en helt annen låt. Vi spiller i moll. Den er hundre prosent inspirert av The Cliffters uutgitte versjon fra 1964. Det danske bandets liveversjon førte til at vi begynte å spille låten live. Vi har spilt den på mange konserter, og begynte å få bra tak på den og syntes vi hadde en ny vri som er kult å ha på plate.

Edvard Griegs «I Dovregubbens hall» er en låt mange har tolket (Aunt Mary, The Who, Trent Reznor, Erasure, Rainbow, Madness og Electric Light Orchestra, for å nevne noen), men deres versjon er litt annerledes fra de fleste andre jeg har hørt.

– Vi har prøvd å lage vår versjon, og er ikke de eneste innen vår genre som har tatt fatt i denne låta. Sounds Incorporated gjorde den i første halvdel av 1960-tallet, 1965, The Vanguards gjorde den også på 1960-tallet, som en Shadows-låt. Låta er ikke ukjent i den verdenen, men vi gjør den på en noe annen måte. Jeg har selvfølgelig hørt på Grieg. Har også gjort en annen Grieg låt, «Ved Rondane». Han har masse gode sanger, som er ganske greie å gjøre i mindre arrangement med fine akkorder.

Percy Faith: «Theme from a Summer Place».

– Enda en fin låt. Vår låt er basert på en del andre instrumenter. Jeg synes det fungerer med orgel og bass. Det er ganske sårt, og jeg er fornøyd med vår versjon. De fleste coverversjoner er med sang. Denne har vi spilt mye live, og vi er blitt gode på å spille den, derfor har vi den med.

Thomas A’Hara (Thomas Martinsen) ga seg i bandet før utgivelsen av denne plata. Med slankingen fra kvintett til kvartett har også liverepertoaret endret seg.

– Det var et stort tap. Vi måtte slutte å spille en masse låter live etter at han ga seg. De låtene hadde mye tostemt orgel og bass, og mange låter trenger akkompagnement i tillegg. På plate kan det legges på. Når han var med kunne vi gjøre flere ulike låter. «Theme from ‘A Summer Place’» er en av låtene som dere ikke lengre kan høre live med oss. Det var nok også ubevisst en av grunnene til at vi ville forevige den på plate. Vi følte at vi hadde fått skikkelig tak på låten.

The Sessions: «Bouncing Bass».

– Det er jo en låt som er ganske obskur fra mesteparten av The Outlaws (Ritchie Blackmore i Rainbow, Deep Purple osv, Chas Hodges fra Chas & Dave / Oily Rags med mer, Miki Dallon fra Youngblood og Nicki Hopkins fra blant andre Screaming Lord Sutch and The Savages og Jeff Beck Group) der de kalte seg The Sessions. Låten ble aldri gitt ut i England, men var en singel i Amerika, men gjorde ikke noe inntrykk. Den bare forsvant. Men det er utrolig drivende låt, som vi spiller veldig mye live og har mye glede av. Viktig å ha med en smått brutal låt også.

«Krüger & Krogh Theme» er skrevet av Peder Bernhardt og er en låt til tegneserien hans.

– Bjarte (Agdestein, som også er bassist Barry Brumble) er den som tegner. Rett før Shake Set la opp var det egentlig snakk om at vi skulle prøve å spille inn låta til en flexisingel, som skulle følge med det første Krüger & Krogh-albumet. Jeg spurte Peder om vi kunne få gjøre låten etter å snakket om at den sangen er så bra. Han kom ned på på en øving så vi kunne lære den.

Bendik Brænne gjester på saxofon og tverrfløyte på denne låten. Kan du fortelle hvorfor dere hentet han inn som sessionmusiker og hva han tilfører?

– Det var fordi vi trengte sax og tverrfløyte, ingen av oss kan det. Det gikk veldig greit. Hele opptaket ble gjort i løpet av en halvtime til tre kvarter. Vi nynnet hva han skulle spille, og så satt det.

I forkant av albumet slapp dere også en første gang innspilt coverlåt med de norske beatlegendene The Firebeats, låta «Canonade». Men den ble ikke med på albumet.

– Det har med helhet og plass på platen å gjøre. Det passet å la den låten få en egen utgivelse.

Christian Engfeldt (The Apricot, Cato Salsa Experience, Bigbang med flere) har produsert plata.

– Han er veldig flink. Det er så å si ingenting vi trenger å fortelle han. Christian stiller utmerket lyd på trommer og alt. Trommelyd kan ellers være et problem. Vi liker godt å jobbe med ham. Han hører på oss, og vi har vel en gjensidig respekt. Det er viktig med riktig klang og Engfeldt har en fin plateklang i studioet sitt. Her får vi spilt inn på bånd og overført til skjærestudio på bånd før alt blir sendt til England til matrise.

Kan du til slutt nevne et par ting du selv har lyttet til mens dere har jobbet med skiva?

Reg Guest Syndicate – «Underworld»

Jet Harris – «Main Title Theme from the Man with the Golden Arm»

Albumet ble sluppet fredag 5. juni. Så er det slippefest torsdag 11. juni.

https://www.facebook.com/events/558425274860012/

Perry Dear & The Deerstalkers
«Six-String Holiday»

Liner notes

After a successful year of touring, one-night stands and recording sessions, Perry and the boys invite you along to a six-string holiday.

Perry Dear: Six-string bass
Bert Andrews: Bass guitar
Barry Brumble: Rhythm guitar
Magnus Merrington: Drums

Side One
1. Tonight (Øydir/Andreassen)
A great beat number written by Perry with lyrics by Bert. Good vocal harmonies, sprightly piano and excellent rhythm guitar work from Barry makes this a sure favourite in the ballrooms all around the country.

2. Mallorca Inn (Øydir)
Instrumental piece with Perry on double tracked Fender VI six-string bass, and some nice harmonica work from Bert, who also tackles the organ.

3. Krüger & Krogh Theme (Bernhardt)
Written by their old friend Peter Berry for Barry’s comic-book six-string bass, augmented by Bert on piano and harpsichord. Sax and flute by session man Bendik Brænne.

4. I Wouldn’t Mind (Øydir)
Uptempo beat number with Perry on lead vocals, supported by Bert. A change in sound for the guitar solo done on acoustic guitar.

5. Loran C (Øydir)
Once again double tracked Burns Split Sound six-string bass, this time over a busy rhythm from Barry on both electric andacoustic guitar. Nice piano tinkling from Bert, and Magnus’ excellent snarework makes this number pure dynamite.

6. The Hills Are Alive (With the Sound of Music) (Rodgers/Hammerstein)
Imaginative arrangement of this familiar favourite. Perry’s trusted Fender VI tackles the lead over some rather complex drumming from Magnus. Delicate bass work from Bert, and some very fine rhythm guitar from Barry. The boys even managed to throw in a
nylon string acoustic for good measure. Bert on claves!

7. I Dovregubbens Hall (Grieg)
Side one closes with a rousing version of the Norwegian classic I Dovregubbens Hall / Hall of the Mountain King by Edvard Grieg. Lead instrument is Fender VI double tracked with a Hagström Coronado six-string bass, a very fat sound that suits this number perfectly.

Side Two
1. Bouncing Bass (Lawrence/Hodges)
A firm favourite in the Deerstalkers live-set. This number showcase each members’ strengths to the fore. Growling Fender VI by Perry, driving bass from Bert, lively drums from Magnus and some aggressive rhythm guitar from the ever ready Barry Brumble.

2. Theme From a Summer Place (Steiner)
Time to slow down with the boys’ beautiful rendition of this classic. Bert on Farfisa Compact organ, augmented by piano and acoustic guitar by Perry.

3. Thunderball (Barry)
This instrumental version of the well known Tom Jones hit is among the groups most in-demand live pieces. Curiously as popular with the girls as the boys. Seldom heard Conrad six-string bass takes the lead. Bert on Farfisa.

4. Tell Me Why (Øydir)
Beat number with Perry engaged in dual harmonizing. One for the ravers.

5. Cortina (Øydir)
Delicate instrumental written by Perry. Have had the public mystified wether the title refer to the Olympic winter games village or a certain middle-class saloon. Bert was let loose in the studio on this one and plays – hold your hat: Bass guitar, acoustic guitar, organ, tubular bells and celesta. Poor old Perry just got to overdub the piano.

6. Keep A-Knockin’ (Penniman/Williams/Mays)
Little Richard favourite taken in a minor key apposed to the usual major. Clever Vox Continental solo from Bert. A number that always goes down well live.

7. Long Fellow (Øydir)
Atmospheric number with echo-laden Fender VI up front. Vibraphone and sparse piano included in the barren landscape. Completing the scenario is some very tasty organ work by Bert on a Swedish Bergman Klavitron.

Production: Christian Engfelt

Sjekk også:

Plateanmeldelse: Perry Dear & the Deerstalkers – «Thunderthrill», «Play the Cruel Sea and Other Favourites» «Mod Bod, Night Cry»