Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 7. juli 2020

Deep Thoukus – hinsides paradigmer

– Å spele i Deep Thoukus er ein vidareføring av ein samtale som uansett pågår igjennom livet. Det er veldig uproblematisk og udramatisk og ganske avskjært frå alle tinga som kan vere stress med å vere musiker. Ingen ambisjonar, ikkje så mange ord, ikkje for mange tankar, illustrerer trommeslager Kyrre Laastad den spesielle bandkjemien som har skapt det sinnsutvidende, eksperimentelle lydbildet til Deep Thoukus. Gitaristen Daniel Meyer Grønvold forklarer samarbeidet slik: – For min egen del er dette friere og mindre komponert enn noen av de andre bandene jeg spiller i. Som en reaksjon på hvor strenge vi var når vi var yngre har vi egentlig lagt ganske lite føringer når vi har spilt sammen nå.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Koppang Eriksen / Sandell / Klaseie

Duoens løse tilnærming til materialet og lavmælte karakter, kombinert med den musikalske tilbakeholdenheten og minimalismen, gjør dette til en både svært behagelig og vakker lytteropplevelse. Oslo/Trondheim-duoen utforskere instrumentenes materie og klangflater med både lekenhet og inderlig tilstedeværelse. Vart og fantasifullt med lydhørhet overfor hverandre lar de instrumentene ta oss med på en indre meditativ reise der det improviseres frem toner med avstamp i eksperimentell musikk, frijazz, psykedelisk blues, raga, britisk folk, men der tonene ikke lar mønstre begrense. Musikken har rom og innbefatter mye ulikt og brytes opp eller skifter kolør underveis, men blir aldri anstrengt eller masete; bare utfordrende i måten den lar deg senke skuldrene og flyte med på reisen til både fjerne og nære lydlandskap i tid og rom.

Hva er bakgrunnen til Deep Thoukus og hvordan begynte dere to å jobbe sammen?

K: Me byrja å spele saman for lenge sidan, så langt tilbake som 2006? Eg gjekk på jazzlinja i Trondheim og ville spele improvisasjonsmusikk, som på sett og vis skulle ha så lite med jazz som mulig å gjere, og Daniel gjekk på kunsthøgskulen i Oslo og ville sikkert noko av det samme.

Me utvikla vel eit vennskap og skreiv meldingar på Underskog og sånt. Ein skikkelig 2000-talls fortelling altså. Begge to har vid musikksmak, og det er masse overlapp der. Me skriv fortsatt masse til kvarandre og tipsar kvarandre om ny musikk, snakkar om liva våre og sånt. Ein periode hadde me ein trio saman med Ola Høyer samtidig som Daniel hadde ein duo med Håvard Volden. Dei to prosjekta glei saman og blei til Moon Relay, men dei andre hadde lyst til å øve heile tida og eg budde i ein annan by så det blei uten meg. Det gjekk nokre år uten at me spelte saman, men så tok Daniel ansvar og booka ein konsert for oss i Bergen på bursdagen min i 2017, og då me byrja å spele saman så høyrtes det ut som nokre greier ein kanskje ville kunne finne som bakgrunnsmusikk på eit tv-program om verdensrommet frå starten på 1970-talet, så me bestemte oss for å fortsette å spele saman berre oss to.

Hva er den største og viktigste forskjellen med hensyn til bandkjemi og tilnærmingen til musikk i Deep Thokous sammenlignet med andre prosjekter dere har/har hatt/vært involvert i som Moon Relay, Trondheim Jazzorkester, S.L.YC., Jenny Hval, Espen Reinertsen, Hillary Woods, Finity?

D: For min egen del er dette friere og mindre komponert enn noen av de andre bandene jeg spiller i. Som en reaksjon på hvor strenge vi var når vi var yngre, har vi egentlig lagt ganske lite føringer når vi har spilt sammen nå. Vi har bare spilt, sett hva som har skjedd og satt sammen det vi har likt best i ettertid. Så det er løsere og mer ubestemmelig, som jeg setter veldig pris på.

K: Å spele i Deep Thoukus er ein vidareføring av ein samtale som uansett pågår igjennom livet. Det er veldig uproblematisk og udramatisk og ganske avskjært frå alle tinga som kan vere stress med å vere musiker. Ingen ambisjonar, ikkje så mange ord, ikkje for mange tankar.

Fortell om hverandres styrker som musikere og hva som gjør at dere fungere så bra sammen.

Daniel om Kyrre

Kyrre har en bred musikkforståelse, og er veldig lydlig bevisst. Åpen, leken og alvorlig. Han er veldig bra å prate med om andre ting enn musikk, og det synes jeg informerer musikken. Ligger en slags rolig tillit der hvor det er greit å fucke opp og spille dårlig. Befriende lite opptatt av virtuositet og teknikk til å være en utdannet trommeslager.

Kyrre om Daniel

Daniel har først og fremst ein djup naturlig musikalitet. Han er ikkje utprega skulert, men har lagd sin eigen skule ved å lytte til ekstremt mykje forskjellig musikk og ved å spele i veldig ulike samanhengar. Melodiane Daniel speler er utrulig flotte, og han er veldig til stede i det klanglege, i fingrar som glir over strengane, i korleis det å bytte pickup får strengane til å klinge, etc. Han er egenrådig og ikkje ein som er nøgd med å kopiere andre.

Hva er styrker og begrensninger ved det å være en duo kontra en større bandbesetning musikalsk?

D: Jeg synes det gir mer frihet egentlig, men det er og mindre å hvile seg på. Færre folk som skal være enig er et stort pluss.

K: Styrker: Enkelt å reise, enkelt å snakke saman, enkelt å finne plass når ein speler. Lite rom for drama.
Svakheter: I ein god trio eller kvartett så kan det liksom dukke opp noko uventa inn frå sida når som helst. AMM påsto at det var fire medlemmar i ein trio: tre musikarar og så summen av alle tre som blir til ein slags egen person som påverkar musikken i like stor grad. I duoen vår er det berre Daniel og meg. Dette er ikkje nødvendigvis ein svakhet.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet? Det betyr vel «dype kister» på engelsk og gresk.

D: Det er hentet fra Small Faces sin «Ogdens’ Nut Gone Flake», som er narratert på en slags svada-engelsk av Stanley Unwin. Fritt stavet. Betyr vel mer noe sånt som å ha en god idé, eller et eurekaøyeblikk. Men kan godt bety dype kister og.

Coverart: Øivind Koppang Eriksen

Jeg vil gjerne at dere forteller om det flotte fotografiet som pryder coveret laget av Øivind Koppang Eriksen. Hvor er dette tatt, hvorfor er det valgt og hva ønsker dere å formidle med det?

D: Øivind er en gammel venn som jeg gikk på kunstskole med. Vi plukket coveret hovedsaklig fordi vi synes det er fint. Men kanskje og fordi hvordan han har tegnet rett oppå et bilde av antikke statuer på en undersøkende måte minner litt om hvordan vi forholder oss til musikk vi er opptatt av. Jeg tror coveret er del av et prosjekt han har hatt med å lage tre tegninger hver dag.

K: Øivind var faktisk også med første gangen eg og Daniel spelte saman.

Dere har valgt å unnlate å gi låtene navn. De er ganske enkelt nummerert. Noe som gjør de enda mer åpne for tolkning, men også samtidig gir oss færre «nøkler» for å forstå eller åpne opp komposisjonene. Hva bakgrunnen for dette og hva vil dere kommunisere med det?

D: Det har ikke vært noen store overhengende tema utenfor musikk som har påvirket oss. Det dreier seg mer rundt musikalske problem, litt som abstrakt maleri kan dreie seg rundt komposisjon og farge.

K: Me hadde arbeidstitlar på låtane då me plukka dei ut, men dei var ikkje verdt å formidle. Den beste tittelen: Rituale for ingenting. Den dårligaste tittelen: Istanbul på kveldstid.

Kyrre Laastad er  jo også veldig aktiv som lydmann for andre artister. Hvilken innflytelse har det hatt på plateinnspillingen, konserter og komposisjon?

D: Vi slipper jo å fortelle en utenforstående akkurat hvordan det skal være. Det gjør hele prosessen enklere.

K: Når eg er lydtekniker sjølv så kan me gå i studio berre oss to. Litt billigare, og eitt mindre ledd der ting kan gå galt. All musikken på denne plata er improvisert, men me har klipt bort nokre startar og sluttar her og der. At eg er relativt kjapp i Pro Tools gjer det veldig enkelt å redigere og sjekke ut samansettingar. Det er ein god følelse å kome inn i eit studio og ha det for seg sjølv nokre dagar. Ein kan gjere den situasjonen om til eit slags laboratorie der ein kan teste ting, plugge ting inn i andre ting for å sjå kva som skjer, etc. Det fører ofte til bedre resultat enn om folk går rundt og er redd for å ta borti ting fordi det sitt ein grumpy fyr og røyker rullings foran miksaren.

Dere har valgt å produsere selv ved å produsere hverandre. Hvordan har det fungert og hva er forskjellen på det å gjøre alt selv kontra det å ha en utenforstående produsent?

K: Det kunne sikkert vore interessant å fått inn ein ekstern produsent som kunne stilt oss gode spørsmål og dytta oss i ulike retningar, men på denne plata så måtte me finne ut av å spele saman i eit studio med berre oss to, så då måtte me berre starte på toppen og jobbe oss igjennom det.

Eg hugsar ikkje at me hadde så mange mange diskusjonar under innspelingssituasjonen og opplever ikkje at plata er så veldig produsert. Eg trur den beste produksjonen var å ikkje produsere når det kjem til denne plata.

Sånn til vanlig vil eg anbefale alle å ha ein ekstern produsent dog, ein som har som jobb å sørge for at ting heng saman og som ikkje er altfor prega av opplevelsane hans eller hennar under spelinga, lyttaren sin advokat i innspelingssituasjonen liksom.

Dere bor i to forskjellige byer; Kyrre i Trondheim og Daniel i Oslo. Hvordan påvirker det prosjektet som dere har sammen?

D: Det gjør at det beveger seg i et litt bedagelig tempo. Men dette bandet trenger ikke ukentlige øvinger osv. uansett: å være “tight” føles ikke som del av prosjektet vårt. Hver gang vi møtes har det skjedd masse siden sist i begges liv og det blir naturlig litt annerledes.

Fortell om instrumentene og forsterkerne som dere har valgt å benytte på denne plata. Hvorfor akkurat disse og hvor viktig de er for å oppnå akkurat den lyden som dere ønsker?

Daniel

Jeg spilte en Fender Telecaster, gjennom kort slapback delay og fjærklang. Brukte ikke plekter, bare fingre, capo og slide. Amper var en Fender Tremolux og en Vox AC30, begge på hele tiden.
Har lagd meg et slags dogme i dette bandet: at jeg skal ha et simpelt oppsett som får meg til å engasjere meg mer direkte med instrumentet mitt.

Kyrre

Eg hugsar ikkje 100%, men trur eg spelte på eit gamalt japansk trommesett frå 60-talet uten navn på denne plata. Trommene er veldig tynne og fibera i skjella er vertikale i staden for horisontale. 22” basstromme, 13” tam, 16” golvtam. Skarptromma er ei Ludwig Supraphonic 14”x6,5” frå 80-talet. Av cymbalar brukar eg stort sett ein 14” Zildjian A frå 60-tallet som hihat, ein 20” flat ride med naglar i som Henning Carlsen pussa ned med båndsliper då me gjekk på jazzlinja, og ein 22” Istanbul Agop special edition jazz ride eller noko sånt, eg hugsar ikkje heilt kva den heiter og no er logoen så slitt at det ikkje er mogleg å lese. Eg brukte også ein tjukk 18” cymbal frå Stambul-serien til Paiste som far min fann forlatt oppå eit skap i svømmehallen på Dale ungdomsskule saman med ein fin blå regnjakke som eg brukte lenge. Trur også eg la diverse små bjeller og sånt oppå trommene her og der. Kvifor? Fordi dei er gamle instrument som fortell meg korleis eg skal spele på dei.

Her er noen stikkord som dere kan greie ut om og si noe om hvor relevant det er, eller ikke er, for Deep Thoukus.

Improvisasjon

K: Relevant som metode meir enn som sjanger.

Jazz

K: Spørs kva ein meiner med jazz. Om jazz er å improvisere harmonisk og rytmisk over eit fastlagt forløp så driv me med noko heilt anna. Om jazz er å utforske sin musikalitet og sitt instrument sett i forhold til ein historie så er det veldig relevant.

D: Jeg er på ingen måte noe jazzmusiker, men jeg har hørt mye jazz. Men jeg liker nesten aldri jazz spilt på gitar, så om det er noe inspirasjon der så er det ikke fra mitt instrument.

Frijazz

D: Veldig relevant, jeg har vært veldig opptatt av og inspirert av frijazz. Desperate hyl rører meg mer en harmonisk utforskning.

Eksperimentell musikk

K: Me starta her, og dette er ei verd eg føler meg veldig heime i.

Britisk folk

D: Veldig viktig, tror det har påvirket meg mye musikalsk. Særlig Fairport Convention og Incredible String Band. Veldig fan av gitarspillet i Fairport særlig på løsere låter som «A Sailors Life» osv.

K: Dei finaste sangane ein får tak i og interessante gitarstemmingar + ofte små besetningar. Føles veldig relevant for Deep Thoukus.

Rock

D: Viktig. Holdning og lyd. Jeg går lengre tilbake når jeg definerer rock. Jeg setter meg inn i et mindset hvor vrengt gitar fortsatt er rebelsk, hvor Duane Eddy er villt. For meg er ikke rock det du ser når du er på festival, det er noe eldre og dypere som handler om viktigere ting enn showbusiness. Frihet, individualitet og integritet.

Raga

D: Har vokst opp med en far som mediterer og er opptatt av Maharishi, så har hørt en god del raga i oppveksten.

Tilbakeholdenhet/restriksjon/meditasjon

K: Dette er viktige ting å sikte mot for meg.

Instrumenteringen (for det meste gitar og trommer?)

K: Ja, gitar og trommer heile vegen. Musikken kjem meir frå instrumenta våre enn den kjem frå oss på eit vis.

D: Ja enig, jeg føler at denne musikken handler om trommer og gitar. Ikke på en “se hva jeg kan”-måte, men mer en rolig utforskning av instrumenter vi har et langt forhold til.

Cymbalbruk

K: Føler ikkje at eg har så mykje klokt å seie om dette, men korleis me brukar instrumenta våre er jo nesten heile greia, så det er jo åpenbart viktig for musikken.

Synkoper

K: Dei snik seg vel inn tenker eg, men det er ikkje noko eg tenker så mykje på.

På hvilken måte er plata påvirket av innspillingsrommet Øra Studio?

K: Rommet er ganske stort, så det har mykje å seie for korleis musikken og lyden blei. Aller viktigast for lyden er kanskje likevel reverben eg brukte då eg miksa, ein Fostex 3180 rackmount stereo fjærklang. Det er den som bidrar med det litt disige djupe rommet på innspelinga. Pluss glitrande mastring av Christian Næss, sjølvsagt.

D: Vi satt relativt tett på hverandre. Og pratet litt om å fange lyden av to stk. som spiller i et rom. I og for seg ikke akkurat unikt i improvisert musikk, men det var faktisk mer inspirert av f.eks. Booker T. & the M.G.’s.

K: Ja, nesten alt av soul og blues og sånt blei jo spelt inn i overraskande små rom der musikarane satt svært nært kvarandre.

Hvordan har dere blitt påvirket av Covid-19 tiltakene som musikere/lydmenn og hva har dere brukt denne tiden til? Albumet ble jo også sluppet mens dette sto på som verst!

K: Færre konsertar sjølvsagt, men det har nesten vore meir aktivitet i studio enn vanleg, så for min del har eg berre jobba endå meir som lydtekniker og litt mindre som musiker. Synes det er godt å reise litt mindre. Har hatt flaks.

D: Ikke så mye, jeg har nytt å kunne starte på nye ting på egenhånd. Jeg har ikke noe behov for å leve av å spille live, jeg trenger pause fra det ellerS blir jeg lei. Så det har vært en bra sjanse til å reflektere litt over hva man holder på med.

Kan dere til slutt velge fem låter hver som har vært til inspirasjon, eller som har blitt lyttet til mens dere har laget og spilt inn denne platen, og si noe om hva dere har lært eller blitt bevisst ved å lytte til disse låtene.

K:

Mahmoud Ahmed with Roha Band – Tew Limed Gelaye

Denne kan ein for eksempel lære noko om tålmodighet av å lytte til. Daniel viste den til meg då me var i Stavanger og spelte «The Dark Passenger» med Jessica Sligter og Jenny Hval.

Rowland S Howard – Breakdown (and Then…)

Me høyrte på denne plata kvelden før me spelte inn plata vår.

Robert Ashley – Automatic Writing

Det treng ikkje nødvendigvis å vere sånn at musikk skal kome frå ein stad og ende opp ein annan stad.

The Raincoats – Shouting Out Loud

Når ein høyrer «Shouting Out Loud» så kan ein for eksempel forstå at ein kan lage musikk på sine egne premissar, som kan vere like fantastisk som kva som helst anna som av ein eller anna grunn har blitt kanonisert.

Brenda Russell – Way Back When (Underdog Edit)

Repeterer og dekonstruerer ein på riktig måte så kan det bli endå bedre enn det var første gangen.

D:

5 Ting som har påvirket denne plata eller ikke :

1- Bonnie Prince Billy and the Marquis De Tren – Get the Fuck on Jolly Live

Kyrre viste meg denne for en del år siden og jeg føler det er relevant for hvordan vi spiller sammen. Løsere og rarere enn en del andre Bonnie Prince Billy ting.

2- The Byrds – Eight Miles High

Jeg tror dette er det første møtet mitt med fritt og utforskende gitarspill, ved siden av å være en utrolig fin låt.

3- Pizza og bading, vi badet i pausene og spiste pizza nesten hver dag.

4- Vi prøvde å høre gjennom Steely Dans «The Royal Scam» kvelden før vi spilte inn, men måtte skru av.

5- Abba – One of Us

 

 

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.