Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 24. juli 2020

Deathcrush – nye leksjoner i No Wave

Fredag 25. juli kan dere oppleve en spillesugen utgave av trioen Deathcrush når de etter lang tids pause fra konserter med publikum til stede i salen står på scenen på Sentralen i Oslo. Mange hjerter gleder seg til å se dem igjen. Bandet slapp singelsamleren «The Single Series» med to flunkende nye låter blant gammelt gull da koronaen raste som verst. Men de måtte altså legge release-champagnen på kjøleren inntil nå. Dere kan vente dere et catchy grenseoverskridende audiovisuelt skue der det finnes plass for droner, støy, hiphop beats og mer poppa new eller no wave. Vi slo av en prat med gitarist og vokalist Linn Nystadnes og batterist Vidar Evensen om stillstand, inspirasjon og visuell identitet.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto (front): Lene-Johansen / Foto: Anne Irgens

Hva er den største forskjellen mellom Deathcrush og andre band dere har vært eller er involvert i som Årabrot, Skalla? Og hvilken innflytelse har sideprosjektene Oilskin, Dross the Drone på det dere gjør i Deathcrush?

V: Det kan være behovet for eksperimentering, null filter, der prosessen er en like stor del av uttrykket som resultatet.
Oilskin og Dross er litt som en lab hvor vi bygger maskiner (faktiske maskiner) og vi henter ut «the best of» til Deathcrush. Vi får også ut ideer som ikke fungerer i Deathcrush på samme måte som intensjonen.

To av dere jobber, og har jobbet lenge, på spillesteder, med lyd og som bandansvarlig og tredjemann er musikkjournalist. Hvordan har det påvirket egen komponering? Og hva med innflytelsen fra egen dj’ing? 

L: Pelle er vel strengt tatt ikke musikkjournalist da, men han har research’a danseband, vet jeg.

V: Jeg blir ikke inspirert når jeg på jobb. Det kan skje, men sjelden. Hvis det er noe jeg virkelig digger, prøver jeg å få det med meg som publikummer. Da er det mye mere givende å finne frem musikk, og sjekke nye ting i utvelgelsen av musikk til et dj-sett. Da dukker det fort opp gull som går rett i min nyervervede Necro-pisk. Les: Stubberud sin hestehale.

Dere valgte albumtittelen «Megazone». Hva vil dere vil si med den?

V: Det er jo nabosjappa! Der Linn skjøt sin far i ryggen med lazer.

Vidar Evensen er også sterk involvert i det visuelle uttrykket bandet har, som designer av albumcovrene.

Hva er deres opplevelser og tanker om de to flotte, men også veldig ulike coverne, og hvor viktig er det å selv ha kontroll over også denne delen av det kunstneriske uttrykket?

L: Det har fra starten aldri vært noen grense mellom musikken og det visuelle uttrykket i Deathcrush, DC er vår virkelighetsoppfatning. Det har alltid vært naturlig å lage det meste selv. Alt skapes simultant, og er deler av samme puslespill. Vidars kunst var en av grunnene til at vi ble kjent, det var så tydelig at vi hadde noe å snakke om.

V: Jeg har alltid laget den visuelle profilen til band jeg har spilt i, så det ligger bare helt naturlig der. Det handler ikke så mye om å ha kontroll, mere å la det være en del av prosessen.

«Megazone»-coveret er jungiansk med to portretter over hverandre. Egoet og den sosiale fasaden i en “modell-posering” og skyggesiden ulmende inni der. Hvis man ser nøye etter finner du et lite vink til coveret til Deathcrush mini-LPen, hvor hendene som henger har blitt til øyevipper hos oss. Søtt!

På «The Single Series» er det en collage av alle singleomslagene, så det visuelle er samlet på samme måte som musikken.

Denne gangen har dere valgt å produsere plata selv etter tidligere ha jobbet med Jørgen Træen og Billy Anderson. Hvorfor dette valget?  Hva har vært fordelene og styrken med de ulike innspillingene/tilnærmingen til studioarbeidet?

V: Vi har alltid produsert selv, men Træen og Anderson gjorde opptakene og en del mix. Linn mixet og fikset etter vi var ferdige i studio med dem. Forskjellen er vel at med disse folka så hadde vi en avmålt tid i studio, kontra å jobbe med alt selv uten begrensninger og et parkometer som tikker og går.

Hvordan har det vært å spille inn i Athletic Studios i Halden?

V: Det er et veldig flott studio.

L: Legendarisk “trommerom”.

V: Og det er veldig kult at man kan hule seg der i og med at det er overnatting på stedet. Vi var der ganske kort og spilte bare inn basiskompet der. Resten er spilt inn og mixa av Linn i Transgressive House i Oslo.

Det tok lang tid fra dere startet opp som band før dere slapp den første fullengderen og dere må allerede kunne regnes som veteraner med massevis av sceneerfaring. Dere har også sluppet mindre utgivelser før albumet kom.

Fortell om dette og forholdet til fullengderen kontra andre format som dere har testet ut.

L: Spesielt da vi starta, var det mange som ville være behjelpelige og fortelle oss hva reglene var. Hvor ofte man kan spille live i en by, hvordan og når man skal gi ut musikk, om man i det hele tatt skal ha en mulighet. Vi har aldri skjønt poenget med å følge en oppskrift. Prosjektene våre får det de trenger, om det er å bli en flexi-disk med magasin, et maleri, CD-cover uten CD, spor på et album osv. osv.

Audun Vinger i Dagens Næringsliv skrev følgende: «Det føles tidvis som å bli beskutt av en pastellfarget paintball-mitraljøse eller at noen har installert et flipperspill inni hjernebarken din, det rommer eurodance, no wave, 90-talls-støyrock à la Amphetamine Reptile Records, britisk ravemusikk, fersk K-pop og dissonant black metal, i en underlig tiltrekkende og frisk salat Oslotrioen er temmelig alene om å mikse sammen.»

La oss ta runden her med de ulike genrene han nevner. Hvilket forhold har dere til de enkelte genrene og hvor relevante er de for Deathcrush og plata «Megazone» spesielt?

Eurodance

Relevant. Europas mest catchy sjanger. Catchy må med!
“Euro” fordi selv denne tilsynelatende syntetiske sjangeren har europeisk mørke i bunnen.

No Wave

Relevant. Frihet wohaa. Når kunsten blir rock og rocken blir kunst, da er man inne på noe!

90-talls-støyrock à la Amphetamine Reptile Records

Relevant. Burde være på Absolute 90s samlere! Med artister som Helios Creed, Helmet og Hammerhead summerer labelen en smart rød tråd fra syrete hippie pønk til skitten fet støy rock! AmRep-katalogen er klart noe alle som liker skitten rock bør dykke ned i.

Britisk ravemusikk

Relevant. Bare om natten. Og felles med flere av disse sjangrene, er at det går og går.
Repetisjon er viktig!

Fersk K-pop

Usikker på relevansen, men mulig det er overlappende elementer, motivasjoner –  det bare slår ut en smule forskjellig.. gjør det ikke?

Dissonant black metal

Relevant og i slekt med no wave. Selv om black metal ofte vil fremstå som det sterke individ, høyreist rygg i skog og mark, virker det som de aller beste platene i sjangeren er bra nettopp fordi de er naive, lekne og spilt inn med få ressurser. Lofi-lydbildet er essensielt, det hjelper skranglingen. Når ymse band ble voksne og alt for teknisk flinke, ble lyden fin og musikken gubbete prog. Dakkar!

Også har jeg selv et par stikkord

Industrirock

Relevant. Ekstremt stor paraply, dette er vel et samlebegrep på mye av musikken vi er glad i. Fra typ Throbbing Gristle, Whitehouse, Chrome, Ministry, Godflesh til typ WaxTrax!-band. Man kan være støyete, rocka og dansbar samtidig.

Synthpunk

Relevant. Kan for vår del slås sammen med den over. The Screamers og Nervous Gender står høyt i kurs her!
Kan anbefale å sjekke dette liveopptaket av Nervous Gender:

Witch house

V: Nææ, kan like noen låter av band som går under denne sjangeren.
Men når vi bruker okkulte symboler i vår estetikk, så mener vi det.
Det blir litt for amerikansk og pinlig, som når amerikansk metal skal være brutal og så er det bare glætt!

L: hva er witch house..?

Hvorfor liker dere dissonans som effekt og velger å bruke det såpass mye som dere gjør?

Relevant, dissonans stemmer best overens med verden, med mennesket, med oss.

Egoisme/selvsentrert

Relevant tema i dagens tid og ånd.

Likgyldighet

Eeh… Neida. Likegyldighet kanskje ikke så mye som apati, i en verden med så mye info tilgjengelig, så mye å ta tak i, at mange bare melder seg ut. Eller de som, av forskjellige grunner, har tatt til seg så lite kunnskap, at de tror at selv politikk, klasse, kjønn etc. etc., er en lagsport, hvor det ikke handler om rettferdighet eller fakta, men om å vinne, eller om å tro, istedenfor å vite. Blir de korrigert, er det irrelevant. Man støtter laget sitt selv i tunge tider.

Bruk av samples i rock

Ja, takk!

Tid for å snakke litt om helter/forelesninger og singelsamlingen «The Singles Series» som kom ut nå i år. Hvilket forhold har dere til de ulike her og hvorfor har dere valgt å ære nettopp disse med en låt eller forelesning?

Wharton Tiers/Theoretical Girls

Produsent for musikk med prioriteringene i orden.

Bethan Peters/Delta 5

Très cool dansbar bassist, no frills, bare nerve.

Gina Kikoine/Gina X

GDM.

Nanker Phelge/The Rolling Stones

If.You.Play.With.Me.You’re.Playing.With.Fire.

Andreas Larssen (formoder det er den gamle trommisen det henvises til?)

Yup. Han var med å lage låta.

Eddie Ryan/Vincent Rubio og wrestling

Her er det ikke wrestling Ryan, men trommebyggeren Ryan fra London vi snakker om.
Linn eier et custombygget trommesett fra han. Hans sett er på innspillingen.

Beatmaster V/Body Count

Relevant. «Cop Killer». Også har vi vår egen Beatmaster V da.

Backstreet Boys/ Max Martin og Andreas Mikael Carlson
Hvorfor har dere valgt å gjøre en egen tolkning av denne og hvilke kvaliteter ser dere i originalen som inspirerte frem dette valget?
Deres låt er veldig annerledes.

L: Vidar hadde laget originalidéen, tok den med på øverommet, og så hadde Linn en av sine aha-opplevelser.
Pop kan være så mørkt, og BSB-historien er så mye mørkere enn man tror. Svindel, utnytting, grooming, samtidig som de fanget en generasjon som var totalt uvitende over hva som skjedde i kulissene. Som så mye annet som etter en tid viser seg å ikke bare være konspirasjonsteorier.

Hva mener dere selv er de(n) viktigste forskjellen(e) mellom de to ulike platene utover at noen av de eldre kuttene også involverer, og er skrevet av tidligere bandmedlem, Åse Bredeli Røyset?

V: Den store forskjellen er vel at den ene er skrevet som et album, og den andre er mer en dokumentasjon, en samling av singler som er spilt inn i forskjellige studioer over tid.

Jeg opplever det slik at det nye albumet, og det ferske sporet «Know What You Want», har et mer moderne, eventuelt mindre støyorientert lydbilde, enn en del av de eldre låtene, som vel kanskje befinner seg nærmere støyrocken og Sonic Youths lydbilde.

Enkelt kan man kanskje si at de nyere låtene er nærmere soloalbumet til Kim Gordon med mer inkorporering av elektronisk musikk og hiphop?

L: Artig at du synes det er mer moderne, siden den låta egentlig føles mer som et steg tilbake mot No Wave’n vi jo har hatt i ryggmargen fra starten, uten at vi har hatt et mål om å høres ut som det ene eller det andre. Har ikke hørt soloalbumet til Gordon, og Sonic Youth har vel mer introdusert oss for fantastiske band fra for eksempel kunst- og No Wave-scena på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80tallet, enn vært en direkte inspirasjon i seg selv. Hip hop-innflytelsen har vi alltid hatt, men vi eksprimenterer helt klart mer med elektroniske elementer, også live.

V: En av grunnene til at det kommer mere frem på denne låten, er kanskje fraværet av gitar?

Elementer som for så vidt også har vært der hele veien hos dere, trer kanskje enda tydeligere frem nå? Er det i såfall et bevisst valg?

L: Jeg har alltid likt å legge inn treats i mixene våre, men nå leker vi med det tidligere i låtprosessen.

V: Det vil nok komme enda mere fra Oilskin-land fremover. Elektronikken har ulma lenge i bakgrunnen på alt vi har gjort. Det trengs det en del jobbing med det, så vanskelig å gjøre det underbevisst, hehe.

Singelsamlingen inneholder også et par helt nye låter. Det vil si låter som dere har spilt live en stund, men altså ikke gitt ut tidligere. Hvor representative er de for Deathcrush fremover?

V: Kort sagt, det blir nok mere synth involvert fremover.

L: Og ballader. Hvis vi får det til. Tricky sport.

V: Ja! Gabber og ballader, der har du en helaften!

Foreligger det også planer om en ny plate allerede?

V: Vi hadde håpet på å få gitt ut et nytt album i høst/vinter. Nå vurderer vi litt hva som blir best i forhold til når vi får kommet oss nedover på Europaturné etc.
Vi planlegger også andre utgivelser, som vil se dagens lys før jul.

Deatchrush på Øya.

Hvordan har bandet blitt påvirket av covid-19-tiltakene og hvordan har dere brukt denne tiden?

V: Vi gav ut plate, «The Single Series», den dagen alt ble stengt. Det var litt bummer, fredag 13. var i sannhet ulykke denne gang.

L: Hvem skulle trodd.

V: Vi måtte avlyse to turneer, en i Norge og en i Europa, så helt katastrofe sånn sett. Nå ser det ut til at Europaturen til høsten også ryker. Etter å ha prøvd å finne løsninger, og styre med papirmølla ift. støtteordninger etc, har vi har både skrevet og tatt opp musikk i den siste tiden.
Linn har også vært feat. for Spielbergs og Sex Judas, og gjort gitar på et DaDa-prosjekt.
Det har også blitt tid til maling og design til kommende prosjekter.
Dessuten har jeg fått spart til hockeysveis.

L: Vi streamet fra Jakobkirken i mai, og gleder oss sykt til å spille – for sittende publikum – på Sentralen fredag 24. juli kl. 19:30. Og det er enda godt vi får noe utløp – ellers hadde vi sikkert endt med hockey eller som Britney Bald, hele gjengen. #freebritney

Deathcrush på Blå.

 

Deathcrush – State of the Union & Bedpost (Ferske spor uke 22/2019)

Deathcrush – EGO (Ferske spor uke 3/2019)

ps Under relaterte saker har vi  tatt med flere Deathcrush-skriverier.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.