Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 30. juli 2020

Likholmen – havet og menneskenaturens stemme

– Hun er min vokale motpol med sin sølvstemme, man kan kanskje kalle henne en engel, men lengst inne i englebruset kan man ane et sort hull. Vi er som yin og yang hun og jeg, sier Stefan Sundstrøm om sin vokale partner Ingeborg Oktober i Likholmen som er aktuelle med plata «Blindskär» + «Evigferd».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Martin Losvik

Iboende motsetninger eller paradoks eller kompleksitet er noe av det som gir den nakne, mørke, urolige kraften i det kunstneriske uttrykket til Likholmen på dobbeltalbumet «Evigferd/Blindskär» sin seige styrke og varsomme magnetisme. Det er ofte mollstemt og mørkt og med røffe kanter, men også egenartet og inderlig vakkert. Gi platen den tid og anstrengelse den fortjener. Her følger bandets egne nøkler til forståelse.

– Det å prøve å slippe alle tidligere erfaringer, og begynne på en slags metaforisk rute 1. Klart man drar med seg …sine egne erfaringer, mønstre og historie – men tvil er en sterk fremdriftskraft, forklarer den autodidakte vokalisten og gitaristen Erling Ramskjell, som også er det nærmeste en organisatorisk kraft man kan finne i Likholmen som komponist og sentral lyriker.

Hva er de ulike bandmedlemmenes bidrag til Likholmen og hva er deres styrker som musikere/kunstnere?

Hallstein: Jeg må si at alle i Likholmen er favoritter å jobbe med.

Erling: Dette er jo en bygning med bare hjørnesteiner. Så den korte versjonen er: Kanskje de beste menneskene i Nord-Europa som jeg tilfeldigvis har vært så privilegert å få henge med både i og utenfor kunsten.

Ingeborg Oktober

Steffe: Hon är min vokala motpol med sin silverstämma, man kan kanske kalla henne en ängel, men längst in i änglabruset kan man ana ett svart hål. Vi är som yin och yang hon och jag.
Vi har varandras svärta och vithet gömda i varsin motsats.

Martin: Iblant veldig sterkt insisterende vokalist, ikke sjeldent er hun ansvarlig for tårer blant publikum. Hun står rakrygget og syler de blå øynene i dem. I det narrativet som jeg ser for meg i Likholmens univers er hun en stemme som ligger over alt det andre.

Erling: Er en seriøst bra og flerdimensjonal vokalist, som bare fortsetter å overraske. Er mange år eldre musikalsk enn sin biologiske alder, og generelt et sjeldent menneske.

Hallstein: Ingeborg formidler tekst og melodi med en nerve og glød som griper tak i deg enten hun ligger fremst i lydbildet eller lurer i bakgrunnen.

Stefan Sundström

Hallstein: Stefan er helt rå vokalist med vanvittig spennvidde. Fenomenal intuisjon og tilstedeværelse i det han gjør både på scene og i studio.

Erling: Beviset på at det går an å ha en kurve som bare går oppover. Må være ganske cool når man helt fra begynnelsen befinner seg på et veldig høyt sted. Han har en tyngde, dybde og bredde som er helt unik.

Martin: Det er alltid spennende med Stefan og hans vaskeekte dystopi. Han sitter utenfor Stockholm, scroller på instagram og lar plantene ta overhånd.

Kåre Riibe Ramskjell

Steffe: En vävare, en målare, en barockmästare som stofferar Erlings melodier med keruber, stilleben och ljudlandskap som söker sej bort mot gamla medeltida slaktplatser och antika ruiner med nymfer och djävulska fauner klättrande upp och ner på tonernas pelare.

Erling: En mann man kan gi hva som helst å spille på, og få det til å låte sykelig fett. Har bestandig vært en storebror å se opp til på alle plan. Veldig mye av det jeg har gjort musikalsk, har jeg gjort sammen med han – med god grunn.

Hallstein: Kåre er mellomtone-magiker og har en svært egen tilnærming til alt han bidrar på. Med hans ekte pumpeorgel og 60-talls el. piano får vi et deilig levende og organisk komp.

Martin: Kåre er en stor del av det åpenbart vakre i Likholmen. Han sitter der og jobber som en liten alkymist, og binder alt i hop.

Hallstein Sandvin

Steffe: Producenten, ljudingenjören och den mörka basen som syr ihop dom musikaliska trasorna till ett nordnorskt, marint Armageddon. Ett tryggt ankare att fästa sej vid när man närmar sig Likholmens sargade klippor.

Martin: Hallstein er en del av maskinen. Ekstra vakkert er det når han tillater seg å være rusket i maskinen. Det er ikke alltid man vet hva som har skjedd før etterpå.

Erling: Usedvanlig takknemlig for at jeg får leke så mye med han som jeg gjør. Multiinstrumentalist som også bedriver lyd-voodoo som blant annet bidrar til å hente frem de siste, avgjørende prosentene i en plateproduksjonen. Han er en mann som har roen.

Hallstein: Jeg spiller bass/perkusjon og lydfester musikken.

Martin Losvik

Steffe: Kunstneren, den visionära absurdisten, skräckens skrattare, Norges Terry Gilliam. Jag vill att han ska göra alla mina videos fram till döddagar. Han lägger ett raster över det nordnorska landskapet som är svårt att få bort, Norska Havet är sej aldrig likt mer efter att man sett hans filmer. Havet har förlorat sin oskuld till Losvik.

Hallstein: Martin staker ut kursen sammen med Erling og Stefan, sjekker kompasset underveis og konsoliderer Likholmens univers med sine geniale visuelle framvisninger.

Erling: Du tar ikke inn den kunsten Losvik styrer opp, den drar deg inn i seg, og så blir en del av deg for alltid igjen der. Losviks output er et godt eksempel på at ikke alt som er jævlig bra kan settes ord på. Intuisjon som et veldig snilt rovdyr.

Erling Ramskjell

Steffe: Ja, vad ska man säja. Norra Europas enda kvarvarande orakel. När han hette Æ så snodde dom hans namn. Men dom lyckades inte få in honom i sin konservburk. Det går inte att paketera den genialiteten. Det kanske är synd, eftersom han då inte hamnar på butikshyllorna i varenda by. Men vi som lyssnar hör en helt unik röst som tells the fucking truth.
Och så är han en av mina bästa vänner.

Hallstein: Erling skriver musikken og arrangerer det meste. Hans fremragende gitar-arbeid har et omfang som varierer fra rolig plekter strumming til hard fuzz og finurlige effekter.

Martin: Erling gjennomsyrer prosjektet. En av Norges beste tredjegitarister?

Hva er det som kjennetegner Erling Ramskjell som komponist. Hva er hans styrker?

Hallstein: Det er kvalitet og seriøsitet over det han gjør. Han har en utrolig teft for melodi og skriver rett og slett veldig bra tekster.

Steffe: Att han litar på sin inre röst, och sitt eget utanförskap.

Erling: At han egentlig ikke vet hva han holder på med, men ikke klarer å la være å holde på med det.

Hva er likhetene, forskjellene og styrkene i tekstene til Erling og Stefan?

Martin: Erling og Stefan har masse forskjeller i sin egen produksjon. I dette prosjektet syns jeg det er interessant å se disse to forskjellige innfallsvinklene på samme tema. Stefan har jo med seg den forannevnte europeiske dystopien. Likholmen tar jo utgangspunkt i et nord. Eller Erling når han skriver tar i stor grad utgangspunkt i det som er utenfor verandaen hans. Jeg, når jeg skal visualisere det hele jobber med det som er rundt meg. Stefan bor i et drivhus utenfor en europeisk hovedstad. Det blir andre bilder av det, og jeg tror at resten av lyden blir forført med på det.

Steffe: Vi är samma produkt, fast jag är mera anpassad till den svenska marknaden. Ungefär som chipsföretaget, (eller var det tacos?) som lanserade Fredagskos. I Sverige heter det Fredagsmys.

Erling: Vi burde kanskje brande Likholmen som kunstnerisk tørrfisk-snacks med tjære, eddik og stryknin-smak? I Likholmen drar vi vel begge kollektivt i ei tekstlig retning, vi som soloartister ikke følger i like stor grad. Jeg gleder meg til å fortelle mine imaginære barnebarn om at jeg har snødd inne i samme litterære univers som han.

Hvordan avgjør dere hvem som skal synge en låt og lage teksten til den?

Steffe: Det bestämmer Erling.

Erling: Dog basert på en større plan vi allerede har utarbeidet sammen.

Hva er de største forskjellene mellom Likholmen og andre prosjekter dere er, eller har vært, involvert i som Läppstars, Pekåkå, Trots, Æ, Ingeborg Oktober, Schtimm, Dubbel Darr, Dark Edge, Hide Unas, Space O’hoi, FlipPellektormonic, Ada Vada?

Hallstein: Det visuelle elementet. Et annen forskjell er dynamikk, Likholmen har etter hvert blitt god på å spille veldig lavt der det passer seg sånn.

Erling: Alle band… og bånd mellom mennesker er jo forskjellige. En god likhet mellom veldig mange av de bandene jeg har spilt i, er et veldig høyt ambisjonsnivå på innholdet, og et veldig lavt kommersielt ambisjonsnivå. Her er ikke Likholmen noe unntak, og vi gjør rett og slett det vi vil, når vi finner det for godt – uten noe ytre press. Men det som skiller Likholmen fra de tingene jeg har vært med i på den lista, er blant annet at det visuelle allerede fra starten av er veldig sentralt. Vi har ingen anelse hvor vi skal, men vet hvordan vi skal komme oss dit. Dessuten er det jo coolt å kunne pampe seg med at man spiller i et INTERNASJONALT band.

Steffe: För mej är det alla maskiner, friheten att vara lite mer dystopisk och att jag får hänga i världens vackraste landsända: Nord- Norge.

Martin: Musikalsk kjerne i dette prosjektet er et resultat av alle disse bandene. Erling, Kåre og Hallsteins samspill er en forutsetning for Likholmen. Jeg tror dette prosjektet skiller seg med tanke på hvordan det er skapt, at det i dette tilfellet var en klar idé . Likholmen bar med seg noen klare føringer på bordet.

Hva legger dere albumtittelen «Evigferd»?

Martin: Erling Ramskjell har en slags signatur på titler, der det ofte er sammensattte ord som biter seg selv i halen. De blir til små dikt i ett ord, iblant sirkulære.

Erling: Den rommer veldig mye. Tittelen reflekterer jo mye over vår plass i verden. Mennesker har vel vanskeligheter med å ….tenke seg forbi sin egen eksistens, sin egen lille reise i verden – som uansett hvem du er og hva du gjør er totalt marginal. Så hva jeg f.eks. anser som min egen evighet, er veldig subjektivt. Selv menneskehetens historie på jorda så langt, er jo bare et lite blaff. Nå er jo naturen og jorda , med alle sine intrikate sykluser det nærmeste i alle fall jeg kommer noe som på en god dag er fattbart som evig. Og havet er selvsagt mest evig – vi er opptatt av havet i Likholmen.

Hallstein: Tid og eksistens.

Kan dere si litt om det storslåtte omslaget som illustrerer plata?

Erling: Naturbrutalisten Losvik fornekter seg ikke. Det er egentlig bare å sette seg og ta det inn. Selvforklarende på et ganske abstrakt nivå

Fortell gjerne også om videoene og den visuelle identiteten til Likholmen og hvordan dere jobber med vekselbruket musikk og video.

Martin: I begynnelsen ble det sendt en del film mellom meg og Erling. Jeg sendte av gårde noe filmklipp jeg jobbet med. Fikk tilbake en mp3-fil med musikk og noe tekst. Som en mann som liker musikk veldig godt hadde jeg lenge vært nysgjerrig på veien fra idé til produkt for en sang. Så da «Lillelivet» ble skapt følte jeg at jeg fikk være med på den prosessen. Da det ble turnè med «Lillelivet» ble metoden å filme underveis. Slik at den visuelle biten av Likholmen ble stedsspesifikk. Slik føler jeg at mitt bidrag ikke bare er avansert lavalampe, men også ferdskriver. Der videoene har med seg fortellingen til musikken.

Erling: Jeg føler at Likholmen er et slags…. tilsiktet kaos. Vi snakker ofte om hva vi har tenkt å uttrykke, hvilken verden vi skal prøve å male opp, hva som er stemningene vi vil være i. Og så manifesterer tekst/estetikk/musikk-universet seg.
Til tross for at vi er et band med relativt stor aldersmessig spredning, har vi en del felles referanser. Jeg lar meg ofte hypnotisere av esteoen til Martin, og har den gjærende inne i hodet, slik at det ofte trigger noe musikk. Tekstene til Stefan har akkurat samme effekt på meg. Høna og egget glir over i en eller annen ny skapning. En drektig, fredsæl megalodon, kanskje?

Steffe: Jag tycker det är helt grymt. Blows your mind. Jeg synes det er helt fantastisk.

Fortell om bestillingsverket som ble laget til Varangerfestivalens åpningskonsert «Northern Soul» og veien derfra til albumet. Hvilke forutsetninger fikk dere som utgangspunkt for verket og hvordan har dere tatt det videre til det som i dag utgjør skiva?

Steffe: Jag fick åka hurtigruten för jag vägrade att flyga. Det tog fyra dar att ta sej till Vadsø från Stockholm. Så jävla bra resa. Skrev massa låtar.

Hallstein: Jeg føler at vi har gjort ei studioplate som på mange måter er lik åpningskonserten på Varangerfestivalen i 2018. Noen låter er mer produsert og har gjennomgått litt forandring, men det er helt naturlig. Låtrekkefølgen og pulsen i programmet er den samme.

Erling: Varangerfestivalen satte oss på en måte fri. Vi fikk god tid, penger nok til å kunne gjøre dette grundig, full kunstnerisk tillit- og ikke minst æren av å spille den høythengende og innarbeidede åpningskonserten. Jeg elsker den festivalen, det stedet de folkene og hele området.
Vi brukte vel noen måneder med tenking, før det bare var å sette i gang med å la verket materialisere seg.
Hele «Evigferd» hører jo sammen, så vi kuttet selvsagt ingenting for å presse det inn i kortere og mer mer spiselige former for moderne menneskers attention span.
Men vi skalerte vel rett og slett litt formmessig ned fra urfremføringen, som foregikk i en full idrettshall, der vi hadde drahjelp av et norsk-russiske festivalkor på tredve stykker og en ekstra musiker. Plata er produsert inn i en mer intim setting, der mye av materialet er spilt live i studio.

Ettersom dere også har vært så greie å inkludere EP-en «Blindskär» vil jeg gjerne vite om tittelen og hvordan den står til låtene.

Steffe: För min del handlar det om en del grundstötningar jag råkat ut för. Sköna skeppsbrott.

Erling: Det han sa, rett og slett. De farligste skjærene er jo dessuten de som ligger under overflaten.

Hallstein: Perfekt tittel til den produksjonen. Naken, mørk og urolig. Fint å ha den med på LP’en.

Martin: Nok en gang Erlings tittel. Kanskje er dette en introduksjon av Europa? Her er tittelen svensk. Tror den var tenkt som et mellomspill mellom «Lillelivet» og hva enn som skulle komme.

Dere har spilt inn selv med Hallstein og Erling som produsenter i Store Studio (Bodø) og Strand Lydstudio (Beiarn). Hva var bakgrunnen for disse valgene og hvordan har dere opplevd de ulike innspillingene og studioene?

Martin: Det er en vakker del av Likholmen, at det er så familiært. Andre kunne sikkert gjort denne jobben. Men det ville blitt noe annet enn Likholmen.

Erling: Som det står i teksten til «Släckta Fyrtorn»: «Snart är vi hemma överallt» .
Store Studio er jo et glimrende studio på alle vis, og egnet for å kunne gjøre litt større produksjoner. Hallstein har jo flyttet til piktoreske Beiarn, og har allerede gjort en del produksjoner der. Jeg har blant annet spilt inn ei og ei halv skive der. Skiva er sluttmiksa i Beiarn.

Hallstein: Store Studio i Bodø (hvor «Blindskär» også ble spilt inn) er et fantastisk studio bygd av NRK på tidlig 60-tall. Et stort liverom og en fin instrumentpark gjør dette til et lett valg. Strand Lydstudio er mitt mobil/hjemmestudio på landet, hvor jeg gjør en del produksjon.

Steffe: Jag vill åka till Beiarn!

Dere har valgt å tolke «Havets kvarn»/»Havets Kvarnar», som jo Stefan også tidligere har gitt ut på ”Dommedagspredikan”. Hva er bakgrunnen for det valget og hva skiller de to tolkningene slik dere ser det?

Steffe: Jag tycker Likholmens är pampigare. Synd att inte kören från Murmansk Vadsö är med på skivan, det var så mäktigt.

Erling: Vi var rett og slett for sene med å gi ut vår versjon, som faktisk ble spilt inn først.
Dette hadde vært en ypperlig anledning til starte sånn musikkrig Beatles/Stones-style, eller beef som det heter i den moderne verden med Sundströms «Bo Kashis Orkester», men de er jo både ekstremt hyggelig mennesker og seriøst musikalske begavede alle i hop. Det er veldig fint å kunne høre den låten …fra utsida… Ny og absurd opplevelse å få bli litt indirekte fan av seg selv.

Hvilket forhold har dere til den lille holmen som har gitt bandet sitt navn (Likholmen)?

Erling: Back in the days, da jeg bodde på Træna (som jo er ei øygruppe langt ut i havet) lå Likholmen et par hundre meter fra stuevinduet mitt, på andre siden av sundet. Det ble et slags memento mori for min del; en måte å ikke glemme at jeg var på den rette siden av sundet, og i livet – og bare prøve å bruke den tilmålte tida mi godt. Alle de andre i bandet har vært en del innom øya og huset, og vi har faktisk spilt inn en del ting som har havnet på skive der.
Det var vel jeg og Losvik som satt der en dag og begynte å ta løs på mythos-bygginga, og fant ut at vi måtte gjøre noe under navnet «Likholmen». Både festival, utstilling og rugbylag gikk ut, så det måtte bli et band. Det var jo åpent mål hvem vi ville ha med oss, i og med at vi ville gjøre et bra band.

Martin: Jeg brukte å jobbe på Trænafestivalen før i tiden. Jeg lagde ganske mye der både under festival og i fredstid. Etter det armageddonet en sånn festival er/var brukte jeg alltid å ikke rekke båten hjem. Da ble det til at man satt der på verandaen til Erling og Anita. Erling satt også der. Røyka sigg mellom oppryddingen. Nærmeste øy der var Likholmen, og etter noen år med dette oppsettet tenkte vi at det kanskje hadde vært kult å gjøre noe kunstnerisk i lag.

Steffe: Jag har suttit länga och många gånger och stirrat ut på Likholmen från Erlings fönster. Längtat dit ibland. Men det är ingen brådska, förr eller senare hamnar vi alla där.

Her er noen stikkord som dere kan assosiere fritt rundt og si hvordan de eventuelt er, eller ikke er, relevant for «Evigferd» og Likholmen.

Viser/Folk

Steffe: Jo, tyvärr relevant. Men inte lika mycket som för mej solo, och det är skönt. Allt med ordet folk/volk i ska man se upp med.

Martin: Vispop og folk er vel musikalsk utangspunkt for mange i bandet.

Erling: Ingeborg vant Spellemannprisen for viser her om året, og et par av oss andre føler det som et ok utgangspunkt for å slippe den definisjons-spiralen. «Jeg skriver sanger som har tekster som jeg også synes er en viktig del av uttrykket, for så å synge og spille dem enten alene eller sammen med andre» er ofte det eneste nesten presise jeg klarer å si om meg selv – som soloartist i alle fall. «Folk»-begrepet er vel noe som kan gi oss oppmerksomhet i andre land, eller?

Rock

Steffe: Det låter tufft. Jag vill va rockstjärna.

Martin: Noe Likholmen er, litt stille rock.

Erling: Steffe har vel vunnet en sånn Svensk Spellemannspris som «Årets manlige rockartist»? Det er en kred som automatisk drypper litt på resten av bandet.
Ellers manifesteres vel det som finnes av Rocke-genetikk hos Likholmen nærmere Candlemass enn Bill Haley.

Kor/Flerstemt vokal

Steffe: Det där med stämmor sköter Ingeborg. Jag vet inte hur man gör.

Erling: Det er fint å kunne uttrykke flere ting på en og samme gang.

Martin: Ikke i kano.

Mørke/Dysterhet

Steffe: Bra.

Martin: Tilsynelatende stor ingrediens i Likholmen.

Erling: En seigflytende mix av arv/miljø for alle som bor i Nord-Norge. I tillegg importerer jo Steffe gode doser med Euro-Darkness inn i livene våre.

Inderlighet/Innlevelse

Steffe: Bra om den finns. Skittråkigt om inte. Finns för det mesta på Likholmen.

Erling: Jeg tror at det å skrelle bort sikkerhetsnettene, unngå omveiene, og ikke være redd for …alvoret og et visst patos er viktig. Det er jo i alle disse både ekstatiske og problematiske følelsene alle mennesker på et vis er forente. Og om man selv ikke klarer å leve seg inn i sin egen musikalske virkelighet, er det vel ingen grunn til å tro at noen andre skal klare det?

Martin: Ingeborg.

Industrirock

Martin: Noe nytt Likholmen har begynt med.

Steffe: Industri är inget bra för naturen. Men skön.

Erling: Det er det som er den egentlige folkemusikken for det post-industrialiserte Distrikts-Norge/Sverige. Ergo naturlig at det kommer til overflaten også hos oss.

Skjønnhet

Steffe: Det är fint men det är kul att va ful.

Martin: Egentlig hovedingrediens.

Erling: Omskiftelig og subjektiv verdi. Alle jakter vel etter en form for skjønnhet i form av noe entydig og ukomplisert. Det finner man vel aldri, så derfor har ekte skjønnhet et element av grimhet og sorg i seg.

Minimalisme

Steffe: Less is more börjar bli slitet uttryck. Maximalism är som fulhet, äckligt och kul.

Martin: Vakkert dogme, bandets eneste gitarist er faktisk tredjegitarist.

Erling: All virkelig stor musikk, uansett hvor orkestrert og grandios den er, er vel minimalistisk? På den måten at det ikke er noen ting som føles overflødig eller tilfeldig?
Samtidig er det lett å gjemme seg bak kompleksitet, for å få noe til å virke intrikat og stort – det synes jeg er en mindre meningsfylt aktivitet. Likholmen dreier seg for meg om å spille bare der jeg føler jeg ikke kan la være.

Kontraster

Steffe: Kan va bra att ha. Mångfald istället för enfald liksom. Motsatsernas kamp håller ihop världen.

Erling: Sitter man i et svart rom og maler med svart farge på et svart lerret, blir det kanskje litt vel svart?

Rytme

Steffe: Ochså bra att ha.

Erling: Må ikke forveksles med matematisk korrekt taktinndeling. Puls er et enda bedre ord. Det er bra med en passe jevn, men ikke statisk puls både i levende organismer og musikk. Naturen er det beste bandet i verden.

Havet/Natur

Steffe: Grunden för hela skiten. Sen med sin motsats Industri blir det en härlig soppa av domedagar i rad. Domeveckor, domeår.

Martin: Det er mitt liv. Havet, natur og rytme.

Erling: Naturen er jo menneskenes store elsk/hat-objekt. Mennesker er jo en del av den, men ser samtidig på den som et slags fremmedelement som begynner der vi, sivilisasjonen, slutter. Havet er jo ganske uutforsket, og fremmed for oss: Derfor er vi litt ekstra redde for det.

Forvaltning av naturressurser

Steffe: Häv dom på fjæra!

Erling: Naturen er en forbruksvare vi dessverre først i de senere årene har kommet på kan brukes opp. Vi begynner vel å merke at vi er i passe deep shit. Får se om vi klarer å redde stumpene, eller fornekte alt mens vi blir dratt baklengs inn i undergangen. Naturen kommer til å klare seg helt fint etter at siste mennesket er utryddet.

Poesi og tekster på dialekt

Steffe: Bra. Så trött på norsk krim där alla pratar oslodialekt.

Erling: Et tveegget sverd: Kan fort bli automatisert og prosaisk – men virkelig heavy når noen gjør det på rett måte.
Jeg er fullt for at også norske artister også synger på andre språk. Man skal ikke underslå verdien av å begi seg inn i noe man ikke har 100% kontroll over – som f.eks. fremmedspråk er.
Tror egentlig alt det der handler om å både ha høy bevissthet rundt hva du egentlig vil formidle – og bare senke impulskontrollen, og la de bildene og scenarioene du har oppi hodet få en lett vei ut. Det «poetiske språket», om det er morsmål eller ikke, skiller seg uansett fra det språket du diskuterer været med naboen, eller bestiller en legetime med, liksom. For oss er det vel et intuitivt valg å bruke dialekt.

Armageddon/Fremtidstro/Forgjengelighet/Resignasjon

Steffe: Må de härskande klasserna darra!

Erling: Det gjelder å gjøre det beste ut av undergangen, og prøve å se det vakre i at naturen uansett vinner til slutt.

Minner

Steffe: Börjar få dåligt minne. Jag är gammal nu. Men jag minns en gång när det var kul, på Træna.

Erling: De lett omskrevne og ukompliserte minnene funker best. Men «Dåliga minnen lever längst» som Steffe sier – er vel litt mye sannhet i det.

Hvordan har dere blitt påvirket av Covid-19-tiltakene og hva har dere gjort denne tiden?

Martin: Fin tid i et sakte tempo. Godt at verden fikk seg en støkk. Beklager til alle indieband der ute som ikke fikk turnere, man får trøste seg med at det kommer flere somre. Mer skulle vært avlyst.

Steffe: Odlat och känt mej lite fångad.

Erling: Har all mulig medfølelse for de i risikogrupper og de som føler seg redde, ensomme og isolerte. For min egen del har det så langt forløpt seg helt fint, og jeg har som vanlig skrevet litt greier og fått sagd en del ved. Jeg har vel ikke noe stort behov for sosialisering, og tidvis isolasjon er en forutsetning for å skape tekst og musikk. Det er jo klart at livsgrunnlaget også for oss som prøver å overleve på musikk plutselig ble relativt forandret. Men musikkliv er jo som alt annet liv: Veldig omskiftelig. Er elva sterk nok, finner den et nytt løp. De gode tingene med denne pesten må man heller ikke glemme: Virker generelt som om mennesker tar hensyn til hverandre, og dessuten tvinger jo reiseforbud og liknende frem at vi alle kanskje begynner å legge merke til nye verdier ved nærmiljøet. Vi har alle godt av å grave litt i jorda, gå litt dypere inn i hva kråka holder på med fra dag til dag, få med seg at det egentlig skjer veldig mye rundt oss. Det er en fin avveksling fra å skulle et annet sted hele tiden. Det å leve i sirkler i stedet for å skulle fremover hele tiden, er antakelig sunt.

Til slutt vil jeg at alle involverte skal velge to låter hver som dere har lyttet til under arbeidet med plata og forteller hvilke kvaliteter dere har sett i disse låtene.

Steffe

Thåström: «Alltid va på väg». Explosiv, på väg bort. Bilder i huvet!

Thåström: «Ich liebe dich». Hård kärlek. Desperation.

Erling

Hører vanligvis ikke så mye på musikk, spesielt ikke når man har nok av den i hodet – men det må nok være:
Darya & Månskensorchestern: «Helsingistä Boråsin3. Hentet fra ei sinnsvakt sterk skive fra et av få band som klarer å engasjere meg emosjonelt, til tross for at jeg ikke kan språket.

KLISH

«Eksos». Dette er lag på lag med poesi, energi og mørke. Veldig rett produsert er det også.

Martin

Iggy Pop: «The Endless Sea.

 

 

Likholmen – Sprukne Krukke (Ferske spor uke 23/2020)

Likholmen – Blindskär EP (Musikalske sidespor – uke 46/2016).

Likholmen: «Evigferd»

 

Se også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.