Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 10. august 2020

The Boogietraps – Østfolds nye garasjerock-fanebærere

– The Boogietraps er for meg en som en liten gjeng relativt voksne og stort sett fornuftige karer som også tør å være barnslige og kreative nok til igjen å skape litt magi sammen, mener vokalist Ole Magnus «Magnum» Olsen i bandet som akkurat slapp albumet «A Piece of the Action» på det nystartede plateselskapet Buss 4 Tog Records, og som er aktuelle med slippkonsert 22. august på Siste Reis i Halden.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: The Boogietraps

Haldenkvartetten leverer kjapp, høyenergisk garasjerock med røtter i såvel 1960-tallets trash-rock fra Seattle som britisk pubrock, New York City punk som boogie. Musikk som det formerlig ryker av, men som fremdeles har nok groove i seg til at du får lyst til å stå å svaie fra side til side mens du hører på; aller helst i en konsertsammenheng. Det oser spilleglede av rockeveteranene. Vi fikk tak i de to Olsen-brødrene, Nils Tempo og Magnum for å få en liten bit av handlingen bakenfor skiverillene.

Hvordan skiller The Boogietraps  seg ut med tanke på bandkjemi og tilnærming til musikken fra andre band dere er, eller har vært, aktive i som The Basement Brats, The Twang-O-Matics, Caroline & The Treats, The Nuggets, Howlin’ Mama, Onkel Tuka, Dammit, Deluxe 66, Dieseldyra, Blaff.

Magnum: Enhver forskjellig konstellasjon av mennesker fører naturlig nok med seg en forskjellig personkjemi, og på samme måte er det i et band. Det artige i et band, og sikkert også i andre kreative sammenhenger, er åssen den aktuelle sammensetninga av mennesker fører til forskjellige kreative valg og forskjellig måter å inspirere hverandre på. I The Basement Brats fikk vi oppleve hvilken forskjell det utgjorde å bare bytte ut ett bandmedlem da Egil Pinås kom inn.

Alle banda jeg har spilt i, har ført med seg både mye moro og en del frustrasjon. Sånn vil det alltid være. Jeg kunne sikkert ha filosofert over forskjellene og likhetene i timevis, men for å gi en kortversjon av de banda jeg sjøl har vært med i:

I The Basement Brats vokste vi opp sammen, og det bandet har gitt meg både mange av de største gledene og noen av de største sorgene jeg har opplevd i mitt liv. Dammit ga meg fornya sjøltillit etter BB, og jeg beviste også for meg sjøl at jeg kunne skrive egne låter fra scratch. Deluxe 66 var ofte et frustrerende kaos, men ren magi i de beste øyeblikka.

The Boogietraps er for meg som en liten gjeng med relativt voksne og stort sett fornuftige karer som også tør å være barnslige og kreative nok til å igjen skape litt magi sammen.

Jeg føler vel at det er mer likheter enn forskjeller når det gjelder tilnærming til musikken. Vi har alle med oss litt forskjellig ballast og inspirasjon inn, blander det sammen, og resultatet blir noe helt unikt for den unike sammensetninga av mennesker.

Musikk er for meg først og fremst en intuitiv, emosjonell greie, og å «go with the flow» uten å tenke for dypt over det der og da, er halve moroa.

The Basement Brats og The Boogietraps har nesten samme line up. Hva er den største forskjellen mellom de to bandene utover et annerledes lydbilde? Enkelt sagt var vel The Basement Brats mer inspirert av britisk og australsk musikk og ofte mer power pop enn garage? Og med en annen vokalist og trommis med Egil Pinås og Mads Husvik?

Magnum: Nåvel – jeg skylder vel å poengtere at det tross alt var jeg som sang i The Basement Brats gjennom mesteparten av bandets eksistens. He he… Så forskjellene i line-up er forskjellig trommis og en gitarist/låtskriver/co-vokalist mindre.

Men det er en ganske betydelig forskjell, det! Selv om tre av medlemmene er de samme, og vi har mye samspillerfaring sammen, er det tross alt to som ikke er der og en som har kommet til, og summen av det blir noe helt annet. Ikke minst fordi vi har med oss Olle inn i miksen.

I The Basement Brats vil jeg påstå at det først og fremst var Egil, og til dels også Mads, som hadde med seg power pop/«pop punk»-elementene. Jeg er frista til å skryte av alt det imponerende begge bidro med, men det får bli i en annen setting. Nils, Ulf og jeg har med oss de elementene av bratsera som var mer «streit» rock’n’roll. Ramones, Devil Dogs, garasjerock osv. Dermed blir naturlig nok The Boogietraps liggende nærmere de delene av The Basement Brats. Vi hadde vel aldri klart å skrive Egil Pinås-låter om vi hadde prøvd aldri så mye.

Jeg trur ikke vi prøver å legge oss på en spesiell stilretning eller noe sånt, og det gjorde vi heller ikke i bratsera. Vi rapper vilt i alle retninger, og så blir det noe som er akkurat oss ut av det.

Nils: Først og fremst har vi nok blir bedre musikanter og fått bedre musikkforståelse, dernest tror jeg nok inspirasjonskildenene favner bredere nå enn da. I tillegg så er det aller fleste boogie-låtene skrevet i fellesskap, mens i Brats så var i alle fall låtene til Husvik og Pinås mer eller mindre ferdig når de ble presentert av låtskriveren.

Fortell om hverandres musikalske karakter og styrke og hva hver enkelt har tilført til helheten i The Boogietraps og plata «A Piece of the Action».

Nils Tempo Olsen

Magnum: Nils – lillebroren min, for øvrig – er en bedre gitarist enn han antageligvis vil innrømme sjøl. Ikke bare har han lassevis med erfaring etter hvert, men han har jo faktisk vist seg fullt kapabel til å drive gitardelen av et band alene – både i The Boogietraps, hvor han er både Malcolm og Angus Young på én gang – og i surfinstrumentalbandet The Twang-O-Matics, som selvfølgelig er en helt annen greie… men like tøft.

Ulf Rasken Larsen

Magnum: Ulf er med handa på hjertet en av de beste bassistene jeg vet om. Han er definitivt en av dem som jeg liker aller best å høre på. Når han setter i gang med bassvandringene sine, er det en fryd for både øret og hjertet. Han er også bedre til å synge enn han vil innrømme, og jeg håper vi skal kunne klare å lure ham til å kore litt mer i bandet enn han gjør nå.

Nils: En av byens beste (om ikke DEN beste) bassister. Overlegne bassganger.

Olle Hov

Magnum: Olle er «ungdommen» i bandet, og langt fra «bare en trommis» – han er et multitalent, og bidrar med både fantastiske låter, vokal, alle mulige slags kreative innspill, inspirasjon og generell positiv galskap. Jeg trur han har klart å spille de fleste instrumenter jeg har sett ham pirke borti. I likhet med Nils, får han ut litt av allsidigheta si i The Twang-O-Matics. I The Boogietraps spiller han dønn stødige, übertøffe trommer, og han og Ulf har utvikla den type intuitiv samhandling som nesten er alfa og omega i et rockeband. Har jeg de to i ryggen, er jeg trygg!

Nils: Bandets musikalske alibi. Også den med tøffest sveis og tøffest bil 🙂

Ole Magnus Magnum Olsen

Magnum: Jeg skal vel ikke si så altfor mye om meg sjøl, men jeg trur jeg er en grei rockevokalist. Jeg vet stort sett vet hva jeg er god på og hva jeg sliter mer med. Jeg klarer iblant å komme opp med noen tekster og melodilinjer jeg er fornøyd med, og bidrar med en del gærnskap på scena. På ei scene er omtrent den eneste settinga hvor jeg blir ekstrovert.

Nils: Bandets primære tekstforfatter, flink med ord. Overlegen på primalskrik og sceneintensitet og tilstedeværelse; spiller ingen rolle om det er 2 eller 200 mennesker i publikum.

Hvorfor albumtittelen «A Piece of the Action»? Hva dere vil artikulere med den?

Magnum: Tittelen er henta fra åpningssporet på plata. Låta handler strengt tatt om en litt annen type «action», men i overført betydning – og som albumtittel – hinter det selvfølgelig om at du med The Boogietraps får fullt trøkk fra start til slutt. Vi sparer ikke urovekkende mye på kruttet.

Nils: Klassisk rock & roll-tittel som sender ut de rette signalene. «Action» er et ord vi liker godt!

Hvordan skiller albumet seg fra 2017s «Deadly Donna»-EP?

Magnum: Det er jo flere låter på albumet, selvfølgelig. På EPen føler jeg at vi klarte å vise et representativt tverrsnitt av bandet med tre litt forskjellige låter. På albumet er vi i stand til å vise mer av hele bildet sånn at lytteren får et enda bedre overblikk over hva vi står for. Men til tross for at det gikk noen år mellom de to utgivelsene, hører de absolutt med i samme pakke.

Nils: Det er vel mer av det samme. Jeg føler at vi har funnet vårt sound og viderefører det på albumet.

Vi forstår at det var en ganske omstendelig prosess å jobbe frem dette albumet. Underveis var det blant annet planlagt en ti-tommers vinyl. Fortell om dette og hvorfor det ble som det ble til slutt.

Magnum: Vi fortsatte å spille inn låter etter EPen, og i 2018 hadde vi en master klar med åtte låter som vi tenkte å slippe på en titommers mini-LP. Ti tommers vinyl er jo et noe mer uvanlig format, men vi tenkte det ville være tøft, og en «naturlig progresjon» fra sju. For min egen del er det også bortimot det eneste formatet jeg aldri har gitt ut noe på, så det ville vært litt artig.

Men det viste seg å være litt mer utfordrende enn planlagt å få pressa en titommer. Vi hadde tenkt å bruke Spinroad Vinyl i Göteborg, men de har aldri kommet i gang med titommersproduksjon. Så da hadde vi valget mellom å stå i månedslang kø i Tsjekkia eller noe sånt, eller å spille inn noen flere låter og hoppe rett til en standard tolvtommers EP. Vi valgte det sistnevnte.

Det tok tid det også. Ikke fordi vi er så omstendelige i studio, men fordi det kunne ta uker – og noen ganger måneder – mellom hver gang vi kom oss i studio for å fortsette. Vi brukte mesteparten av 2019 på å spille inn og mikse fem låter.

Når endelig alt – innspilte låter, master og coverdesign – var klart, så kom Corona-pandemien og forsinka ting ytterligere. Vi benytta ventetida på å slippe fire «teasere» fra albumet digitalt, og det førte også med seg noe positivt i og med at vi fikk landa medfinansiering av plata via Buss 4 Tog Records.

Nå er vi endelig i mål og har plata i våre grådige hender, og det føles godt!

Hvor opptatt er dere selv av utgivelsesformater? Hvilket forhold har dere til sjutommere, titommere, LP-plater, CD-er og digital strømming?

Magnum: Sjøl har jeg litt hamstergen i meg, og liker å ha musikken jeg liker best på fysisk format – spesielt vinyl. Jeg liker at det er litt «høytid» i å sette på ei plate. Sette stiften ned i rillene, snu plata når sida er ferdig… Den dimensjonen gikk litt tapt da CDen kom, og enda mer med digital nedlasting og streaming, så jeg er personlig veldig glad for at vinyl har «gjenoppstått» som et populært musikkformat.

Jeg benytter meg selvfølgelig av alle mulige andre avspillingsformater også – med unntak av kassett, men båndsalat og dårlig lyd er strengt tatt ikke noe savn. Uansett, alle har sine fordeler og ulemper, men det er noe spesielt med vinyl.

Jeg er også veldig glad i sjutommersformatet. Jeg pleier å spøke med at et hvert band med respekt for seg sjøl bør debutere på sju tommer vinyl. Litt flåsete sagt, selvfølgelig, men jeg er glad for at vi fikk det til.

Nils: Vi liker vinyl godt! Å slippe skiva kun digitalt var aldri et alternativ. CD’er føler vi (i hvertfall jeg) at har fått litt den samme statusen som kassetter hadde for 20 år siden; bortgjemt i et stativ på bensinstasjonen.

Hva er den største forskjellen ved å bedrive rock i dag kontra da dere startet på 1990-tallet?

Magnum: Livssituasjonen er annerledes. Det er noen andre begrensninger nå enn da en var «ung og fri». På den annen side er det lettere nå å spille inn og gi ut musikk på egen hånd. På begynnelsen av nittitallet var de fleste avhengige av et studio og en form for plateselskap – om det så var en liten, idealistisk drevet undergrunnslabel – for å komme ut med musikken sin. Joda, en kunne jo for eksempel spille inn noe på et enkelt firespors portastudio og kopiere kassetter, men det hadde sine naturlige begrensninger.

I dag kan en i prinsippet spille inn ei skive på gutterommet eller på øver’n med litt kunnskap, interesse og utstyr til noen få tusenlapper, kjøre det gjennom et automatisk mastringsprogram på Internett, lage et platecover på PC’n og sjøl bestille pressing av enten CD eller vinyl eller bare slippe det digitalt via en av flere tjenester som ordner det for en billig penge.

Det er nok ikke like enkelt å stikke seg ut i mengden, og drømmen om å bli rockestjerne er nok enda fjernere enn den var da. Men om en allikevel bedriver musikk mest for hobbyens skyld, er det mye enklere å faktisk skape et produkt.

En annen forskjell er jo naturligvis at rock som genre har relativt trange kår i dag, men trender kommer og går. Jeg overlevde åttitallet også.

Nils: I dag er det betraktelig lettere å spille inn ting og få det spredd ut til folk, samtidig som det nok var lettere å få gitt ut skiver på utenlandske labler da enn nå. Mulig det bare er vi som er «uttafor» 😉

Hvor viktig er det med tradisjon kontra originalitet for dere? Hvor mye har dere lært av å lytte til, lese om og se andre artister og hvor mye kommer fra egen personlighet og subjektive estetiske preferanser?

Magnum: Som jeg var inne på tidligere, prøver vi vel ikke bevisst å legge oss på noen spesifikk linje, men vi prøver heller ikke å være originale for originalitetens skyld. Jeg trur vi satser mest på å gå dit instinktene fører oss. Vi er nok et resultat av alt vi har hørt på og lest om og alt vi har spilt og gjort. Det kan med en viss sannhet påstås at det ikke er noe originalt i musikken vår i det hele tatt – alt er hemningsløst rappa og stjælt. Men jeg trur at kombinasjonen av all rappinga, og sluttresultatet etter at det er «filtrert» gjennom bandet, kan føre noe originalt med seg allikevel.

Nils: Tradisjon er viktig, originalitet er ikke fullt så vikig. Vi stjæler i øst og vest (noen ganger bevisst, andre ganger ubevisst) og syr det sammen til egne ting. Når det er sagt, så er det jo sånn at når man har holdt på noen år (like mye som musikant som band) så får man jo (forhåpentligvis) sin egen signatur (eller fingeravtrykk om du vil) på det man driver med.

Personlig så digger jeg å lese om band/artister (både i biografier og magasiner) og «nerde» om gitarer og amper brukt på innspillinger vi digger.

Ulikt mange andre band i deres genre så lager dere alle låter selv og spiller ikke coverlåter, ihvertfall på plate, hvorfor det valget?

Magnum: Å, vi spiller så godt som alltid en god håndfull coverlåter live, og vi øver fortsatt jevnlig inn nye coverlåter. Det er en god måte å holde ting gående og entusiasmen oppe sjøl i perioder hvor det er litt tørke i egenproduksjonen.

Men ja, vi har bare gitt ut originallåter så langt. For det første er det jo mest interessant å vise fram det en faktisk har klart å komme opp med sjøl, og ikke bare åssen en velger å tolke andres låter. For det andre fører det også med seg både litt ekstra kostnader og litt ekstra byråkrati hvis en velger å gi ut coverlåter på plate. Opphavsfolka skal jo ha betalt.

Men vi har spilt inn noen coverlåter, det blir nok noen flere, og du skal ikke se bort fra at det etter hvert havner noen på plate også.

Nils: For et par år siden gjorde vi to konserter hvor vi kun spilte Devil Dogs-låter, så at vi kun spiller egne ting stemmer ikke helt 🙂

Av andre band vi har covret kan vi nevne Teengenerate, Eddie & The Hot Rods, Dr. Feelgood og Lyres.

Garasjerocken og amerikansk kultur har alltid stått veldig sterkt i Østfold generelt og Halden spesielt. Hva er bakgrunnen for dette og hvordan har dere selv utviklet interessen for undergrunnsmusikk?

Magnum: Jeg har alltid hørt på mye vidt forskjellig musikk sjøl, og har vel egentlig aldri brydd meg nevneverdig om det er «overgrunn» eller «undergrunn». God musikk er god musikk, liksom. Men jeg oppdaga tidlig at energisk punk rock appellerte til et eller annet dypt inne i ryggmargen min.

Moss var vel det store sentrumet for garasjerock i Østfold da vi starta opp med The Basement Brats i 1990. I Halden hang mange fortsatt igjen i åttitallet med ulike former for metal. Jeg var på en konsert med The Cosmic Dropouts like før jeg ble med i bratsera, og det gjorde inntrykk. Men det største inntrykket for oss alle var da vi så The Devil Dogs spille i Halden i april 1991. Det ble selve vendepunktet. Jeg overdriver ikke.

Jeg tør å påstå at vi i bratsera var delaktige i å vende den musikalske trenden i Halden på nittitallet fra dårlig metal til en masse gode, energiske rockeband, og det er jeg egentlig ganske stolt av.

Når det gjelder det amerikanske… Tja. Amerikansk kultur er jo over alt, men personlig har jeg vel kanskje skua litt mer mot Storbritannia enn mot USA, så jeg kan ikke si så veldig mye om det med noen form for autoritet.

Nils: For meg så begynte det da jeg hørte «Teenage Lobotomy» med The Ramones gjennom døra fra gutterommet til brutter, og fortsatte da vi så Devil Dogs på Rio i Halden (mai 1990).

Hvordan står det til med rocken i Halden i dag? Hvilke andre band bør man merke seg og følge med på?

Magnum: En del av oss gamlekara holder fortsatt på i forskjellige settinger, og det er mye forskjellig type musikk i Halden for tida. Rene rockeband er det vel derimot ikke så voldsomt mange av akkurat nå. Jeg er naturligvis interessert i hva som kommer ut av banda som sønnen min spiller i – Astronomies og Absent Sky. Et annet «ungt» band jeg personlig liker godt, er soul-pop-rock-bandet Huma Luma.

Nils: Det dukker stadig opp nye band og artiser, så det er helt klart et godt og levende miljø. Nå har jo New Noise startet opp igjen også, og forhåpentligvis vil de gi ut noen «up and coming» band på sikt.

Når det gjelder band vi digger bør jo i allefall Berusalem, Gringo Bandido og The Monotrons nevnes.

Nå har jeg noen stikkord som jeg vil at dere skal snakke litt om.

Garasjerock

Magnum: Begrepet rommer jo mye etter hvert, men jeg tenker helst på det som den typen energiske, «enkle» rocken som oppsto i USA og Canada rundt midten av 60-tallet. «Proto-punk». The Sonics og The Kingsmen og sånt. Vi ligger vel relativt nærme garasjerock i vårt musikalske uttrykk.

Nils: Alltid digget garasjerock. Det var en periode i livet mitt hvor jeg kun (i hverfall nesten) hørte på Nuggets-boksene.

Boogie rock

Magnum: Sjøl om vi har «boogie» i bandnavnet, ville det vel være å skryte på seg litt å påstå at vi spiller boogierock. Det er også derfor vi kaller labelen vår for «B.Y.O.BOOGIE Records» – «bring your own boogie». Vi har jo tross alt «fanga» boogien. Men klart, noen elementer er det jo her og der!

Boogierock kan være fantastisk artig, som Backstreet Girls eller Status Quo på sitt beste. Det kan også være relativt kjedelig… som Status Quo på sitt verste. Å få til god boogierock er en kunst som alt annet.

Nils: Digger boogie. En av de første gitarheltene mine var Petter Baarli.

New York punk

Magnum: Av punk rock fra New York-scena, er det unektelig først og fremst The Ramones som har hatt stor og varig innflytelse på de fleste av oss. New York Dolls, for eksempel, er også med, men uten The Ramones hadde det sannsynligvis aldri vært noe Basement Brats, og uten Basement Brats hadde det vel ikke vært noe Boogietraps heller. Selve bandnavnet «The Basement Brats» er jo faktisk tatt fra to Ramones-låter – «I Don’t Wanna Go Down to the Basement» og «Beat on the Brat».

Og The Devil Dogs, selvfølgelig.

Nils: Liker det godt. Som dere sikkert allerede har skjønt er både Ramones og Devil Dogs store helter og inspirasjonskilder.

The Devil Dogs

Magnum: The Devil Dogs kom også fra New York, men langt senere enn The Ramones. Til gjengjeld har de betydd alt!

Jeg nevnte jo tidligere at vi i bratsera var på konsert med dem i april ‘91 sammen med en haug andre daværende og kommende folk fra Halden-rockscena på nittitallet. Alt snudde etter den konserten. Vi hadde riktignok allerede spilt noen Ramones-låter og sånt i bandet før den konserten, men det var det å se og høre åssen Devil Dogs gjorde det som fikk alt til å «klikke». Jeg trur ikke vi diskuterte det engang, vi bare plutselig begynte å lage låter i sånn noenlunde samme stil etter den konserten. Og det var tydeligvis dét som skulle til.

I en periode for et par år sida bedrev The Boogietraps i et «tribute»-prosjekt for New York-bandet The Devil Dogs, og da gravde vi oss dypt ned i Devil Dogs-katalogen i flere måneder og spilte to konserter med bare Devil Dogs-låter.

Et fantastisk band!

Nils: Ingen over, ingen ved siden!

The Dictators

Magnum: Vi har spilt «(I Live For) Cars and Girls» litt, men The Dictators er ett av mange band som jeg ikke har rukket å grave meg tilstrekkelig ned i ennå. Men de har gjort mye tøft!

Nils: Et band jeg av en eller annen grunn har hørt alt for lite på, men vet at Olle er veldig glad i dem.

The Sonics

Magnum: Aaaaahhhh… Jeg elsker The Sonics!

Broder’n hørte på Sonics før meg, men jeg kom sakte men sikkert etter. De er et band som har betydd fantastisk mye for en hel haug store band og artister de siste femti åra. Dette legendariske garasjebandet fra Pacific Northwest-miljøet i USA fikk jo etter hvert nærmeste mytiske proporsjoner, og tanken om å noen gang kunne få oppleve dem live, var omtrent på linje med drømmen om å se The Beatles.

Etter at de ganske uventa gjenforente mesteparten av bandet midt på 2000-tallet, har jeg sett dem live tre ganger, og hver gang var det bedre enn forrige gang! Jeg er litt mer usikker på dem nå. Det er bare ett originalmedlem igjen, og da blir det vel nesten som et coverband. De låter helt sikkert bra, men er det egentlig The Sonics lenger? Det er vel et definisjonsspørsmål. Det var uansett en drøm som gikk i oppfyllelse å få se dem i det hele tatt.

Nils: Side 1 i garasjerock-læreboka.

The Cynics, The Fuzztones

Magnum: Også kule band. The Cynics har jeg hørt litt på, The Fuzztones altfor lite. Andre i bandet har nok mer forhold til dem.

Nils: De to første garasjerockbanda jeg begynte å høre på (takket være Wild Minds Groove In, sjappa til Pål Erik Gulliksrud). Ingen åpenbar inspirasjonskilde for Boogietraps muligens, men fortsatt band jeg liker godt og kommer tilbake til med jevne mellomrom.

Rockemyter

Magnum: Rockemyter er morsomt. Jeg har alltid likt å lese meg opp på band og artister jeg liker godt, og da følger det jo gjerne en del underholdende historier med på kjøpet. Noen ganger er det mer hold i mytene enn andre ganger, selvfølgelig. Jeg trur ikke vi har så veldig mange eksepsjonelle historier å by på fra egne bandkarrierer, dog. Vi oppfører oss stort sett pent.

Nils: Alltid morsomt med litt rockemyter, uten av vi nødvendigvis prøver å leve opp til dem.

Djevelens groove og å «raise hell»

Magnum: He he. Vel, det er to låttitler som låt bra, og så veldig mye mer enn det ligger det vel ikke i dem. «Raise Hell» handler kanskje litt om åssen jeg opplever det når jeg går på scena – at jeg kommer «out of my shell» for å «raise some hell». Det ligger også litt i låta om å legge dritten i livet bak seg og gi litt faen. Og det var ei passende låt å avslutte skiva med. I «The Devil’s Groove» er det vel aldri spesifisert hva slags musikk det faktisk er, men det er vel nærliggende å gjøre seg noen tanker…

Nils: Dette må nesten Ulf og Brutter (Magnum) svare på.

Låttempo

Magnum: Jeg trur vi er flinkere til å spille fort enn til å spille sakte. Sjøl når vi prøver å spille sakte, så ender tempoet ofte opp høyere enn planlagt. Det blir fort gubbete hvis vi prøver å spille sakte, og dét vil vi jo for enhver pris unngå! Den dagen vi ikke klarer å spille fort lenger, så får vi heller finne på noe annet å gjøre.

Nils: Det bør gå fort, men ikke for fort. Det er viktig å ikke miste «gynget». «It`s Alive» med Ramones er perfekt, «Loco Live» er IKKE det.

Låtlengde

Magnum: Jeg har alltid ment at det ikke er noen vits i å bruke fem minutter – eller for den saks skyld 15 – på å si noe du kan gjøre på to. Hvis du har spilt en intro, to eller tre vers og tilsvarende refrenger, en liten gitarsolo eller instrumentalbrekk i midten og et dobbelt refreng til slutten og klokka viser 1:54, så er det vel rett og slett meninga at låta skal være så kort, da! Altså… jeg hører på mye musikk sjøl hvor det er til dels dritlange låter, og det er helt fint. Men alt til sitt bruk, liksom. Den type låter vi lager hadde nok bare blitt kjedelige hvis vi skulle tværa dem ut i det uendelige.

Nils: Bør helst ikke vare lenger enn 2.20-2.30. Etter det blir det fort kjedelig.

Intensitet/energi/trøkk

Magnum: Dét er livsviktig! Det er sjølve sjelen i bandet, det. Som sagt, vi vil for all del unngå å låte gubbete. Og stort mer er det vel ikke å si om det… bortsett fra at det er deilig å få ut en del frustrasjoner ved å være gærn på ei scene i en snau time. En god workout er det også.

Nils: Viktige stikkord. Noe av det kjipeste er band som blir gjenforent etter eks antall års opphold, som har mistet alt det ovennevnte. De kan låtene og spiller bra, men det er allikevel noe (intensitet/energi/trøkk ) som mangler. Ikke bra.

Rod og amerikansk bilkultur

Magnum: Jeg har ikke så mye forhold til det sjøl. Det er et stort miljø for det i Halden, selvfølgelig, og vi har vår egen representant i det miljøet i form av Olle, men sjøl har jeg aldri vært spesielt bilinteressert. Ironisk nok var det meg som var plassert bak rattet på coveret på Brats-skiva «Tales from the Basement» i 1994. Jeg tok ikke lappen før i 2005.

Nils: Nok en gang blir det opp til Olle å svare.

Dere har valgt å produsere selv sammen med Ole Vanem. Hvorfor det valget og hva står Ole Vanem for som produsent og hvordan  kan man merke det på «A Piece of the Action»?

Magnum: Det er vel litt tilfeldig at vi har spilt inn med Oberst, som vi kaller ham. The Twang-O-Matics hadde spilt inn flere skiver med ham, så da var det praktisk å gå til ham for innspilling av Boogietraps også.

Oberst er kanskje mer «tekniker» av seg enn «produsent», så jeg vil si at vi som regel har gjort de produksjonsmessige beslutningene sjøl – selvfølgelig i samarbeid med ham. Hans innflytelse kan vel spores mest i åssen ting er innspilt og miksa, og åssen sluttresultatet låter.

Nils: Vi (Olle og jeg) hadde allrede jobbet med Ole Vanem på tidligere innspillinger med The Twang-O-Matics, og synes har var en flink og trivelig kar. Når det gjelder selve produksjonen var nok Vanem mest tekniker, men noen innspill hadde han selvfølgelig.

Kan dere si noe om «Rockehuset» i Halden hvor plata er spilt inn og hvordan det rommet har satt sitt preg på lydbildet?

Magnum: Det nåværende Rockehuset er inne i et fjell – et gammelt tilfluktsrom i tre etasjer, med ei scene i midten og studioet på toppen. De akustiske forholda er ikke akkurat ideelle, og en får ikke noe gratis, akkurat. Men det kan bli bra allikevel!

Rockehuset for øvrig er en institusjon i Halden-musikken og vel verdt oppmerksomhet i seg sjøl.

Nils: Rockehuset er snart 40 år gammel kommunalt drevet øveølokale som også har rett så bra innspillingsmuligheter i form av et fullt utstyrt ProTools-studio. Hvordan rommet som sådan har påvirker lydbildet kan jeg egentlig ikke svare på da jeg ikke kan så mye om den tekniske biten.

Fortell om gjesteartistene som deres har med dere og deres bidrag.

Magnus Kallar

Magnum: Magnus er sønnen min, og, om jeg må få si det sjøl, særdeles talentfull. Han har gitar som hovedinstrument, men spiller også en masse annet. På albumet har han bidratt med pianokomp på to låter.

Nils: Sønn til brutter, m.a.o. min nevø. Ivrig kar som er god på både giar og piano.

Laurits Mosseby

Magnum: Laurits, opprinnelig fra Mysen, er et allestedsnærværende navn i Haldenrocken, blant annet i band som Göttemia og Laurits Mosseby Orkester. Han var tekniker på vår første demosession, og la på eget initiativ til noen fantastiske orgeltoner på «When You’re Gone». Dette fikk han utfordringen med å prøve å gjenskape på den endelige innspillinga av låta.

Nils: Selveste Laurits fra Göttemia. Trivelig og musikalsk kar. Skjønte med en gang hvor vi ville da vi ba om «garasjerock-orgel».

Noen ord om det nye plateselskapet Buss 4 Tog Records som står som utgiver av albumet.

Magnum: Enda et «klassisk» navn i Haldenrocken – Halden-punken, rettere sagt – er Ronny Lauritzen. Han var frontmann i bandet Kongelige Ræver, nå i Berusalem, driver platebutikken Sjokk Rock, og har også tidligere gitt ut skiver – da på Svindel Records. Buss 4 Tog Records er et ny label han har starta sammen med Tommy Kjølstad, og vi fikk æren av å være første skive ut. Utgivelsen er et spleiselag mellom oss sjøl og Buss 4 Tog Records.

Nils: Buss 4 Tog Records drives av Ronny Lauritzen som også er innehaver av platesjappe Sjokk Rock og vokalist i Berusalem. Suveren fyr som er glad i rock. Vi er den første utgivelesen på B4T, men vi vet at han allerede nå har planer for neste utgivelse (stay tuned).

Hvilke planer har dere for konserter og turneer fremover i disse merkelige tider?

Magnum: Ja, det er jo som du sier litt merkelige tider. Sist vi spilte var i Oslo i mars, rett før alt stengte ned. Nå som det så smått har åpna litt opp igjen, håper vi på noen flere muligheter for å vise oss fram. Hvis alt går som det skal, så skal vi ha en releaseparty-konsert på Siste Reis Pub i Halden 22. august. Deretter skal vi en tur til Dal i Eidsvoll i september. Og så får vi se hvilke muligheter som åpenbarer seg framover. Vi er åpne for invitasjoner.

Nils: Det første som er planlagt nå er releaseparty på Siste Reis i Halden 22. august, deretter spiller vi på Max Lammers årlige Super Duper Fest på Dal i Eidsvoll 19. september. Etter det tar vi det som det kommer:)

Kan dere til slutt velge ett par låter hver som dere lyttet til i perioden denne plata er spilt inn og si litt om hvilke kvaliteter dere ser i disse låtene og hva dere eventuelt har tatt med videre til egen tilnærming til musikk?

Magnum: Oj… Den var ikke lett! Skiva er jo spilt inn over såpass lang tid, og låtene har kommet til over en enda lengre periode, at jeg må ha hørt på gruelig mye forskjellig i løpet av den tida. Og ettersom jeg liker mye forskjellig musikk ut over punk og garasjerock, er det mye som ikke har en direkte sammenheng med det jeg gjør i bandet. Beatles, for eksempel. Å trekke fram et par spesifikke låter er altså både vanskelig og kanskje ikke spesielt relevant heller.

Jeg kan nevne at jeg oppdaga Warren Zevon underveis i prosessen. Ikke mange direkte musikalske paralleller der, kanskje, men jeg ble litt inspirert av hans mange fantastiske tekster, og også av fandenivoldskheten i musikken hans, og har tatt med meg noen hint av det her og der.

Nils: Jeg personlig har hørt mye på Dr. Feelgood og Wilko Johnson (og annen engelsk pubrock) de siste åre, utenat det muligens høres så godt.

 

Releasekonsert: The Boogietraps //Siste Reis 22. august:
https://www.facebook.com/events/349894112693822/

 

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

ps Under relaterte saker har vi bare tatt med noen mer eller mindre relaterte-skriverier, husk forresten å klikke på «Last inn mer» også, men vi har skrevet en god del om pubrock, garasjerock, powerpop, boogierock m.m., så bare søk i bloggen (red.anm.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.