Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 20. august 2020

Caves of Steel: Intens melodidrevet post-rock

Instrumental musikk snakker over flere språk og kulturer, forklarer bassist og gitarist Magnus Farkvam i Oslo-baserte Caves of Steel til Deichman musikk. Med trioen Caves of Steel; Inge Jørgensen (gitar og elektronikk) og Gaute Johan Johansen (trommer og perkusjon) er han aktuell med albumet «Path to Ground» på bandets eget selskap Tinnitus Vertigo Records. Her får dere vite mer om både bandets fortid og nåtid, verdensanskuelse og hvordan de jobber sammen i studio.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Inge Jørgensen

«Path to Ground» er en intens sanseopplevelse; elegisk, angstfylt og mørk, men også drømmende og søkende. Ekspansiv og myk om hverandre eller samtidig.

Musikalsk så har det Oslo-baserte bandet avstamp i det som gjerne betegnes som post-rockens verden, men henter inn elementer fra mange steder. En massiv tyngde og musikalsk dynamikk preger innspillingen både med tanke på låttempo, intensitet og tyngde og tidvis kan de bli så voldsomme i tilnærmingen at de nærmer seg post-metallen, men her er også mer rolige, stillferdige partier som har mer til felles med Constellation-artistenes lefling med klassisk musikk. En melodisk åre gjennomsyrer likevel det hele og gjør albumet til fascinerende lytting.

Trioen Caves of Steel består av Magnus Farkvam (bass og gitar) Inge Jørgensen (gitar og elektronikk) og Gaute Johan Johansen (trommer og perkusjon).

Her får dere, som nevnt innledningsvis, vite om bandets fortid og nåtid, verdensanskuelse og hvordan de jobber sammen i studio. Forhåpentligvis blir det også en etterlengtet slippkonsert for albumet snart.

Caves of Steel har en lang bandhistorie, men er likevel ikke kjent for alle norske musikklyttere. Hvem er dere og hva er  historien deres så langt? Dere har et verdensomspennende publikum og har blant annet turnert i Kina, men hvor startet det hele og hvilken musikalsk bakgrunn har dere? Har dere spilt med andre band også?

Magnus: Ja, vi har jo holdt på en god stund nå. Faktisk blir bandet tenåring i disse dager. Bandet ble egentlig startet fordi Gaute ville spille noe annet enn punk. Han hadde forelsket seg i instrumental rock og lurte på om vi andre ville bli med. Siden dette var noe jeg også hadde drømt om, så var det lett å ta en beslutning på akkurat det. Sangene vi spiller er vel en slags symbiose av alt vi liker, blandet med en dæsj kompromisser. Jeg synes egentlig at vi spiller flere typer av instrumental rock enn de fleste andre band som vi sammenligner oss med. Mange andre band spiller ganske like sanger, synes jeg. Vi forsøker egentlig å få inn mange ulike sjangere innenfor instrumentalmusikk. Det er jo litt kjedelig å gjenta seg selv, synes jeg. Vi har vel ikke akkurat jobbet veldig hardt for å gjøre oss synlige. Jeg tror egentlig at vi burde hatt en manager som gjør jobben med å få ballene til å rulle. Selv har vi vel aldri spurt om å spille noen steder. Men vi har sagt ja til alle som har spurt oss.

Selv har jeg spilt i et par indieband, men har mest spilt for meg selv. Caves of Steel har kanskje fått flere fans i utlandet enn i Norge. Men instrumental rock er jo en ganske liten sjanger og jeg føler at de som har god smak i Norge liker oss. Vi har kanskje vært litt vanskelige å plassere også. Er vi snille eller skumle, lissom.. Jeg føler at forrige plate ble litt for lett og at vi mistet litt av det litt dunkle og mystiske landskapet vi hadde laget før på «Dear Satan» og «Troposphere/Magnetosphere». «Revisioned» var første plate som ble laget i studio og det ble litt glattere enn vi hadde sett for oss kanskje. Etter «Revisioned» gikk vi tilbake til å gjøre alt selv på lokalet, men etter hvert så savnet vi mulighetene som studioet gir og vi flyttet til Vålerenga Platefabrikk, der vi leier et studio. Vi gjør alt studioarbeidet selv og har det egentlig veldig gøy med å ha mange knapper å trykke på og et ubegrenset antall av mikrofoner og effekter. Da vi flyttet inn i studioet hadde vi egentlig hele platen klar for innspilling, så det har vært en læringsprosess og finne ut av studioet. Men jeg synes det har gått bra. Inge har lest seg opp på alle manualer og gjort det meste av jobben, så mye skryt til han for det.

Jeg føler at «Path To Ground» er litt tilbake til der vi kommer fra. Samtidig så har vi bevisst valgt bort et par låter som ville endret hele uttrykket på plata. Faktisk så har vi begynt å eksperimentere med vokal, men vi skrotet den låta for å unngå problemer, kan du si. Men vi har veldig lyst til å gi ut sangene som ble skrotet også. Kanskje vi lager et nytt band ut av det, eller.. nei jeg vet ikke. Plata er ganske direkte og hardere enn før, men vi har veldig mange melodier som skaper følelser over laget av trommer og gitarer. Hver sang er liksom et eget unikt vesen. Vi har jobbet mye med at det skal skje noe hele tiden, men samtidig være komfortabelt. Det er vel sånn vi mennesker vil ha det også.

Gaute: Jeg spilte trommer på den kommunale musikkskolen i Bodø og dannet band med kompiser for å slippe å skrive stil i engelsk. Før Caves of Steel spilte jeg i Half, Give me your horse og Shotiq i Bodø. Sistnevnte et danseband. Gjorde ikke underverker for street cred, men dæven hvor mye vi øvde og spilte konserter. Moro!

Etter at jeg flyttet til Oslo spilte jeg i Wreckless, om vi var et rockeband som spilte punk, eller motsatt er jeg ikke sikker på. Men steike det var morsomt. Jeg var også innom som gjeste-trommis for Spurv en periode.

Magnus og jeg jobbet i samme firma. Første gang jeg møtte han hadde han masse skjegg og en The International Tussler Society t-skjorte på seg. På den tiden elsket jeg Motorpsycho, så dette var en rå type. Han delte masse god musikk med meg (mP3!) Vi hadde mye musikalsk til felles.

Peter (tidligere gitarist i CoS) spilte jeg med når vi begge bodde i Bodø. Han kjente en kul fyr som heter Inge og han kunne synth og proggings. Vi fire møttes og så prøvde vi oss bare i øvingslokalet. Full klaff og jamming til langt på natt.

Inge: Jeg har alltid vært fascinert av å lage musikk. Fikk min første gitar som barn, men den interessen ble lagt på hylla til fordel for computere og elektronisk musikk. Var en stund en del av demoscenen, lagde musikk til spillcracks og delte musikk på nett under forskjellige alias.

Etter hvert ble det noen utgivelser og konserter, både alene som Elektronaut og sammen med en kompis som IAPGA. Spilte også en god del konserter land og strand rundt med Binärpilot som bassist og hypemann.

Opprinnelig startet jeg i bandet som keyboardist, men etter litt gjennomtrekk endte jeg opp med å blåse støv av gitaren igjen.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet Caves of Steel/Stålhuler og hva  vil dere fortelle om det? Og har dere noe forhold til «The Caves of Steel»-romanen til Isaac Asimov?

Magnus: Det var vår tidligere gitarist, Peter, som kom på dette bandnavnet. Det var egentlig bare et midlertidig navn, men vi har altså ikke klart å funnet på noe bedre. Til slutt så er det for sent. Men det føles greit.

Gaute: Vi måtte ha et bandnavn og det var mye diskusjon, men det tok lang tid før Peter kom med forslaget. “Hmm, ikke dumt”, tenkte vi, og så ble det det. Noen mener det er litt vel Manowar, men jeg synes ikke det. Det passer musikken bra.

Peter leser mye sci-fi og jeg tror han leste den boka på den tiden. Har selv lest den og andre av Asimov. Festlig å lese sci-fi fra gamledager. Rulletrapper som suser oss av gårde. Litt mindre dystopisk enn 1984, men det er også en god bok.

Inge: Da forslaget kom opp hadde jeg lest Asimov, men ikke den boka. Fikk umiddelbart visuelle assosiasjoner, og syntes det var en artig kontrast.

Hva var det som gjorde at dere valgte å satse på instrumental musikk? Har dere noen gang testet ut med vokal også? Hvorfor føler  Caves of Steel seg mer hjemme i det instrumentalle landskapet?

Inge: Jeg tror ikke det var et særlig bevisst valg, i starten var det bare deilig å jamme i timesvis, leve seg inn og kommunisere kun gjennom instrumentene våre. For meg har det alltid vært en naturlig innstilling til det å spille musikk, jeg føler andre er mer opptatt av at det er instrumentalt enn det vi er.

Vi har faktisk brukt stemmen også. På førstealbumet er det en låt med vocoder-vokal. Og blant låtene som ikke fikk plass på denne plata så er det en med vokal, den dukker nok opp i en eller annen form etter hvert.

Magnus: Det finnes musikk innenfor sjangeren som ikke prioriterer melodi, men heller lyder og rytmer. Vi har jo alltid vært veldig fokusert på å ha melodier i sangene. Men vi lar instrumentene snakke for oss.

Gaute: Jo eldre jeg har blitt jo mer instrumentalt har det også blitt. I ungdomsårene gikk det mye i Seigmen, og det var de lange låtene med instrumentale partier jeg kicka på. Og spesielt trommene.

Det ble vel bare til sånn at vi aldri tok inn en vokalist, men jeg føler ikke god musikk trenger det. Ord kommer ofte i veien. Har plater med vokal i samlingen altså, men de må ikke være for fremtredene. Envy, Deafheaven, Wolves in the Throne Room er gode eksempler som klarer å mikse det bra.

Fortell om hverandres musikalske styrker og rolle i bandet.

Magnus Farkvam (bass/gitar)

Inge: I tillegg til å være bassist er Magnus en talentfull låtskriver og habil gitarist. Full av uventede og interessante ideer og innspill.

Gaute: Han spiller deilige bassriff. Vi har blitt rimelig samspilte med årene og han vet hvordan han skal stryke meg med hårene. Han rommer sangene og skjønner hvordan bassen skal utfylle gitaren og låta. Det er de små detaljene som hever sangene våre.

Gaute Johansen (trommer/perkussjon)

Inge: Pålitelig både bak trommene og ellers. Definitivt den i bandet som er flinkest på å lytte og styre dynamikken. Alltid åpen for nye utfordringer.

Magnus: Gaute er en trommis som hører mye på hva vi andre driver med, noe jeg liker godt. Det er ikke alltid man får spille med en trommeslager som har sans for melodier. Samtidig lager han kule grooves og han er en følsom trommeslager med mye aggresjon som må ut. Gaute har også avansert i perkusjonsfaget og lager fine lyder på xylofon.

Inge Jørgensen (gitar/elektronikk)

Magnus: Inge startet egentlig med synth, men er nå også vår gitarist. Han har også lært seg å bli en god studiomikser. Inge løser alt som er stort og smått og har til og med begynt å lage effektpedaler og instrumenter. Vi bruker mange av pedalene hans på denne plata. Inge spiller mange fine melodier og introduserer stadig nye teknikker for meg. Også er han min favoritt diskusjonspartner i studio. Vi bytter på å være good cop og bad cop. Hvis jeg kommer med en idé, så kommer Inge med termen.

Gaute: El perfectionisto. Kan alt han setter seg fore. Bygger egne pedaler, knotter i vei på mac, lager noter for å sende til cellisten. Han kan alt, og gir seg aldri.

 

 

Hvorfor albumtittelen «Path to Ground»/»Sti til bakken» og hva er deres forhold til lyn og torden?

Inge: Tittelen er bevisst åpen for tolkning, men temaet er å finne bakkekontakten (igjen), eventuelt spenningen som oppstår når det ikke er forbindelse mellom pluss og minus.

Magnus: «Path to Ground» spiller litt på «Troposphere/Magnetosphere» og det å komme fra de ytterste lagene av atmosfæren og så tilbake til jorda. Stikke fingeren i jorda lissom. Samtidig så kan det være ganske bråkete når noe faller til bakken.

Gaute: Her var det Inge som hadde visjonen, jeg lar han utbrodere.

Det har gått sju år siden forrige album «Revisioned» kom ut. Hva har dere brukt tiden til og hvorfor har det tatt så lang tid før det kom ei ny skive?

Magnus: · Etter «Revisioned» mistet vi vår gitarist. Så har vi hatt flere innom. Dessuten har det kommet tre barn siden sist. Vi har likevel gitt ut et par singler da. Hele prosjektet med denne plata har tatt ca. 2 år også. Tiden går fort.

Gaute: Er det ikke 5 år? Uansett, fått unger. Men også gitt ut EP’er og jamma mye. All jamming har vi tatt opp, så vi har et hav å hente inspirasjon fra. I tillegg ønsket vi å ha flere sanger å velge mellom før vi bestemte oss for hvem som skulle på plata. Det er et par sanger som ikke kom med. De må vi få gitt ut på et tidspunkt!

Inge: «Revisioned» kom i 2015, ja. Vi er ikke i 20-åra lenger, livet tar tid. Det tok litt tid å finne formen igjen som trio etter at Peter la gitaren på hylla, og så har vi heller ikke stresset med å bli ferdige.

Hva er de viktigste forskjellen på den nye platen kontra «Revisioned» og «Troposphere/Magnetosphere»?

Inge: Fraværet av deadlines, på godt og vondt. T/M ble spilt inn på to dager, «Revisioned» tok to uker. «Path to Ground» ble spilt inn over to år. Vi bestemte oss også for å ikke bekymre oss for mye over hva vi klarer å gjenskape live, men heller finne ut av det etter hvert. Lydbildet er også mørkere denne gang.

Magnus: Utgangspunktet til T/M var at det skulle være en demo, men så ble den såpass bra at vi ga den ut. EP’en er veldig tøff og har en litt egen sound og et kult tema om verdensrommet og den kalde krigen. Vi ville fjerne oss fra dette temaet på «Revisioned», og vi tok kanskje bort litt for mye. Vi merket også at vi klarte å spille låtene bedre etter å ha turnert i Kina, så jeg vet vi kan bedre. Prosessen med å lage PTG har vært at vi har vært strukturerte, og vi har også klart å ta oss god tid til å finne den riktige lyden. Vi har jobbet mye med hjemmestudio, så det å ha direkte tilgang til en fysisk miksepult og et veldig godt studio har vært gøy. Vi lagde først en god demo hjemme, som ble brukt som mal på hele prosjektet. Målet var vel å forbedre alle elementene på demoen, og det synes jeg vi har fått til. Plata har egentlig et vidt spekter av sjangere, eller i hvert fall sanger som formidler ulike følelser. Platen er litt som en novellesamling.

Gaute: På «Revisioned» var vi 4 i bandet, nå er vi en gitarist mindre. Det er mer Inge i monitor. Tøffere uttrykk, men også mer fokusert.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere drøfter og forteller hvilket forhold dere har til fenomenet, ordet eller begrepet.

Geist / ånd / spøkelse / intellekt / inspirasjon

Inge: Jeg er overhodet ikke en spirituell person, men vårt forhold til en åndelig verden gjennom idéhistorien er fascinerende. I japansk folketro har både steiner, dyr og verktøy kami, og det kan definitivt føles som om instrumenter og låter har sitt eget liv av og til.

Gaute: Jeg tror ikke på noen overmakt, men det er fascinerende å se på epokene opp gjennom historien.

Tabula Rasa/ å være født med blanke ark (uten iboende kunnskap eller formet personlighet)

Inge: Tanken om at personlighet simpelthen er en deterministisk funksjon over akkumulert erfaring og inntrykk er en besnærende enkel forklaring, men virkeligheten er nok mer kompleks enn som så.

«Tabula Rasa» ble skrevet rett etter at datteren min ble født, og ble et utløp for følselsen av at jeg nå hadde fått en veldig stor oppgave i fanget.

Magnus: Jeg leser om temaet nå i forhold til utviklingen av språket. Mange dyr klarer å memorere og forstå symboler og ord. Men når vi spør de om hva de vil, så sier de at de vil ha mat eller drikke. Det er rart at dyr har en iboende potensiale til å lære seg noe vi mennesker er svært stolte av ha lært oss, men så velger de det bort.

Gaute: Som far kan det være skummelt å tenke på hvor mye unger tar etter foreldrene. På godt og vondt. Har lest en plass at livet bare går nedover etter 4 år. Da sitter man bare igjen med smerte. Den ser jeg ikke.

Filosofi

Inge: Gud er død, og det blir plutselig komplisert når vi selv blir nødt til å finne mening og moral. Det er fort gjort å miste bakkekontakten.

Magnus: Det Inge sa.

Gaute: Jeg har akkurat lest «Sofies verden». Men kan ikke si at jeg filosoferer mye selv. Blir svimmel av å høre på Brian Cox og hans likesinnede.

Instrumental musikkinteresse

Inge: Ganske bred. Post-rock/metal, IDM, ambient, instrumental hip hop, jazz, krautrock, surf, støy, indisk raga, klassisk, filmmusikk. En av de første kassettene jeg kjøpte var «The Extremist» av Joe Satriani.

Magnus: Jeg hørte på klassisk og Kraftwerk da jeg var liten. Da jeg kom opp i tenårene hørte jeg mye på de lange dronete sangene til Motorpsycho. Jeg føler at vokal både kan være ekskluderende og inkluderende. Teksten og måten å synge på, kan gjøre at du som lytter kan kjenne deg igjen og det kan også føre til samhold. Men for de som ikke vedkjenner seg teksten eller vokalistens stemme, så vil det skape en motsatt effekt. Sånn sett så er instrumental musikk perfekt og slik musikk snakker over flere språk og kulturer.

Gaute: Jeg jobber som utvikler på dagtid og for å lukke døra i åpent landskap blir det på med hodetelefoner og musikk uten vokal. Vokalen ødelegger flyten. I tillegg syns jeg det er veldig interessant hvordan man kan få fram følelser uten å si det med ord.

Post-rock

Inge: Det er befriende å legge bort tradisjonelle låtstrukturer og riff og heller fokusere på tekstur og dynamikk. Men med årene har også en del av sjangeren blitt veldig formulaisk. I det siste har konsepter som “vers” og “refreng” begynt å snike seg inn i låtskrivingen vår.

Magnus: Post-rock har blitt et vidt begrep. For meg handler det om at det skal være instrumentalt og at de samme instrumentene blir benyttet som innenfor rockesjangeren. For meg handler ordet «post» om at sjangeren bør ta sikte på å videreutvikle seg. Det som er post i dag er present i morgen.

Gaute: En veldig bred sjanger, men for meg er det instrumentalt, lange oppbygninger og store crescendoer. Nå om dagen går det mye i Telepathy, Russian Circles og Kanaan.

Explosions in the Sky

Magnus: XinS startet litt som et band som ligner mye på GYBE!, uten at de var så apokalyptiske som hele Constellation-labelet. Så har de utviklet seg til å spille veldig fine melodier som passer inn i serieuniverset til HBO og Netflix.

Gaute: Grunnen til at jeg elsker instrumentalmusikk og post-rock. Første gang jeg hørte «The Earth Is Not a Cold Dead Place», satt jeg stum i stolen. Makalaust.

Mogwai

Inge: Et av mine favorittband, og et band som har en usedvanlig evne til å kontinuerlig fornye seg selv.

Magnus: For meg definerer Mogwai postrock-sjangeren. De har også klart å videreutvikle seg selv om det alltid høres ut som dem. De har fokus på fine melodier og god sound. Jeg liker at de ikke har en fot i hard-rock’en for det er jeg egentlig ikke så glad i jeg heller.

Gaute: Brannfakkel, jeg har aldri skjønt meg på Mogwai. De ticker av alle de rette boksene og er gudfedrene, men det er så mye annet som er bra der ute! Har aldri fått de under huden. Oppdaget dem nok for seint.

Constellation Records

Magnus: For meg så handler Constellation om antikapitalisme og dugnad. Constellation hater alt som markedsøkonomien står for. De vil ikke tjene penger og synes egentlig at det er problematisk å selge plater i det hele tatt. Derfor bruker de også mye ressurser på å lage fine covere, plakater og konsertopplevelser. Jeg synes det er fint å ha et plateselskap som er såpass ideologisk.

Gaute: GYBE, Do Make Say Think og Silver Mt. Zion. Har hatt mye å si for min interesse for de lange låtene.

Progressiv rock

Inge: Er vi prog nå? Betyr det at vi endelig er blitt flinke nok til å spille? Eller fulgte merkelappen med når vi kjøpte gitar og bass med ekstra strenger?

Hot: Konseptalbum, skjegg og alt for lange låter. Not: Høy gitarføring, teknikk og null innlevelse.

Magnus: Prog er jo også en sjanger som tar for seg mye. Jeg er ikke så veldig glad i den prog’en som har vokalister som høres ut som de kommer rett fra et middelalder-korstog, og jeg liker heller ikke de som forsøker å spille så komplisert som overhodet mulig. Ting må henge sammen, og gjør det det så er prog bra. Vi bruker prog-begrepet mest for å si at vi har å gjøre med en sang som har mange elementer som ikke blir gjentatt. Prog’en ser seg aldri tilbake.

Gaute: Tabu. Progrock er for meg et negativt ladet ord med blokkfløyte og haraball, men det finnes bra progrock der ute, bare man ikke tar seg selv for seriøst. Adebisi Shank for eksempel, herre jemeni hvor bra det funker.

Tyngre enn før

Magnus: «Revisioned» var nok litt for lett, så vi er tilbake med et litt tyngre lydbilde. Jeg synes likevel ikke at vi er så tunge. Men det er fint å kunne lage noen sanger som slår deg litt ned og som får deg til å headbange.

Gaute: Oftere blir man jo softere og mer kommers på sine eldre dager, med noen få hederlige unntak.

Inge: Verden generelt føles tyngre enn for fem år siden. Høyrepopulisme, fremmedfrykt, rasisme, sexisme, klimaangst. Det er vanskelig å være optimist på vegne av menneskeheten når vi har begrenset kapasitet til å lære av våre egne feil.

Elektroniske beats

Inge: Veldig praktisk når man har en trommis som er glad i å stagedive. Veldig lite praktisk når man glemmer å fortelle lydmannen i forkant at vi må ha laptop i monitor.

Magnus: Elektroniske beats har en litt annen funksjon enn trommer og er fine for å lage en stemning. Vi har egentlig brukt elektroniske beats på andre utgivelser også, men tror vi har forsøkt å gjøre det så lite synlig som mulig.

Gaute: Liker combo mellom trommer og beats. The Notwist er jo guder på feltet.

Gitar loops

Inge: Alle gitarister burde ha en looper, om så bare til låtskriving eller øving alene. Jeg blir alltid imponert når jeg ser band som bruker det og får det til å låte stort. Nick Reinhart fra Tera Melos er regjerende verdensmester i looper.

For vår del så spiller vi med klikkspor for å holde sync med alle de elektroniske elementene, det er vanskelig å kombinere med looping uten at det sklir ut i rytmisk kaos. Men veldig greit verktøy å ha når det skal lages en vegg av støy og feedback.

Gaute: Russian Circles. Sjukeste bandet. Gråter hver gang jeg ser dem live. Det kan fungere overraskende bra.

Dere har spilt inn i Vålerenga Platefabrikk. Hvorfor valgte dere dette lokalet og hvordan har opptaksrommet har satt sitt preg på låtene?

Magnus: Dette er studioalbum nummer to. Første gang var vi på besøk i studioet og tilbrakte i lang tid der. Nå har vi et eget studio som vi disponerer og det er også vi som er bak spakene. Vi har gitt ut flere singler og har kommet fram til en god rutine med det å lage demoer først og så gjøre opptak. På Vålerenga kunne vi bruke mye tid til å få lyden så bra som mulig og gå tilbake hvis vi fant ut at noe kunne forbedres. Vi har hatt full kontroll på prosessen og det er ingen andre å skylde på enn oss selv. Men jeg er stolt av utgivelsen.

Gaute: Vi har kunne holde på i et studio helt for oss selv og har brukt det som både som øvingslokale og studio. Det har fungert utmerket. Supert utstyr og Inge har kunnet gå bananas.

Inge: Å disponere studio selv er en stor luksus. Vi har gjort opptak selv på øvingslokalet helt siden starten, både for vår egen del og på utgivelser. Akustikkforhold og tilgang til bedre utstyr på Vålerenga har løftet lydkvaliteten flere hakk.

Dere har valgt å produsere selv. Hvorfor det valget og hva har det betydd for sluttresultatet?

Magnus: Vi har fått lov til å lage akkurat den plata vi ville lage. Jeg synes den høres akkurat så bra ut som jeg håpet. Det at vi har gjort alt selv gjør at vi har hatt muligheten til å ikke gå på kompromiss med mikseren.

Gaute: Inge har hatt frie tøyler og har tatt seg god tid. Jeg tror det gjør at det høres veldig ut som Caves of Steel.

Inge: Vi har lang erfaring med å gjøre det selv, så det var på en måte det naturlige valget. Vi hadde en nokså klar visjon fra starten på hvordan det skulle låte. Prosessen hadde kanskje vært mer effektiv under oppsyn av en voksen, men jeg er fornøyd med resultatet.

Hva er deres forholdet til Tinnitus Vertigo Records?

Magnus: Dette er vårt eget label. Det er vel ikke så mye mer å si om det. Oppkalt etter en gang da jeg feilkoblet bassforsterkeren og bestemte meg for å sette øret så nærme høyttaleren som mulig for å høre.

Og er deres forholdet til Diger Distro?

Magnus: Tiger er jo en platesjappe som jeg har hatt et langt forhold til. Og Diger gir ut mange gode plater. Som nevnt så er vi best på å spille og ikke holde på med alt det som har med platesalg og konsertbooking å gjøre. Så vi tenkte at det var greit å la Diger ta over den biten.

Gaute: Hadde egentlig mest kjennskap gjennom krembutikken Tiger, men det er veldig kjekt å få hjelp til å distribuere plata på andre steder enn bandcamp. Dyktig og engasjerte folk! Var forresten på Tiger jeg kjøpte min første vinyl; Ictus – «Imperivm». Vanvittig plate.

Hvordan har dere taklet nedstengingen av samfunnet og Korona-tiltakene og hvilken innflytelse har dette hatt på bandet?

Magnus: Korona førte til at mye ble endret. I vinter og vår har vi jo ikke fått lov til å øve sammen. Mange rutiner blir også endret i privatlivet og det har ikke vært lett å få til å møtes så ofte som før. Vi hadde jo også tenkt å spille litt konserter denne sommeren, men alt er jo bare satt på vent. Så da ble jeg kanskje litt sittende å vente på utgivelsen. Nå når plata er ute og ting ser litt lysere ut på pandemifronten, håper jeg at vi er på god gang igjen.

Gaute: Det har jo ikke blitt noen releasekonsert for oss enda, og mindre øving enn planlagt.

Inge: Plata skulle egentlig kommet ut tidligere i vår, men vi fant ut at det var greit å utsette litt. Vi har så smått begynt å jamme litt på nytt materiale igjen, det føles bra å se fremover igjen.

Kan dere til slutt velge to låter hver som dere har lyttet til når dere laget denne plata og fortelle hvilke kvaliteter som dere har sett i disse låtene? Og eventuelt hvilken lærdom dere har tatt til egen musikalsk virke?

Inge

Noorvik – Hidden: Flott balanse mellom letthet og spenning. Solide riff og fyldig produksjon.

Svalbard – Revenge Porn: Makan til intensitet. Perfekt miks av hardcore, post-rock og black metal.

 

Gaute

Oj, to låter. Vanskelig. Jeg hører på album, men jeg skal klare å velge to sanger.

Jeg elsker tromminga til Dave Turncrantz i Russian Circles. Siste sangen på «Blood Year; “Quartered”. Satan så tungt.

“The Alarmist” med Tangled Thoughts of Leaving fra plata «No Tether». Støy, skikkelig stram bass som følger tromminga perfekt. Og alle lagene i miksen, samt stemninga.

 

Caves of Steel – «Path to Ground»

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.