Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 21. august 2020

I Like To Sleep: Instinktiv kraftjazz

– Når musikalske ideer krasjer og en blir styrt i en retning av andre musikere, eventuelt av seg selv, og setter oss på nye spor, da trives vi. Det er akkurat der i den reaksjonen vi ønsker å være som band, forklarer Trondheimstrioen I Like To Sleep til Deichman musikk. Amund Storløkken Åse, Nicolas Leirtrø og Øyvind Leites sinnrike og oppfinnsomme instrumental musikk formelig grep tak i undertegnede ved første gjennomhøring av det aktuelle andre albumet «Daymare» på Rune Grammofon.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Juliane Schütz

Lekenhet og et drivende infernalsk groove karakteriserer den basstunge musikken til I Like To Sleep, der det kan gå fort i svingene og skramle med et infernalsk trøkk i det ene øyeblikket og være mer stemningsfullt reflekterende det neste. Her er mange lange riff som med sin gjentagende kraft drar deg inn i musikken, men også kontraster som bryter opp og gir motstand. Hvor jazzen møter progrockens kompleksitet og rockens massive tyngde. Les hva de selv sier om sin musikalske bakgrunn og sine musikalske mentorer og ledetråder.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet?

Vi trengte et bandnavn, og havnet derfor inne på et nettforum med sitat av kjente jazzmusikere. Der fant vi et utdrag av et intervju med Thelonious Monk hvor det eneste faktiske innholdet var at han likte å sove. Vi likte klangen av “I like to sleep”, og har siden vært ganske fornøyd med det valget.

Bandnavnet og mange låttitler henspiller på søvn. Hvilket forhold har dere selv til dette med søvn? Sover dere godt?

Vi spiller musikk uten noen åpenbar tematikk gjennom tekst/vokal, og hadde derfor et behov for å lage oss et “univers” for å ha noen knagger å henge ting på. Det naturlige ble jo å bygge videre på I LIKE TO SLEEP, og siden har det ballet på seg og blitt til en gjennomgående tematikk som det er ganske gøy og enkelt å følge opp.
Ellers får vi bare si som Monk selv:
“I like to sleep. There is no set time of day for sleep. You sleep when you’re tired, that’s all there is to it.

Fortell om hverandres musikalske styrker og roller i I Like To Sleep.

Øyvind Leite

Øyvind har et livsfarlig beat, han er sjølve sengemonsteret, et godstog av et beist med en ekstrem drivkraft og en teknisk virtuositet som gjør han greit dugandes. Han har en sterk lytte- og reaksjonsevne, men også en musikalsk stahet som både holder oss igjen eller inspirerer oss til å drive videre.

Amund Storløkken Åse

Amund er et musikalsk superlim. Han binder Øyvind og Nicolas sitt tidvise kaos og galskap sammen. En helt essensiell lytteevne åpner opp for at Amund kan forholde seg til det “kompet gjør” på utallige vis, om det er å legge av, ligge på toppen, bygge videre eller dra det hele i en ny retning. I tillegg har han vært nødt til å gjøre seg tilpasningsdyktig for å kunne kjempe i mot det vanvittige lydnivået til en vanvittig hardtslående trommis og to Hiwatt-stacks skrudd til 11 (forsterker).
Den kanskje viktigste styrken Amund har for dette bandet er at han alltid er helt fokusert på konsert og gir alt for å være skapende i musikken i nuet.

Nicolas Leirtrø

Nicolas skaper en konstant retning i bandet, som hele bandet livnærer seg av når de spiller sammen. En innebygd musikalsk superengine. Veldig observant og lyttende, også utad med tanke på lydbildet/soundet bandet skaper, og har hele tiden ambisjonene og visjonene på plass. Han har også opparbeidet seg et eget “sound-vokabular” og har et stort galleri av musikalske referanser, som gjør at han klarer å manipulere lydbildet i sanntid, til musikken beste.

Hvorfor albumtittelen «Daymare» og hva vil dere uttrykke med den?

«Daymare» begynner på en måte der «Bedmonster» sluttet både tematisk og musikalsk, før den raskt skyter av gårde inn i det universet vi befant oss i da vi spilte inn plata. Vi kom fram til at «Daymare var, spesielt med etterpåklokskap, det åpenbart beste navnet på plata etter litt samtale med Rune Kristoffersen (Rune Grammofon). Det bygger videre på «Bedmonster», og tilfører en kontinuitet av konsept som vi liker å forholde oss til. Betydningen av tittelen er vel et mareritt på dagen, kanskje som en feberdrøm. Noe mer enn det vil vi ikke si – folk får selv legge mening i titlene på musikken vår.

Hvordan har utviklingen vært som band fra debuten «Bedmonsters» til nå?

«Bedmonster» var 100 % ungdommelig kick og spilleglede, litt ambisjon, og mange ulike ideer som vi kastet oss ut i. Plata ble spilt inn lille julaften 2016 uten at vi hadde noen større planer enn det, men var heldige og ble plukket opp av fantastiske All Good Clean Records kort tid etter som ga ut plata vi hadde liggende klar.

Nå har vi spilt rundt 60 konserter fra Mandal til Vadsø, deltatt på en mengde talentprogram, showcaser, bransjefestivaler, og i 2018 ble vi kåret til tidenes yngste “årets unge jazzmusikere” gjennom Jazzintro. Vi fikk et GRAMO-stipend på 150.000 kr, en Norgesturné og et mentorprogram til en verdi av 200.000 i regi av Talent Norge hvor vi sto fritt til å velge mentorer vi ville ha for å hjelpe oss videre med bandet. Alt dette kulminerte hovedsakelig i et samarbeid med Jørgen Træen om å lage «Daymare» for å dokumentere der vi befant oss musikalsk etter alt vi har vært med på etter «Bedmonster».

Etter fem år sammen er bandet blitt en trygg “base” for medlemmene i deres musikalske virke – det er det lengstvarende prosjektet vi har. Og det er tydelig at «Daymare» viser et mer erfarent, mer voksent band som har spilt masse og bygget opp ensemblespråket vesentlig.

Vi har blitt flinkere til å bryte våre egne normer og konvensjoner – som å gi Jørgen frie tøyler til å manipulere vibrafonlyd eller hva enn det skulle være, både i studiosammenheng og live.

Fortell om valget av instrumentering og forholdet til de ulike instrumentene som dere tar i bruk. Hva er det som har gjort at dere valgte akkurat denne besetningen? Og når staret kjærlighetsforholdet til disse instrumentene?

Øyvind og Nicolas kjente hverandre fra videregående og møtte Amund første gang i Midtnorsk Ungdomsstorband hvor vi utgjorde deler av kompet. Amund og Øyvind snakket i en pause om å starte en duo, noe Nicolas plukket opp. Heldigvis for oss overtalte Nicolas resten om at vi burde spille sammen som trio heller, hvor første ambisjon og ønske kun var å møtes og spille litt sammen på noen egne skisser bare for å ha det gøy og for å bli litt kjent. Første øving husker vi som et kjempekick, og det var tydelig fra første stund at dette var en “lekeplass” hvor vi kunne ha det gøy sammen uten noen som helst regler eller begrensninger på hvilke “leker” vi kunne ta med oss, noe som er vår største styrke i dag – vi prøver å konstant ta med nye metoder, teknikker, lyder, retninger, skisser osv. inn i bandet.

Det hele er vel egentlig nokså tilfeldig – det er mer i ettertid at vi har innsett hvilke utfordringer, fordeler og ulemper denne besetningen byr på, men som heldigvis er blitt en dynamikk vi trives i.

Øyvind (trommer)

Øyvind begynte sin trommeinteresse i en alder av 12 år etter å ha hørt en del på Zappa, samtidig som faren spurte om han kunne tenke seg å spille trommer. Siden har det vel gått i ett kjør hele veien.

Amund (vibrafon)

Amund begynte med vibrafon rundt 15 år gammel, men hadde tidligere spilt trommer og klassisk slagverk. Det var et ønske om å spille tonalt som førte han i retning av vibrafon. Opprinnelige gikk det mye i klassisk, men ble mer og mer dratt inn i improvisasjonens verden gjennom vibrafonen.

Nicolas (barytongitar)

Nicolas har et utgangspunkt som klassisk fiolinist, men oppdaget bassgitaren, barytongitar og Stian Westerhus på ungdomsskolen. Det er nok forsterkere, effektpedaler, og andre måter å manipulere lyd og sound på som er hele utgangspunktet for Nicolas sin forkjærlighet for sitt instrument.

Hva er trioformatets styrke?

Trioformatet har i vårt tilfelle åpnet opp for muligheter like mye som det begrenser muligheter, uten at vi bryr oss så veldig mye om det. Det har vært veldig lett å finne sin rolle og eksperimentere med rollene, og det er kanskje særlig det siste vi har jobbet mye med. Det har nok også mye med å gjøre at vi utfyller hverandre veldig bra, noe en ikke får oppleve i alle band.

Hvor viktig har Musikkkonservatoriet i Trondheim vært for deres musikalske dannelse og som en innflytelse på i Like To Sleep? Hvilket forhold har dere til musikalsk skolering?

Vår individuelle erfaring av skolen har hatt og har mindre påvirkning på bandet enn miljøet rundt jazzlinja i Trondheim og musikkmiljøet i byen generelt – som vi fikk erfare lenge før vi begynte på NTNU. Det har også så klart vært viktig å få være en del av et unikt miljø med tilgang på ressursene i skolen, og fri tilgang på inspirasjon og motivasjon fra medstudenter og lærere. I tillegg har det vært veldig fint å komme inn på jazzlinja med et så trygt og erfarent band som en base vi alltid kan støtte og lene oss på.

Nicolas begynte på kulturskolen med klassisk fiolin i en alder av 5 år, og har siden vært innom Øya strykeorkester, el-bass på kulturskolen, rockeband på ungdomsskolen, musikklinja på Trondheim Katedralskole med kontrabass, jazzlinja ved Sund folkehøgskole, Midtnorsk Ungdomsstorband og nå siste året på jazzlinja med kontrabass som hovedinstrument på siden av barytongitar/Bass-VI. Barytongitar, eller Bass-VI som Nicolas spiller i I LIKE TO SLEEP har aldri vært et instrument han har hatt undervisning i, så akkurat når det kommer til det instrumentet er han nokså selvlært.

Amund har hatt en musikalsk oppvekst i kulturskolen, samt erfaring fra korps, Unge musikere og Midtnorsk Ungdomsstorband, i tillegg til å ha gått musikklinja på Heimdal videregående skole og ett år på jazzlinja ved Fridhem folkhögskola i Sverige. Nå begynner han på sitt siste år på jazzlinja ved NTNU, og det kan vel sies at han som Nicolas er ganske så skolert. Likevel er alle musikere selvlært – jazzlinja sier selv at de ikke utdanner jazzmusikere, men at de utdanner seg selv. Amund har også hatt lite undervisning av vibrafonister ettersom det er få av dem, så da har han slik som Nicolas måtte finne ut av det meste på egen hånd hva angår vibrafonteknikk og lignende.

Øyvind gikk et år på privat musikkskole med trommeundervisning, og kan sånn sett anses som den mest selvlærte i trioen. På ungdomsskolen hadde han en veldig bra musikklærer med et musikkfag som inneholdt mye samspill og ga viktig erfaring før han begynte på musikklinja på Trondheim Katedralskole sammen med Nicolas. Han startet også i Midtnorsk Ungdomsstorband og gikk også sammen med Nicolas på jazzlinja ved Sund folkehøgskole. Øyvind begynner nå i andre klasse på jazzlinja ved NTNU.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere kan prate litt rundt – om hvilket forhold dere har til disse ordene, begrepene eller personene.

Thelonius Monk

Monk er jo opphavet til bandnavnet vårt, så det forholdet har vi alle til Monk.
Vi er alle òg veldig glad i Monk som komponist og musiker, og har spilt en del Monk. For Nicolas og Amund var det en veldig forfriskende musiker/musikk å høre da vi begynte å sjekke ut jazz – vårt gateway drug til jazzen på mange måter. Det som også er fascinerende med Monk er at musikken hans alltid vil være banebrytende, låte moderne og kjempehipt. Han vil alltid være tidløs.

King Crimson

KC er Nicolas sin barndom, indirekte gjennom farens lyttevaner. Det er lite tvil om at det i bunn ligger en del referanser til KC sin varierte diskografi i vår musikk, men det som går igjen for alle i ILTS er at vi kanskje først og fremst har en indirekte tilknytning gjennom andre band som står oss nærere som åpenbart har en større tilknytning til KC – f.eks. Motorpsycho og Krokofant, for å nevne et par.

Låtlengde

Vi liker å jobbe med lengde og tid på ulike måter – alt fra en kjapp powernap til lengre, dyp søvn. Kontraster er viktig for oss. De lengste låtene er ofte lange fordi de er skrevet mer fleksible hvor vi ønsker å åpne opp for lengre improstrekk. Samtidig må de sies at vi aldri spiller en låt eller sammensetningen av låter på samme måte, så lengdene på låtene kan variere veldig live. Enkelte komposisjoner er skrevet og arrangert helt ut på noter uten improvisasjon i det hele tatt, så de vil holde en fast lengde, men vi vet aldri hvordan vi kommer dit eller hvor vi går etter komposisjon. Vi har også noen låter som er mer konsept for improvisasjon framfor ei låt eller komposisjon. Åpenhet åpner for ulike lengder. Kompleksitet i komposisjon vs. utgangspunkt/konsept for improvisasjon.

Powerjazz

Vi stjal dette begrepet for å sette et navn på det vi gjør og musikken vår. Nå har det blitt et slags varemerke gjennom emneknaggen #powerjazz to the people. Det er et beskrivende ord for musikken vår uten for mye mening eller føringer, med et lite hint av politikk.

Frijazz

Vi forholder oss mer til friimprovisasjon enn frijazz i vårt tilfelle – vi henter mye inspirasjon og elementer fra fri musikk, alt fra ny musikk, men også til den beste frijazzen fra 60-tallet med John og Alice Coltrane, Ornette Coleman, Archie Shepp, Albert Ayler osv. osv. osv.

Progrock

Våre referanser til progrock kommer fra King Crimson, Frank Zappa, Motorpsycho, Krokofant, for å nevne noen. VI liker å hente elementer fra musikk vi liker.

Motorspycho

Vi tar oss friheten til å opprette et punkt som er Motorpsycho. Dette bandet har alltid vært der og har betydd enormt mye for oss, spesielt for Nicolas. Musikalsk finner du kanskje mest referanser til dem gjennom Nicolas sitt spill og måter å skrive musikk på. Ellers har de på en måte vært litt mentorer for oss som hele veien har fulgt med på det vi driver med. De har gjort alt fra å invitere oss til å være support for dem, første gang i 2016 (vår femte konsert), sist i forbindelse med slippet av «Bedmonster» i 2017, til å plukke opp en Hiwatt-forsterker i Aarhus, Danmark, for så å kjøre hele Europa rundt på turné med denne kun for å overlevere den til Nicolas i Trondheim en måned etter. I tillegg møter de ofte opp når vi spiller konserter.

Det å kunne ha et så tett forhold til noen av de største inspirasjonskildene sine er noe vi setter enormt pris på. Dette, i tillegg til deres egen driv og evne til å alltid gjøre noe helt nytt har vært helt essensielt for måten vi har valgt å drive og spille med ILTS med.

Post-rock

Vi har egentlig lite tilknytning til dette. Nicolas har hørt litt på Godspeed You! Black Emperor, The Low Frequency in Stereo og Mogwai, så han har noe tilknytning og helt sikkert en del elementer som er inspirert av disse bandene. Vi fikk også litt input på det via samarbeidet vårt med Mette Rasmussen (som har turnert med Godspeed You!…).

Spirituell + groove

Det er mange elementer og måter å gjøre ting på som vi har hentet fra musikk av Alice og John Coltrane osv. til mer psykedelisk musikk – Motorpsycho, Elephant9, Møster!, Fire!, The End osv. Suggerende, langvarige riff og utstrakt groovebasert improvisasjon er et bærende element særlig i låtene Nicolas skriver for bandet.

Improvisasjon

For oss er det viktig å skape noe innenfor og utenfor egne rammer, men vi forholder oss også til mer tradisjonell improvisasjon som soloer. Vi har etablert en kommunikasjonsform basert på improvisasjon innad bandet som er hovedessensen i vårt ensemblespråk/sound, hvor vi utfordrer hverandre, musikken og lytteren gjennom vår behandling av alle musikalske bestanddeler og parametre.

Motstand/Friksjon

Når musikalske ideer krasjer og en blir styrt i en retning av andre musikere, eventuelt av seg selv, og setter oss på nye spor, da trives vi. Det er akkurat der i den reaksjonen vi ønsker å være som band.

Fantasifull

Titteluniverset vårt er en slags fantasifull, drømmende og kanskje litt naiv verden, og er det mest fantasifulle i ILTS.

Filmmusikk

Vi liker mye filmatisk musikk, filmmusikk og komponister som skriver den type musikk, men det har egentlig liten påvirkning i bandet etter det vi selv oppfatter. Det handler heller om det å knytte musikken opp til noe fiksjonelt/visuelt, og sammen med titlene skape bilder.

TV-serie lydspor

Ingen eller få referanser, men mange nevner ofte spionfilmer, politijakter og Twin Peaks i sammenheng med oss. Disse assosiasjonene kan kanskje komme pga. at vi har vibrafon i besetningen, noe som ofte dukker opp i det som er nevnt ovenfor.

Hva har det hatt å si for Amund å vokse opp med en prominent jazzmusiker som sin far, Ståle Storløkken, som sogar nå også deler label med bandet ditt? Og Tone Åse som mor? For egen musikalsk utvikling, uttrykksevne og lyst?

Amund: Det føles ikke så spesielt fra mitt perspektiv, siden det er den oppveksten jeg har hatt, men jeg har hatt det veldig fint og har alltid vært omringet av musikk, som har gitt meg et nært forhold til det og har fått meg til å gå videre med det som musiker selv. Min egen musikkglede har kun blitt styrket av å vokse opp med to så flinke og dyktige formidlere, samtidig som det aldri føltes som at musikeryrket var en vei jeg selv måtte gå, selv om jeg absolutt fikk mye inspirasjon av mine foreldre. Og å være på samme label som pappa er bare gøy!

Vi andre i bandet kan si oss enige i at det er et veldig fint og åpent miljø i den familien, og det smitter mye inspirasjon og motivasjon over på oss andre. Det kan også nevnes at Amund sin tvillingbror også er musiker og går i klasse med Amund og Nicolas på jazzlinja ved NTNU.

Jørgen Træen har produsert plata. Hvorfor valgte dere han og hva er hans innflytelse på sluttresultatet? Hvilke styrker har han som produsent?

Bare for å rette opp i spørsmålet litt så produserte vi plata selv, men vi ga Jørgen frie tøyler til å gjøre det han ville med musikken i miksen, samt komme med innspill mens vi spilte inn musikken. Vi følte oss veldig trygge på at han kunne tilføre og prege musikken vår på en måte som ville ta det til nye høyder. Det har vært vanvittig inspirerende å jobbe med Jørgen. Han er fullstendig kompromissløs, vanvittig grundig, men verdsetter også smårusk og feil, og er ellers ekstremt allsidig med unike erfaringer.

Hvordan har studiolokalet Duper Studio påvirket lydbildet på plata og hva er det som gjør dette til en bra plass å spille inn?

Vi trivdes veldig godt i Duper. Dette er ikke et finpolert, ryddig og glatt studio på noen som helst måte. Der inne er det et hav av muligheter med masse preg og sjarm, noe vi setter stor pris på. Å få jobbe der med Jørgen er noe vi er ekstremt glade for å ha gjort, og det er godt mulig vi fortsetter det samarbeidet.

Nå vil jeg at dere forteller om plateselskapene som har gitt ut dere og hvilken betydning de har hatt for I Like To Sleep.

Rune Grammofon

Vi har en enorm respekt for dette plateselskapet, og har hørt mye på Rune Grammofon sine utgivelser opp gjennom årene. Det er rett og slett en drøm som er gått i oppfyllelse å få være på et så enormt bra plateselskap med så dedikerte lyttere og dedikert apparat, og ikke minst i lag med så mange andre dyktige musikere og band vi ser opp til.

Vi ble introdusert til Rune av Mats Gustafsson som mente at dette var et samarbeid som bare måtte skje, og heldigvis klaffet det. Vi var jo selv også klar over at musikken vår har hadde noe å gjøre på Rune Grammofon, men vi trodde kanskje ikke helt at det kom til å skje. Men er det noe som går igjen i dette bandet så er det at alt er mulig og alt kan derfor plutselig skje. Ellers er det viktig å understreke at det er veldig gøy å få ta steget videre og jobbe med nye folk både visuelt og musikalsk sammen med Rune og Kim Hiorthøy. Vi er veldig spente på å se hvor veien går videre som en del av Rune Grammofon sin katalog.

All Good Clean Records

Vi er enormt glade i All Good Clean Records med Jakob Kaas og designer Tore Østbø, og er den dag i dag fortsatt veldig takknemlige for at de plukket opp ILTS og viste oss et engasjement, en profesjonalitet og skyhøye ambisjoner som vi ikke hadde sett før. Trondheim har en enorm ressurs gjennom dem og det de gjør. På mange måter så kickstarta de oss som band. Det har også vært veldig fint å ha jobbet tett med Tore Østbø (designer) gjennom grafisk design/profil, lage et uttrykk sammen med oss som omhandler coverart, plakater, turnéplakater, backdrop, logoer, merch osv. Det er rett og slett en fyr med enormt mange gode ideer, og som har inspirert og motivert oss mye.

Hvilken påvirkning har nedstengingen av samfunnet og korona-tiltakene hatt på I Like To Sleep. Hva har dere brukt denne tiden til?

Vi har klart oss bra som studenter pga. den økonomiske tryggheten det innebærer i Norge. Vi klarte å holde en slippkonsert for «Daymare» digitalt i samarbeid med Rune Grammofon, Tyven i Trondheim, Victoria Nasjonal jazzscene, labelmates Master Oogway, Underbakken – Bakkefestivalen i Trondheim osv. osv. osv. Det var viktig å få gjort en skikkelig releasekonsert når vi skulle komme med helt ny plate for første gang på noen år, og heldigvis har vi hatt en enormt bra respons på den konserten både nasjonalt og internasjonalt. Det ga oss en ekstra driv i starten av den tunge korona-tida.

Det ble noen kansellerte og utsatte spillejobber, og så merker vi at vi sliter litt med å booke mer framover pga. at alt flyttes et halvt år. Heldigvis betyr det ikke så veldig mye akkurat nå, og vi er innstilt på å ta det hele litt som det kommer. Planen var egentlig å bruke høsten på å få spilt litt i Nederland og Belgia, men nå får vi se om det kanskje blir i løpet av 2021.

Ellers har vi brukt tiden på å leve godt, skrive musikk, øve, gjøre det beste ut av situasjonen og ikke minst holde oss oppdatert på og engasjere oss i alt det viktige, forferdelige og fantastiske som skjer i verden for tida.

Kan dere til slutt velge tre låter hver som har vært viktige for deres musikalske utvikling eller som dere har lyttet til da dere skrev eller spilte inn denne plata? Og fortelle hva dere har lært av disse sangene?

Amund

1. Visitors – Visitors, med JP Schlegelmich, Jonathan Goldberger og Jim Black

• Har hørt mye på hele plata, men dette sporet var det første jeg hørte. Jeg syns bandet har funnet et sound som er i skjæringspunktet mellom raffinert og veldig “rett i trynet”, noe jeg hører i både hvordan bandet spiller og hvordan plata er produsert. Når jeg hører på denne sangen blir jeg minnet på hvordan kompromissløshet i musikken har mulighet til å bane vei for ens eget uttrykk.

2. Immortal Bach – Immortal Nystedt, med Ensemble 96 v/ Øystein Fevang

• Knut Nystedt er en komponist jeg lenge har likt, og som jeg alltid går tilbake til for musikalsk input. Dette stykket har et parti med langstrakte klanger i koret, som jeg aldri har fått taket på med mitt analytiske gehør, men som ligger dypt gravert når jeg selv prøver å utvide min egen harmoniske bredde.

3. Camel Walk – Camel Walk, med Maria Kannegaard Trio

• Dette er en av de platene jeg har hørt mest på som student ved jazzlinja. Flere låter fra albumet, inkludert denne, viser hvordan alle parametre i musikken, og kanskje spesielt rytmikk, kan brukes som byggeklosser for noe som bare driver videre. I Like To Sleep har jobbet mye med det å isolere og jobbe med rytmene som finnes i låtene, for å få det til å fungere bedre i den store musikalske konteksten.

 

Nicolas

1. Alice Coltrane – Journey in Satchidananda (Journey in Satchidananda, 1971)

• Dette er en gammel klassiker og et ypperlig eksempel på hvor mye innhold et ellers ganske enkelt riff eller komp kan ha. Måten Cecil McBee (kontrabass) tar tak i riffet og måten han forholder seg til time og groove i samspill med Rashied Ali (trommer) er noe jeg personlig prøver å ha i bakhodet i alle de riffbaserte låtene eller partiene i ILTS. Suggererende, psykedelisk, spirituelt og tungt som fy! De få referansene musikken vår har til stoner rock kommer like gjerne fra denne skiva.

2. Stark Reality – Cooking (fra The Stark Reality Discover Hoagy Carmichael’s Music Shop, 1970)

• Denne plata viste Mats Gustafsson oss som en del av vårt mentorprogram med ham i regi av Jazzintro og Talent Norge. Det er ganske spesiell musikk, med et veldig interessant lydbilde og sound, mikset på en herlig måte. Essensen av det som når meg mest i denne musikken er kombinasjonen og lyden av bass, vrengt gitar, harde trommer og en fullstendig sprengt vibrafon-lyd på toppen som bare skjærer gjennom alt. Vanvittig perkussivt med en avslappet holdning til dynamikk, energi og trøkk.

3. Elephant9 – Way of Return (fra Greatest Show on Earth, 2018)

• Denne låta må være den låta jeg har hørt flest ganger i tidsrommet 2018-2020. Den er så kompleks men samtidig så enkel med kun det lille som trengs for at det går framover, utført på en fantastisk måte. I tillegg har låta fått meg til å tenke på groove og sound, og hvordan en behandler det i miksen i forbindelse med en plateinnspilling, på en helt ny måte. Jeg tror jeg har prøvd å gjenskape mye av denne låtas tankegang og feel i flere av låtene og partiene på «Daymare». I tillegg var denne låta med på å gi meg lyst til å eksperimentere enda mer med soundet vårt, spesielt i samarbeid med Jørgen Træen under innspillingen og miksingen av «Daymare».

 

Øyvind

1. Monolithic – Licking Your Wounds That Won’t Fuckin Heal – Black Science

• Jeg har hørt en god del på denne plata, og har blitt veldig glad i det “skitne” soundet den har. Denne låta inneholder tunge riff og utstrakte partier med plutselige eksplosive utbrudd, noe jeg vil si vi i bandet også legger mye vekt på. Jeg er også inspirert av råskapen og det organiske lydbildet denne låta/plata har. Energinivået er også skyhøyt, og det er veldig inspirerende å høre hvordan de beinhardt står på fra start til slutt.

2. Frank Zappa – Father O’ Blivion – Apostrophe (‘)

• Frank Zappa har jeg vokst opp med og det er nok mange låter jeg kunne nevnt som har vært til stor inspirasjon. Låta åpner med et “tog” av en groove der hele bandet oser av overskudd. Hele bandet virker å være 100% på hele tiden, samtidig som de aldri er redde for å åpne opp for improviserte deler når som helst, og dette føler jeg er veldig overførbart til musikken og samspillet i ILTS. Denne låta har et voldsomt driv, og det er nok først og fremst denne framdriftskraften som er hovedinspirasjon fra denne låta.

3. Animals As Leaders – Song of Solomon

• Denne låta og dette bandet har jeg hørt mye på i flere år. Man kan nok ikke høre noen tydelige referanser fra dette soundet til vårt sound, men det er flere elementer i denne låta jeg har latt meg inspirere av over lang tid. Denne låta har et halsbrekkende høyt energinivå med avanserte riff og grooves, og jeg lar meg stadig inspirere av hvor nådeløs timingen er uansett tempo eller taktart. Dette bandet er rett og slett en evig inspirasjon for meg på hvor “tight” og eksplosivt spill man kan oppnå.

 

I Like To Sleep – «Daymare»

 

I LIKE TO SLEEP – Beyond Bedmonsters and No Sleep (Ferske spor uke 17/2020)

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.