Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 29. august 2020

The Slow Painters: Klangfull, følelsesladet indierock

– Jeg har aldri vært helt fornøyd med sangstemmen min. Det forandret seg veldig i studio hos Sjur (Lyseid, red.anm.). Da falt vokalen ganske raskt på plass, om enn på en annen måte enn jeg hadde sett for meg på forhånd, forklarer vokalist og gitarist Andreas W.H. Lindvåg i The Slow Painters, som fredag 28. august endelig slapp det selvtitulerte debutalbumet på Keep Secret Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Sigurd Fandango (inkl. front), Sondre Andersen, se ellers fotokredit under bildene.

Det Oslo-kvartetten mangler av musikalsk finesse og teknikk tar de igjen med emosjonell tilstedeværelse og personlighet. Bak en presset, tidvis ganske så nasal uttrykksfull vokal skjuler det seg en vindskeiv, iblant styggvakker, men stemningsfull indierock badet i følsomhet. Nølende, kaotisk og med en fin balansegang mellom litt støyende gitarer og en melodisk åre. Optimisme og melankoli om hverandre. Klangfull og mer svevende atmosfærisk om hverandre. Støypop med manisk skrikevokal og emo følsomhet. Dette er indierock i tradisjonell forstand. Et landskap befolket av artister som Built to Spill, Jonathan Richman, The La’s, Mineral, Pixies, The Cure og Modest Mouse. Musikk for deg som har glemt hvorfor du likte lo-fi så godt. Litt harsk i starten, men desto mer gripende når man trenger inn under overflaten og oppdager de catchy melodiene.

Her kan du finne ut litt mer om opprinnelsen til bandnavnet, albumets lange inkubasjonstid, maleren Egon Schiele og hva som har rullet på bandets hjemmestereo.

The Slow Painters. Foto: Sigurd Fandango

Hvem er The Slow Painters?

Andreas: Vi er et indierock-band fra Oslo som du aldri har hørt om. Vi har holdt på i 16 år, men har først nå fått somlet oss til å gi ut det selvtitulerte debutalbumet vårt. Jeg synger og spiller gitar, og så har vi Paal på bass, Øyvind på trommer og Simen på gitar.

Hva er den viktigste forskjellen med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming mellom The Slow Painters og andre band dere er eller har vært involvert isom The Uptights og Hockney?

Andreas: Veldig mange av bandene vi er eller har vært involvert i, har utspring i samme gjengen: The Slow Painters, The Uptights, Yodude/Heybro, Hockney, Dinosaurtegning. Bandkjemien varierer nok vilt.

Øyvind: Yodude/Heybro har nok i overkant god bandkjemi, hehe.

Andreas: The Uptights er et særere band som spiller inn på kassett og som kretser mer rundt innspilling. I The Slow Painters utvikler låter seg over lang tid. Mesteparten av låtene på plata vår ble skrevet i 2008-2010, men lydbildet har endret seg mye siden den gang. De har på en måte vært gjennom ulike faser. Vi kunne aldri laget den samme plata da. Sluttresultatet ble mye mer «moody» enn back in the day.

Øyvind: Min rolle er veldig ulik i de forskjellige bandene jeg er med i. I The Slow Painters og The Uptights skriver Andreas stort sett låtene, og så gjør vi dem til sluttresultatet sammen. I Hockney har jeg figurert mer som en slags innleid musiker. I Yodude/Heybro er jeg låtskriver sammen med Håkon Sollund. Håkon og jeg kommer snart med et nytt prosjekt, Dinosaurtegning. Følg med!

The Slow Painters har vært et band i 16 år, men først nå albumdebuterer dere, what took you so long?

Andreas: Kort oppsummert: Studioangst og mitt lettere nevrotiske forhold til egen sangstemme. Begge er nå kurert etter et opphold i Sjur Lyseids studio. Vi har gjort noen innspillingsforsøk selv, men de satt aldri helt. Macen med de beste ble dessuten stjålet. Jeg gremmes fortsatt over tapet av «I Want a Morgan Roadster»-opptak. Kanskje vi prøver oss på den igjen.

Paal: I 2010/2011 dro tre av oss på utveksling. Jeg dro til Minneapolis, Andreas til Berlin og Simen til Glasgow. Vi holdt en slags på gjensynskonsert på Mir. Deretter brukte Andreas og Øyvind mye tid på The Uptights, men vi holdt det gående på sparebluss en periode. I 2017 innså vi at det var på tide å dokumentere disse sanger vi synes var for gode til å gi slipp på.

Andreas: Det gikk over all forventning, så vi er veldig gira på bandet om dagen.

Fortell om valget av bandnavn og forholdet til malere.

Simen: Da Andreas og jeg begynte å spille sammen som 15-16-åringer, tok vi sommerjobb med å male gjerder. Vi fikk timebetalt, og det gikk ganske tregt. Faren min bemerket tørt at vi kunne kalle oss «The Slow Painters». Vi sa «Ja».

(Bildebevis) Foto: Øivind Breen

Andreas: Den første singelen vår er inspirert av et selvportrett av Egon Schiele som i mange år hang på soverommet mitt. Låta sier nok mer om meg anno 2005/2006 enn om kunstneren – en pompøs, ung mann som ser seg selv gjennom et selvportrett av en annen.

Hvilke vokale forbilder har du/dere, hva er det som gjør at disse stikker seg ut i mengden og hvordan har de formet eller påvirket egen tilnærming til sang? 

Andreas: Jeg har aldri vært helt fornøyd med sangstemmen min. Det forandret seg veldig i studio hos Sjur (Lyseid, red.anm.). Da falt vokalen ganske raskt på plass, om enn på en annen måte enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Jeg har ikke noe soleklart vokalforbilde, men har plukket opp ting fra alt fra Robert Pollard fra Guided by Voices til Jonathan Richman på «The Modern Lovers»-skiva. Og så er det noen enkeltlåter som har inspirert meg, slik som The La’s «Key 103» og Jens Lekman på «Maple Leaves» (7’’). Jeg er ikke opptatt av at jeg skal stikke meg ut i vokalmengden – enten så treffer det noe, eller så treffer det ikke.

Hvilke estetiske idealer har dere? Hvor viktig er det for eksempel at det skal låte tight og samspilt i forhold til at det skal formidles følelser og nærvær i musikken eller noe personlig eller individuelt?

Andreas: Det siste er veldig mye viktigere enn det første. Apropos estetikk: Vi er veldig fan av gamle engangskamerabilder og polaroidbilder. Det har vi brukt på alle coverne våre. Andreas Fossheim har stått for alt av designet.

Foto: Lisa Pliassova​
.

Fortell om hverandres musikalske ferdigheter og roller i bandet.

Andreas W.H. Lindvåg (vokal, gitar)

Andreas: Jeg liker å pusle sammen låter. Ikke den tighteste i klassen på gitar. Veldig følelsesdrevet musiker. Får til mye på vokalen, men aldri perfekt. Slår meg vrang hvis noe ikke føles riktig.

Simen: Andreas er en utrolig kreativ låtskriver, og ikke minst skriver han utrolig gode tekster. Han har som regel en klar tanke om hvilken retning låtene skal ta, og du får rimelig klar beskjed om du bommer. Når det er sagt, har vi alle med oss tidvis veldig ulik musikalsk ballast, og vi tar naturligvis med oss egne preferanser inn i arrangementene. For øvrig er Andreas primær stemningssetter på øvinger. Har Andreas en dårlig øvingsdag, får vi alle en dårlig øvingsdag. Haha.

Simen E. Breen (gitar, vokal, lap steel)

Andreas: Kanskje den tighteste i bandet, og bandets største country/americana-fan. Har i senere år blitt veldig glad i gitarpedaler. Det er bra.

Paal B. Wangsness (bass). Foto: The Slow Painters

Paal B. Wangsness (bass)

Andreas: Glad i enkle basslinjer med litt rom for improvisasjon. Alltid sjåfør med varebilen med forsterkere og instrumenter når det er konsert.

Simen: Paal er mannen med den lille notatboken, og spiller sjeldent feil. Han er dessuten den som er mest tilbøyelig til å strekke armene i været når ting låter bra.

Øyvind Bersvendsen (trommer)

Andreas: En veldig groovedrevet trommis, og den som kan desidert mest musikkteori i bandet. Kan også spille de andre instrumentene i bandet. Ekstremt oppslukt av musikk og spiller rundt i et dusin band.

Simen: Øyvind er definitivt vårt musikkteoretiske alibi, og er den som kan forklare hva det du gjør egentlig heter. Vi andre har vel en mer følelsesmessig tilnærming til utøvelsen…

Hvor ofte øver dere?

Paal: Normalt sett en gang i uka for tiden. Litt oftere i forkant av konserter. I gamle dager øvde vi både tre og fire ganger i uka. Men vi holdt resultatet for oss selv.

Dere har også hatt med dere et par gjester i studio. Hvorfor valgte dere disse og hva har de har tilført plata?

Sjur Lyseid (trompet, synth, harmonium, vokal, perkusjon)

Andreas: Sjur var den første vi tenkte på da vi bestemte oss for å gå i studio i 2017. Han har produsert for noen av Øyvinds band, og for andre venner, og er en veldig ålreit fyr å forholde seg til. Han har dessuten vist seg å være overraskende tålmodig, noe som er en forutsetning for å jobbe med oss. Det var spesielt fint å jobbe sammen med Sjur for å få orden på låter der vi følte et eller annet manglet. Sammen fikk vi tatt noen skikkelig fine grep. Noen ganger med effekter og duppeditter, andre ganger ved at Sjur spilte f.eks. synth og harmonium.

Sjur og Øyvind diskuterer tritonus. Simen drikker øl og later som han vet hva de snakker om. Foto: The Slow Painters

Simen: Ofte var det Sjur og Andreas som diskuterte seg fram til noe gjennom prøving og feiling. Sjur var både støttekontakt og emosjonell coach for Andreas.

Andreas: Det stemmer. Flere av Sjurs bidrag er et resultat av at han prøver å oversette mine vage innfall og følelser av at noe mangler til noe konkret.

Karl-Joakim Wisløff (bratsj og fiolin)

Andreas: Vi visste fra starten at vi ville ha strykere på albumets siste spor «Drum & Snare». Sjur skrev et strykerarrangement og foreslo å hanke inn Karl-Joakim Wisløff til å spille det. Sjur så for seg å sette en bratsj i sentrum av arrangementet, og Karl-Joakim spiller både bratsj og fiolin. Veldig hyggelig fyr, for øvrig.

Hvorfor valgte dere Six feet Over Studio og hvilken innflytelse har selve lokalet hatt på plata?

Andreas: Det er et veldig hyggelig sted å henge. Vi fikk en veldig god vibb av stedet, noe som er viktig for oss.

Paal: Det er et gammelt og sjarmerende bygg, med nærhet til barer og hurtigmatsteder som matet prosessen vår.

Andreas: En kompis gjorde for øvrig av en eller annen grunn et søk i kommunens postjournaler og fant ut at Gustav Vigeland visstnok skal ha støpt bronsjestatuer som er i Frognerparken i lokalet. For min del, så forbinder jeg studioet med en del av indie-Oslo de siste 10-15 årene. En annen særegenhet med Sjurs produksjon og rommet er at skarptromma ofte blir ganske tydelig og sentral i lydbildet. Jeg synes det har sneket seg inn på vår plate på en kledelig måte.

Dere har samarbeidet med Minitravolta om musikkvideoer til flere av låtene, som «Andy & The Androids», på skiva. Fortell om dem og videoene som dere har laget sammen.

Andreas: Vi ga ham noen stikkord for hva vi ønsket for de ulike sangene, og sendte ham tekstene. Så satte han sammen de korte videoene fra arkivmateriale han har tilgang til. Vi synes alle ble veldig stilige, og noen tok noen uventede vendinger, spesielt «Andy & The Androids». Vi synes det er veldig kult å se hvilke assosiasjoner folk trekker når de hører låtene våre, og ga relativt frie rammer.

The Slow Painters. Foto: Sondre Andersen (engangskamera)

Her er noen stikkord som dere kan filosofere litt rundt og hvordan ordene, bandene, genrene eller lignende kan si noe om The Slow Painters.

Britpop

Andreas: Barndom. England. Oasis.

The La’s

Andreas: Vokalharmoniene i «I Am the Key. Riffet på «There She Goes».

Paal: At jeg langt ute i 20-årene trodde «There She Goes» var skrevet av Sixpence None the Richer.

Andreas: Undervurdert band.

Paal: Agreed.

Egon Schiele – Self-Portrait

Andreas: Bildet som hang på soverommet mitt som tenåring. Leopold-museet i Wien. Familie i Østerrike.

Rachel’s – Music for Egon Schiele

Andreas: En referanse som en blogger – var det deg? (Ja, det var Jan-Olav, sjekk nederst i denne utgaven av Ferske spor, red.anm.) – gjorde meg oppmerksom på. Da jeg leste det slo det meg at jeg hadde hørt om både bandet og sangen før, men aldri sjekket dem ut.

Melankoli

Andreas: Edvard Munch. Lars Lillo-Stenberg. Hvitsten gods. Han der broren til Fred. Olsen. En viktig stemning i musikken vår.

Jangle-pop

Andreas: Stilig gitarlyd.

Reverb

Andreas: Viktig effekt som dekker over spillefeil. Jeg er veldig fan av at man ikke alltid hører eksakt hvert slag som slås.

Simen: Vi har fortsatt til gode å høre for mye reverb.

Kiwi pop (Flying Nun Records, The Bats, The Chills, The Clean, etc.)

Andreas: Kenneth Flatnes, som arrangerer veldig fine stuekonserter og DJer som You’re Too Obscure For Me, introduserte meg til de bandene i 2016. Har blitt veldig glad i dem.

Gitar arpeggio

Andreas: U2. The Edge.

Vokal-anstrengelse

Andreas: «The Happy Murdered». «Andy & The Androids» – begge er låter på plata vår.

Amerikansk indie

Andreas: Mye musikk jeg liker. Formativt. Klassiske rockelåter. Pavement. Aha-opplevelser som Guided by Voices.

Hüsker Dü

Andreas: Bra band. Brukte dem som en referanse i presseskrivene våre, mest for å si noe om gitarlyden på en del låter.

Red House Painters

Andreas: Tiden hvor jeg pusha CDer på Platekompaniet i Ski. Christoffer Mollestad fra Die With Your Boots On.

Emo (Mineral, Cap’n Jazz, Sunny Day Real Estate, etc.)

Andreas: Tirsdag (hehe). Det røde huset på Nordstrand. Der bodde Paal, Øyvind og jeg i kollektiv tilbake i 07-08, sammen med Øystein fra Youth Pictures of Florence Henderson. Det var gjennom denne gjengen at jeg ble glad i emo.

Junipher Green

Andreas: Norsk progrock-band med et navn som klang bra i refrenget i «Andy & The Androids».

Youth Pictures of Florence Henderson

Andreas: Venner og kjente. Konserter. Festival på Sandermosen togstasjon. Gode minner.

Hva har vært høydepunktet i bandets karriere så langt?

Andreas: Å slippe første singel og lese de første tilbakemeldingene.

Paal: Vi hadde også en skikkelig digg konsert på Last Train i fjor.

Andreas: Vi var ganske fornøyd da Diger Distro ville jobbe med oss. Ellers er de beste øyeblikkene fra å spille i band eller skrive en låt, de øyeblikkene hvor noe bare klikker på plass.

Hvilke utfordringer står dere overfor som band?

Andreas: Tid. Evner. De vanlige greiene.

Hvordan har dere taklet nedstengningen av samfunnet og hvordan har Covid-19-tiltakene påvirket The Slow Painters?

Paal: Det har ikke vært mulig å spille ordentlige konserter når vi har sluppet singler. Og slippkonserten for albumet blir 3. oktober, nesten en måned etter slippdato.

Fortell om plateselskap og distributør.

Keep Secret Records

Andreas: Et plateselskap/arkiv som ble stengt ned av Brønnøysundregistrene for inaktivitet for et par år siden. Helt forståelig i grunn, ettersom selskapet primært jobber i kulissene. Plateselskapets stillferdige talsmann(se bildet) kan verken bekrefte eller avkrefte at The Uptights og The Slow Painters holder til hos dem. Selskapet holder generelt lav profil.

Plateselskapets logo – keepsecret-mannen (Tegnet av Andreas Fossheim)

Diger Distro

Andreas: Ekstremt ålreite og kunnskapsrike folk med et hjerte for uavhengig musikk. De har vært en kjempehjelp med råd og vink i arbeidet med debuten vår.

Til slutt vil jeg at dere skal velge tre låter hver som har vært til inspirasjon og si hva dere har fått ut av disse låtene med tanke på samspill, melodioppbygging, vokalfrasering, tekst eller lignende?

Simen

Some Days are Better than Others av Carissa’s Wierd.

Aksept av og dyrking av musikalsk innadvendthet. Melankoli.

Ibi Dreams of Pavement (A Better Day) av Broken Social Scene.

Feedback og uventede gitarlyder er en viktig komponent for meg, og denne låta husker jeg som en intens opplevelse som inspirerte dette.

Never Meant av American Football.

Åpne strenger låter alltid bra. Flere gitarer oppå hverandre med konkurrerende hooks. Jo mer jo bedre.

 

Andreas

Sing av Travis

Veldig ærlig svar, det her. Jeg lærte å spille gitar og synge ved å spille Travis-låter på ungdomsskolen. Jeg tror det på en del måter har preget akkordvalgene mine og måten jeg synger på siden, selv om jeg har beveget meg veldig vekk fra musikken deres siden den gang.

The Goldheart Mountaintop Queen Directory av Guided by Voices

Åpnet døren til GBV-universet, og lo-fi musikk for meg. En skikkelig musikalsk vekkelsesopplevelse.

Precious av Cap’n Jazz

Høres neppe i musikken vår, men ett av flere eksempler på låter jeg var veldig opptatt av da sangene på albumet ble skrevet. En inspirasjon for å pushe musikken vår i nye retninger.

 

Paal

Obstacle 1 av Interpol

En av mine favorittbasslinjer som tenåring.

Rudie Can’t Fail av The Clash

En old school favoritt!

Boys Don’t Cry av The Cure

• Har kanskje nasket litt fra Boys Don’t Cry (The Cure)…..

 

Øyvind

The White Stripes – Fell In Love With a Girl

En perfekt låt uten tull. Meg White ga meg troen på at jeg kunne lære meg trommer. Så inni hampen tøft! Tro det eller ei, jeg streber etter å ikke gjøre noe som helst unødvendig i spillingen min. Feiler åpenbart hardt, da.

Tame Impala – Feels Like We Only Go Backwards

Denne gjorde massivt inntrykk på meg. Verdens beste basslinje, den leker seg med deilige trommer, sangen bare flyter av gårde som en groovy elv. Repetition, repetition, repetition, men egentlig ikke helt heller. Den er en av mange låter som har inspirert måten jeg tenker på dynamikken i spillingen min.

The Most Serene Republic – Anhoi Polloi

Hvis du liker gratinert, vakker og poppete musikk. Og telling. Dette bandet kan være litt som LSD.

 

Ellers så er det drøssevis av band som har inspirert oss. Vi har laget en egen spilleliste på Spotify, Formative Years, av låter som har inspirert og preget oss. (Bl.a. låter av Ride, Vivian Girls, Yo La Tengo, Art Brut, The Telescopes, The Pains of Being Pure at Heart, The Raveonettes, The Smiths +++, red.anm.).

 

The Slow Painters – The Slow Painters

 

The Slow Painters – What I Miss the Most (Ferske spor uke 26/2020)

The Slow Painters – Egon (Ferske spor uke 22/2020)

 

The Slow Painters. Foto: Sondre Andersen (engangskamera)

 

The Slow Painters + Earth Moon Transit spiller på MIR 3. oktober

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.