Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 6. september 2020

The Opium Cartel – sofistikert pop på progrockeføtter

– Å blande pop og prog er noe jeg synes er både givende og litt morsomt, fordi det liksom ikke er helt lov. Men det å sprite opp en poplåt med en progressiv struktur og litt flerfasseterte arrangementer kan gi gode resultater, hevder Jacob Holm-Lupo i albumaktuelle The Opium Cartel, som står bak «Valor» på Apollon Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Teresa Aslanian (inkl. front), Anne-Marie Forker, Ketil Hardy, Ole Øvstedal

The Opium Cartels tredje album henter frem fra 1980-tallets velspilte og finstemte popmusikk. Det er delikat og sofistikert, men samtidig klangfullt og lett lyttbar. Den noe dunkle, men på samme tid behagelige musikken passer fint til å drømme seg bort til i skumringstimer eller sovne inn til. Uvante akkorder eller odde takter bryter opp og gir motstand når du tror du har fanget melodiene eller tenker at lydbildet har blitt passé eller kunne trengt mer friksjon. Noen ganger balanserer det helt på grensen av det cheesy, men 49-åringen og hans hjelpe menn og kvinner henter seg alltid inn enten ved den følsomme tilnærmingen eller ren musikalitet.

Her kan dere lese litt mer om musikeren, nattlige bilturer og hans hjemmestudio i Telemark.

Når oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den og ga deg lyst til å lære å spille selv også?

Den første gangen jeg opplevde en følelsesmessig respons på musikk var i første klasse på Trasop skole på Hellerud i Oslo. En jente fra sjette klasse med kassegitar framførte «Vem Kan Segla» i kantinen. Jeg ble rød fra topp til tå og forsto ikke hva som skjedde med meg – jeg skalv av spenning og glede. Siden da forsto jeg at de rette lydene kunne gjøre noe med meg, og formodentlig andre. Etter det utforsket jeg min mors Beatles og Simon & Garfunkel-skiver, helt til jeg hadde egne penger til å kjøpe min første LP. Det var «Tug of War», Paul McCartney, jeg var 11 år. Derfra gled jeg over i New Romantic – Ultravox, Japan, Dalis Car, før jeg sommeren 1983 oppdaget Genesis gjennom en kassett med «Duke» jeg fikk i bursdagsgave. Den kassetten ble vendepunktet – jeg ble helfrelst progfan og begynte så smått å tenke at kanskje dette er noe jeg vil gjøre. Men jeg begynte å spille sent – plukket opp gitaren i 17-årsalderen. Og fra første stund og fram til i dag var instrumentet bare et verktøy for å skrive musikk. Har aldri vært noen instrumentalist, egentlig.

Når skjønte du at det var dette som du ville drive med?

Det var nok i 1995 da jeg sto på en scene i Los Angeles med mitt første band White Willow. Vi hadde spilt inn en plate over noen år i Oslo, og plutselig fikk vi platekontrakt med en amerikansk label og invitasjon til å spille i statene. Fra å være noe bare foreldrene og vennene våre interesserte seg for, og til å spille for tusen i LA – som faktisk KUNNE sangene våre (bedre enn oss) var en øyeåpner, og selv om det var skummelt tenkte jeg at ok, dette er faktisk noe som treffer noen, og noe som gir mening.

Hvilken form for musikalsk skolering har du og hvordan har du dratt nytte av dette som komponist og musiker?

Veldig lite, men jeg tok noen timer med klassisk gitar da jeg var tenåring. Læreren min var veldig flink til å utvide horisonten min, fra Bach til Steely Dan, og jeg fikk en dypere forståelse for akkordenes magi. Jeg ble aldri noen god klassisk gitarist, men jeg tror jeg fikk en ganske ok musikkforståelse etter det. Jeg har mange svakheter som musiker, men en av styrkene mine, og det jeg flyter mye på, er at jeg hører på, og liker, så sykt mye forskjellig musikk. Så jeg kan hente inspirasjon fra de rareste steder og syntetisere det på ganske ok vis.

Kan du forklare hvem og hva The Opium Cartel er til dem som ikke er kjente med dere allerede?

The Opium Cartel ble til mye fordi jeg hadde jobbet i så mange år med progrockbandet mitt, White Willow, der hvert album var en episk foreteelse som involverte så mye blod, svette, tårer, tid og penger at jeg hadde begynt å bli lei av det. Jeg følte også at progrock ble for snevert i forhold til min dype kjærlighet til popmusikk. Så jeg la White Willow på is, og begynte å skrive og spille inn låter helt på egen hånd i et provisorisk hjemmestudio. Jeg oppdaget at det var fantastisk befriende både å jobbe alene, og å jobbe med musikk der jeg ikke trengte å tenke på hvordan et progrockpublikum ville reagere: «Er låten lang nok, er soloen komplisert nok, tør jeg bruke 4/4 her?» … Så jeg opplevde at musikkgleden min kom tilbake. Og selv om jeg gjenopplivet White Willow etter hvert, skjedde det på samme premisser som The Opium Cartel – enevelde, hjemmeinnspilling, friere tøyler.

På første Opium-skiva bestemte jeg meg for å dra veksler på folk som både er flinke og hyggelige, og sånn endte jeg opp med folk som Ellen Andrea Wang, Rachel Haden, Tim Bowness, Lars Fredrik Frøislie og Mattias Olsson. Feelgood folk som også er sykt flinke.

På plate nr. 2 ble det litt mer strukturert line-up med to hovedvokalister: Venke Knutson og Alexander Stenerud. Jeg endte opp med Venke fordi jeg gikk forbi en live showcase hun hadde på Oslo S av alle steder, og jeg bare stoppet opp og måpte, fordi hun sang så himla bra og presist. Så jeg spurte om hun ville være med, og det ville hun. Ikke vond å be, tross stjernestatus.

Hvorfor det spesielle bandnavnet og hva er ditt personlige forhold til kartell og rusmidler?

Vel, da jeg startet prosjektet ville jeg at det skulle ha et litt mystisk og dekadent image, og The Opium Cartel maner i mitt hode fram bilder av et sånt Fu Manchu-aktig fjerne Østen, litt Chinatown-mystikk og litt fin de siècle-dekadense. Så jeg syntes det passet bra. Selv er jeg veldig kjedelig når det kommer til rus – mine eneste laster er kaffe og en nightcap med god whiskey. Opiater er ikke bra. Jobbet et par år i rusomsorgen og så det på nært hold.

Hvordan skiller The Opium Cartel seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band og prosjekter som du er, eller har vært, involvert i som Galasphere 347, Telepath , Weserbergland, White Willow?

The Opium Cartel er nok det frieste prosjektet, på mange måter. White Willow og Galasphere er helt klart prog, Weserbergland er Ketil Einarsens out-there-univers og Telepath er skrekk-metal. The Opium Cartel definerer jeg gjerne som kunstpop, men faktum er at jeg har klart å skvise alt fra visepop til synthwave til prog til goth inn i formatet. Så lenge det har en rød låtskrivningstråd, føler jeg at det henger godt nok sammen. The Opium Cartel er også det prosjektet hvor jeg står friest til å dra inn hvem som helst som passer på akkurat DEN låta. Når jeg skriver musikk til TOC tenker jeg nok at låtene som passer der gjerne er litt avdempet, litt happysad og litt skumringsaktige i stemningen.

Hvem som har vært med på de tre skivene så langt har variert  mye. Hvordan kommer du frem til hvem som skal være med?

Det er nok som regel folk jeg hører et eller annet sted, og tenker – oi, den personen MÅ jeg jobbe med. Rachel Haden, for eksempel, hadde jeg ikke hørt om før kona mi kom hjem med en John Denver-tributeskive der Rachel gjorde en veldig om-harmonisert versjon av «Poems, Prayers & Promises». Jeg forelsket meg umiddelbart i stemmen, den gjorde noe med meg. Så jeg ble fast bestemt på at hun MÅTTE synge på det som skulle bli den første Opium-skiva. Men hun var ikke lett å få tak i. På det tidspunktet hadde hun ikke fast adresse, så jeg endte opp med å ringe rundt til forskjellige barer i Los Angeles der hun visstnok vanket. Til slutt fikk jeg en e-postadresse fra et av de stedene, og derfra var det ikke lang vei før hun satte seg på et fly til Norge. Mens Ellen Andrea hørte jeg på MySpace-siden til bandet hun var med i da, SynKoke. Jeg syntes det var det tøffeste basspillet jeg hadde hørt, og spurte pent om hun ville være med. Jeg følte at blandingen jazzintelligens og rockelyd var perfekt, så hun har spilt både på TOC og White Willow-skivene siden.

Fortell om valget av folk som du har med deg denne gangen. Hva er deres musikalske styrke og hva har de tilført «Valor»?

Bjørn. Riis. Foto: Anne-Marie Forker

Bjørn Riis, gitar

Jeg har remastret hele katalogen til bandet hans, Airbag, og i den prosessen fikk jeg helt enorm respekt for gitarspillet hans – han er Norges David Gilmour og Mark Knopfler i én pakke, så han måtte med. Synes spillet hans egentlig er selve prikken over i-en på skiva.

Lars Fredrik Frøislie. Foto: Ketil Hardy

Lars Fredrik Frøislie, trommer

Lars er jo kanskje min fasteste musikalske partner, som vanligvis spiller keyboards i Wobbler, White Willow og også TOC. Denne gangen ba jeg ham om å spille trommer, fordi han har et feel som jeg visste ville passe låtene. Jeg ville ha en myk, gyngende groove uten for mye fiksfakseri, og det fikk jeg. Og ingen tar opp bedre trommelyd enn han. Det bor en liten Bonham i Lars, samtidig som han har en veldig vidtfavnende sjangerforståelse.

Ole Øvstedal. Foto: Silje Huleboer

Ole Øvstedal, bass og gitar

Ole har en lekker stil og en lekker lyd, og leverte et helt perfekt 80-tallssound med bassen sin på albumet. Jeg selv er veldig dårlig på å skru lyd på amper og sånne ting, så uten Ole hadde det ikke funket på de låtene. Dessuten elsker jeg Ole, han er en gogutt.

Silje Huleboer. Foto: Ole Øvstedal

Silje Huleboer, vokal

Det var Ole Øvstedal som foreslo at jeg skulle bruke Silje Huleboer som hovedvokalist, etter at jeg spurte om han visste om noen bra kandidater. Jeg visste jo at hun var sykt flink, men at hun skulle matche låtene mine så bra, ante jeg ikke. Uten henne hadde ikke skiva skjedd i det hele tatt – hun løftet hver låt hun sang på. Silje er veldig god på det jeg setter pris på – å være uttrykksfull uten å drive med føleri. Det er vanskelig, og få vokalister klarer det. Hun nailer det. Også har hun perfekt pitch og er sykt god på vokallyd.

Ina A Holm-Lupo Foto: Teresa K. Aslanian

Ina A Holm-Lupo, vokal på «Nightwings»

Ja, jeg valgte å la min egen datter synge på skiva. Jeg er veldig kresen, så hun hadde ikke fått lov hvis jeg ikke syntes hun var genuint god. Men hun har en fantastisk stemme, og en uttrykksfull stil, og jeg syntes det ble en veldig god match på låta «Nightwings». Ina skriver egne låter også, og spiller både piano, gitar, bass og trommer, så jeg regner med at man får høre mer fra henne snart.

Leah Marcu, vokal på The «Curfew Bell»

Leah kjente jeg litt fra det israelske musikkmiljøet jeg holder kontakt med, og vi hadde snakket om å prøve å gjøre noe sammen. Da «The Curfew Bell» begynte å få en litt sånn 4AD/goth-stil i arrangementet, skjønte jeg at det måtte bli låta for henne. Hun har en veldig naken og følsom stil som kledde den sangen svært godt.

Maria Grigoryeva, fiolin og viola på «The Curfew Bell»

Det var Weserbergland-Ketil som guidet meg til Maria. Hun har arrangert og spilt stryk på Weserbergland. Og hun gjorde en fantastisk jobb på «The Curfew Bell», tok låta nesten inn i et slags neoklassisk, Michael Nyman-aktig landskap.

Iliya Skibinsky, saksofon på «In The Streets»

Jeg hadde hørt litt av sessionarbeidet til Ilya. Det er vanskelig å finne FLINKE saksofonister som også mestrer litt cheesy 80-tallssaks. Er de flinke, fnyser de som regel av den stilen, og liker de den stilen, er de sjelden flinke. Men så er det Ilyia, som har et univers-vidt spekter å spille på, og ingen fordommer. Takk og lov.

Jacob Holm-Lupo Foto: Teresa K. Aslanian

Silje Høgevold/Huleboer om Jacob Holm-Lupo

Jeg kjente ikke til så mye fra Jacob før vi begynte å jobbe sammen. Han opererer jo mye i en sjanger (progga greier) hvor jeg ikke er vel bevandret eller kjenner så godt til. Jeg kjente til The Opium Cartel fordi Ole Øvstedal (som jeg spiller med) hadde vært med på den forrige utgivelsen. Faktisk så husker jeg ikke helt hvordan det ble sånn at jeg endte opp med å bli med. Jeg fikk vel en henvendelse av Jacob på face.

Jeg tror ofte det kan være et godt utgangspunkt for å gjøre noe sammen. At man ikke kjenner til alt den andre har gjort før. Dette er jo et prosjekt som jeg umiddelbar likte godt. Synth-basert 80-talls vibb med referanser til eksempelvis Bryan Ferry og The Blue Nile, som jeg elsker. Og et lydbilde som har satt i gang mange andre deilige referanser.

Arbeidsmetoden vi kjørte var at jeg fikk låtskisser med Jacobs melodier. Som jeg så fikk fripass til å gjøre om som jeg ville med. Jeg gjorde vel noen forandringer på betoninger og forandret noen ord her og der. Og så arrangerte jeg kor på det igjen. Sendte det til Jacob og fikk tilbakemeldinger. Jeg og Jacob har faktisk bare møttes på Internett 🙂 jeg vil si at det var et prosjekt hvor jeg fikk utfolde meg og arrangere vokal og kor som jeg ville. Helt topp. Tror vi er ganske samkjørte på både sound og harmoneringspreferanser.

Jacob er ekstremt resurssterk og et arbeidsjern av en annen verden. Han har en kapasitet til å bli i musikken og arbeidet lik få jeg kjenner.

Lars Fredrik Frøislie om Jacob Holm-Lupo

Det første som popper inn i hodet mitt er meget dyktig låtskriver, meget allsidig og eklektisk (i beste henseende) og har et helt eget sound med temmelig «ville» akkorder (selv om det ikke nødvendigvis høres slik ut, og det er neppe tanken at man skal tenke at det lyder intrikat heller). Så er han ikke minst en meget dyktig tekstforfatter. Videre har han et meget godt øre for lyd, slik at det alltid er en glede å høre ferdig miks. Jacob er alltid åpen for alle mulig musikalske innfall jeg kommer på, også er han raus. Han er først og fremst gitarist, men den gitaristen jeg kjenner som er mest opptatt av synth og gamle (og nyere) keyboards. Jacob er vel hva man nå kan kalle en ringrev og legende etter å ha vært en del av musikkscenen siden tidlig 90-tall.

Hvorfor valgte du albumtittel «Valor» (styrke, mot og lidenskap i bibelsk forstand) og hva du legger i den?

Vel, da jeg begynte på albumet hadde jeg mange tanker om det å være ungdom. Mine egne barn er begge tenåringer nå, og jeg tenkte tilbake på min egen ungdom, som jo også sammenfaller med musikkeraen jeg har tatt inspirasjon fra. Og noe av det som slår meg fra et voksenperspektiv, er at ungdom er så modige. Det er en styrke og en svakhet, men det er noe rørende og imponerende med det å kaste seg ut i situasjoner uten tanke på konsekvenser, og med en veldig optimistisk tro på at det vil gå bra. Så det er noe av det jeg legger i «Valor». Og igjen, fra min side av livet ser jeg også det bittersøte i alle de modige drømmene, der noen rakner eller visner, mens andre kanskje overlever. Selv har jeg vært heldig i livet fått realisert mange av ungdomsdrømmene mine. Men i ettertid skulle jeg kanskje ønske at jeg hadde drømt – og handlet – enda modigere og større. Så det er en lekse jeg prøver å lære mine egne ungdommer. Det passet også bra at «Valor», i likhet med forrige albums tittel «Ardor», er et ord Vladimir Nabokov liker, slik at begge albumene kunne prydes med Nabokov-sitater.

Du har produsert selv. Hva er fordelene og ulempene med det valget?

For meg er det mest fordeler. Jeg er så heldig å ha studioet i andre etasje av huset der jeg bor. Det er et minimalistisk studio, men jeg har investert i få, men svært gode komponenter, sånn at jeg kan stole på at jeg får god lyd. Fordelene er at jeg ikke trenger å bekymre meg for at «taksameteret går», jeg kan ta den tiden jeg trenger. Jeg kan eksperimentere til jeg er fornøyd. Det passer også arbeidsflyten min, ettersom låtskriving, arrangering og miksing gjerne går litt hånd i hånd, slik at de forskjellige fasene av prosessen glir sammen og påvirker hverandre. Også er det selvfølgelig lettere, hvis man har en klar visjon av hvordan man vil at ting skal bli, å få det resultatet man ønsker. Det kan være frustrerende å forklare til utenforstående lydteknikere eller produsenter hva man hører i hodet. Ulempen er kanskje at man ikke har så lett tilgang til «eksterne ører» for en objektiv evaluering, men så er jeg heldig å ha gode venner med gode ører som gjerne tar en lytt, så det pleier å ordne seg.

Innspillingene er gjort i ditt eget studio Dude Ranch Studios. Hvordan er lokalet og hvilken innflytelse har det hatt på sluttresultatet?

Som sagt, er det en minimalistisk, men nøye utvalgt utstyrspark. Jeg bor på en øy i Telemark, og fra studioet har jeg utsikt til furutrær og sjø, så det er et inspirerende sted å jobbe. Gjennom årene har jeg satt opp studioet på en måte som passer min måte å jobbe på, slik at jeg har alt jeg trenger innen rekkevidde når inspirasjonen slår ned. Jeg er ikke noen utstyrsfrik, og i forhold til andre musikere jeg kjenner har jeg relativt få ting, men det jeg har, kjenner jeg ut og inn, enten det er instrumenter eller studio-outboard. Hjertet av studioet er en Mac som kjører Logic. Jeg startet med Logic i 2000, da det fortsatt var et PC-basert program produsert av tyske Emagic. Så har jeg fulgt programmet gjennom overtagelsen fra Apple, og nå er jeg en svært fornøyd Mac-bruker. De fleste DAW-er er svært bra om dagen, så det handler mest om hva man er vant til.

Du jobber også som produsent for andre. Hvordan innflytelse har det på egen musikk?

Mye innflytelse. For hver jobb jeg gjør, lærer jeg nye ting og nye tricks. Jo mer utfordrende en jobb er, jo mer lærer jeg, og jo mer kan jeg anvende den nye kunnskapen på egen musikk. Dessuten er det sånn at når man mikser eller mastrer musikk, får man en ganske dyp innsikt i hvordan musikken er satt sammen, noe som igjen gir meg kunnskap til egen musikklaging. Jeg synes også det er en deilig avveksling fra egne greier, det å jobbe med andre sin musikk. Man kan lett bli «fartsblind» om man sitter med egne låter dag ut og dag inn.

Du har uttalt at dette er musikk ment for kjøreturer i sene nattestimer. Fortell mer om den intensjonen og hvordan du/dere har gått frem for å gjøre den egnet til dette?

Som jeg sa tidligere, føler jeg at mye av TOCs musikk er skumrings- eller nattmusikk. Og jeg liker godt å «prøvekjøre» låtmateriale ved å ta enten bilturer eller spaserturer på rett tid av døgnet. Spesielt når man kjører bil, kan man få et litt mer objektivt inntrykk av egen musikk fordi man fokuserer på kjøringen, mens musikken ruller i bakgrunnen. Hvis jeg kjører ute en vakker sommernatt med en ny låt på stereoen og merker at jeg sitter og bopper og smiler, da vet jeg at den funker. Hvis jeg ikke bopper eller smiler, er det enten noe galt med låta, eller så er settingen feil. Kanskje det er en låt jeg må ha på øret mens jeg mediterer under stjernehimmelen. Men i hvert fall må låten gi rett stemning under rett omstendighet, for å komme gjennom nåløyet mitt.

Låten «The Curfew Bell» henter tekst fra Henry Wadsworth Longfellows dikt «The Curfew» fra 1850. Hva er forholdet ditt til  dikteren, hvorfor valget av diktet og hva er som skiller deres versjon fra tidligere lydsetting av denne teksten?

Jeg tror ikke jeg kjenner til andre lydsettinger, selv om de helt sikkert finnes. Det må jeg sjekke ut. Jeg stokket litt om på strukturen på diktet, for at det skulle passe til melodien. Longfellow er en dikter jeg liker, uten at jeg har et lidenskapelig forhold til ham. Han er en litt sånn «hvermannsen»-dikter, skriver ofte om lette og hyggelige temaer. Men han hadde et godt grep om språket, og akkurat «The Curfew Bell» har en langt mørkere og mer alvorlig undertone enn mange av de andre diktene hans. Jeg falt for det, og hørte en slags musikalitet i ordene som inspirerte meg til å tonesette det. Og så ville tilfeldighetene det slik at jeg valgte å åpne låten med et opptak av portforbudsklokkene i Bergamo. Og noen måneder senere var plutselig Bergamo episenteret for pandemien i Europa, og portforbudet atter gjeninnført. Så det var litt tankevekkende.

Hva er ditt forhold til «lyden av 1980-tallet» og musikken fra denne epoken spesielt? Hva er det du finner så attraktivt med den og som gjør at du har hentet frem igjen gamle synther som Oberheim Matrix-6 og Yamaha DX7? 

Det har nok mye med at det var den lyden jeg vokste opp med. Som sagt, jeg var ganske dypt inne i New Romantics og annen synthpop/rock på åttitallet. Og da jeg begynte med progrock og spilte i et band der «retro» var loven, merket jeg at jeg hadde et annet forhold til åttitallet enn de andre. Selv om jeg elsker mellotroner og analoge synther, elsker jeg også lyden av et DX7-elpiano, mens mine medproggere så på det som selve styggedommen. For min del er lyden av en DX7, en PPG Wave, en Oberheim eller Juno lyden av nostalgi og varme følelser – fra plater jeg hørte og filmer jeg så.

 

Her er noen stikkord som du kan fortelle om ditt personlige forhold til og hvordan de er relevante for The Opium Cartel og «Valor».

Roxy Music

Tidlige musikalske minner. En eldre fetter var dypt inne i Eno-perioden av Roxy og spilte mye av det for meg da jeg var barn. Selv oppdaget jeg «Avalon» da den kom, og den skiva står fortsatt for meg som en av verdens best-lydende plater. Og jeg tror jeg hadde min første kjærlighetssorg til lyden av «Over You». Fantastisk band. For TOCs del var «Avalon» en viktig inspirasjon for litt av lyden på «Valor» – litt eksotisk og klangfullt – samtidig som Ferrys låtskriving for sen Roxy og sine egne soloskiver var veldig viktige for meg i skriveprosessen. «In the Streets» var direkte inspirert av materialet på «Boys & Girls».

Progrock

Progrock er musikkens bløtkake, der man kan putte nesten alt man liker, smøre det sammen og se hvordan det smaker. Noen ganger fantastisk, noen ganger kvalmende. Den opprinnelige progrocken handlet om frihet til å overskride grenser. Folkemusikk, frijazz, musique concrète, elektronisk musikk, alt ble sugd opp av de tidlige progmusikerne, og det gjorde det til verdens mest spennende sjanger. King Crimson, Magma, Genesis, Gentle Giant, Caravan … Det var også en sjanger der kontraster ble brukt effektivt. Det vakre mot det dissonante, det elektriske mot det akustiske, det dystre mot det lystige. Alt det synes jeg er utrolig fruktbart. Senere stivnet proggen i en slags selvpålagt dogmatikk, så jeg synes det er langt mellom bra, moderne prog.
For min egen del ble progrocken det som fikk meg til å ta steget ut i musikken selv, og selv om The Opium Cartel er mindre «proggete» enn White Willow, merkes det fortsatt av min progbakgrunn. Å blande pop og prog er noe jeg synes er både givende og litt morsomt, fordi det liksom ikke er helt lov. Men det å sprite opp en poplåt med en progressiv struktur og litt flerfasseterte arrangementer kan gi gode resultater.

Yamaha DX7

Rent spillemessig er DX7 min favorittsynth. Den har en respons som er utrolig følsom og «riktig». Utover det har DX7 på overflaten alle «de» lydene, lydene fra David Foster-balladene, a-ha-hitsene, «Top Gun»-soundtracket. Men under overflaten er DX7 en utrolig dyp synth, med nesten endeløse muligheter for den som har tålmodighet til å utforske FM-syntese. Det er ikke uten grunn at det er Brian Enos favorittsynth. På «Valor» dannet den fundamentet for veldig mange låter, kanskje spesielt med basslydene sine. Og jeg tror nesten alle låtene ble skrevet på den synthen.

Sophisti-pop (The Blue Nile, Prefab Sprout)

Noe jeg elsker dypt. Både Prefab Sprout og The Blue Nile er band som helt siden jeg var tenåring har gitt meg dype og følelsesladede musikkopplevelser. «Hats» er en plate som bringer tårene fram hos meg, selv om jeg ellers stort sett aldri gråter. Og Prefab – Paddy McAloon er en genial låtskriver som alltid har gått helt sine egne veier. «Swoon» er en av tidenes modigste popplater, harmonisk like kompleks som en prog- eller jazzskive, men allikevel sykt fengende. På «Valor» har jeg latt meg inspirere av den dunkle stemningen til The Blue Nile, og produksjonen til Prefab, kanskje spesielt lag-på-lag-produksjonen til Thomas Dolby på «Steve McQueen».

Japan/David Sylvian

Mye av det samme som over. Jeg og en kamerat oppdaget Japan og Sylvian i 14-årsalderen og var fullstendig besatt. Vi kalte det for «intelligent» pop og var veldige stolte av å høre på Japan i stedet for Thompson Twins. Jeg tror Sylvian har en spesiell appell til tenårenes utenforskap. For «Valor» tror jeg de eksotiske lydsammensetningene i låter som «Ghosts» har hatt mye å si.

Shriekback

Da er vi tilbake til stemning. De beste Shriekback-låtene, som «This Big Hush», er mer enn låter, de er filmer eller malerier. De maner fram hele universer. Så det er litt sånn låtskriving og produksjon som jeg både blir sjalu på og inspirert av.

Odde takter

Må ha. Jeg liker 4/4, men jeg er ikke glad i forutsigbarhet, og jeg synes også at det kan forsterke et følelsesuttrykk hvis man for eksempel utsetter en bestemt akkord ved å legge til et slag i en takt, eller motsatt. Det har med forventninger å gjøre, og å leke med forventninger er mye av hva musikk handler om. Jeg synes også det er morsomt at om man spiller en oddetakt på en smart måte, legger ikke folk merke til det. De føler at noe er spesielt med rytmen, men blir ikke satt ut. Der er det bra å ha med Lars på laget som trommis.

The Alan Parsons Project

Alltid elsket. Kanskje spesielt Parsons’ evne til å finne rett vokalist til rett låt. Alan Parsons Project er det jeg kaller taxisjåfør-prog – prog som hvem som helst kan like. Og det er ikke noe galt i det. De gjorde den jobben helt perfekt. For «Valor»s del hørte jeg veldig mye på en av de mindre kjente skivene deres, «Stereotomy», som har en utrolig skarpskodd produksjon.

Analoge versus digital synther

Liker begge. Men mine favorittsynther er gjerne fra perioden der de to overlappet hverandre litt. Sene analogsynther, tidlige digitalsynther, og hybrider som PPG Wave. Analogsynther skjønner jo alle hva som er bra med. De er varme, organiske, fyldige og vakre. Men digitalsynther er gjerne bedre på å tilføre lydene overflatestruktur og karakter. Det er også noe fascinerende i synthlyder som låter veldig kunstige og elektroniske. Jeg er ikke så opptatt av digitalsynther som emulerer ekte instrumenter. Det er når man kan bruke dem til lange pads som utvikler seg og låter litt utenomjordiske, sånne ting. Også er selvsagt digitalsynther best på perkussive lyder. Det er også morsomt at noen av de beste digi-lydene har sitt utspring i analoge lyder. Lately-bassen fra DX-synthene, som jeg bruker mye på skiva, var laget for å høres ut som en moogbass. I stedet er den en slags hybrid.

Uvante akkordrekker

Ja, det samme som med taktartene. Musikk er så mye forventning. Og mye ligger i akkordene. Det er alltid akkorder jeg har interessert meg mest for i musikk. Og det å lage en akkordrekke som både føles kjent, men som samtidig ikke er FOR kjent, det er magi. Det å mane fram en slags familiaritet hos lytteren, for så å undergrave den litt, det er nesten det jeg lever for. Og idolene i så måte er folk som Paddy McAloon, Scritti Politti/Green Gartside, Todd Rundgren, Steely Dan og egentlig Genesis. Alle klarte å lage lyttbar, fengende popmusikk uten å kjede eller dulle med lytteren. Jeg når aldri sånne nivåer, men så har man noe å strebe mot, i hvert fall.

Camel

Myk, vennlig progrock som har fulgt meg hele livet. Andy Latimer er en av rockens underkjente gitarhelter, som får gitaren til å synge og gråte, og ulikt mange andre progband var Camel heller ikke redde for å levere lettbente nesten-poplåter som allikevel ikke låt lettvinte. Mens White Willow kanskje har hentet mest inspirasjon fra søttitallskivene deres, som «Moonmadness», var åttitallsplaten «Stationary Traveller» en viktig ledestjerne for «Valor». For øvrig en plate som blander digitale og analoge synther på forbilledlig vis.

CD-en og den digtale versjonen har også en cover av puddelrockerne Ratt med «What’s It Gonna Be». Hva er ditt forhold til det bandet, hvorfor har dere tatt denne med og hva  har dere valgt å gjøre med den låten?

Den var egentlig ment bare som en single, men endte opp som bonusspor på skiva. Jo, jeg liker også litt god popmetal, og Ratt var vel de beste på akkurat det. «What’s It Gonna Be» er fra en av deres mindre suksessrike plater, men jeg følte at det var en kime til en god poplåt der, og prøvde liksom å rendyrke popaspektet ved den, både ved hjelp av synther og Alexanders flotte vokal. Resultatet er cheesy og kanskje ikke akkurat bra på tradisjonelt vis, men vi hadde det veldig gøy da vi lagde den, og det er jo noe av poenget. Ratt-gutta likte den veldig godt!

Platecoverets forsidefoto er tatt av ingen ringere enn Glen Wexler, som har laget covere og coverfotos for blant annet Van Halen, Rush, Black Sabbath, ZZ Top, Michael Jackson, Kiss, Yes, Kansas, Whitesnake, The Black Crowes, Boston, Steve Miller Band, Peter Frampton, Bob Weir, Chick Corea, Herbie Hancock. Hvordan kom dette samarbeidet til og hvorfor har dere valgt dette bildet? Hva vil dere artikulerer gjennom det?

Bildet ble faktisk laget spesielt for oss. Jeg hadde ideen til bildet, og jaktet på en fotograf som kunne utføre den. Kom på at Glen Wexler jobber litt i den gata, så jeg kontaktet ham, sendte litt låter og ideen til coveret, og han tente. Så bildet ble til i Los Angeles i hans studio. Shootet ble assistert av folk fra Cirque du Soleil, og damen er en av Indias toppmodeller. Så det var ganske artig å stelle i stand såpass mye for et lite norsk band. For meg er bildet en ganske bokstavelig framstilling av platens tittel og idé. Det er mot, overmot, å hoppe ut i det ukjente.

Hva er forholdet ditt til disse plateselskapene og hva de har betydd for dere?

Apollon Records

Veldig hyggelig label å jobbe med. Full kunstnerisk frihet og mye god støtte. Alle som jobber der er hyggelige, og er folk som brenner for musikk. Så det har bare vært positivt.

Termo Records

Labelen jeg og Lars Fredrik Frøislie startet etter at vi innså at det var dumt å putte pengene våre i andres lommer. Nå litt på is fordi Lars er blitt småbarnsfar og jeg er opptatt med så mange prosjekter. Men føler at vi har gjort mye bra – Tusmørkes første, Judy Dyble, Haakon Ellingsen. Vi skal børste støv av labelen igjen denne høsten.

Pancromatic

Tormod er en fyr jeg kjenner fra gammelt av, og han har alltid vært grei å gi ut tingene våre på vinyl. Også en ekte musikkfan, med dyp kunnskap om prog og rare ting.

Kommer vi til å få oppleve dette live eller er The Opium Cartel primært et studioprosjekt?

Det er et studioprosjekt. Jeg utelukker ikke en eller annen one-off hvis et godt tilbud dukker opp, men ellers holder vi det i studioet.

Hvordan har du/dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Jeg har for å være helt ærlig merket lite til det. Jeg sitter stort sett alltid ute på øya mi og skrur på knotter og trykker på tangenter, og det har jeg gjort under pandemien også. Men de unge i huset synes nok det er litt kjedelig å se mindre til venner. Jeg føler uansett at dette har vært en lenge varslet katastrofe, så det kom ikke som noen overraskelse. Måten vi lever på er ikke bærekraftig eller fornuftig, så jeg håper det kommer noe godt ut av det til slutt, en revurdering og reevaluering av levesettet vårt.

Til slutt vil jeg at du velger fem eller ti låter som du har lyttet til i arbeidet med denne plata og forteller om hvilke kvaliteter du har sett i disse låtene og hva du eventuelt har tatt med deg til egen tilnærming til musikk eller produksjon?

Bryan Ferry – Slave to Love

Inspirasjonen bak den første låta jeg skrev til albumet, «In the Streets». «Slave to Love» har et fantastisk groove, en hypnotisk basslinje og en sånn deilig, røyklagt «etter festen»-stemning. Blir aldri lei av den.

George Duke – Surrender

Sikkert ikke hans mest kjente låt, men den har noen fantastiske syntharrangementer, fra bass til skimrende synthpianoer, og også et solid groove. Det er også en låt som, apropos, leker med lytterens forventninger med noen utsatte «forløsninger» av akkordrekker. Hele låta og lydbildet har vært inspirasjon.

Cutting Crew – The Broadcast

Cutting Crew er vel best kjent for «(I Just) Died in Your Arms», men de var egentlig et ganske eksperimenterende band som hentet mye inspirasjon fra Pink Floyd, og låta «Broadcast»er nesten sju minutter med grandios progpop og episk gitar. Komboen inspirerte.

Deacon Blue – Riches

Hele «Raintown» er en del av inspirasjonsgrunnlaget for The Opium Cartel, selv om jeg fortsatt ikke føler at jeg lever opp til den følelsesmessige intensiteten i den skiva. Mulig jeg er litt for hjertekald. «Riches» er en søt liten låt som blander akustiske og syntetiske tangenter på en fin måte.

Genesis – It’s Gonna Be Better

Alltid noe Genesis. Sykt bra låt hvor alt stemmer. Collins trommer har aldri lått bedre, og bass-synth-groovet er til å dø for. Det er så fint med Genesis at samme hvor pop de blir, ligger alltid Tony Banks’ rare akkorder under og lager uro og ullen stemning. Er nok mye her jeg har sugd opp siden jeg var tenåring.

Camel – Vopos

Fra «Stationary Traveller», et konseptalbum om Berlin etter krigen. «Vopos» har en nydelig blanding av favorittsynther som Yamaha CS80 og PPG Wave, en helelektronisk sound blandet med solid rytmeseksjon og Latimers varme og menneskelige gitar. Dette albumet var vel grunnen til at jeg ba Bjørn Riis om å spille litt for meg.

Alan Parsons Project – Urbania

Bare en veldig kul låt, nesten litt Griegsk i harmonikken samtidig som den er kald og maskinell i soundet. Produksjonen på denne skiva er SÅ tight, så jeg sniklyttet litt på det.

Shriekback – This Big Hush

Som sagt, musikk som er fortellende og malerisk. ARR1-lyden fra Fairlighten er sentral her, en luftig lyd litt som å blåse på en flasketut. Dette er mørkt, lavmælt, mystisk og vakkert. De sier mye med små fakter. Også en inspirerende sammenstilling av dame- og mannstemme.

Prefab Sprout – The Ice Maiden

Kunne valgt nesten hvilken som helst låt av dem, men hørte mye på «Jordan: The Comeback» mens jeg lagde skiva, så da blir det den. Perfekt pop, som allikevel gjør mye «galt».

Fra Lippo Lippi – Beauty and Madness

En norsk låt må jo med. Jeg elsker dette albumet. De fikk med seg LAs beste sessiomusikere, og Walter Becker som produsent. Det som gjør albumet så rart og fint, er at mens Becker var den ultimate, urbane kynikeren, var Fra Lippo Lippi-gutta blåøyde romantikere som likte skog og solnedganger. I møtet mellom de to energiene blir selv en sentimental låt som dette gangbar. Og jeg er nok også en sånn som kan bikke over i sentimentalitet og klisjeer, og som trenger smarte musikere til å redde meg.

 

The Opium Cartel – Valor

 

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Comments are closed.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.