Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Ukategorisert 16. september 2020

Meta Forever – indie laboratorie med flerfargede reagensrør

Meta Forever er mer som et laboratorieeksperiment, der man prøver ut ulike soniske teksturer i studio, og så finner ut hvordan man skal spille det live senere, forklarer William B. Skyborne i konsertaktuelle Meta Forever, som også er aktuelle med ti-tommeren «Emerald Mind Games Part Three» på Metronomicon Audio.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Jørgen Gomnæs

Den tredje installasjonen i serien som følger opp de to første sju-tommerene til Meta Forever for åtte år siden er en herlig åpenbaring av grenseløs indiepop med flere inspirasjonskilder og elementer enn de fleste musikkvenner kan plassere. EP-en «Emerald Mind Games Part Three» er et musikalsk overflødighetshorn der elementer fra gospel yeh yeh, rebetiko, bohemrock, funk, glam, folkemusikk, puddelrock, psykedelia, barokk klassisk, sfærisk indie og mye mer står side om side i en inderlig, sterk heksegryte som bobler over av musikalsk lekenhet.

Her kan dere lese mer om det idiosynkratiske bandet, hvordan alter ego gir musikalsk frihet, intens øving før slippkonsert og om deres nyeste fysiske produkt.

Hvem er og hvordan fungerer kollektivet Meta Forever?

Andi Grace Adieu (A.G.A.):  Meta Forever kan vel ikke sies å være et kollektiv, det må være en glipp fra vår promoavdeling.

William B. Skyborne (W.B.S.): I 2020 er bandet en trio bestående av Andi Grace Adieu, William B. Skyborne og Lad Dino i studio, med en utvidet besetning live. Prosjektet startet som et samarbeid mellom Adieu og meg i 2005. Vi hadde tidligere spilt sammen i Jet Set Njet, der Lad Dino og Nicky Knights også spilte. Det bandet ble oppløst da gitarisen Camillo flyttet til Cardiff, og vi ville fortsette det musikalske samarbeidet. Dette resulterte i debutplata «Astroid Antics». Den plata ble i hovedsak påbegynt på en firespors kassettoptaker i en leilighet på Bislett, før grunnopptakene ble digitalisert og ferdigstilt på Metronopolis (Metronomicon Audios studio på Grünerløkka). Der ble det lagt på flere musikalske teksturer med hjelp fra instrumentalister i Metronomicon-kollektivet, i hovedsak Daggers saxofonbidrag, men også fagott spilt av Sissyfus og bouzouki spilt av Lad Dino. Da tiden kom for å gjøre noen konserter ble flere fra Metronomicon og andre steder rekruttert for å kunne gjennomføre de temmelig komplekse arrangementene live.

A.G.A.: Det har vært ulike konstellasjoner live, avhengig av hvem som har vært tilgjengelig, men grunnstammen har vært meg, William B. Skyborne, Lad Dino, Nicky Knights, Dr. Dolque Dagger, Brennskag og Tumidajevicz. Lad Dino ble vel gradvis innlemmet i prosjektet på plate, først som produsent og arrangør på de de to første «Emerald Mind Games»-sjutommerne, og så som låtskriver og fullverdig medlem på EMG Part Three.

Hvordan skiller bandkjemi og den musikalske tilnærmingen til Meta Forever fra andre prosjekter som dere er, eller har vært, aktive i som Jet Set Njet, Kaospilot, Snøras, Lukestar, Now We’ve Got Members, Insomniac Bears, Koppen?

Lad Dino (L.D.): Bandkjemien er nok ganske ulik i alle prosjektene du nevner. Kanskje mest likt Jet Set Njet, men musikken der ble skrevet som et band i et øvingslokale, med utgangspunkt i punk-estetikk.

W.B.S.: Meta Forever er mer som et laboratorieksperiment, der man prøver ut ulike soniske teksturer i studio, og så finner ut hvordan man skal spille det live senere. De andre gruppene du nevner er stort sett band drevet av én eller to låtskrivere, eller grupper der noen av oss kun har vært instrumentalister.

Dere er hele sju bandmedlemmer. Hvordan påvirker det det musikalske uttrykket? Hva er de største utfordringene og fordelene ved å være så mange musikalsk sett? Og hva med det administrative med å i det hele tatt få det til å gå i hop?

A.G.A.: Vi er i dag tre medlemmer som møtes i studio for å lage musikk. Det er først når vi skal spille live vi må synkronisere syv kalendere.

Alle låter er kreditert William B. Skyborne, Lad Dino og Andi Grace Adieu. Hvordan blir nye låter til? Hvordan foregår samarbeidet dere i mellom?

L.D.: Låtskrivingen kan bli til på ulike vis. Noen ganger har Skyborne en demo på en låt spilt inn med synther og trommemaskiner i kottet i Lodalen, som vi jobber videre med i studio. Andre ganger blir låter improvisert fram i studio. Låta «Power Product» for eksempel ble laget spontant i studio.

W.B.S.: «Blank Disk» er en demo på en riffidé Lad Dino spilte inn alle instrumenter på uten å vite hvilket prosjekt det skulle brukes til. Vi fant ut at den passet til Meta Forever, og Andi skrev en tekst og la på vokal.

L.D.: Bortsett fra vokalen og fiolinoutroen er låta du hører på plata demoen i sin opprinnelige form. Flere av de ferdige låtene har elementer fra demoene i seg. «Lago Di Garda» startet som en instrumental Serge Gainsbourg-tribute jeg skrev under en sabbatsommer ved Gardasjøen i 2011. «Two 2 Samba» og «June Tonight» er demoer fra Skyborne som er videreutviklet i studio.

A.G.A.: «Return to Senna» er den eldste låta, og den har vært innspilt i ulike former i løpet av årene. Vi hadde egentlig glemt den, men fant vi den i arkivet og ferdigstilte den til skiva. Det er vel på grunn av den at EP’en ble en 10″ og ikke en 7″ som de to foregående.

W.B.S.: Men uansett hvem som hadde grunnidéen til en gitt låt, blir den farget av alles bidrag i såpass stor grad at vi velger å kreditere alle tre. En vokalfrasering eller en utenomjordisk navigering på båndekkoen kan ha like stor innvirkning på stemningen i en låt som akkorder, tekst eller melodier.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og roller i dette bandet? 

Magnus Nielsen / Magnus Moriarity / William B. Skyborne

Multiinstrumentalist, låtskriver, sanger. Sterk på keys, fiolin og danskebåten-klassisisme.

Marius Ergo / Lad Dino

Multiinstrumentalist, låtskriver, sanger, produsent. God på rock og navigasjon.

Camillo Lingan

Ikke med i gruppen, men bestiller en whiskey på låta «Old Dub Thai Mazda» på «Astroid Antics». «Double…. NO, rub-a-dubble».

Thomas Meidell Julians Cave, Mt. Mélodie

Ikke med i gruppen, men har mikset EMG Pt. 2

Andi Grace A Dieu

Formidler, tekstforfatter, magnetisk innkaster av sjeler.

Nicky Knights

Billedkunstner, forhenværende bohem, og bunnsolid bassist i Beach Boys/The Who-tradisjonen. Fortid som plekterbassist med omfattende Matt Freeman/Rancid-repertoar, men sverger til fingrene nå.

Dag Stiberg /  Dr. Dolque Dagger

Et villdyr på altsax. Av og til tvinger vi ham til å spille danseband-sax, med varierende hell.

Eva Tumidajewicz

Terapautiske tangenter og fiolin (live). Eva har alltid med seg en liten bok som inneholder alle akkordene og melodiene til låtene våre. Maser ofte om is på tur.

Stian Brennskag

Gitar (live). Stian har full oversikt og kan ofte låtene bedre enn dem som har laget dem. Det skorter litt på utstyrsfronten, men han får alltids lånt seg noen gitarer og pedaler.

Er dere fem på plate og sju live nå?

A.G.A.: Vi er hovedsaklig tre på plate, denne gangen med musikalske bidrag fra Knights og Dagger.

Hva kan folk som kommer for å se dere live forvente seg?

L.D.: Folk kan forvente en god blanding av nytt og gammelt materiale fra hele diskografien. Blir sikkert tightere enn Tower, for vi har aldri øvd så mye som nå før en konsert.

Angående forholdet til artistnavn eller psevdonymer, hvorfor har dere valgt å ta det i bruk? Og hvilken effekt har det på dere som artister og hos lytterne?

W.B.S.: Pseudonymene gjør oss til det bandet vi er, og fører til at vi kan slippe alt som forbindes med våre vanlige personligheter og dermed overgi oss helt til musikken.

Hva er bakgrunnen for valget av bandnavnet Meta Forever eller uendelig selvrefererende (eventuelt uendelig transcendens)?

W.B.S.: Bandnavnet ble funnet opp over en øl og pizza på Hells Kitchen i 2005. Navnet refererer til tilstanden man oppnår gjennom lytting, produsering eller utøving av musikk, hvor sjelen går ut av seg selv og inn i en høyere kollektiv bevissthet.

L.D.: Sprøtt, det visste jeg ikke. Jeg hørte den plata ferdig første gang på Hells over en øl og en pizza, så jeg forbinder den med det stedet.

Hvilket forhold har dere i det hele tatt til intertekstualitet eller intermusikalitet; dvs. ekko eller spor av andre tekster eller musikk som får en ny eller utvidet betydning når de settes inn i en ny sammenheng?

W.B.S.: Vi skriver ofte tekstene sammen, og tekstuniverset er i stor grad inspirert av beatforfatternes stream of conciousness og Burroughs cut-up teorier. Referanser til andre verk, musikalsk eller tekstlig, kommer utelukkende fra det underbevisste og kan dermed ikke begrunnes av oss i ettertid.

Fortell om opphenget i smaragder og forholdet mellom de to foregående sjutommersinglene og den nye ti tommeren?

W.B.S.: Vi har plukket smaragder ved gruva på Konnerud. Utover det kan vi si at smaragder fremstår for oss som magiske og myteomspunne eldestener, både i fablenes og virkelighetens verden.

Hva dere ønsker/ønsket å artikulere gjennom tittelen Emerald Mind Games / Smaragd hjerneleker eller konkurranser?

A.G.A.: Denne tittelen taler for seg selv. Utover det ønsker vi ikke å gi ytterligere opplysninger.

Det har gått åtte år siden dere slapp de to første delene i disse lekene eller konkurransene. Og for så vidt gikk det også seks år mellom debut- CD-R albumet «Astroid Antics» fra 2006 og singlene i 2012. Hva har dere gjort i mellomtiden og hvorfor har det tatt så lang tid? Eventuelt hvorfor vekkes sagaen om smaragdene og Meta Forever til live igjen nå?

L.D.: EMG Pt.3 ble påbegynt og nesten ferdigstilt i 2012/2013. Vi har alle vært opptatt med andre ting i mellomtiden. Startet andre band, jobbet, satt flere barn til verden. Men det blir feil å si at andre prosjekter eller familie kom i veien for å ferdigstille plata. Vi kunne prioritert det dersom vi hadde villet det.

A.G.A.: Jeg tror vi trengte å la materialet marinere litt. Det var Lad Dino, som etter å ha bladd litt i arkivet, foreslo å ferdigstille plata. Det ble gjort i løpet av tre-fire sessions høsten 2019.

Musikken deres kombinerer såkalt høy- og lavkulturelle referanser fra musikkens skattekiste, og kan jo i seg selv gi hjernebry eller trim til lytteren som ønsker å kjenne igjen eller plassere spor av annen musikk i deres låter. Hvordan var bevisstheten deres rundt dette med lytting til annen musikk og henting av ideer, riff, melodilinjer eller lignende fra egen eller andre artisters utgitte katalog(er)?

L.D.: For oss finnes det ingen forskjell på høy- og lavkultur. Aerosmith er sidestilt med Schubert. Som alle andre artister henter vi inspirasjon fra forbilder fra alle epoker, og det vises sikkert med varierende grad av tydelighet. Men vi har aldri slengt inn en referanse til et spesifikt verk med overlegg, eller for å være snedige. Vi lager kun den musikken som faller seg naturlig for oss der og da. 

Er det enklere og skrive en fengende poplåt enn å skrive en seriøs avantgardistisk samtidskomposisjon?

L.D.: Det kan være like enkelt/vanskelig å skrive en fengende poplåt som en avantgardistisk samtidskomposisjon. Men avantgardistisk pop – der har du vel det aller vanskeligste.

Espen Friberg har vel nærmest blitt fast omslagskunstner for Meta Forever. Hvorfor valgte dere å bruke ham og hva har dere fått laget til denne ti-tommeren og og hvordan har prosessen rundt det vært?

W.B.S. :Espen har gjort omslaget på platene, dels fordi han var en del av Yokoland, som gjorde alle omslagene for Metronomicon Audio, og dels fordi han forsto universet og estetikken rundt Emerald Mind Games-universet, og han var også med på å definere det.

A.G.A.: På «Astroid Antics» var det vel en del layout fra Aslak Gurholt Rønsen, men i stor grad også definert av Jørgen Gomnæs sine fotografier. Omslaget til EMG Pt.3 har i likhet med mye av musikken ligget nesten klart i mange år, med noen siste tweaks på slutten for å få det klart.

Hvorfor valgte dere å produsere selv og om hvordan har vært hos Lad Dino i ØrevoksStudio? Hvordan har lokalet og produsent påvirket sluttresultatet?

A.G.A.: Å produsere selv og gjøre det i eget studio gir oss den friheten vi trenger for å lage den musikken vi ønsker å lage. Vi kan møtes når det passer og vi trenger ikke noe press på oss for å naile det ila. en innspillingsuke booket i et dyrt studio.

L.D.: Samtidig har vi alt man trenger av high-end mikrofoner, preamper og utstyr i Skippergata. Utfordringen der ligger vel mer i å få det til å låte som Meta Forevers lydideal. Det må låte litt rått og upolert og ikke for profft.

W.B.S.: Lokasjonen i Skippergata har også hatt stor innflytelse på både tekst og musikk. På «Power Product» er gitarsoundet inspirert av filmmusikken til «Døden på Oslo S», et lydbilde som surrer og går i hodet når man vandrer rundt Burger King’en på Karl Johan eller trappeoppgangen i Kirkeristen. Tekstene har flere referanser til hardtlevende sjøfølk, horer, halliker og den nå nedlagte puben Destiny. Du har ikke levd hvis du ikke har vært på Thai-karaoke på Destiny.

Hvordan er forholdet til plateselskapet deres?

W.B.S.: Metronomicon Audio har alltid vært det beste plateselskapet å gi ut plater på, og vi kommer til å fortsette der til vi oppnår uendelig transcendens.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

L.D.: Plata var ferdig mastret i desember og skulle egentlig kommet ut i mai. Vi valgte å utsette slippet til etter sommeren på grunn av Covid-19. Dersom vi slapp den i mai hadde vi nok ikke kunnet spilt noen konserter.

Her er noen nøkkelord som dere kan si noe om deres forholdet til og hvordan de er relevante for Meta Forever (eller ikke)?

Alle svar v/W.B.S.

Eventyr og fabler

Leser ikke så mye av det om dagen. Har kommet halvveis i de tre bøkene som utgjør «1001 natt». Mye magi og eventyr der.

1990-tallet

Var et nydelig tiår å vokse opp i. Verden var uskyldig, alle ble behandlet med respekt og optimismen kjente ingen grenser. Herfra kunne alt bare bli bedre. (Sett med nittitallsøyne var det sikkert helt forferdelig, men alt tar seg jo så mye bedre ut med nostalgiske tjuetallsbriller).

Indie

Håpløst begrep, mye fin musikk.

Retrofuturisme

Å høre «Ticket to the Moon» i 2020, og mimre om the good old 1980s.

Psykedelia

Jeg har ennå til gode å møte en musiker som melder at han spiller i et reinspikka psykedeliaband.

Popmusikk

Håpløst begrep, mye fin musikk.

11. september

Verden ville vært et bedre sted uten 11. september.

Ayrton Senna og Formel 1

Jeg husker at ulykken satte en støkk i meg da jeg var liten. Dokumentaren om ham er sterk.

Vintersport

Lørdager på nittitalllet, med snø og sol både ute og inne.

Ungdomskultur

En kultur i evig forandring som egentlig aldri blir helt dokumentert.

Sosialrealisme

Skippergata 1989, Skippergata 2020, fortsatt ganske sosialrealistisk stemning der sånn rundt halv ett om natta.

Musikalsk åpenhet/frihet

Meta Forever.

Kampen om den grønne diamant (originaltittel: Romancing the Stone)

Harrison Ford er den eneste Indiana Jones, ikke Michael Douglas. Men god låt av Eddy Grant.

Bretttspillet Den forsvunne diamanten

Fantastisk spill! Pleier å være mer gira på å håve inn spenn enn å finne den røde diamanten. Den får man jo ingenting for, og så må man bare stresse hjem når man finner den, og da er spillet plutselig ferdig.

Brødrene Dal og spektralsteinene

Brødrene Dal gjorde stort inntrykk på oss alle under oppveksten. Veldig morsomt, spennende og til tider direkte skremmende for unge gutter på 80-tallet.

Kan dere til slutt velge ti låter som på en eller annen måte har gitt opphav til musikalske, eller tekstmessige ideer og si litt om hvilke kvaliteter dere ser i disse låtene?

Andi Grace Adieu:

The Clash – Rebel Waltz

Et veldig fritt og catchy band, har lyttet mye til «Sandinista!»-albumet de siste åra.

John Lennon – What You Got

Rå låt som som Lennon skriker seg igjennom.

Roxy Music – In Every Dream Home a Heartache

Ferry og gjengen har vært til stor inspirasjon, denne låta er blant deres beste.

Prince The Beautiful Ones

Ingen gjør kjærlighet og lidenskap som Prince gjorde. Hele Purple Rain albumet er fantastisk.

 

William B. Skyborne:

MGMT – Siberian Breaks

En 11 minutter lang vandring i skiftende progressive lydlandskap.

Schubert – Strykekvartett nr. 14, Der Tod und das Mädchen

Sterkt om døden i et format det burde skrives mye mer moderne musikk for.

Aerosmith – I Don’t Wanna Miss a Thing

En av mine absolutte favorittlåter. Stor kjærlighet og lengsel uten filter.

 

Lad Dino

Queen – Flick of the Wrist

Queen var min andre store musikalske kjærlighet under oppveksten(Den første var Michael Jackson). Jeg henter fortsatt mye inspirasjon fra deres låter, samspill, og særlig Brian Mays gitarspill og sound.

Henry Purcell – Dido and Aenas: Act I: Shake the cloud from off your brow

Mye av barokken og tidligmusikken synes jeg ofte har mer drama og nerve enn den senere klassiske musikken. Purcell frøs i hjel på trappa fordi kona hadde låst ham ute en gang han var ute seint og rangla. Meget tidlig emo.

Metallica – Leper Messiah

Veldig undervurdert ‘tallica-låt. Riffet som begynner på 03:14 er verdens aller beste riff, og visstnok skrevet av Dave Mustaine.

 

Meta Forever – Emerald Mind Games Part Three

 

 

Torsdag 17. september: Meta Forever // Slippfest // + C.O.U (live set) & DJ Legionella

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.