Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 18. september 2020

Øyvind Holm – feinschmecker pop med beatleske undertoner

– Jeg har aldri skrevet låter fordi jeg spiller i band, mer spilt i ulike band fordi jeg skriver låter og har et behov for å få det ut, forklarer Sugarfoot vokalist og gitarist Øyvind Holm, som også er aktuell med soloalbumet «After the Bees» og konserter i hjembyen Trondheim på Moskus.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Even Granås

Enten det handler om en form for kosmisk americana, harmonipop i Sugarfoot, psykedelisk popmusikk og Paisley Underground på egenhånd eller mer lofi-psykedelia tidligere med bandene Dipsomaniacs og Deleted Waveform Gatherings så har trønderen Øyvind Holms gode øre for melodier vært gjennomgående. Fengende, catchy melodilinjer skinner alltid igjennom. At han ikke har funnet et større publikum her hjemme eller hentet inn Spellemannpriser forblir  et mysterium. Utenlands respekteres og beundres han av musikere som Ebbot Lundberg (The Soundtrack of Our Lives, Union Carbide Production med mer) og spesialiserte musikkmagasiner som Ptolomaic Terrascope. De som tar seg tid til å lytte vil finne en forunderlig skattekiste av melodisk pop.

Her kan dere lese mer om hans vei inn i musikkens forunderlige verden, musikalsk formidlingstrang, effektbruk på gitar og vokal og hva som skiller bandet Sugarfoot fra soloarbeidet hans.

Kan du huske tilbake til din barndom og oppvekst når du ble interessert i musikk? Hva var det som gjorde at du skjønte at dette var noe du ville drive med og når begynte du selv å synge og spille gitar? Hva var det som gjorde at du utviklet slik et lidenskapelig forhold til gitar og sang?

Jeg kan vel egentlig ikke huske en tid der musikk ikke har vært viktig for meg. Selv tidlig i barndommen var jeg veldig glad i å lytte til musikk. Da var man selvfølgelig mer prisgitt det andre spilte og ikke så opptatt av hva som stod på. Jeg tror jeg må til 11-12-årsalderen før jeg husker at jeg var såpass bevisst på hva jeg lyttet til at jeg kan si at jeg var fan av noe.

Til å begynne med gikk det mye i Kiss, men den første virkelige store musikalske åpenbaringen kom da jeg oppdaget The Beatles. I tiden etter drapet på John Lennon var alle aviser og ukeblader fulle av Beatles-stoff. Alt oppstyret og måten bandet ble omtalt på, gjorde meg nysgjerrig. Hjemme hadde vi den røde samleskiva, 1962-1966. Da den var tilstrekkelig konsumert og fordøyd, følte jeg et enormt behov for å høre mer. Dette var jo før Spotify og Youtube, så man måtte fysisk ut å kjøpe skivene. Den første Beatles-skiva jeg kjøpte for egne penger var “White Album”. Tanken var sikkert å få flest mulig låter for pengene. At “Revolution 9” og “Helter Skelter” var framført av de samme guttene som sang “She Loves You” og “I Want To Hold Your Hand” på den røde samleplata var litt av et sjokk for en 13-åring. Så jeg tror jeg må ha fornemmet at dette var et band utenom det vanlige.

Beatles har fulgt meg siden, og de har også vært et springbrett inn i mye annen spennende musikk. Ikke minst min egen. Jeg ønsket meg egen gitar i samme periode, og etter å ha vært Beatles-jukebox i et par år, oppstod det etter hvert et behov for å forsøke å skape egne ting. Etter hvert ble dette en del av den jeg er. Jeg har aldri skrevet låter fordi jeg spiller i band, mer spilt i ulike band fordi jeg skriver låter og har et behov for å få det ut. Derfor tror jeg også at selve låtskrivingen kommer til å fortsette selv om jeg skulle bestemme meg for å pensjonere artistdelen i meg.

Hvilke type gitarer spiller du mest på i dag og hvorfor bruker du akkurat disse? Har du en eller to favorittgitarer og i så fall hva er det som gjør at du liker akkurat denne/de? Er det stor forskjell på hvilke du benytter i Sugarfoot og på egen hånd?

Den gitaren jeg bruker mest er nok min akustiske 1968 Gibson Hummingbird. I tillegg har jeg en Gretsch White Falcon som jeg har brukt mye med Sugarfoot, samt en Fender Jazzmaster som jeg bruker ganske mye. Jeg har egentlig aldri vært en sånn gitarfyr. Det tok mange år før jeg faktisk tok meg på tak og investerte penger av betydning i gitarer. Jeg merket jo selvfølgelig med en gang at jeg burde ha gjort det tidligere. Jeg klarte for eksempel ikke å spille på den gamle akustiske gitaren min igjen etter å ha hatt Hummingbirden en stund. Den føltes så tungspilt og jævlig at det er et under at jeg har fått til noe som helst på den. Allikevel er det slik at de fleste Dipsomaniacs-låtene ble skrevet på den. Men altså det var som natt og dag å omsider få spille på et skikkelig instrument.

Jeg bruker vel egentlig mye av de samme instrumentene uansett hvilke prosjekter jeg jobber i. Den eneste gitaren som kanskje er forbeholdt Sugarfoot, iallfall live, er nok White Falcon. Det handler kanskje litt om hvordan den ser ut også. Den gir noen sjangerassosiasjoner som gjør at den passer best der. I studio tenker jeg ikke over slik.

Hva skiller ditt forhold til den elektriske gitaren kontra den akustiske gitaren?

Den elektriske gitaren bruker jeg som oftest bare i øving- og konsertsammenheng. Den akustiske gitaren er i tillegg et av de viktigste verktøyene jeg bruker når jeg skriver låter. I mitt eget hode er jeg nok mye mer en låtskriver enn en gitarist. Jeg har aldri vært teknisk flink til å spille. Når jeg spiller solo handler det ofte om å trekke inn pusten, ta sats og gi gitaren juling. Litt sånn Neil Young-approach. Det har derfor vært herlig å ha med en fyr som Alexander Pettersen på soloskiva. Han kan helt uanstrengt trylle fram de utroligste finessene når han spiller.

Hvilket forhold har du til effektbruk og effektpedaler for gitar og vokal?

Jeg bruker stort sett bare fuzz, reverb og noe ekko når jeg spiller. Jeg er mer komfortabel som rytmegitarist enn solo, så mye av effektbruken handler om å få tilstrekkelig hjelp og kamuflasje på solopartier. Få ting til å låte tilstrekkelig tøft, til tross for mangel på tekniske ferdigheter. Men ikke for det, i et band som Sugarfoot, der det er mye rom for jam og improvisasjoner, så elsker jeg de øyeblikkene når vi innimellom finner ei musikalsk lomme der band og musikk smelter sammen til høyere musikalsk enhet. Da kan man ofte føle at soloer omtrent spiller seg selv, så er vi så mange med mye på hjertet at det bare er å sende stafettpinnen videre når man spiller seg tom.

På vokal bruker jeg ikke så mange effekter. I studio pleier jeg som regel å dubbe hovedvokalen. Det er vel noe jeg har med meg fra Beatles-fascinasjonen. Det er nok også for å få en litt fetere, fyldigere vokallyd. Utover dette har det vel stort sett begrenset seg til noen klanger og komprimering. Vi får se om det etter hvert oppstår et behov for å gå bananas med autotune.

Jeg har alltid vært fascinert av vokalen din og vokaleffektene som du benytter. Hvordan får du frem det vokale uttrykket som du ønsker. Vokalen er litt annerledes på den siste Sugarfoot-skiva. Si litt om det.

Det vil naturlig låte annerledes på Sugarfoot-skivene, fordi vi er flere som synger og korer. Med Dipsomaniacs og tidligere solo, har jeg ofte koret med meg selv. Å få flere stemmer inn i miksen gir nok et fetere, mer organisk lydbilde. Jeg var også bevisst på at det måtte være slik da jeg spilte inn “After The Bees”. Jeg synger noe tostemt med meg selv, men som regel er det Pål Brekkås, og noen steder Ida Jenshus, som korer på låtene.

Med Dispomaniacs og DWG var uttrykket gjennomgående mye mer lo-fi. Ting ble spilt inn i øvingsrom og kjellere, med det utstyret man til enhver tid hadde tilgjengelig. Derfor låter nok det noe røffere. Med Sugarfoot, og særlig sist med “In The Clearing”, hadde hele prosessen en mye strammere regi. Vi hadde hyret Lars Horntveth til å produsere oss og det har nok sikkert også farget vokalen-takene noe. I tillegg ble låtene mikset av Matias Tellez, som nok har en mye mer poptilnærming til ting enn det vi vanligvis driver med.

Det er heller ikke uten betydning at vi var  i et fantastisk studio (Studio Black Box, Frankrike), der utstyr og atmosfære nok også har påvirket hvordan den skiva låter.

Hva er den største forskjellen med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i Sugarfoot og Øyvind Holm band kontra tidligere band som Dipsomaniacs, Deleted Waveform Gatherings, Ryanbanden, Wonderwheel, The Pink Moon?

For å ta Pink Moon og Ryanbanden først, så skiller de seg ut fordi jeg der ikke er delaktig i låtskrivingen. Det betyr at de endelige musikalske valgene ligger hos andre enn meg selv.

Med Dipsomaniacs og DWG kom jeg ofte med ferdige låter, og som regel ble de spilt inn slik jeg hadde sett dem for meg. Dipsomaniacs vokste seg dog etter hvert til noe større enn det lille lo-fi-orkesteret jeg startet i 1997. De tre siste skivene ble først spilt inn med hele bandet i studio, før Thomas Henriksen og jeg tilbrakte intense uker, natt som dag, i studio med miksen. Miksen var også en viktig del av den kreative prosessen. Da ble det lagt på blåsere, strykere, kor og det var egentlig ikke noen regler for hva som ikke kunne føkkes med for å få et spennende resultat.

Med Sugarfoot er det en helt annen tilnærming. Der tar vi med låtidéer inn og lar bandet rive og slite litt i dem på øving, for å se om det er noe der vi som band kan enes om. Den mest brukte frasen på slike øvinger er nok. “Enn om vi….?” Låtidéer blir som regel endevendt og snudd på hodet, i en slags musikalsk lekegrind der alle idéer må prøves. Selv om vi mot formodning skulle ende opp der vi startet, så er iallefall idéene utforsket. I de fleste tilfeller ender vi allikevel opp et helt annet sted enn der jeg hadde sett for meg, og som regel er det et kick når idéene går opp og vi sitter igjen med noe som låter Sugarfoot, ikke bare Øyvind Holm.

Når det gjelder Wonderwheel så er det annerledes, fordi det er den eneste gangen jeg har skrevet en hel plate sammen med noen andre. Ulf Risnes og jeg deler den samme kjærligheten for The Beatles, og innimellom har vi hatt det morsomt med å spille i Beatles-coverbandet Revolver. Etter hvert ble vel tanken om at vi kanskje kunne prøve å skrive noe sammen født. I starten møttes vi en kveld i uka, skrev én lå og spilte inn demo. Da vi skjønte at vi faktisk hadde et knippe låter som låt bra bestemte vi oss rett og slett for å spille inn en duoplate sammen. Her i Norge som Ulf Risnes & Øyvind Holm, Wonderwheel i USA.

Hvordan avgjør du hvilke låter som skal til hvilken setting; altså hvilke låter som du vil ta med til Sugarfoot og hvilke du vil gjøre med Øyvind Holm band?

Jeg prøver å ikke tenke for mye på hvor ting skal mens jeg skriver. Det er viktig å unnfange så mange idéer som mulig, uten sensur eller filter. Når jeg så etter en stund går tilbake for å videreutvikle skisser, kan jeg ofte føle om en låt passer inn i Sugarfoot eller ikke.

Det som skjedde i fjor, var at jeg kjente på at jeg hadde en god del låter liggende som var mer pop enn Sugarfoot er, og at jeg også hadde lyst til å utforske popsiden av meg igjen. Jeg skrev ferdig noen halvferdige låtidéer og skrev en 3-4 helt nye, som da til slutt ble albumet “After The Bees”. Et par av låtene hadde vi prøvd med Sugarfoot i forkant av “In The Clearing”, uten at vi fant en form på dem da som passet den skiva. Så for å svare på spørsmålet ditt, så er det ikke noe fast mønster jeg følger her.

Hvordan håndterer dere turnékalender, studioarbeid og så videre for å få det til å gli greit med disse to bandene og andre band eller prosjekter som dine medmusikanter er med på? Du er vel også fremdeles lærer utenom og har en del forpliktelser med det?

Det var uttalt fra starten av at Sugarfoot skulle være et overskuddsprosjekt, noe vi kunne kose oss med når alle hadde tid. En og annen spillejobb kan vi nok ta på hælen, men vi har vært ganske ambisiøse med tanke på hvor vi har spilt inn skivene våre. Langsiktig planlegging har derfor vært viktig. Det kan være som sist at vi sitter på høsten og vet at akkurat de to ukene i mai har alle ledig – da drar vi til Frankrike å spiller inn skive!

I forhold til jobb, så har jeg i perioder der det er rolig med spilling jobbet en del ekstra, slik at jeg over tid kan spare opp tid jeg kan avspasere. Så langt har det fungert topp.

Mange av de involverte musikerne både i Sugarfoot og på soloprosjektet ditt er folk du har spilt sammen med i mange år, men noen er også nye, som for eksempel Sugarfoot-produsent Lars Horntveth og gjester som Ida Jenshus og Bendik Brænne. Hva er verdien av å spille sammen med folk en kjenner og vet hvor en har, og som kjenner ens musikalske preferanser i forhold til behovet for fornying og utvikling gjennom nye bekjentskaper?

Det å trekke inn Lars Horntveth som produsent til “In The Clearing” var nok  en erkjennelse av at vi kunne ha godt av en produsent. Vi hadde gitt ut fire skiver før “In The Clearing”, skiver som vi i all hovedsak hadde produsert selv. Det var derfor sunt for hele prosessen med friske ører og nye perspektiver. Lars tilførte soniske elementer og en generell dybde i lydbildet som vi aldri har hatt tidligere. Countryelementer ble kanskje dempet til fordel for en tydeligere pop-estetikk, men det er allikevel gjenkjennbart. Det låter Sugarfootsk, hvis det går an å si?

Du beskriver en interessant balansegang her. Den eneste konstante i alle mine musikalske prosjekter er nok Thomas Henriksen. Vi har spilt sammen og sparret idéer i over 20 år. Det er en trygghet for meg å ha en person som har kjent meg hele veien, som skjønner og kan oversette mine innimellom abstrakte musikalske fornemmelser til noe konkret andre kan spille på.

I tillegg er det, som du sier, viktig å oppsøke nye impulser. Sånn sett var det gull å jobbe med Alexander Pettersen og Pål Brekkås i  studio nå sist. Selv om vi har spilt sammen tidligere, har vi aldri jobbet så tett i en kreativ prosess.  Det ligger en enorm musikalitet i bunn, men de er begge instinktive og gir nok faen i hva som betraktes som rett og galt til at det alltid oppstår spennende  og uventede ting.

Hva ønsket du å uttrykke med Sugarfoot-albumtittelen “In The Clearing”? 

I utgangspunktet et heldig arbeidsuhell. Låten var egentlig ikke med blant dem vi hadde planlagt å spille inn i Frankrike. Lars og Bent hadde sittet og gått igjennom noen demomapper en kveld etter studio og lurte: “Hvorfor har du lurt unna denne da, Øyvind?” Det ble bestemt at vi skulle forsøke å gjøre en innspilling neste dag.

Problemet var at jeg ikke hadde noe tekst klar. Så i lett panikk dro jeg en bok ut av bokhylla. Den het “In The Clearing”. Med tittelen klar kom liksom ordene litt av seg selv. Som flere av de andre låtene på skiva så reflekteres det rundt en verden som på mange vis har blitt mørkere, mer uforutsigbar og utrygg. Låta konkluderer vel med at det nok er en lysning et sted. At før eller siden kommer man gjennom til den andre siden. Ikke som en type åndelig eller religiøs metafor, men rett og slett det at kjærligheten, vinner på et vis. En god dose hippie-shit der altså.

Hva er bakgrunnen for valget av det praktfulle og svært forseggjorte coveromslaget i så kalt cut out yttercover, pakket inn i silketrykt PVC og coverkunstneren Andrew Swainson som har laget det?

Torgeir Lund på Crispin Glover Records har aldri holdt tilbake når det kommer til innpakning. Omslaget er en viktig del av helthetsopplevelsen når man kjøper en vinylplate. Det store formatet, tekster, liner notes, bilder osv. Det handler vel om å utnytte de mulighetene formatet gir. Som ivrig platekjøper selv, kjenner jeg ofte på hvor viktig det er.

Personlig visste jeg om Andrew Swainson gjennom ting han har designet for XTC. I tillegg var vi vel inne og kikket på arbeider han har postet på Instagram-kontoen sin.

Det var vel Torgeir Lund som til slutt sendte han en kopi av låtene og lurte på om han kunne tenke seg å designe et cover for oss. Det kostet nok litt ekstra, men det var også med på å skape ekstra blest rundt skiva.

Kan du og de andre i bandet fortelle om hverandres roller og musikalske styrker? Hva tilfører hver enkelt til bandet?

Bent Sæther, hoved- og backingvokal, bass, akustisk gitar

Fantastisk musiker. Han har en musikalsk forståelse, oversikt og referanserammer jeg sjelden har sett maken til. Også tydelig, med evne til å skjære igjennom når det trengs.

Even Granåsen, trommer, backing vokal

Fantastisk trommeslager, litt som Bent har han et referansemangfold som imponerer. Even og Bent i tospann er også en over gjennomsnittet killer kompavdeling.

Hogne Galåen, elektrisk gitar, akustisk gitar, backing vokal

Hogne har vært med siden den første soloskiva mi i 2005, og senere sammen med meg i DWG. Vi startet Sugarfoot sammen i 2012. Han har en utrolig teft for de litt finurlige catchy melodilinjene, de som fester seg på hjernen og folk roper etter på konsert. Mye mer rett frem og to the point enn meg kanskje. Jeg er kanskje noe mer psykedelisk anlagt. I Sugarfoot utfyller vi derfor hverandre fint når vi skriver sammen.

Thomas Henriksen, orgel, backing vokal

Thomas er den musikeren jeg nok har jobbet mest med oppigjennom. Han ble med i Dipsomaniacs i 1998, og siden har han vært involvert i så og si alt jeg har gjort musikalsk. Ikke alltid som musiker, men alltid i kulissene. Thomas skjønner alt det rare som foregår inne i hodet på meg når jeg skriver musikk. Han er kanskje den eneste som er i stand til å oversette og ta ned de mest vage, abstrakte idéene og gjøre dem forståelig for andre, kanskje til og med for meg selv. Utrolig musikalsk og kunnskapsrik. På mange måter grunnfjellet i mye av det jeg gjør.

Roar Øien, pedal steel

Hvem skulle tro at verdens beste pedal steelgitarist kommer fra Ler? Har aldri opplevd noen bli så lykkelig av å spille som Roar. Alltid like entusiastisk, nysgjerrig og utforskende. Full av gode idéer og innspill. Jeg tenker mange ganger at Roar er limet i Sugarfoot.

Bent Sæther om Øyvind Holm

Øyvind er en av Trondheim, og Norges aller beste låtskrivere. Han datt i en litt annen gryte enn de fleste andre av oss da han var ung, og spesielt folk som Gene Clark og Ray Davis har satt tyngre spor i ham enn i oss andre, noe som gir hans versjon av pop-klassisisme en litt anderledes stenk. Det er ikke bare gammel musikk som opptar ham, og det er ikke få nye band jeg ble klar over gjenom han, så interessen for ny musikk er like sterk som i gammel. Det gjør at det meste av tingene han skriver ikke havner automatisk i retro-bag’en – noe som er et gode i de fleste sammenhenger egentlig! Han skriver svært gode tekster om både dette og hint, og liker seg best på engelsk. Øyvind er også en over snittet god gitarist, han innehar en egen stemme og han er en tvers igjenom likandes kar. Han er en leder uten å brøle, og vi andre i Sugarfoot synes jo at vi spiller i Øyvinds band alle sammen. Sånn er det bare.

Hogne Galåen om Øyvind Holm

Vel, Øyvind har en utrolig stor idébank, men er ganske gnien på å dele noe før han føler seg rimelig trygg på at låten har noe å gjøre i sfæren til SF, så ofte er det vel slik at Øyvind har en ganske så ferdig låt med tekst og alt når den lander på bordet vårt. Men jeg er ganske sikker på at det er som med andre som kommer med låter til bordet, at han da gleder seg til å se hva som kommer ut på andre siden av kvernen når bandet har fått rørt litt i låta. Det er jo mange meninger som kommer frem og låter kan fort ta en 180 og bli magisk selv om det ikke var det han så for seg.. Uansett er det låtideen i bunn som må være solid og det er det vel ikke så mange flere i Norge som jeg i alle fall vet om som skriver så mange låter med den kvaliteten både på tekst og melodi. Det hodet går aldri tomt! For meg har Øyvind på mange måter vært en slags mentor og beviser gang etter gang sitt talent. Han er også flink til å tipse om både ny og gammel musikk så jeg selv hele tiden er oppdatert.

Du Øivind, Hogne og Bent veksler litt mellom hvem som har hoved- og backingvokal. Hvordan bestemmer dere hvem som skal fronte en låt når det er låter som blir til sammen dere i mellom? Og er det ellers slik at initiativtaker / hovedlåtskriver /  tekstforfatter også har vokal? Kunne dere ha byttet rolle?

Igjen er det ikke noe fast mønster eller avtalt regel på hvordan dette fungerer. Ofte sender Bent en demo der han nynner en melodilinje han har. Jeg skriver tekst. Da har jeg som oftest endt opp med å synge låta også.

Med en låt som “Just A Dream Away”,  gikk låten enda noen runder. Bent sendte et komp der han kun hadde den kontra-melodien han selv synger på refrengene og brua. Jeg laget hovedmelodien, før han skrev teksten. Så der deler vi vokalansvar.

Hovedtanken i Sugarfoot har kanskje vært at det er Hogne og jeg som skal fronte vokalen, men det at Bent synger en låt eller på en skive er en god måte å skape variasjon på.

Hvordan blir Sugarfoot-låter til?

Som oftest er det Hogne og jeg som har fylt hver vår Dropbox-mappe med demoer. I forkant av skiver har vi spilt opp de vi selv har mest tro på på øving. Vi finner da sammen fram til et knippe låter som vi føler har koherens nok til å skape et helhetlig album. Når vi har staket ut kursen, setter jeg meg ned for å skrive tekst på de låtene vi trenger. Hogne skriver ikke så mye tekst, så jeg har stort sett også skrevet tekster på hans låtidéer.

De gangene Bent har låter til potten, fungerer det litt som beskrevet over, med mindre han kommer med helt ferdige låter. som med “The House On The Hill” og “The Santa Ana”.

Hvor involverte er resten av bandet i skapingen av låters form?

Hele bandet er involvert i arrangeringen. Det er da vi hopper i lekegrinda og uhemmet kaster rundt oss med idéer og innfall. Det er viktig for å gjøre Sugarfoot-låter av den enkeltes idéer.

Sugarfoots nyeste album “In The Clearing” er produsert av Lars Horntveth. Hvorfor dette valget og hva har han bragt til albumet og bandets musikalske uttrykk? Hvordan er det å ha en produsent som er så sterkt musikalsk deltakende også som musiker og instrumentalist på plata?

Jeg var vel litt inne på dette tidligere. Vi følte sterkt på at vi hadde prøvd ut det vi hadde å bidra med på egen hånd, og at det etter fire egenproduserte skiver kanskje var på tide med noen friske betraktninger.

Det var vel først en slags brainstorming på navn. Noen kandidater mer urealistisk enn andre, kanskje. Det var alt fra Jonathan Wilson til Ethan Johns en periode. Etter at vi hadde fantasert fra oss, begynte vi å tenke på mulige kandidater som det faktisk var mulig å få tak i. Da var Lars sitt navn raskt på blokka.

Lars tilstedeværelse i studio var veldig befriende. Han kunne se oss og låtene litt uten i fra. De gangene vi gikk oss fast, kunne han med sitt musikalske overblikk raskt låse opp med gode innspill og idéer. Det var heller ingen snarveier fram til målet. Dersom han hørt for seg noe, ble det terpet på til det satt. Han hadde også med seg mye sonisk krydder, som jeg føler bidro til å skape flere lag og dybde i lydbildet vårt. Ikke minst i post-produksjonen, der det er lagt mye perkusjon, blås.

Han var, som du sier, en deltakende produsent. Han satt ikke i kontrollrommet og fortalte hva han ville ha, men inne i opptaksrommet sammen med oss. Han spilt sammen med oss på alle låtene.

Skiva er spilt inn i Studio Black Box i Noyant la Gravoyere i Frankrike. Fortell om dette studioet og valget å spille inn der og hva rommet og næromgivelsene har tilført til skiva.  Og hva har vært annerledes i forhold til Rancho De La Luna og White Buffalo i statene hvor dere spilte inn de to forrige skivene?

Etter to skiver i Joshua Tree, var vi klare for nye inntrykk. Vi kikket litt rundt på nett, men om jeg ikke husker feil var det Terry Lee Hale som tipset Torgeir om Studio Black Box. Etter litt research konkluderte vi med at det virket perfekt for oss og måten vi har blitt vant til å jobbe på. Det lå sånn passe avsides til, og vi kunne bo i et hus tilknyttet studio. Vi kunne med andre ord være uforstyrret i den kreative bobla en uke uten forstyrrende mas og logistikkutfordringer.

Selve studioet er også en historie for seg. Et fantastisk rom, fullt av vintage stæsj. Og alt virket som det skulle. Det var nok noen flere tekniske utfordringer i Rancho De La Luna, men et fantastisk sted det også.

Den største forskjelle for oss var nok klimaet. Vi hadde ikke mye tid til å være turister, verken i Frankrike eller i Joshua Tree. Vi tilbragte mesteparten av tiden i studio. Særlig første turen over, tror jeg enkelte følte på at varmen ute i ørkenen var en utfordring. Det koker kjappere i toppen når det er 45 grader ute. Til gjengjeld var kveldene på terrassen i Joshua Tree, med noen øl og stjernehimmelen etter endt arbeidsdag, helt magiske. Så jeg tror nok helt sikkert atmosfære og vibb også er med å farge musikken. “Different Stars”, som er den første skiva vi gjorde i California, er ganske så avslappet og langstrakt. Ørkenmusikk. Mens “In the Clearing” har en mye mer poppa vibb.

De første utgavene sjutommer har med to ekstralåter. Fortell om det og ditt eget forhold til platesamling.

Vi pleier som regel å spille inn et par låter mer enn vi har behov for. Dette for å ha litt mer spillerom når rekkefølgen skal settes. Man vet aldri hvordan låtene går opp sammen med hverandre. Og rekkefølge er en alvorlig sak i dette bandet. Det er utallige versjoner og spillelister som prøves før vi bestemmer oss. To gode låter kan slå hverandre ihjel og ødelegge flyt om plasseres feil i forhold til hverandre. Og ofte er det ikke godt å si når man står midt oppi det hvilke låter som er nøkkelen til at helheten går opp.

Så de to du nevner ble til overs, men vi liker dem som enkeltstående låter. Så som en liten bonus til dem som skaffet seg førsteopplaget, ble det trykket en 7”. Det samme gjorde vi også med de første eksemplarene av “After The Bees”.

Jeg elsker slikt når jeg kjøper plater selv også. Selv om det selvfølgelig er musikken som er viktigst, følger det alltid en god dose tilfredshet med det å skaffe seg en limitert godbit. Så i tillegg til å være genuint interessert i musikken, har jeg nok også et samlergen når det kommer til vinylplater. Noen vil sikkert hevde at jeg kjøper alt for mange plater.

La oss gå over til å snakke om Øyvind Holm; “After The Bees”. Hvorfor albumtittelen og hva du vil artikulere gjennom den?

Igjen en noe dyster fremtidsvisjon. Et slags postapokalyptisk bilde. Man hører jo ofte at biene er i ferd med å dø ut, og at vi og annet liv på jorda vil dø med dem. Så jeg tror jeg koblet dette med noen av de indre bildene jeg fikk etter å ha lest “The Road” av Cormac McCarthy.

Angående bandet som er med her. Hvorfor er de ulike er med og hva tilfører de?.

Kanskje vanskelig å trekke fram noe spesifikt om hver enkelt musiker, men grunntanken var at det skulle være folk jeg kanskje ikke har jobbet så mye med, og folk jeg syns det er hyggelig å være i lag med. Jeg kjenner selvfølgelig mange som oppfyller de kriteriene, men slik ble det iallfall denne gangen.

Jeg har, som sagt jobbet mye med Thomas, både i Dipsomaniacs og Sugarfoot, men ikke  i like stor grad de andre. Det var for eksempel 16 år siden jeg hadde jobbet med Arve i studio sist, mens Alex og Pål hadde jeg stort sett bare sporadisk spilt live med. I tillegg er det jo også et element her at bandet slik det ble satt sammen ikke hadde spilt sammen tidligere. Det skapte en litt annen dynamikk enn når ting er kjent og kjært.

Ida Jenshus – “Masterplan”, “Our Silver Lining” og backing på “Double Windsor”

Ida og jeg jobbet første gang sammen da vi skrev “Ego in a Bag” til den andre Sugarfoot-skiva. Etter det har vi alltid snakket om at det hadde vært spennende å skrive mer. Det føltes derfor naturlig å ta opp tråden i forbindelse med plata mi. Vi hadde ei skriveøkt, der vi røflig skrev alle tre låtene vi gjorde sammen. Litt småflikk fram og tilbake på tekst i etterkant, men stort sett hadde vi det meste klart etter den ene dagen. Igjen er det spennende å få andre stemmer inn i helheten. Jeg syns vi klinger godt i lag, og Idas teft for melodier og harmonier bidro til resultatet ble riktig så catchy.

Mari Persen – strenger og strengearrangement på “Gut Feeling» og “Cartwheels as we Go”

Vi har brukt Mari Persen til å arrangere og spille stryk tidligere med Sugarfoot. Hun er spesielt til stede på den skiva vi ga ut sammen med Hans Stenøien. Utrolig musikalsk, og skriver smakfulle arrangementer som treffer blink hver gang. Et utrolig god øre for hva som kler ulike låter. Jeg syns begge låtene på “After The Bees” fikk et utrolig løft etter at strykearrangementene kom på.

Bendik Brænne – saksofon på “Sail Away”

Jeg kjenner Bendik først og fremst som en flott låtskriver. Han kjenner også Alex godt og har gjort blåsearrangementer for han tidligere. Jeg tenkte derfor det kunne være kult å spørre han om å spille litt saksofon på “Sail Away”. Linja var forholdsvis lagt på forhånd, så ved en annen anledning hadde det vært spennende å la Bendik utfolde seg noe mer.

Plata er spilt inn i Brygga Studio i Trondheim. Hvordan er innspillingslokalet og hvordan har innspillinger der og i hjembyen påvirket sluttresultatet?

Med Sugarfoot har vi vært vant med å reise langt av sted for å spille inn plate. Denne gangen var det godt å bare ha studio i nærheten. Det å kunne ta bussen til sentrum for å jobbe. Innspillingen fant sted før alt kaoset med korona, så det har heller ikke påvirket valget.

Vi booket først tre dager i mai 2019 til innspilling av komp. Hele bandet rigget opp i innspillingsrommet, og kompene ble spilt inn live. Så ble det brukt noen dager i etterkant, der det ble lagt vokal, kor og andre pålegg.

Jeg tok et aktiv valg om å holde meg borte fra mye av mikseprosessen. Pål gjorde seg  kanskje 90% ferdig på egen hånd, før jeg kom med mine kommentarer. Så det er vel kanskje det som har påvirket sluttresultatet mest. Det å gi litt slipp og la Pål utforske på egen hånd. Dette er kjent fra Sugarfoot, men i mindre grad på ting jeg har jobbet med på egen hånd.

Plata er produsert av tekniker Pål Brekkås, Øyvind Holm og Alexander Pettersen. Hvorfor det valget og hva det har gjort for sluttresultatet?

Litt som nevnt tidligere. Vi kjenner hverandre fra før og har spilt sammen i ulike sammenhenger tidligere. Alex har ofte vært med som ekstra gitarist i Sugarfoot, og Pål er etter hvert blitt fast vikar for Bent.

Begge opplever begge som utrolig musikalske og intuitiv i forhold til å utvikle musikalske idéer. Sammen er de litt studioverdenens Knoll og Tott, der de nesten fungerer sammen på et telepatisk plan og fullfører hverandres setninger. De er også uredde i forhold til hva som oppleves rom rett og galt. De tør å ta sjanser. Dette sammen med masse humor og god stemning gjorde at det føltes helt riktig å bruke Brygga til sloloskiva.

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal respondere på med å si litt om ditt forhold til begrepet, ordet eller genren og hvor relevant det eventuelt er til Øyvind Holm, Sugarfoot eller andre ting du har holdt på med og da på hvilken måte?

Psykedelisk power pop

Jeg har alltid vært glad i psykedelisk inspirert popmusikk. Jeg tilbragt utallige timer med ulike samleskiver og Nuggets-bokser opp gjennom. Jeg var nok spesielt opptatt av dette mens jeg drev på med Dipsomaniacs, i tillegg til mye av det som kom på Elephant 6-labelen.  Det er kanskje et bredere spekter av inspirasjon som skinner gjennom i Sugarfoot og på den nye soloplata.

Paisley underground

Litt som over. Jeg digget band som Rain Parade, Dream Syndicate og Green on Red. Spesielt Rain Parades “Emergency Third Rail Power Trip” gjorde sterkt inntrykk.

Progrock

Kanskje ikke den sjangeren jeg var mest opptatt av fra starten av. Jeg var nok mer en popmann. Men har etter hvert mange favoritter her også. King Crimsons In the Court of the Crimson King ble tidlig en favoritt.

Cosmic American Music / Countryrock

Sammen med Beatles og britisk psykedelia er dette kanskje en av de sjangrene som har formet meg mest som låtskriver. Byrds, Gene Clark, Grateful Dead, Neil Young… ja her kan jeg holde på. Tror helt sikkert det var kombinasjonen flotte melodier og vokalharmonier som fanget interessen. Dette elementer jeg også tilstreber i min egen musikk.

Melodier

Det å ramle over en flott melodi, enten andres eller det å skrive en selv har alltid gitt en helt spesiell lykkefølelse.

Ptolemaic Terrascope

PT var lenge en av de viktigste kildene for å oppdage ny musikk. De har også spilt en viktig rolle i å spre musikken min utover Norges grenser. Papirutgaven er vel borte, men de eksisterer ennå på nett.

XTC

Tj, hva skal man si. Framifrå poporkester. “Skylarking” står ennå som en bauta.

The Beatles

Min første store musikalske åpenbaring. Beatles har alltid og vil sikkert alltid være grunnmuren i mitt musikalske virke. Det vil selvfølgelig alltid også være andre, men jeg tror Beatles er den eneste konstante.

Det å bli eldre / Dødsangst

Jeg tror jeg gjorde unna den store krisa da jeg fylte 30. 40 og 50 har gått helt fint. Muligens vil jeg stritte litt i mot ved neste runddag. Man har jo stunder der man får slike tanker, men man forsøker så godt man kan å være til stede her og nå. Jeg går heller ikke og tenker på døden i det daglige, men det hender seg man drømmer ting.

Kjærlighet og tillit

Kjernen i tilværelsen. Det som knytter en til tilværelsen og gjør at man føler at man hører til.

Kjærlighetssanger

Som låter flest. Det finnes gode og dårlige. Det er poetiske lysår mellom banale “Love Me Do” til Dylans “Sad Eyed Lady of the Lowlands”, men begge er kjærlighetssanger. Jeg går heller ikke av veien for å skrive egne, så lenge de setter ord på en stemning jeg føler i musikken.

Drømmer

Skulle ønske jeg husket flere. Mye godt stoff til tekster, vil jeg tro.

Hva er ditt forhold til Crispin Glover Records og hva de har bidratt med for deg og andre musikere i Trøndelag med mer?

CGR drives av Torgeir Lund, en fyr som må sies å være idealist fra innerst til ytterst. Hvis han får en god idé eller hører nå han liker, er han all inn. Han har satt en standard i Norge for vinylutgivelser, der alle ledd er like viktige – musikken, innpakning, rammene rundt utgivelser osv. Er idéen god nok går han for den og tenker heller på kostnader i ettertid.

Han har bygget seg et godt renommé over tid, til et nivå der mange nå kjøper utgivelsene hans fordi de er på Crispin Glover Records. Det har blitt et kvalitetsstempel, og sammen med platesjappa et uvurderlig tilskudd til Trondheim, selvfølgelig.

Hvordan har du taklet nedlukkingen av samfunnet og hvordan har det rammet deg og dine musikalske prosjekt?

Jeg har vel taklet det helt greit. Jeg har vært heldig på den måten at jeg har hatt jobb i hele perioden, om enn en litt annerledes jobbhverdag, der mye undervisning har foregått digitalt. For musikkens del så betød det en del avlyste solokonserter i april, da soloskiva skulle lanseres. Pstereo-gig og festival i Tyskland avlyst for Sugarfoot. Det er selvfølgelig kjipt, men igjen er det mange som dessverre har merket dette på kroppen i betydelig større grad enn meg. Deler av sommeren har jeg brukt på å skrive ny musikk, så jeg får se litt utover høsten hvilken bag de låtene havner i.

Til slutt vil jeg at du skal velge fem låter som har vært viktige for deg som tekstforfatter og fem låter som har vært viktige for deg som låtskriver og at du forteller hvilke kvaliteter du ser i disse låtene og eventuelt hva du har tatt med deg til egen musikk.

Øyvind Holm

5 låter – tekstforfatter

 • «I Want You» – Elvis Costello

Jeg oppdaget Elvis Costello på 80-tallet. En kompis og jeg var på i London-tur, og syntes kanskje de to trubadurene på den lokale puben hadde i overkant gode låter til at de hadde endt opp bortgjemt i en mørk krok der folk mer mest opptatt av å drikke øl og prate skit. De kunne fortelle oss at flere av låtene var Costello-covers, og siden den gang Elvis Costello vært med meg. Jeg startet med «King of America» og «Blood and Chocolate» i 1986, og jobbet meg gradvis bakover i katalogen.

«I Want You» får stå som representant for en låtkatalog jeg fikk et veldig sterkt forhold til. Jeg elsket hvordan Costello nesten spyttet ordene på tape, og hvordan hans skarpe blikk og giftige penn kokte i hop et univers av historier, fylt av språklige bilder som i alle fall den gang var ukjent for unge Holm. «I Want You» er kanskje den giftigste love/hate-sangen jeg har hørt.

 

• «Game of Pricks» – Guided By Voices

Oppdagelsen av Guided By Voices var avgjørende for oppstarten av Dipsomaniacs. Her var det kanskje like mye det melodiske i samspill med lo-fi-estetikken i lydbildet som tiltrakk meg. Spesielt på skivene «Alien Lanes» og «Bee Thousand», der Robert Pollard tidvis smelter Mersey Beat og rufsete lo-fi sammen til en gudommelig popenhet. «Game of Pricks» er bare ett eksempel, men «Echos Myron» og «Motor Away» fra samme periode er andre utsøkte låter i samme tradisjon.

Tekstmessig tror jeg at jeg kicket mest på den litt tilfeldige «klipp og lim» måten å skrive på. Sinnsykt mange kule låttitler og oneliners i tekstene. Da jeg jobbet med «Bumble Bee Eyes», pleide jeg å dra ned på biblioteket og spørre etter gamle engelske aviser. Disse tok jeg med hjem på jakt etter kule fraser og overskrifter jeg kunne sette sammen i Rober Pollard-ånd.

«The Sun» og «The Mirror» inneholdt jo bare dritt, men de var avhengig av, og gode på, fengende overskrifter for å selge aviser – analog clickbait (låttittel?  😊). «Jehovah’s Roller Girl» og «Two-way Mirror Panorama» er i så måte typiske Dispomaniacs-eksempler på denne måten å jobbe på.

 

• «Sad-Eyed Lady of the Lowlands» – Bob Dylan

Jeg kunne nok trukket fram en haug med andre låter her også. Ved siden av The Beatles, er nok Bob Dylan den artisten jeg har hatt nærest forhold til oppgjennom. Dylan har alltid vært med meg, og jeg har favoritter fra alle hans ulike perioder.

For min egen låtskriving har nok 65-67-perioden hans vært den som har vært mest innflytelsesrik. Her var han ung, mystisk, og herlig cockey og kanskje også en smule høy på seg selv. Han likte iallfall å framstå slik i møte med journalister. Det jeg elsket, og fortsatt elsker, var hans nesten utømmelige tilgang til tankesprengende språklige bilder og metaforer. Setter man på den over 11 minutt lange «Sad-Eyed Lady of the Lowlands» og lukker øynene, er det omtrent som å vandre rundt inne i et fantastisk surrealistisk maleri. Uten at jeg vil påberope meg å være i nærheten av Dylan på noe som helst vist, så har han vært viktig på den måten at han har lært meg viktigheten av å leke med ord. At man ved å sette ord som tilsynelatende ikke har noen opplagt sammenheng sammen ofte kan skape bilder og betydninger man ikke hadde planlagt på forhånd. Disse tilfeldighetene syns jeg alltid er spennende å forfølge når jeg skriver. Jeg har i perioder lekt mye med «poetic magnets» på kjøleskapet i søken etter slike, men som regel kommer de gode øyeblikkene når du ikke bevisst setter deg ned og prøver.

 

• «Time Has Told Me» – Nick Drake

Det er mye ved Nick Drakes plater som appellerer til meg – Stemmen, tekstene, gitarspillet og strykerarrangementer. Hvordan summen av disse elementene skaper en helt spesiell melankoli, som jeg tror jeg er naturlig disponert for å like. Jeg har nok ofte selv også følt at det er enklere å sette ord på det litt mer triste, enn å skrive glade sanger. Alltid vært nærmere bluesen enn after-ski, hvis du skjønner. Det betyr ikke at jeg hele tiden går rundt og er trist selv. Det er som regel en solid blanding av fiksjon og realitet i tekstene. Men det har hendt etter plateslipp, eller under innspilling av plater at folk har lurt på om alt er bra med meg.

 

• «Remember» – John Lennon

Lennons «Plastic Ono Band» blir kanskje motvekten til «klipp og lim» og Dylans metafor-trip. Her er alt skjært inn til beinet. Følelsene ligger utenpå i tekstene, og låtene blir framført så nakent og rått at det ofte gjør vondt å høre på. Sammen med «Ram» og «All Things Must Pass» er nok dette den av solobeatle-skivene som har betydd mest for meg. Men der McCartney ofte er mer opptatt av lyden av ordene i samspill med musikken, og Harrison det spirituelle, vrengte Lennon her sjela og delte terapitimen med verden. Jeg har valgt «Remember», men det er mange gåsehudøyeblikk på denne skiva for meg. Jeg vil tro det er neppe er vanskelig å finne spor av Lennon i musikken min, uansett band og periode.

 

5 låter – låtskriver

• «No other» – Gene Clark

Gene Clark er kanskje den sterkeste koblinga for meg mellom pop, rock og countrymusikken. Jeg elsker Dillard & Clark-albumene. Men det er først og fremst som låtskriver i Byrds og gjennom album som «White Light» og «No Other» at Gene Clark ble viktig for meg. Igjen er det mye melankoli, i samspill med nydelige melodilinjer og harmonier. «Here Without You» på den første Byrds-skiva er kanskje en av de fineste låtene jeg vet om. Tekstene er ofte storslåtte, poetiske og fulle av språklige bilder, litt som «Tambourine»-era Dylan.

 

• «She said, She Said» – The Beatles

Jeg kunne sikkert ha fylt begge disse listene med Beatles- og Beatles-solo-låter. Det er så mange låter jeg elsker, i tillegg til at skivene er så ulike. Her kunne vi kanskje like godt ha sagt at “lyden av Revolver” er det viktigste. Selv om Beatles-skivene er verdens beste skive på ulike dager, så syns jeg ofte at de peaker på «Rubber Soul» og «Revolver». Da har de fått destillert den reineste popmusikken. Som jeg har nevnt flere ganger allerede, så har Beatles trukket ned og inn i mitt kreative grunnvann og blitt en del av mitt musikalske DNA. Det fins mange spor, men «Caught Me Dreaming» på Dipsomaniacs-skiva «Braid of Knees» gjør ikke noe forsøk på å skjule denne inspirasjonen.

 

• «A Sleepy Company» – Olivia Tremor Control

Mange av Elephant 6-bandene traff hardt da de dukket opp. Neutral Milk Hotel og Olivia Tremor Control er nok de som ble viktigst for meg. Så kan man lure på hvorfor bandet ble hetende Deleted Waveform Gatherings. Her er det de psykedeliske elementene, lofi-estetikken og avant garde-tilnærminga som treffer. Alt er lov. Dette tok vi ut til det fulle da vi spilte inn «Braid of Knees» med Dipsomaniacs. Vi kjøpte theremin og det som kunne samples ble samplet og loopet opp. Alt fra surklende kaffetraktere, nøkkelknipper, radiosignaler og skosåler mot gulvbelegget. «The Water-Choir’s Drowning» er vår OTC-låt.

 

• «Laughing» – David Crosby

Jeg har sansen for David Crosby. Hans tilnærming til harmonier, akkorder og klanger er ofte fascinerende. Harmoniene hans i Byrds er gudommelige. Denne fra den første soloskiva hans er også et utsøkt eksempel på alt dette. I tillegg noen magiske pedal steel-partier fra Jerry Garcia.

 

• «Andmoreagain» – Love

Jeg kommer nok ikke utenom «Forever Changes». Jeg har i perioder vært helt oppslukt i denne plata. Melodiene og ikke minst de flotte blås- og strykerarrangementene. Denne er nok en helt opplagt årsak til at vi prøvde oss litt med strykere både i Dipsomaniacs, og senest nå på den siste soloplata. Et fantastisk som ikke fikk den statusen det fortjente da det kom i 1967, men som heldigvis har vokst i folks bevissthet i ettertid.

 

Bent Sæther – 2 låter

• «Hot Burrito #1»  – Flying Burrito Brothers

“Hot Burrito #1” av Flying Burrito Brothers er en låt som jeg tror var inngangsbilleten til Gram Parsons og county-universet for opptil flere av oss. Den har vi spillt, og Øyvind har sunget den nydelig. Spør ham om Gram!

 

• «My Friend» – Spirit

SF er jo del-definert som et hippiecountry band, men det er mye power pop i det vi driver med også. Mye Big Star og sånn, og en av våre kanskje sterkeste covere er av “My Friend” av Spirit. Den derre kombinasjonen av west coast 60- talls pop og country er noe vi har forsket en del i. Spør ham om L.A. som musikkby og hvor viktig det som har kommet derfra har vært for ham.

 

Øyvind Holm – After the Bees

Sugarfoot – in the Clearing

 

Øyvind Holm – Leeway (Ferske spor uke 5/2020)

Øyvind Holm – Cartwheels As We Go (Ferske spor uke 45/2019)

Sugarfoot – Changing Times /Ferske spor uke 23/2019)

Se flere relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.