Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 23. september 2020

Fugl eller fisk med Trist Pike

Oslo-duoen Trist Pike er aktuelle med albumet «Den problematiske drømmen / Patetisk og patologisk» på Fysisk Format. En fascinerende, uortodoks plate i den norske musikkfaunaen. Om det er EMB, industrial, synthpop eller noe helt annet, kan de spille eller er det amatørmessig dilettanteri? Alt dette blir imidlertid fort irrelevant. For det de mangler av teknisk finesse tar de igjen med formidlingstrang og kulturell bagasje. Vi bestemte oss for å teste deres estetiske smaksløker. Velbekomme og nyt!

Av: Jan-Olav Glette / Foto: Tommy Online (front) og Raymond Lekkerbekje

1. Jannicke eller Beranek

E: Jannicke, helt utvilsomt. Jeg så vår venn Vilde Tuv spille en hel time med kun Jannicke i DJ-sammenheng en gang og dette er en artist med så mye å by på at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne engang. Det er bra å ha sin egen stil!

S: Neida, neida. Jannicke er råbra og en sann nasjonalskatt både for Norge og Sverige og jeg støtter veldig det fuglekasseopplegget hun holder på med, men hun har ikke “Dra Til Hælvete”. Jeg er ikke helt om bord på kritikken mot røyking heller.

E: Det med røyking er et godt poeng, men Beranek ga ikke ut tre plater samtidig som «B-Diva».

 

2. Maskindans eller Anarki & Kaos

E: Jeg syns Maskindans har flest hits, men Anarki & Kaos har “Loven Slår”, da. Vrient.

S: “Loven slår” slår det meste og er beklageligvis alltid like aktuell, og den er ikke engang den sterkeste låta på “Anarki og kaos”.

 

3. UR-Rauten eller Prima Norsk

E: Jeg visste ikke hva noe av dette var, men googlet kjapt og “UR-Rauten” høres enormt mye mer relevant ut for mitt mindscape.

S: Soleklart “Ur-Rauten” for meg også, selv om jeg faktisk ikke har hørt den. Jeg har følgelig ikke hørt den “Svartedauen”-editen som foreligger der, men jeg håper og regner med det er mye hosting og knirking med.

 

4. Joy Division eller New Order

E: Dette er jævlig vrient, men jeg tror faktisk jeg lander på Joy Division. Helstøpt og feilfri katalog, svært compelling frontmann/ideolog, og de la fundamentet for hele indierock-paradigmet ved å være jævlig slepphendte og inkompetente.

S: Ja, selv om jeg hører mye mer på New Order enn på Joy Division er det JD, eller “Jimmy Dean” som vi kaller dem her i Trist Pike-organisasjonen, som er sterkest av de to. Helstøpt og feilfritt som Eirik sier, jeg anbefaler spesielt åpningsriffet på “Exercise One” både hos Joy Division sjøl og hos Integrity i “Incarnate 365”.

E: I Trist Pike er vi generelt opptatt av at “Still” er for lite verdsatt. Se også kanonlåten “Ice Age” som har blitt tolket av selveste Onkel Kånkel, samt coveren av “Sister Ray” der Sumner ikke har klart å lære seg det nokså enkle riffet og det høres ut som hele bandet prøver å undertrykke et felles panikkanfall. Også den versjonen av “Ceremony” da, for faen!

 

5. John Foxx eller Midge Ure

E: Sterke aktører begge, men jeg har ikke inngående nok kjennskap til hverken Ultravox eller solokarrierer til å føle meg kvalifisert her.

S: Midge Ure hadde veldig sterk bart på åttitallet og har “literally” erstattet Gary Moore i Thin Lizzy så denne er enkel. Ikke at jeg har noen av hans soloalbum i hylla i motsetning til i tilfellet Foxx, bare så det er sagt.

E: Dessuten heter han “Midge Ure”.

 

6. Cabaret Voltaire eller Throbbing Gristle

E: ‘taire har jeg ikke hørt så mye av, mens Throbbing Gristle er en SVÆRT sentral gruppe. Kontroversielt innkast: “20 Jazz Funk Greats” er faktisk den SVAKESTE av de tre store LP-ene??

S: Tenk å høre Tom Warrior uttale den platetittelen da, dere… “Swensy chess fenk crates”??? “Throbeing Gristal”, som vi kaller dem her i Trist Pike-bydelsadministrasjonen, er så sentrale at de tåler oppstilling mot de aller fleste. Et TG-apropos: Alle i hele Norge har kanskje ikke fått med seg at Cosey Fanni Tuttis “Time to Tell” ligger tilgjengelig i strømmebiblioteket om dagen. Ta en lytt til den er mitt tips.

E: Når det gjelder “Throbbin’ Related Projects” anbefaler jeg også å stikke innom Soulseek eller noe tilsvarende og laste ned Coils “Love’s Secret Domain”.

 

7. Soft Cell eller Depeche Mode

E: Det må bli Soft Cell først og fremst fordi de har “Sex Dwarf”. Den låten er en absolutt krigserklæring mot heteroseksualitet.

S: Soft Cell og “Sex Dwarf” er ekstremt bra, men Depeche Mode er faktisk bedre, både med og uten Vince Clarke. Spesielt med Vince Clarke.

E: I mine øyne er D-mode mest bare “det der bandet Vince Clarke hadde før Yazoo og Erasure”.

S: Det er de som har den “Personal Jesus”, Eirik.

 

8. Molchat Doma eller Molly Nilsson

E: Molly Nilsson er en av verdens sterkeste aktører og komplett uslåelig, men jeg tok en
kjapp lytt til Molchat Doma (som jeg ikke hadde hørt om før dette, tror jeg) og det er enormt sterke saker altså.

S: Molchat Doma er veldig tøft, men om du tar ut Joy Division fra regnestykket der så er det ikke store greiene igjen. Ikke at det er noe galt med det altså, om du skal basere musikken din på å ha hørt én gruppe er Joy Division et “top choice”. Det er omtrent slik vi begynte med Trist Pike. Molly Nilsson “on the other hand”, ga meg tilbake trua på at det går an å lage verdens beste album mange herrens år etter at jeg hadde gitt opp og henfalt til den ekstremtinkorrekte og komfortable innbilningen om at “all den beste musikken er laget allerede”. “Zenith”-albumet er oppe der med “De Mysteriis Dom Sathanas ”, “My War” og “Leader of the Pack” som komplett “untouchable” eksempler på perfekte, udødelige og enormt alvorlige innsalg. Uten tvil den artisten som har gjort størst inntrykk på meg i voksen alder, både musikalsk og ideologisk. Oppe der med Mayhem – “på høyde med det beste fra Follo politidistrikt”.

E: Det er helt ubegripelig for meg at “1995” faktisk er en låt som har blitt skrevet av et
menneske. Jeg har sett henne ta den live fire ganger nå og grått hver gang.

 

9. The Human League eller Orchestral Manouvres in the Dark

E: Her har jeg ikke egentlig gravd dypt nok til å svare inngående, men jeg har inntrykk av at OMD har sterkere katalog? Det fins få platetitler som er sterkere enn “Architecture & Morality”, hvertfall.

S: Jeg dro faktisk og så OMD på Rockefeller for et par år siden da de stilte som duo, og det var veldig moro. Samtidig vurderte jeg ikke engang å dra og se Human League da de var i byen sist, så det sier vel noe. Samtidig: Det albumet jeg lytter mest til fra noen av disse er “Love and Dancing”-platen til The League Unlimited Orchestra, så mulig det faktisk blir uavgjort på denne.

E: Uforståelig for meg at vi ikke ble booket til å varme opp på NOEN av de konsertene.

 

10. John Maus eller Oneohtrix Point Never

E: I Trist Pike-sammenheng er det John Maus, mens for meg som privatperson er det OPN. Sånn må det være noen ganger. Opplegget til OPN har satt dype spor i min generelle virkelighetsoppfatning og “Garden of Delete” er en av de sterkeste platene jeg vet om, men han har ikke skrevet “Cop Killer”.

S: Det har jo ikke John Maus heller. Men det blir John Maus, altså. OPN er veldig bra, men John Maus er virkelig noe helt annet.

E: Hvis man zoomer litt ut er strengt tatt svaret her Skaven.

 

11. Neu! eller Kraftwerk

E: Neu! har mye bra, men helt utvilsomt K-werk. De klarte liksom transcendere german rock scene-koket og bli en av de sterkeste og viktigste gruppene noensinne, men du trenger ikke meg til å fortelle deg det.

S: Ja, det er jo kanskje helt overflødig å si, men “verket” står sterkest her. Har du hørt den “Neon Lights”? Mildt sagt sterkt opplegg.

E: Må dog nevnes at han ene i Neu! heter “Klaus Dinger”.

 

12. Kåre Willoch eller Erna Solberg

E: Partiet “Høire” burde selvsagt aldri vært startet i første omgang, men det hadde ikke sklidd ut fullt så mye i Willochs tid, tross alt.

S: Jeg tar gjerne en “Martini cocktail” med Kåre W., mens Erna kan få en annen type
cocktail.

 

13. Erling Folkvord eller Bjørnar Moxnes

E: Dette er jeg for ung til å svare på, tror jeg. Eventuelt bare ikke belest nok.

S: Jeg er nesten gammel nok til å ha stemt på begge. Selv om jeg er veldig glad for at
Moxnes er ute i gryta og koker på i vår samtid blir det nok Folkvord for meg. Å dømmes for ærekrenkelse av Olav Thon er noe jeg setter veldig, veldig høyt.

E: Det er jo drømmen, det. Jeg skulle gjerne oppnådd det samme.

 

14. Einar Gerhardsen eller Hadia Tajik

E: Du kunne satt omtrent hvilket som helst navn som det andre der og Gerhardsen ville vært svaret uansett. Jeg begynner nesten å gråte av å tenke på at han fantes og vi ikke har noe sånt lenger. Fuck off nowadays sosialdemokrater. Tajik er langt fra en av de verste da, skal det sies. Relativt seriøs aktør til nåtidens “DNA” å være.

S: Det blir jo Gerhardsen, om ikke annet for hans tilknytning til Sofienberg og nærhet til Trondheimsveien, en veldig viktig vei i Trist Pike-virkeligheten. Jeg var ved graven hans og ga ham tommel opp senest i fjor.

 

15. Blade Runner eller A Clockwork Orange

E: Det er litt for lenge siden sist jeg så “A Clockwork Orange”, men jeg tror kanskje det ville blitt b-runner uansett. Jeg tenker spesielt mye på “lekene” til JF Sebastian som soser rundt og fortsetter å snakke som om han var der… Det er hjerteskjærende, ass. Dessuten: “RUTGER HAUER”.

S: Jeg så “Blade Runner” for første gang på kino i fjor – jeg har unngått filmen fullstendig pga. liker ikke Harrison Ford – og det er mye veldig sterkt der, ikke minst Rutger Hauer, og Eirik har rett i at den JF Sebastian-scenen er veldig “powerful”. Men det er kun én av disse filmene som er samplet på Trashcan Darlings’ “I Just Wanna Die (On a Chemical High)”, så denne går til urverket, via Chris Damien Doll.

E: Kun en av disse som er PRØVD på den låten, som det heter på norsk.

 

16. Enter the Void eller Requiem for a Dream

E: Jeg tror muligens det ville vært “Enter the Void” hvis jeg hadde sett den, men det har jeg ikke, så requiem pon di dream vinner på “walkover”. Sterkeste Aronofsky er “The Wrestler” og “Black Swan”, da.

S: Jeg har sett begge og kan bekrefte at det er faktisk “Enter the Void”. Jeg så “Requiem for a Dream” på kino og det var veldig ekkelt og gikk veldig inn på meg på den måten Aronofsky garantert ville at det skulle, mens “Enter the Void” så jeg alene på sofaen og jeg ble mest kok forbanna. Jeg har også registrert at folk på internett er utrolig sure på Gaspar Noé uansett hva han driver med og det syns jeg er funny. En kompleks aktør som er vanskelig å tolke, og det er positivt. “The Wrestler” er veldig sterk også, men Noé er sterkest.

E: Jeg har faktisk ikke sett noe Noé, men jeg driver og leser Houellebecq for tiden, så vanskeligtolkede franskmenn folk blir jævlig sure på er definitivt noe jeg stiller meg bak.

S: Jeg har ikke sett de to siste filmene til Noé for jeg syns hhv. puling- og LSD-rus-tematikken låter helt ufattelig kjedelig, hehe. Jeg tipper han tenker at det kan være marked i å lage litt film om ting som ekstremt streite folk syns er litt på kanten, så for all del, men jeg hopper fint over akkurat det der. De tre første spillefilmene hans er imidlertid “top strongth” som vi sier her i tenketanken.

E: Når det gjelder filmer om LSD og puling anbefaler jeg hhv. “Altered States” og “Basic Instinct”.

S: På tampen her kan jeg skyte inn at den tyske tittelen på “Altered States” var “Der
Höllentrip”.

 

17. The Normal eller Gary Numan

E: Jeg tror Numan vinner fordi The Normal bare hadde sånn to låter. Men det var to jævlig sterke låter hvorav den ene er basert på en av favorittbøkene mine, da. Vrient!

S: Gary Numan smiler aldri på bilder for han syns han ser teit ut. Kreditt for å holde maska der, bokstavelig talt. Nå som folk truer med å lenke seg fast til parkeringsplassene sine for å unngå utbygging av sykkelfelt i sine nærmiljøer er vel både “Cars” og “Warm Leatherette” ekspanderende i aktualitet, for å si det forsiktig. Jeg går imidlertid for The Normal, og dette er hvorfor: Jeg kan sette på “The Pleasure Principle” og sitte og være nokså “transfixed” gjennom hele albumet og anerkjenne kjempehardt, men når jeg setter på “Warm leatherette” kan jeg kun stå eller sitte helt stille og bli akutt påvirket av kunsten. Miller skal også ha evig kreditt for responsen på det der elendige “tre akkorder”-munnhellet folk elsker å strø om seg. Som “Anarki & Kaos” viser nokså presist: ikke bare trenger du ikke stemme gitaren engang, men du kommer ganske langt med ingen akkorder også.

 

18. D.A.F. eller Devo

E: Denne er også vrien, men jeg tror det blir Devo. Mildt sagt en gruppe som bare har blitt mer relevant med tiden. DAF har til gjengjeld “mer homo”-faktoren på sin side. Jeg er jo en fyr som liker country OG western, for å si det på den måten, så Gabi Delgado var definitivt en rollemodell sånn sett. Nå som han, Pete Shelley, Grant Hart OG Bowie er døde er det ikke så mange igjen av dem.

S: Ja, DAF er helt ekstremt bra og “Alles Ist Gut” er en tøffere plate enn tolv tøffe plater som står på et gatehjørne og sigger og sladrer og er generelt tøffe, og det føles jævlig kommerst og streit å si dette her, men “Freedom of Choice” ligger litt foran.

E: Heldigvis trenger vi ikke utdype så mye mer hvor bra Devo er, for vår venn Viviana Vega skrev en ypperlig sak om det for nettopp denne bloggen for litt siden. Gå og les den!

 

19. Elektrisk Regn eller Zimmerman

E: De to første låtene på Z-man “LP 4” er sterkere enn det meste, syns jeg.

S: El-Regn har kun sterkt, og de er sterkest på “Stein igjen” fra 2002 hvor Zimmerman spiller, men han har jo også spilt med Teddy Nelson så det trekker jævlig opp. Anbefaler veldig Teddy Nelsons versjon av “Diggy Liggy”, det er full-on shitkicker-rock. Det er en gubbe som går alene opp og ned gater nattestid og sparker i lyktestolper og ler høyt og drikker fra lommelerke mens han dagdrømmer om å kanskje ligge med en dame en gang, men han vet at før det kommer så langt må han antakelig slåss med mange andre fyrer. Noe helt annet enn det El-Regn og Zimmerman holder på med altså, men det er verdt å nevne når man har sjansen.

 

20. Beglomeg eller Mayhem

S: Å svare på dette er litt som å skulle si hvilken som er skjønnest av to kattepuser. All honnør i hele verden til Beglomeg, en av de flotteste tingene som går an å få tak i her “på bjerget” og en uvurderlig arena til utfoldelse for vår høyt aktede venn, Norges primære person, Raymond Teigen Hauger. MEN: Uten Mayhem tror jeg ikke noen av oss ville sittet her og engang turt å ha ambisjoner om å drive med indierock slik vi gjør i dag. Jeg har bokstavelig talt allerede “wrote the book” om Mayhem så jeg har ikke så mye å tilføye om gruppen spesifikt. I en norsk musikksamtid, som kanskje er litt vel opptatt av å se utover på bekostning av evnen til å se litt innover, kan vi kanskje etterlyse en viss følelsesmessig respons på at vi i Norge i dag faktisk har BÅDE Beglomeg og Mayhem. Her kommer en fråga man kan tolke retorisk eller ikke: Har vi gjort oss fortjent til det, som folk, som konsumenter, som lyttere?

E: Dette er definitivt “Sophie’s Choice”, men det kan egentlig bare gå én vei. Selv om “Elske Livet Fantastiskt” er det beste som har kommet i Norge etter årtusenskiftet er gruppen Mayhem helt utvilsomt Norges Sterkeste, ikke bare vår sterkeste gruppe men vårt sterkeste bidrag til verdensarven. Jeg tror Raymond ville svart det samme.

 

21. Swans eller Darkthrone

E: Enda en vrien en, men Swans har utelukkende kruttsterke plater, de fem gangene jeg har sett dem live er det største jeg har opplevd og de er i det hele tatt verdens beste og viktigste gruppe for meg. Darkthrone er også ubegripelig sterkt og viktig, da. Det er veldig vanskelig å si hvilken av dem som har inspirert Trist Pike mest. Apropos min tidligere notis om Molly Nilsson og “1995” har jeg også sett Michael Gira spille “God Damn the Sun” live tre ganger og grått hver gang, så der har du den igjen.

S: Det er lenge siden «Tronen» ga ut et album jeg trenger å høre på, men det materialet de leverte på første halvdel av nittitallet er blant det mest transcendente som går an å lage i kunsten. Jeg jobber fortsatt med å prøve å dechiffrere hva de egentlig holder på med f.eks. under de mest innfløkte partiene på «Under a Funeral Moon» og «Goatlord», og i Trist Pikes felles og individuelle rike indre liv pågår et stadig forsøk på å tolke og tyde gruppens språkbruk, retorikk og symbolikk. Det er et ekstremt komplekst og fasettert, compelling og evocative signal de sendte ut på den tiden, og å lytte til musikken åpner dører og luker til stadig nye dramatiske rom som kanskje finnes eller kanskje ikke finnes. Fenriz sier detkanskje best sjøl: «ENGULFED IN FROST – I SAILED OUR DREAMS – GLOOMY INNER LANDSCAPE COMES TO LIFE».

E: Når det gjelder hva som inspirerer mest handler det vel litt om å si ting Darkthrone ville sagt på måten Swans ville sagt dem. En vakker dag skal vi for øvrig gi ut et dub-album som heter “Beholding the Throne of Might».

 

Trist Pike – Den problematiske drømmen / Patetisk og patologisk

 

 

 

Trist Pike. Foto: Raymond Lekkerbekje

 

Trist Pike LIVE på Hærverk (Utsolgt) 23, september

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.