Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 8. oktober 2020

Jaga Jazzist – instrumental reise til Egypt med Tomitas kart

– Vi har lært å spille flere instrumenter, det gjør at vi kan skifte om på bandet og endre ganske drastisk hvordan vi låter. Vi kan nå lage flere lydlandskap. Likevel er det en slags rød tråd melodisk og kompositorisk. Det er ikke milevis unna hvor vi kom fra før, forklarer bandleder, hovedkomponist, multinstrumentalist og produsent Lars Horntveth i dagens Jaga Jazzist og deres aktuelle utgivelse «Pyramid».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Anthony P. Huus

Jaga Jazzists «Pyramid» er en mystisk spennende reise i  en instrumental musikkensverden vokst ut av storbandsjazz, post-rock, elektronika, psykedelia, progrock og masse annet snacks. På forunderlig vis lykkes de med å fusjonere elementer  fra ulike genre til et større hele og en spennende musikalsk reise.

Enten utgangspunktet er Oslo-disco, afrobeat, klassisk synthpop eller en form for moderne jazz klarer de å skape noe eget; interessant omskiftelig og mangesidig, men samtidig fengende musikk som fester seg på netthinna til den som tar seg tid til å lytte. Det er melodisk med herlige harmonier, men på ingen måte glatt eller tacky.  Denne gangen har de i tillegg levert litt ekstra moro i form av en utbrettbar pyramide.

Lars Horntveth tar seg tid til en gjennomgang av elementene og åpner opp om hva som er drivkraften for å holde Jaga Jazzist i gang på det 26. året og hvordan de holder det friskt. Broren Martin Horntveth bidrar med  innsikt i samarbeidet med coverkunstner Martin Kvamme.

Hva var det var som fikk deg til å oppdage musikk? 

Jeg vet ikke helt om jeg husker det egentlig. Jeg vokste opp i en familie hvor alle spilte hele tiden. Fra jeg var bare ett eller to år spilte Line og Martin i korps. Men det som jeg husker klart og tydelig var hvorfor jeg ville lære meg å spille saksofon. Det har fullt og helt med med Clarence Clemons å gjøre og Bruce Springsteen.

«Born in the U.S.A.» da, eller?

Mer «Tunnel of Love», men definitivt også den. Vi har alltid hørt mye på Springsteen i familien vår, «Born to Tun», «Tunnel of Love» og så videre. Ellers så vokste jeg opp med de foreldrene jeg har og lot meg inspirere. De har alltid vært involvert i kor og musikkteater, og var med på alt mulig rart på tidlig 1980-tall. De har ikke pusha meg på noen måte, men det falt seg naturlig slik. Det at jeg skulle bli musiker bestemte jeg meg for da jeg var sju år. Jeg føler meg heldig, mange finner ikke ut hva de skal drive med før de er langt opp i tredveårene. Jeg er glad jeg fant en retning tidlig.

Hva er den største forskjellen på Jaga Jazzist i dag kontra bandet som spilte inn «Airborne» i 2000?

– Med «Magazine» EP-en (på dBut i 1998, red.anm.) begynte uttrykket å ta form. «A Living Room Hush» (2001) forandret alt om hvordan man tenker om musikk, takket være Jørgen Træen. Vi ble slått i bakken av hva han fikk ut av bandet, og han tok det enda lenger med «The Stix», hørte den igjen her om dagen. Den plata er produsert så fritt og får det likevel til å låte så catchy. Jørgen skal ha jævlig mye takk for å ha åpnet opp hodene våre. Vi var ikke tradisjonelle, men han utnytter virkelig alle situasjoner for å maxe ut kreativiteten. Tilfeldigvis var Protools nytt på den tiden. Jørgen var en skikkelig wiz på dette, kjapp og kreativ. Gammel i gamet i forhold til oss, selv om han bare var 27-28 år gammel. Han var og er et sinnsykt talent, det var dritkult å jobbe med ham. Jørgen var på en måte vår George Martin.

Ellers føler jeg at det er en lang og slakk kurve, forhåpentligvis oppover, fra «A Living Room Hush», med alle som var med da og er med nå. Det var funny å gå tilbake å jobbe med og spille den musikken igjen i forbindelse Piknik i Parken festivalen. Lydbildet da hadde musikalsk færre elementer og enklere og kortere låter. Nå er det mer fokus på å lage reiser, spesielt på de to siste albumene, selv om det er et litt flåsete ord. Vi har fokusert mer på å lage lange turer mens vi før jaktet på kortere og konsise ting. Kanskje blir det motsatt igjen neste gang, eller en helt annen tankegang. Det er i grunnen helt åpent. Det som er en stor forskjell, er at vi denne gangen produserte selv, på forrige var det mye meg og Jørgen alene. Det er en utvidet palett. Vi har lært å spille  flere instrumenter, det gjør at vi kan skifte om på bandet og endre ganske drastisk hvordan vi låter. Vi kan nå lage flere lydlandskapet. Likevel er det en slags rød tråd melodisk og kompositorisk. Det er ikke milevis unna hvor vi kom fra før.

Dere er åtte personer i bandet og har alltid vært mange. Hvordan har det påvirket det musikalske uttrykket og hvordan organiserer dere dette for å få det til å fungere?

Det har alltid vært et mareritt med tanke på logistikken. De første 15 årene kjørte vi fullstendig idealistisk og tok ikke ut penger hver og en. All lønn ble ført tilbake til bandet for skiver og turneer. De siste ti årene har vi begynt å ta ut penger. Vi hadde ikke greid å få til så mye om vi skulle betalt alle det det koster og drive på den måten.

Musikalsk er det en blanding av å prøve å utnytte bandet så godt som mulig. Etter hvert vet jeg godt hva de forskjellige er gode på. Samtidig er det interessant å strekke strikken. Gjøre ting vi ikke er så gode på, som kan føre til noe nytt og spennende. Holder du på med en låt som ikke minner om «Jaga», er det gjerne en god ting. Vi vil utvikle oss, la det føre oss videre og ikke repetere oss selv.

Det er litt både og, men det er en fordel å ha et band gående over så lang tid. Man har et eierskapet til det en driver med og har en sterkt connection live på scenen. Jeg opplever det ikke på samme måte med andre band. Jeg har spilt sammen med de fleste her siden jeg var 14 år gammel, og det er flere i bandet som jeg har kjent siden jeg var knøttliten. Even ble jeg venn når jeg var fire, sakte, men sikkert.

Har det vært mye intern krangling og strid underveis om musikalsk retning og estetiske valg? Hvordan har de eventuelle debattene utartet seg og hva har de ført til?

Alltid masse krangling underveis, men med denne skiva har det for det meste vært veldig fredelig stemning. Det er likevel alltid mye diskusjoner om store ting. Jeg og Martin er veldig sta, og ganske klare på hvor man vil estetisk. Det er også en brødre-ting, vi nagger hverandre opp. Selv om vi to krangler mest, er vi også nærmest estetisk og mest enige om hvor vi vil. Det er bare det at vi ofte har forskjellig vei til målet. Det er synd det skal være sånn. Det går brukelig, men periodevis må vi bryte opp mønstre og pushe hverandre og de andre. Og vi oppfordrer alle til å gjøre det samme. Folk sier også virkelig ifra om de synes noe er gærent eller dritt. Heldigvis har vi kjent hverandre så lenge at det er mulig å si drøye ting med kjærlighet uten at folk skal gå helt under jorda. Det er en rar dynamikk. Nå har altså hele prosessen vært veldig positiv denne gangen.

 

Fortell om hvert enkelt bandmedlems musikalske styrke og rolle i dagens Jaga Jazzist.

Lars Horntveth: Gitar, pedal steel gitar, klarinett, saksofon, keyboards, synthesizers, vibrafon, piano og programmering

Martin: Han har en mildt sagt viktig rolle. Det er kort og godt hans musikalske tilstedeværelse og engasjement som er grunnen til at vi lever i dag. Bandet ble startet av meg, men han har nesten fra starten hatt en lederrolle, og en musikalsk lederrolle, en mye viktigere rolle. Om hans engasjement eller komponering stopper, stopper bandet på godt og vondt. Mye hviler på hans skuldre, ikke bare musikken. Vi er avhengig av at han skriver og tenker nytt, og er villig til å dukke inn i det. Han blir alene om  å ta skipet videre. Jeg er ganske sikker på at han elsker å lage selve musikken, men det er også slitsomt å gjøre det alene, samtidig er det vanskelig å hjelpe til. Hans uttrykk er det folk kjenner som Jaga, og om jeg eller andre forsøker vil det ikke høres ut som Jaga. Jeg sier ikke at det er umulig. Det vi andre prøver å skrive kan være kule ting, men det han har lagd er mer det vi vil uttrykke i bandet. Det er også viktig med musikernes kreativitet, og de er med på  arrangering og utforming av musikken, men det er likevel ingen tvil om at nesten alt er bestemt på forhånd av Lars. Men en del av musikken ville ikke vært som den er uten oss .

Andre musikere jobber mye som band, med Jaga er det slik at vi komponerer ferdig musikk. Kanskje det er mindre av det denne gangen? Lars nevnte f.eks. at låta «Apex» endret seg ganske radikalt fra den opprinnelige demoen. Følelsen vi hadde når vi lagde plata var akkurat at vi var med å forme plata, og da har det vært lettere å øve inn materialet. Vi spilte hele plata live på video etter tre øvinger. Det hadde vi aldri klart om musikerne ikke hadde musikken så under huden. Men jeg understreker at komposisjonen er det 99,9 prosent Lars som står for. Med nevnte «Apex» var alle enige om at den var vel lik enmanns dansedisco/dj musikk, og vi ville få det mer over i vår verden, live og innspillt . Da begynte vi å snu noe på takten og gjorde om noen riff til å bli  nesten rockeriff. Det ble til progrock, og er en stor kontrast til resten av låten.

Marcus Forsgren: Elektrisk gitar og vokal

Han står for mye mix både live og på skiva, og kommer med masse kule ideer produksjonsmessig. Marcus kommer mer fra rockeverden enn oss andre, og det er bare positivt. Han ser andre ting enn hva andre i bandet gjør.

Even Ormestad: Bassgitar

Even har mye ansvar for scenetype ting, som backline og at alt teknisk er ok i forhold til festivaler. I tillegg er han en rå bassist, som er god på å lære seg ting. Even har en kul estetikk, og er en bandfyr som backer opp som faen.

Line Horntveth: Tuba, althorn, eufonium, fløyte og vokal

Line er en mester på å lære seg alt mulig av instrumenter. Hun kan spille fløyte, tuba og synger kjempebra. Hun kan spille klokkespill og shaker, og synger samtidig. En versatil person, kan du si. Hun er også veldig entusiastisk. Jeg husker at hun i en periode pendlet fra Stockholm for å være med på øving, og hun har i det hele tatt høy dedikasjon til bandet. I tillegg har hun alt ansvar for merch og design.

Erik Johannessen: Trombone and vokal

Erik tar seg av økonomi. Han er også en fantastisk trombonist, som også behersker vill solistisk frijazz-ting. Han er også noe av et sosialt lim. En lugn, herlig fyr.

Martin Horntveth: Trommer, perkusjon and programmering

Martin tar seg av alt det visuelle, alt som har med design å gjøre, han driver nettsiden vår og posting på facebook som trengs. Det er han er utrolig bra på. Og så er han jo en energibunt og sinnsyk trommis. Han snakker med publikum mellom låtene og entusiasmen hans smitter over på alle andre.

Øystein Moen: Synthesizer, clavinet og hammondorgel

Øystein tar seg av alt som har med søknader å gjøre, og er en sinnsyk kul keyboardist som  gjør bra lydvalg. Han skjønner musikken skikkelig. En herlig type. Bidrar ofte med andre referanser enn jeg har.

Andreas Mjøs: Vibrafon og chef

Andreas gjør diverse ting. Han er en super bandfyr som elsker å spille i Jaga, og har ikke andre band ved siden av. Ihvertfall ikke de siste årene. Ellers er han en stille type. Folk hører skikkelige etter når han først sier noe.

Det som er veldig positivt med å være i samme band så lang tid, er at folk får plass til å utvikle seg i settingen. Det er litt rart egentlig. Jeg husker vi gjorde lydsjekk i Moskva hvor halvparten av bandet kom en dag senere enn de andre, men vi hadde likevel trommer, bass, to gitarer og keyboard. Det låt helt merkelig fordi vi manglet fire folk. Vi er tydelig summen av folka.  Alle har roller og skifter roller hele tiden. Sånn det fungerer er ingen viktigere enn andre. Alle har vi en felles forståelse av hva bandet trenger.

På denne skiva har folk vært enda mer involvert på det musikalske planet. Ting har ikke blitt tredd ned over hodet på folk, folk har kommet med mange gode  forslag, det er en konstruktiv felles greie. Hver konsert er ikke liv og død, men ingenting skal hindre at det er så bra som mulig. Hver konsert gjelder skikkelig.

Dere har hentet en gjest «utenfra», David Wallumrød. Fortell om dette valget og hva han bidrar med.

Han har en synth vi ville bruke, og skulle spille konsert i nabolaget hvor studioet vårt var, da passet det at han kom innom og spilte en solo. Vi har spilt sammen siden jeg var 15 år, og han spiller kul synth. Jeg hører at det er akkurat han som spiller den, men tror ikke så mange andre kan høre det. Gjestemessig kunne vi nok ha dratt på mer.

All musikk på dette albumet skrives av Lars Horntveth. Hvilken innvirkning har det fått på lydbildet og arbeidsmetodikken internt?

Jeg har alltid pusha alle til å skrive. Samtidig skjønner jeg at det blir mindre og mindre bidrag fra de andre. Folk må virkelig ha en dedikasjon for at det skal bli noe av. Jørgen (Munkebye, Jaga Jazzist-medlem 1995-2002 og også kjent fra Shining med mer, red.anm.) var i fyr og flamme, og ville skrive så mye som mulig. I starten skrev Martin mest. Nå er han mest opptatt med å komponere til film og TV-serier. I starten skrev han fem låter til hver øving. Vi øvde en gang i uka og det kom ny musikk hele tiden fra flere av oss. Det var en måte å lære å skrive musikk på, og å se hva som fungerer. Etter Jørgen sluttet har de andre skrevet en låt her og der, men det har blitt mindre fra andre. Det har også med banddynamikk å gjøre. Jeg må stå med rak rygg når jeg presenterer noe for de andre. Folk legger ikke mye i mellom om de ikke digger det. Det er i det hele tatt litt fryktinngytende å være med på øvelser om man skal skrive noe og legge det frem for de andre, og folk må ta initiativ selv. Innimellom så skjer det.

Plata ble spilt inn i en periode der dere også ga noen jubileumskonserter for det store gjennombruddsalbumet «A Livingroom Hush». Påvirket det den musikalske retningen på denne plata og i så fall på hvilken måte?

Nei, det halvåret før vi dro i studio jobbet jeg masse med musikk og demoer og sånn. Så gjorde vi «A Livingroom Hush»-øvinger. Dagen etter at vi var ferdig med Piknik i Parken-konserten startet vi fra scratch igjen. Det kan hende noe av tankegangen og enkelheten har påvirket innspillingene litte grann. Det er et mål, ikke bare med Jaga, men som jeg har generelt, det å prøve å minimere elementene. De som er med har stor påvirkning. Jo færre jo bedre låter, er det som regel. Det har vært et mål for meg i årevis å prøve å gjøre ting tydeligere. Det med tydelighet er viktigere enn enkelthet.

Fra den forrige platen «Starfire» (2015) hadde jeg en plan om å lage lengre låter, så man kan gi mer plass til reisen eller turene. Mye skjer i låtene, og de får lengre tid til å bygge seg opp. Vi har mye på hjertet. Med «Starfire» ble det ikke en suksess på den måten. Jeg digger skiva, men den ble ikke minimalistisk, og egentlig ikke helt denne heller, men vi stoler enda mer på at elementene er gode og kan dras ut lenger uten å legge på masse greier. Låtene kan få tid uten at jeg blir rastløs underveis. Det er en hakket mer voksen plate.

Denne plata er spilt inn i Isitart Studio dypt i de svenske skoger (studioet til Peder Kjellsbye og Sjur Miljeteig). Hvorfor valgte dere dette studioet og hvordan var opplevelsen dere hadde der?

Kölviken er en times tid fra Halden. Vi spilte inn halvparten av «Magazine» EP-en der for 23 år siden og har ikke vært der siden, ihvertfall så har ikke jeg det. Det er et kult sted ved en innsjø. Studioet har masse vinduer så du føler at du er i skauen. Du har natur å se på. Det er kjempefint. Studioet er ganske lite. Vi kunne, om vi gjorde om på prosessen, spilt inn mye live i stedet. Vi ville ha så bra trommelyd som mulig. Det gjorde at de ble spilte inn i det store studioet og at vi valgte en popmåte å spille inn på, med trommer først etter at vi hadde øvd masse og funnet formen på låtene.

En av grunnene til at det gikk fort i isolasjon var at det ikke var noe annet å gjøre der. Det var også  et stort knottutbrudd akkurat da vi var der. Det gjorde at det var umulig å være utendørs. Man måtte løpe opp i studio så kjapt som mulig om man hadde dratt for å ordne seg noe mat i nabohytta. Det medførte at vi fikk gjort sykt mye på kort tid. Det var i det hele tatt en annen prosess. Vi hadde tenkt å sjekke masse nytt materiale. Så det var  digg å være i studio og ha alt klart, og høre det i gode høytalere og justere frem og tilbake. Vi har vanligvis vært på øvingslokalet først. Da er det mer kaotisk og en hører ikke så godt hvordan det låter. Dette bidro til at vi ble mer effektive.

Vi produserte også selv denne gangen. Marcus er en sinnsykt bra tekniker og produsent, Even også. Det gjorde at vi tok oss av hele lydbiten selv, og var helt selvforsynt. Det var deilig og bra for alle. Alle får eierskap til det vi gjør når det hele tiden skiftes hatter mellom musiker, produsent arrangør. Alle sitter på et tidspunkt bak spakene i sjefsrollen. Det er veldig inkluderende og en postiv vri fra det vi har gjort før. Det dårlige er at en kan bli sveiseblind. Vi slet med det i miksingen. Vi ble blinde. Det ble dødsbra til slutt, men vi var ganske frustrerte, jeg og Marcus, fordi vi var så vant med å gjøre mye i miks fra før. Mix var mer remix. Vi har vent oss til å gjøre drastiske ting. Nå har vi tatt valgene underveis og er mer erfarne. Vi er i 40-årene hele gjengen, eller ihvertfall slutten av 30-åra. Det ble helt topp, og neste gang kan vi godt spille inn alt teknisk selv, men jeg tror vi skal ha en utenfra som ser andre ting, slik Jørgen har vært med oss tidligere og kommet med andre innfallsvinkler og ikke minst sagt at nok er nok. Dette er bra, la oss gå for det. Alt må ikke snus, alle stiene må ikke snus. Men det endte godt.

Hva definerer en Jaga Jazzist-låt?

Ihvertfall med mine låter prøver jeg alltid å utvikle meg. Samtidig ligger noe i bunn som jeg aldri blir kvitt, en melodisk smak jeg har, en smak for hvordan jeg vil det skal være gjennomsyrer hele katalogen. Det er alltid et forsøk på å utfordre det produksjonsmessig og med innpakningen. Ellers kan det være så mangt. Det vi forfølger er det vi føler er frisk for den plata. På «One-Armed Bandit» (2009) brakte vi inn noe nytt med «Toccata», som var en heftig referanse til Steve Reichs «Music for 18 Musicians» med marimba og stakkato blås. Det var frisk og fett for oss. Etter en stund føles det som det mest naturlige. På andre låter kan det være helt andre ting. Vi kan ikke definere det. Mye av moroa består i å se hvor man kan dra.

Man kan finne en rød tråd i Jaga Jazzists uttrykk, men likevel  er det ganske stor spennvidde mellom de ulike platene. Hva gjør dere for å holde uttrykket friskt og fornye dere?

Vi prøver så godt vi kan å skjule våre referanser. Det kan ofte være at vi har klare referanser for hva vi er inspirert av, men i prosessen vil vi skjule det for dem som skal høre på. Mye av prosessen handler om det, at det ikke skal henvise for klart til et annet band eller en annen artist. Vi prøver å kombinere det med noe som er noe helt annet. På albumet «What We Must» (2005) er låta «All I Know is Tonight» tydelig  inspirert av My Bloody Valentine, men jeg tror ikke lytterne synes det. Og låta har referanse til et refreng av «Survivor» av Destiny’s Child. Det kan gjerne være merkelige referanser som det. Mye av poenget er, som jeg sa, å skjule dem og på veien komme mot noe som låter frisk og nytt for mange, det har alltid vært et mål å lage noe folk ikke helt kan naile. Om vi nå har nihørt på Stereolab eller hva det måtte være, så kan vi forhåpentligvis kombinere referanser slik at det låter originalt likevel.

Hvordan innflytelse har det å være  i all hovedsak et instrumental band på det kunstneriske?

Dersom det hadde det vært en som sang som Thom Yorke eller Björk, som hadde en original sterk stemme, kan det hende at vi hadde gått for mer musikk med tekst. Nå lager jeg det meste. Jeg synger ikke og lager ikke tekst, og har aldri hatt noe ønske om å gå dit. Mye av originaliten vår ligger i det at det er instrumentalt. Likevel tenker jeg ofte på lead instrumentet som vokalisten, for eksempel kan det være at bassklarinetten er melodiinstrumentet i sangen. Andre ganger kan det være hva som helst. Jeg prøver å lage catchy ting, og prøver å lage låter som har mer til felles med rock- og popmusikk enn jazz. Det har nok sneket seg inn mer jazz og improvisasjon underveis, spesielt live på turné kan det være mye improvisasjon i forhold til lyder. Låter kan utvikle seg ganske drøyt i løpet av noen år. På et annet plan er det vel så interessant som å kompe en solist med et kollektiv fokus på låter heller enn solistisk. Men det solistiske trenges også for at det skal holdes friskt.

På konsert når du ser at noen spiller en solo vet du at det skjer nå, det låter ikke sånn i morgen eller som i går. Det gjør at folk slapper av på en annen måte enn med veldig komponert musikk. Jeg prøver hele tiden å finne riktig solist på riktig låt og rett funksjon i låta. De siste fem årene etter at Mathias Eick sluttet har Erik på trombone måtte steppe opp gamet solistisk. Mathias Eick spilte jo fantastisk, og tok mye plass med solistiske ting når han var med. Når han sluttet ville vi ikke ha en ny person i bandet. Jeg eller Erik har tatt over, det er kult og en del av utviklingen. Jeg synes alltid at når noen slutter så kommer det mest positivt ut av det. Noen ganger kan det føles  mye der og da, som når Morten Quenild slutta i 2002. Han var i tillegg til å være en fin kis en voldsomt bra musikkfyr. Men han som vi fikk inn, Anders (Hessen Schei) hadde andre ting å bidra med. Bandet utvikler seg sosialt og musikalsk gjennom endringer. Det er positivt  at man ikke størkner i samme roller. Fra 2009 har vi hatt de samme folkene som nå, av dem er det fem som har vært med fra dag én og Erik ble med i 2004. Så vi snakker om fem stykker som har spilt sammen i 15 år stabilt.

I mine ører har Jaga Jazzist nesten alltid vært forbundet med velklang, harmonier og assosiert med noe behagelig. Kanskje enda mer nå på denne plata? 

For meg var det  viktig at vi skulle lage så enkle melodier som jeg kunne med denne skiva  Men det er forskjell på cheesy vakkert og vakkert. Det kan bli for søtt. Men det er, og har helt klart alltid vært, veldig melodisk og et forsøk på å lage det catchy. Vi er på mange måter det motsatte av Supersilent og mange i vår krets kan være mer utfordrende og bråkete. Vi har annen greie og har alltid hatt det og ikke vært med på de samme trendene. Vi er veldig bevisst at det er sånn søtt og salt sammen og prøver å skape motstand om det er i form av elektroniske lyder eller støygitarer. Det må være riktig balanse. Vi er ikke redd for at det er vakkert, men vil ikke ha det cheesy og det må ikke bli heismusikk.

Hva legger dere i albumtittelen «Pyramid»?

Martin: Det kommer av at når vi drev og planla cover og hele konseptet hadde vi ikke landet konseptet helt, men hadde fire låter. Vi grubla, og hadde det gøy med å gjøre mer enn å finne tittel og random låttitler og lekte med fire dimensjoner, årstider, drodlet masse. Etter hvert kom vi frem til et massivt konsept med 4 sider, og så drev vi og styrte med en firedimensjonal greie. Coveret skulle være firedimensjonal, men vi fikk det ikke inn i pakken. Det var en pyramide med, og da kokte det ned til pyramide. Hele konseptet og masse forslag på titler vi hadde kunne relatere til det. Da falt konseptet på plass, og så gikk man over i hva kan man kunne gjøre med plata. Uansett kostnad får folk en opplevelse, en limited følelse som skaper engasjement. Folk får følelsen av at de får noe ekstra og for oss er det en fin gøy ting å gjøre.

Jeg tenker med en gang også backdrop og scenedekorasjoner.

Martin: Vi er også i gang med å bygge scenedekor med pyramider, og har holdt på med det i et halvt år. Nå spørs det jo veldig hva slags turné det blir da, men.

Lars: Den tittelen kom til i samarbeid med Martin Kvamme som har gjort coveret. Det var Martin Horntveths forslag etter at vi hadde vært inne på alle mulige slags titler. Det er fire låter eller fire suiter på en måte. Vi testet fire årstider til det dummeste du kan tenke deg. Disse episke sidene med pyramiden passet. Martin Kvamme kan forklare på en mer teknisk måte, men vi følte at det var en kul idé å forfølge. Vi har alltid vært visuelle, spesielt med liveshow og videoer, og prøver å gjøre musikken så visuell som mulig. Man trenger ikke å legge så mye i det, men vi tenkte på hvordan vi kunne forklare det. Det er også en feeling av  grandiositet og mystikk i det som vi syntes passet til musikken.

Tittelen «The Shrine» kunne også være et rom i pyramiden, et hellig rom, «Spiral Era» kan henspille på å traske rundt i en maze inne i pyramiden. «Apex» er jo en spiss eller høyeste delen av noe, og kan godt være tuppen av pyramiden. «Tomita» har ingenting med det å gjøre. Det har i grunnen aldri vært så gjennomtenkt. Våre titler er som regel der for å starte en tankeprosess eller gi stikkord til publikum og påvirke tankene. Noen ganger fungerer det og kan gi en vag feeling av hva låten er og ikke minst en arbeidstittel, men det er ikke der vi setter inn kruttet.

Vi må også snakke om det utrolig flotte omslaget laget av Martin Kvamme. Hvorfor valget av denne designeren og hvordan er relasjonen mellom omslag og musikk?

Martin: Vårt første  samarbeid med Martin kom i gang  i 2004 med The National Bank. Vi kjente han og hans arbeid da gjennom Kaada, litt snowboard, plakater i Oslo og ikke minst Magnet-coveret (Kvamme illustrerte «Quiet & Still» og «On Your Side» og en rekke EP-er for Even Johansen, red.anm.) gjorde at vi ble oppmerksomme på ham. Da vi jobbet sammen fikk vi en kjempegod tone og et kult samarbeid. Han liker å få push, tenke nytt og å finne opp kruttet på nytt. Han og jeg har jobbet mye sammen med «Starfire», og «Pyramid»- konseptet startet når «Starfire» var oppe og stod. Da kunne vi ikke holde igjen på neste plate heller. Det er en todelt sak, vi som band synes det er kult å ha ett kult design og man får drahjelp av publikum når coveret er kult. Det gjør at folk har lyst til å poste bilder og videoer og det gir en ekstra boost. Har du forresten sett den filmsnutten som Big Dipper laget?

Ja, den var artig, litt sånn Brødrene Dal og spektralsteinen- aktig.

Martin: Stemmer. Det er gøy å vite. Jeg har ikke sett at de har gjort noe slikt før. Det blir noe ekstra. På «Starfire» var coveret kjøpt inn av Nasjonalmuseet allerede før plata kom i butikken og er i deres utstilling på grunn av konseptet der man dro i platecoveret og fikk ut animasjonsfilmer. Kvamme er en ekte kunstner! Det er fantastisk å ha en fyr man stoler på som klarer å gjennomføre et konsept. En ting er det med å jobbe med masse ideer, men at han klarer å samle det til noe som ser fantastisk ut. Det settes også pris på av plateselskap. Både Ninja Tune og Brainfeeder har bladd opp ekstra for det. De synes hans design er så god at de vil betale for det selv om det koster betydelig mer enn et vanlig cover med spesialfarger og plastikk. Det koster mer penger, så de tenker seg bittelitt om, så sier de alltid ja selv om vinyl som er gjennomsiktig og alt ekstra har en kostnad, det er veldig kult.

Lars: Vi startet med Kim Hiorthøy på mange skiver før Yokoland gjorde «One-Armed Bandit». Med The National Bank hadde vi med Kvamme på to plater. Det var dødsfett. Han var lett å jobbe med og ekstrem effektiv. Noen visuelle coverfolk vil bare gjøre sin greie. Det skjønner jeg, ofte er det riktig. I forhold til Kim var vi aldri misfornøyd med hans valg. Det har blitt bra, men det er ikke alltid han er enig i våre ideer. Martin Horntveth og Martin Kvamme satt sammen, drodlet, jobbet masse og sjekket forskjellige konsepter. Det er et godt samarbeid. Han kommer gjerne med dødsmange forslag. De fleste veldig gode. Først gjorde han «Live with Britten Sinfonia», så «Starfire»med sinnsyk animasjon, som man drar ut, og så kommer den i gang nesten som Pink Floyd, og dette nå. Både Brainfeeder og Ninja Tune er vinylselskap og opptatt av innpakning. Hvilket har ført til at vi har fått lov til å gjøre alt dette. Det eneste til felles med «Starfire», er at vi har brukt samme font på Jaga Jazzist-navnet.

Martin Kvamme: Albumet inneholder fire sanger så vi endte opp med å utforske konseptet; fire dimensjoner. Eller mer presist, tesserakten. I geometri er tesserakt en slags fire dimensjonal analogi til kuben. Tesserakten forholder seg til kuben som kuben forholder seg til kvadratet. Slik overflaten av kuben består av seks kvadratansikt, så  består hyperoverflaten til tesserakten av åtte kubiske  celler. Vår artistiske gjenskapning av dette var en pyramide i  kuben. Sannsynligvis ganske  abstrakt, men hvem vil ikke ha en pyramide  i holografisk  folie?

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om og hvordan de er relevante for eller har påvirket Jaga Jazzist og/eller «Pyramid».

Isao Tomita

Jeg har hørt masse på ham ganske lenge og ser ham som inspirasjon også til soloting som jeg holder på med nå. Jeg jobber med ny soloskive for første gang på tolv år. Totalt sett blir det bare den tredje på så mange år («Kaleidoscopic» (2008) og «Pooka» 2004, red.anm.). Jeg elsker estetikken hans, hvordan han spesielt på de klassiske verkene får instrumentene til å puste og føles som en vokalist eller blåser. Hele skiva kunne hett «Tomita». Det er en klar referanse til ham albumet igjennom med å forsøke å få synthetiske lyder til å låte så varmt og personlig som mulig.

Litt tilfeldig så skrev jeg plutselig masse ting som passet til trompet, men etter at Mathias sluttet har vi ikke hatt medlemmer med trompet som lead instrument, vi har ikke trompet. I stedet har vi fått bruke althorn av Line, men på mesteparten er den byttet med synther med ham som inspirasjon. Vi har ønsket å gjøre de så varme og solistiske som mulig. Ofte kan det ellers høres ut som folk har plukket preset og følger linja. Vi har filtrert og modulert med tanke på å gjøre det så levende som mulig. «Blade Runner»-lydsporet er en annen referanse som er enkel å skjønne. Det er også stort 1980-talls svevende og med samme type referanse som «Tomita». «Tomita»-elementer kan man egentlig finne i partier gjennom hele platen. Og på «Spiral Era» spesielt. Den er som «Bolero» av Ravel der den ornamenteres over 8 minutter og synthen er hoved/vokalist. Øystein har skikkelig steppet opp gamet med synther, og det er dritgøy. Han har blitt så bra på det og kan synthene så bra, og heldigvis har vi også felles smak.

«The Shrine» – Fela Kutis spillested i Lagos

Ikke så voldsomt mye egentlig. Det er den afrobeatgreien. Den låta står i mye gjeld til Fela Kuti. Tony Allen (den avdøde trommeslageren til Kuti og mange flere, red.anm.) er Gud, og det jeg har hørt mest på. Det er et forsøk på å gjøre en afrobeat låt, men med våre elementer blir det ganske annerledes. Det er en hybrid, men han er en stor inspirasjon. Fra starten het den låten ikke det, men for å få det til å fungere ble det slik. Puslespillet kom sammen til slutt.

Fusion jazz (Herbie Hancock, Chick Corea, Miles Davis, Mahavishnu Orchestra)

Jeg har lite forhold til fusion jazz, har egentlig alltid hatet det. Det er noe av det verste jeg som jeg vet, samtidig skjønner jeg kjempegodt at folk som hører oss har det som en referanse. Jeg elsker «Bitches Brew» (av Miles Davis, red.anm.), men har aldri vært inni The Weather Report eller Pat Metheny.

Out to Lunch
Den ene platen («Out to Lunch» 1988), som de lagde på 1980-tallet, har jeg nihørt på som kid da jeg oppdaget jazz. Jeg er oppfostret på den melodiføringen, og det er ikke lenge siden jeg hørte den sist. De har mange  flotte låter. Estetisk er ikke det stedet vi vil være. DX7-synthverden låter datert, men for meg som er vokst opp med det, er det mye fet musikk i det. Mye av starten på «Tomita» med saxsolo er en hyllest fra min side hvor jeg prøver å låte som Vidar Johansen. Jeg vet ikke med hvor stor suksess. For meg og Martin er det sånn, men ofte er det ikke nødvendigvis sånn at alle har de samme referansene inne. Det er heller ikke noe vits at det skal være sånn. Det samme er det med Jon Balke, men for mange andre i bandet er dette ikke noe som de har samme forhold til. Det gjør ikke noe. Det låter ikke som det til slutt uansett.

Oslo-disco

Den låten («Apex») er den eldste på skiva. Jeg hadde akkurat fått lappen og hørte mye på Lindstrøm, veldig mye faktisk, men også (Todd) Terje. Dette var mitt forsøk på å prøve å produsere den typen musikk for å kunne spille i bilen. Som et eksperiment tok jeg frem låten da vi skulle spille inn skiva. Ingen kicka på den umiddelbart. Kanskje fordi det var så annerledes fra hva de er vant med. Men jeg synes at det er kult at vi som band kunne tolke den typen musikk, men på en annen måte. Den referansen er helt klart der, samtidig er jeg til og med ikke sikker på om Lindstrøm synes det. Det er et forsøk på å være inne i den verdenen, men som band. På originaldemoen gikk også beaten ganske likt hele veien, men slik det endte opp er det midtdelen, den crazy med Michael Jackson-referansen, hvordan Martin bryter opp og lager en mer funky, veldig progga greie som er sentral, som når det tar av og Martin gjør Jon Theodore (The Mars Volta og Queens of the Stone Age) rocketrommer. Han er en som vi kjenner og er inspirert av. Jeg bryr meg ikke om folk hører det. Folk må høre det de vil.

Den låta ble brutt opp av at vi går dit i stedet for å holde oss innenfor disco-vibben. Der kommer bandet til sin rett. Etter litt motstand mot en låt med en beat tvers igjennom tok det ikke så lang tid før folk var overbevist at det kunne bli kult. Alle gjør det til sitt eget, alle bidrar lyd og idémessig og tolker min demo, og da blir det som regel ganske annerledes. Det er noe av det som er fett med å ha et band så mange år. Det at jeg bare har laget to soloskiver og at det er 12 år siden sist sier sitt. Om det var det jeg var hypp på hadde jeg gjort det mer. Men det har vært viktig å holde Jaga i gang og musikalsk gjør noe kult. Vi er i en heldig situasjon som kan turnere rundt i nesten hele verden. Vi har til gode å dra til Afrika, men har vært veldig mange andre steder og er glade i å spille konserter og reise til sjuke steder. Jaga blir en måte å gjøre det på og derfor er det også viktig å holde Jaga i gang.

Ståle Storløkken
(Audun Kleive Generator X, Bol (2), Box (5), Cucumber (3), Elephant9, Humcrush, Møster!, Pocket Corner, Reflections In Cosmo, Supersilent, Trondheim Jazz Orchestra, Veslefrekk)

Ståle er – for oss – Gud. Vi har en joke om at han er blitt kåret til århundrets nordmann foran Bjørn Dæhli. Musikalsk er han en sinnsykt stor inspirasjon. Det kommer ofte opp når vi øver; «Hvordan ville Ståle gjort det? Eller om han er enig» .

Men når det gjelder alle disse referansene. Blir vi ikke tro. Det er litt mot hensikt å namedroppe alt. Vi vil unngå at man skal høre det. Om det var mulig å ikke si ett ord hadde jeg i grunnen gjort det. Det har ikke så mye hensikt å alltid å komme med navn. Ofte handler det om at vi benytter noe som startpunkt. Vi prøver å ikke kopiere. Det er ikke noe en til en relasjon; mer en assosiasjon; en arping av et element eller en stil eller noe i den retning. Det kan være ganske vagt.

Tame Impala

Det og Dungen er en klar referanse, men det handler mest om tromme- og pianolyd og brukes mer som studioreferanser for hvor hardt man skal komprimere trommene for å få det til å låte så snappy som mulig og ha så mye rom som mulig. Basstrommen kan være snappy, men det kan også være masse rom og et retro 1960s lydbilde. Det er psych-estetikken vi benytter for å si hvor vi vil at man skal ta det om man nevner det til en som mixer for å gi en idé om hva man er ute etter. Om man sier Phil Collins tenker man 1980-talls Collins og klanga tammer. Så det er mest mest studio-pekere.

Jon Hopkins

Det er spesielt mye brukt om den dytta tyngden kommer på og mer enn på slaget, for oss er det en tydelig referanse. «Apex» er også ganske inspirert av ham ved at den har mer spaca padder enn hva Lindstrøm gjør. Med Hopkins er det nesten som om er i to verdener samtidig, beat og det rytmiske i bunn og Brian Enos ambient musikk over det.

 

 

Jaga Jazzist – Pyramid

Jaga jazzist er på Norgesturné i oktober

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.