Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 14. oktober 2020

The Northern Belle – americana oppgjør med ekser 

– Det var veldig kjekt å være en plass med så mye livemusikk. Det er alltid noe som skjer på en bar uansett hvor du snur deg. Og det var fint å kjenne på det faktum at det går an å leve som låtskriver, forteller vokalist og gitarist Stine Andreassen, i plateaktuelle The Northern Belle med albumet «We Wither, We Bloom», som ble skrevet under et tre måneder langt opphold i Nashville. – Jeg oppdaget mer enn bare country, og det var fint å se hvordan folk jobber og at de setter like stor pris på tradisjoner som å lære noe nytt, erklærer Tromsø-jenta.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Julia M. Naglestad

Albumet «We Wither, We Bloom» byr på sprelske tekster om personlige forhold og en mer poppa form for country og americana der hardingfele tar plass side om side med pedal gitar og andre tradisjonsrike amerikanske countryinstrumenter. Gjennomborrende, bittersøt og ærlig, men også oppløftende. Men først og fremst er dette en låtsterk plate med mange lettfattelige og fengende sanger.

Det handler om en sammenføyning av moderne popelementer med folkemusikk og retro country. Denne gangen har  røttene i 1970-tallest vestkystrock og 1960- og 1970-tallets  rock også blitt tydeligere, spesielt med melodiføringen til Fleetwood Mac som et tydelig utgangspunkt.

Vi snakket med låtskriver og frontfigur Stine Andreassen om hennes reise til countryens Mekka Nashville, låtskriversamarbeid og musikalske bakgrunn. Den tidligere Dj-en gir oss også en fin spilleliste.

Hvor og når oppsto din interesse for musikk, sang og gitarspilling og hva var det som traff deg så sterkt?

– Godt spørsmål! Jeg begynte å synge i kor da jeg var veldig liten, i Kroken barnekantori, men trivdes vel ikke så godt med akkurat den typen sang. Når jeg begynte på ungdomskolen ble jeg aktiv i revymiljøet og fremførte og skrev sanger til det. Samtidig var det viktig at jeg oppdaget Lene Marlin. Da skjønte jeg at det gikk an å skrive egne låter, og det var kult at hun var så ung også.

– Jeg vokste opp med foreldre som er glade i musikk og popkultur, og er heldig sånt sett. Jeg har blitt oppfostra med Fleetwood Mac, Pink Floyd, The Beatles og ABBA via foreldre. I tillegg er jeg også av MTV-generasjonen og så veldig mye musikkvideoer. Jeg kunne sitte å se på i timevis, og er altetende musikalsk. Det er mye fin musikk å lytte til. Jeg fikk etter hvert min første gitar, en nylonstrenger. Egentlig var det vel en husgitar og pappas. Han kunne ta de vanlige akkordene, men det var mest jeg som brukte den egentlig. Jeg fikk også keyboard i ganske ung alder, som jeg spilte. Men det var først i voksen alder, eller i det minste som ungdom, jeg turte og følte jeg hadde noe å si.

Husker du når og hvor du kjøpte den første plata?

Husker jeg hadde Jannicke, som hadde en del barnesanger i barndommen. Men skaffet meg vel selv mer popkulturelle ting senere. Britney Spears’ «…Baby One More Time» hadde jeg på cd-singel, og lyttet også til Spice Girls og hørte på Enya og samlet på Absolute Music- og Mcmusic-platene. Jeg husker spesielt «Absolute Music 11» og «MCmusic 2» festet seg. Sistnevnte hadde Sissel Kyrkjebøs og Warren Gs «Prince Igor», som jeg hørte på Discman. Jeg er fra Tromsø, som jo er en musikkby, men hadde ikke så kul smak i starten, likte ikke så mye rock som jeg burde, men var veldig glad i elektronika og spesielt Bel Canto og Anneli Drecker.

Når skjønte du at det var dette du ville drive med?

Jeg tenkte det allerede da jeg skulle søke meg inn på videregående, men er fornuftig, så det ble realfag etter at jeg også først kom inn på fotball-linjen. Etter å ha vært mye med på revy fant jeg mye glede i å fremføre. Likevel fortsatte jeg med fysikk og matematikk på NTNU. Samtidig ble jeg Dj på Samfundet i Trondheim. Da skjønte jeg at det ikke lenger føltes som hobby, men noe som tok overhånd, og søkte på NISS i Oslo på populærmusikk og jobb på Platekompaniet i henholdsvis 2010 og 2009. Jeg brukte tre måneder i forkant på å lære meg noter før opptaksprøven. De fleste hadde musikklinja fra videregående og kunne dette allerede. Jeg måtte lære meg en del grunleggende i forkant, men det var greit ettersom jeg hadde så innmari lyst.

Hvorfor akkurat country og americana musikk?

– En del kommer fra bestemor, som pleide å høre på Jim Reeves på radio og hadde en del køntri-vinylplater og musikk med artister som Elvis, men også country som Dolly Parton og Hank Williams. Denne musikken føltes så naturlig, og det at jeg forsto det knyttet meg tettere til teksten. Det handlet om virkelig ting som de hadde opplevd. Og at jeg også kunne kjenne meg igjen i soundet kom med på kjøpet. Vi som er fra Norge er jo vant til å høre fele og den type instrumenter. Det er ikke så vanskelig å blande folkemusikk og viser med country. De er som søstre og brødre. Jeg satte meg enda mer inn i det, og ble ekstra glad i genren da jeg begynte å jobbe på Platekompaniet og oppdaget Gillian Welch og Alison Krauss. De har hatt mye å si.

Ja, du har jo også vært med på å covre/tolke Gillian Welch ved flere anledninger, som 20. august i Oslo med en tributekonsert under Revolvers Drømmedag konsept sammen med Live Miranda Solberg fra det andre bandet ditt Silver Lining samt Louien og Signe Marie Rustad med flere. Silver Lining har også tidligere gjort hyllestkonserter til henne.

– Det har vært veldig gøy å gjøre. Samtidig fyller det deg jo også med æresfrykt. Men det ble veldig fint. Det er fine låter og en ære å få spille dem.

Hva er den største forskjellen med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i forhold til i andre prosjekter som Silver Lining?

– Det var faktisk litt vanskelig i starten å selv skille de fra hverandre og se hvor den og den låten hører hjemme. Men etter hvert da jeg ble kjent med musikerne skjønte jeg. Med Silver Lining kan det være at jeg ser for meg hvor Lives vokal skal være. Eller det kan være at jeg vil  ha Halvors gitarspill, som er litt som Townes Van Zandts eller Dave Rawlings’ og har en folktwang-lyd, uten å bli glatt country, men mer folk- eller americana-aktig. Northern Belle blir nesten et orkester og låter mer lyst, mer poppa og har et større lydbilde. Jeg føler vel egentlig at Silver Lining representerer den mer kredible delen. Folk aksepterer Silver Lining før Northern Belle, som blir hakket mer twangy og harry på en måte. Men på den siste platen har vi hentet inn flere popelementer fra 1960, -1970 og westcoast. Noe som føles deilig.

Hvorfor albumtittelen «We Wither, We Bloom»?

– Den satt langt inne! Vi hadde allerede spilt inn 11 låter og ikke bestemt oss for tittel, men valgt låtene. Jeg hadde skrevet rundt 20, og vi valgte hvilke vi likte utifra dem, men jeg følte at et eller annet manglet mens jeg satt hjemme i stua og klimpra på gitaren. Så kom låta. Jeg følte at den summerte opp hele plata, ett og ett halvt minutt med meg og vokal alene. Den var med på å få tilbake nervene i tekstene ved at den handler om at ting går i sirkler, vi har gode og dårlige dager, men spør oss hele tiden: «Hva er det neste som kommer til å skje?» Det er mange mørke dager og mange topper. Men vi vet aldri hvilken retning livet tar. Men her er håp om blomstring etter at det visner.

 

Hva var det som gjorde at du ville utforske personlige forhold i tekstene dine denne gangen?

– Det føltes som en fin utfordring. Det var noe som jeg har hatt lyst til, å tørre å gå litt dypere. Da jeg satt alene i Nashville var det også deilig å være på en ny plass og få nye perspektiv, og det var på tide. Det føltes riktig, ikke fordi jeg har lyst til å utlevere andre. Det gjør jeg i og for seg med en eks eller flere ekser i låta «Remember It», men den er skrevet med en liten tvist. Det er så irriterende alltid å si at du ønsker det beste for noen når de har vært litt slem eller idiot. Det var greit å si at det de driver med ikke er ok, og å få frem det som du tenkte der og da, i steden for «det går bra» når du bare har lyst til å «klikke».

Jeg skulle akkurat spørre deg om denne voldsomme hevnlysten som kommer til uttrykk hos det lyriske jeg-et, selv etter at hun har funnets seg en annen.

– Jeg gjør ikke det i virkeligheten. Da er jeg rolig og grei, men jeg har temperament via morsmelk, og det var artig å leke med de tankene. Vi legger lokk på følelser og oppfører oss perfekt. Nå ville jeg se hva som kunne skjedd om jeg virkelig begynte å kjenne på følelsene da han låste meg ute. Det handler om et forhold som var for kjempelenge siden. Jeg ville gå tilbake og kjenne på de rå følelsene, som ung jente som ble slått opp med. Det var gøy å leke med, som eldre med mer perspektiv på ting. Som teksten også uttrykker; jeg skjønner at det ikke bare er hans feil, men han kunne ha oppført seg bedre.

Litt sånn The Cardigans’ «I Need Some Fine Wine and You, You Need to Be Nicer»?

– Ja, noe sånt. Jeg ville være så rå som Taylor Swift og The Cardigans, som også har intense tekster. Jeg har hørt mye på The Cardigans opp igjennom. Som musiker er det litt sånn: om du vil det eller ikke, om det er noe du liker, så har du tatt mental note. Jeg liker attityden, også til Stevie Nicks. En sterk frontfigur med en fantastisk stemme og en veldig flink låtskriver. Jeg liker også Christine McVie, som holder seg mer i bakgrunnen.

Låten «Lonely» har du skrevet sammen med den australske artisten Josh Rennie-Hynes. Hvordan kom det samarbeidet stand, hva er ditt forhold til hans musikk og hvordan opplevde du samskrivingen?

– Han ble jeg veldig god kompis med, og det var naturlig å spørre om han ville hjelpe meg med en låt jeg følte at jeg ikke mestret skikkelig. Jeg hadde vært med på en konsert med han før og sunget ett parti som Erin Rae vanligvis gjør. Jeg følte at stemmene våre passet bra sammen og at vi hadde grei forståelse i forhold til hva vi liker. Jeg var på besøk hos ham og jammet og snakket om låten og utgangspunktet for teksten. Vi var begge på besøk i Nashville og kjente på følelsen av ensomhet. Der du drikker for mye, kjenner på stress og lar følelser ta overhånd. Vi syntes synd på hverandre og hadde god kjemi. Han er en fin fri sjel og gøy å skrive med. Ikke så opptatt av hva som låter rett og galt, men mer å ha det gøy når du skriver.

«Two Minds» og «Remember It» er skrevet sammen med den Nashville-baserte engelskmannen Henry Brill, som gir ut musikk som John Joseph Brill, men også skriver for andre artister som Phantogram, Jack Garrat, norske dePresno, Birdy, Peter Raffoul, Anderson East, Sam Johnson, Rhys Lewis. Fortell om ham og samarbeidet.

– Jeg og samboeren var innom Thirty Tigers (et plateselskap, management og distribusjonsselskap innenfor folk, indie rock, urban og country, som har gitt ut Lucinda Williams, Colter Wall, Jason Isbell, The Avett Brothers med flere, journ.anm.). Vi besøkte en del labler spesielt innenfor country og americana segmentet og snakket om låtskriverne som Kacey Musgraves benytter seg av og hvor godt jeg likte soundet. Da foreslo Andrew å ta kontakt med publishingbyrået deres. Vi fikk tilbakemelding på at Henry hadde kicket på Northern Belle og vi fikk booket oss tid sammen i et studio.

– Studioet var et sånn skikkelig sterilt rom hvor de sitter og skriver. Men han var en fantastisk rå type og hadde noe av den beste energien jeg har truffet på. Vi fikk en fin forståelse og han hjalp meg med hvilken retning låtene skulle gå. Jeg føler at han hjalp meg til å være enda tydeligere og få melodien mer to the point. Henry hjalp meg med å få frem det jeg ikke klarte å formulere. Han hjalp meg å få det ned på papir. I det hele tatt en fin fyr.

Coveromslaget er et brodert bilde. Fortell om coveret og valget av omslagsdesigner. Og hva er deres forhold til brodering og veving?

– Det var det min barndomsvenn Ole Morten Ødegård som sto for. Han er en god kompis fra Tromsø, som vi har samarbeidet med siden starten. Vi har kjent hverandre lenge før han ble designer. Jeg har alltid likt måten han har tegnet med  eksperimentell stil. Da vi diskuterte i forkant av utgivelsen bestemte vi oss for å leke med ulike tradisjoner, derav brodering eller veving. Det er knyttet til tradisjoner og får meg til å tenke på oldemors vevde duk og  puter i sofa, og kan også knyttes til musikken. Det føles veldig country, det er noe som har blitt gjort i hele verden og er vakkert. Vi ville gi det en moderne twist,  og i og med at vi spiller en amerikansk inspirert genre ville vi ha et cover mer knyttet til Norge og valgte da midtnattsol» og landskap i nord, derav fargene rød, oransje og gul. Vi fikk også ei veldig flink dame i Australia, som heter Sia, til å brodere dette. Vi har bestilt det, men ikke fått det ennå på grunn av de spesielle tidene vi er inne i, forsinkelse med postgang og liknende.

Blir det da også backdrop?

– Det hadde vært stas. Omslaget har fine farger, og det er gøy å bevege seg bort fra lyseblå og rosa som vi har brukt tidligere til et nyere uttrykk. Dette føles mer som 1970-talls farger, og vi hadde lyst til å skifte fargepaletten denne gangen.

Låtene ble skrevet under et tre måneder langt opphold i Nashville. Fortell om turen og hvordan innflytelse oppholdet hadde på tekster og melodier på plata.

– Det var veldig kjekt å være en plass med så mye livemusikk. Det er alltid noe som skjer på en bar uansett hvor du snur deg. Og det var også fint å kjenne på det faktum at det går an å leve som låtskriver. Nashville har vel over 200 000 låtskrivere. Byen er fint delt opp med Broadway, som står for honkytonk, coverband og glattere country. Man kan høre mange bra melodier og folk er utrolig dyktige der. De som spiller i bandene der på dagtid har mange ganger egne prosjekt utenom som de opptrer med på kveldstid i East Nashville, som er den mer hippe, kule delen av byen.

– Jeg oppdaget også mer enn bare country, og det var fint å se hvordan folk jobber og at de setter like stor pris på tradisjoner som å lære noe nytt. Jeg lærte meg også å danse 2 step på American Legion 82, en scene med en egen Honky Tonk Tuesday hvor alle sladrer, danser og har det fint sammen. Det var også mange muligheter til å oppleve gode liveopptredener. Jeg fikk sett Rodney Crowell, Paul Franklin, Vince Gill og Emmylou Harris på en og samme kveld. Vi fant det ut samme dag som konsertene var, og bare kastet oss inn i en taxi og dro dit. Det er kult når folk jeg ser opp til, og som er personlige helter, er så nært og bor i en nabogate.

 

 

Country og americana blir ofte sett som en slags bekjennelsesmusikk, en form for selvransakelse basert på egne opplevelser. Hvor mye av det du skriver er hentet fra egne opplevelser?

– Ganske mye. Det skal jeg ikke legge skjul på. Det er også derfor jeg liker genren. Det er så bra at man kan relatere så mye til det artistene synger om. Nå er jeg kanskje ikke på flaska som det er ganske vanlig å synge om, men mye annet treffer og er ting jeg kan kjenne igjen. Det er tøft når en bauta av en mann synger åpenhjertig om kjærlighetssorg. Det treffer rett i hjerterota. Det at noen tør å være åpen er både vakkert og fint. Jeg prøver også å flette inn noe fra eget liv for at det  jeg synger skal bety noe for egen del  og at jeg kan knytte meg til låtene på et  annet nivå. Jeg pleier også å ringe bestemor og få historier. Hun har levd et så interessant liv.

Hvor kommer den norske identiteten frem utover bruken av hardingfele?

– I tekstene, fordi jeg skriver mye om livet mitt og familien min. Jeg er den jeg er og har min bakgrunn. Jeg snakker mye med bestemor om da hun vokst opp og hvordan hun møtte bestefar. Samtidig skriver jeg på en måte så det blir universelt så flere kan kjenne seg igjen i det, men kommer ikke unna at vi har vokst opp med norsk musikk og kultur. Bjørnar og Yngve har vokst opp i bluesmiljøet, Ole Andre mer med rock og jeg elsker Marit Larsen og har vokst opp med Lena Marlin. Når vi spiller i USA får vi også tilbakemeldinger om at det låter annerledes. Det synes jeg også at det er hos alle i den norske nordicana-scenen. Selv om de holder et internasjonalt nivå har de et særegent stempel enten de synger på engelsk eller norsk. Vi har også vokst opp med musikkartister som Ottar Big Hand Johansen og Steinar Albrigtsen.

Hvordan er miljøene for country og americana i Oslo i dag? Er det et godt utgangspunkt for å drive med deres musikk?

– Jeg hadde ikke klart meg uten det. Det er en veldig fin gjeng med nye venner som også har blitt viktige støttespillere. Også er det gøy at det er så mange flinke og et sinnsykt høyt nivå på det som de driver med.

Du virker både levende opptatt av og oppdatert med tanke på ny musikk samtidig som du har god kontroll på musikkhistorien. Hvor viktig er lytting til andre artister for inspirasjon og for å finne frem til en egen musikalsk identitet?

– Det er det aller viktigste. Jeg henter mye inspirasjon av å høre på andre. På konsert kan jeg zoome helt ut og se meg selv i andres sko. Jeg håper at jeg aldri mister entusiasmen for andres musikk. Det er viktig, for om man begynner å tenke på bransjen eller at ens eget materiale skal passe inn kan man fort miste gløden. Jeg får mye av gløden og viljestyrken min ved å høre andre ta kule valg, enten det er spesifikke pedaler de benytter, lydvalg eller at jeg kan høre signaturmåten deres å synge på. En dag håper jeg at det blir slik at noen også kan si at det er Stine som synger og at jeg har egen tweak på ting.

Til slutt vil vi gjerne at du velger fem låter som du har lyttet til i perioden da du skrev låtene til denne skiva og foreller hva det er du liker med disse sangene.

Kacey Musgraves – Slow Burn

The Jayhawks – Blue

Glen Campbell – Rhinestone Cowboy

Erin Rae – Bad Mind

Fleetwoood Mac- Go Your Own Way

Jackson Browne – Running on Empty

Bednik Brænne

Jenny Lewis – Red Bull & Hennessy

Phoebe Bridgers – Motion Sickness

 

The Northern Belle – We Wither, We Bloom

We Wither, We Bloom by The Northern Belle

Videoen for «Late Bloomer» her, som er spilt på et spektakulært sted som ser veldig kjent ut..

 

The Northern Belle i Ferske spor

The Northern Belle – Tailor Made (Ferske spor uke 35/2020)

The Northern Belle – Late Bloomer (Ferske spor uke 24/2020)

The Northern Belle – Gemini (Ferske spor uke 17/2020)

The Northern Belle – Remember It (Ferske spor uke 11/2020)

The Northern Belle – You’re Gonna Leave (Ferske spor uke 35/2018)

ps Under relaterte saker har vi  tatt med mer The Northern Belle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.