Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 31. oktober 2020

Sweetheart: Lavmælt og stillfaren americana

– Melankolien ligger jo som et teppe over alle låtene våre, det er ikke til å komme unna. Noen ganger er det nok utilsiktet, men når jeg skriver sanger, er det i det landskapet der jeg alltid havner, uten at jeg nødvendigvis er trist hver eneste gang jeg sitter og skriver. For det er jeg ikke. Men jeg tror aldri jeg har laget en sang uten en mollakkord, kommenterer John Arne ø. Gundersen vokalist og akustisk gitarist i Sweetheart, som slapp det selvtitulerte debutalbumet sitt på Mother Likes It 30. oktober.

Av: Jan-Olav Glette / Foto front: Siri Zimarseth

Oslo-trioen byr på mollakkorder og nydelig akustisk americana musikk som er så naken og stillfaren at du nesten kan høre om en penn eller et plekter skulle falle på gulvet under studio opptakene. De fine vokalharmoniene og den nøye gjennomtenkte spartanske instrumenteringen skaper en lavmælt musikalsk følsomhet som får deg til å lytte ekstra nøye. I samtalen med de tre kan du lese deres egne beskrivelser av innspillingene midt under den første nedstengningen av samfunnet i folketomme Oslo-gater og en sentimentalitet eller melankoli ovenfor det tapte eller forgagne.

Hvem er Sweetheart?

John-Arne: Et band som spiller en slags lavmælt og melankolsk americana med akustiske instrumenter, hovedsakelig.

Hvorfor valget av bandnavnet Sweetheart/kjære og hva ønsker dere å si med det?

John-Arne: Vi hadde et countryrockband tidlig på 2000-tallet, og det er der stammer fra. Det kan ha kommet fra The Byrds’ «Sweetheart of the Rodeo», men også fra plastlokkene man setter på pappkrus med kaffe, de het også Sweetheart. Det er så lenge siden at det husker jeg ikke. Det kan hende navnet er for søtt, altså, det er i hvert fall ikke google-vennlig, men så stammer jo navnet fra en tid før internett. Nesten i hvert fall.

Når og hvordan oppdaget du musikken John-Arne, og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

John-Arne: Jeg tror det må ha vært en kombinasjon av ting. Det sto et piano på rommet mitt da jeg vokste opp, og det malte min mor rosa. Så begynte hun å kjøre meg til en gammel dame som ga meg pianotimer på kveldstid. Faren min, på sin side, hadde et par gitarer som jeg fikk låne, og han hørte mye på musikk. Han pleide å kjøpe en CD i uka på den gode gamle platesjappa Jesse’s på Herkules i Skien, han dro dit på fredager, tror jeg, og så hørte vi på dem på stereoanlegget i stua. Jeg var litt skeptisk da han begynte å komme hjem med den ene skiva etter den andre med Enya, men ok. Etter hvert fikk jeg elgitar og Peavy forsterker. Den skrudde jeg på fullt og øvde i ukevis helt til jeg kunne de tre soloene på «November Rain». Å sitte og spille den med vinduene på fullt gap, ut i gata, det lå nok noe der.

Når begynte du selv å spille og skrive sanger?

John-Arne: Jeg begynte å skrive sanger på ungdomsskolen, til ei jente. La oss kalle henne Birte. Jeg valgte båtførerprøven som valgfag, utelukkende fordi hun tok det, for da kunne jeg sitte ved siden av henne og stake ut kurser med kompass over sjøkartet og navigere unna skjær i sjøen. Så skulle vi ut på ekskursjon og sette all denne teoretiske kunnskapen ut i praksis, og hele valgfagsklassen la ut på tur med en gammel ferge. Det kom en spekkhogger opp på siden av båten, husker jeg. Like etterpå gikk jeg bort til henne på dekk og ga henne et A4-ark med en sang jeg hadde skrevet, det tror jeg var den første sangen jeg skrev. Og da tok hun hånden min, og så ble vi kjærester, uten å si noe, tror jeg. Iblant holder det med en sang! Og å ta båtførerprøven, selvsagt. Det er mulig den sangen het «Insane», det rimet jo på så mye. Etter det fikk hun én sang i uken. I alle de seks ukene det varte.

Hva var det med gitaren og det å synge som fenget så sterkt?

John-Arne: Det ligger vel litt i det forrige svaret. Det var sikkert et ønske om å bli hørt og sett, på et vis.

Har du hatt noen vokale idealer eller mentorer underveis eller gitarlærere eller forbilder som har betydd noe. I så fall hvem og hva har du tatt med deg fra dem til Sweetheart?

John-Arne: Mitt første vokale ideal var nok Axl Rose. Jeg hørte utelukkende på Guns N’ Roses i flere år. Men så ble jeg jo eldre, og americana og supertighte hvite sykkelbukser passer kanskje ikke helt sammen, så jeg har ikke tatt med meg noe særlig fra ham. Derimot har nok Ryan Adams’ gitarspill og måte å synge på, preget meg veldig, det må jeg innrømme.

Har du noen favorittgitar, i så fall hvilken og hvorfor?

John-Arne: Jeg har en Gibson SJ200, som jeg kjøpte for 20 år siden, i San Fransisco, på min aller første tur til USA fordi den var så fin, med perlemor og ornamenter på plekterbrettet. Jeg kjøpte den dagen etter vi hadde landet, var sikkert helt i ørska, for jeg brant jo 80 % av reisebudsjettet på den gitaren. Vi hadde fire uker igjen av turen, så det ble de billigste motellene vi kunne finne og dårlig med middag resten av turen. Den er jeg veldig glad i, men mest på grunn av betydningen den har for meg, for nå synes jeg iblant at den er litt stor og lager litt mye lyd.

Du jobber som journalist og har gjort det i mange år og har i tillegg prøvd deg som fagbokforfatter med boka «Lofoten Mannen-skreiet-havet» sammen med Rolf M. Aagaard. Hvordan nytte har du hatt av slikt annet tekstarbeid som tekstforfatter i musikksammenheng?

John-Arne: Jeg er blitt helt ok i Word etterhvert. Det tror jeg kanskje er det eneste som hjelper, egentlig, for jeg er usikker på om det har så mye å si at jeg jobber med å skrive til daglig. Å skrive sanger og å skrive journalistisk er så ulikt. Og jeg må nok si at jeg synes sangtekster er vanskeligst å skrive, og det kan ta lang tid og være utrolig knotete. Å få det til å høres fint ut og samtidig ha et slags innhold, er utfordrende. Innimellom skal det jo rime også. Ofte føler jeg at jeg ikke har noe å si, egentlig, det er kanskje det vanskeligste. Og så er jo sangtekster så korte.

Hva var det som gjorde at du ble så interessert i amerikansk tradisjonsmusikk?

John-Arne: Jeg fikk «Heartbreaker» av Ryan Adams til jul av hun som nå er min kone, det året den kom ut. Den julaftenen der var nok et vannskille i livet mitt, både når det gjaldt musikken jeg hørte på og skjortene jeg kjøpte. Ganske raskt begynte jeg å høre på Gram Parsons og Gillian Welch og Emmylou Harris, og så rullet det liksom bare videre.

Hva tror dere er grunnen til at vi nordmenn har så lett for å ta til oss tradisjonsmusikk fra USA og Canada? Det være seg country, americana, blues eller folk?

Mette: Nordmenn er oppvokst med all mulig inspirasjon fra USA, om det er litteratur, film, musikk eller annen type kultur. Dette gjør at vi har tilgang til å så mye mer musikk fra USA enn fra mange andre steder i verden. Amerikansk folk er heller ikke milevis fra norsk visesang, som jo også står sterkt hos nordmenn.

Hva er den største forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band dere er eller har vært med i som den første utgaven av Sweetheart?

John-Arne: Sweetheart startet, opprinnelig, som en trio i 2003. Cirka. Men ganske raskt begynte vi med elgitarer og trommer og bass, før vi ga oss og tok en pause på 14 år. Cirka. Det er gøy, og mer energisk, med trommer og bass, men det er jo på sett og vis enklere bare å være tre. Du slipper å bære trommer og store bassforsterkere. Du slipper feedback i monitor. Og det er færre folk som skal bli enig. Alt blir kanskje litt nærmere, mer nedpå?

Kan dere fortelle om hverandres musikalske styrke og roller i Sweetheart?

John-Arne Ø. Gundersen (vokal og akustisk gitar)

Mette: Altså, uten John-Arne ingen Sweetheart. John-Arne kunne fint gjort dette uten oss to andre, han skriver fantastiske låter og har en nydelig stemme. Men heldigvis synes han det er moro å ha med oss, og han er generøs nok til å si at vi også er viktige i bandet.

Anne Mette Hårdnes (keyboards, piano og vokal):

John-Arne: Iblant kaller vi Mette bare for Selskapet. Da har hun tatt på seg Plateselskaps-hatten og fikset opp i et eller annet. Ringt et trykkeri. Sendt av gårde hundre e-poster. Hun organiserer og ordner ting kjapt og systematisk, og er umåtelig viktig for alt som skjer med Sweetheart. Det musikalske derimot… der er hun jaggu like viktig også. Hun kommer med råd og innspill under skrivingen av sangene, hun pleier å få filer tilsendt, innspilt på telefonen. Så sier hun om hun liker det eller ikke, det er en slags test hver sang må gjennom. Og så lager hun og leverer nydelige harmonier og pianolinjer når sangene arrangeres og på scenen.

Frode Bjørnstad (pedal steel og National Steel Gitar).

Frode er god både bak pedal steelen og bak miksepulten, og det har vært viktig, siden han tok opp og produserte alle de første singlene våre. Det var jo de singlene som gjorde at vi fikk litt oppmerksomhet og fikk spille noen konserter, og som endte opp med at vi fikk spille inn et album. Han er old school og liker best å høre ting i mono og spille på gitarer fra før 1960, og det er en fin motvekt.

Sweetheart. Foto: Julia Marie Naglestad

Sweetheart. Foto: Julia Marie Naglestad

Fortell om de musikalske gjestene som dere har med på platen. Hvem er de, hvorfor har dere valgt å ta de med i studio og hva har de bidratt med på albumet? 

Tor Egil Kreken

Mette: Vi visste vi ønsket banjo på «I Will Always Be Right Here». Da var det Frode, som jo er den som normalt spiller alt av gitarpålegg, som tok initiativ til å invitere Tor Egil. Tor Egil er kjent for de fleste fra blant annet Darling West som vi er store fans av, og vi gledet oss veldig til å høre hva han ville bidra med. Selv om forventningene var høye klarte han likevel å imponere oss. Da han var ferdig med den låten, hadde vi en halvtime igjen av studiotiden, den siste dagen i studio, og da spurte vi om han ikke ville legge litt banjo på «Leaving For Stockholm» også. Siden han først var der. Tor Egil hørte på låta én gang, og la deretter en banjo som er med på å skape den perfekte stemningen i låta.

Christer Engen

Mette: Christer er et unikum når det kommer til musikkforståelse. Når han hørte «I Will Always Be Right Here» for første gang uttalte han umiddelbart at låta burde ha en drivende tamburin. Vi kunne jo ikke annet enn å høre på han, og det viste seg at han hadde helt rett. Låta kler godt å ha perkusjon. Tamburin gjennom hele låta ble likevel alt for skummelt for lavmælte Sweetheart, så løsningen ble en shaker. Men øyeblikket når tamburinen kommer inn i låta samtidig som Frode begynner på min solo gjør meg like glad hver gang jeg hører den!

Frode, kan du forklare uinnvidde lesere forskjellene på de ulike typene gitarer som du benytter og om hvilket bruksområde du føler at de ulike passer til, det være seg pedal steel, National resonator eller high strung,  og hvordan du bruker de?

Frode: Hvilken gitar som passer til hvilken låt er kanskje litt tilfeldig, men avhenger jo av hvilke akkorder, tempo og instrumentering de andre i bandet bidrar med. Hovedsaklig følelsesbasert og ikke spesielt vitenskapelige avgjørelser. Erfaringsvis fungerer pedal steel best når låtene har en viss countryaktig «gyng», og som gir rom for noen utfyllende strofer her og der, eller de rolige låtene som trenger litt utfyllende lange toner. Ellers bruker jeg en amerikansk National Style-O resonatorgitar fra 1934 på noen av sporene. Lyden fra disse ganske høylytte gitarene i messing kan kanskje best beskrives som en mellomting mellom akustisk gitar og banjo, og fyller seg fint inn i registeret mellom akustisk gitar og piano. «High strung» eller «Nashville tuning» er kort fortalt en tolvstrengsgitar med kun de lyse strengene montert som stemt som vanlig gitar. Gir en litt fin dynamisk miks, og fyller ut John-Arnes gitar uten at det låter helt «hotel California» (ikke at det er noe galt med det heller altså).

Kenneth Ishak har spilt inn albumet og produsert sammen med bandet. I tillegg står han for backing vokal på et par låter; «Cool Summer Nights» og «Sweet Wind». Fortell om valget av ham og hvordan type han er å jobbe med? Hva er hans bidrag til albumet?

John-Arne: Den korte versjonen er at Kenneth er kul, flink og hyggelig. Og hadde kaffen klar hver morgen vi kom. Det er jo alt man kan be om, egentlig. Vi likte veldig godt det han hadde gjort på albumene til Signe Marie Rustad og Unnveig Aas, og det var nok mye av grunnen til at vi oppsøkte ham. Han ville ikke høre på demoer, men inviterte oss til studioet, og der satt vi sofaen foran ham, og spilte gjennom alle sangene, akustisk, mens han noterte på telefonen. Og kom med noen små kommentarer. Da merket vi nok at det var en fyr og et sted vi hadde lyst til å spille inn albumet. Det var avslappet, en god tone, og han hadde fine tanker om hva vi burde gjøre. Mens vi spilte inn, hørte vi at han satt og nynnet ved miksepulten og la på tredjestemmer her og der, og da spurte vi om ikke bare han kunne komme inn i boksen og synge det inn. Og så bare gjorde han det, og han synger jo bedre enn oss, når sant skal sies. Han var heller ikke så opptatt av alt skulle være «riktig», men mer opptatt av følelsen og fremføringen. Og det passer nok oss, for vi spiller ikke riktig hele tiden, heller. Vi kunne forsøke å si at noe kanskje ikke var helt i time, eller at noen ord skulle synges annerledes, og at vi kanskje skulle ta opp om igjen, og da kunne han svare: «Ja, men det låter jo bare som god musikk». Og så var det avgjort.

Platen ble spilt inn i Observatorie Studio i Oslo. Fortell om det rommet og hvordan innflytelse det har hatt på platen.

John-Arne: Det er en lun og god og dunkel kjellerstemning der, hvor man føler seg litt avskåret fra verden utenfor, og det tenker jeg kan være fint når man skal spille inn et album, i hvert fall med uttrykket vårt. Det er heller ikke altfor god plass i det røde lille rommet hvor vokal og gitar legges på, så man får god kontakt med mikrofonen, altså.

Skiva kom også til under veldig spesielle omstendigheter i og med at opptakene ble gjort under lock down i våres med folketomme gater og tilløp til både frykt og usikkerhet blant folket. Hvordan innflytelse hadde det på atmosfæren og stemningen under innspillingen og fikk det noe uttrykk rent musikalsk også?

John-Arne: Det skapte absolutt en spesiell atmosfære. På den tiden var det jo slik at man nesten var usikker på om det var trygt å reise inn til sentrum. Man var jo… preget av alt, tenkte annerledes, hadde sittet hjemme i ukevis, ikke vært sammen med mennesker. Det var første gang jeg reiste kollektivt, husker jeg, da vi skulle i studio, med gitar, skinnhansker og antibac i lomma. Så var det jo rart å komme ned til sentrum, og så var det så få folk i gatene. Du fikk en følelse av at verden hadde trykket inn pauseknappen, at den var tommere enn vanlig. Vi hadde nok vært nedstemte og lavmælte på albumet uansett, men disse omstendighetene førte ikke til at det ble mer solskinn på albumet i hvert fall.

Hvordan har bandet ellers blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid 19-tiltakene?

Mette: Vi hadde bestemt oss i fjor høst at vi skulle gi ut plate i løpet av 2020. Studio var booket og vi holdt på med siste forberedelser når samfunnet stengte ned. Det medførte at vi måtte utsette innspilling noe, men vi bestemte at så fremt alle holdt seg friske ville vi gjennomføre. Vi merker selvsagt at Covid-19 tiltakene gjør sitt med tanke på booking av konserter. Det er mange om beinet som vil spille på de litt mindre scenene, og vi, som alle de andre, må jo spille for færre enn det vi normalt skulle ha gjort. Vi er likevel takknemlige for at vi har faktisk har fått booket konserter, og er helt overveldet over at flere av dem er utsolgte allerede.

Dag Eirik Claussen står for coverart. Fortell om ham og omslaget som dere har valgt og hva dere vil uttrykke med det.

Mette: Dag er en utrolig dyktig fyr som har designet mange cover, ikke minst for bandet han selv spiller i, Label. Han er nøye, talentfull og kreativ, så et åpenbart valg å spørre om ville sy sammen coveret for oss. Selve coverbildet er det John-Arne selv som har tatt.

John-Arne: Det bildet er, som alle de andre coverbildene vi har hatt, tatt på bryllupsreisen til min kone og meg i 2015, hvor vi kjørte rundt i New England og omegn i seks uker. Akkurat dette er på vei opp til Mount Washington, hvor det blåste orkan på toppen, og var en til to meters sikt. Perfekt familieutflukt med to små kids.

Dere veksler mellom pianobaserte og gitarbaserte sanger. Hvordan bestemmer dere hvilken drakt låtene skal ha og blir de skrevet på det som er hovedinstrumentet eller kan det endre seg underveis?

Mette: Det er jo John-Arne som skriver låtene, og så vidt jeg vet bruker han gitaren når han skriver disse. På noen av låtene sier han at han ønsker piano, og på andre sier jeg at jeg hører piano når han spiller dem for meg på gitar. Når jeg tenker etter sammenfaller det vel rimelig ofte hvilke han ønsker piano på, og de jeg blir inspirert til å legge piano på. Så kan arrangementet endres noe etter hvert som vi spiller dem. Eksempelvis ble «Ghosts» spilt opprinnelig med mye mer piano enn det den har på albumet.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet deres til og i hvilken grad det har påvirket Sweetheart

Harmonisang

Mette: Harmonisang er vel litt av det Sweetheart er kjent for, og som er en viktig del av lydbildet. Selv om John-Arnes hovedvokal klart er mest fremtredende er det harmoniene som skaper dynamikken i låten, man kan kanskje kalle det Sweetheart sin signatur?

 Americana / Folk

Mette: Vi har blitt plassert i båsen americana, selv om flere også mener vi ikke burde låse oss til den. Dette er ikke noe vi tenker på selv, vi gjør uansett vår greie. Uansett er det mye som rører seg i det norske americana-miljøet om dagen, noe vi også blir veldig inspirert av.

 Lavmælt / Stillfaren

Mette: De første øvingene jeg hadde med Sweetheart var veldig utfordrende rett og slett fordi alt var så lavt. Det er ikke så lett å lære seg nye låter når man ikke hører verken hovedvokal eller gitar. Det ble mye mas om å spille høyere, selv om jeg jo skjønte at uttrykket skulle være stille. Etter hvert som vi ble bedre kjent har dette gått seg til, og nå synes jeg vi har blitt flinke til å være lavmælte, men samtidig få frem dynamikken i låtene. Men det er nok noen som blir litt overrasket på konsertene våre over hvor lavmælt det er. Det positive er at ingen tør å lage lyd, så vi er bortskjemte med at det er svært lite skravling på våre konserter.

John-Arne: Det har hendt at jeg har skrevet en låt, og tenkt, denne er det kanskje litt…trøkk i…hvis man virkelig legger godviljen til? Men så er det ikke det, det ender opp stillfarent, altså. Det blir jo mer følsomt sånn, men kan sikkert tippe over, så det er en knivsegg å balansere på.

Minimalisme

Mette: Å lage dynamikk med enkle hjelpemidler er noe vi jobber med, uten at det snakkes om på øving. Men det er sjeldent vi alle tre spiller samtidig, så når dette først skjer blir det et effektivt virkemiddel. Jeg får ofte kommentarer om at det må være skummelt å stå på scena og gjøre det vi gjør, fordi det er så minimalistisk og jeg forstår jeg hvorfor folk tenker det. Det er nakent og ærlig, men jeg tror jo at det også er grunnen til at så mange liker Sweetheart.

Minner / Sårbarhet

John-Arne: Jeg er ganske sentimental, og skulle ønske meg en rewindknapp i livet slik at man kunne spolt tilbake iblant. Det er jo sårt å tenke på iblant, alt som har skjedd, som ikke kommer tilbake, som du ikke kan endre. Ikke nødvendigvis at ting skulle vært annerledes, men det er mer det at noen ting begynner å bli så lenge siden, noen ting forsvinner i bakspeilet, liksom. Å tenke på det, da kan man bli litt blå iblant, altså.

Melankoli / Tristesse

John-Arne: Melankolien ligger jo som et teppe over alle låtene våre, det er ikke til å komme unna. Noen ganger er det nok utilsiktet, men når jeg skriver sanger, er det i det landskapet der jeg alltid havner, uten at jeg nødvendigvis er trist hver eneste gang jeg sitter og skriver. For det er jeg ikke. Men jeg tror aldri jeg har laget en sang uten en mollakkord.

Kjærlighetssorg

Mette: Jeg tenker vel at kjærlighetssorg ikke er en inspirasjonskilde i Sweetheart. Mange tenker sikkert at Sweetheart er en gjeng med deprimerte mennesker, og John-Arne har vel faktisk også blitt beskyldt for å måtte ha problemer i livet siden han skriver så triste sanger. Men det er ikke slik. Vi er en glad gjeng, men som liker å spille stemningsfulle låter.

John-Arne: Men noen problemer er det selvsagt!

Platen gis ut på Mother Likes It Records. Fortell om plateselskapet og fordeler og ulemper ved å også gi ut sin egen musikk.

Mette: Mother Likes It Records er et plateselskap som jeg og Michael Stensen Sollien startet for få år tilbake. Vi er begge musikere og kjenner derfor mange musikere, og mange som er gode på å lage musikk, men er veldig dårlig på den administrative delen av det å gi ut musikk. Mother Likes It ble født, og vi bestemte oss helt fra starten av at vi kun skulle gi ut musikk vi begge liker, helt uavhengig av sjanger. På få år har vi klart å bygge opp en stall med fantastiske band, som jeg er veldig stolt av! Siden vi jo fortsatt er musikere blir det naturlig å også gi ut egen musikk. For meg vil det være veldig rart å skulle la et annet selskap gi ut eksempelvis Sweetheart. Den åpenbare fordelen er jo at man kjenner musikken, dynamikken i bandet, ønsker og ambisjoner veldig godt og kan planlegge utgivelser deretter. Ulempen er at det selvsagt er vanskeligere å være objektiv til alle aspekter rundt utgivelsen. Og jeg synes det er vanskelig å sende skrytemail til presse på vegne av eget band, det klarer jeg heller ikke, så tonen er nok en litt annen i e-post som omhandler Sweetheart enn band jeg ikke spiller i selv.

Kan dere til slutt velge tolv låter som har vært inspirerende for tekst eller melodier på platen og si litt om hva dere har likt ved disse og har tatt med videre til egen musikktilnærming?

David Ramirez – «I’m Not Going Anywhere»

Elsker den nedstrippede pianoballaden, den sterke og dype vokalen og den fine teksten om døden, og følelsen av å stå i samme rom som han synger i. Den følelsen har vi forsøkt å få til. Og så er det en tekstlinje om en radio her, som ga oss mat til en av våre tekstlinjer om en radio, i en sang som også handler om døden. Så vi tok med oss en radio og døden herfra.

 

Ryan Adams – «Oh My Sweet Carolina»

Dette må da være et av verdens vakreste refreng og verdens vakreste harmonier? Noe å strekke seg etter. Det er også en nærhet her, som vi liker. For ikke å snakke om tekstlinjen: «The sunset’s just my light bulb burning out».

 

Gillian Welch – «Hard Times»

Banjoen. Harmoniene. Enkelheten. Bare to mennesker, to instrumenter, to stemmer. Trenger ikke mer, si.

 

Midnight Choir – «Amsterdam Stranded»

En norsk klassiker! Den er vakker og melankolsk og følsom, og for en vokalprestasjon. På et vis er sangen veldig stor, selv om den også er veldig minimalistisk. Og den tanken, og følsomheten og melankolien har vi forsøkt å lære noe av.

 

Charles Wesley Godwin – «Seneca Creek»

Det er en imponerende historiefortelling her, som man skulle ønske man fikk til, men som man ikke gjør. Melodiføringen og gitaren og tematikken i teksten er noe å ta med seg.

 

Ryan Bingham – «The Weary Kind»

Gitarspillet, alt er holdt så enkelt, sentimentaliteten, det harde livet, og så er det så kult. Og han er jo en kul type, rett og slett.

 

Jason Isbell – «If We Were Vampires»

Tror gitarspillet her inspirerte til fingerspillet på «Leaving for Stockholm». Dessuten lærte vi noe om å ha konkrete bilder i tekstene, noe folk kan se for seg. Som kan bety noe annet, eller ikke, det kommer jo an på, iblant kan det jo bare være en beskrivelse av hverdagslige situasjoner

 

David Ramirez – «Time»

Her lærte man at det går an å skrive om tid, rett og slett, og minner. Uten at det blir svevende.

 

John Moreland – «You Don’t Care for Me Enough to Cry»

Det holder med to gitarer iblant. Nydelig fingerspilling og slide, og han er god på rim og tematikk i tekstene sine.

 

Tyler Childers – «Lady May»

Her er det jo masse som har inspirert oss, men det er en elv her, som i hvert fall dukket opp i en av våre tekster.

 

Bruce Springsteen – «My Hometown»

Uten å være i nærheten, altså, men «Cool Summer Nights» – førstesporet på albumet vårt – er Sweethearts melankolske og lavmælte forsøk på «My Hometown». Eller, det handler i hvert fall om å kjøre bil gjennom hjembyen, Skien i dette tilfellet, over bruene, forbi den nå nedlagte papirfabrikken, sittende ved siden av ei jente, eller en bestefar. Det varierte jo.

 

Sweetheart – Sweetheart

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.