Av: Victor Josefsen Intervjuer 7. november 2020

Auden Prey: Nevrotisk og melodisk FM-pop

– I gjengen lyttet vi mye til indie og forskjellig cred-, støymusikk og frijazz. Men alt av låtideer som kom til meg, var så melodibasert og banalt poppa at jeg lenge følte jeg måtte ha en ironisk distanse til det,forklarer Audun Heggdal Pedersen sin egen musikalske tilnærming, men legger til: – Innen innspillingen hadde jeg imidlertid begynt å finne et musikalsk uttrykk som var mer oppriktig, og prosjektet endret seg snart mer og mer til denne ærlige versjonen av meg selv i et uventet og superheldig samarbeid med noen landets beste musikere.

Av: Jan-Olav Glette / Foto: Simen Øvergaard

Auden Prey-albumet «The Game» har noe uanstrengt, behagelig over seg, som drar deg inn i det musikalske og tekstlige universet til Audun Heggdal Pedersen. Det at han henter inn hjelp fra fremragende vokalister som Linnea Dale og Silje Høgevold eller instrumentale bidrag fra folk som Hans «Snah» Magnus Ryan, Lars Horntveth og Even Ormestad, er også med på å løfte dette til slitesterk popmusikk. Med tekster om det forunderlige livet og kjærlighetens mange veier og et lydbilde trygt forplantet i 1970-tallets singer/songwriter tradisjon, men med plass for indiepop, barokkpop og noe psykedelia, lager han ganske umiddelbare og også relativt slitesterke låter.

Her kan du lese om det tette samarbeidet med produsent og barndomsvennen Sigurd Thomassen, hvordan han fikk med seg elitemusikere og veien fra ironisk distanse til musikalsk autensitet og ærlighet.

Kan du først fortelle om band-, artistnavnet Auden Prey og bakgrunnen for det?

Det begynte som et moronavn jeg brukte til noen låtideer som jeg spilte inn midt på 2000-tallet, som etter hvert slo an som nachspieldemoer i vennegjengen etter at jeg hadde rømt til utlandet pga. kjærligheten. Men da kjærligheten tok slutt en dag i 2013, ville vennegjengen (som basically var Pow Pow) ha meg hjem igjen til Norge for å spille inn disse låtene i studio, forutsatt at artistnavnet forble som det var. Inni de hysterisk morsomme hodene sine tror jeg de så for seg et slags sirkusnummer med drøy og ironisk inderlig, men samtidig god og fengende popmusikk, se for deg Sting møter Prefab Sprout… Innen da hadde jeg imidlertid begynt å finne et musikalsk uttrykk som var mer oppriktig, og prosjektet endret seg snart mer og mer til denne ærlige versjonen av meg selv i et uventet og superheldig samarbeid med noen landets beste musikere. And the name stuck, som dem sier.

Hvilket forhold har du selv til jakt og byttedyr?

Et høyst begrenset ett. Det hender katten vår, Pavel, kommer hjem med mus i nebbet. Hvis jeg ser det tidsnok, prøver jeg å hjelpe musa. Da går jeg ut og tar Pavel i nakkeskinnet så han skal slippe musa. Er den relativt uskadd, lar jeg den pile. Ellers tar jeg en spade og dæljer løs på den så hardt jeg kan, slik at den dør fort og Pavel ikke får muligheten til å dra seigpininga ut noe mer. Når musa er død, knasker han den i seg, og vi er venner igjen. Men jeg fisker gjerne, og da driver jeg ikke med noe catch and release.

Når og hvordan oppsto din interesse for musikk og hva var det som gjorde at du brukte så mye tid og energi til å spille og synge?

Den har vært der siden jeg bygget lego og hørte på de to Beatles-kassettene mine (de rød og blå samleplatene) som 5-6-åring. Eller egentlig før det også, for jeg var allerede veldig gira på Maj Britt Andersen, Thorbjørn Egner, Knutsen & Ludvigsen, Pelle Politibil og Grieg før de nevnte kassettene kom inn og knuste all konkurranse. Som 12-åring fikk jeg min første el-gitar, og så fortsatte det derfra. Synginga mi ble egentlig heiet fram i 20-årene av Sigurd Thomassen, produsent og generell med-makker på plata, bestekompis fra videregående og en av de i Pow Pow). Før han ga meg litt bekreftelse på at jeg kunne synge, tenkte jeg egentlig at gitar var det eneste jeg hadde på gang.

Det tok deg litt tid før du for alvor våget og satse og tro på deg selv som musiker. Hvordan var prosessen og hva var det som var utslagsgivende for at du nå endelig har våget å ta steget fullt ut, eller ihvertfall nok, til å gi ut album og spille stadig flere konserter?

Før følte jeg ikke at låtideene mine kunne bli til den typen musikk som jeg selv foretrakk i tenårene og i 20-årene. Da hadde jeg ganske smal og fordomsfull smak, men den ble mindre fordomsfull etter at jeg flyttet til Mexico i ca. 2010 en gang, og jeg begynte gradvis å se kvalitetene i det som hadde en tendens til å tyte ut av meg som potensielle låtideer, og dermed også å jobbe mer skikkelig med disse. Sigurd og to til fra Pow Pow som skulle danne plateselskapet Aftertouch Records, nemlig Per Magnus Gundersen og Thomas Aslaksen, likte også enkelte demoer jeg hadde laget før jeg flyttet samt noen jeg delte med dem mens jeg var i utlandet. Og i 2014, etter at forholdet mitt i Mexico hadde tatt slutt, plateselskapet var i ferd med å dannes og jeg var hjemom i Norge og møtte alle sammen igjen for første gang på mange år, inviterte de meg til å samarbeide med dem. Jeg så det som en fantastisk mulighet, og bestemte meg for å flytte hjem til Norge. De siste årene i Mexico brukte jeg på å skrive flere låter og øve opp sangstemmen før jeg endelig fikk til å flytte hjem i 2016, og samarbeidet kom i gang for fullt. Når vi i tillegg etter hvert fikk med oss flere av Norges beste musikere på prosjektet bare fordi de likte det de hørte, følte jeg det selvsagt som en ganske solid bekreftelse på evnene mine som låtskriver.

Hvilke vokale idealer har du og hvordan har du funnet frem til den sangstilen som du har i dag?

Før stemmeskiftet sang jeg mest Beatles, men etter det gikk det i Hendrix, Clapton, Green Day, Smashing Pumpkins, The Cure, Radiohead, Sonic Youth… det som kan sies om hver av sangerne er at de har sterke karaktertrekk i stemmene sine. Jeg etterapet disse, og sang ofte med mye press på stemmebåndet. Sting er også en liten joker oppi det hele, som jeg tror fikk meg til å synge bedre, gitt det utgangspunktet jeg hadde. I mer voksen alder har jeg lyttet mye mer til vokalister og blitt bevisst den uendelige detaljverdenen som kan ligge i en vokalprestasjon. Fra indisk musikk har spesielt Kaushiki Chakraborty imponert meg med fullstendig dryg teknikk og musikalitet…

Et ideal jeg setter høyt, er sånn fullstendig uanstrengt synging i et leie som ligger midt mellom bryst- og hodeklang, sånn som Chet Baker. Og om jeg aldri helt kan mestre det leiet, så ønsker jeg i alle fall å mestre uanstrengt, jevn synging, slik som João Gilberto.

Dette med synging kan jo grense litt mot sport i blant. Slik som i alle talent- og sangkonkurranser. Der er synging og opptreden blitt til en idrettsgren. Jeg hater det ikke. Jeg tror jeg kunne hevdet meg, at jeg ville lært masse og at det hadde vært (for det meste) moro. Men det er ikke primært derfra, fra ønsket om å prestere eller imponere, jeg kommer når jeg skal formidle en sang. Da handler det om å gi sangen den vokaldrakten som kler den best og som kommer minst i veien for hva teksten og musikken uttrykker. Dette med å komme minst mulig i veien henger sammen med ønsket mitt om å kunne synge uanstrengt. Anstrengelse i stemmen er min største bøyg.

Så kanskje sangstilen min, hvis den kan kalles en stil, er basert på at jeg hele tiden søker å bli fortrolig med stemmen og bruke den på en så behagelig måte som mulig for å formidle den sangen jeg synger. Så det kommer jo an på sangen. Det har blitt en del falsett på denne plata. Jeg har visst en tendens til å lage låter med mye falsett i. Det kan være ganske skummelt live.

Hvilket forhold har du til kassegitaren/den akustiske gitaren?

Jeg elsker den. Jeg er enkel og liker Martin-gitarer. Men kassegitaren generelt er gull. Den trenger ingen effektpedalbrett eller amp som må drasses rundt. Den funker i intime settinger så vel som i PA. Jeg beundrer spesielt Jan Eggums liveklimpring på kassegitar. Han komper seg selv perfekt, med bassganger og subtile orkestreringer over gripebrettet. Uanstrengt. Ryddig og tilsynelatende enkelt, men egentlig komplekst og vanskelig. Joni Mitchell og Lindsey Buckingham er også store kassegitar-idoler for meg. Men jeg har også et ønske om å spille mer el-gitar i framtiden. Rocke litt. Dra en velplassert solo. Bruke noen snasne effekter.

Du har tatt med deg en rekke dyktige musikere som gjester i studio. Hvordan har de ulike samarbeidene kommet til, hva synes du er de ulike musikernes styrke og hva de har brakt til plata og låtene de er med på?

Sigurd Thomassen (Pow Pow)

Jeg elsker den katta. Vi ble kjent på videregående, og siden da har han vært både en nær venn og et stort musikalsk forbilde for meg. Han har produsert plata i tillegg til å være studiotekniker, instrumentalist (koringer, gitarer og alt mulig med tangenter) og medkomponist. Han er også med meg live veldig ofte, og er egentlig 50% Auden Prey.

Even Ormestad (a-ha, Jaga Jazzist)

Han kom inn tidlig. Mellom Per, Thomas, Sigurd og meg var det alltid en dialog om musikere vi «hadde tilgang på» og om jeg kunne ønske meg at vi spurte dem. Jeg kjente ham ikke personlig, men det å spørre Even var en no-brainer. På den tiden hadde han bassa for Pow Pow i en periode. Jeg møtte han for første gang da han og Sigurd hadde jobbet seg gjennom «You Can’t Be Serious», «Save Us» og «The Game» på en ettermiddag. Jeg kom til studio for å hilse på og høre hva de hadde spilt inn. Jeg prøvde å ta det kuli, men jeg ble jo ganske starstruck, og det var sykt imponerende hvordan han hadde løftet låtene. Det er de samme basspora du hører på plata, og all annen bassing der er også hans. Og han har stilt opp flere ganger live. Even er en enorm ressurs. Han spiller bass for a-ha, men er aldri for kul for deg. Han er med fordi han digger det, liksom. Det er vanskelig å kjenne på noen større bekreftelse som låtskriver enn den attesten der.

Arne Kjelsrud Mathisen (I Was A King, Heroes & Zeros, Mirror Lakes)

Mye på samme måte som med Even, var Sigurd og jeg enige om at vi ønsker oss Arne med på prosjektet. Men Arne kjente jeg fra før. Helt siden vi gikk på samme musikklinje på videregående ønsket jeg å spille i band med Arne. Også han fikk høre låtene vi holdt på med, og sa ja til å spille på dem fordi han likte det han hørte. Bortsett fra «Save Us», hvor Thomas Aslaksen spiller trommer, er det Arne du hører på slagverk gjennom hele plata. Som Auden Prey har jeg til nå aldri stått på scenen med en annen trommis enn Arne. Jeg er fryktelig glad i Arne, som er et tvers gjennom godt og talentfullt menneske.

Hans Magnus Ryan (Motorpsycho)

Et stort idol, både som låtskriver, gitarist og vokalist. Det var Sigurds idé å sende ham en e-post med forespørsel om å legge til noe gitar helt fritt til «Process and Reality». Jeg skjønte hva Sigurd mente, Snah-gitar kunne virkelig kle låta, men jeg syntes det hele var litt overmodig og trodde ikke at vi skulle få svar. Plutselig hadde Sigurd likevel et svar fra Snah i inboxen om at han gjerne kunne spille, og at han til og med kunne kjenne seg igjen i teksten. De magiske gitarspora han endte opp med å legge på låta kunne Sigurd eller jeg aldri ha funnet på selv.

Lars Horntveth (Jaga Jazzist, Amgala Temple)

Et lykketreff! Også Lars ble med fordi han likte og så potensialet i låta. Han smatt bare innom en formiddag han hadde en ledig stund og la noen få spor av rent gull veldig raskt og effektivt. Han skulle visst få en sixpack for jobben… men de som på mine vegne og helt uten å konsultere meg hadde tilbudt ham denne litt hånlige «betalingen» presterte dessverre å drikke store deler av den mens han spilte inn… så det er noe å tenke på når du hører Lars’ eminente saksofonsolo på «You Can’t Be Serious», at jeg fortsatt skylder ham en ussel sixpack for den! (Og han skal absolutt få den også, en dag det passer seg slik.)

Knut Sævik (Side Brok, Mungolian Jetset, Sex Judas)

En nydelig fyr og en utømmelig kilde til musikalsk input, som ikke bare har bidratt med piano og keys i studio, han har også vært med flere ganger live. Og han har lånt oss de ekstremt finjusterte studioørene sine og gitt oss tilbakemeldinger på mikser underveis. Knut leier i de samme lokalene som Aftertouch. Han har alltid vært hjelpsom og generøs med lån av utstyr og ekspertise.

Eirik Dørsdal (Augur Ensemble, Picidae)

Sigurd, Eirik og jeg gikk i samme klasse på musikklinja på videregående. Jeg er stor fan av Love:Fi der Eirik spilte sammen med blant andre Haldor Røyne og Hanne Kolstø. Da vi trengte litt blås på slutten av «Baby, Let’s Break Our Hearts», spurte vi Eirik, som var grei å si ja, selv om det nødvendige prestasjonsnivået for låta kanskje ikke er så høyt og kunstnerisk som det han ellers presterer i prosjektene sine. Det ble dritfett da!

Andreas Rutlin (Pow Pow)

Helt magisk på gitar og tangenter! Han la Rhodes på «The Game» og piano på «You Can’t Be Serious». Begge deler løfta låtene noe enormt, og for sistnevnte prestasjon, som var en slags Debussy-inspirert affære, som endret de originale akkordene i verset til det bedre, fikk han 10% låtskriver-royalties på låta. Andreas er også en nær og spesiell venn som jeg setter høyt.

Øyvind Røsrud Gundersen (Rumble in Rhodos)

Spiller saksofon sammen med Eiriks trompet på slutten av «Baby Let’s Break Our Heart». Øyvinds kjærlighet til saksofonen gjenspeiles i tilnavnet hans Øyvind «Sax» Røsrud Gundersen. I tillegg til å være en svært musikalsk og habil instrumentalist (spesielt på bass og gitar), er Øyvind en drivende god produsent (f.eks. Louiens «None of My Words»), som også har lånt oss sine sylskarpe ører og gitt verdifulle tilbakemeldinger underveis.

Per Magnus Gundersen (Pow Pow)

En veldig sentral og viktig støttespiller gjennom hele prosjektet! Som eier av Aftertouch har Per hatt det offisielle ansvaret som manageren min, men til tider har han vært mer som en støttekontakt for meg. I tillegg til business-siden, har vi både et nært vennskap og konstant musikalsk utveksling. I studio dukker han opp i ny og ne for å bedrive litt bunnsolid A&R, og på en riktig god dag får vi han til å fyre opp DX7-en. Da kan det oppstå magi, som den gangen han la den utrolig vakre, Kate Bush-inspirerte hvalsangen, som er på introen og mellomspillet til albumets tittelspor «The Game». Etter andre hvalsangstrofe kan den oppmerksomme lytter også legge merke til aftertouch-effekten som kommer når man holder en tangent nede lengre enn lyden varer, og som har gitt navn til plateselskapet.

Linnea Dale (Donkeyboy)

En svært talentfull artist med en ikonisk fløyelsstemme! Linnea har støttet meg i tykt og tynt, og inntrykket mitt er at hun har hatt det gøy med å opptre og delta på noe som er ganske low key, og likevel kler henne som artist såpass bra som prosjektet vårt gjør. Fra hun sa ja til å synge på «You Can’t Be Serious» til jeg hadde skrevet ferdig duett-teksten til «Baby, Let’s Break Our Hearts», med henne i tankene som ønske-duettpartner, og hun sa ja igjen, hadde vi rukket å bli gode venner. Jeg er svært takknemlig for Linneas generøse bidrag til prosjektet både i studio og live. Dersom prosjektet var et band skulle jeg gjerne hatt henne med meg i front.

Silje Høgevold (Ole og Silje Huleboer)

Ekstremt dyktig og uanstrengt sanger fra Valle i Setesdal. Vi møttes da jeg gikk de to siste årene av videregående på folkemusikklinja der mellom 2000 og 2002, og vi var til og med ungdomskjærester i et par uker. Seinere, og da kun som gode venner, framførte vi Radioheads «The Tourist» fra «OK Computer» med fullt band på en skoleavslutning. Hun sang lead og jeg koret, og det var pokker så fint! Da jeg kom hjem til Oslo etter årene i Mexico var Silje i tankene mine som en mulig samarbeidspartner helt fra starten. «Are You Coming Down», som hun synger på, ble spilt inn helt i starten av prosjektet.

Her er et klipp fra da:
https://fb.watch/1dLLztya-o/

Øyvind Blomstrøm (Ikke Bare Bare Egil Band Band, El Cuero, Orions Belte)

Øyvind var Sigurds forslag da vi skulle finne noen til å spille lap steel på «The Game» (låta). Først hadde Sigurd spilt lap steel på opptaket, men dette notorisk vanskelige instrumentet er ikke Sigurds hovedinstrument. Dvs. Sigurds opprinnelige lap steel-spor var nesten perfekt, men vi følte vel at vi burde gi oppgaven videre til noen som kunne gjøre det helt perfekt, og det viste seg å være Øyvind.

Hva er det som karakteriserer Audun Heggdal Pedersen som låtskriver og musiker. Hva er hans musikalske styrke og hvordan er han å jobbe med?

Sigurd Thomassen:

Auden Prey opererer i et slags parallelt musikalsk univers der den blå til Beatles fortsatt er den gyldne standarden for hva musikk skal være og Kygo jobber som regnskapsfører. På sitt beste er låtene hans komplekse, melodiske, nære, nevrotiske og vakre på en og samme tid. Jeg finner ingen annen forklaring på hvorfor alle de utrolige musikerne som spiller på plata har blitt med, det er rett og slett interessant musikk å jobbe med!

I hvor stor grad ser du på Auden Prey som et band eller som ditt eget uttrykk? Kan det bli et band eller vil det for alltid bli deg med spesielt inviterte gjester?

Jeg hadde elsket å være med i et band som gitarist, sanger og låtskriver. Flere av de som er med, og jeg selv, har lekt med tanken på at vi er et band, men jeg tror ingen av oss helt ser hvordan vi skulle løsrevet oss fra hvordan prosjektet har hatt meg i front fram til nå. Auden Prey er en artist som kan opptre helt alene, og det vil fortsatt være Auden Prey. Når det er sagt, ser du meg lovlig sjeldent uten Sigurd. Vi to er de facto et band med alt han har brakt inn i plata av produksjon, instrumentering og kreativt samarbeid. Men om vi hadde gitt oss selv et bandnavn, og ikke kalt prosjektet «Auden Prey», så måtte vi selvfølgelig også ha hatt med flere av Sigurds låter. Han er en fantastisk låtskriver!

Du gikk på musikklinja i Grimstad sammen med blant andre din nevnte samarbeidspartner Sigurd Thomassen. Hvordan innflytelse og hjelp har du hatt av den musikalske skoleringen som dere fikk der?

Jeg husker at vi sang Bachs «Komm, süßer Tod, komm selge Ruh» i skolekoret under ledelse av Tor Livar Grude, i den versjonen som Knut Nystedt har arrangert under tittelen «Immortal Bach» der koret først synger seg gjennom den originale komposisjonen før det hele gjentas der seksjoner av koret holder hver tone i et forskjellig antall takter slik at det oppstår et dissonerende mønster som henter seg inn i slutten av hver strofe… (den interesserte leser kan kanskje google verket, hvis forklaringen min gir lite mening.) Jeg elsket, og elsker fortsatt, denne korte, men perfekte, og dystre, men himmelske trudelutten til Bach, og det var en dypt meditativ, musikalsk opplevelse å framføre Nystedts tillegg til verket. Slik fikk jeg ørene opp for både Bach og samtidsmusikk. Det står for meg som det aller viktigste jeg tok med meg fra Dahlske.

Har du noen gang spilt band? Eventuelt hvorfor ikke det? Hvordan var det? Eller har du alltid vært en sånn som mer gjør egne ting og får folk med seg til å fremføre dette?

Sigurd og jeg hadde hver våre «band» på Urørt med litt sånn drøy gubbepowerrock der hans het The Roulettes og mitt het Sovjet Park. Det var jo ikke seriøse prosjekter eller faktiske band, men leken var god, og vi fikk øvd oss på låtskriving. Vi hadde et «ekte» band også, som vi kalte No Details, men som aldri spilte konserter, og så hadde vi en eller to øvinger med et band vi kalte Spanish Bombs (etter låta til The Clash) med den potensielle megahiten «Lipstick & High Heels», som verden dessverre aldri har fått høre. Sigurd hadde andre, mer seriøse prosjekter som tok opp tiden hans, og jeg turte ikke satse på eget material. I gjengen lyttet vi mye til indie og forskjellig cred-, støymusikk og frijazz. Men alt av låtideer som kom til meg, var så melodibasert og banalt poppa at jeg lenge følte jeg måtte ha en ironisk distanse til det.

Albumet har fått navnet «The Game». Hvorfor det valget og hva har du ønsket å fortelle gjennom den tittelen?

Jeg har aldri likt å konkurrere. Istedenfor å kjenne på en motivasjon til å prestere eller forbedre meg, blir jeg fort demotivert av den litt masete og forventningsfylte stemningen som kan oppstå i spill. Etter hvert som jeg vokste opp, opplevde jeg at samfunnet på mange måter var som et spill som alle var tvunget til å delta i. Gjennom sterk nok innsats kunne du vinne muligheten til å leve av å konkurrere innenfor favorittaktiviteten din, men konkurrere måtte du åkkesom. Alternativt kunne du ta til takke med enklere og kjedeligere oppgaver, men du ville uansett måtte ofre store deler av de aller fleste dagene i livet på å fylle en eller annen funksjon i samfunnets spill. Bare svært få og privilegerte «spillere» kunne nyte en slags frihet fra all konkurranse og likevel holde på med akkurat hva de ville. Kanskje fantes det måter å ha superflaks i «samfunnsspillet» på, slik at man kunne bli helt fri?

Men mens jeg i 20-årene gjerne skyldte på samfunnet for at livet var vanskelig å få til slik jeg ville ha det, har jeg seinere innsett at livet, i den grad det er som et konkurransepreget spill, er slik for alle og enhver, på alle mulige plan, og uavhengig av samfunnstype. Alle har massevis av catch 22-aktige hindre å komme seg forbi, om det er på det sosiale eller fysiologiske plan og det står om liv og død fra den ene dagen til den neste, eller om det er på et personlig, mentalt plan og det står om å finne mening i en trygg og forutsigbar tilværelse der det kanskje ikke finnes noen innlysende grunn til at du trenger å eksistere i det hele tatt. Det er selvfølgelig en privilegert situasjon å bli født inn i virkeligheten på et sted som Norge, der alt er trygt og forutsigbart. Men poenget med å oppnå et samfunn der alt er trygt og forutsigbart bør jo være å ta seg tid til å se forbi midlene til velstand og oppdage alt som er digg i seg selv og gir mening til det å bare være til. I så måte finner jeg mening i å skape noe som har en forløsende virkning gjennom hva det uttrykker og gjennom hvordan dette uttrykkes, sånn som en låt som sitter slik den skal. I tillegg til musikkopplevelsen i seg selv, er forløsning fra livets endeløse konkurransejag et viktig mål for meg med hva jeg lager, og det er det som er tema på platas tittelspor «The Game». Jeg har tro på å jobbe godt framfor å jobbe hardt. Jeg tror at dersom Sigurd og jeg hadde jobbet hardt med «The Game», så ville resultatet ha blitt anstrengt. Plata uttrykker at konkurransementalitet er et jævla styr og noe vi kan bli offer for, men jeg forsoner meg også med konkurransen idet jeg lener meg tilbake i den og lar elva flyte som den må.

Hva var/er ditt/dine favorittspill eller din favorittlek(er) i barndommen og i voksen alder, og hvorfor?

Problemet er jo nettopp at jeg ikke er noe konkurransemenneske! Men her forleden spilte jeg et nytt kortspill med vennene mine. Det heter Mind, og går ut på at spillerne rundt bordet nesten gjennom telepati må koordinere hvem som legger på kortene sine i hvilken rekkefølge. Jeg må innrømme at jeg ble frelst og gjerne vil spille akkurat det spillet flere ganger.

Omslagsbildet er tatt av Anett Holmvik. Fortell om henne og valget av dette fotografiet av en dalmatinerhund på vei ut av en stall. Og hva med designet og de andre bildene på coveret der hunden spiller en sentral rolle mens du selv får kle baksiden med et litt sommerdiffust skogsbilde?

Anett og jeg har vært kjærester og samboere siden våren 2019. Vi bor på Holmlia sammen med katten vår Pavel, og venter vårt første barn (det første for begges del) i slutten mars 2021. Anett er en dyktig hobbyfotograf, og på den tiden vi ble sammen hadde prosessen med plata allerede stagnert lenge, og jeg var på leting etter et mulig omslagsbilde til LP-en for i det hele tatt å kunne visualisere den og bestemme hvilke låter som skulle med på den. Alt dette falt på plass da jeg så dalmatinerbildet i arkivet hennes. I tillegg til å være et blinkskudd av en vakker bikkje i et øyeblikks perfekt tassetrav ut av det dunkle og over i sollysets innramming, spiller bildet på kontraster i det svarte og hvite på dalmatineren, lyset fra porten som en hvit sjakkrute mot mørket fra hjørnene rundt, bevegelsen innenfra og ut… det ser ut som om hunden skal på eventyr, kanskje på jakt. Stedet er en stall, det står en traktor på utsiden, og man får en country-følelse… Game: sjakkbrett, jakt, Prey: byttedyr…

Designet er utført av Eirik Waldemar Fjerdingstad. Jeg gav ham bildet til Anett med den ene, strenge føringen at dette skulle på forsiden, uklippet og uten skrift eller andre ting over bildet. I tillegg fikk han flere bilder, som ble tatt av fotograf Simen Øvergaard i 2016. Bildene viste enten meg i skogen eller de viste bare skogen. Huset som du aldri trenger å forlate, som jeg synger om i låta «Leave the House», kan riktignok være et klaustrofobisk rom dypt inni storbyen, men det kan også være et hjem slik skogen og økosystemet er et hjem. Både huset og skogen innbyr til en ensomhet i ly fra samfunnets og livets konkurranser, det ene stedet på en trang og sykelig måte, det andre på en romslig og sunn måte. Jeg føler at Simens bilder og Eiriks sammensetning av dem inviterer oss (og dalmatineren) inn til dette gode og fredelige stedet, til skogen, der du kan komme bort fra alt som står på spill i et konkurransepreget liv. Ellers er det også en del symbolikk og detaljer i designet, som det er kult å oppdage på egenhånd, og tekstene til alle låtene står på innersleeven. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med gatefold-omslaget til plata.

Flere av låtene dine har funnet veien til radiolister og du oppgir også amerikansk radiovennlig pop fra 1970-tallet som en referanse. Hvor viktig er det for deg at musikken din skal passe inn i det formatet eller være nynnbar og hvordan føles det når du opplever å få høre deg selv på radio?

Det er ikke så viktig for meg å passe inn i et format, selv om det er fint når en samling låter virker forståelig gjennom et par felles holdepunkter. Nynnbarhet setter jeg ganske høyt som et ideal for hva jeg lager. Jeg ønsker ikke å «imponere» noen med kompleksitet eller høy vanskelighetsgrad. Hvilke godhetsparametere en går etter, er jo bare en smakssak, men jeg opplever at jeg liker egne ideer bedre og bedre når de prosesseres gjennom sånne formmessige eller stilmessige tester som «er det nynnbart?», «er teksten/melodien/formen så lite innfløkt eller søkt som jeg kan få den uten å redusere hva jeg likte ved ideen i utgangspunktet?», «finnes det en lettere og kulere måte å spille dette på gitar/piano etc. på?». Og igjen, når det låter uanstrengt, så har jeg med en gang større tiltro til det. Dermed stiller jo 70-tallet sterkt som ideal.

Det kiler i magen å høre sanger fra eget prosjekt på radio.

Plata er spilt inn i Aftertouch Studio. Fortellom om det lokalet og hvilket preg det har satt på lydbildet på plata.

Det er det samme stedet som den nyeste plata til Linnea ble spilt inn. Det er Sigurds domene. Med ham både bak spakene som produsent og innimellom amper og stativer som lydtekniker, er dette studioet en boltreplass for ham og alle han samarbeider med. Rent romlig og akustisk strekker det helt fint til, men jeg vil si at magien sitter i Sigurds tekniske, musikalske og ikke minst mellommenneskelige evner. Det å velge rett mikrofon til rett tid og bruk, eller å få oss som skal synge eller spille til å føle oss trygge og prestere godt, det å fange og prosessere god lyd, høre frekvenser som må bort, høre for seg lyder og leier som kunne passe inn, komme med konstruktive innspill i utviklingen av ideene osv., er alle ting Sigurd er god på.

Sigurd Thomassen produserte plata, som du sier. Kan du si litt mer om det valget?

Viser til svaret over. Ellers kan jeg tilføye at vi vet at vi forstår hverandre musikalsk. Valget var jo ikke om jeg skulle jobbe med Sigurd eller noen andre, men om jeg skulle flytte hjem til Norge for å jobbe med Sigurd og Aftertouch Records, slik de inviterte meg til for første gang i 2014, eller ikke. Og selvfølgelig ville jeg det.

Det har tatt lang tid fra arbeidet med denne plata startet til den nå foreligger på LP. Hvordan var prosessen fra start til mål? Hvilke utfordringer opplevde dere underveis?

Vi kom først i gang seint i 2015 og fikk på plass en håndfull låter i løpet av vinteren 2016, slapp første singel på våren og fikk litt oppmerksomhet rundt den (vår anmelder ga en klokkeklar 6er, red.anm.). Da hadde alt skjedd praktisk talt gratis, og vi hadde mye lovende materiale med sykt gode folk på, men det var ikke mange nok låter og heller ikke ferdig nok til å bli et album. Jobben videre mot ei full plate begynte nå å bli mer og mer et fritidsprosjekt for folk med veldig lite fritid. Sigurd jobba b.la. med Pow Pow, Hanne Kolstø og Linnea på prosjekter med budsjetter til å betale ham. Selv var jeg fulltidsstudent med jobber på si. Hver gang Sigurd og jeg fant litt tid til å møtes i studio, og vi spilte inn en ny låt eller tre eller miksa litt på de som hadde vært med fra starten, så rakk vi akkurat å komme inn i en flow før vi måtte ut av den igjen. Det vi trengte, var å kunne sette av to uker til å komme inn i arbeidet og gjøre det ferdig i ett strekk. Men det fikk vi aldri gjort. I stedet ble én og én låt klarere og klarere over tid, og i 2018 ble singlen «Process and Reality» (er med i en utgave av Ferske spor, red.anm.) sluppet, med Snah på gjestegitar og greier, men vi klarte fortsatt ikke å få momentum til å fullføre hele plata. Så sporadisk som arbeidet ble videre, kunne vi ikke med god samvittighet smelle låtene sammen og kalle det et album helt ennå. Kristine Marie Aasvang og Frode Granum Stang, som er to av mine gode venner og samarbeidspartnere, fikk ut sine egne debutalbumer i denne tida med henholdsvis Secret Sound of Dreamwalkers og Granem. Venner og familie maste på meg gjennom hele 2019 om at jeg måtte få til det samme, og jeg skjønte etter hvert at en folkefinansiering, slik Frode hadde gjort, kanskje kunne være tingen. Og det var det også!

De siste gangene Sigurd og jeg gikk i studio, spilte vi inn «Leave the House» og «Heartbreakers’ Fools», og gjorde de siste små justeringene på alle miksene for at det skulle bli en helhetlig lyd på plata, var seint i 2019, og da betalte jeg ham endelig en symbolsk liten sum per time, slik at vi begge skulle være motiverte til å gjøre en god innsats og slik at jeg ikke skulle ha «råd» til å fortsette å trekke det ut. Da kom vi i mål, og plata ble sendt til mastring hos George Tanderø. Da masteren var klar, var folkefinansieringsprosjektet i gang, men det var også koronakrisa. Dermed ble slippet utsatt enda lengre, men vi klarte i hvert fall å slippe en tredje singel i mellomtida, nemlig «Baby, Let’s Break Our Hearts», som har vært den mest populære låta til nå.

Dere hadde releasekonsert på Revolver 8. oktober. Hva er den største forskjellen på studio- og liveutgaven av Auden Prey? Hva kan vi vente oss fra scenen?

Den største forskjellen er at det ofte blir tynt med synth live. På Revolver spilte jeg både piano og gitar, Arne var med på trommer, og Lars Tofte, tidligere Heroes & Zeros-bassist, steppet inn for Even, som er opptatt med Jaga for tiden. Sigurd var med og spilte keys, gitar og kora, Anett var med å synge og det ble en gjesteopptreden fra Silje Huleboer. Generelt kan publikum på mine konserter forvente god dynamikk og låter som blir introdusert og formidlet slik at de gir mening og tekstene kan høres.

Her noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om ditt forhold til og hvordan dette er relevant for Auden Prey eller «The Game».

Visepop

Sangene mine er ofte små fortellinger, og de kan gjerne framføres med kun kassegitar og vokal. Det er viseaspektet. Popaspektet ligger kanskje i melodiene, kanskje i produksjonen.

Nordicana

Nordisk americana er i vinden. Jeg har også lyst til å være i vinden og melker det countrypreget som finnes i noen av visene mine for det det er verdt ved å skilte med «Nordicana», uten å føle at jeg farer med uoppriktigheter av den grunn. Jeg er jo nordisk, men synger på engelsk, og er definitivt inspirert av amerikansk blues-, vise- og folktradisjon.

Kjærlighetssanger

Jeg skriver fort vekk et eller annet om kjærlighet. Det er vanskelig å unngå. Jeg liker kjærlighet godt jeg, og tror det utgjør noe grunnleggende ved virkeligheten. Men jeg aner ikke hva det er eller hvordan man får has på det.

Rebound / Det å såre hverandre igjen og igjen, men aldri klare å holde kjærligheten gående

«Baby, Let’s Break Our Hearts» er en sang om alle katastrofale kjærestepar som gjør det slutt for så å falle tilbake på hverandre om og om igjen. Jeg skrev en tekst i Fædrelandsvennen i sommer om hva som inspirerte meg.

Mexico

Jeg bodde der med nevnte eks i en rekke år. I Mexico by. Forholdet startet i 2006 og tok slutt i 2013, men jeg ble boende der i noen år for meg selv også, fram til 2016. Det er et fantastisk sted. Jeg lærte å snakke ganske bra spansk der, og har fortsatt kontakt med et knippe gode venner derfra.

Singer/songwriter-tradisjonen

I hodet mitt er det såre enkelt: alt handler om hver enkelt låt. Selv om jeg kan sette stor pris på andre aspekter ved musikk også når form og enhetlighet utfordres, så er enhver god låt det største idealet for akkurat min musikalske kreativitet. Når en sang har fått sin form, er det formidlingen av den, live eller gjennom studioproduksjon, som er mitt neste mål. Jeg har rett og slett ikke noe budsjett til å holde på med ti-tolv låtskrivere/produsenter (slik som Beyoncé kan) for å utvikle hver låt, selv om det sikkert kunne gjort underverker for mange av de mer halvbakte ideene mine. Jeg gjør dem enten ferdig selv eller i samarbeid med Sigurd. Da er det naturlig å påkalle sanger-låtskriver-termen når jeg forsøker å beskrive hva jeg/vi holder på med. Selve tradisjonen er jo ca. så stor som hele verdens musikkhistorie med de videste variasjonsmuligheter, fra Bellman og Petter Dass til GG Allin og Seth Putnam, liksom… jeg vet ikke hva jeg skal si om den. Hvor skal man begynne og hvor skal man stoppe?

Blant låtskrivere innenfor engelskspråklig populærmusikk av de mest kjente som jeg setter særlig høyt, har vi: Joni Mitchell, Neil Young, David Crosby, Kate Bush, Neil Innes, George Harrison, Lou Reed, David Bowie, Frank Black, Kim Deal, Kurt Cobain, Jim O’Rourke, Elton John/Bernie Taupin, Ariel Pink, Daniel Johnston, R. Stevie Moore, Lana Del Rey, Andy Shauf, Laetitia Sadier, Nicolas Godin, … og det er kanskje ikke alle som er like kjente…, Adrianne Lenker, Chris Knox, Ruban Nielson, Robert Pollard, Micheal Brown (fra The Left Banke), samt mange norske som Ryan/Gebhardt/Sæther, Ane Brun, Emilie Nicolas, Halvdan Sivertsen, Jan Eggum, Ola Bremnes, Jonas Alaska, Susanne Sundfør, Thomas Helland… jeg føler jeg glemmer massevis av fullstendig opplagte navn å nevne, men vi stopper der, tenker jeg.

FM-rock og pop

Jeg er ikke helt sikker på hva det begrepet innebærer… Er det rock og pop med slik lyd som gjør seg best med radiofoni via frekvensmodulasjon? Er det slik rock og pop som lokale radiostasjoner som fortsatt er tilknyttet FM-båndet typisk spiller? Nå som DAB-radio tar over, er FM snart like mye en del av fortiden som den litt gubbete stilen som utgjør en viss porsjon av inspirasjonskildene mine. I alle fall tror jeg et par av låtene mine kunne passa på noen radiolister på kanaler som spiller «FM rock og pop». Det hadde vært en finfin måte å nå ut til nye lyttere på. Jeg er ingen flink radiolytter selv, så jeg har ikke stort mer å si om det punktet.

Luftig

Man skal ikke betale for luft i et hvilket som helst produkt. Jeg er ikke noe glad i f.eks. Stratos-sjokolade. Men et godt og luftig sukkerbrød, derimot… eller et båtskrog med tilstrekkelig oppdrift til å holde seg flytende… Hvis jeg kan hjelpe for det, eller Sigurd kan hjelpe meg med det, så setter jeg pris på en EQ der det er plass til hvert instrument, og ikke vokal, gitar, piano og masse synther kjemper om plassen i midten. Ellers er kontrapunkt eller spørsmål-svar-melodier en god strategi for å skape mellomrom i en komposisjon. Det tar jeg gjerne med i låtskrivinga hvis jeg får det til. Det er fint å være luftig hvis man først skal være poppa.

Jazz / Bossanova

Skal det være bossa… Nei takk! Joda, hehe. Gjerne en dose både jazz og bossa. Sigurd og Arne må akkrediteres for bossarytmen i «You Can’t Be Serious», Sigurd for å ha hatt ideen og Arne for å ha utvikla den på trommer, triangel og vibraslap.

Indie

Jeg kan ha vært over 20 før jeg oppfattet at indie ikke betød psykedelisk gitarrock med innslag av orientalske skalaer og sitarlyder sånn som Kula Shaker eller «Gish»-plata til Smashing Pumpkins, men at det kom av «independent» og ikke av at det nødvendigvis var influert av indisk musikk. Lol. Det jeg/vi gjør, er uavhengig låtskriving og musikkproduksjon for musikkens del, og ikke fordi vi har noen spekulativ plan om å gjøre kidsa hekta på produktet vårt eller tjene oss søkkrike på et visst marked. Ja, vi prøver å nå ut, og ja det er et visst kommersielt aspekt ved dette, men det at vi ønsker å gjøre musikk til noe vi kan holde på med uten å ruineres, er selvfølgelig så langt fra hovedmotivasjonen til å drive med musikk som et hvert annet sirkelargument ville være. Dermed er vi per definisjon indie, slik jeg ser det. Men indie som musikkstil har alltid vært den kule og ekte stilen som jeg følte jeg ikke helt mestret fordi låtideene mine ofte enten var i det lystigste laget, eller ikke sære nok til å gjøre inntrykk på shoegazerne blant oss.

Angst for å ikke strekke til

Denne angsten har hatt to utspring. Et har vært dette med at jeg ikke følte jeg kunne lage kul nok musikk. Jeg sleit med å finne meg til rette i en stil som passet til de kreative ideene mine. Dette gikk seg gradvis til både fordi jeg etter hvert fikk bekreftelse av dyktige musikere som ønsket å realisere disse ideene sammen med meg, og fordi jeg gjennom modning kom meg over en viss fase av ganske intolerant og smal musikksmak der jeg ikke selv fikk innpass en gang.

Det andre utspringet til denne angsten var av mer eksistensiell karakter. Det å klare å ta tak i de oppgavene som er meningsfulle for meg uten å kompromittere innsatsen min fordi jeg får en motreaksjon av alt konkurransemaset, uten å gi opp selv om det er et innlysende tapsprosjekt på mange materielle plan, utfordres av en form for angst for å ikke strekke til. Hvis målet gikk fra å kunne ha en bærekraftig musikkariere for låtenes tilblivelses del, til at låtene manipuleres eller presses fram fra lite inspirerte hjørner av sjela mi og mine musikalske tilbøyeligheter tas i bruk bare for å kunne ha en mest mulig innbringende musikkariere på basis av spekulative populærkulturelle markedsberegninger, så ville i mitt tilfelle tre svært kjipe resultater komme ut av det: 1) Jeg ville legge masse middelmådig musikk til i et verdensbibliotek av allerede alt for mye middelmådig musikk. 2) Jeg ville ha funnet mye mindre glede og mening i å holde på med musikk enn hva jeg har drømt om. 3) Jeg ville sannsynligvis ikke klart å hevde meg på det populærkulturelle idé- og uttrykksmarkedet uansett, slik at selv om jeg kanskje kunne klare å bli en del mer kjent på denne måten, ville det ikke være nok til å skaffe meg friheten til å finne tilbake til den ideelle skapermodusen igjen, og jeg ville være stuck i en endeløs konkurranse om å få et meningsløst og middelmådig produktet sett og hørt. Angsten for dette tredje resultatet kan vel også kalles en slags angst for ikke å strekke til og for hva konsekvensene kunne være av å prøve på noe jeg ikke føler jeg er ment å prøve på. Samtidig virker den som en altfor beleilig unnskyldning for aldri å tørre å satse i det hele tatt. Derfra har jeg heldigvis kommet videre. Nå tør jeg i det minste å bruke penger og energi der jeg ser det må til for at egne låter som jeg virkelig bryr meg om, skal få en presentabel sjanse til å nå fram til noen andre som de også kan bety noe for.

Fylla

Har ikke skylda. «Midnight Boy» kan takke seg selv fordi han gjør singeltilværelsen så vanskelig for seg med drikkfeldighet sin. Han tør ikke å gå på Tinder/Grindr, og har generelt ikke særlig lyst til å være en sånn utstudert og veltrent sjekker som de beste playerne kan være. Dermed kan det gå månedsvis mellom hver gang han får seg noe kos. Og så prøver han seg kanskje i fylla på alle de som betyr noe for ham, men som enten har friend-zona ham fra før, eller i alle fall gjør det nå som han prøver seg ut av det blå over en lav sko og mot alle spilleregler. For han liker jo ikke vanskelige spill som sjekking. Han vil jo så gjerne at det heller skal være litt ekte. For øvrig en helt fiktiv figur… Antitesen til «Midnight Boy» må forresten være Sades «Smooth Operator», som er nøyaktig hvordan jeg ville ha tedd meg om jeg noensinne hadde vært singel, noe jeg selvfølgelig aldri har vært.

Rim

Rim-schmim… Jeg er opptatt av språk og prosodi, men jeg lar ikke små unøyaktigheter i enderimet komme i veien for passende ordvalg. Jeg tar det på gefylen, og i blant oppstår det mer komplekse mønstre av at jeg gjør dette, som jeg ikke kunne ha tenkt ut på forhånd. Jeg setter aldri opp en mal som må følges før jeg begynner å dikte en tekst. Enhver form dannes først spontant før jeg eventuelt tar tak i den, gjentar den eller imiterer den på et seinere punkt fordi jeg liker den.

Dere har testet med såkalt folkefinansiering av plata. Hvilke erfaringer har du gjort deg med det og hvordan har du opplevd den prosessen?

Det var bare en bøyg å få visjonen om LP-en ferdig nok før det fantes penger til å begynne å realisere den. Det endelige designet ble mye bedre enn den mock-up-en som frontet bidra-prosjektet, men det ene hadde ikke blitt til uten det andre. Det var en ufattelig god følelse da den første platen ble forhåndsolgt, og jeg er svært fornøyd med å ha oppnådd over halvparten av den ganske ambisiøse summen jeg satte som mål. Prosjektet viste seg å være en god investering av tid og energi.

Hvordan har du/dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Egentlig ikke så alt for ille. Det er klart det er vanskelig å booke konserter, men Auden Prey hadde ingen turneer eller større konserter som ble avlyst. I stedet har det til tider vært anledning for å spille konserter for mindre mengder med folk, noe som passer perfekt for en relativt ukjent artist som meg. Brakkesyke 2020 var en kjempeanledning til å nå ut til flere folk, og ettersom Anett og jeg var hjemme i samme kohort, oppdaget vi at hun var en svært habil korer med klokkerein musikalitet og en behagelig, vakker stemme. Siden da har hun vært med meg på scenen tre ganger, og nå øver vi sammen jevnlig istedenfor at jeg går for meg selv og øver. Hun har ingen tidligere erfaring som utøvende musiker, så det er ganske modig av henne og jeg er veldig glad for å kunne dele denne opplevelsen med henne. Det neste må jo bli at ungen vår også joiner bandet, og så er vi godt på vei til å bli det nye The Kelly Family.

Kan du til slutt velge fem eller ti låter-velg selv- som har vært en form for musikalsk inspirasjon?

Song to the Siren – This Mortal Coil