Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 12. november 2020

The High Water Marks – leken kraft-indie

– Jeg har en tendens til å dra låtene inn i dude-rock-retning en gang i blant og da er det fint å ha en partner som drar det i motsatt retning. En låt trenger ikke for mange arrangement eller fancy brekk. En låt trenger ikke 4-5 refreng kun fordi du har diktet opp en catchy melodi eller en setning du er fornøyd med, forklarer Per Ole Bratset, gitarist og vokalist samt halve den kreative kjernen i albumaktuelle The High Water Marks, som slipper albumet «Ecstasy Rhymes» på Minty Fresh og Wonderful & Strange Records 13. november.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: The High Water Marks (front) og Amanda Burford​

Albumet «Ecstasy Rhymes» av The High Water Marks er en herlig svirr av indiepop og rock slik du husker den fra tidlig 1990-tall da artister som Guided by Voices, Sebadoh, Dinosaur Jr., The New Pornographers, Grandaddy, Neutral Milk Hotel og The Apples in Stereo herjet indieklubbene. Kanskje ikke så rart når vi vet at en av de to hovedlåtskriverne i bandet er nettopp Hilarie Sidney fra Elephant 6 kollektivet og det sistnevnte bandet.

Musikken fungerer like bra i dag og kan da like gjerne kategoriseres sammen med artister som Soccer Mommy, Remember Sports, Charly Bliss eller The Beths. Vimsete, ekstatisk, melodidrevet pop som riffer og rocker der det behøves. Ny og gammelpsykedelia vevd sammen med energisk powerpop og utagerende indierock.

Vi overlater ordet til ekteparet Bratset som forteller om hvordan musikk ble til kjærlighet, studier av norsk litteratur, kreativt overskudd og den lange pausen bandet hadde før de reutga plata «Polar» i fjor.

Hilarie og Per Ole, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som fascinerte så sterkt med dette kulturuttrykket?

Hilarie: Jeg tror det at musikk alltid ble spilt i bakgrunnen fra jeg ble født var avgjørende. Mine foreldre elsket musikk fra The Beatles og The Beach Boys, til Irving Berlin, George Gershwin, og Hoagy Carmichael. Mine eldre søsken spilte også musikk hele tiden. De var mye eldre enn meg (13, 11 og 9 år). Min søster hørte på Deep Purple, Led Zeppelin og Black Sabbath. En bror lyttet til Devo, The Cars, The Beatles, og den andre broren min lyttet til Cat Stevens, Yes, Jethro Tull, Boston, det er det jeg kan huske. Så jeg ble eksponert for musikk hele tiden. Jeg vet ikke egentlig hva det var som gjorde at jeg ble så besatt av musikk. Kanskje fordi den alltid var der. Kanskje fordi den er en god stemningsskaper. Noe musikk passer når man er trist og noe annet når man er glad osv. Pluss, den kan hjelpe en til å endre perspektiv.

Per Ole: Jeg var uvitende om musikk til A-ha slo meg i hodet med den første skiva deres! For så vidt også Ola Uteligger. Men det var kanskje Kiss som virkelig fikk meg til å like rock da. Alt fra musikk til cover art, det var helt magisk!!!! Jeg ble hekta! Så gikk det slag i slag, til jeg endte med punkrock og indie på ungdomsskolen. Søstra mi likte mye av det samme og vi oppmuntret vel hverandre til å sjekke ut nye band og bestille skiver som vi satset på ville være like kule som vi håpet på. Husker jeg bestilte skiver på Wild Mind i Oslo basert på hva det stod om banda i katalogen deres. Det var hit and miss, men flest hits! Musikk kan ta deg med dit du vil. Det kan hjelpe deg å huske en spesiell følelse du assosierer med en viss tid f.eks.

Når begynte dere selv å spille og hva var det som gjorde at dere valgte de instrumentene som dere gjorde? Dere spiller jo i dag begge mange instrumenter, men hva startet det med?

Hilarie: Jeg spilte klarinett fra jeg var 9 til omtrent 13 år gammel i skoleorkesteret. Så begynte jeg med litt gitarspilling da jeg var 14. Jeg fikk noe grunnopplæring fra min brors kompis. Jeg valgte gitar fordi jeg var fascinert av gitarer og ville prøve selv. Jeg hadde også en venninne som hadde en, og en annen kamerat hadde keyboard. Vi skulle starte et band for å konkurrere med en gruppe gutter i klassen som hadde et band, men vi fant aldri ut at vi måtte stemme instrumentene likt. Så vi spilte det samme med med forskjellig stemte instrument. Så vi låt bare merkelig og vi ga opp etter en stund. Jeg kjøpte meg en skikkelig dårlig basstromme, skarptromme, high-hat og cymbal på en bruktbutikk da jeg var 19 for å spille i Von Hemmling med min venn Jim McIntyre. Jeg lærte meg noen veldig enkle grunnleggende rytmer fra den første Dream Syndicate EP-en, og brukte det. Vi spilte bare noise og eksperimentell musikk så jeg var ikke nødt til å holde en spesiell takt, og måtte heller ikke spille noe komplisert. Det handlet mer om lydene som vi fikk ut av ting.

Per Ole: Jeg begynte å spille bass på ungdomsskolen, men skiftet over siden Ola (Palermo) spilte bass også og jeg ville spille i band med han. Men merket jo fort at det var artig å dikte opp sanger på gitar. Så jeg lagde mange Dead Kennedys-ripoffs i slow motion. Tror egentlig ikke jeg er blitt flinkere siden den gang. Men kanskje litt flinkere til å skrive låter? Jeg spiller færrest instrumenter i bandet. Bare gitar og bass på meg. Litt keys. Litt misunnelse ute og går der gitt. Alle de andre spiller trommer også.

Har dere noe favorittgitar? I så fall hvilken og hvorfor? Hvor viktig er det med en spesifikk gitar, forsterker, pedal eller mikrofon for å få akkurat det lydbildet som dere ønsker?

Hilarie: Jeg foretrekker å holde ting enkelt. Jeg spiller nyere Gretsch gitarer (Electromatic) fordi de er billige å anskaffe, jeg liker hvordan de låter, og jeg liker virkelig følsomheten i de. Jeg har også en nyere forsterker som jeg skaffet meg i 2004, en Fender Hot Rod Deville. Jeg elsker lyden i den. Den har 4 ti-tommere, og jeg synes at den er ukomplisert å bruke. I store deler av 20-årene mine var jeg manisk opptatt av vintage utstyr, men nå vil jeg bare at det skal være til å stole på. Dessuten så var vintage utstyr ekstremt billig da, ettersom ingen ville ha det, men nå vil alle ha det og du må betale mye mer penger for å få tak i det. Det er hverken gøy eller tilfredsstillende. Jeg bruker i grunnen ikke så mange pedaler. Jeg har en tremolo pedal og en Big Muff triangle re-issue. Per Ole prøver alltid å få meg mer interessert i pedaler. Jeg bare liker å ha det avslappet og enkelt. Når det gjelder mikrofoner… benytter jeg for det meste en Røde NT-2 og en Audio Technica AT4033 som vi kjøpte for å lage den første Apples in Stereo-platen, for å ta opp oss selv.

Per Ole: Jeg spiller på samme gitaren som jeg kjøpte av søsteren min da jeg var 16 år gammel. Det er en Fender Jazzmaster fra Japan. Det er min favoritt! Jeg har et par andre også, men de er kun backup. Jeg er også avhengig av Marshall Shred master-pedalen min. Jeg har brukt en slik pedal siden jeg var 15, så jeg er et vanedyr ser det ut til. Også min Vox AC50 selvsagt. Jeg liker også veldig godt Rat-pedaler og den nyere Fuzz War av Death by Audio. Det meste jeg har av utstyr har jeg hatt veldig lenge. Mikrofoner har jeg ikke snøring på, men Hilarie har det!

For de som ikke har fått med seg det allerede, hvem er The High Water Marks?

Per Ole: Bandet har jo fra starten vært først og fremst Hilarie og meg. Og line-uppen har jo endret seg gjennom tidene. Men det betyr jo ikke at det er fullstendig diktatur heller. Jim Lindsay hadde jo en låt på «Polar og Logan Miller lagde en sang sammen med meg på «Ecstasy Rhymes». Samtidig så har Øystein æren for så mange fine arrangementer på den nye skiva, og at den i det hele tatt ble ferdig. Kanskje vi er et kollektiv? Ikke vet jeg.

Kan dere si noe om hvordan dere fikk bandnavnet, hva dere ville si med det og om forholdet til investeringsfond og høyvannsmerker?

Per Ole: Låta «High Water Marks» kom til før bandnavnet. Da vi var ferdig med den første skiva trengte vi et navn, og vi fikk panikk og oppkalte oss etter den ene låta. Det kunne vært verre, vi kunne kalt oss Slowhand, som også er en sang fra samme skive. Husker jeg leste i Uncut eller noe at «Blood on the Tracks» var et High Water Mark for Dylan, så jeg stjal tittelen der.

Hva er den største forskjellen mellom The High Water Marks musikalske tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band dere er eller har vært med i som The Apples in Stereo, Palermo, Secret Square, Von Hemmling, The Minders?

Hilarie: Det er et kjempevanskelig spørsmål. Fra min side, så tror jeg at Secret Square og The High Water Marks har mest lignende musikalsk tilnærming siden begge består av to personer som har like stor del i bandets uttrykk og kreative input. Ingen som er bandleder eller noe sånt. I The Apples in Stereo hadde jeg mye å si kreativt, men ikke like mye som Robert (Schneider, journalistens kommentar). I The Minders så spilte jeg bare på et par ting, og Von Hemmling var for det mest Jim McIntyre. Jeg vet ikke hvordan tilnærmingen til Palermo skiller seg fra The High Water Marks.

 

Per Ole: Palermo var super-demokratisk. Vi hadde det så artig, men det var umulig å fortsette for meg siden jeg flyttet til USA. Mange av låtene i Palermo ble jammet frem sammen på øvingslokalet. Det er en prosess jeg ikke har prøvd siden. Det tar ganske lang tid og jeg er så utålmodig. Men jeg er glad for at Wonderful & Strange la ut Palermos samlede verker på strømmetjenester. Det er artig å høre tilbake på!

 

Man kan kanskje snakke om tre ulike versjoner av The High Water Marks; duoen Per Ole og Hilarie, det amerikanske bandet (med Jim Lindsay og Mike Snowden) og det norske bandet? Hva er de viktigste forskjellene mellom de ulike utgavene?

Hilarie: Når vi jobber sammen, bare vi to, så jobber vi kjapt, og er kanskje ikke så oppmerksomme på detaljer. Når vi arbeidet med Jim og Mike, så var det oss slik vi var etter å ha turnert «Songs About the Ocean». Vår nyeste line-up er oss, med større grad av en idé om hva vi vil ha, mer tid å gjøre det på, og mye innspill og bidrag fra alle.

Bandet hadde en veldig lang pause før dere nå kom sammen igjen. Fortell om det.

Hilarie: I slutten av 2005, fikk Per Ole og jeg vår sønn, Anders. Det var et travelt år! Etter det, syntes jeg det var hardt å dra på turné med The Apples in Stereo siden min eldste sønn Max begynte på barneskolen, og Anders var så bitteliten. Pluss at det var anspent på grunn av bruddet med Robert. Så, jeg sluttet i The Apples in Stereo. Det fungerte veldig bra, fordi når The Apples In Stereo turnerte, så var Per Ole og jeg der for Max. Per Ole og jeg hadde begge fulltidsjobber på Universitetet, og jeg satte meg på skolebenken igjen for å fullføre en grad. Det var vanskelig å finne tid til musikk når jeg var så opptatt. Men vi gjorde til slutt det, og vi begynte å spille inn, men ting tok en mørk vending med folka som vi spilte med, så vi ga det opp og lagde en bunke med demoer som ble utgitt som en samling på Jigsaw. Nå som vi bor i Norge, Anders går på ungdomsskolen og Max er på Universitetet, har vi masse tid til å lage musikk. Vi nyter fordelene av å bo i et åpnere samfunn, med rikelig med ferie, balanse mellom jobb og arbeid, ikke noe stress med helseforsikringer osv. Det gjorde det enklere å være kunstnerisk igjen. Vi har allerede påbegynt 8 sanger til en ny skive!

Kan dere fortelle om hverandres musikalske styrker og roller i The High Water Marks?

Hilarie Sidney, vokal, gitar, keyboard, Magnus orgel, trommer

Per Ole Bratset, vokal, gitar

Hilarie: Per Ole kan komme opp med de mest catchy melodier ut av luften. Du kan gi ham en grunnleggende akkordrekke, så lager han noe skikkelig fengende over det. Han er også veldig flink til å bygge videre på mine ideer og utvikle de videre til det bedre. Gitarmelodier også. Han synes å hente de to ut av lufta. Jeg aner ikke hvordan han får det til.

Per Ole: Hilarie er en utrolig god låtskriver! Hun skriver det meste av tekstene til bandet. Hun kan ofte komme opp med tre-fire låter på en kveld, men hun har temmelig høye standarder for hva som ender opp på skive. Hun er også en kjempeflink gitarist, selv om hun ikke mener det selv. Og selvsagt en sinnsyk trommis med et helt unikt sound. Jeg kan fortsatt ikke tro at jeg er i et band med henne!

Hilarie: Per Ole er en utrolig gitarist. Det var noe av det første som jeg merket meg da jeg hørte hans band, Palermo. Den fyren kan shredde! Haha. Men han har også et sinnsykt øre for melodi. Jeg elsker stemmen hans … Jeg synes han er en virkelig god sanger. Han kan også spille bass, orgel, osv. Han gjorde det bare ikke denne gangen siden vi hadde så mange andre som gjorde det. Jeg mener utvilsomt at Per Oles sanger er de beste.

Logan Miller, bass, gitar

Per Ole: Da vi besøkte Logan i Kentucky sommeren 2019, inviterte han oss til å ta opp et par låter sammen med han. Det ble ganske fort klart at det ble The High Water Marks. Logan passer inn som hånd i hanske. Det er Logan som må få æren for å ha dratt i gang denne skiva. Han skjønner musikken så godt. Vi bestemte oss for at han skulle spille bass, men han spiller også en god del gitar på «Ecstasy Rhymes» også. Også spiller han trommer på to av låtene.

Øystein Megård, trommer, backing vokal, mellotron, rhodes, wurlitzer, omnichord, farfisa CX3, keyboard, perkusjon, 12-strengs gitar, stylofon CF70

Per Ole: Vi hadde lyst til å spille et par konserter da vi re-utga «Polar». Øystein ga jo ut den skiva på Wonderful & Strange og sa han godt kunne prøve seg på trommer. Lite visste vi at han var sinnsykt flink. Han spilte jo alle de spinnville tromme-greiene fra «Polar» allerede på første øving! Vi var veldig gira for å si det mildt. Han er jo multiinstrumentalist da! Så til de grader. Det var Øystein som fikk orden på skiva vår og fikk den over målstreken. Han mikset jo hele greia også. Logan fikk startet skiva, Øystein avsluttet den.

Kan dere også si noe om valget av gjester og hva de har tilført til plata?

Jan Tore Megård, rytmegitar (også med i The Sideways og Soup. red.anm.)

Per Ole: Jan Tore er en sinnsykt artig fyr som vi har kjent lenge. Faktisk mye lengre enn Øystein (broren). I tillegg til å spille litt gitar på den nye skiva, er han i dag med og spiller live-bass sammen med oss!!! Men han kan jo spille hva som helst egentlig, Topp type!

Gunnhild Bratset, gitar

Per Ole: Søstra mi var med oss til USA. Hun hang sammen med oss da vi tok opp et par av låtene i studioet til Logan. Vi ville at hun skulle spille solo på en av de og det ble «Can You.» Gunnhild kan rippe skikkelig ‘a la J Mascis, selv om det er black metal som er sjangeren hennes. Hun spiller gitar i Enthral. Gunnhild har sinnsykt peiling på musikk og liker å fikse på gitarene våre som vi ikke visste trengte service.

Hunden Darwin, bjeffing

Hilarie: Darwin var Logans hund. Han var alltid med oss når vi spilte inn, og var på mange måter en del av innspillingen. Du kan høre ham bjeffe på «Ode to Lieutenant Glahn». Dessverre, så døde han kort tid etter at vi var der og spilte inn.

Hvorfor har dere valgt albumtittelen «Ecstasy Rhymes»/ ekstase rim og hva vil dere kommunisere med det?

Per Ole: «Ecstasy Rhymes» var navnet på en låt jeg skrev for Palermo. Jeg likte tittelen og brukte den igjen. Det er kanskje litt tribute til Spacemen 3 og deres «Ecstasy Symphony». Det kan også ses på som noe en kan kalle en samling låter som får en til å føle seg ekstatisk. Det var i alle fall en sinnsykt positiv opplevelse å lage denne skiva og vi håper det høres.

Ja, musikken deres kan være ganske ekstatisk og euforisk til tider.

Per Ole: Takk!

Noen av låtene; «Pepin Le Bref», «Pretending to be Loud», «Satellite», «Accidental on Purpose» og «Can You» var med på CD-en «Pretending to Be Loud» som kom i 2012 på plateselskapet Jigsaw Records. Da innspilt bare av Hilarie Sidney og Per Ole Bratset.

Hvorfor har dere valgt å spille inn disse på ny og hva er den viktigste forskjellen mellom de ulike versjonene?

Hilarie: Noen av disse låtene ville jeg virkelig at det skulle bli mer ut av enn det som de var, men vi ville bare få ut noen sanger. På mange måter en lettelse etter at vi var igjennom en vanskelig periode med noen av de folkene som vi prøvde å spille inn med. Så, planen min har alltid vært å gjøre de på ny om vi fikk sjansen til det.

Per Ole: «Pretending to Be Loud» er jo egentlig bare en samling med demoer. Vi ser ikke på den som en offisiell plate. Så vi følte definitivt at noen av de låtene behøvde et nytt liv.

Per Ole Bratset står for albumkunsten sammen med Logan Miller. Fortell om valget med å gjøre ting selv og tegningene til Per Ole.

Per Ole: Det var jo for å få kontinuitet med de to andre skivene egentlig. Jeg foreslo å bruke et bilde først, men de andre ville ha et cover som var i samme gate som de to andre skivene. Det er jo artig å lage noe som er litt interessant å se på mens du lytter. At du kan finne nye detaljer etter hvert. Jeg er ikke kjempefan av minimalisme. Det bør være litt psykedelisk! Det var jo helt sinnsykt at Logan er så god på design. Han limte alt sammen skikkelig bra! Logan driver til daglig Giant Robot Co. som trykker t-skjorter og alt annet. Han er et multitalent! I tillegg til layout på albumet stod han for fotoet på baksiden som er av fjellet ved huset vårt i Sunndal.

Alle låtene med unntak av «Some Like It Lukewarm» er skrevet av ekteparet Bratset (Hilarie og Per Ole). Hvordan er det kunstneriske samarbeidet dere i mellom?

Per Ole: Det er ikke så lett å si. De fleste av låtene skriver vi sammen, men ikke alle. Men samtidig er vi så inne i hverandres låter at det blir riktig å si at vi lager alt i samarbeid. Ingen av låtene hadde blitt som de er uten begges innflytelse. Jeg har en tendens til å dra låtene inn i dude-rock-retning en gang i blant og da er det fint å ha en partner som drar det i motsatt retning. En låt trenger ikke for mange arrangement eller fancy brekk. En låt trenger ikke 4-5 refreng kun fordi du har diktet opp en catchy melodi eller en setning du er fornøyd med.

Hva er fordelene og ulempene med å ha sin nærmeste som kunstnerisk samarbeidspartner også? Hvordan har det vært for de andre i bandet med to så tett sammenknyttede kjernepersoner?

Per Ole: Hvordan det har vært for de andre medlemmene er vanskelig å si. Men håper at vi er ok å jobbe med. Vi er jo enige om det meste musikalsk da! Jeg syns det er mest fordeler med å dele kunstnerisk visjon med sin nærmeste. Hadde Peter Criss hatt det samme, hadde han sluppet å skrevet «Beth».

Hva er det som kjennetegner Per Oles låter kontra Hilaries låter og vice versa?

Hilarie: Jeg synes at Per Oles er bedre. Men som han sier, vi jobber mye med hverandres ideer, så det kan være vanskelig å skille de fra hverandre i blant.

Per Ole: Hilarie sine er bedre! Men det flyter jo litt sammen også. Hun skriver deler av mine og jeg kan f.eks. skrive et refreng til en av hennes. Så det er litt vanskelig selv for oss å huske hvem som lagde hva. Jeg har mer en tendens til å overskrive en låt da Hilarie er bedre til å komme ned i essensen av hva en låt trenger.

Hilarie, hva er ditt forhold til Knut Hamsuns «Pan» og Løytnant Glahn og hva det var som fikk deg til å skrive en låt om ham?

Hilarie: Jeg begynte å studere med sosiologi som mitt hovedfag på skolen, men byttet til Norwegian Studies på The University of North Dakota. En av klassene mine var en undersøkelse av Hamsuns litteratur. Det var ett av mine favorittfag. Han var briljant, og det er så trist at han endte opp på gal side av historien. Jeg skrev om Glahn og hans kamp med tradisjonell maskulinitet i en forandringens tid. Glahn havner i trøbbel med sine altfor maskuline reaksjoner på Edvarda og hennes friere. Edvardas kjærlighet til legen gjør ham rasende på grunn av doktorens fysiske handikap. For meg er det veldig relevant til og med nå. Jeg er glad i hans karakter. Da vi skrev våre avslutningsavhandlinger, ble vi spurt om å gjøre noe kreativt også. Jeg valgte å skrive en sang om Løytnant Thomas Glahn.

Ryktene forteller at du også har skrevet en låt om Hedda Gabler. Hva er det som fascinerer deg ved den norske litterære kanon eventuelt Ibsen og Hamsun spesifikt? Har du andre norske favorittforfattere?

Hilarie: Jeg tok også litteraturundervisning om Ibsen. Ibsen var så spennende og forut for sin tid. Hans protagonister er så moderne, selv i dag. Det var samme opplegg som med Hamsun, så etter at vi hadde gjort slutteksamenene, ble vi spurt om å bidra med noe kunstnerisk og jeg skrev om Hedda Gabler. Ibsen og Hamsun er begge giganter i litteraturen. Jeg synes det er interessant og litt tragisk hvordan Hamsun ødela sitt ettermæle ved å være en tilhenger av Hitler. Han ville vært like feiret som Ibsen om det ikke var for det. Han var utrolig forut for sin tid. Det var de begge. Det er mange norske forfattere som jeg virkelig liker. Dag Solstad, Merethe Lindstrøm, Knausgård. Jeg holder på å lese boken «Vi er fem» av Matias Faldbakken og synes at det er en veldig morsom bok. Det er de som jeg kommer på her og nå, men jeg vet at det egentlig også er flere.

Nå har jeg samlet noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om deres forhold til.

Indierock

Hilarie: En del av min tidlige ungdom, og identitet. Litt på en sprø måte kanskje på grunn av måten vi startet Elephant 6 og hele vår hjemmelagde DIY (gjør det selv) estetikk.

Lo-fi

Hilarie: Samme som over egentlig. I begynnelsen benyttet The Apples in Stereo en fire-spors opptaker til å spille inn vår første EP. Vi ville at det skulle låte ambisiøst og frodig og Beach Boys-/Beatles-aktig samtidig som det var lo-fi av nødvendighet. Men du vet, tidlig Beatles og Beach Boys ble spilt inn med fire-spors opptaker. Riktignok et stort rørhjul til 4 spor med en fancy mixer konsoll. Det var vår tanke. Vi benyttet The Beatles’ innspillings-notatbok mye.

Per Ole: Definitivt det jeg hørte mest av på 90-tallet: Sebadoh, Guided by Voices, Pavement, Royal Trux osv….

Neo-psychedelia

Hilarie: Elsker psykedelia. Det er noe som jeg virkelig koser meg med, fra 1960-tallet til i dag.

Per Ole: Denne er ny for meg. Men tipper det er Tame Impala eller noe slikt?

Powerpop

Per Ole: Av en eller annen grunn tenker jeg Yum Yums her, men det er da ikke feil sikkert! Big Star?

Hilarie: Powerpop er gøy og sprer glede. Det er alltid gøy å sette på powerpop, eller å forsøke å lage en powerpop-sang når du er i dårlig humør.. haha.

Fuzz

Hilarie: En verden uten fuzz er en mindre spennende verden.

Per Ole: Jeg elsker Fuzz! Det høres bra ut på alt. Litt som audio-tabasco?

Harmonier

Hilarie: Vakkert tekstur, og noe som gjør låter bedre.

Godlynte, hjertevarme melodier

Hilarie: Noe som kan hjelpe på humøret og generelt skape gode følelser.

Musikalsk oppfinnsomhet

Hilarie: Noe mystisk, som man er heldig når man finner. Det er ansvarlig for den beste perioden i livet mitt.

Å se etter lyset i mørke

Hilarie: Å huske på at solen kommer tilbake. Å senke skuldrene, fortsette å stå på og forbli positive. Ikke grave seg ned i mørket. Spre positivitet så mye som du kan. Verden trenger det. Vi behøver det.

Per Ole: Viktig i mørketiden. Og viktig i tiden vi lever i. Å se etter positive ting i hverdagen. Det er blitt så normalisert å være barnslig og kjip. Få en surpromp til å smile tilbake!

Syd Barrett

Per Ole: Elsker den første Pink Floyd og solo-skivene til Barrett. Rart at Pink Floyd gikk fra noe av det mest eksperimentelle og interessante til blazer-rock og referanse-musikk for Hi-Fi.

The Apples in Stereo

Hilarie: Hvor jeg ble voksen og hvor jeg tilbragte årene fra jeg var 20 til 36 år gammel. Det som gjorde meg til den personen som jeg er i dag.

Elephant 6

Hilarie: Å realisere en drøm og en estetikk til noe håndfast.

«Songs About the Ocean» (2004)

Hilarie: Å være gira på samarbeid, beundre hverandres jobb, bli gode venner, bli forelsket og alt som følger med det.

Per Ole: Gode minner! Vi startet skiva som gode venner og avsluttet den som samboere!

Overfølsomhet / Angst

Hilarie: Jeg har mye angst og kan være overfølsom. Jeg sliter med depresjoner. Det går hånd i hånd, vil jeg tro. Men det kan være verdifullt i den kreative prosessen, om du klarer å balansere det og ikke la det tippe for mye over på noen side.

Platen er spilt inn i Milford Studio med noe tillegg i Dora, Pil og Pub, Sitt Eget Studio og Bratset Manor. Fortell om dette lokalet og selve innspillingsprosessen og hvordan rommet/rommene har preget det musikalske uttrykket som vi finner på plata.

Per Ole: Ingen av disse stedene er studio da. Milford Sound er et soverom, Dora, Pil og Pub er øvingslokalet vårt på Dora i Trondheim, Sitt Eget Studio er stua til Øystein og Bratset Manor er huset til Hilarie og meg. Så ingen av disse stedene er tradisjonelle steder å ta opp musikk. Men jeg syns at alle de forskjellige sporene fra de forskjellige lokasjonene hadde noe særegent og uperfekt ved seg som en kanskje ikke får i et sterilt studio. Hundebjeffing og barn som roper i bakgrunnen og slike ting. Det var en spesiell prosess. Hilarie og jeg tok opp sammen med både Logan og Øystein, men de to har aldri fysisk møttes. Men det funket så godt likevel. Vi hadde en band-chat for opptakene og en morgen våknet jeg og så at Logan og Øystein hadde vært oppe hele natten og diskutert trommelyd. Jeg er veldig glad jeg slapp den diskusjonen, hehe.. men det tydet på at dette fungerte og at det var veldig mye lidenskap involvert i dette prosjektet!

 

Albumet «Polar» som ble sluppet i 2007 på CD ble også gitt ut for første gang på vinyl i fjor. Fortell om det.

Per Ole: Det var en idé vi hadde da vi bestemte oss for å starte med band igjen. En måte å komme inn i det igjen. Øystein ville gi ut «Polar» på LP og få «Songs About the Ocean» ut på strømmetjenester. Vi var ganske fornøyde med «Polar» og følte den fortjente en vinylutgivelse.

Kan dere si litt om plateselskapene deres?

Wonderful & Strange Records

Per Ole: W&S blir drevet av Øystein og Jan Tore Megård. Vi likte jo labelen fra før siden de gir ut The Sideways som vi digger. I tillegg så gir de ut Kings of the Valley og Singing Swords. De gir ut en eksklusiv norsk utgave av «Ecstasy Rhymes» som kun kommer ut i Norge, da Minty Fresh har resten av verden.

Minty Fresh

Hilarie: Josh Bloom fra Fanatic Promotion, vår publisher for denne platen (og «Songs About the Ocean»), førte oss sammen med Minty Fresh. Jeg sendte ham rå-opptak, og slutt-masteren når vi var ferdige, og han kontaktet Minty Fresh fordi han mente de skulle passe bra for oss. Jeg har likt Minty Fresh helt tilbake til 1990-tallet da de ga ut Papas Fritas, som turnerte sammen med the Apples in Stereo.

Hvordan har dere blitt rammet av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Hilarie: Jeg fant det veldig irriterende i starten. Jeg er astmatiker og får bronkitt og lungebetennelse ganske fort, så jeg ble redd. Men det verste var at Max ikke kunne komme hit fra USA. Like før nedstengningen var både jeg og Per Ole skikkelig influensasjuke. Nå undrer jeg om vi kan ha hatt Covid. Jeg hadde mange av symptomene. Jeg rev også av et leddbånd i tommelen og ventet på kirurgisk behandling, noe som var veldig usikkert i og med Covid. Å være hjemme var absolutt fint da. Jeg er ikke en veldig sosial person i utgangspunktet, så vi spilte inn musikk, leste og så på TV. Ganske som vanlig. Vi måtte jobbe hjemmefra på dagtid (aller mest Per Ole). Vi er begge så heldige å ha jobb i kommunen og ble ikke permittert eller noe sånt. Akkurat nå er min mor skikkelig sjuk av Covid og er lagt inn på sjukehus. Det er forferdelig å ikke kunne dra å besøke henne.

Kan dere til slutt velge 12 låter som på en eller annen måte har vært til inspirasjon for The High Water Marks.

Broadcast: America’s Boy

Umulig å ikke høre masse på Broadcast. Vakker musikk med perfekt lyd.

Neil Hagerty: Out of Reach

Vi hørte så mye på denne da den kom ut! Sangstemmen hans og gitarlyden, en klassiker som gikk helt under radaren. «Rockslide» fra samme skive også, helt sykt bra!

Guided by Voices: Huffman Prairie Flying Field

Den siste låta på det som skulle være den siste GBV. De lagde selvsagt mange flere plater, men om dette hadde vært svanesangen, hadde det vært den perfekte låta for noe slikt. Sinnsyk låt.

David Kilgour: Today Is Gonna Be Mine

David Kilgour fra The Clean. En perfekt poplåt med stor lyd!

Dinosaur Jr.: The Lung

Denne låta har alt! Den er livet! Fuzz, bråk, melodi, verdens beste solo… alt!

Royal Trux – The Spectre

Vi har alltid likt Royal Trux og særlig skiva «Cats & Dogs». Det er musikk fra en annen planet. Ingenting sitter liksom sammen, men alt passer sammen likevel. Svart magi!

Velvet Underground: White Light/White Heat

Rart at dette kom ut i 1968. Så mye vakkert bråk! Umulig å velge en låt fra denne skiva. Den henger så godt sammen som en helhet.

Camera Obscura: Let’s Get Out of This Country

Vakker pop, med litt ABBA-twist!Den har den litt empty dancehall-feelingen, som fungerer så utrolig bra med denne låta. Hele denne skiva er helt super!

Teenage Fanclub & Jad Fair: Love’s Taken Over

Så vakkert at det nesten gjør vondt. Så enkelt og perfekt!

ABBA: SOS

Monumental pop! Verdens beste roadtrip-låt. Skulle ønske vi kunne lagd noe slik!

The Beths: Great No One

Ganske nytt bekjentskap. Så bra! Skikkelig powerpop!!!!

Ty Segall: Feel

Så catchy at det er kriminelt! Utrolig fyr! Han er jo nesten like produktiv som Robert Pollard. Denne låta er fra «Manipulator» som er favoritt i Bratset-huset.

 

 

The High Water Marks – Ecstacy Rhymes (2020)

 

The High Water Marks – Polar (2007)

 

The High Water Marks – Songs About the Ocean (2004)

 

The High Water Marks – The Trouble With Friends (2020)

 

The High Water Marks – Award Show (2020)

 

The High Water Marks – Can You (2020)

 

The High Water Marks – Can You (Ferske spor uke 40/2020)

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.