1980 – starten på det gylne tiåret
I 1980 fortsatte post-punk og new wave-bandene å fosse sterkt fremover, både Joy Division, The Cure, The Fall, Magazine, Japan og XTC var i toppform, mens noen gamle punkere fremdeles klorte seg merkbart fast. I tillegg begynte synthpop-bevegelsen for alvor å røre på seg, veteraner som Ultravox fikk godt selskap av OMD, The Human League og Visage. I England fikk vi også en ny runde med heavy metal, nærmere bestemt New Wave of British Heavy Metal, eller NWOBHM om du vil, den gamle tungrockgarden ble med ett utfordret. Og så var det noen gamle travere som gikk inn i sitt verste tiår noensinne, Bob Dylan og Neil Young var to av dem. I tillegg begynte det endelig å skje noe i Norge, noen få frø hadde blitt sådd i 1979, men nå kunne vi omsider høste fruktene. Jeg har sagt det mange ganger før, 80-tallet bydde på mye skambra musikk, 1980 var intet unntak.
XTC – Black Sea
Selv om jeg liker «Drums and Wires» hakket bedre, fortsatte XTC den gode trenden med «Black Sea», hvor du finner knallsterke låter som «Respectable Street», «Generals and Majors» og popperfeksjonen «Towers of London». Et par snåle låter drar litt ned på helheten, «Travels In Nihilon» f.eks., men ellers leverer «Black Sea» absolutt godsakene. Colin Moulding slipper bare til med to låter her, i motsetning til fem på «Drums and Wires», om det skyldes sjalusi fra Partridge etter hiten med «Making Plans for Nigel» kan det bare spekuleres i.
The Fall – Grotesque (After the Gramme)
Året før klemte The Fall til med to album og starten på en fruktbar og lang karriere var i gang, men det er først på «Grotesque (After the Gramme)» vi kan si The Fall virkelig begynte å finne formen. Med to gitarister og to trommiser dundret de avgårde og pumpet ut nydelig post-punk, men også sin egen variant av rockabilly og krautrock. Jeg har uttrykt min store kjærlighet for denne gruppa flere ganger tidligere, og vil sterkt hevde at selv om de gjerne ikke er for alle har du venner for livet hvis du først faller for dem.
Joy Division – Closer
Uendelig forbundet med at Ian Curtis tok livet sitt bare et par måneder før «Closer» kom ut, men albumet er selvfølgelig mye mer enn det. Joy Division er for mange det viktigste post-punk bandet i historien, det er selvfølgelig feil, Wire er bedre. Men det er ingen tvil om at de er et sentralt og viktig band. Jeg har i alle år satt «Unknown Pleasures» (1979) høyere, den har flere umiddelbart fengende låter og Curtis’ vokal er mer intens, alltid bra med litt brøling. På den annen side kan man kanskje si at «Closer» er mer vellykka kunstnerisk sett, den har et sound og uttrykk som fremstår som mer fullendt. Sonisk sett føler jeg den forteller en historie som åpner med Stephen Morris’ pulserende tromming (fy flate så stødig og presist han er!) i «Atrocity Exhibition», og avsluttes vakkert og rolig med «Decades» hvor Bernard Sumner spiller sørgmodig på en sjøsyk synthesizer. En bauta i rockehistorien.
The Cure – Seventeen Seconds/Boys Don’t Cry
Allerede på album nummer to fant The Cure frem til seg selv. Debuten «Three Imaginary Boys» (1979) var for poppete og sprikete i lydbildet til å definere det som kom til å bli selve sounden til The Cure første halvdel av åttitallet, nemlig dystert og blekt, eller deppemusikk, som mange kom til å kalle det. En annen viktig endring på «Seventeen Seconds» var nykommeren Simon Gallup, hans basspill på «A Forest» er jo et av høydepunktene i hele The Cures karriere, for ikke å snakke om den rocka stilen med gitaren langt nede på låret. Heftig. Det snakkes gjerne om at oppfølgeren «Faith» (1981) og «Pornography» (1982) utgjør en slags trilogi, er ikke så viktig for meg egentlig, alle tre er uansett klassikere. Nevner også kjapt at «Boys Don’t Cry» kom ut samme året, tanken var visstnok å booste markedet utenfor England, den hadde med åtte låter fra debuten, pluss singlene «Killing an Arab,», «Jumping Someone Else’s Train» og «Boys Don’t Cry»+ b-siden «Plastic Passion». Jeg digger fremdeles The Cure, har alle albumene til og med «Wish» (1992).
Siouxsie and the Banshees – Kaleidoscope
Brått ble bandet halvert og inn kom Budgie (Slits), Steve Jones (Sex Pistols) og John McGeoch (Magazine) til unnsetning. Resultatet ble et kvalitetsmessig kvantesteg fra den rimelig slakke forgjengeren «Join Hands» (1979) og Siouxsie and the Banshees var tilbake i gamet igjen. Albumet åpner sterkt med «Happy House» og slipper egentlig ikke taket i deg før det rundes av med «Skin» førti minutter senere. Mitt første møte med Siouxsie var gjennom livealbumet «Nocturne» (1983), hvor Robert Smith fra The Cure var med for anledningen, og der var det en rå versjon av nettopp «Happy House». Etter det skaffet jeg meg minst 5-6 album. Spiller dem jevnlig.
Bauhaus – In the Flat Field
Tenk å gi ut en nesten ti minutter lang sang som første singel, det er rimelig ballsy, men det var akkurat det Bauhaus gjorde med «Bela Lugosi’s Dead» i 1979. Det hjalp ikke så mye dessverre, låten kom ikke en gang inn på listene i England, men historisk sett fikk den status som den første gothutgivelsen, og det er da noe. Året etter fulgte de imidlertid opp med albumdebuten «In the Flat Field» og gikk til topps på indielistene. Bauhaus er hakket hardere og mørkere enn The Cure og Siouxsie and the Banshees, lydbildet er mer kantete og aggressivt. Vokalist Peter Murphy sprer selvfølgelig ekstra uhygge med hans desperate måte å synge på, hvor han nærmest vrenger stemmen i et slags torturert primalskrik. Oppfølgeren «Mask» (1981) var også god, men jeg liker aller best «In the Flats Fields» mørke studie i desperasjon og ensomhet.
Swell Maps – Jane from Occupied Europe
Det er i overkant med 6 instrumentallåter av totalt 13 spor, men av Swell Maps’ to studioalbum er det samtidig dette albumet som vokser mest for hver gang. De ulike lagene som ligger og vaker under oppdages gradvis, og plutselig avdekkes f.eks. en saksofon langt bak i lydbildet, som den elleville soloen på «Let’s Buy a Bridge», en av mine favoritter. Saksofon var for øvrig lite populært i punkmiljøet, men etter hvert viste det seg at det ble mer og mer brukt blant post-punk/new wave-folket, noe Magazine er et godt eksempel på.
Magazine – The Correct Use of Soap
Magazine brukte selvfølgelig mye annet enn saksofoner, Dave Formulas keyboard/piano og Barry Adamsons rullende basspill er bærebjelken i Magazines lydbildet, for ikke å snakke om John McGeochs eminente gitarspill. De er litt lystigere til sinns her gutta, eller Howard Devotos tekster er like skarpe og bitende som før, men hvor «Secondhand Daylight» fra året før var tung og dyster har de her skrudd på pop-genet, de har til og med damer som korer! Ellers er jo høydepunktet «A Song from Under the Floorboards», en destillert utgave av Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskijs «Opptegnelser fra et kjellerdyp».
Tuxedomoon – Half-Mute
Apropos saksofon, hvis du verken liker saksofon, fiolin eller trommemaskiner, kan det muligens være krevende å høre på «Half-Mute». Hvis ikke, vil det derimot åpenbare seg et fascinerende univers. Et univers som inneholder et bredt og variert spekter av stemninger, både tekstlig og musikalsk. «Half-Mute»-universet rommer dystre, mørke og en smule urovekkende atmosfærer, der det handler om isolasjon, ensomhet, angst, fremmedgjøring og mye, mye mer. Samtidig er uttrykket full av pondus. Tuxedomoon blander inn elementer fra flere kunstarter, og kombinerer gjerne elektroniske lydkulisser med teater, film og operaaktige sekvenser. Sjansen for at du blir sugd inn og trollbundet er STOR.
The Teardrop Explodes – Kilimanjaro
Julian Cope (du vet han med druidene som liker å leke skilpadde) er en eksentriker og original, som kanskje tok litt for mye syre, men lagde knakende god musikk likevel. Aller best var han på «Kilimanjaro», The Teardrops Explodes’ debutalbum som føyer seg fint i rekken av klassiske post-punk/new wave-utgivelser. Julian Cope lagde både fengende poplåter, noe «Treason» er et god eksempel på, men også nervy og småpsykeliske låter, som f.eks. «Bouncing Babies» med den herlige strofen: «I was a bouncing baby/Now I’m a bouncing bomb/So won’t you come and diffuse me/Before I kill someone». Opprinnelig var ikke singelen «Reward» med på albumet, men finnes på flere senere utgivelser, en klassiker med nydelig jagende blåsere og godt driv.
Echo & the Bunnymen – Crocodiles
Mitt første albumkjøp med Bunnymen var en liten skivebom. Jeg hadde forelsket meg i «Bring on the Dancing Horses» fra filmen «Pretty In Pink» (1985) og tenkte, hey, kan de lage så gode låter burde den nye skiva være like god. Vel, det var den ikke, «Echo & the Bunnymen» (1987) var en stor skuffelse den gang, og jeg har ikke hørt noe særlig mer på den siden, noe jeg sikkert burde, tenker jeg akkurat nå. Uansett, «Crocodiles» er en helt annen bag, her er de helt på hugget og skapte en klassiker på første forsøk.
The Sound – Jeopardy
The Sound var et av disse bandene som tilsynelatende lignet litt for mye på Joy Division og Echo & the Bunnymen, og derfor falt mellom to stoler og druknet altfor fort. Men hvis du hører på The Sound i dag, er det både trist og urettferdig å tenke på, «Jeopardy» er nemlig en skammelig bra plate, for ikke å snakke om oppfølgeren «From the Lions Mouth» året etter. Vokalist Adrian Borlands første band The Outsiders var faktisk det første punkebandet til gi ut en LP på egen hånd, «Calling On Youth» i 1977. Okke som, med The Sound beveget Borland seg bort fra punken og gled rett inn i den tidsriktige post-punken.
U2 – Boy
Jeg var rimelig opptatt av U2 på et tidspunkt, det var rundt når «The Unforgettable Fire» (1984) kom ut, og «Pride» ble spilt på Sky Channel i et bankende kjør. Det var likevel «Boy», og ikke minst «War» (1983) jeg hørte aller mest på, og livealbumet «Under a Blood Red Sky» (1983). Eller det vil si, jeg tok opp lyden fra VHS direkte fra TV’en på kassett, den hadde flere låter enn plata. Det var selvfølgelig ræva lyd, men man var ikke så kresen som tolvåring. «War» har gjerne større hiter enn «Boy», men jeg liker godt den skitne lyden og råheten, pluss at The Edge ikke har blitt så jækli forelska i sitt eget gitarspill enda. Det frenetiske klokkespillet på «I Will Follow» kan jeg godt leve uten dog, da svinger den mye bedre på livealbumet.
Simple Minds – Empires and Dance
Har aldri klart å like Simple Minds, men nå er de i alle fall tatt med ut av respekt for de som gjør.
The Monochrome Set – Strange Boutique/Love Zombies
The Monochrome Set er en underkjent gruppe, en slags britisk hemmelighet som kriminelt sjeldent nevnes i post-punk/new wave-kanonen. «Strange Boutique» og «Love Zombies», begge utgitt i 1980 med et halvt års mellomrom, er to herlige album med kantete og nervøse new wave, og tekster full av klassisk tørrvittig britisk humor. «Love Zombies» er mest fullendt, sjekk ut låta «Adeste Fideles» så skjønner heller ikke du hvorfor den ikke toppet hitlistene i 1980.
The Psychedelic Furs – The Psychedelic Furs
Band som Wire, Joy Division og The Fall var gjerne mer nyskapende, og det er vanskelig å ta fra dem den enorme innflytelsen de har hatt i etterkant, men Furs var et sentralt band i britisk post-punk-historie. For meg tapte de momentum etter de to første albumene, de ble glattere og strømlinjeforma og mistet den rufsete stilen de hadde på debuten. De var ikke så gode til å spille, visste ikke når de burde holde tilbake og slippe andre instrumenter til. Alle slåss om oppmerksomheten, trøkket til, og det oppsto en vakker form for kaos. «The Psychedelic Furs» svinger like godt i dag som for førti år siden.
Young Marble Giants – Colossal Youth
Young Marble Giants oppsto i kjølvannet av punken i 1978 i Wales, og blir ofte puttet i post-punk-sekken. Men de ligner ikke på noe annet; de har verken aggressiviteten til Gang of Four eller støyen til Wire. Uttrykket til YMG er sparsommelig, enkelt og tilsynelatende primitivt, og kan nærmest betraktes som en sjanger i seg selv. I en tid hvor det nærmest var forventet at man skulle slå seg selv på brystet og skrike ut sinte budskap, gjorde YMG det motsatte, presenterte budskapet stille og sakte, strippet ned til essensen. Young Marble Giants var sinte de også, men på en raffinert og intelligent måte.
Colin Newman – A-Z
Wire var på dette tidspunktet oppløst, men hovedvokalist Colin Newman trakk et overraskende godt soloalbum opp av ermene kort tid etter. Ok, for ordens skyld, det var tenkt som et fjerde Wire-album, og trommis Robert Gotobed er med, men plateselskapet likte ikke det de hørte og droppet det. Newman kjørte heldigvis på allikevel, for «A-Z» er et originalt og særegent album man absolutt bør høre. Uten at jeg visste hvem verken Wire eller Newman var, hørte jeg låten «Alone» med This Mortal Coil i 1986 og har hatt den som en stor favoritt siden. Originalen dukket også nokså uventa opp i filmen «The Silence of the Lambs» (1991), den lå litt langt bak i lydbildet så det var ikke så lett å kjenne igjen, men det var et digg øyeblikk.
The Feelies – Crazy Rhythms
«Crazy Rhythms» er definitivt The Feelies største bragd. De har riktignok noen låter som tar tittelen litt for bokstavelig; «Forces at Work» og tittelsporet varer i over 6 minutter hver, og de trommer avgårde som om det var deres siste sjanse til å banke inn hva plata heter. Låtene er ikke dårlige, men de hadde trengt å trimmes ned. Ellers er mine favoritter «The Boy With the Perpetual Nervousness», «Fa Cé-La», «Loveless Love», «Original Love», og «Moscow Nights». Her faller alt på plass; de kantete gitarene, det frenetiske tempoet og Glenn Mercers dype og mørke Lou Reed-liknende vokal. Er jo også gøy å høre The Beatles’ «Everybody’s Got Something to Hide Except Me and My Monkey» i en spinnvill versjon. Det er ikke den beste sangen The Beatles har laget, men The Feelies gjør en hederlig innsats, og greier kunststykket å lage en bedre versjon enn originalen.
Pere Ubu – The Art of Walking
Etter å ha levert tre mesterverk på rad gikk Pere Ubu på en liten smell, og hvis du ikke trodde de kunne blir særere motbeviste de det på «The Art of Walking». Jeg elsker jo dette bandet, så jeg finner noe å glede meg over uansett, om det så er å høre David Thomas grynte og hyle, eller frenetisk lyder utført på theremin og andre synth-duppeditter. Ellers har de utrolig nok lagd en ganske streit popsang! «Horses» er en sjeldent melodiøs låt hvor David Thomas ikke synger, Mayo Thompson har overtatt jobben, og han synger kanskje ikke så veldig bra, men det kler låten og funker overraskende godt.
Devo – Freedom of Choice
Har du hørt Devos spinnville versjon av The Rolling Stones’ «(I Can’t Get No) Satisfaction»? Hvis ikke har du noe godt i vente, du finner den på debuten «Q: Are We Not Men? A: We Are Devo!» (1978) sammen med andre perler som «Mongoloid» og «Jocko Homo». På «Freedom of Choice» finner du derimot knallgode «Whip It», «Girl U Want» «Gates of Steel» og tittelsporet naturligvis. Debuten er nok sterkere, men Devo greide overgangen til et mer streitere synthpop-land ganske så fint, og det er jo grenser hvor lenge de kunne opprettholde den frenetiske new wave-stilen uten å kollapse. Ohio kan uansett være stolte av å ha fostret to så originale band som Pere Ubu og Devo.
Captain Beefheart & the Magic Band – Doc at the Radar Station
Første gang jeg hørte «Trout Mask Replica» (1969) av Beefheart, var min første innskytelse å skru av etter et knapt minutt var gått, herregud for noe masete og grusomme greier. Dette var også mitt aller første møte med Beefheart i det hele tatt så den døren ble kjapt lukket for en stund. Noen år senere fikk jeg et tips om å heller prøve «Safe as Milk» (1967), skulle være mer tilgjengelige, joda, det stemte for så vidt det. Dristet meg derfor videre til «Mirror Man» (1971), «Clear Spot» (1972), «Shiny Beast (Bat Chain Puller)» (1978) og altså «Doc at the Radar Station». Mange av låtene er nyinnspillinger fra Trout Mask-perioden, men langt i fra så krevende, snarere tvert i mot er det en rå liten rakker som svinger godt. «Trout Mask Replica» har jeg til dags dato bare hørt igjennom én gang, men en vakker dag skal jeg forsøke igjen.
The Clash – Sandinista!
Etter et dobbelalbum, hvorfor ikke kjøre et trippelt? Ja, kom igjen gutter, vi klemmer til! Det var kanskje ikke den klokeste avgjørelsen The Clash gjorde. Kunne det vært et jækla godt enkeltalbum, et nokså godt dobbeltalbum? Ja, mange vil være enige i det, men på den andre siden, det er heldigvis ikke opp til oss å avgjøre. For selv om det er mye rart her, og absolutt en del skipbare låter, skal de ha for innsatsen. Og gnikker du lenge nok på gråstein kommer det faktisk frem litt gull av og til, noe «The Magnificent Seven», «Somebody Got Murdered», «Up in Heaven (Not Only Here)», «The Call Up» og Eddy Grant-klassikeren «Police on My Back» er gode bevis på. Eller for å si det med Joe Strummers ord: «There’s some stupid tracks, there’s some brilliant tracks. But the more I think about it, the more happy I am that it is as it is.»
U.K. Subs – Brand New Age
Var litt treige i rumpa U.K. Subs, selv om de ble dannet i 1976, slapp de ikke debutalbumet før tre år senere og regnes derfor inn under den andre punkbølgen. Når de først var på plass gikk det i rasende fart dog, i tillegg til «Brand New Age» slapp de også to livealbum dette året. Sånn har de for så vidt fortsatt frem til i dag, om kvaliteten har holdt seg er en annen sak, men her er det i alle fall god gass!
Dead Kennedys – Fresh Fruit for Rotting Vegetables
Mens The Clash var på vei ut av punken, var Dead Kennedys en av de første til å sette fyr på hardcore punk-scenen i San Francisco. Vokalist Jello Biafra var en frittalende aktivist langt ute på venstresiden, som ikke la to flate fingre imellom for å ytre seg, noe som skulle koste Dead Kennedys dyrt senere i karrieren. På debuten er både «California Über Alles» og «Holiday in Cambodia», kanskje gruppas to mest kjente låter pr. i dag.
The Flesh Eaters – No Questions Asked
Chris D. var/er eneste faste medlem i The Flesh Eaters, men han brukte flittig folk rundt seg fra L.A.-scenen, John Doe og D.J. Bonebrake fra X, Joe Nanini og Stan Ridgeway fra Wall of Voodoo (som var medskribent på tre av låtene), og på den enda mer kjente oppfølgeren «A Minute to Pray, A Second to Die» (1981) fikk han med seg Bill Bateman og Dave Alvin fra The Blasters. «No Questions Asked» er en liten råtass av et debutalbum, produksjonsmessig er det ullen lyd, men samtidig er det noe av sjarmen. Dette er ikke hardcore punk som Dead Kennedys, men skitten garage rock, pluss en dose reggae! The Flesh Eaters slapp et overraskende godt album i fjor, «I Used to Be Pretty», med samme besetning som på «A Minute to Pray, A Second to Die».
Apropos The Blasters og X så ga de også ut egne album dette året, The Blasters med rockabilly-albumet «American Music», som overhodet ikke er noe for meg, mens X slapp «Los Angeles», som jeg enda har til gode å få fot for. Ikke bli sur Victor, jeg vet du digger X.
D.O.A. – Something Better Change
Et steinkast fra Seattle (ok, 23 mil da) røsket canadiske D.O.A. opp trusestrikken til borgerskapet med debutalbumet «Something Better Change». De var kanskje ikke så hardcore, spesielt ikke hvis du tenker på hva Black Flag og Hüsker Dü drev på med på den tiden, heller mer som en skitnere utgave av Sex Pistols og The Clash. De skrudde riktignok opp tempoet på den passende titulerte oppfølgeren «Hardcore’ 81», hvor de også covret Led Zeppelin, noe som sikkert fikk enkelte til å le, mens andre gråt. D.O.A. holder fremdeles på, og selv om det bare er vokalist Joe “Shithead” Keithley igjen fra original besetningen, leverte de et ganske så stødig album tidligere i år med «Treason».
Pretenders – Pretenders
Etter litt famling som musikkjournalist for NME, ansatt i Malcolm McLarens butikk SEX, og et kortlevd bandprosjekt med Mick Jones (The Clash) fant Chrissie Hynde til slutt frem til noen (u)stødige karer og stablet Pretenders på beina. Debuten kom ut tidlig i 1980 og gikk rett inn på førsteplass i England. Og det er fullt forståelig, «Pretenders» er en råtøff plate som blander både rock, punk og new wave, med attitude og stil. Det er ikke alle tolv låtene som sitter like godt, jeg har aldri vært fan av The Kinks-coveren «Stop Your Sobbing», og altfor lange «Private Life» er trøttsom, men «Precious», «Brass in Pocket», «Kid» og «Up the Neck» veier opp i bøtter og spann.
The Police – Zenyatta Mondatta
Selv om klassikeren «Don’t Stand So Close to Me» er på albumet, er også den sykt irriterende «De Do Do Do, De Da Da Da» med. Det regnes ofte som det svakeste albumet The Police lagde, og de var ikke særlig fornøyde selv heller. Når det er sagt er det flere låter det er lett å like her, «Driven to Tears», «When the World is Running Down, You Make the Best Of What’s Still Around», «Shadows in the Rain» og «Behind My Camel», som Sting for øvrig nektet spille på. «Zenyatta Mondatta» er visstnok bare tulleord, kan bety hva som helst og ingenting ifølge Stuart Copeland. De vurderte også å kalle det «Caprido Von Renislam» eller «Trimondo Blondomina». Say no more.
The Jam – Sound Affects
Har vært inne på det før i denne bloggen, The Jam funker best for meg som et singelband, og herregud for noe singler de hadde! Men rent objektivt kan jeg likevel være enig i at de fem første albumene holder høyt nivå, og «Sound Affects» var den siste i rekken før alt begynte å rakne. Er to megafete låter her, «Start!» og naturligvis «That’s Entertainment», som jeg hørte med Morrissey lenge før jeg visste hvem The Jam var. Skal heller ikke kimse av «Man in the Corner Shop» og den lystige popsaken «Boy About Town».
The Soft Boys – Underwater Moonlight
Robyn Hitchcock & Co tok sats og lagde et enda sterkere album en debuten fra året før. «Underwater Moonlight» syder og koker av deilig psykedelisk rock ispedd smarte pophooks. Tydeligvis brukte de opp hele verktøykassa, etter dette var det slutt. Hitchcock gikk året etter solo og fikk en relativt vellykka karriere, men også gode samarbeidsprosjekter med blant annet Peter Buck, Andy Partridge og I Was A King. Regnes i dag som en kjær norgesvenn blant indiefolket.
Dexys Midnight Runners – Searching for the Young Soul Rebels
I 1995 er jeg litt Viggo venneløs i København, har nylig flyttet dit for å studere, men kjenner absolutt ingen. Vel, hva er det første man gjør som ny i en by, stikker innom en platesjappe selvfølgelig. Jeg kjøper med meg bl.a. denne Dexys-klassikeren og en lang tung høst ble med ett lysere. «Searching for the Young Soul Rebels» er en nydelig blanding av sorgmuntre låter, heftig tufta på northern soul, med en blåserekke som tar pusten fra deg, og Kevin Rowlands nasalvakre vokal. Spiller den med store glede fortsatt.
Madness – Absolutely
Apropos blåserekke. Madness fortsatte sin strålende ska revival på andrealbumet «Absolutely», om enn ikke like konsistent som «One Step Beyond» (1979) er den full av godbiter. «Embarrassment» har alltid vært en stor favoritt, og selv om jeg er rimelig lei av «Baggy Trousers» er det selvfølgelig en knall låt. Er ellers svak for «Take It or Leave It», som har et vakkert og sårt orgeltema det er lett å forelske seg i. «Solid Gold» kunne de latt være å lage derimot, en tullete femtitalls rock’n’roll-pastisj som faktisk bare er irriterende.
The Specials – More Specials
The Specials fulgte også opp med en relativ god nummer to, ikke like legendarisk som debuten, men har noen høydepunkter; «Man at C&A» og «Hey, Little Rich Girl» for eksempel. «Stereotypes/Stereotypes, Pt. 2» er i overkant lang, men første halvdel er verdt de nesten åtte minuttene. Hvorfor de utelot singelen «Rat Race» er et evig mysterium for meg, hadde løftet albumet et par trengende hakk.
The Selecter – Too Much Pressure
Når sant skal sies er det Madness og Specials jeg har hørt mest på når det kommer til skamusikk, Madness aller mest siden de blander inn flere musikalske stiler, ren ska kjeder meg i lengden. The Selecter må selvfølgelig nevnes her likevel, de var en naturlig del av 2-tone-familien og debuten nådde en femte plass på listene. I likhet med The Specials var gruppen en blanding av hvite og svarte, og vokalisten var i tillegg en kvinne, så det ble en dobbel utfordring for Pauline Black blant de mer høyrevridde mannsjåvinistiske skinheadene.
The Beat – I Just Can’t Stop It
Oh, et skaband til! Denne plata kom jeg over i sommer, svogeren min ville kvitte seg med en del vinyl og jeg raska ublu med meg denne debuten til The Beat. Synes det var et friskt tilskudd til mitt bitte lille skabibliotek. Det viste seg at jeg hadde hørt «Mirror in the Bathroom» en gang i tiden og det var jo et gledelig gjenhør. The Selecter og The Beat hadde for øvrig en felleskonsert på Rockefeller for et par år siden, jeg fikk ikke med meg det dessverre, men Madness som spilte noen måneder før, fylte huset med pur glede.
Japan – Gentlemen Take Polaroids
På klassetur på ungdomsskolen hørte jeg alltid på «Oil on Canvas» (1983) rett før jeg skulle legge meg, og mitt favoritt-øyeblikk var når «Nightporter» kom, da kunne jeg omsider sove. For en usigelig vakker sang! Det er bare en av mange godbiter fra «Gentlemen Take Polaroids»; «Swing», «Methods of Dance» og selvfølgelig tittelsporet, er andre slagere. Etter å ha vært innom glamrocken, fant Japan endelig frem til formelen de ble mest kjent for, en god dose new wave og synthpop, med funky bass og østlige innslag. Året etter slapp de «Tin Drum», den var enda bedre.
Ultravox – Vienna
John Foxx orket ikke mer og gikk solo, inn kom Midge Ure (The Rich Kids, Visage, Thin Lizzy!) og tok over som vokalist. Ultravox begynte jo som et glamrock-band på slutten av syttitallet, men ved inngangen til åttitallet ble de en av pionerene for new romatics og synthpop. Tittelsporet er et perfekt eksempel på det siste, og helt ærlig ble aldri Ultravox bedre enn dette. Hva new romatics angår er det selvfølgelig Duran Duran som er kongene på haugen.
Visage – Visage
Midge Ure var en travel mann, i tillegg til nyfunnen vokalist for Ultravox, fortsatte han som gitarist for Visage på et par album. I tillegg til Ure fikk vokalist Steve Strange med seg perleraden Barry Adamson, John McGeoch og Dave Formula fra Magazine. «Fade to Grey» er mest kjent fra «Visage» men det er egentlig en ganske utypisk låt for resten av albumet, det går for det meste i fiffig upbeat new wave og synthpop ellers. 10 poeng for Steve Stranges new romantics-look!
John Foxx – Metamatic
Hæ!, er R2-D2 fra «Star Wars» med her? Det var neppe avklart med George Lucas, men på låten «He’s a Liquid» er det tydelig samme synth-lyder som vår lille robotvenn brukte. Ja ja, litt artig synes nå jeg. Ellers er «Metamatic» en mer kjølig variant av synthpopen, mørkere og dystrere atmosfære med tydelig inspirasjon fra Kraftwerk og Gary Numan. Har mere sansen for de sistnevnte, men Foxx skal ha for at han fremdeles holder koken, slapp albumet «Howl» tidligere i år.
Orchestral Manoeuvres In The Dark – Orchestral Manoeuvres In The Dark/Organisation
Ganske spenstig å kalle opp en låt etter flyet som slapp den første atombomben, spesielt med et så lystig synth-tema som OMD brukte på «Enola Gay» på albumet «Organisation». Sånn var det på det glade åttitallet folkens, kald krig og frykten for atomkrig lå over oss, men vi lot oss ikke knekke av den grunn. Personlig holder jeg en knapp på Depeche Mode innen denne sjangeren, de lå foreløpig i støpeskjeen, men med to album dette året la OMD inn en god søknad som en av de første gode synthpop-gruppene.
The Human League – Travelogue
Jeg har en opptakskassett med ulikt ræl fra 1984, der befinner blant annet «The Lebanon» med The Human League seg. Husker jeg syntes det var en tøff og av en eller annen grunn skummel låt. Det var imidlertid et godt stykke fra hva de disse gutta drev med et par år tidligere, da hadde de verken kordamer, gitarer eller bass med, de var rett og slett et rent synhtband. «Travelogue» var album nummer to, men siste album de lagde før Martyn Ware og Ian Marsh dannet Heaven 17, mens vokalist Philip Oakey fortsatte og tok The Human League til topps med albumet «Dare!» året etter. Godt jobba!
The Associates – The Affectionate Punch
«William, It Was Really Nothing», sang (Stephen) Morrissey liflig i øret mitt på midten av åttitallet, lite visste jeg at det var vokalist Billy MacKenzie fra The Associates han tenkte på. Eller var det nå egentlig det? Visstnok ikke, men det er en god historie, spesielt siden MacKenzie repliserte med «Stephen, You’re Really Something» noen år senere. Uansett, Billy MacKenzies stemme spant over fire oktaver, og sammen med Alan Rankine lagde han smart new wave ispedd en god dose post-punk. En ekte skatt fra Skottland dette, men The Smiths er mye bedre, bare for å ha sagt det.
Buggles – The Age of Plastic
«Video Killed the Radio Star» var visstnok den første musikkvideoen som ble vist på MTV, og garantert en sang de fleste har hørt før av duoen Buggles. Men det er faktisk et par-tre andre gode låter på dette albumet som det er verdt å sjekke ut, en av dem er «I Love You (Miss Robot)». Trevor Horn og Geoff Downes hadde begge en kort runde i Yes og bidro på «Drama» samme år. Ellers er jo Horn mest kjent for å være mesterhjernen bak Frankie Goes to Hollywood, mens Downes ble soft proggutt i gruppa Asia.
Rush – Permanent Waves
Apropos prog, jeg kjøpte faktisk mitt første Rush-album i år! Har alltid tenkt på dem som overflinke prognisser med en vokalist som synger med et altfor fast grep rundt bjellene. Men etter å ha hørt gjennom «2112», med et for øyeblikket åpent sinn, ble jeg jaggu tatt på senga over hvor fett det var. «Permanent Waves» er ikke like bra, men absolutt digg å høre på, og det var visst her de virkelig slo igjennom og ble megastjerner. Shout out til trommis Neil Peart, som døde tidligere i år.
David Bowie – Scary Monsters
Det siste virkelig gode albumet før Bowie forsvant inn i 80-åra, «Hitting an all-time low», som han selv synger på nydelige «Ashes to Ashes». Vel, foruten «Let’s Dance» (1983) da, er det mye fint her også. «Scary Monsters» er uansett i en helt annen liga, produsert av hans faste makker Tony Visconti, med nydelig gitarspill av både Carlos Alomar, Robert Fripp og Pete Townshend. Dette albumet ruver skyhøyt i min bok. Eneste låten som trekker litt ned er «Kingdom Come», en cover av Tom Verlaine, men jeg har aldri vært så glad i originalen heller, så det er en minimal innvending. På CD-utgaven fra 1992 er det fire ekstraspor, bl.a. annet en nyinnspilling av «Space Oddity», og instrumentalen «Crystal Japan», begge innspilt i 1979, og begge verdt en lytt. Ellers har jeg bare en ting å si, jeg savner David Bowie.
Iggy Pop – Soldier
David Bowies gamle våpendrager gikk på en liten smell her. Visstnok oppsto det en krangel mellom Bowie og James Williamson, som resulterte i at begge forlot produsentstolen. Ellers hadde han fått med seg blant annet Glen Matlock (Sex Pistols), Barry Andrews (XTC) og Steve New (The Rich Kids), men gikk ikke overens med sistnevnte og fjernet mye av gitaren hans i mixen. På papiret kunne dette blitt ganske så kult, det er noen riktig gode låter her, som f.eks. «Ambition», «Mr. Dynamite» og «Play It Safe», men lider altså av uheldige omstendigheter.
Elvis Costello & the Attractions – Get Happy!!
Altså, for en plate! Etter tre strake mesterverk på rad var det ikke noe tegn på at Elvis Costello hadde brent opp kruttet, snarere tvert imot. «Get Happy!!» er et overskuddsfenomen av dimensjoner, og tittelens insistering på at du skal bli glad har jeg ingen problemer med. Costello duppet hele kroppen i Motown/Northern soul og demonstrerte uten mangler at han ikke bare var en småhissig rocker, men også en følsom og livsbejaende gladgutt. Ikke dermed sagt at tekstene er uten brodd, «Riot Act» er visstnok hans oppgjør med hvordan han ble behandlet i pressen etter et mer enn uheldig utbrudd hvor han hadde fornærmet Ray Charles. Det er en av de beste låtene på albumet, men han burde selvfølgelig ha bedt om unnskyldning til Charles i tillegg.
Kate Bush – Never for Ever
Hvis du hadde tilgang til Sky Channel på 80-tallet, er sjansen veldig stor for at du har sett videoene til «Cloudbusting» og «Running up That Hill» et par hundre ganger hver, minst! Begge sangene er hentet fra «Hounds of Love», mesterverket fra 1985, som fikk meg til å kjøpe alle albumene Kate Bush hadde gitt ut til da, bortsett fra «Never for Ever», av en eller annen grunn. Når jeg hører på det i dag er det enklere å forstå hvorfor, bortsett fra singlene «Babooshka», «Army Dreamers» og «Breathing» er det jo i grunnen et litt snålt album. Jeg tror hovedgrunnen til at det ikke funker helt hos meg, er at hun presser inn for mange stiler til at hun lykkes like godt hver gang. Men herregud, det er hennes tredje album på to år, og hun var knapt fylt 22 år. Jeg legger meg nesegrus i støvet i evig beundring.
Peter Gabriel – Peter Gabriel [3]
For noen år siden var jeg hjemme hos en kompis, mens vi satt der og pratet satte han uten forvarsel på en plate. Det første jeg hørte var disse kolossale rungende trommene, med et slags stort ekko, eller gated reverb, som Espen Omdahl senere lærte meg på radioprogrammet «Transmission». Jeg skal ikke gå inn på selve teknikken, men her hadde vi altså Gabriels gamle trommis, selveste Phil Collins, fremføre en av de mest skumleste låtene jeg hadde hørt på lenge, vi snakker selvsagt om «Intruder», førstesporet på Gabriels kanskje beste album. Duden som hadde denne brilliante ideen var Hugh Padgham, en jypling på 25 år, som samme år var med på «Black Sea» av XTC, og ja, du gjettet riktig, «In the Air Tonight» med Phil Collins ett år senere. Jeg har ikke knekt Genesis-koden enda, men Gabriel solo kan jeg godt høre på.
Talking Heads – Remain in Light
Mange vil nok hevde at «Remain In Light» er Talking Heads mesterverk, dem om det, for meg blir det for mye funk og afrikanske rytmer og i overkant lange låter. Når det er sagt er det selvsagt ikke et dårlig album, Talking Heads lagde omtrent ingen dårlige album, her finner du dessuten «Once in a Lifetime», et ubestridt kramgodt stykke musikk.
Tom Waits – Heartattack and Vine
Dette var Tom Waits’ siste album for Asylum Records og det kan virke som han allerede har begynt å lukte på den litt mer sære siden av seg selv. Han er ikke på «Swordfishtrombones»-nivå helt enda, og selv om skranglegitarist Marc Ribot ikke er med på laget, er «Heartattack and Vine» skitnere og råere i lydbildet enn tidligere. Bevares, man finner mer rolige og tradisjonelle Waits-låter her også, «Ruby’s Arms» og «Jersey Girl», som Bruce Springsteen for øvrig covret senere, men han er på god vei til å finne formen han perfeksjonerte på nevnte «Swordfishtrombones» (1983), «Rain Dogs» (1985) og «Franks Wild Years» (1987). Om bare mannen kan komme ut med nytt album snart!
Bruce Springsteen – The River
Jeg har tre album av Bruce Springsteen hjemme, «Born to Run», «Darkness on the Edge of Town» og «The River», men jeg har til dags dato ikke hørt noen av dem helt ut. På «The River» kjenner jeg kun til tittelsporet, som jeg for så vidt alltid har likt veldig godt, men det er og alt. Jeg har en kompis som spiller i et tribute Springsteen-band, så han rister nok kraftig på hodet nå, men jeg lover på tro og ære at en dag skal sette meg ned og høre igjennom alle disse tre albumene, bare ikke enda.
Dire Straits – Making Movies
Alltid godt med litt voksenpop for mor og far. Dire Straits er et band mange liker å rakke ned på, spesielt når du er ung og arrogant, men når du har fått litt grå hår kan det godt være at du åpner opp for litt Dire Straits i livet ditt. Jeg gjorde det, lukka opp døra og tok i mot Mark Knopflers lange gitarsoloer med åpne armer. Er stor uenighet om det siste sporet «Les Boys» er homofobisk eller ei, jeg skal ikke felle noen dom over det her, men du må gjerne droppe den, det er mye å nyte på resten av albumet.
ABBA – Super Trouper
Nå jeg var en liten pjokk på rundt fem år i Stavanger, surret og gikk ABBA på spilleren rett som det var. Jeg var nok mer opptatt av å se på bildene, men ABBA var det aller første jeg likte av musikk, som ikke var barnemusikk. Kunne jo bli litt mye «Stian med sekken», hvis du skjønner. Utover det har jeg aldri vært fan i den forstand at jeg har kjøpt masse plater og hørt mye på dem, men de har alltid vært der, og jeg kan gladelig høre på dem hvis de kommer på radioen. Ellers er jo listen lang over hvor mange som nevner ABBA som banebrytende popsmeder, noe som er totalt berettiget.
John Lennon & Yoko Ono – Double Fantasy
Det første albumet på fem år, og det siste Lennon ga ut i sin levetid. Knappe tre uker etter «Double Fantasy» kom ut ble han som kjent brutalt skutt ned av Mark Chapman like utenfor hjemmet sitt i New York. Så, hvordan er hans siste farvel? Skulle ønske jeg kunne si at han forlot verden med et mesterverk, men «Double Fantasy» er langt bedre enn jeg alltid har trodd. Det som overrasker meg mest er Yoko Onos sanger, noen av dem ligger faktisk tett opp til tidens post-punk og tangerer nærmest Siouxsie and the Banshees eller Sparks i utrykket, sjekk f.eks. ut «Kiss, Kiss, Kiss», mens «Give Me Something» kunne glidd rett inn på et Devo-album. Mange av Lennons låter er i overkant glatte og balanserer hårfint på grensen til å bli for klissete, men «(Just Like) Starting Over», «Woman», «Watching the Wheels» og «Beautiful Boy (Darling Boy)» er selvfølgelig flotte poplåter, og «I’m Losing You» viser at han fremdeles kunne bite godt fra seg. I år er det 40 år siden han ble drept og det er bare så altfor trist at vi ikke fikk se hva mer han kunne ha fått til.
Paul McCartney – McCartney II
Lennons tidligere bror i ånden derimot, gikk det ikke fullt så bra med. Etter åtte plater med Wings var det tydeligvis på tide å gå solo igjen. Ikke at jeg noen gang har vært fan av Wings, men McCartney solo har heller aldri fristet å sette seg inn i, noe jeg sikkert burde med tanke på fyrens bragder med et visst annet band. «McCartney II» er likevel ikke stedet å starte tydeligvis, det blir bare for rart, og rett ut ræva til tider. Han skal ha for at han bare ga balle i alle konvensjoner og gjorde nøyaktig som han ville dog.
Roky Erickson and the Aliens – Roky Erickson and the Aliens (Five Symbols)
Roky Ericksons comeback etter årevis med narkotikaproblemer og innleggelser på diverse mentalinstitusjoner. Sånn kan det gå hvis du spiser LSD til frokost, lunsj og middag, kids. Ble utgitt med tittelen «The Evil One» i USA i 1981, som har litt andre låter, jeg foretrekker denne, som har klassikeren «Two-Headed Dog (Red Temple Prayer)», «I Walked with a Zombie» og «Night of the Vampire». Eller så kan du skaffe deg den flotte «Light In the Attic»-vinylutgaven som har alle femten låtene, et fyldig hefte og en flott etsing av en tohodet hund på den siste siden. 13th Floor Elevators har gjerne større legendestatus, men Roky skinner godt på egen hånd også.
Black Sabbath – Heaven and Hell
Etter to under middels gode Black Sabbath-album, og et heftig alkohol/narkotika-bruk, fikk til slutt Ozzy Osbourne sparken i 1979. Resten av gutta la seg ikke flate av den grunn, de hentet inn tidligere Rainbow-vokalist Ronnie James Dio, og ble belønnet med at «Heaven and Hell» ble det tredje mest solgte albumet i Black Sabbaths karriere. For meg er Sabbath best med Ozzy (alle de fem første platene er klassikere), men må innrømme at det er mye snacks her også. Det nye eventyret varte ikke lenge dog, to år etter fikk Ronnie nok og gikk egne veier med den suksessfulle gruppa Dio.
Ozzy Osbourne – Blissard of Ozz
Etter å ha blitt sparket ut av sitt eget band slikket ikke Ozzy sårene alt for lenge, allerede året etter var han klar med første soloalbum. Riffmester Tony Iommi var borte, men inn kom ungsauen Randy Rhoads på 24 år og revnet elegant lydbildet på ny. I min bok høres dette mer ut som en forløper til puddelrocken (Rhoads kunne like gjerne vært med i Mötley Crüe), og er en mer glattere heavy rock enn hva som foregikk på de britiske øyer. Men stemmen til Ozzy kan ingen ta fra ham og «Blissard of Ozz» reddet karrieren noen år til.
AC/DC – Back in Black
Bon Scott er død, lenge leve Brian Johnson! Jeg har alltid likt Bon Scott-utgaven av AC/DC best, men det er vanskelig å argumentere mot statusen til «Back in Black». Sjeldent har bytte av vokalist vært mer vellykka og ingen tvil om at det var en verdig oppfølger til «Highway to Hell», den nådde førsteplass på listene i England. I tillegg er tittelsporet og «Hells Bell» udødelige klassikere i dag, som ruver på toppen av AC/DC-kanoen. Ekstra hyggelig i disse dager er det å høre at Brian Johnson er tilbake i AC/DC etter store tinnitus-problemer. Nytt album, «Power Up», er ute i disse dager.
Kiss – Unmasked
For mange var nok dette begynnelsen på slutten i forholdet til Kiss, også for en svoren fan som meg den gang. Jeg holdt riktignok krampaktig fast noen år til, la først inn årene i 1984 da de slapp «Animalize», da var det jaggu på tide å bli «voksen». Tror hovedproblemet med «Unmasked» er at Kiss prøvde for hardt å tilpasse seg og falt mellom to stoler, de var verken harde nok lenger til å ta opp kampen med andre heavy band og lagde heller ikke smarte nok popsanger (selv om jeg må innrømme at jeg er ørlite svak for svisken «Shandi»). Ellers var det jo mye oppstyr i pressen på den tiden, ettersom vi fikk se halvdårlige bilder av Kiss uten masker i VG, et kløktig pressestunt som alle smårollinger beit rakt på.
Motörhead – Ace of Spades
Finnes det noe tøffere enn åpningen på «Ace of Spades»? For argumentets skyld sier vi enkelt og greit, nei. Lemmys fuzzbass angriper umiddelbart øregangen og en av rockens store anthems er i gang. Motörhead hadde allerede sparket inn dørene med to fete album året før, men med «Ace of Spades» sementerte de statusen som en av heavy metals største grupper. Motörhead var så kule at punkerne likte dem, The Damned var oppvarmingsband og Lemmy var til og med i en kortlevd utgave kalt The Doomed i 1978. Sett på «Ace of Spades» i en hvilken som helst setting og du vil se gamle og unge headbange om hverandre mens de skriker i kor: «I don’t wanna live forever»!
Judas Priest – British Steel
Jeg har tidligere sagt at noe av det heftigste med Judas Priest var at de kjørte inn på scenen på motorsykler, og at Beavis & Butthead jevnlig banget hodet etter «Breaking the Law» selvsagt. Ellers hørte jeg ikke så mye på disse gutta i heavyårene mine, men på «British Steel» finner du hiter som nettopp «Breaking the Law», «Living After Midnight» og deres ønskedrøm «Metal Gods».
Iron Maiden – Iron Maiden
Iron Maiden tok opp fakkelen etter Judas Priest og Motörhead, kombinerte punk, heavy, prog og landet en fjerdeplass på listene i England. De ble med ett det ledende bandet i NWOBHM-bevegelsen og gjorde heavy metal stuereint i samme slengen. Bruce Dickinson tok som kjent Iron Maiden til nye høyder med «The Number of the Beast» (1982), men de mistet samtidig råheten de hadde på de to første albumene med Paul Di’Anno i spissen. Ellers skremte for øvrig Iron Maiden vannet av meg tidlig på åttitallet. Onkelen min hadde plakater av både debuten og «Killers» (1981) på veggen, og en kan si hva en vill om maskoter, men Eddie the Head var en fryktinngytende type. En genistrek rent markedsføringsmessig selvfølgelig.
Def Leppard – On Through the Night og Saxon – Strong Arm of the Law/Wheels of Steel
Jeg hørte aldri på Saxon og Def Leppard, men tenker broren min får mentalt sammenbrudd hvis jeg ikke tar dem med, så her bror, nå er de i alle fall nevnt. Det samme gjelder Van Halen, men siden Eddie Van Halen nylig døde tar jeg respektfullt med «Women and Children First» til slutt i denne heavyrunden.
The Aller Værste! – Materialtretthet
Jeg skal ikke skryte på meg at jeg hørte The Aller Værste! i 1980, det var snarere motsatt, jeg ante ikke hvem de var en gang. Eller for å si det på en annen måte, norsk musikk eksisterte overhodet ikke i min bevissthet som åtteåring. Jeg var hekta på heavy rock, og min stor kjærlighet Kiss overskygget for det meste alt annet. Omtrent 20 år senere våknet jeg derimot opp til en vidunderlig ny verden, hvor «Materialtretthet» ramlet ned i hodet mitt med et brak jeg fremdeles ikke har kommet over. Hvorfor hadde jeg ikke hørt på dette før!? For det var jo lovlig sent, jeg hadde tross alt hørt på norske titaner som De Press, Kjøtt, Raga Rockers, deLillos, DumDum Boys og Jokke i årevis. The Aller Værste! hadde av en aller grunn gått helt under radaren min. Samma kan det egentlig være. Jeg fikk omsider skaffet meg både «Materialtretthet» og «Disniland i de tusen hjem» (1981) på CD, når de ble gjenutgitt i 2004. Senere har jeg skaffet meg begge på vinyl, pluss «Live 1980», og det har sjeldent gått mer enn en uke uten at TAV! har snurret i heimen. Det er alltid litt skummelt å si, men «Materialtretthet» er kanskje det aller beste norske albumet som finnes.
Stavangerensemblet – Ta ein kjangs!
The Aller Værste! vant som kjent Spellemannprisen for beste album innen den nyoppretta kategorien «nyrock» i 1980. Mine eldre bysbrødre i Stavangerensemblet var nominert i samme kategori med albumet «Ta ein kjangs!», utelukkende sunget på dialekt var de en verdig utfordrer. Det var ikke særlig vanlig å synge på dialekt den gangen, spesielt ikke på stavangersk, bandet ble også ledd ut og møtt med stor skepsis i rockemiljøet. Det forhindret likevel ikke at de solgte over 15 000 plater før året var omme og banet vei for grupper som Mods, Asfalt og Smalhans. Og med det var den såkalte Stavangerbølgen født. Enhver rogalending med noen år på ræva kan alle tekstene på dette albumet utenat, og hvis du ikke kjenner stolthet i brystet og varme i kroppen ved introen til «Kan’kje finna fingen» bør du ta deg en bolle fort som faen.
Lumbago – Alt og litt ekstra
Lumbago var den tredje gruppen som var nominert i kategorien nyrock dette året. Fra før kjente jeg best vokalist Morten Jørgensen som forfatter av «Sennepslegionen» (1987, kanskje Norges første rockeroman?) som jeg leste med stor iver en gang på slutten av 80-tallet. Men det var jaggu artig å endelig å høre Lumbago også. Jørgensen er ingen stor vokalist, og ska-gitaren går på repeat, men dette var kos å lytte til. Dette må en for øvrig bare elske, trykket på omslaget: «Morten Jørgensen: Ibm Stereo Skrivemaskin m/kulehode Og Rettetast».
Kjøtt – Kjøtt
Dette er riktignok en 12¨ og ikke et fullt album, men et absolutt must i norsk rockehistorie. Kjøtt var ikke direkte punkere, men helt sentrale for den gryende punk- og nyveiv-scenen, eller kanskje mer korrekt, post-punk-scenen. Det diskuteres ofte om vi i det hele tatt hadde hatt «de fire store» uten Kjøtt. Michael Krohn dannet som kjent Raga Rockers, og som han selv sier i Bernt Erik Pedersens bok: «12 tommeren med Kjøtt er forløperen for tre av de fire store i norsk rock. DumDum Boys kommer fra et annet sted, de lager en annen type tekster. Men Jokke, Lars Lillo-Stenberg og jeg har noe til felles i måten vi uttrykker oss på. Og jeg kom først.» Herlig! Jeg har dessverre ikke originalen, men fikk fatt i samleplata «1979-1981» på vinyl når den kom ut i 1989. Bortsett fra «Urbane Problemer» er hele EP’en der. «Kjøtt» er et lite mesterverk!
The Young Lords – Same Shit – New Wrapping
Før Henning Kvitnes ble en folkekjær soloartist var han vokalist i The Ice Cream Band, som varmet opp for ingen ringere enn Elvis Costello på Chateau Neuf i 1978. De skiftet raskt navn til The Young Lords, og i 1980 slapp de debuten «Same Shit – New Wrapping». Plata ble nominert til Spellemannprisen i rockeklassen, men måtte se seg slått av veteranen Åges «Ramp». Sammenlignet med annen norsk musikk dette året var The Young Lords mer tradisjonell rock i forhold, litt Springsteen blandet med new wave ‘a la Costello, og de sang på engelsk. De covrer også «Train, Train», opprinnelig en The Count Bishops-låt, som noen sikkert kjenner bedre med Blackfoot, mens jeg kjenner den best med Billy Bragg.
Åge Aleksandersen – Ramp
Det er sikkert ikke greit å si, men jeg har aldri likt musikken til Åge Aleksandersen. En nasjonalt helt for mange, en kjedelig musiker for meg. Og la meg bare be om unnskyldning til de trønderne jeg kjenner på forhånd, det er ikke vondt ment, jeg blir ikke lei meg om dere ikke liker Stavangerensemblet. Artig cover da!
Veslefrikk – 1980
I likhet med Åge har jeg alltid hatt problemer med å skjønne hva Anne Grete Preus dreiv med. Jeg ser absolutt verdien hun har hatt som artist, men foruten noen låter av Can Can har musikken aldri interessert meg. Ja jeg veit, det er enten brutalt ærlig, eller en jævlig idiotisk melding å komme med.
Dollie – Første akt
Fant denne i en bruktbutikk i Stavanger i sommer, selv om det ikke var den langt mer sjeldne utgaven med det Blondie-lignende «Eat to the Beat»-omslaget tenkte jeg at det kanskje var på tide å ha minst en Dollie-plate i samlingen. Kjøpte den uhørt for 80 kroner. Var det et bomkjøp? Nei, ikke direkte, det er jo tross alt et godt stykke norsk pophistorie dette her, Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov var bare 16-17 år når de spilte inn debutplata, vant Spellemannprisen, og solgte over 50 000 eksemplarer. Flatt ut en imponerende prestasjon! Kommer jeg til å høre på den ofte? Nei, tror ikke det, men sånn har jeg det med mange av platene mine, men «Første akt» en absolutt et fint ABBA/Kate Bush-produkt i norsk språkdrakt.
Arild Nyquist & Terje Wiik – Epleslang
Jeg har sikkert lest syv-åtte bøker av Nyquist, men har aldri hørt han synge før nå. Rent musikalsk sett er det hakket utenfor komfortsonen min, helt grei blanding av blues, rock og viser, men tekstmessig er det selvfølgelig ingenting å utsette. Han er som en rølpete utgave av Jan Erik Vold, bare enda morsommere. Jeg hadde gleden av å se Nyquist opptre på en slags stand up-festival i Stavanger en gang på 90-tallet, selv om han følte seg litt ubekvem var han helt klart den alle lo mest av. Gikk alt for tidlig bort i 2004 som 67-åring, men bør leses og lyttes til av alle med sans for intelligent humor og sorgmuntert alvor.
Knudsen & Ludvigsen – Fiskepudding! Lakrisbåter!
Denne kom ut før jeg hadde våknet opp fra Smurfetåka. Registrerte derfor ikke at det var andre som kunne lage gode barneplater også, ikke før de kom med «Juba Juba» i 1983, da våknet jeg gjengjeld opp til gangs og spilte Knutsen & Ludvigsen like hyppig som Kiss og Iron Maiden.
Les også:
1979- Førtiåringer med stil og substans
Det var ikke så verst i 1982 heller
1988- En hyllest til 80-tallet. Igjen!
