Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 28. november 2020

Anti Social Rejects: – Æ lika å riv kjæft!

– Æ lika å riv kjæft! Da jeg begynte å synge i ASR hadde jeg null peiling på hva jeg skulle synge om, så jeg sang litt om sosial angst, heimert og okkupasjon. Det måtte nesten gjøres på norsk. De andre i bandet skreiv låter på engelsk. Etter hvert har jeg bytta litt på. Låter som kommer spontant på øving blir som regel på engelsk, mens ting jeg lager alene som oftest er på norsk, sier vokalist Helgar Torgvær i Anti Social Rejects, som er aktuelle med sitt andre album «Never Gonna Drink Again» på Fucking North Pole Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Rayner Johansen (sort-hvitt bildene)

Anti Social Rejects står for rå kampsanger i old school punk/hardcore-stil. Konfronterende, rebelsk og fiendtlig overfor øvrigheten. Låtene er fulle av engasjement med energisk nærvær. Vokalen er direkte og in-your-face. Tight, men samtidig bråkete og intens og med en fin mellommenneskelig energi. Det kan handle om rusreformer, hatkriminalitet eller å være sin egen (u)lykkesmed.

Her forteller de om bandets historie, forholdet til autonome hus, gjør-det-selv-mentalitet, altfor lange storbynetter, bakrusen dagen derpå og hvor viktig det er å engasjere seg og støtte opp om saker som man brenner for og tror på.

Fortell om bakgrunnen for bandnavnet, forholdet til Disorder-låta «Anti social rejects» og det å bli avvist eller utstøtt og antisosiale aktiviteter?

Gunnar: Vi heter Anti Social Rejects som direkte oversatt er noe sånt som antisosiale avslag (ifølge google oversetter), men om en skriver Antisocial rejects uten deling av Anti og Social og med små forbokstaver er meningen antisosial avvisning. Anti Social Rejects er liktlydene med Disorder-låta, som vi for øvrig har spilt inn i flere versjoner, og kan finne på å spille live når det føles riktig, noe det jo må sies å ha gjort ofte oppigjennom årene, sjølsagt. Bakgrunnen for bandnavnet er naturlig nok tilhørigheten vi har til Disorder, sjøl om navnet nok var noe midlertidig i starten, slik jeg husker det.

Første ASR-låt var jo « Suicidal Bomber» på B-sida av «Fakkultativ Parasittisme» EP-splitten med Disårder, med kun Disorder-låter foruten den. Kan ikke huske om vi seriøst diskuterte om «Suicidal Bomber» burde være bandnavnet sjøl om vi nok var inne på tanken, vil jeg tro. Kult for Suicidal Bombers at ikke vi kapra deres kule bandnavn før de starta da hehe……..

Anti Social Rejects, og forkortelsen ASR, er begge det vi føler beskriver vårt musikalske prosjekt. Og gjennom de 15-16 åra vi har laget musikk og spilt sammen er Anti Social Rejects «ASR» nå egentlig bare oss, ASR-familien, på godt og vondt. Vi vil definitivt ikke påtvinge noen en overforklarende forståelse av bandnavnets underliggende og dypere mening, men vet at de fleste av oss, også bandet, har opplevelser som kan sies å være definerende for hva en selv, og vi, legger i Anti Social Rejects som begrep, så vel som band.

Helgar, når oppdaget du musikk og hva gjorde deg så opptatt av den?

Helgar: Har vokst opp med foreldre som var glad i musikk og hørte mye på musikk. Mamma hadde bestandig radioen på så fikk mye pop derfra, mens Pappa brukte å spille vinyl for oss og der var det særlig mye Jethro Tull, Stones, Hep Stars, Jahn Teigen, Beatles og Deep Purple. Jeg starta i Radio Øksnes, i barneradio-prosjektet deres, Akkarungan, og fikk tilgang til platearkivet deres. Jeg begynte å spille skiver på ungdomsklubben Skarven, og oppdaga hiphop og eurodance og etter hvert grunge og skate punk.

Da jeg flytta til Oslo for å studere fant jeg Platekompaniet på Grønland, og kjøpte masse greier i ulike sjangre i 5 for 200 hylla. I 1998 starta jeg i radiOrakel på Blitz, med programmet Bakrommet, som i starten var et hiphop-program, men det ble mer og mer reggae etter hvert som jeg ble kjent med Rune Breck. Radiolegenden som hadde vært på Jamaica og hadde peil. Jeg gikk på masse reggaekonserter på Exodus og Rockefeller. Og på masse punk og hiphop gigs på Blitz. Da jeg jobba på Scotsman i hæljene, hadde jeg fri i uka, og jeg og blant annet Knark Kent starta å spille skiver sammen på Cafe Sør, Sikamikanico, Jazid, Nomaden, kjellern på Patagonia og Thorvalds, det gikk mye i hiphop, dancehall, reggae og tung dub, som vi av og til prata over.

Etter å ha hørt all den gamle reggaen og hiphopen så begynte jeg å bli veldig aktuell i musikksmaken, og føler jeg har klart å følge med og presenterer fortsatt den nyeste og feteste reggaeinfiserte musikken jeg finner på Bakrommet på radiOrakel fm 99,3 etter 22 år. Reggae og pønk hører sammen så ikke så rart at jeg har beveget meg den veien også. Digger politiske tekster og det å kunne levere et klart budskap og ikke bare vas.

Hva var det som fikk deg til å ville synge?

Helgar: Jeg sang mye på skoleteater og i revylag som ungdom, og hadde et valgfag-band i 9. klasse, Young, Wild and Crazy (!) der jeg spilte keys. Vi spilte på Rock Mot Rus i ’92? Da Go-Go Gorilla var headliner. He He, alle ville bli Alex! På radiOrakel lagde vi sanger som sketsjer til sendingene så der fikk jeg prøvd meg mye. Vi oversatte som regel hiter til norsk og lagde kassegitarversjoner av dem. «Talglys i vind», «Slå mæ kjære en gong tel», «Ganske kul kvit kar» osv. Æ og Tor begynte å jobbe ilag på radioen i 2001 og hadde «Kor i hælvete» som en av våre musikalske sketsjer. Det var et kor som covret topp 20-hits på den jævligste måten vi klarte.

Hvorfor punk?

Helgar: Jeg var jo i et pønkemiljø siden jeg jobba på radioen som lå på Blitz, og fra 2000 bodde jeg Enebakkveien 37, som da jeg flyttet inn var okkupert. Der traff jeg også Tor for første gang. Det var en leilighet i 4. etg. som ble brukt som konsertlokale og pub, kalt Kong Alkohol. Der introduserte Harald Tredal meg for Tor og Maya, og vi linka med en gang. Starta å lage radioprogram med Tor og spilte inn demo med ToeTag på NRK etter at jeg begynte å jobbe der. Ble med de på en heilt vill ukesturné i Skottland og England. Og begynte så å digge å grave i pønken også. Så da Tor spurte om æ ville prøve å synge med dem i 2010 så måtte æ jo sei ja. Og æ synes i ettertid at det var smart 🙂

Hva betyr punk for deg?

Helgar: Lætt! Frihet!

Du synger på en variasjon mellom nordnorsk dialekt og engelsk. Fortell om det og forskjellen på å uttrykke seg på de to ulike språkene samt betydningen av dialekt for språklig nærhet og uttrykk for lokal og personlig identitet?

Helgar: Da jeg begynte å synge i ASR hadde jeg null peiling på hva jeg skulle synge om, så jeg sang litt om sosial angst, heimert og okkupasjon. Det måtte nesten gjøres på norsk. De andre i bandet skreiv låter på engelsk. Etter hvert har jeg bytta litt på. Låter som kommer spontant på øving blir som regel på engelsk, mens ting jeg lager alene som oftest er på norsk. En gang vi spilte på Aye Aye Club fikk jeg høre at jeg hadde den fuleste engelsk-uttalen i verden, jeg trodde det var et kompliment, og sa tusen takk! Jeg har ikke lyst til å teoretisere det noe mer, jeg bare gjør det, og synes det er gøy. Æ lika å riv kjæft!

Hvor viktig er det å stå på scenen og turnere for din identitet?

Helgar: Det er jo et kjempekick å stå på scenen, jeg blir kjempenervøs først, og euforisk etterpå. Jeg har det artig på scena, synger så høyt jeg kan og drar noen gode mellomstikk mellom låtene. Jeg liker å se at minst en person koser seg med konserten, da har identiteten min det bra! Å turnere og treffe nye folk og få spille på deres undergrunns-scener er det beste jeg veit, det er deilig å være del av en så internasjonal og inkluderende scene!

Hvordan er relasjonen mellom Anti Social Rejects og Disårder? Hvilken påvirkning øver Disårder på Anti Social Rejects?

Tor: Det startet med at Disorder ble spurt om å spille i Stavanger, så spurte jeg Taf (som fortsatt driver Disorder i England) om Disorder skulle spille der. Han svarte: «Kan ikke komme til Norge, men kan ikke Maya, Morten Makrell og du spille som Disorder der?» Det ble Rudi, Gunnar, Maya og meg, som alle har spilt i Disorder tidligere, pluss Rikard (Rikard: siden jeg spilte med Tor i ToeTag på den tiden, var jeg vel det enkleste valget – hehehe) som tok på oss dette oppdraget. Dette falt i god smak, så vi ble forespurt om også å spille på Barrikaden i Oslo. Tarjei fra Sjakk Matt Plater var på den giggen og lurte på om vi hadde lyst til å gå i studio for å gjøre opptak av noen gamle Disorder-låter, plateselskapet hans tilbød seg å eventuelt gi ut dette.

Maya: Dette kunne vi ikke si nei til.

Tor: Vi dro til Dimms studio i Oslo, med Steinar Krogstad (Fru Pedersen) bak spakene, vi covret der diverse Disorder-låter hvor den siste låten skled over i en jam som ble til låten «Suicidal Bomber» (du kan nesten høre at den siste låten på A-siden slutter med det B-siden starter med). Alle var så fornøyd med det siste sporet, at vi bestemte oss å starte eget prosjekt. Som hyllest til vår tid i Disorder, kalte vi opp bandet etter en Disorder-låt. Der og da ble Anti Social Rejects født. Kort tid etterpå flyttet Rudi Hoeiykens, som var vokalist, til Afrika, så tok Stig Riesto (Likbål) over vokalen. Stig var opptatt med andre ting, så vi øvde uten vokal i en periode. Etter litt brainstorming om hva vi skulle gjøre med vokalen foreslo Rikard at vi kunne spørre Helgar om å synge, vi visste fra før av at han var radioprater (med «Bakrommet på radiOrakel) og at han ikke var redd for å åpne kjeften. Tok en kjapp telefon til han hvor han modig nok takket ja til å joine som vokalist i bandet.

Hva er den største forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i Anti Social Rejects i forhold til andre band dere er eller har vært med i som Disårder, Htlrsntzlr, Raptus Norvegicus og Detestation?

Maya: Tror det vi alle har felles er åpenhet og demokratisk tilnærming.

Rikard: Låtene blir lagd stort sett på samme måte i HTLRSNTZLR som i ASR, så det er mere likheter enn forskjeller.

Helgar: Jeg har begynt å synge litt på si med Masselys. Der tar de seg veldig god tid i låtene og de kan dras lengre i liveformatet og jeg får brukt mye mere vokalefekter. Men det tror jeg ASR får nyte av etter hvert 😉 Kommer noen frekke 13-14 minutts låter fra nye Masselys om ikke så lenge.

Gunnar: Fellesnevneren er vel nærmest autistisk spillelyst, behov for adspredelse fra dagliglivet, umåtelig øltørsthet, godt vennskap og sammensatte musikalske bakgrunner. I Raptus Norvegicus var/er det primært hovedmann Sjur Hansen som kom/kommer med skisser, tekst og gjerne utkast til låtene for videre utvikling i bandet. Vi er forresten smått i gang med gjenoppliving av bandet i disse dager… øøøøh, eller kanskje mer presist- forsøksvis de siste to åra.

Raptus har også en uutgitt skive innspilt i ’98, som burde vært, og muligens blir sluppet, om ikke for lenge, kanskje. Det må jo i tillegg nevnes at Tor og jeg har svært lang musikalsk fartstid sammen i forskjellige konstellasjoner, av og på, tjæ, siden siste halvdel av 80-tallet faktisk. Sick and Destroy, med blant annet Ozzi på vocal, Tor på trommer, Bjørn Erik Lindrup og meg på gitar samt Rudy på bass, kan nevnes som kanskje et av høydepunktene på slutten av 80-tallet. Vi ga dog kun ut en kassett uten distribusjon i hyperbegrenset opplag må sies.

Siden vi glei over fra Disårder til ASR i 2005 har låtene i stor grad blitt til i øvingslokalet. Kjemien i bandet har utviklet seg en god del siden starten og er i stadig utvikling. Legger til at vi også frem til 2018 jevnlig spilte et begrenset antall årlige konserter som Disårder (med Rudy på vokal), som et coverband so to speak. Både Tor og jeg har jo vært “faste medlemmer”, i den grad begrepet finnes i Disorder, store deler av 90-tallet, sammen og hver for oss, men det er nok egentlig ei anna historie.

Sjøl kjenner jeg uansett stadig på lysten etter å spille Disårder-konsert i ny og ne – vræle Fuck police state, Fuck your nationality, Hang the Pope, Brain donor, Gods are born in the U.S.A, Todays word, og Fuck det meste, mens man blir nedspruta av øl, dynka i svette med brei koringsstøtte og allsang fra pogene ungdommer i alle aldre- det er skikkelig kick, en smule crazy, utrolig feite låter og ikke reint så lite nostalgisk. Vi får bare se om, eller når det kan skje..?

Anti Social Rejects ble dannet allerede i 2005, men først de siste årene har vi fått ta del av større utgivelser med minialbumet «Procrastination» i 2019 og nå «Never Gonna Drink Again». Før det kjenner jeg bare til noen få enkeltstående singelutgivelser som splitten med Disårder, Disårder / Anti-Social Rejects* – «Shizosplit», «Fakultativ Parasittisme/Suicidal Bomber» fra 2006, «Kapitalskjit» fra 2012 og splitten med Jenkem Warriors, Jenkem Warriors / Anti Social Rejects – «Apati Sosial Angst»‎.

 

Kan dere si noe om den økte produktiviteten eller det økte behovet eller muligheten for dokumentasjon?

Tor: Det tok 8 år fra vi tok opp «Procrastination» på NRK med Helgar bak spakene på miksepulten, til vi etter diverse forsøk på å få mikset dette, blant annet hos Anders Møller i Subsonic Society studioet, tok opp ny vokal med Helgar, siden han på NRK-sesjonen satt og mikset og tok oss opp samtidig med at han la på vokal (vi spiller alltid live i studio, vi er ikke noe puslespillband med diverse pålegg som arbeidsmetode), så det var et ønske om å få gjort vokalen på nytt. Da vi følte oss ferdig med den miksen, og klare til å gi ut dette krasjet harddisken, så vi mistet alle miksene som vi hadde tatt opp. Johan Larsen (OnklP & De Fjerne Slektningene) hørte den historien og tilød seg å mikse ferdig. I mellomtiden har vi øvd jevnlig og laget nye låter så da «Procrastination» omsider kom ut, hadde vi allerede materiale til nesten et helt nytt album klart.

Maya: Da hadde Tor klart å få til en super deal med kollegaen i Subsonic Society, Vegard Sleipnes. Vegard har en 24-spors Studer A 800, som var nykalibrert, og vi tenkte å lage en total analog produksjon. Vi ble enig om dato og klokkeslett og gjennomførte side A på «Never Gonna Drink Again». Dette var tiltenkt som en 7-tommers EP, men alle syns det var så gøy at vi ville lage en B-side slik at vi fikk en 12-tommer. Hadde noen gamle låter på lur og dro i øvingslokalet og lagde noen nye, booket ny tid hos Vegard og hadde så en B-side.

Hva er den største forskjellen mellom 2020 utgaven av bandet og tidligere utgaver som den i 2006 og den 2012?

Maya: Mindre alkohol, mer hangover in 2020. Hahahaha….

Rikard: True that.

Tor: Ja, og vi har vel alle blitt litt mindre kloke med årene.

Helgar: Føler vi er blitt mye tryggere på hvor vi er musikalsk og vi skjønner hverandre bedre i arbeidet med låtene. Det går kjappere fra idé til skisse og ferdig låt.

Gunnar: Vi har jo klart å holde på samme vokalist (Helgar) helt siden 2010, i motsetning til de første åra, og kontinuitet funker jo dritbra, også for oss.
2005-versjonen av bandet var jo på mange en “norsk” utgave av Disorder/Disårder med Rudy Hoykens på vokal, meg på gitar med Tor på trommer og Maya og Rikard som nye tilskudd. Dette i forbindelse med giggen på Folken i Stavanger med De Press i 2004, der vi kalte oss Disårder.
Tor og Maya hadde jo i en del år før dette vært aktive og turnert i inn og utland som Detestation sammen med Taf. Før Hr. Lovering måtte stikke hjem til England (i 2000 av påtvungede grunner). I tillegg spilte begge med Rikard i ToeTag.

Kan dere si noe om hverandres musikalske styrke og rolle i Anti Social Rejects?

Tor: Nei, det er hemmelig!

Tor Harald Degerstrøm, trommer

Helgar: Hjernen og professoren i bandet. Han slår så fort og deilig!

Gunnar: Farlig tema høhø. Men vil nok si at Tor sin spesielle “all over it” trommestil setter sitt særpreg på det meste av det vi gjør, på godt og vondt.

Maya Colette Alvarez, bass

Helgar: Den tøffeste i bandet. Ho har de råeste bassriffene.

Gunnar: Maya sitt stødige basspill kler jo stilen jævlig godt. At Tor og Maya i tillegg er mann og kone skader jo heller ikke.

Rikard Rognmo, gitar 

Helgar: Rikard er den blideste i bandet.. Han har de beste melodiene.

Gunnar: Vi to gitaristene kan mer eller mindre boltre oss nokså fritt oppå deres feite tighte driv uten at det går for mye gærnt, mens vi korer av full hals og så godt vi kan på det meste av refreng, når vi ikke er for fulle til å huske det.

Helgar Torgvær, vokal

Gunnar: Helgars vokal med sin herlige myredialekt på toppen, som også kan anes innslag av på de engelsktekstlige låtene våre om man hører godt etter, rammer det hele inn og fullbyrder det spesielle, litt sære ASR-musikalske universet vi har snubla oss inn i. Sjelden har vel kanskje et litt uavklart forhold til pønkevokal fra en etablert reggaespesialist (med eget radioprogram ukentlig – Bakrommet på radiOrakel – i over enn 20 år ) kommet mer til sin rett enn Helgar gjør i ASR vil jeg påstå..

Gunnar Holm, gitar

Helgar: Den streiteste og ordentligste. Kontoristen og den råaste sologitaristen.

Ragnar Kosmo fra Dødsdømt bidrar med gjestevokal på låten «Mæ». Fortell  om ham, Dødsdømt og valget med å ha ham med på plata.

Helgar: Jeg fikk være med på 2 låter på EP’en «Dine siste tanker» så da måtte Ragnar bli med på denne. Ælska Dødsdømt.

Gunnar: Gode relativt nye venner vi har spilt med rundt om i landet de siste 4 åra. Jeg fikk spille solo på låta «Åpenbaringen» på Ep’en «Dine siste tanker». Vi digger Dødsdømt seff.

Tor: Når vi gikk for å lage B-side, så tok vi med en gammel låt kalt «Mæ», som Ragnar alltid bruker å ta sammen med oss på de giggene vi har spilt sammen med Dødsdømt, så vi følte da at det var helt naturlig å spørre han om å slenge seg med på studioversjonen også av denne låten. Til vår store tilfredshet takket han umiddelbart ja og heldigvis for oss var det helt greit for Dødsdømt å låne han bort til oss en kald vinterkveld. Tusen takk til dem!

Hva er historien bak albumtittelen «Never Gonna Drink Again»?

Helgar: Man trur at man kan bli bedre til å drikke jo eldre man blir, men det blir man ikke. Man blir dårligere. Så det er vel en slags selvransaking den låta, etter å ha sovna av på nok et nachspiel… Vi hadde vel alle opplevd det samme, så da ble det tittelen på skiva og.

Gunnar: Tittelen kan og bør tolkes som et direkte innlegg i rusdebatten der vi selvsagt gir uforbeholden støtte til gjennomgripende rusreformer i Norge (og verden for øvrig). Menneskerettigheter i et demokrati må også innebære å ikke bli straffet for å foretrekke andre, og i noen tilfeller, “sunnere” rekreasjonelle rusmidler enn, eller i tillegg til, den lovlige nervegiften alkohol.

De fleste av oss har vel våknet opp etter en bytur med århundrets hangover og tenkt akkurat det tittelen sier, og coveret illustrerer. Som for mange andre musikere er alkoholkonsumet opp igjennom ikke helt ubetydelig og nødvendigvis ikke alltid under kontroll, for å si det sånn. Men øl er jo jævlig godt da!

Albumet er altså spilt inn og mastret av Vegard Slepnes i Subsonic Society Studio. Fortell om ham og innspillingsprosessen. Hvordan har det vært å jobbe med Vegard i dette studioet? Hvilket preg har han og lokalet satt på skiva?

Tor: Jeg har studioet mitt i studiokollektivet Subsonic Society, som drives av Vegard, her er det flere studioer sammen og en hel gjeng som jobber: Torgeir Waldemar, Kai Christoffersen, Pål Bredrup, Trond Mjøen, Anders Siegrist Oliver, Henrik Seip og tidligere nevnte Anders Møller og Johan Larsson, samt vinylgraverings studioet mitt(er den eneste i Norge som graverer lakkmasterplater for vinylproduksjon, altså via meg kan man få gjort en komplett vinylproduksjon med cover og det hele, fiks ferdig levert på døra di).

Vegard jobber med diverse musikkstiler og har gjort mye forskjellig, «Procrastination» ble tatt opp digitalt, mikset digitalt og mastret over på spolebånd av Henning Bortne, Vegard og jeg fant ut at det kunne være gøy å gjøre en AAA innspilling, altså analogt opptak gjort på 24-spors båndspiller, så mikset ned til 1/4 tommers 2-spors bånd og deretter gravert direkte på lakkmasteren fra den tapen. Det var en veldig kul måte å jobbe på siden man faktisk har begrensinger med disse 24 sporene, trommene bruker endel spor, så har du ett spor til bass et til hver av gitarene og med hovedvokal og koringer har man fort fylt opp 24 spor og dermed ikke plass til å legge på 50 spor som man ofte ender opp med når man jobber digitalt. Bør også nevne at Vegard er utrolig behagelig å jobbe sammen med i studio, han sier ifra og påpeker det hvis det er noe som mangler, samtidig som han er flink til å dra det beste ut av hver enkelt artist.

Helgar: Vegard var veldig flott å jobbe med og han jobber raskt. Han skrur så tøft! Æ blei djæveltøff med hannes mixing.

Gunnar: ASR har hatt to innspillingsessions med Vegard i Subsonic Society Studio og det har vært en fornøyelse å jobbe med han bak spakene. At Vegard også opprinnelig er nordhelgelending fra min barndoms (Meløy) nabokommune Rødøy har jo også hatt en positiv virkning på en ellers noe sær inngrodd musikertånegl av en gitarist i studiojobbinga vil jeg si.

Låten «Svart Elefant» har etter hvert vært med dere en stund og var også en stund tiltenkt som en albumtittel. Fortell om den låten og valget med å gi den ut her også?

Låten «Svart Elefant» har etter hvert vært med dere en stund og var også en stund tiltenkt som en albumtittel. Fortell om den låten og valget med å gi den ut her også?

Helgar: Vi ville bare ha nok låter til skiva, så vi tok opp den også på nytt. Den andre versjonen ble tatt opp på Blitz av Bjørn Larsen og Magnar Martinsen, og gitt ut på «Real Punk Rock Music Is Not on the Radio – Vol.4.» Låta skulle være tittelkuttet på skiva som skulle kommet ut av vår Blitz-session, men vi blei aldri enige om miksen med oss sjøl. Så «Svart Elefant»-albumet stranda. Låta er sår og ærlig og kan handle om hvem som helst som trår litt feil, og får bygdedyret mot seg.

Hva er den viktigste forskjellen mellom «Procrastination» og «Never Gonna Drink Again» og hvilken relasjon er det mellom de to albumene?

Gunnar: «Procrastination» består mest av gamle låter som er spilt inn digitalt, mens «Never Gonna Drink Again» består mest av nye låter spilt inn analogt. Det siste passer oss nok best føles det som nå egentlig, altså å spille inn analogt.

Fortell om valget av omslag, samarbeidspartnerne dere hentet inn og hva dere ville uttrykke gjennom coveret.

Tor: På «Procrastination»-coveret sto Tor bak alt (i Paint(?)) – en prosess som han ikke ønsket gjenta 🙂

«Drink»…coveret til plata er gjort av Gøran Karlsvik og Tor Degerstrøm, mens det kule livefotoet til frontcoveret er tatt av vår gamle venn Thomas Eriksen.

Maya: Tror kanskje det var Helgar som mente platen skulle hete Drink, så plutselig hadde Tor ideen for seg helt klart, både tema og fargevalg, manglet bare grafiske skills. På øvingslokalet, Mir, er naboen Gøran Karlsvik en multikunstner, og flink med grafikk. På øvingspausene møtes vi i gangen og ble enig om at han skulle hjelpe med cover. Plutselig dro han frem PC’en, Tor sendte filene, og det var gjort.

Tor Degerstrøm fra bandet selv spilte altså en viktig rolle med coveret og dere har også ellers vært et band med sterk tilhørighet til D.I.Y.-scenen. Kan dere fortelle om betydningen av å gjøre ting selv eller selv ha kontrollen på det kunstneriske uttrykket?

Tor: For meg, er det det som er pønk, å gjøre det selv og ikke sitte å vente at noen andre skal fikse det for deg, eller eventuelt kommandere andre til å gjøre greiene dine for deg. Det heter DIY «Do it yourself» og ikke CYDIFM «Can you do it for me», ha ha…

Maya: Å ha kontroll selv over eget arbeid er livsviktig. Man skal klare å stå for sitt eget makkverk.

Dere har også stort sett sluppet alt av plater selv frem til nå. Nå har dere overlatt det ansvaret til Fucking North Pole Records. Fortell  om det valget og forholdet til det nye plateselskapet deres.

Maya: Vi kan la Gunnar og Helgar fordype seg her, men den korte varianten er, tross vår DIY-valg er vi ikke flink å distribuere, og ble enig med Robert at han kunne gi ut denne skiva. Vi driver fortsatt Social Records.

Helgar: Digger Robert og det at han gir ut så mye fet musikk og dokumenterer scenen. Liker alle samlerne og spesialutgavene han lager. Jeg har alltid vært fan av han, så det var et stolt øyeblikk da han likte oss så godt.

Gunnar: Traff Robert og Kari på høstsabbatten i Jacob kirke i november 2019, dagen etter at vi hadde brukt en litt lang torsdagskveld på å spille inn låter hos Vegard i Subsonic Society Studio, som viste seg å bli første sida av det som senere ble til «Never Gonna Drink Again»-skiva. Slo av en prat med Robert og mimra litt over konserten vi og Danger!Man med fleire spilte på Uffa 16. mai, mens vi hang rundt kompisene våre i Barren Womb før de skulle over gata å spille på Verkstedet. Ivrig og litt gira etter studioarbeidet dagen før fortalte jeg Robert at vi akkurat hadde begynt å spille inn noe som kunne bli oppfølgeren til «Procrastination»- men denne gang, endelig analogt som vi jo hadde hatt lyst til lenge. Robert ble, litt overraskende, umiddelbart dritgira og slengte ut av seg om ikke han skulle gi ut skiva på FNPR. Jeg syntes jo umiddelbart dette var et i overkant knallbra forslag, på tross av vi hadde tenkt å gi ut på vår egen label Social Records. Men uansett holdt jeg maska sånn måtelig, og lovet jo at jeg skulle nevne det for resten av ASR-gjengen, mens jeg stille tenkte – hvem faen sier nei til Fucking North Pole Records, egentlig, hehehe….. Konserten med Barren Womb var for øvrig knallbra, som alltid, sjøl om Robert og Kari forsvant hjem i lett fylletåke før gjengen hadde bråka ferdig.

Dere deltar på samlealbumene «Real Punk Rock Music is Not on the Radio» 1,2,3,4,5,6, «2019: Pønk i Norge». Fortell om deltakelsen på disse, deres eget forhold til slike samleplater og betydningen slike kompilasjoner har for å oppdage ny musikk og sørge for samhold i scenen.

Gunnar: Kjell Moberg, som gir ut RPNR serien, forteller selv: “Vi snublet i hverandre på en av FB sine punkesider, jeg husker ikke nøyaktig hvordan. Men vi fikk rask en forståelse for at dette var riktig for ASR og siden har dere dukket opp med en knall-låt på hver av skivene, faktisk kun dere og K-Jell som har vært med på alle 6 til nå. Ganske kult. Jeg vil påstå at årsaken er at vi alle liker, punk, vinyl, den norske scenen og det å få frem gode band og låter til nye ører der ute”.

Gunnar: Morsomt å være med på disse litt rare, men kule utgivelsene med norsk punk. Det planlegges også en Vol. 7 rett over nyttår sier ryktene, sjøl om Vol. 6 opprinnelig egentlig var siste utgivelse i «Real Punk is Not on the Radio»-serien. Masse kudos til Kjell og K-Jell !

Etter at vi var med på Vol 1, som må sies å inneha ganske så variabel og til dels dårlig lyd, tipset jeg Kjell om at ASR-trommis Tor/THD vinylmastring AS både kunne mastre, gravere mastervinylen og få skivene trykket. Alt med knall kvalitet og gode skussmål. Kjell, som nok var litt i villrede etter Vol 1, tente naturlig nok på ideen og fra og med Vol 2 har alle «Real Punk Rock is Not on the Radio»-skivene Vol 2-6 blitt mastret, gravert og trykket opp av Tor i THD Vinylmastering AS med profesjonell kvalitet. Som Kjell så fint sa det da han anbefalte Tor til banda etter at Vol 2 kom fra trykken – “Tor i THD Vinylmastering AS kan virkelig sakene sine, leverer knall kvalitet, på avtalt tid og er til å stole på”.

Dere var også med i Thomas Robsahms NRK dokumentar om punken i Norge, «Punx», og på soundtracket der med låten «Kapitalskjit». Hvordan ser dere på den dokumentaren nå i etterkant?

Helgar: Vi fikk 4. sek. fame der, men «Punx» skulle jo opprinnelig være minst en episode lenger, så kanskje det hadde gjort at de ikke hadde utelatt så masse som de gjorde.

Gunnar: Det var jo kult å få være på «Punx» på samme lag som så mange andre überfete band, både på filmen og selve serien. På tross av de tre fire sekundene vi vræler “Reis kapitaskjit” syntes vi nok lett rødmende mest om Harald Fossbergs jævla tøffe T-skjorte. I ettertid er det selvfølgelig en del som kan diskuteres og settes fingeren på både politisk og annet, men uavhengig av kritikk er det jo overordnet nødvendig at denne viktige delen av norsk (og internasjonal) politisk musikalske subkultur blir dokumentert og synliggjort og slik tar sin rettmessige plass i kultur- og musikkhistorien.

 

 

Dere har heller ikke hatt noe problemer med å stille opp på støttekonserter til hva dere anser som god formål og er også med på støtteskiva til det autonome huset Blitz, «No Power No Punk Blitz Hitz» på Rabagast ‎og Glass to the Face Records.

 

 

 

 

Fortell om det og behovet for solidaritet i samfunn og punk.

Maya: Selvfølgelig stiller vi alltid opp for saker vi brenner for og som fortjener mye mer oppmerksomhet rundt seg, og om vi kan hjelpe på noen som helst måte med fremgang i disse sakene, er vi definitivt med. Samfunnet er fucked, og vi må alle gjør det vi kan, smått eller stort for å få til forandringer. Sammen er vi sterk.

Gunnar: Vi er jo mest et politisk band (slik jeg oppfatter og ønsker det vafall) og bidrar mer en gjerne der vi kan for å vise vår politiske støtte – på det ikke-kommersielle “markedet”, vel å merke. Det være seg antirasisme, antikapitalisme, retten til bolig og hjem og andre menneskerettigheter som gjerne spises opp og gjøres utilgjengelig for alternative mennesker av kapitalinteresser og myndigheter. Og selvsagt i tillegg regjeringskritikk, krigsmotstand og mye annet vi mener noe om.

Kan dere si noe om disse stedenes/institusjonenes betydning for deres egen identitet både som band og på det personlige planet?

Blitz

Maya: Et av Oslos viktigste steder der man kan dyrke solidaritet, samhold, åpenhet og respekt. Blitz har altid ikke minst vært et sted man kan utvikle talentene sine og eget uttrykk. Fantastisk.

Gunnar: Øva der i årevis med Disorder og har spilt inn materiale med ASR i lysstudioet i tillegg spilt utallige konserter der. Herlig allmøtestyrt ungdoms- og aktivitetshus med byens beste veggismat, byens kuleste lokalradio radiOrakel og mye annet. Viktig lavterskel kultursted i hovedstaden.

Grünerløkka Lufthavn og Mir

Tor: Har vært superheldige og hatt øvingslokale på Grünerlökka Lufthavn siden 1998.

Gunnar: Vi kan nesten ikke vente på å få flytte tilbake til øvingslokalet vårt på Grünerløkka Lufthavn og komme i gang med å lage nye album i verdens øøøø vafall Oslos eller Grünerløkka beste øvingsmiljø. ASR har som sagt holdt til der i 15 år, og Tor fra ’98, så det er hjemme det asså.

Barrikaden/Hausmania

Tor: Barrikaden e den beste scena i byen for punkmusikk.

Gunnar: Vi støtter selvfølgelig aktivt opp om alternative bo – og leverformer. I et umenneskelig hyperkapitalistisk samfunn må jo også mennesker som avstår fra A4-liv, pengejag og økonomisk vellykkethet kunne skaffe seg egne bo, leke- og leverom. På slike plasser gror oftest kulturen som kreativt ugress, noe vi i ASR elsker og ønsker å støtte aktivt opp under.

Sånn apropos sistnevnte. Fortell litt om låten «Hausmanns Platz».

Rikard: En hymne te de beste folkan i byen. Vi spilte vel støttegig, og så kom vel Maya på riffet, så blei det sånn.

Helgar: «Hausmansplatz» var en åpen plass bak h42, som hadde stått tom lenge. Den ble etter hvert brukt til vognplass. Så ville eier Pay og kommunen få de flyttet. Hausmanittene barrikaderte seg inne og ventet på at Babylon skulle komme og tømme plassen. Låta handler om ventinga før utkastelsesaksjonen, og når snutepurkene kommer. RIP Hausmasplatz.

Gunnar: Jeg tolker låta som en en ærlig stolt hyllest til  Hausmannskvartalet, historien og de bra folka der, og mener at en av våre absolutte favorittscener, Barrikaden, hører til i denne låta.

Jeg har nå samlet noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet deres til og hvordan det er relevant for Anti Social Rejects.

Motstand mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen

Gunnar: Skjerming av Norges viktigste gyteplass for skrei og vårt matfat gjennom alle tider er en selvfølge og plikt å beskytte. For alle tenkende mennesker med lengre og mer bærekraftig perspektiv enn hvert stortingsvalg.

Hatkriminaltet

Gunnar: Føkk hatkriminalitet mot utsatte grupper, men nazisme, fascisme, også i religiøs innpakning, kan ikke aksepteres og må bekjempes med alle (demokratiske) midler. Men nazipakket altså, de må kjeppjages om behov.

Pedofili

Gunnar: Her må effektiv behandling på plass. Temaet er jo uforståelig, absurd og vanskelig å forholde seg til, men seksuelle overgrep er helt forkastelig med nulltoleranse generelt, men i denne sammenheng blir jo ord fattige.

Rusreformisme

Gunnar: Tiden er overmoden for en gjennomgripende rusreform der straff og fengsel fjernes som virkemiddel. Etter min mening er det grunnleggende menneskerettigheter som krenkes og har blitt det i mer enn 50 år.
Retten til å la seg påvirke rekreasjonelt av rusmidler i et demokrati kan umulig forsvares ut fra statens positive regulering av nervegiften alkohol. Vi sier som vi alltid gjør i mange andre sammenhenger- «min kropp mitt valg» . Helsevesenet innehar faginstansene som kan hjelpe de som sliter med avhengighet og ønsker å bli kvitt denne.

Dagens rasering av ungdoms fremtid, spesielt på østkanten, gjennom arrestasjon, fengsling og straff for bruk av ikke regulerte rusmidler er et overgrep i statlig regi. Det som virkelig ødelegger fremtiden er rulleblad, ikke eksperimenteringsperioder, som mange ungdom må gjennom. Skremselspropagandaen er helt bak mål, og enkelte ivrige rusmotstandere kan tydeligvis ikke regne siden vi ikke har 100 tusener av heroinmisbrukere i landet, men utrolig utbredt prøving og bruk av lettere rusmidler, som de mest utbredte hasj og marihuana. Rusreformen må komme og fordommer bearbeides.

Fest

Rikard: Hvor?

Lidenskap

Rikard: Spelle live.

Likhet

Rikard: Noe å strebe etter.

Frihet

Rikard: Beste vi vet.

Freakere

Rikard: Fine folk.

Å være sin egen lykkes smed

Tor: Det er sikkert bedre enn å være sin egen ulykkes smed?

Gunnar: Vell, det er jo ikke så enkelt da alså. Men mange høster som de sår, rettferdig eller ikke.

Hardcore punk

Tor: Avhengig, så lenge det er uavhengig!

Siw og  Erna

Hvem faen er det?

Philip Lovering/Disorder

Tor: Var så heldig å få spille sammen med han i både Disorder og senere i Detestation, en trio med han, Maya og meg. Vi har hatt utrolig mange timer i trange varebiler rundt i Europa og mørke øvingslokaler, må ikke glemme Steve Allen som startet bandet i 1980, Stian Løken, TK, Maya, Gunnar Holm og Rudy Hoeykens.

Gunnar: Taf- Bassist i Disorder fra ’82 etter at blant annet Steve Allen startet bandet i 1980.. Tor spilte trommer fra 91-95 (tror jeg), og senere sammen med Maya og Taf i Detestation. Da Disorder i ’92 , mener jeg, skulle på en liten Europaturné hadde ikke Steve mulighet til å bli med fordi han skulle få sitt første barn. Han spurte meg om jeg kunne steppe inn for han på turneen, noe jeg litt skeptisk sa ja til. Men med den bestemte forutsetning at jeg “slapp” å være en del av bandet etter turneen. Det gikk jo selvsagt jævla dårlig akkurat det da for Disorder-spellinga tok jo ikke slutt før Taf flytta til England i 2000, og har vel egentlig også fortsatt etter, med Disårder så, vell…. Men faen det har vært mye gøy innimellom også.

Subkultur

Gunnar: Yngleplass for ikke-kommersiell ekte kultur.

Prokrastinering

Rikard: Undervurdert kunstform.

Gunnar: Vi prokastinerte i 8 – 10 år før vi fikk kresta ut albumet «Procrastination» og det skal faen ikke skje igjen. Generelt er vi nok alle relativt utsatt for utførelsesvegring i mange av livets situasjoner, kanskje , eller?

Fortell  om de to videoene som dere har fått laget til plata.

«Hate»- satt sammen av Fru Pedersens Steinar Krogstad

Tor: Maya og jeg spiller i et band med Steinar og Pål Lind som heter «Dødøget», her har vi gjentatte ganger fått vært vitne til Steinars briljante måter å lage video på, han har tidligere laget en til ASR-låten «Rightous War», da vi ble spurt av Robert om vi hadde noen video til den nye utgivelsen vår, falt tankene da fort på å spørre Steinar og hans geniale kreativitet. Temaet er jo hyperaktuelt nå om dagen med en voksene nynazisme, BLM og en sinnssyk president i statene som nører oppunder nettopp hat.

«Drink» av Gøran Karlsvik, fra This Sect, Contrarian, Post Love og Damokles og Zap TV

Gøran Karlsvik foran graverings-maskinen til Tor

Tor: Vi hadde nettopp laget coverdesign til nyplaten vår sammen, Gøran fant ut at han hadde lyst til å se maskinen som jeg lager master-plater på, han ble med bort i studioet hvor vi tok noen kalde øl sammen, etter å ha tittet litt på maskinen snakket han om at han har laget flere videoer tidligere. Maya og jeg lot han så høre igjennom hele det nye albumet vårt og spurte om det var noen av våre låter han kunne tenke seg å lage video til, han valgte kjapt å gå for «Drink»-låta, som han sa han allerede hadde fått ideer til når han hørte igjennom plata, vi var selvsagt dødshappy for å få hjelp av en som er så dyktig som han, så vi sa «go for it» der og da. Kort tid etterpå fikk vi oversendt en video som vel ikke er for de sarteste sjelene akkurat, for å si det sånn, så du skal ikke være for fyllesjuk når du ser den videoen, man kan vel nesten bruke den som en lakmustest på hvilken dagsform man er i ha ha…

Hvordan har Anti Social Rejects blitt rammet av nedstengningen av samfunnet og Covid 19-tiltakene?

Rikard: Tatt gode forholdsregler og holdt avstand og spilt så fort vi kan.

Gunnar: Bandet har forsøkt å øve jevnt og trutt, noe deler av bandet også har klart i nedstengningsperioden. Mange nye låter er også blitt til. Sjøl har jeg måttet ta forhåndsregler og dessverre måtte velge bort vår standhaftige fredagsøving i deler av den pandemiperioden.

Kan dere til slutt velge femten låter, tre hver, som på en eller annen måte har inspirert Anti Social Rejects og platen «Never Gonna Drink Again» og si hva dere har fått ut av disse låtene?

Tor:

Nausea «Electrodes»

Alt av Discharge og Amebix

ENT og Concrete Sox

2000 DS

Rikard:

Hele «Closer med Joy Division

«Easy Action» med Alice Cooper

Stort sett hele Slayer og Ramones kataolgen

Helgar:

NEGATIV – PROJECTIONS
Negativ er jo folk som vi har kjent lenge i miljøet og digger hardt. Et av Norges tøffeste band. Vi var alle i ASR sammen på gigg på Blitz med dem, og neste øving kom på Hausmansplatz, som nok er sterkt inspirert musikalsk av den giggen.

Dødsdømt – Deg aleine

Bæstevænnan vårres fra Horten. Digga de guttan og den EP’en her, og den nye «Dine siste tanker», som jeg til å med fikk være med å synge på. Så de har nok inspirert oss godt på skiva.

Gunnar:

Ex Lion Tamer av Wire

Fantastisk låt som alltid får meg opp av sumpa, om behov. Så dem på den legendariske utendørskonserten på Henie Onstad i øøø 1988 ish. Råfett, spesielt, høyt og litt intellektuelt……

Don’t Want to Know If You Are Lonely av Hüsker Dü

Låt å overleve til når kjærlighet fordamper.

Religious Womit  av Dead Kennedys

Sannhetsord fra de mer intellektualiserte pønkerne som river oss ateister riktig godt i hjerterota. ASR hadde gleden av å covre denne låta med ørnesværingen
Jørgen Nordeng på vokal på No.53 i forbindelse et bursdagsparty i fjor vår – minneverdig session og dritfet låt det òg ass.

 

Anti Social Rejects – Never Gonna Drink Again

 

Anti Social Rejects – Procrastination

 

 

 

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.