Singelanmeldelse: Shevils – «Miracle of the Sun»
Artist: Shevils
Album: «Miracle of the Sun» (2020)
Plateselskap: Selvutgitt
5
For noen dager siden tikket denne meldingen inn i innboksen: ‘Hei, Victor! Fredag 27. november kommer singelen «Miracle of the Sun». Det er første singel fra albumet med samme navn’.
En kort og konsis «presse»melding det der, fra frontdude i Shevils, Anders Voldrønning. Vi får forresten en del lignende av en typen: ‘Hei, jeg har gitt ut en ny låt, kan dere skrive om den i Deichmans musikkblogg?’ (Med link til Spotify, red.anm.), fra helt ukjente utøvere, disse burde nok tatt et presseskriv-kurs, eller noe, men for all del, vi er er takknemmlige for alle mailer vi får. Med Shevils er den greia helt annerledes, vi har lyttet mye på alt de har gitt ut, tatt med platene deres på våre årets-beste-utgivelser-lister osv. Med andre ord, vi er godt kjent med bandet.
En av grunnene til det har tatt så lang tid, det er 5 år siden forrige utgivelse, er nok at de har skiftet en del av besetningen, og at Anders Voldrønning har vært busy med U-FOES, som ga ut debutplata deres «Whiteout» i 2018, en plata full øredøvende (ur)kraft og energi, som du kan lese mer om her.
I anmeldelsen av Shevils’ singel «One Thousand Year» (2015) skriver jeg: ‘Gruppa har skapt sin helt egen Shevils-signatur, jada, en klisjé, men like full sant’. Og, ja, det er virkelig sant, «Miracle of the Sun» lyder umiskjennelig som Shevils. Oppskriften er igjen: Tungt, massivt og repetitivt. En mektig og effektiv oppskrift slik Shevils benytter den. Lydbildet er stort og energien er veldefinert posjonert ut. Låta befinner seg et eller annet sted i skjæringspunktet med f.eks. «The White Sea» (tittelsporet fra den foreløpige sisteskiva fra 2015) og «Sorely Fucked Provoked» (fra debuplata «Lost In Tartarus», 2013). Jeg kunne ha brukt helt andre låter som referanser, bare så det er sagt.
Inspirasjonen fra band som Helmet, Shellac og Big Black (trykk på lenkene og les om de to sistnevnte) kommer muligens tydeligere frem i «Miracle of» the Sun» enn flere av de andre Shevils-låtene. Det som uansett gjør den så bra er den tighte og kontante oppbyggingen, som inneholder både intensitet og nærmest nullstilling, før frasparket mot utbruddet/klimakset mot slutten av låta. Man blir hekta på utbruddet og hele låta, hekta på noenlunde samme måte som til døme med The Jesus Lizards’ «Then Comes Dudley» og «Monkey Trick», og må bare spille «Miracle of the Sun» ommat og ommat. En dynamisk, kraftig og uttrykksfull sak.
Shevils nye utgivelse er som sedvanlig innpakket i cool tegneserie–aktig coverillustrasjon, av Chris Faccone og Shelby Cinca. (les mer om tegneserier og musikk her, red.anm.)
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
