Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 10. desember 2020

Moon Relay: Energifylt og hektende No Wave

– Vil heller plukke opp ting her og der fra et stort mangfold enn å dyrke en sjanger eller greie. F.eks. å bare høre på monoton garasjerock og lage monoton garasjerock blir veldig endimensjonalt. Alle i bandet hører på veldig variert musikk, forklarer Daniel Meyer Grønvold og Håvard Volden i Moon Relay, som snart er turnéaktuelle med liveversjonen av albumet _…-«-…_ – blant annet basert på en feiret liveopptreden de gjorde på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden 9. februar. Moon Relay slapp albumet 20. november på Sheep Chase Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Jenny Berger Myhre

_…-«-…_ er en drivende, energifylt egensindig form for instrumentalmusikk, som drives fremover både av repetitive elementer og kontraster. Abstrakte små mellomspill og codaer, henrivende moog og farfisalyder, hektende tromming , som oppleves nærmest som en kontrollert eller strukturert improvisasjon over ulike temaer og stemninger.

No Wave, post-punk, dub, tekno, surf, kraut og musique concrète vevd sammen til en eksperimentell og intens klangopplevelse, som henter vel så mye fra post-hardcore punkens energi som fra frijazzens ukontrollerte ferniss. Riffbaserte motoriske droner og drømmelignende sekvenser avløser hverandre på naturlig vis og under koker en systematisert form for råhet.

Håvard Volden og Daniel Meyer Grønvold gir oss her innsikt i kunstneroppholdet i Italia, som ledet frem til konsert og plate og hvordan man omformer kaos og villskap til å passe mer trange rytmiske strukturer og orden.

Kan dere først forklare bakgrunnen for bandnavnet og om hvordan det kom til?

D: Jeg tok det fra en gammel surflåt av The Vistas, og endte med å like navnet enda bedre når jeg leste litt mer om det.
Det var et kortlevd prosjekt hvor den amerikanske marinen eksperimenterte med å sende info via månen tilbake til jorda.

Hvilket forhold har dere til månen og astrologi?

D: ikke noe særlig.
H: Jeg liker veldig godt å se på nattehimmelen, på stjernene og månen. Jeg leste en veldig morsom bok for noen år siden, “Memories Of The Moon Age”. Der er det samlet “alt” av månerelaterte historier og anekdoter gjennom tidene. Det var der jeg fant tittelen på min soloskive «Space Happy».

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så
lidenskapelig opptatt av den?

D: Det har alltid vært der, pappa spiller masse strengeinstrumenter. Også fikk jeg megakick på rock på barneskolen som egentlig aldri har gitt seg, høy vrengt elektrisk gitar kan fortsatt sende et støt av energi gjennom meg som ikke noen annen lydkilde kan.
Det første jeg noen gang kjøpte var en AC/DC-kassett, og energien og hvordan de strukturerer ting er fortsatt noe som inspirerer.
H: Pappa spilte i Trondheim Symfoniorkester, og spilte synth og gitar i div, band på fritida. Det var av han jeg lærte å spille gitar. Det var kanskje der lidenskapen startet.

Hvorfor var det den eksperimentelle musikken som fascinerte aller mest og har det alltid vært sånn?

D: Den fascinerte ikke nødvendigvis mest, jeg liker alt fra bra poplåter om kjærlighet til støy og alle nyanser imellom.
Men jeg ble vel mer interessert i eksperimentell musikk gjennom å høre musikk jeg først ikke forstod, men som vokste på meg gjennom flere gjennomlyttinger. «Tror The Diamond Sea» av Sonic Youth var første møte med lange former og støy, som sikkert for mange andre.
H: For meg tror jeg det det er mye pga. at jeg alltid vil være i opposisjon. Opposisjon til det “alle andre” driver med. Ikke at jeg tror det jeg driver med er så forbanna unikt, men jeg styrer ofte unna om jeg synes det andre gjør blir for likt det jeg driver med.
Nå hører jeg ikke nødvendigvis mest på eksperimentell musikk, selv om det er det jeg spiller.

Hva er det instrumental musikk har som man ikke finner eller ikke finner i like stor grad i mer vokalbasert musikk?

D: Det tenker jeg helt ærlig ikke på det i det hele tatt, jeg hører på både vokal og instrumental musikk. Treffer det meg så treffer det meg.

Hvilken funksjon fyller musikk i livene deres i dag?

D: Alt sirkler rundt det. Det er jo det vi holder på med, men å jobbe med musikk er ikke noe mål i seg selv for meg.
Grunnen til at jeg driver med musikk er jo at det har gitt meg så mye kick opp igjennom, rørt meg osv. Jeg prøver å tviholde på den biten av det, og ha et minst mulig kaldt og proft forhold til musikk. Ellers kan jeg liksågodt drive med noe annet.
H: Ja som Daniel sier, alt sirkler rundt musikk. Det går nok ikke en dag uten at jeg tenker musikk. Enten det er når jeg selv lager musikk, eller på konsert med andre, eller på plate.

Hva er det unike med hvordan dere jobber sammen og den musikalske innstillingen i Moon Relay i forhold til det dere praktiserer eller har vært vant med fra andre band eller prosjekter som dere er eller har vært involvert i som i Flymodus, Lost Girls , Muddersten, Nude On Sand, The Island Band, Deep Thoukus, Akode, Bladed, Cortex , Honest John , Stian Around A Hill, The Heat Death, The Way Ahead, Autonomia, Beglomeg, Dunderhonning, Far From Tellus, Freeshine, Je Suis Animal, Precious Stone, Radio 9, Sofi Lofi, Norwegian Noise Orchestra, Now We’ve Got Members, S.L.Y.C., Sinepuxent og hvilke erfaringer eller tankegods har dere hentet med dere videre fra de andre nevnte til Moon Relay?

D: Alt informerer alt tenker jeg egentlig, man lærer små ting man kan ta med seg videre hele tiden.
Men det blir jo naturlig forskjellig, er jo ikke så spennende å spille i 5 like band.
H: Vi har jo innarbeidet oss visse arbeidsmetoder i Moon Relay etter de snart 10 årene vi har spilt sammen. Vi kjenner hverandre godt etter hvert både musikalsk og på et personlig plan.
Men det er jo og viktig å ikke sitte i fast i gamle arbeidsmetoder. Med denne plata reiste jeg og Daniel til Nord-Italia og var en uke på Palazzo Stabile, et fantastisk sted, som familien til tubaist Peder Simonsen eier og leier ut til kunstneropphold. Vi jobbet på dagen og drakk vin om kveldene, som ekte kunstnere. Vi komponerte vel egentlig ferdig hele stykket på den uka vi var der.

Hva er de viktigste forskjellene mellom Moon Relay anno 2020 og bandet som debuterte på plate i 2013?

D: Jeg tror “visjonen” er ganske lik som den alltid har vært. Men samtidig utvikler vi oss, små skritt om gangen fremover og utover.
Vi har vel mer erfaring og er et bedre liveband, og kanskje større bevissthet på hva som hører hjemme i Moon Relay og ikke.

Bandet har vært igjennom bytte av trommis; Martin Smådal Larsen satt bak
batteriet på de tre førsteutgivelsene før Christian Næss tok på seg oppgaven med «IMI» i 2018. Hvordan endret bandet karakter med denne personell-utskiftningen og hva vil dere si kjennetegner de ulike utgavene?

D: Martin var jo en gitarist som vi overtalte til å spille trommer: en tam, skarp, hi hatog en cymbal. Liker den perioden av bandet og, det var en litt annen greie. Mer MoeTucker liksom, som er kjempekult. Han sluttet for å fokusere på egne musikk i JakoVidal.
Etter Christian kom inn i bandet har vi fått litt flere dynamiske gir å spille på, siden han er mer «trommis”.
Christian kan være en ganske vill trommis, og i dette bandet har han en litt
strammere rolle enn han har hatt i en del andre ting. Det har han vokst veldig bra inni, og nå skjønner jeg ikke helt hva vi skulle gjort uten.

Kan dere si noe  om hverandres musikalske styrker og roller i Moon Relay?

Daniel Meyer GrønvoldH: Primus motor, og kommer med de fleste skissene til bandet. Stødigheten selv på lange, monotone riff.

Håvard VoldenD: Han er veldig åpen og leken og en god motbalanse til min rigiditet. Han er nysgjerrig og liker å lære nye ting, som kommer godt med i alt fra opptak til hvordan å løse ting live.

Ola HøyerH: En av Olas sterke sider er hans sans for form. Mens jeg og Daniel ofte kanskje er litt late, og lar ting være som da det ble lagd, vil Ola i en øvingssituasjon lete og lete etter den riktige formen, som til slutt gjør at låtene blir bedre.

Christian NæssD: Energien hans er en viktig del av hvordan bandet låter, han har blitt flink til å pace villskapen sin til der det virkelig gjelder.

Hvilke lydkilder benytter dere utover konvensjonelle instrumenter og på
hvilken måte?

D: det er en del av en ødelagt radio på plata, og en veldig skral farfisa der
trommemaskinen var helt ujevn.
Men vi har gjort masse rart opp igjennom: kjørt trommemaskin inn i en cymbal, cymbal gjennom fuzz, kassetter på halv hastighet, piano gjennom kontaktmikker, loops på båndmaskiner osv.
Vi bare prøver oss frem til vi finner noe vi liker. Noen ganger hører vi òg for oss ting, det kan f.eks. være: “Hva om etter den melodien så er det et altfor langt parti med lyden av en hest som galopperer og noen som øver veldig dårlig klarinett?”

Hvordan komponerer dere musikken?

D: Det starter gjerne med at jeg eller Håvard har et riff eller en melodi som vi strukturerer sammen og så tar med på øving.
Men på denne plata lagde vi alt på en uke på Palazzo Stabile hvor vi jobbet veldig effektivt og ikke dvelte for mye på detaljer.
Alt på plata, bortsett fra en snutt, er laget under det oppholdet.

H: Vi hadde et dogme om at vi ikke kunne fortsette på et stykke dagen etter, og ikke fikk lov til å høre på gårsdagens opptak før etter middagen. Isteden startet vi hele tiden på nye ideer. Vi ble også enige om å ikke høre på innspillingene igjen før en måned etter at vi hadde kommet hjem. Etter en måned hadde vi glemt små oppheng og uenigheter vi hadde under innspillingen, og avstanden vi da hadde fått til musikken tillot at helheten trådte bedre frem. Vi endte bare med å kaste én del, ellers beholdt vi resten.

Musikken deres er en amalgamasjon av mange ulike musikalske impulser eller stiler men flyter likevel sømløst sammen i et større hele. Hva gjør dere for å smelte alt sammen på et så naturlig vis?

D: Det skjer ganske naturlig egentlig, er litt sånn vi tenker musikk bare. Vi liker at ting lugger litt og drar i forskjellig retninger. Det kommer vel av tanker om dynamikk: høyt/lavt, fort/sakte, hi-fi/lo-fi, treble/bass, mettet lydbilde/åpent lydbilde, til vi har en helhet vi er fornøyd med. Vi har vel tenkt enda mer sånn på denne plata enn ellers.

Hva er bakgrunnen for denne spesielle konserten på Henie Onstad som vi her har fått dokumentert på albumet?

D: Vi har ofte hatt abstrakte små interludes og codaer på de andre platene, ønsket var å dykke litt dypere ned i den siden av bandet. Planen var egentlig å gjøre en EP med den typen materiale.
Håvard hadde jobbet ute på HOK med et annet prosjekt hvor de hadde brukt en del av TV-ene de har der.
Han foreslo å spørre om å gjøre noe på HOK, så ble de to planene til ett prosjekt. Vi hadde jobbet med både Anthony og Espen fra før, så det føltes naturlig å spørre de.

Hvor vil dere stille denne platen i Moon Relay-diskografien? Hvordan forholder den seg til de tidligere albumene?

D: Den er jo en reaksjon på den forrige, men på en måte tenker jeg ikke på denne plata som oppfølgeren til «IMI», men som den første av noe annet. Det henger sammen med hele prosjektet, vi hadde neppe lagd akkurat denne plata om vi bare skulle lage et album.

I hvor stor grad er det konserten på Henie Onstad- senteret 9. februar 2020 vi får på platen og hvor mye har vært omarbeidet eller lagt på i etterkant?

D: kanskje omtrent 50/50? En god del ble spilt inn på nytt og noen elementer fra demoene er også med. Det var liksom ikke noe mål å lage en liveplate, men å forme det til et album vi syntes fungerte.

Hvordan preger rommet og akustikken på Henie Onstad disse opptakene?

D: Mye av det er spilt inn andre steder og mye av det som er fra konserten er
direktesignaler fra synther osv. som ikke er påvirket av rommet i det hele tatt. Men man hører romklangen tydelig på et par av de åpne “friere” strekkene.
Det var en utfordrende klang å spille i, så vi var bevisst på at brorparten av
materialet ikke skulle være for hektisk og mettet.
H: Vi hadde rommet veldig i tankene da vi komponerte stykket. Flere av låtene er tenkt spesifikt på rommet og klangen, som pauser mellom lyder, og hvordan klangen henger igjen osv. Men det er ikke så tydelig på plata.

Hva er det som gjør Henie Onstad så spesielt? Hvilken rolle spiller den rike
historien til kunstsenteret?

D: Det er veldig fint å få spille på et sted med en så rik historie! Masse folk vi har vært opptatt av har gjort ting der.
Arne Nordheims «Solitaire», som vi har hørt masse på, var jo også et bestillingsverk til Hok. Samt eksperimentelle rockeband som Henry Cow og Soft Machine har spilt der.
Laurie Anderson har og spilt der, det er musikk vi pratet en del om i perioden vi skrev musikken.

Hvordan kom samarbeidet med Anthony Barratt og Espen Friberg og hva er deres bidrag til det hele?

D: Anthony har gjort både gjort musikkvideoer og livevideo for oss når det har passet seg de siste årene. Og Espen var vikar for han en gang sammen Emil Høgseth. Så vi tenkte “hvorfor ikke ha begge to?”, vi tenkte de ville utfylle hverandre bra. Og det stemte.
De er også folk jeg kjenner fra langt tilbake. Det føles viktig for meg å bruke av bra folk man har rundt seg i stedet for å f.eks. velge en eller annen kjent lystekniker alle andre bruker. Alt fra video, til cover, til mix, master og livelyd er gjort av folk som allerede har en tilknytning til oss i bandet.
Jeg har til og med bodd i kollektiv med labelsjefen vår for lenge siden.

Hvordan har dere arbeidet sammen med de visuelle kunstnerne?

D: Vi har ikke jobbet så mye sammen faktisk. Vi utvekslet litt ideer og tanker i starten etter vi hadde laget musikken og møttes en to-tre ganger i løpet av
prosessen.
Vi la ikke så mye retningslinjer for de, bortsett fra et ønske om at det var et ganske analogt og abstrakt utrykk og at vi ønsket å bruke rommet i stor grad. De kom opp med resten selv og vi likte egentlig alt de hadde kommet frem til, ganske ukomplisert prosess sånn sett.

Hvilken innflytelse har de visuelle illustrasjonene til Anthony Barratt og Espen Friberg hatt på det musikalske uttrykket?

D: Siden musikken ble lagd først: ikke så mye. Men det vi prøvde å være bevisst på var å lage musikk med rom for at det skulle skje noe annet også. Å la partier være litt tomme og åpne på en måte vi kanskje ikke hadde gjort om det skulle være bare musikk.

Espen Friberg har også gjort albumomslaget, en rekke datamanipulerte -for det meste kvadrat med ulike ilustrasjoner som ser ut som de er på gamle TV-skjermer – på fargerik (rødt på fremsiden, blått på baksiden
og gult på innleggsarket) bakgrunn. Fortell hvordan dette kom til og hva han/dere vil formidle?

D: Det henger sammen med videomaterialet Espen og Anthony brukte på
konserten. Kun primærfarger og svart/hvitt. De svart/hvite bildene på coveret er stills fra råmaterialet deres.
Faktisk ikke datamanipulert, men lagd av analoge videosynther og videofeedback. Det føles bra og riktig å inkludere arbeidet deres også i albumformatet. Coverene er òg varianter av tre limiterte plakater Espen silketrykte til konserten, så alt henger sammen.

Albumet har blitt produsert av Håvard Volden og Daniel Meyer Grønvold med noe tilleggsproduksjon av Kyrre Laastad. Hva har blitt gjort med
originalopptakene? Hvor viktig var det å bevare så mye som mulig fra den opprinnelige konserten og hvor mye kunstnerisk frihet følte dere at dere kunne ta dere i etterarbeidet?

D: Vi var ikke opptatt av å være tro mot konserten i det hele tatt, de opptakene låt ikke som en ferdig plate.
Vi bare jobbet med det til vi syntes det fungerte som album, så full kunstnerisk frihet vil jeg påstå.
Men strukturen fra konserten er inntakt.
Albumet er en salig mix av liveopptak fra Henie Onstad gjort av Magnus Skavhaug Nergaard, demoopptak og studioopptak vi gjorde i ettertid.
Også jobbet vi med Kyrre Laastad i miks som gjorde en kjempejobb med å sy
sammen det kaotiske lappeteppet det var.
Christian Næss mastret albumet.

Hva har vært gjort i Palazzo Stabile, Platefabrikken og Mystikkens Hus? Fortellom disse lokalene.

D: Palazzo Stabile er en kunsterbolig i Italia hvor jeg og Håvard hadde en ukes opphold og lagde musikken.
En del minimoog og farfisa og trommemaskinspor fra det oppholdet er fortsatt på plata.
Platefabrikken er et studio på Vålerenga som Christian Næss hadde vært litt i, vi tok opp trommene der.
Mystikkens Hus er den midlertidige Lufthavna i Markveien mens de gamle lokalene pusses opp.
Både Håvard og jeg har rom der bare noen dører unna hverandre, vi tok opp det meste av gitarene der.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til
og hvordan det påvirker Moon Relay.

Krautrock – Veldig relevant. Repetisjon er viktig for oss, selv om vi på ingen måte anser oss som et krautband.

Dub – Relevant, særlig for noe av eksperimenteringen vi gjør noen ganger i
etterarbeidet.

Post-rock – Ikke noe vi er inspirert av, det gir meg assosiasjoner til pompøse crescendoer og lange “meningsfulle” titler.
Hvis vi er inspirert av noe «post»-sjanger så er det band som går under post-punk og post-hardcore.

No wave – Veldig relevant, hørt på mye musikk fra den scenen.

Space rock – Ikke så relevant, selv om jeg kan like noe. Liker ting som er mer direkte og ikke så jammete/trippy.

Surf – Veldig viktig inspirasjonskilde. Hørt på masse surfrock.

Samtidsmusikk – Viktig, vi har vel alle et forhold til ulike deler av det. For min del er jeg kanskje mest glad i tidlig elektroakustisk musikk av f.eks., Arne Nordheim, Ligeti, Cage og Xenakis. Tidlig bruk av oscillatorer og tapeloops osv.

Moderne jazz – Ola er jazzmusiker på heltid, og vi andre har ihvertfall hørt mye jazz. Det er lite eller ingen “vanlig” jazz i bandet, men energien i frijazz er relevant.

Behersket, disiplinert fremdrift

Viktig. Den timing-greia i en del elektronisk musikk når en skarptromme kommer inn akkurat riktig sted, eller at filteret åpner seg. Den følelsen av belønning når de tingene skjer veldig presist og etter akkurat nok venting gir meg veldig kick. Det er en kunst å få det samme til å være interessant i 10 min, noe å strebe etter.

Uten soloer eller andre former for eksess – Relevant. Musikken vår inneholder òg en del frihet, men det er ganske strengt når og hvor du har lov til å være fri.

Musikalsk mangfold/eklektisme – Viktig! Vil heller plukke opp ting her og der fra et stort mangfold enn å dyrke enn sjanger eller greie. F.eks. å bare høre på monoton garasjerock og lage monoton garasjerock blir veldig endimensjonalt.
Alle i bandet hører på veldig variert musikk.

Kraftfull energi – Viktig, opptatt av energi. Om det er fra punk, frijazz eller tekno. Vi ha kick, og kjenne musikk fysisk og kunne forsvinne litt inn i det.

Motorisk fremdrift – Viktig.

Drømmelignende droner – Relevant, fra tibetansk munkesang til indisk raga til oscillatordroner eller feedback.
Mye av gitarspillet inneholder åpne strenger litt som i folkemusikk også.

Musique concrète – Relevant. Vi har på flere plater inkludert denne brukt teknikker relatert til musique concrète.

Fortell om forholdet til plateselskapene – Fysisk Format, Hubro og Sheep Chase Records – dere har jobbet sammen med og om valget å slippe dette dobbeltalbumet på Sheep Chase Records.

D: Alle lablene har føltes riktig på det tidspunktet vi ga ut der, og vi har fått gjøre 100% det vi vil.
Men vi passet ikke helt inn på Hubro og følte det var på tide med en forandring.
Sheep Chase er nok det stedet vi har følt oss mest musikalsk hjemme og har vært supert å jobbe med så langt.

Dere har planlagt nye livefremføringer av dette verket. Hvordan vil dere forholde seg til det innspilte materialet? Hva kan vi vente oss på disse konsertene?

D: Konsertene er ganske nært opptil hvordan vi gjorde det på HOK.
I forhold til plata så er det litt overdubs osv., som ikke er mulig å gjøre live, og et par av de løsere tingene vil alltid variere litt.
Men ingen store avvik, nei.

Hvordan er det å være musiker opp i all denne evige uforutsigbarheten som vi lever i om dagen både med tanke på hvorvidt konserter kan gå av stabelen, om man får statlig støtte for gjennomføring av
arrangement og den økonomiske usikkerheten som følger med alt dette?

D: Det er jo litt absurd å drive å planlegge og øve mot ting som det er en 50/50sjanse for at blir avlyst.
Både økonomisk og for arbeidsmoralen.
Men vi har fått tid til å begynne på diverse ny musikk, både til dette bandet og andre prosjekter.
Sånn vi spiller konserter vanligvis utenom dette stykket handler mye om energi og å kunne være tett på publikum osv., så det har jeg ikke noe hastverk med å gjøre for et sittende publikum med store mellomrom. Det er ikke en setting som passer for alle uttrykk.

Til slutt vil jeg at dere velger 16 låter, som dere forbinder med Moon Relay eller som på et eller annet vis har påvirket låtkomponeringen.

Roy Clark – Folsum Prison Blues

Arne Nordheim – Solitaire

Karen Gwyer – He’s Been Teaching Me to Drive

Laurie Anderson – Sharkey’s Day

Tielman Brothers – Black Eyes Rock (guitar instrumental)

Bim Wäli uf de Alp (s’Häwee Zäuerli)

Ligeti – Artikulation

Kowton- Balance

Glenn Branca – Lesson No. 2

Art Bears – Freedom

Thorns – Funeral Marches To The Grave

The Jesus Lizard Pastoral Live 4-29-1991 Washington, DC

John Cage – «Water walk»

R.L. Burnside – See My Jumper Hanging On the Line

The Trashmen – Malaguena

Robert Wyatt – Little Red Robin Hood Hit the Road

 

Moon Relay – _…-«-…_»-

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.