Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 14. desember 2020

Dwaal: Stemningsfull, dramaturgisk doom

– Jeg er veldig opptatt av synd og spesielt, arvesynden. Hvordan vi fra vi er født, må takle hva våre foreldre gir oss. Av kjærlighet, traumer og lignende. Så alle tekstene tar for seg dette, at mennesket har en del mørke i seg. Om dette er noe som kan omfavnes, eller motkjempes. Og hva som kan skje hvis man omfavner med feil intensjoner. Store temaer og med en religiøs tilnærming, så passet den tittelen godt. En bekmørk og sakral stemning, forklarer vokalist i Dwaal, Bjørnar Kristiansen, tittelen på bandets debutalbum «Gospel of the Vile», som ble gitt ut da Covid-19 meldte sin ankomst i Norge. Ute på Dark Essence Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Endre Lohne

«Gospel of the Vile» er et viltvoksende stemningsfullt bidrag til den hardere musikken i det norske musikklandskapet. Med mørke, tunge, brutale men også atmosfæriske partier sirkler de lytteren inn i et seigt, saktegående univers der infernalske brøl bryter opp lange suggerende jam-er med dramaturgisk presisjon. Det er skittent, ubehøvlet, men også fintfølende og drømlikt.

Vi fikk Dwaal til å løfte litt på sløret av mystikk og vi får høre om magien eksperimentering med ulike pedaler kan skape, veien fra Bon Jovi og Peter Gabriel til dyster doom, og vi lærer å kjenne den faste kaffekokeren som ikke engang selv drikker kaffe.

Wiktionary beskriver Dwaal som et uttrykk på afrikans med betydningen “a dreamy, dazed, absent-minded, or befuddled state” (en drømmende, fortumlet, fraværende eller sammenflettet tilstand). Hva er bakgrunnen for bandnavnet, hva vil dere uttrykke med det og hva innebærer uttrykket for dere?

Anders: Navnet ble plukket ut etter en lengre brainstorming ganske tidlig i vår eksistens, og vi landa på det fordi vi synes ordet er beskrivende for sinnsstemningen vi sikter oss inn på med musikken vi lager. Vi prøver å lage musikk som egner seg til å sone ut og bare absorbere. I ettertid har vi funnet ut at ordet også finnes på nederlandsk, der det kan oversettes til noe sånt som “spasertur”. Ikke like treffsikkert, men greit nok, vi kan stå inne for det også.

Anders og Rikke, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Rikke: Oppdaget musikk i et hjem fylt med synth, fusion og alskens metal. At musikk ble en lidenskap, var behovet for en sosialt uavhengig interesse. Og slik ble musikk noe livsviktig, da jeg var mye utenfor som barn. Hvor det var identitet og senere sosial tilhørighet å finne ved å lytte til musikk og lage det. Og nå vil jeg bidra tilbake. Da jeg vet hvor vanskelig det er å være utenfor, og hva det betyr å få være en del av noe større. Doom di Doom med Lise Viken er et godt eksempel på det bidraget.

Anders: Det gikk i MTV og Topp 20 eller noe sånt på radio i riktig gamle dager. Jeg tok opp låter på kassett, som man gjorde på den tida, og kjente en dragning mot tyngre og sintere musikk. Har minner om frustrasjon fra en periode da Bon Jovi var det tyngste jeg visste om, men klarte heldigvis å kave meg opp av den dumpa.

Når begynte dere selv å spille og hva var det som fenget så voldsomt med denne måten å uttrykke seg på?

Rikke: Jeg begynte å spille som tenåring. Interessen for gitar meldte seg da jeg fant ut at jeg kunne spille låter av artister og band jeg hørte på. Det var vel det som fenget mest. Og hadde en stabel av Total Guitar magazine med tabs av favorittlåter. Men det skulle gå flere år før jeg fant noen å spille med. Som student i Trondheim var jeg kraftig innom indie før jeg innså at doom var det riktige. Tyngre sjangre har jeg jo lyttet til hele veien. Flyttet til Oslo og møtte guttene i Dwaal til blind jam (via kontaktannonse i «musiker søker musiker» på face – Tinder for musikere?)

Anders: Jeg har “alltid” hatt lyst til å spille trommer, men fikk ikke fingeren ordentlig ut før i 30-årsalderen. Som jeg mistenkte er det veldig tilfredsstillende å dælje løs og bare være i øyeblikket en stund. Følelsen av å skape noe er også tiltalende for meg.

Bjørnar: Jeg har holdt på med musikk på en eller annen måte, egentlig helt siden ungdomsskolen. Alltid vokal. Aldri egentlig hatt interesse for noe annet, da vokalistene alltid var de jeg studerte som ung.

Har dere hatt musikalske forbilder eller mentorer langs veien. I så fall hvem og hva har dere lært av dem?

Bjørnar: For min del er det alle som gjør sin egen greie, uansett potensiale for kommersiell suksess. Så lenge det oppleves ektefølt for dem, så respekterer jeg det helt. Og folk som ikke lar seg stanse av trivielle ting, men tar avgjørelser som kanskje sårer andre på veien, men sluttresultatet tjener på det i lengden. Altfor mange band ligger i stabilt sideleie, rent kreativt, bare fordi man er redd for å lage dårlig stemning.

Rikke: Må kaste meg på det Bjørnar sier her. De som gjør sin egen greie er definitivt de som har gjort størst inntrykk på meg. I progrocken er det spesielt mye som tok meg med storm før jeg vendte nesen inn i doom, sludge og black metal universet. Livevideoene av Peter Gabriel i en tidlig Genesis-alder er et eksempel på en artist som påvirket mitt syn på musikk.

Anders: Jeg er i utgangspunktet fan av musikk som kommer fra smale undergrunnsmiljøer og subkulturer. Synes det er interessant hvordan allerede særegne uttrykk lever og videreutvikler seg i sine egne bobler. Punk, metal og mylderet av subsjangre er selvfølgelig nærmest for min egen del, men det er også spennende å utforske hvordan andre sjangre utvikler seg i alskens retninger. Fellesnevneren er kunst laget av folk som utfolder seg fritt, uten tanke på forventninger utenfra. Eller for å oppsummere; enig i det som sies om å gjøre sin egen greie. Darkthrone er et godt eksempel.

Egil, Siri og Stian, hvorfor ble det henholdsvis gitar, keyboard og bass som ble deres instrumenter?

Eigil: Jeg har vært vokalist i alle band jeg har spilt i siden jeg var 15 år gammel. Etter hvert hadde jeg lyst å få ut noe av den musikken jeg hørte i hodet mitt og da var gitaren et naturlig valg. Jeg kunne egentlig ikke spille gitar da vi startet bandet og har lært meg å spille gjennom å være med i et band. Til dags dato kan jeg ikke spille et eneste riff som jeg ikke har skrevet selv. Men lever godt med det.

Stian: Jeg valgte bass rett og slett fordi jeg trodde det var enklere å spille enn gitar. På den tiden var det viktigste det at man spilte i band, ikke så mye hvilket instrument man spilte. Om det faktisk var enklere å lære enn gitar er heller tvilsomt. I retrospekt ser jeg at jeg var nok også muligens litt påvirket av min eldre bror som hadde begynt med bass noen år i forveien.

Siri: Egentlig litt tilfeldig at det ble sånn. Fant søsteren min sitt keyboard på loftet og begynte å klimpre på det, og begynte etter en stund å spille piano. Etter hvert ble jeg også interessert i lyd og produksjon, og da ble det naturlig å gå mer over til synth og keyboard.

Har dere en favorittgitar, keyboard, bass, pedal eller mikrofon? I så fall hvilke og hvorfor?

Stian: Jeg har en T-pedals Basstard fuzzpedal jeg er glad i. En særdeles lite elegant sak i massiv hardplast og bunn av kryssfiner nummerert med kulepenn. Håndbygget i Italia. Pedalen er så hissig at gain-knotten alltid står på 0. Da vrenger det nesten mer enn nok.

Hvor opptatte er dere av spesifikke typer gitarer, keyboard og bassgitarer, pedaler og mikrofoner? Hvor viktig er sånne ting for å oppnå det lydbildet som dere ønsker dere?

Eigil: Jeg har 2 gitarer. En Gibson SG Menace, som er den jeg bruker mest, og en Gibson Les Paul Traditional, som jeg bruker hjemme og i studio. Er veldig glad i begge to fordi de gjør jobben. Og det beskriver nok mitt forhold til gitarer. De er et verktøy. Pedaler kunne jeg nok snakket om i timevis. Jeg har et grunnoppsett jeg er veldig fornøyd med, og de er nok med på å forme mitt bidrag til lydbildet i stor grad. Favorittpedalen må bli en ProCo RAT distortion med den sagnomsuste LM308 chip’en. Det er den som lager alt bråket og jeg er glad i bråk.

Stian: Jeg er ganske opptatt av dette. I dag har jeg en Rickenbacker 4003 som hovedgitar, men hadde lenge en Gibson Thunderbird som favoritt. På sikt kunne jeg gjerne tenkt meg en Fender P-bass, ev. en Jazz. Jeg er glad i å bruke effekter på bass, så også på pedalfronten har det vært noen utskiftinger, spesielt fuzzpedaler. Angrer fremdeles litt på at jeg solgte min Blackarts Toneworks Pharaoh.

Siri: Har blitt mer opptatt av utstyr etter hvert, men jeg har også litt trua på å jobbe med det man har. Å for eksempel prøve forskjellige pedaler til noe som i utgangspunktet høres ganske ille ut kan plutselig vise seg å bli kult!

Bjørnar, hvor henter du tekstlig inspirasjon og hvordan jobber du med tekstskriving?

Jeg finner inspirasjon fra det meste egentlig, enten det er fra filmer, bøker, musikk, religion eller bare livet generelt. Jeg har ingen fast metode for hvordan jeg jobber med tekstene mine. Enten så kan det komme fra fri improvisasjon mens vi jammer, eller nedskrevne ting som jeg jobber med over tid. Akkurat som musikken, så kan teksten forandre seg over tid, ut fra hvordan atmosfæren i låta utvikler seg.

Hvordan har du funnet frem til vokaluttrykket ditt?

Jeg har alltid hatt en dragning mot mer ekstreme vokaluttrykk, helt siden jeg hørte Seigmens “Pluto” for første gang da den kom ut. Så har jeg etterlignet teknikker og uttrykk som jeg liker hos andre, helt til jeg fant min egen variant. Jeg synger mer teatralsk enn den generelle Doom-vokalisten, men jeg synes det gir musikken en annerledes atmosfære. Mer rom for innlevelse, både for meg og lytteren.

Hvordan skiller Dwaal seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi fra andre band dere er eller har vært med i som Martyrs og hva har dere tatt med dere videre fra de andre bandene til Dwaal?

Anders: Kjemien i bandet er veldig bra. Alle kommer godt overens og det er i det hele tatt en fin gjeng. Ingen av oss kjente hverandre før vi starta opp, så det kjennes som vi har hatt en serie med lykketreff. Det er ikke gitt at en sånn ansamling med ukjente skal funke såpass bra både musikalsk og sosialt. Vi har et ganske sprikende spekter av både smak og bakgrunn. Tilnærmingen til å lage musikk er veldig demokratisk, alt vi skriver er basert på jamming, og alle sine ideer og innspill blir hørt. Det gjør at outputen vår sjelden ender opp sånn som én av oss har sett det for seg inne i sitt eget hode, men lever sitt eget liv. Ting får en egen karakter etter at det har vært igjennom mølla.

Bjørnar: Det fine med Dwaal er at vi er først og fremst, en veldig fin gjeng. Voksne folk som kan kommunisere sammen, så det ikke blir masse drama. Det er utrolig deilig. Det skader heller ikke at Dwaal er alles første prioritet når det kommer til musikk.

Kan dere fortelle om hverandres musikalske styrke og rolle i Dwaal?

Anders Johnsen, trommer og artwork

Bjørnar: Anders er Dwaals driv, både internt og når det kommer til det meste annet. Organiserer konserter, lager artwork og fikser alt av merch. Overrasker stadig med hva han finner på. Også lukter han alltid utrolig godt.

Rikke: Anders er mannen som alltid er forberedt på alt! Han har det du skulle trenge på en reise, den som tar ansvar for økonomi, merch og platedesign, og som sier ifra når noe ikke stemmer eller ikke er godt nok. Han går sjeldent rundt grøten og er veldig tydelig. Det er viktig, trygt og godt å ha en slik person på laget.  Ikke minst, elsker vi trommestilen hans! Noe helt særegent.

Stian: Anders er bandets mamma. Mangler du f.eks. en Paracet eller en telefonlader har Anders dette i en av sine små, pent organiserte esker og skuffer bak trommesettet. Der Bjørnar er først på plass og setter på kaffen er det fordi Anders har sørget for at det er kaffe i tupperware-boksen og pappkopper på lokalet. Han har en særegen spillestil, med en rifforientert, nærmest melodisk tilnærming til trommespill. Man snakker ikke trommebeats med fills, men mer tromme-riff, som komplimenterer og forsterker riffene fra strengeseksjonen.

Siri: Støtter det de andre sier her! Utrolig dyktig type, med kontroll på det meste. Han er veldig stødig på trommer, og klarer på sitt eget magiske vis å få et parti på fem minutter pluss til å alltid være groovy.

 

Bjørnar Kristiansen , hovedvokal og tekst

Eigil: Å få med Bjørnar i bandet var en åpenbaring. Han møter alltid forberedt og har jo en fantastisk brutal stemme. Hans bidrag alene har løftet bandet til et nytt nivå.

Anders: Bjørnar møter opp først på øving og koker kaffe til resten av oss, selv om han ikke drikker kaffe. Dessuten er han en særdeles habil vokalist, og full av initiativ.

Rikke: Vi er så heldige som fikk Bjørnar med på laget. Drøyeste og allsidigste stemmen, effektive og mest forberedte vokalisten noensinne. Også har han alltid med seg en herlig dose humor og humør som alltid smitter! Og, han har ideer til instrumentale løsninger. Det digger jeg!

Stian: Ekstrem produktivitet og et utrolig engasjement. Vokalarrangementer og tekster kommer som perler på en snor. Selv om vi andre kan snu opp ned på og skrote ferdige låter fordi riffene ikke stemmer, er Bjørnar like fornøyd og er klar med ny tekst og arrangement til uka etter.

Siri: Bjørnar er en juvel, og den stemmen hans er helt sinnsykt brutal. Jeg tror også han har endeløst med bra tekster oppi topplokket, for alt han skriver er helt nydelig.

 

Eigil Dragvik, backing vokal, gitar

Bjørnar: Eigil organiserer mye av det musikalske, lager noen helvetes fete riff og er bandets klippe. En flott fyr som stiller opp.

Anders: Eigil var den som dro i gang bandprosjektet i sin tid. Han er et oppkomme av riff og bruker masse tid på å ta opp og mikse hver eneste øving, noe som er utrolig verdifullt når vi skriver ny musikk.

Rikke: Det hadde faktisk ikke vært noe Dwaal uten Eigil. Han driver oss framover i opptak av alle øvinger, i låtorganisering av nye riff og preproduksjon. Han tar ansvar og stiller alltid opp for alle med nytt driv og motivasjon. Har ikke tellinga på hvor mange ganger han har tatt opptak av konserter eller kjørt musikkutstyr mellom konsertsteder. Han er bandets far og produsent for oss alle. Og for en gitarlyd!

Stian: Hvis Anders er bandets mamma, er Eigil bandets pappa. Kjører alltid til konserter og har ikke bare én gang kjørt absolutt alt av utstyr tilbake på lokalet, alene, mens resten av Dwaal gikk på byen. Er en habil riffdoktor og bandets tekniker.

Siri: Igjen, enig med alt de andre skriver her. Eigil fikser og ordner, tar opp og mikser hver øving. Luksus å ha en sånn fyr i bandet! Han er også vanligvis en rolig fyr, men fikk helt bakoversveis første gang jeg så han spille live. Da er det full rulle. Anbefales å få med seg!

 

Rikke Karlsen, gitar:

Bjørnar: Rikke har de fineste detaljene og en musikalsk smak som svært få kan matche. En utrolig innsikt og leverer det melodiske. Urovekkende morsom.

Anders: Rikke er en bunnløs brønn av ideer, og har en magisk evne til å trylle frem både brutale riff og pene, melankolske melodier ut av ingenting. Også er det hun som slår neven i bordet og booker studiotid når vi andre prokrastinerer og mener det må være fullmåne, høyvann og Ibsen-år for at det skal passe.

Stian: Mange av mine favorittpassasjer og riff er signert frk. Karlsen. Hun gir fullstendig bæng i tradisjonell metalgitar-isme, kjører bare helt sin egen greie. Er bandets terapeut og er alltid genuint interessert i hvordan vi andre har det.

Siri: Rikke har en helt spesiell intuitiv evne til å lage magiske melodier og riff som ingen andre hadde kommet på.

 

Siri Vestby, synth

Bjørnar: Siri må mates før midnatt og har aldri egen snus. Men er blid som ei lerke så lenge man ikke plager henne med detaljer eller annet mas. Og hun skinner bak en synth. Utrolig viktig for atmosfæren i det musikalske, da hun instinktivt kommer opp med de mest melankolske melodiene jeg har hørt fra en synth.

Anders: Siri underbygger alt annet som skjer, stor del av atmosfæren som Bjørnar sier. Synthen hennes er en egen dimensjon som er viktig for lydbildet. Vi høres merkbart tynnere ut hvis hun ikke er tilstede.

Rikke: At vi fikk Siri med på laget har gjort underverker for bandets lydbilde. Den stemningen Siri setter og de melodiene hun skaper har satt i gang noen av de diggeste jammene, som i senere tid har blitt omarbeidet til låter og riff. Siri er synthens dronning!

Stian: Siri er nok den mest skolerte av oss og muligens den eneste som forstår hva jeg snakker om når jeg begynner å røre om musikkteori. Hun trenger et nanosekund for å lære et nytt riff og lager dobbeltalbum etter én uke i bandet.

 

Stian Hammer, bass

Bjørnar: Pulsen og arrangøren. Tørreste humoren jeg har møtt. Kan virke hard, men er egentlig en teddybjørn.

Anders: Stian er kanskje den mest kompetente musikeren av oss. Han spiller veldig stødig og musikalsk bass, er den som vet hvilke takter og tonearter de spontane jammene våre går i, og bruker musikkfaglige ord og uttrykk som jeg ikke helt vet hva betyr.

Rikke: Det som Anders sa om Stian. Altså. For en musikkviten, uten det hadde vi gått oss vill for lengst. Ikke bare er han viktig i låtprosesser, i det å finne nye og gode overganger, taktmessige og melodiske løsninger. Han tør å ta initiativ til utradisjonelle løsninger resten ikke roper høyt om. Og styrer med firmasaker vi andre er ferskinger på. Ikke minst bidrar han med digge bassriff i en vegg av lyd i likhet med Anders, som er grunnmuren til alt vi gjør!

Siri: Stian er en bauta, og spiller sykt fett! Har alltid noen gode ideer på lur når vi står fast på et parti eller overgang. Sykt trivelig fyr med et bibliotek av dad-jokes.

Hva er den største forskjellen på utgaven av Dwaal som ga ut EP-en «Darben» i 2017 og bandet i dag?

Anders: Det mest påfallende er kanskje at vi har to nye bandmedlemmer i Siri og Bjørnar, etter at vår forrige vokalist forlot bandet. Vi brukte i stor grad de første årene vi spilte sammen på å finne ut hvem vi er og hva vi vil. I dag har vi nok et klarere bilde av disse greiene. Ellers har vi litt tydeligere målsetninger, litt mer erfaring, og litt høyere ambisjoner enn tidligere.

Hva har Siri og Bjørnar tilført til bandets uttrykk?

Stian: Synth har alltid vært en del av uttrykket til Dwaal, men der det tidligere har vært basert på moog, droner og samples, har Siri tilført en ny dimensjon med mer pad- og strings-orienterte lyder og mer komplekse arrangementer, melodier og akkorder. Synthen har dessuten blitt en mye større del av lydbildet enn tidligere.

Bjørnar er stort sett alltid med når vi jammer frem nytt materiale, dette gjør at vokalen er en del av arrangement og strukturer på et tidligere tidspunkt enn før, hvor vokalarrangement ble ordnet i ettertid etter at alt annet var spikret. Jeg tror dette bidrar til å gjøre arrangementene mere solide og sammenhengende. I tillegg til at han har en brutal stemme da, selvfølgelig!

Hvordan balanserer dere de ulike vokalene i bandets uttrykk?

Bjørnar: Eigil har nesten lagt mikrofonen på hylla, så foreløpig er det ikke noe vokal fra han på de tingene som har blitt lagd siden GOTV var ferdig. Men dukker det opp øyeblikk der det føles naturlig, så håper jeg at han finner lysten igjen.

Hvorfor valget av albumtittelen «Gospel of the Vile»/ «Det onde eller dårliges evangelium»?

Bjørnar: Da jeg jobbet med tekstene til albumet, så jeg etter hvert at en rød tråd i tekstene dannet seg. Vil ikke akkurat kalle det et konsept i starten, men ble noe lignende da jeg oppdaget dette. Jeg er veldig opptatt av synd og spesielt, arvesynden. Hvordan vi fra vi er født, må takle hva våre foreldre gir oss. Av kjærlighet, traumer og lignende. Så alle tekstene tar for seg dette, at mennesket har en del mørke i seg. Om dette er noe som kan omfavnes, eller motkjempes. Og hva som kan skje hvis man omfavner med feil intensjoner. Store temaer og med en religiøs tilnærming, så passet den tittelen godt. En bekmørk og sakral stemning.

Anders Johnsen har laget det atmosfæriske, nokturne albumomslaget med pentagrammer i alle hjørner og en diamant-formet bilde av en måne over et fjell og sjølandskap. Hvorfor valget av albumcover og hva vil dere uttrykke med det?

Anders: Motivet er tenkt å være en visuell representasjon av lydbildet vårt, med stikkord som mørkt, massivt og tyktflytende. Vi hadde mange runder med feedback og meninger og justeringer og endringer før omslaget var i mål. Det ligger mange timers arbeid og sterke følelser bak, men ikke så mange hemmelige lag med kryptisk, okkult symbolikk som man kanskje kan få inntrykk av ved første øyekast.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet deres til og hvordan det kan si noe om Dwaal.

Brøl

Bjørnar: Jeg elsker stemningen og energien som et godt brøl lager. En primitiv blottleggelse av et langt liv i frustrasjon. At det er en type vokal som skremmer mange vekk fra ekstreme varianter av musikk, skader heller ikke.

Doom

Rikke: Doom er blitt en stor sjanger og rommer store variasjoner, og det er nettopp det jeg digger med ordet. Skal du definere det, er det fordi det er dystert, tungt, saktegående eller (…) En ting er sikkert, det er en sjanger som gir mye rom for jam og eksperimentering. Akkurat sånn som vi liker det i Dwaal.

Sludge

Eigil: Jeg har alltid foretrukket det skitne og primitive framfor det overproduserte og tekniske. Det forsøker vi å dra med oss, sammen med en hel masse andre uttrykk, når vi lager låter.

Post-metal

Stian: Flere låter og partier fra låter er basert på enkle strukturer og melodier som repeteres mens man stadig legger til nye elementer og bygger intensitet mot et klimaks. Et viktig element i vårt uttrykk.

Jam

Eigil: Vi jammer mye og de fleste av låtene vi lager har utgangspunkt i en. Sånn har det egentlig vært fra første sekund. Det er bare sånn det funker best for oss.

Fuzz

Rikke: RAT-pedaler, orange cabs og stacks er rått og nødvendig i doom det altså. Men undervurder ikke lyden av en vintage combo amp, og klangeffekter. Da har man plutselig mer å jobbe med i fuzzen, i kontrast til fuzzen og i dynamikken til det brutale.

Feedback

Anders: Mer! Mer!

Bjørnar: Åpner en låt med en fet feedback, så vet jeg at jeg vil like resten av låta.

Åpne rom i musikken

Anders: Det må være stille et øyeblikk for at man best skal kunne føle bråket på kroppen etterpå. Se også: Dynamikk og kontraster.

Atmosfære

Bjørnar: Utrolig viktig for meg, uansett hvilken musikk man lager. Tenker at det hjelper på innlevelsen, både til utøver og lytter.

Melankoli

Bjørnar: En særdeles deilig ingrediens man kan leke seg med. Der mange synes slikt blir for teatralsk og dramatisk, er det like mange som vil føle seg imøtekommet og velkomne.

Dynamikk og kontraster

Stian: All verdens amper og gitarpedaler vil høres flate ut hvis ikke det brutale blandes med det mer fintfølende. Vi jobber mye med dette når vi arrangerer og finpusser låter.

Seighet

Eigil: Jeg er oppfostret på thrash metal, men da jeg skjønte at man kunne lage et helsikes leven også ved å drøye og ta seg god tid, turte jeg å satse på gitaren som instrument.

Kraftfulle trommer

Bjørnar: Noen ganger mens vi jammer, så tar jeg meg små pauser. Enten for å drikke øl eller skrive på tekster. Da blir jeg ofte helt satt ut av grooven til Anders. Det er ofte så sykt lekkert spilt. Hvordan han fletter inn detaljer akkurat der de skal være, helt naturlig. Magi er et stort ord, men jeg elsker trommingen hans.

Anders: Noe av det som er fint med å spille sakte er at man får tid til å ta rennafart og understreke hvert slag.

Neurosis

Eigil: Mitt favorittband!!! De er, for meg, et perfekt band. Måten de kombinerer det vakre med det ufattelig stygge er det ingen som kommer i nærheten av. Og live er de bare så forbanna solide. Jeg føler meg filleristet og overlykkelig hver eneste gang.

Isis

Stian: En av mine første møter med post-metal og en viktig inspirasjonskilde for meg i Dwaal. Hardt og tungt, men melodisk, teknisk uten at det blir «flinkis» med tydelig inspirasjon fra post-rock og punk gjør at det ticker mange bokser hos meg. Stor fan av basspillinga til Jeff Caxide.

Doom Di Doom

Rikke: Er et radioprogram om musikk på radiOrakel, Lise Viken skulle starte opp tilbake til våren, 2017. Og i sin jakt på kvinnelige doom musikanter og gjester tipset Anders henne om meg, og vipps, var jeg programleder og nær venn av Lise blitt. Herlige vennskap høster nye herlige vennskap! Og programmet eksisterer den dag i dag foruten en ørliten koronakrise pause. Dwaal har tidligere vært gjester.

Platen er spilt inn i Taakeheimen Lydrike. Fortell omlokalet og hvordan atmosfæren og rommet har påvirket albumet.

Anders: Vi har etter hvert tilbragt mange lange dager der, og blir i godt humør bare av å gå inn i studioet. Det er intenst å sitte i samlet flokk i kontrollrommet og høre på ferske opptak. Lokalet er koselig, men det er først og fremst Morten som trekker oss tilbake dit.

Morten Øby har spilt inn og produsert skiva. Fortell om hans karakter som produsent og hvordan det har vært å jobbe med ham.

Bjørnar: Morten er drøm som produsent. Avslappet, energisk og tar seg tid der det er nødvendig. En stemningsgarantist av den positive sorten.

Anders: Han skjønner alltid instinktivt hva vi prøver å få til, og jobber beinhardt for at vi skal få det til. Har masse energi og entusiasme og er ekspert på å få Dwaal til å høres ut som Dwaal.

Rikke: Morten er karen som forstår lydbildets begrensinger og realiteter. Han vet når noe er godt nok og når noe kan bli bedre eller er smør på flesk. Og det at han bruker såpass god tid på lyden til alt av detaljer før oppstart av innspilling vitner om hvor bred hans forståelse av lyd er. Setter så pris på det studioet og den karen. Og anbefaler han varmt til alt av alskens sjangere!

Hvordan har bandet blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Anders: Vi ga ut debutalbumet vårt like før det braka løs. Nedstengingen satte noen alvorlige kjepper i hjulene for promotering av det, spesielt med tanke på konserter. Vi hadde en del aktivitet planlagt i tida etter utgivelsen. Samme dag som nedstengingen i mars satte i gang skulle vi hatt release for albumet. Det var den første konserten som røyk, og siden har det gått slag i slag med avlysninger og utsettelser. Men den kanskje største bekymringen, for oss som liveband og musikkmiljøet generelt, er hvor vi skal gjøre av oss når situasjonen begynner å normalisere seg. Mange av favorittstedene våre er i dyp trøbbel, og det er ikke sikkert de eksisterer når vi dukker opp igjen på den andre siden. Enkelte av oss har også blitt rammet av permitteringer og oppsigelser. På den lyse siden har vi fått tid til å jobbe en del med nytt materiale.

Hvilket forhold har dere til dette med strømmekonserter?

Anders: Fint tiltak, i mangel av bedre alternativer. Vi har spilt en selv også, et hybridarrangement med et aldri så lite publikum til stede. Det var en bra gig, og det var veldig gøy å se opptak i ordentlig kvalitet i ettertid. Men strømming kan ikke sammenlignes med energien i rommet under en god, gammeldags konsert med stående, svett og ølmarinert publikum. Jeg savner ordentlige konserter og festivaler og håper verden er i vater igjen snart.

Hvordan er forholdet til plateselskapene deres og hviken betydning har lablene for tyngre norsk musikk?

Dark Essence Records

Anders: Dark Essence tok oss under sine vinger i etterkant av “Darben” og ga ut “Gospel of the Vile” i mars. De har gitt oss muligheten til å nå lenger ut enn vi var i stand til på egenhånd, og har hele tida vært utrolig støttende og positive til alt vi foretar oss. Det samme gjør de for stadig flere undergrunnsband, både norske og utenlandske.

Bjørnar: Ikke minst er de sinnsykt bra folk.

Anders: Ikke minst.

Dommedag Plater

Anders: Dette labelet eksisterer ikke. Vi ga ut “Darben” for egen maskin, og “Dommedag Plater” var noe vi skrev i et skjema da vi lastet opp sporene til digital distribusjon.

Kan dere til slutt velge 18 låter, tre hver som dere på en eller annen måte forbinder med Dwaal eller som har inspirert bandet musikalsk eller tekstmessig og si litt om hva dere har fått ut av disse låtene.

Bjørnar:

Depeche Mode – “Black Celebration” fra albumet “Black Celebration” (1986)

Skulle jeg lage en liste over de gruppene som har inspirert meg mest gjennom livet, så måtte Depeche Mode vært med. Blandingen av det mørke og det melodiske i denne låta er alt jeg vil ha i musikk egentlig. Teksten er superromantisk og gotisk, men det funker så intenst bra. Akkurat det er noe jeg leker meg med i Dwaal.

Seigmen – “Simone” fra albumet “Ameneon” (1993)

Egentlig er alt fra de to første Seigmen-skivene er grunnlaget for min musikksmak i dag, når det kommer til tyngre musikk. Blandingen av det gotiske, det metalliske og det noe mer drømmende fungerte perfekt for meg som barn. At man ikke skal unngå det teatralske hvis det føles riktig for musikken man lager, så lenge det er ektefølt.

My Dying Bride – “Edenbeast” fra albumet “The Light at the End of the World” (1999)

Bandet som gjorde meg til en fan av doom, og denne låta spesielt. Episk og dyster, uten at det går ut over aggresjonen, som smeller til akkurat når det passer perfekt. Teksten er også en stor inspirasjon til hvordan jeg skriver selv.

 

Eigil:

Neurosis – “Burn” fra albumet “The Eye of Every Storm”

Kunne plukket hvilken som helst låt fra dette albumet. Det var skiva som inspirerte meg til å plukke opp gitaren i utgangspunktet. Så takk til Neurosis.

Cult of Luna – “Waiting for You” fra albumet “Salvation”

Stort sett ett tema som bygger og bygger og bygger, før det eksploderer. Nærmere 11 minutter med magi der Cult of Luna viser hvordan det skal gjøres.

Converge – “Grim Heart / Black Rose” fra albumet “No Heroes”.

En låt som har ALT. Skjørt, skakt, stemningsfullt og med et helvetes klimaks.

 

Rikke:

Blut Aus Nord – “Epitome II” fra albumet “777-Sect(s)” (2011)

Er en låt som for meg revolusjonerte gitarlyden jeg ønsket meg, og min interesse for black metal som sjanger. Etter dette kom også ideen om å bruke klang og fuzz sammen i forsøk på en stor og episk gitarsound. Har holdt meg til den samme pedal-oppskriften i ulike former siden.

Kongh – “Adapt The Void” fra albumet “Counting Heartbeats” (2007)

Revolusjonerte på samme måte, med tung basslyd i Twin Peaks-style. Hadde da lenge vært frustrert over at jeg ikke fikk en tung nok lyd med verken Les Paulen eller Fender Jaguaren min. Og det å stemme ned med tykke strenger ble alltid surt. Og etter jeg hørte denne låta fikk jeg ideen om innkjøp av en baritone gitar. En blytung Gretsch med strenger jeg såvidt rakk over og som ga ryggproblemer. Har i etterkant gått over til Reverend sine nydelige baritone gitarer. Denne låta og albumet var også et springbrett inn i interessen for tyngre og saktere subsjangere.

Don Caballero – “Mmmmm Acting, I Love Me Some Good Acting” fra albumet  “World Class Listening Problem” (2006)

Introduserte meg for en litt sånn sludgy og progga måte å utvikle tunge riff på, med dissonante melodier og støy. Og utvidet min smak for musikk. Her er Sumac, Russian Circles, Old Man Gloom, Howl (US) og Herder også viktig.

 

Stian:

Yob – “Marrow” fra albumet “Clearing the Path to Ascend”.

Perfeksjonert episk-post-metal-doom. Låten er en evig lang og intens oppbygging mot et fantastisk klimaks rundt 10 min inn i låta. Da er du imidlertid bare litt over halvveis og man dras inn en ny oppbygging mot et enda høyere klimaks. Pompøst, nesten litt for mye, men akkurat innafor. Tungt, mørkt og episk. For min del var denne sangen en direkte inspirasjonskilde da vi jobbet med “Descent” på plata.

Type O Negative – “Be My Druidess” fra albumet “October Rust”.

Peter Steele viste meg at det å spille bass ikke var ensbetydende med fingerplukking på en møbelbass trukket godt oppunder skuldrene. Han spilte nedstemt, med power-chords, masse fuzz og effekter og brukte en kjetting som skulderrem. Låta åpner med verdens mest groovy bassriff med mengder av fuzz og fullstendig fravær av bassfrekvenser. Plutselig switcher de til seig doom med noe halvdirty tekster, fremdeles bare fuzz uten bassfrekvenser. Fantastisk.

The Cure – “Fascination Street” fra albumet “Disintegration”

Låta er hovedsakelig bygd rundt ett bassriff, men som det bygges over, legges til og trekkes fra. Låta er en stor inspirasjon, ikke bare mtp basstone og måten jeg lager basslinjer på, men også ift hvordan jeg tenker iarrangering og oppbygging av låter.

 

Anders:

Weedeater – “Monkey Junction” fra albumet “… And Justice for Y’all”

Da jeg først begynte å spille trommer litt sånn halvseriøst med et band var denne låta noe av det første vi øvde inn. Er fortsatt svak for hvordan basstromma bærer rytmen. Og Weedeater er fortsatt et av mine favorittband.

Black Flag – “Nothing Left Inside” fra albumet “My War”

De siste par låtene fra dette albumet fanga aldri helt min interesse da jeg var midt i hardcore-fasen min, men gjorde desto sterkere inntrykk da jeg begynte å interessere meg mer for treig musikk. Hardcore i slow motion. Ganske magisk, egentlig.

Cough – “Killing Fields” fra albumet “Sigillum Luciferi”

Jeg valgte en Cough-låt fordi Rikke sa jeg måtte, hun syntes det ble for lite med tre låter. Neida, jeg kan stå inne for den sjøl også. Dette er en oppvisning i muggen stemning, seigt tempo og monotone, repetitive partier. Jeg tenker ofte på den enkle, insisterende hi-haten som simpelthen nekter låta å gå så mye som et nanobeat fortere per minutt.

 

Siri

Amenra – «.Razoreater.» fra albumet «Mass IIII»

Sånn generelt har dette bandet mye interessant å komme med i forhold til dynamikk og oppbygging i låter, og klarer å balansere lange, rolige partier med knyttneve i trynet-heavy.

 

Russian Circles – «Schiphol» fra albumet «Empros»

Egentlig litt samme grunnlag. De vet å ta seg god tid, og har så mange fine, ambiente greier i tillegg til å ha helt episke klimaks der man får helt grøsninger fordi det er så fint.

Sigur Rós – «Valtari» fra albumet «Valtari»

Oi, hva skjedde nå. Dette gjelder mest hva jeg tenker i forhold til synth, mye av det Sigur Rós gjør er så fint og eksperimentelt, og mye sklir nesten over i lyddesign. Blir veldig inspirert av det, og ofte med Dwaal er det bare litt krydder som skal til på et parti, for å underbygge det som allerede er der.

 

 

Dwaal – Gospel of the Vile

 

Dwaal – Darben

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.