Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 21. desember 2020

Mayflower Madame: Psych-noir med skimrende støy

– Begjær er et gjentagende tema i mange av låtene våre. Jeg ser på det som en av menneskets sterkeste drifter, som kan være både særdeles vital og nedbrytende, og synes også derfor at den er ytterst interessant, forteller vokalist, gitarist og bassist Trond Fagernes i Mayflower Mayflower, som er ansvarlig for det henrivende albumet «Prepared for a Nightmare» på Only Lovers Records. De er også et av mange band på den nye samlingen «Psych Against Cancer Vol 2 Part» sammen med blant andre Melody Fields, The Ocillaton og The Vacant Lots.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Tim Hard (inkl. front),

Med dramaturgisk presisjon byr Mayflower Madames sitt album «Prepared for a Nightmare» på skimrende gitarklanger i mørke, disige lydfrekvenser i et transcenderende lyduttrykk. Storslagent og fortettet, kjølig og romantisk. En form for musikalsk ekspresjonisme, de har også gitt en av låtene navn etter den jødiske ekspresjonisten Ludwig Meidner, karakterisert gjennom drivende psykedeliske rytmer med messende urkraft. Psych-noir med hyppig bruk av støyeffekter. Det flytende atmosfæriske bryter dynamisk mot det mer harde og stramme.

Vi snakket med låtskriver Trond Fagernes om USA-turneen som røyk med Covid-19s inntog, den dunkle drømmelignende musikken og om fascinasjon for Northampton-kvartetten Bauhaus og Liverpools stoltheter Echo and The Bunnymen, samt overraskelsen over å bli sammenliknet med The Mission og Sisters of Mercy.

For de som ennå ikke har fått med seg det fine bandet deres, hvem er Mayflower Madame?

Mayflower Madame er et band fra Oslo som spesialiserer seg på en egenartet miks av shoegaze, post-punk og psykedelia. Vi har sluppet to album hittil – «Observed in a Dream» (2016) og «Pre-pared For A Nightmare» (2020) – og innimellom utgivelsene har vi turnert i både Europa og Nord-Amerika. Bandet har de siste årene bestått av meg/Trond Fagernes (vokal/gitar/bass), Håvard Haga (gitar) og Ola Jørgen Kyrkjeeide (trommer). Bjørn Marius Kristiansen og Henning Gulbrandsen har også vært med som live-bassister og sistnevnte har nå blitt et fast medlem. I tillegg har Kenneth Eknes helt fra starten bidratt med synth på innspillinger og en del konserter.

Hvor stammer bandnavnet fra og hva vil dere uttrykke med det? Hvilket forhold har dere til utvandrere og pilegrimer og historie generelt?

Bandnavnet har så klart likheter både med skipet «Mayflower» og ikke minst «The Mayflower Ma-dam» (pseudonymet til eieren av et eskortebyrå i New York som fikk stor medieoppmerksomhet på 1980-tallet da hun ble stilt for retten og blant annet avslørte deler av kundelisten). Men det ble ikke valgt for å uttrykke forbindelser til noen av delene. Det som tiltrakk oss var først og fremst klangen i navnet og det var heller ingen ulempe at det ga folk flertydige konnotasjoner, noe vi synes er mer interessant enn at vi legger klare føringer for hvordan folk skal oppfatte det. Når det er sagt, så er det først og fremst bare et bandnavn, vi uttrykker oss i langt større grad gjennom musikken. Vi er interessert i historie så klart, som alle bør være, men har ikke noe spesielt nært forhold til pilegrimer og utvandrere.

Trond, når oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg har vært opptatt av musikk så lenge jeg kan huske og det var nok spesielt den rå uttrykkskraften jeg fant hos Kurt Cobain og Nirvana som startet det lidenskapelige engasjementet. Deretter oppdaget jeg også flere andre artister som på samme måte ga meg en følelse av frihet og emosjonell utfoldelse. I musikken fant jeg liksom min greie etter at jeg mistet interessen for sportslige sysler, og det var tydelig at jeg trengte noe å «brenne for».

Når begynte du selv å spille og synge, og hva var det med gitar/bassgitar som spesielt fanget interessen din?

Det var først godt ut i tenårene hvor jeg, inspirert av skolekamerater som startet band, innså at det var mulig å kunne spille musikken jeg digget selv. Siden jeg var opptatt av gitarbasert musikk så ble det et naturlig valg. Etter å ha lært meg noen riff av favorittbandene mine var veien videre til å prøve seg med egne låter egentlig forbløffende kort. Jeg hadde ikke tro på at jeg kunne synge og spilte kun gitar i mange år før jeg forsøkte meg på det – rett og slett fordi vi da hadde et band uten vokalist og hadde vært litt vel ivrige med å booke den første konserten. Etter en god del øving gikk det høvelig bra og så ble det bare sånn fremover.

Har du hatt noen forbilder eller mentorer langs din vei som musiker som har vært viktige. I så fall hvilke og hva har du plukket opp fra de?

Kurt Cobain var som nevnt min første helt innen musikken og var av avgjørende betydning for at jeg begynte å spille gitar. Siden har jeg nok ikke hatt noen tydelige forbilder eller mentorer, men jeg har hatt mange inspirasjonskilder – alt fra Syd Barrett og Thurston Moore til band som Bauhaus og Psychic Ills. Vanskelig å si nøyaktig hva jeg har plukket opp fra hver enkelt av de, men det har vel blitt en salig blanding som blant annet har resultert i en forkjærlighet for støyende gitarer, klangeffekter og dunkle stemninger.

Hvordan kom du frem til din vokale stil, den nærmest hviskende avmålte stemmen?

Også vanskelig å si, det ble på en måte bare sånn. Det føltes i grunn bare naturlig, men har sikkert også sammenheng at jeg på den tiden jeg begynte å synge hørte mye på forskjellige post-punk-band fra 80-tallet og shoegaze-band fra 90-tallet, noe jeg egentlig gjør fremdeles.

Har du noen spesielle preferanser med tanke på gitar/bassgitar, forsterkere, pedaler eller mikrofoner? I såfall hvilke og hvorfor? Hva og hvor mye har slike ting å si for å klare å skape det soundet som man ønsker seg på en plate eller en konsert?

Jeg foretrekker definitivt Fender – både når det gjelder forsterkere (for eksempel Twin Reverb eller Hot Rod) og gitarer (Jaguar eller Telecaster). Rett og slett fordi de virker best egnet til å skape det lydbildet jeg ønsker. Jeg liker i tillegg veldig godt designet spesielt på Fender Jaguar, så det er nok også en visuell faktor med i bildet på gitarpreferansen. Jeg har aldri vært noen pedalnerd og bruker generelt bare et par stykker, men er i hvert fall ganske avhengig av en passende overdrive-pedal og en god delay-pedal. Reverb tar jeg helst direkte fra forsterkeren. Disse basiske elementene er helt klart viktige for å skape den atmosfæren og de stemningene jeg søker etter.

Hva var det med den mørke musikken som goth som traff en nerve hos deg og hvor kom psykedelia og shoegaze inn i bildet?

Jeg tror at for min del fremstår kunst uten mørke nyanser ofte som litt «overfladisk» og jeg har nok også alltid lettere funnet noe vakkert i melankoli og dunkelhet. Det som er litt mystisk, uutgrunnelig eller illevarslende virker til å treffe meg på et dypere emosjonelt nivå og gjør det hele mer interessant. Jeg liker også veldig godt kombinasjonen av det stemningsfulle og eksperimentelle som jeg finner innen deler av psykedelia og shoegaze. Samtidig er jeg ofte ikke så glad i det som blir for ensidig stemningsmessig, det må i hvert fall helst være en viss dynamikk, intensitet eller ambivalens.

Foto: Miriam Brenne

4 år har gått siden dere albumdebuterte med «Observed in a Dream» i 2016. Hva har skjedd med bandet under disse årene og hva skiller dagens utgave fra da?

Etter utgivelsen av debutalbumet turnerte vi mye – blant annet i USA, Storbritannia og Tyskland. Tidlig i 2018, samtidig som vi startet å jobbe med oppfølgeren, flyttet bassisten vår fra Oslo og vi ble redusert til en trio. Kort tid etter ble vi booket til Milwaukee Psych Fest og vi bestemte oss for å gjøre vår andre USA-turné den våren med stand-in bassist. For å få mest mulig ut av turnéen ga vi også ut en EP – «Premonition» – med låter vi hadde spilt inn frem til da. Vi gjorde deretter noen festivaler i Norge og England den påfølgende sommeren før vi gjenopptok arbeidet med neste album høsten 2018. Jeg tok da også over som bassist i tillegg til gitar og vokal. I 2019 ble vi igjen fristet av mini-turnéer og festivaler i Frankrike, Tyskland og Øst-Europa, noe som gjorde at låtskrivingen og innspillingen av albumet tok litt lengre tid enn forventet. Så det har med andre ord skjedd ganske mye under disse fire årene og det er sikkert flere ting som skiller dagens utgave fra da, uten at det nødvendigvis er så lett å sette ord på akkurat hva som er annerledes. Når det gjelder det nye albumet («Prepared for a Nightmare») i forhold til debuten så vi har forsøkt både å videreføre og dykke dypere inn i det som særpreger lydbildet vårt samtidig som vi har utviklet et mer dynamisk og variert låtmateriale.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrke og roller i Mayflower Madame?

Trond Fagernes – vokal / gitar / bass
Jeg lager ofte skissene til låtene på gitar. Etter hvert også tekst og melodi, men som regel fullføres dette først i innspillingsfasen.

Håvard Haga – gitar
Håvards evne til å komme opp med særegne og stemningsfulle gitarpartier bidrar sterkt til å gjøre lydbildet større og mer interessant. Omtrent alle låtene våre er i hovedsak gitarbasert og sammen videreutvikler vi som regel grunnideene som en slags gitarduo før resten av instrumentene legges på.

Ola J. Kyrkjeeide – trommer
OJ er motoren i bandet og har en veldig god teft for å finne riktig «groove» til låtene. Med sitt drivende trommespill er han en sterkt medvirkende faktor til den suggererende effekten vi ofte søker.

Fortell om de ulike gjestene som dere har med på platen og hva de har brakt til sluttresultatet.

Kenneth Eknes – synth på alle låter unntatt 2, 6 & 7
Kenneth har bidratt veldig til å fylle ut lydbildet og forsterke stemningene i låtene. Han kommer inn i bildet først når låtene er mer eller mindre ferdigskrevet og er da også ofte en veldig nyttig diskusjonspartner med sine innspill på hvilke låter eller partier som funker best og hvilke som funker mindre bra.

Petter G. Marberg – bass på låt nummer 1 & 10
Petter var vår opprinnelige bassist og er med på de to låtene vi allerede hadde spilt inn før han måtte slutte i bandet. En bunnsolid fyr som alltid leverer bassganger av høy kvalitet.

Hvordan kommer låtene til liv?

Som nevnt ovenfor kommer låtene som oftest til liv ved at vi tar utgangspunkt i en grunnskisse, som regel da et eller flere gitarpartier, som jeg og Håvard deretter sammen utvikler videre før OJ legger på trommer. Deretter gjør vi som regel en demoinnspilling hvor bass, vokal og synth legges til. Dette har vært den vanligste formelen under skrivingen av vårt nye album, som er laget i en periode hvor bandet har vært en trio (fremover vil vår nye bassist også inkluderes i låtutviklingen), men en del låtpartier har også blitt improvisert frem når hele bandet har spilt sammen.

Hvorfor valget av albumtittelen «Prepared for a Nightmare» og hva er det dere ønsket å kommunisere med den?

Tittelen er både en referanse til vårt forrige album, debuten «Observed in a Dream», og en refleksjon over den usikre, anspente og foruroligende tiden vi lever i. I forhold til debuten så er det nye albumet mer preget av en følelse av at uskylden tapt og at det drømmeaktige spenningsforholdet nå står i fare for å utvikle seg til et rent mareritt.

Dere har spilt inn platen selv. Det vil si Trond Fagernes og Ola J. Kyrkjeeide har gjort det. Hvorfor det valget og hva er den viktigste forskjellen mellom det å gjøre det selv og å jobbe med en utenforstående produsent?

Vi har spilt inn alle våre utgivelser selv og synes det har funket bra hittil. Derfor ville vi gi det et nytt forsøk og den avgjørende fordelen er vel først og fremst friheten det gir oss. Vi kan ta oss så god tid vi vil til å eksperimentere og prøve ut forskjellige ideer uten at noen venter på oss. I tillegg er det selvfølgelig veldig gunstig når det gjelder det økonomiske. Det kunne også vært spennende å jobbe med en utenforstående produsent, som kan gi innspill og således påvirke resultatet, men vi har vært litt for egenrådige til å prøve det hittil. Kanskje neste gang.

Innspillingene skjedde i MaMa Studio i Oslo. Hvordan er lokalets karakter og har det påvirket lydbildet på albumet?

MaMa Studio er ikke noe offisielt studio, det er rett og slett bare lokalet hvor vi både øver og gjør innspillinger. Det er et forholdsvis lite og intimt rom med betongvegger som gir et lydbilde vi da naturlig nok er godt vant til. Da vi ikke har prøvd noe annet så vet vi egentlig ikke så mye om innvirkningene på sluttresultatet i forhold til hvordan det eventuelt hadde hørtes ut hvis vi hadde spilt inn et annet sted.

Dere har hatt hjelp av tre ulike personer til å mikse låtene. Bob de Wit (låt 1, 5, 6 & 7), James Aparicio (låt 2, 3 & 4) og James Trevascus (låt 8, 9 & 10). Fortell om betydningen av miksejobben og hvorfor har dere valgt å benytte flere ulike til den oppgaven og hva som preger arbeidet til de ulike.

Det begynte med at vi testet ut ulike miksere på de første låtene som ble ferdig innspilt. Egentlig for å finne ut hvem som var best egnet til å mikse hele skiva, men da fant vi i stedet ut at deres ulike stiler passet best til forskjellige låter. Låtene som James Aparicio har mikset kler den nokså stramme, harde og industrielle/post-punk-aktige innpakningen, mens låtene som Bob de Wit har mikset funker best med hans mer flytende, mykere og eksperimentelle/psykedeliske stil. De siste låtene krevde en stil som var midt imellom og der passet James Trevascus perfekt. Miksing har helt klart mye å si og vi er veldig kresne når det gjelder å få akkurat det uttrykket vi er på utkikk etter. Det å benytte flere ulike var ikke noe vi hadde tenkt ville funke i utgangspunktet, men vi oppdaget at det gjorde albumet som helhet mer dynamisk samtidig som vi klarte å beholde den røde tråden.

En av mine musikalske helter, Rafael Anton Irisarri, har fått lov til å mastre platen. Hva er deres forhold til hans musikk og hva han har gjort for «Prepared for a Nightmare»?

Jeg er en stor beundrer av lydlandskapene han skaper i musikken sin og i tillegg fant jeg ut at han hadde mastret Sextile, som er et av mine favorittband de siste årene. Derfor tok vi kontakt og da det viste seg at han også var veldig entusiastisk over låtene våre så ble det en enkel avgjørelse å gi han oppdraget. Han har først og fremst bidratt til et renere og mer helhetlig sluttresultatet ved å finpusse miksene og bringe de nærmere sammen lydmessig.

Jeg har nå samlet noen nøkkelord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til og hvordan dette viser seg i Mayflower Madames musikk eller tekster.

Psych-noir/Post-punk/Shoegaze

Psych-noir er et begrep som vi selv har brukt til å beskrive musikken vår. Det virker ganske treffende siden lydbildet ofte preges av mørke, psykedeliske stemninger. Post-punk og shoegaze er bredere sjangerbetegnelser som ofte kommer frem i omtaler av oss siden vi har likheter med et knippe band som forbindes med post-punk- og shoegaze-bølgene på henholdsvis 80- og 90-tallet. Noen typiske kjennetegn som vi har til felles med post-punken er vel de kantete gitarene og suggererende rytmene, mens shoegaze handler mer om bruk av skimrende, tidvis støyende effekter og et fokus på atmosfæriske stemninger.

Goth/Death rock

Jeg har ikke noe nært forhold til goth/death rock og ble egentlig veldig overrasket da disse termene først dukket opp i anmeldelser av debutalbumet vårt «Observed in a Dream». Det har antageligvis sammenheng med at goth ofte også brukes til å karakterisere den litt dystrere eller teatralske andelen av post-punken (for eksempel band som Joy Division og Bauhaus) og musikken vår oppleves kanskje som enda mer preget av mørk romantikk enn vi var klar over.

Psychobilly

Psychobilly har jeg svært lite kjennskap til og vet dermed ikke helt hvordan det eventuelt viser seg i musikken vår. Jeg har skjønt at The Cramps er et ledende band i sjangeren og har observert at de har blitt nevnt som en referanse av enkelte anmeldere, men jeg har ikke hørt på de.)

Støy/Distortion/Disig/Tåkete lydbilde

Jeg synes at skjønnhet er mest kraftfullt når det fremtrer fra en tilslørt form. Så forkjærligheten for et litt «forvrengt» eller «tåkete» lydbilde har nok mye med det å gjøre og vi bruker bevisst støy som en del av den stemningen vi er ute etter å skape. I tillegg til en større og bredere sonisk horisont kan det også gi en slags «råskap» i uttrykket som vi liker godt

Fields of the Nephilim/Sisters of Mercy/The Mission

Dette er også band som tidvis dukker opp i anmeldelser av musikken vår, men som ingen av oss har hørt på. Ikke at vi egentlig har noe imot det, på en måte er det mer interessant å bli sammenlignet med band som man ikke er inspirert av enn de vi faktisk har hørt på. Har flere ganger tenkt at jeg av ren nysgjerrighet bør høre meg opp på disse bandene, men det har blitt med tanken så langt.

Echo & the Bunnymen/The Chameleons

Jeg liker Echo & the Bunnymens to første album og spesielt «Heaven Up Here». Det er vel noen likheter i lydbildet vårt, først og fremst når det gjelder gitarene kanskje, og det kan godt være at jeg har plukket opp noe inspirasjon derifra. The Chameleons er mer ukjent for meg, jeg kan på stående fot ikke navnet på en eneste låt, men kan tenke meg å høre mer av de.

Spacemen 3

De blir også tidvis nevnt i anmeldelser, men de har aldri vært en del av platesamlingen. Jeg har et litt nærere forhold til Jason Pierces senere og nåværende band, Spiritualized, som har en del fine låter. Men de har vi så vidt jeg vet aldri blitt sammenlignet med.

Black Rebel Motorcycle Club/ The Jesus and Mary Chain/Brian Jonestown Massacre

BRMC og The Jesus and Mary Chain har jeg hørt ganske mye på opp gjennom årene, men i hovedsak debutskivene deres og det er nok også de som eventuelt har hatt påvirkning på lydbildet vårt. Sistnevntes kombinasjon av støy og melodi var en fascinerende oppdagelse og jeg har fortsatt stor sans for gitarene og de tunge, drivende basslinjene på en del av de tidligste låtene til BRMC.

Tunge trommer

Det bidrar til å gi lydbildet en slags primal kraft og dybde som vi synes funker veldig bra på en del av låtene våre. Dessuten gir det en god balanse i forhold til de ofte litt mer «svevende» gitarene.

Cerebral

Det er vel egentlig ikke så bevisst, men vi liker selv hovedsakelig musikk som er litt utfordrende, krevende eller tanke-stimulerende og av naturlig grunner kan det da sikkert også gjenspeiles i det vi skaper selv.

Virvlende

Jeg går ut ifra at de mest drivende eller eksperimentelle og støyete delene av lydlandskapet kan gi en slags virvlende effekt. Ellers er det ikke en karakteristikk vi selv har brukt, men det har kanskje også sammenheng med at musikken vår tidvis kan oppleves som hypnotisk.

Bruken av monotoni/Repetisjon/Insisterende/Messende

Dette er vel elementer som man kan finne igjen både i en del av musikken vi hører på og det vi skaper selv. Jeg tenker at vi først og fremst liker det fordi det ofte er med å skape en suggererende effekt.

Ekspresjonisme

Som utdannet kunsthistoriker har jeg hentet mye inspirasjon fra kunst og kanskje spesielt fra de tidlige ekspresjonisme-bevegelsene i Tyskland og deler av Europa på begynnelsen av 1900-tallet. Det er noe med det følelsesmessige spenningsforholdet i mye av denne kunsten som tiltaler meg. Både «gode» og «dårlige» følelser skildres om hverandre og i kombinasjon, noe som ofte gir en viss mystikk og flertydighet, men det er oppriktigheten og intensiteten i følelsene som er det viktigste. Det rent estetiske uttrykket bygger også opp under dette – kjennetegnet av spisse og kantete former, forvrengte perspektiver og kraftfulle farger. Jeg går ut ifra at de fleste kan finne spor av ekspresjonisme i musikken vår, inkludert tekster og musikkvideoer. En av låtene («Ludwig Meidner») på vårt nye album er også inspirert av (og dedikert til) den ekspresjonistiske kunstneren med samme navn.

Atmosfære/Romklang/Skimrende

Vi bruker bevisst romklang og skimrende lyder eller effekter som en del av lydbildet vårt. Hovedsakelig er det rett og slett en estetisk preferanse som har oppstått og utviklet seg over tid. Formålet er å skape et atmosfærisk uttrykk som både er «luftig/eterisk» og «tilslørt/tåkete» på samme tid.

Moll

Jeg har ikke noe bevisst forhold til det, men det har vel bare blitt sånn at vi som oftest spiller i moll fordi vi synes det låter finest.

Gribber

Gribber er fascinerende, men samtidig litt skremmende, akkurat som mennesker, og hos begge arter anser man gjerne grådighet som et fremtredende trekk hvor andres tap ofte anses som egen vinning. Dette er også noe av bakgrunnen for tittelen til vårt nye albums første single – «Vultures».

Begjær/Forfengelighet/Grådighet

Begjær er et gjentagende tema i mange av låtene våre. Jeg ser på det som en av menneskets sterkeste drifter, som kan være både særdeles vital og nedbrytende, og synes også derfor at den er ytterst interessant. Forfengelighet anses ofte som mer ensidig negativt, men det er ikke nødvendigvis galt å være selvopptatt. Verre er det når det begynner å overstyre våre handlinger og kombineres med både begjær og grådighet. Da utgjør selvopptattheten ikke bare en trussel for fellesskapet, men også for selvfølelsen, og det komplekse og potensielt destruktive forholdet mellom begjær, forfengelighet og grådighet er en del av tematikken i blant annet «Vultures».

Hvileløs søken etter en kjerne

De aller fleste føler behov for en stødig grunnstein i livet, noe eller noen som representerer kjernen i hva du vil og hvor du føler deg trygg. Og hvis dette går tapt ender man ofte på en hvileløs søken etter å finne tilbake eller å finne et nytt holdepunkt. Kort fortalt er dette hovedtemaet i en annen single fra vårt nye album – «Sacred Core».

Musikkvideoen «Sacred Core» er regissert av Astrid Serck, en kunstner som har samarbeidet med Mayflower Madame ved flere anledninger tidligere. I tillegg til å ha jobbet med foregående musikkvideoer er det også hun som står bak albumcoveret på «Prepared for a Nightmare». Fortell  om henne og valget om å benytte henne til disse oppgavene, produktene  hun har levert og det dere ville kommunisere med albumomslaget der en liten gutt holder en krabbe i høyre hånd.

Astrid har først og fremst jobbet med tegning og grafikk hvor hun har en veldig kul og egenartet stil. Hun hadde ingen erfaring med musikkvideoer fra før da hun lagde sin første video for oss – «Weightless» fra debutalbumet «Observed in a Dream» i 2016, men vi ble godt fornøyd med resultatet og siden har hun egentlig vært vår faste designer og regissør. Hun forstår uttrykket vårt og estetikken vi er ute etter, noe som selvfølgelig er veldig viktig, og i tillegg er hun kjæresten min så forholdene ligger til rett for å samarbeide tett. Gutten på coveret er nevøen min og bildet ble tatt uten tanke på å gjøre noe mer ut av det, men når vi så det i ettertid så synes vi det var et veldig slående motiv. Det uttrykker både opprømthet og frykt, kontroll og underkastelse, og man kan ane en underliggende uro. Sånn sett synes vi det passet godt til albumet og tittelen «Prepared for a Nightmare».

Hvilket forhold har dere til sort/hvitt-filmer? Både «Vultures» og «Sacred Core» preges av en stilistisk form for sort/hvitt-video med psykedelisk flimrende kamera.

Vi har stor sans for sort/hvitt-estetikken generelt og jeg er også inspirert av mange kunst- og skrekkfilmer fra stumfilmperioden. Vi er opptatt av en helhetlig visuell fremstilling av musikken vår og kombinasjonen av sort/hvitt og flimrende kamera føles ut som et naturlig valg fordi vi synes det kler låtene best.

Sistnevnte har også noe katedralsk og storslagent med at den er tatt opp i en kirke  som gir en stemning og atmosfære til videoen som kler bandets musikalske uttrykk godt. Fortell mer om de stilistiske valgene og samarbeidene med videoregissør.

Store deler av videoen er tatt opp på gjennomreise i Danmark, inkludert en mindre snutt fra en kirke på landsbygda. Dette ble valgt først og fremst fordi vi liker atmosfæren i kirker og fordi vi også ønsket å ha en sakral referanse med tanke på låtens tematikk. Det har vært et tett samarbeid med videoregissør i og med at vi har gjort opptakene sammen. De stilistiske valgene er et resultat av idéutveksling, man prøver ut forskjellige ting og søker ofte etter symbolske motiver som kan passe til musikken og teksten, men det endelige uttrykket blir jo i hovedsak formet i klippe- og redigeringsprosessen og der får regissøren stort sett frie tøyler siden vi har en felles forståelse for hva vi er ute etter å formidle.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Vårt nye album «Prepared for a Nightmare» ble planlagt utgitt 27. mars og vi hadde booket USA-turné som skulle starte samme dag på Desert Stars Festival i Joshua Tree i tillegg til flere mini-turnéer i Europa i løpet av våren. Alle konserter ble naturlig nok avlyst og den fysiske utgivelsen (vinyl/CD) av albumet ble utsatt til 12. juni. Så man kan vel trygt si at vi ble ganske sterkt påvirket. Jeg må også innrømme at albumets tittel viste seg å passe enda bedre enn vi hadde forutsett. Heldigvis har vi fått muligheten til å gjennomføre to konserter i år – en livestream fra Jakobskirken i mai og en forsinket releasekonsert på Blå i september. Vi håper 2021 blir et bedre år for verden generelt og krysser også fingrene for at i hvert fall deler av årets turnéplaner kan gjennomføres da.

Kan dere til slutt velge 14 sanger som på en eller annen måte har vært til inspirasjon for «Prepared for a Nightmare» og si litt om hvilke kvaliteter dere ser i disse låtene?

Alle i bandet har litt forskjellig musikksmak og jeg kommer ikke på noen spesifikke låter som har direkte inspirert skrivingen av «Prepared for a Nightmare», men her er i hvert fall noen låter jeg har likt godt de siste årene:

The Cure – «A Forest»

En klassiker og en ledestjerne for post-punk-bevegelsen på 80-tallet. Enkelt, men genialt gitarriff som driver frem den både vakre og mørke stemningen i låta. For øvrig den eneste låta vi noensinne har spilt inn en coverversjon av: https://youtu.be/5EmOxS-zThY

Bauhaus – «Dark Entries»

Etter min mening et av de aller beste post-punk-bandene. Låta karakteriseres av en mørk og til dels manisk stemning hvor kunststykket med å være både monoton, energisk og dynamisk på samme tid beherskes til det fulle. Alle elementene – vokal, gitar, trommer og bass – er helt etter min smak. Et av de få bandene vi har blitt sammenlignet med som faktisk også er en betydelig inspirasjonskilde for min del.

Bronski Beat – «Smalltown Boy»

Jeg liker faktisk en del pop, spesielt fra 80-tallet. Det er noe med produksjonen og estetikken på denne tiden som ofte tiltaler meg, men som er litt vanskelig å sette ord på. Denne låten er et godt eksempel. Lekkert synthriff kombinert med en enkel trommemaskin-beat og uimotståelige vokalmelodier. Lydbildet er rent og luftig, og låta er både fengende, drivende og egentlig ganske mørk på samme tid.

Psychic Ills – «FBI»

Et band vi er veldig stolte av å ha delt scene med. Det suverene gitarriffet kombinert med den tilbakelente, men distinkte rytmeseksjonen og Tres Warrens døsige vokal gir et særs stemningsfullt resultat. For meg er dette neo-psykedelia på sitt beste. Dessverre døde Tres Warren alt for ung i mars 2020, i et ganske mørkt år generelt så var dette en av årets desidert tristeste nyheter.

Sextile – «Visions of You»

Veldig kul sound med drivende gitar og minimalistiske trommer som virvler av gårde før det bryter ut i et mer storslagent refreng med symfonisk synth og messende vokal.

The Soft Moon – «Breathe The Fire»

Deilig, hypnotisk låt med heftig bass og suggererende trommer. Stemningen er ofte svart som nattehimmelen i The Soft Moons univers, men for meg oppleves det like fullt som mer vitalt enn all verdens solskinnspop.

Crystal Stilts – «Converging in the Quiet»

Apropos tilslørt skjønnhet – sjekk de fantastisk fine melodilinjene som smyger seg frem blant «romklangtåken» og det fete, halvskranglete kompet. Et av mine absolutte favorittband som vi også har hatt æren av å spille med.

Susanne Sundfør – «The Brothel»

Jeg kunne nok ha valgt flere låter fra dette albumet, men valget faller allikevel på tittellåta som den store favoritten. Med låtas dystre skjønnhet og den luftige, men intime produksjonen skaper hun rett og slett en magisk atmosfære.

Nirvana – «School»

For meg er dette trolig den låten som best viser den rå uttrykkskraften til Kurt Cobain og Nirvana. Høydepunktet er Kurts primalskrik i overgangen til siste refreng.

Molly Nilsson – «Not Today Satan»

Jeg er stor fan av Molly Nilssons mørke pop. Kul stemme og elegante melodier med underfundige tekster er et gjennomgående trekk og denne låten er intet unntak.

La Femme – «Sur la planche 2013»

Fransk eleganse pakket inn i en særdeles kul miks av psych-punk og new wave. Heftig driv med snertne bassganger og deilig gitar. Vi varmet tilfeldigvis opp for La Femme i Oslo samme kveld som terrorangrepene i Paris 13. november 2015, men konsertene var (heldigvis) allerede over da de fikk nyhetene fra hjemlandet – det ble naturlig nok en veldig brå og trist avslutning på en ellers flott kveld.

The Smashing Pumpkins – «Ava Adore»

Litt undervurdert låt fra et gammelt favorittband. Kul beat og selv om det er delte meninger om Billy Corgans vokal så viser han også her sin unike meloditeft.

Pink Floyd – «Luficer Sam»

Syd Barrett var tidlig en slags helt for meg. Kanskje en av hans streiteste låter, men galskapen er likevel underliggende. Fra første stund var det i hovedsak gitarsounden og -riffet som hadde en nærmest magisk tiltrekningskraft på meg.

Swans – «Blind»

Et band jeg først har begynt å høre litt på de siste årene og jeg er langt ifra kjent med hele katalogen deres, men denne mørke balladen er noe av de vakreste jeg har hørt og vokalen til Michael Gira får vel ta hovedæren for det.

 

Madame Mayflower – Prepared for a Nightmare

 

Madame Mayflower – Observed in a Dream

Madame Mayflower – Premonition

 

Se flere Mayflower Madame-videoer her.

 

Sjekk også:

Mayflower Madame – Ludwig Meidner (Ferske spor uke 14/2020)

Mayflower Madame – Vulture (Ferske spor uke 6/2020)

Mayflower Madame – Premoniton (Ferske spor uke 21/2018)

Mayflower Madame – «Drown» (Musikalske sidespor – uke 13/2017)

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.