Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Musikkavdelingen Anbefalinger 22. desember 2020

Deichman: Årets album 2020

Her er årsoppsummeringen fra oss!

 

Årets plater (David Jønsson)

1. Six Organs of Admittance – Companion Rises

Ben Chasnys Six Organs of Admittance er en sentrale i psych-miløjet, og har gitt ut alskens ideer og påfunn under SOOA-fanen, men også med Comets on Fire. «Companion Rises» er en spektakulær dose med folk-psykedelia med innbydende dronepartier.

2. Pacific Range – High Upon the Mountain
Fra omgangskretsen rundt Brent Rademaker og Beachwood Sparks-mafiaen finner vi Pacific Range. «High Upon the Mountain» er full av tilbakelent hippierock med en duft av vellagret Grateful Dead og andre likesinnede jambands. Albumet er produsert av Dan Horne, og har bidrag fra blant annet Mapache. Slipp litt lysergisk solskinn inn i øregangene og keep on truckin’.

3. Jess Williamson – Sorceress
«Sorceress» er Williamsons fjerde album, og her får hun endelig frem sitt fulle potensiale etter lovende «Cosmic Wink». «Sorceress» er full av drivende kosmisk americana dekket i kledelige lag med steelgitar, synther og saksofon. «Wind on Tin» er et ruvende høydepunkt og en av mine favorittsanger fra i år. Den er mildt sagt mektig.

4. Andreas Røysum Ensemble – Andreas Røysum Ensemble
Andreas Røysum er som regel i nærheten av det som skjer på den norske jazz og impro-scenen. Han har fascinert musikkelskere verden rundt med sin klarinett og er en av grunnleggerne av Motvindfestivalen. På debutalbumet til Andreas Røysum Ensemble, har han samlet en usedvanlig sterk tropp. Her finner du blant annet Signe Emmeluth, Joel Ring, Marthe Lea, Christian Meaas Svendsen og Sanskriti Shresta i rekkene. Her kombineres blant annet toner fra østen, norske folkemusikk og frijazz, på en finurlig og oppløftende måte. Utgitt på Motvind Records.

5. Fleet Foxes – Shore
Overraskelsesalbum har vært en av årets musikalske farsotter, bare se på Taylor Swift eller Sault, som fikk ut to album uten forvarsel. To meget gode album sådan. Robin Pecknold har mildt sagt vært aktiv i Fleet Foxes-verkstedet, der han har finpusset på «Shore» i ro og mak. Det låter umiskjennelig ut som Fleet Foxes, med avanserte arrangementer og klangfylt vokal. Samtidig er det noe lettere rundt hele Pecknolds aura og tilnærming til verket. Det vies mer plass til tro, håp og kjærlighet i musikken, og det er uendelig vakkert å ta del i.

6. Cut Worms – Nobody Lives Here Anymore
Max Clarke er en annen brakkesyk artist med formidlingstrang. Cut Worms har brukt lockdown-perioden godt og flesker til med «Nobody Lives Here Anymore», et dobbeltalbum med spilletid på 80 minutter. Et slikt eksperiment kan gå begge veier, men samtlige 17 spor på albumet holder skyhøy kvalitet.

7. Mats Wawa – Rock Omelette
Strøkne toner fra Mats Wawa. Det er en egen kunstart å presse inn så mange gode låter inn på 30 minutter, men Mats Wawa gjør det lekende lett. Det hjelper å ha lave skuldre og løstsittende smil. Av mange favoritter på albumet, er det avslutningsporet «French, Pt. 2» som stjeler showet for min del. Her snakker vi «Can’t Buy a Thrill»-era Steely Dan, gjort med glimt i øyet og en endeløs kjærlighet til faget.

8. Sault – Untitled (Black Is)
«We present our first ‘Untitled’ album to mark a moment in time where we as Black People, and of Black Origin are fighting for our lives. RIP George Floyd and all those who have suffered from police brutality and systemic racism. Change is happening… We are focused. SAULT». Kort og konsis melding fra det mystiske ensemblet Sault om albumslipp, det første av årets to sterke album. Slagkraftig funk og soul fyller «Untitled (Black Is)», som for eksempel «Stop Dem» som har en særdeles funky Jaki Liebezeit/«Halleluwah»-groove.

9. Shabaka & the Ancestors – We Are Sent Here By History
Shabaka Hutchings er en av de sentrale skikkelsene innen kontemporær britisk jazz. Han er kanskje til og med selve fokuspunktet for øyeblikket, i hvert fall for musikkjournalister, med band som The Comet Is Coming, Sons Of Kemet og med Shabaka & the Ancestors. «We Are Sent Here by History» er Ancestors’ andre album, og er en real lyttefest innen leken, dyp jazz med sør-afrikanske røtter.

10. Motorpsycho – The All Is One
Den avsluttende delen i (den løst sammensatte) Håkon Gullvåg-trilogien, viser frem de fleste sider av den mangehodete progkjempen Motorpsycho. Albumet inneholder noen av de mest poppa rockelåtene fra bandet siden «Black Hole/Blank Canvas», men har også en 42-minutters progsuite i fem deler med skyhøy Yes-faktor. Som vanlig med Motorpsycho, er det en stor og mettende porsjon med musikk, til og med flere retter med festmat. «The All Is One» er befriende rett frem, men med en 42-minutters omvei i form av «N.O.X.» midt i. Det er som regel omveiene som byr på den fineste utsikten.

11. Elds Mark – Elds Mark
Elds Mark er et prosjekt bestående av multiinstrumentalistene Håkon Oftung (Tusmørke og Jordsjø m.m.) og Kristian Valbo (Obliteration og Aura Noir). Det selvtitulerte albumet inneholder 11 instrumentale, trolske spor i skjæringspunktet mellom rock, prog og folketoner. Låtene lener seg tungt på svenske folkprogg-artister som Ragnarök, Bo Hansson, Kebnekajse (Oftung har noen frekke Kenny Håkansson-riff gående på albumet), til og med litt Dungen.

12. North Americans – Roped In
Patrick McDermott durer videre med North Americans og det han kaller for «american primitive guitar». Americana i dronestil som bikker over i tilnærmet meditasjonsmusikk, skjønne toner å svøpe seg inn i. Her kommer man fullstendig i vater. Med seg på laget har han Barry Walker på steelgitar og Mary Lattimore på harpe. Dessuten bidrar William Tyler, noe som ikke er så sjokkerende da dette er musikk helt i hans ånd.

13. Matthew Halsall – Salute to the Sun
Matthew Halsall har i lengre tid vært et av de mest spennende tilskuddene innen britisk jazz. Som trompetist, DJ og grunnlegger av plateselskapet Gondwana Records, har Halsall vært involvert i mange solide utgivelser fra øyriket. «Salute To The Sun» er siste tilskudd i katalogen under eget navn, og er et kjærlighetsbrev til jord, galakse og sol, til tonene av spirituell jazz.

14. Rolling Blackouts Coastal Fever – Sideways to New Italy
Deres forrige album «Hope Downs» var et lite jordskjelv innad i indie-miljøet, selv om det i bunn og grunn er ganske lite revolusjonerende ved bandet. Det er klassisk og smart, men gjort med så enorm presisjon og dyktighet som gjør alle The Go-Betweens-fans bløte i hjertet. De er muligens litt glattere og rundere i kantene på «Sideways to New Italy», men hør bare på låtene.

15. Phoebe Bridgers – Punisher
«Punisher» er Bridgers’ andre soloalbum og hun tar stadig syvmilssteg på låtskriversiden. Bridgers blander kammerpop, rock og soveromsindie, med stødige hender og glimt i øyet. «Kyoto» er et klart høydepunkt, en treminutters trompetfylt anthem, der Bridgers’ stemme står frem som et fyrtårn i stormen.

Årets «kom den i år eller i fjor?»:

Kiwi Jr. – Football Money

Stor sannsynlighet for at dette er det albumet jeg har brukt mest tid på i år. «Football Money» fra canadiske Kiwi Jr. fungerer perfekt som soundtrack til joggeturer, bilturer, oppturer og nedturer. Jangly indie med fantastiske tekststrofer, der man må henge med for å få med alle referansene. Dette var en soleklar pallplassering på årets liste, før et klokt hode i redaksjonen påpekte at den opprinnelig kom ut på et lite selskap i 2019, før årets nytrykk var et faktum. En liten smell for årets liste, men det kommer en ny mulighet neste år med slipp av nytt album i januar på Sub Pop. Det går allerede gjetord om skyhøyt nivå.

Årets samleplate:

Bob Stanley & Pete Wiggs Presents Occasional Rain
Bob Stanley og Pete Wiggs fra Saint Etienne følger opp den ypperlige antologien «English Weather», med flere regntunge kutt fra den britiske musikkscenen på slutten av 60-tallet og tidlig 70-tall. Psykedelia, prog, folkrock, jazz og hardrock blandes iherdig til mange kjente og ukjente klassikere. Selv om det var grått og regnfullt ute, kom det en stadig strøm av fargerike, eventyrlystne toner ut fra høyttalerne. Bob og Pete bedriver stor kurateringskunst med temabaserte samleplater.

 

Årets sanger:

1. Bob Dylan – Murder Most Foul
«This is an unreleased song we recorded a while back that you might find interesting». Det er vanskelig å kåre en annen sang enn «Murder Most Foul» som årets beste/viktigste. En 17-minutters stream of consciousness/dødsralling om drapet på John F. Kennendy, og det meste annet som har skjedd i verden siden 1963. Her refereres det til Hamlet og dusinvis av filmer, musikk og andre populærkulturelle uttrykk. Flytende, men hardpakket som et Beat-dikt, et perfekt eksempel på fortellerkunst på sitt ypperste.

2. Run the Jewels – Walking in the Snow
Killer Mike og El-P fremskyndet «RTJ4» med tanke på uroen i USA og i resten av verden. Det er vondt å høre på teksten til «Walking in the Snow», men den kunne ikke ha vært viktigere. «RTJ4» er ytterligere et eksempel på mesterlig hip-hop med politisk brodd. Killer Mike og El-P (med et utvalg prominente gjester) er i tilsynelatende permanent og slagferdig toppform. Killer Mike har for øvrig årets tekstøyeblikk:
«And you so numb, you watch the cops choke out a man like me
Until my voice goes from a shriek to whisper, «I can’t breathe»

3. Phoenix – Identical
«Identical» er dedikert til Cassius’ Philippe Zdar, og er Phoenix’ første singel på tre år. Europamesterne i pop viser atter sin spissfindighet med med kuskende klubbrytmer.

4. Pearl Charles – What I Need
«What I Need» er i slektskap med det The Northern Belle har drevet med i det siste, countryrock goes smooth. Pearl Charles tar det riktignok hakket videre og lager en countrypop-låt som kunne hatt tung radiorotasjon fra det sene 70-tallet. Jeg får sterke assosiasjoner til Nicolette Larson og spesielt hennes tolkning av «Lotta Love».

5. Pom Poko – Andrew
Pom Poko har over tid opparbeidet seg en unik evne til å blande det søte med det skarpe, og får det til å klikke sammen så inderlig bra. De klarer rett og slett å blande olje med vann. «Andrew» er en fargesprakende kunstpop-hit, med lag av intrikate melodilinjer og intelligente løsninger. Sentralt i «Andrew» er også et smittende, barnslig riff som hekter seg fast.

6. The Northern Belle – Remember It
«Remember It» er et lite mesterstykke innen countrypop, med fokus på samlivsbrudd og hevnlyst. Slikt blir det ofte gode countrylåter ut av. Med 60-talls jangly gitarer, en frekk kubjelle og en Stine Andreassen i storform, gjør at «Remember It» minner ikke så rent lite om Jenny Lewis på sitt beste. Noe som er et stort kompliment. Her må også en nydelig produksjon av Marcus Forsgren nevnes.

7. Dogleg – Kawasaki Backflip
På tampen av fjoråret var «Fox» en liten hit hos meg. «Kawasaki Backflip» (for en tittel!) er om mulig enda sterkere. Aggresjonsfylt indieemo som kan minne om for eksempel Cloud Nothings. «Kawasaki Backflip» er også perfekt produsert, hør bare på den trommelyden!

8. Perfume Genius – On The Floor
Det har ikke vært måte på lovord som strøs over Michael Alden Hadreas siste album «Set My Heart on Fire Immediately». For min del sitter ikke albumet som en helhetlig affære, men jeg må innrømme at det er noen låter som er eksepsjonelt gode. For eksempel dansegulv-fylleren «On The Floor».

9. Jess Williamson – Wind On Tin
Se punkt tre på albumlisten for varme ord om Williamson og «Wind on Tin». Jeg kan gjerne skrive mildt sagt mektig her også. Man kan aldri anbefale gode sanger for mye.

10. The Switch – Rumours
Fleetwood Mac-referansene sitter løst, fra låttittel, til tekst og til omslag. Sluttproduktet er Mac-befengt, på en god måte (finnes det egentlig en dårlig måte?). Det er noe befriende bekymringsløst over det hele, «low shoulders, and easy smiles». Det store spørsmålet er om det er mulig å lage mer besnærende, gitarbasert pop enn «Rumours»? Sangen sniker seg akkurat under to-minutters grensen, men er fylt til randen med delikat og skjør popkunst, som det fineste porselen. Lykkepille-pop i den reneste form.

 

Årets favoritter (Stian B. Hope)

Utenlandske:

1) Jonathan WilsonDixie Blur

Første singelen fra albumet, «So Alive» skremte meg litt, er det nå jeg skal miste min kjærlighet for denne mannen, er det nå han tipper helt over i felegnukking og bluegrass land? Nei, heldigvis ikke. Han dro riktignok til Nashville og booket seg inn i studio med veteran-sessionmusikere fra miljøet. Til gjengjeld fikk han med seg Pat Sansone (Wilco, The Autumn Defense) som medprodusent, og spilte inn omtrent hele albumet live, på seks dager! Ellers var jo dette ingenting å være redd for. Wilson vet godt hva han gjør, på albumet balansere han det perfekt ut med lystige låter akkompagnert av fele og pedal steel gitar og usannsynlige vakre og smektende låter som får deg til å gråte.

 

2) Nick CaveIdiot Prayer (Nick Cave Alone at Alexandra Palace)

Nick Cave går gjennom noen ganger, ned noen trapper, entrer en stor tom hall hvor det kun står et piano, setter seg til rette mens vi hører han resitere «Spinning Song» på voiceover. Stedet er Alexander Palace i London, og de to neste timene får vi høre Nick Cave alene ved pianoet, spille seg gjennom et utvalg fra katalogen, gamle slagere fra åttitallet og nittitallet, via Grinderman til fjorårets «Ghosteen», pluss en helt ny låt for anledningen, «Euthanasia». I filmen får vi ekstranumrene «Cosmic Dancer» og «Avalanche, men ingen av disse låtene er med på albumet dessverre. Foruten det er det ingenting å klage på, bare å sette seg tilbake og nyte herligheten.

 

3) FuzzIII

What! Ingen plater fra Ty Segall i år? Visstnok ikke, så lenge han ikke plutselig spyr opp en, er det første gang på lenge han ikke har minst 2-3 album ute i løpet av et år. Men han sitter jo ikke hjemme og tvinner tomler av den grunn, foruten noen små prosjekter har han sparket i gang Fuzz for en ny runde med eksplosiv garasjerock. Fuzzpedalen er selvsagt i hyppig i bruk og Charles Mootharts tryller ut det ene fete riffet etter det andre, mens Ty Segall selv hamrer løs på trommene som  aldri før. Mistenker at han synes det er litt deilig å overlate gitaroppgaven til andre og leke Animal fra «The Muppet Show» av og til. En dose Black Sabbath, pluss to doser Blue Cheer gir tre perfekte doser med Fuzz!

 

4) The StrokesThe New Abnormal

5) Rolling Blackouts Coastal FeverSideways to New Italy

6) ProtomartyrUltimate Success Today

7) Lean LeftMedemer

8) GorillazSong Machine, Season One: Strange Timez

9) Thee Oh Sees (Osees)Protean Threat

10) Elvis CostelloHey Clockface

11) Run the JewelsRTJ4

12) JARV IS…  – Beyond the Pale

13) Phoebe Bridgers – Punisher

14) Bob MouldBlue Hearts

15) King Gizzard & The Lizard Wizard – K.G.

 

Norske:

1) KvelertakSplid

Helt klart det mest spilte norske albumet for min del i år. Har alltid likt Kvelertak, de har vaket på toppen av lista tidligere også, 2. plass i 2016 med «Nattesferd» og 1. plass i 2013 med «Meir». Akkurat nå synes jeg «Splid» er det beste albumet, energien er tilbake i bandet igjen, riffene sitter som ei kule og «nyansatt» vokalist Ivar Nikolaisen kan ikke bare kunsten å skrike, han kan synge ganske så fint også.

 

 

2) MotorpsychoThe All Is One

Motorpsycho har ligget på topp flere ganger, både «The Crucible» (2019) og «The Tower» (2017) toppet pallen, men selv om 6’erne har trillet i diverse medier scorer de ikke hat-trick. Altså, ikke misforstå, «The All Is One» er jo en überfet plate, men biter de ikke over litt for mye? Er jo artig og beundringsverdig med en låt som varer over 40 minutter, men det er tross alt en knapp time til å fordøye. Ja, ja, Bent Sæther & Co gir selvfølgelig beng i slike innvendinger, de er kompromissløse og gjør akkurat som de vil. Heldigvis for det.

 

3) Ole Paus/Bent Sæther/Hans Magnus Ryan/Tomas Järmyr/Reine FiskeSå nær, så nær

Det ble et travelt år for Motorpsycho. Etter mye mas og kjas fikk de endelig Ole Paus ordentlig på gli og greide til slutt å dra i land prosjektet. Det var visst en del småkrangling underveis, Bent Sæther holdt på å gi opp flere ganger, men det gjaldt bare å forene to ulike arbeidsmetoder og klemme til. Noe vi selvfølgelig er ultraglade for , «Så nær, så nær» er et formidabelt album fra et samarbeid de færreste så komme, og det ryktes at gamlefar sjøl er lysten på mer. Bring it on!

 

4) Hedvig MollestadEkhidna

5) HeggeFeeling

6) Møster!Dust Breathing

7) CortexLegal Tender

8) The Good The Bad And The ZuglyAlgorithm & Blues

9) WakoWako

10) Frode Gjerstad Trio + 1Forgotten City

11) Stein Torleif Bjella – Øvre-Ål Toneakademi

12) Valkyrien AllstarsSlutte og byne

13) Kanaan Double Sun

14) I Like To SleepDaymare

15) Master OogwayEarth and Other Worlds

 

Årets utgivelser (Geir Qviller)

Dette er de platene som har gitt meg mest i dette året. Lista er unummerert; det er musikk fra ulike sjangre og jeg klarer ikke å sette de opp mot hverandre. 2020 var et rart og uvennelig år, men med mye spennende og givende musikk til å fylle både hodet og tiden med. Jeg savner å høre musikk live, men har heldigvis min flinke fløytespillende datter å høre på. Ser frem til å gå på spennende konserter igjen etter Covid 19. Savner særlig Kafé Hærverk og Blå, håper de er oppe og går igjen når dette er over.

Album:

Rob Noyes & Sam Moss – Rob Noyes & Sam Moss

Vakker og nær musikk på fele og gitar. Det er en fin blanding av improvisert/abstrakt og mer tradisjonell amerikansk folk/americana. Plata er full av fine samspill; fela er hes, blek og sårbar, mens 12-strengeren er varm og klangfull. De utfyller hverandre og gir hverandre luft og spillerom. Dette er levende og pustende musikk. Den kom på kassett i mai på Scissor Tail Records.

Delphine Dora – L’inattingible

Spennende og variert plate i skjæringspunktet nymusikk, pop/chanson og post rock. En fascinerende smeltedigel/collage av instrumenter, akustiske lyder, vokal og elektronikk. Det varierer mellom sang- og melodibaserte stykker og mer abstrakt nymusikk. Det føles organisk og improvisert, og det er ofte vibrerende og vakkert. Kom ut i februar på Three:Four Records.

Beatrice Dillon – Workaround

Slentrende, perkussiv og smart tekno med spennende rytmevariasjoner. Den kombinerer analoge, organiske lyder og elektronikk veldig bra; tabla, sax, gitar og cello glir naturlig inn i det ellers elektroniske miljøet og det skapes et herlig akustisk/elektronisk lydbilde. Kom på Pan i februar.

Okkyung Lee – Yeo-neun

Fine og avstemte klanger av cello, harpe, piano og bass i tydelige og luftige stykker. Instrumentene får god tid og rikelig plass til å utfolde seg. Stykkene er tidvis varme og sjelfulle, og kjølige og nakne. Det er organisk, velspilt og elegant. Utgitt på Shelter Press i mai.

Roly Porter – Kistvaen

Dramatisk, filmatisk og landskapsfokusert elektronika. Spennende teksturer og dynamikk, fin landskapsbygging og bruk av vokal. Stemningen er hovedsakelig dyster og det høres ut som vi har kommet til et ugjestmildt sted der de praktiserer hedenske ritualer. Mørk og storformat ambient med nesten fravær av beats. Den kom på Subtext i juni.

Alva Noto – Xerrox vol 4

Deilig, drømmende og pustende elektronika. Varme, sommerlige droner møter myke plinger og eteriske, syntetiske strenger. Carsten Nicolai lager tidløs ambient musikk det er verdt å lytte til. Denne kom på Noton i juni.

Grischa Lichtenberger – Kamilhan, il y a péril en la demeure

Eksperimentell og beatsbasert tekno. Variert og fint oppbygget med minimalistiske og tidvis hypnotiske beats, spenstige og syntetiske lyder, dyp bass og tidvis jazza partier. Kom på Raster Media i mai.

C.S. + Kreme – Snoopy

Melankolsk og lavmælt skive i grenseland post rock, drømmepop og elektronisk. Med flere slække og smygende låter; noen med rolige trip-hop beats, andre mer abstrakte, som nærmer seg ambient. Den glir sakte inn under huden og holder seg der. Kom i februar på Trilogy Tapes.

Mary Lattimore

Vakker og organisk instrumental strengeleik som befinner seg et sted mellom filmmusikk, post rock og new age. Tidvis svevende og ambient, tidvis melodisk og flytende. Enkelt og behagelig instrumentert, med harpe i sentrum og omkranset stort sett av gitar og bass. Neil Halstead står gjenkjennelig for gitar og produksjon. Utgitt i oktober på Ghostly.

Felicia Atkinson – Everything evaporate

Sakte og klangfull elektroakustisk drømmemusikk. Det er stort sett meditativt og vakkert, men tidvis også mørkt og marerittaktig. Musikken og lydene beveger seg langsomt og bølgende, følger sin egen logikk. Med på reisen er Atkinsons hviskende, megetsigende og mantraaktige stemme. På kassett i april på Shelter Press.

Duma – Duma

Et overflødighetshorn og en faenivoldsk all-inn plate. Debutplata til kenyanske Duma har blitt et rart og sammensatt monster; den er utfordrende, massiv, detaljrik, hyperaktiv og tidvis dansbar. Hovedingrediensene er metall, industriell tekno og stammetromming, ofte i samme låt. Sammen er den imidlertid større enn sine deler. Plata kom ut på Nyege Nyege Tapes i juli.

 

Andre anbefalte:

Carl Stone – Stolen car 

The Dead C – Unknowns

Horse Lords – People’s park

Pole – Fading

Speaker Music – Black nationalist sonic weaponry

Theo Parrish – Wuddaji

Shackleton, Waclaw Zimpel – Primal forms 

Sarah Davachi – Cantus, Descant

William Basinski – Lamentations

 

Låter/stykker:

Okkyung Lee – Here we are (once again)

Robert Hood & Floorplan – The Struggle

Yves Tumor – Gospel for a new century

Duma – Lionsblood

Oliver Coates feat. Malibu – Soaring x

Vatican Shadow – Ayatollah Ferocity

William Basinski – Oh my daughter, oh my sorrow

Arca – Calor

Autechre – esc desc

Adrianne Lenker – Zombie girl

Ai Aso – Scene

The Black Dog – Constructivist

Rob Noyes, Sam Moss – Suburban potions

 

Årets norske album  (Victor Josefsen)

Ikke rangert.

Motorpsycho – The All Is One

Å sette på en Motorpsycho-plate oppleves hver gang som en høytidsstund. Det er måten de blander så vel ukjente referanser/elementer (for meg) og mer gjenkjennelige ting i deres eget Motorpsycho-univers som treffer meg. Hver gang jeg lytter på Motorpsycho åpnes slusene til nye musikalske opplevelser, så ikke bare lager Motorspycho musikk som er fullendt, men de er også på mange måter blant de beste musikkformidlerne vi har.

The Good The Bad And The Zugly – Algorithm & Blues

Å lytte på The Good And the Zuglys plate «Algorithm & Blues» oppleves som å lese fartsfylt og spenstig litteratur, må jo ta med en bibliotek-referanse siden vi er bibliotekblogg. Det er rutinerte folk som står bak dette bandet, og utrykket i samklang med tekstene oser av vidd. De har skapt sitt helt eget univers, noe egentlig få band makter, med et mye mer mangefassetert innhold enn tegneserie-platecoverne kan gi inntrykk av, selv om det er snasen albumkunst som passer ypperlig inn i helheten. «Algorithm & Blues» er utvilsomt en stilsikker oppfølger til «Misantrophic House».

Göttemia – «Decadence»

Gøttemia fyrer av første salve med låta «Tumor Says/Kill Kill (Bo Diddley)», en fyrrig miks som gir assosiasjoner til tidlig Turbonegro, Motörhead og Black Flag – en låt som inneholder alt som er bra, og var bra, med punkrock. Gøttemia kjører på videre slik kun «gærne» punkere kan, og gir virkelig jernet. Platas høydepunkter er «Untermensch», fengslende, nærmest powerpop-aktige, «Rednecking» (koringene er gull), heftige «Tumor Says/Kill Kill (Bo Diddley)» samt «Gasoline», «New Ass/ More Guts» og «(Was It) Something» på enn ellers gnistrende plate.

Bismarck – Oneiromancer

Det er monumentalt, suggererendeog hektende, både enkeltlåtene i seg selv og helheten – de binder sammen forskjellige musikkstiler og inkorporerer uventede vendinger med substans slik at de nesten ender opp i sin egen sjanger. Fra den østlig-influerte åpningslåta, som gir assosiasjoner til Dead Can Dance, til den forrykende tittellåta. Dette er en plate «alle» kan lytte på og få kick av, med det mener jeg at man ikke trenger å være doom-nerd for å like dette, liker du monumental og atmosfærisk musikk som er utsøkt satt sammen bør du sjekke ut plata til Bismarck.

Mayflower Madame – Prepared for a Nightmare

Stemningen på «Prepared for a Nightmare» er mørk, mystisk og energisk psykedelisk post-punk med aner i utøvere som The Black Angels, Jesus & Mary Chain, Psychic Ills, Black Rebel Motorcycle Club, for å nevne noen referanser. Nok en gang har Mayflower Madame hentet det beste fra tidligere musikalske erfaringer, også sin egne. Gammelt og nytt er forent og perfeksjonert – materialet deres står fjellstøtt på egne ben og vel så det. De rendyrker en stil som de mestrer meget godt. Det er akkurat slik kvalitetsmusikk bør høres ut i 2020. Strøkent.

Perry Dear & the Deerstalkers – Six-String Holiday

Perry Dear & the Deerstalkers langspiller «Six-String Holiday» er et herlig stilstudie i beat og shadows-musikk som fungerer like bra i 2020 som det kunne ha gjort i 1964. Det låter friskt og fullt av overskudd og moro, og er dessuten særegent, og viser virkelig frem sjarmen med det i dag lite brukte instrumentet barytonbass i fokus og en instrumentbesetning som hadde sin storhetstid for nesten seksti år siden. Det er utrolig gjennomført og velspilt fra A til Å, og man kan oppdage nye detaljer ved hver lytting. Det er fin variasjon i uttrykket, selv om musikken har sin opprinnelse innenfor en bestemt tidsperiode på begynnelsen av 60-tallet.

Barren Womb – Lizard Lounge

Enda en dose musikk med punch fra duoen Timo Silvola & Tony Gonzalez. Jeg kunne igjen nevnt mange referanser til Barren Wombs uttrykk, garantert også til band jeg aldri har lyttet på, men man tager hvad man haver, så liker du Melvins, The Jesus Lizard, diverse Amphetamine Reptile-band, og tidlig «grunge»-utgivelser før grungen eksploderte er Barren Womb et must, eller de er et must uansett. Årets plate «Lizard Lounge» er rå. Barren Womb er et av disse egenrådige og kompromissløse norske banda, noe de har felles med til døme Burning Motherfuckers.

Undergrünnen – Ein revnande likegyldighet

Undergrünnens album «Ein revnande likegyldighet» inviterer til fremoverlent minimalisme, men lar også temperamentet koke. Det er en sann svirr å lytte på Undergrünnens afrorytmer og repeterende kraut blant psykedeliske utskeielser og leken jam. En ekstatisk fest av en plate, bare hør på den nesten 9 minutter lange «hardt å slå på». ‘Undergrünnen har funnet en oppskrift som fungerer godt: de har fanget noe essensielt ved musikkgleden, nemlig den gode rytmen’, som vår skribent meldte i sin anmeldelse «Ørkesløs Fryd EP» for fire år siden.

Karin Park – Church of Imagination

Årets mest spennende svorske album kommer fra Karin Park.  Ved å blande kule nisjemusikere  med hennes egen familie og andre lokale krefter har hun skapt en fantasifull og besnærende profan form for gotisk gospel. Hør f.eks. på «Shape of a Child», som Kjetil Nernes i Årabrot har komponert, en hårreisende bra låt, bokstavelig talt. Med på låta  er LaGaylia Frazier, en fantastisk vokalist, noe som høres til gangs, det er medrivende, mørk og gospel-influert, og bygger seg opp gradvis med mektig kor (tante, onkel, foreldre og venner er med i koret) og det hele formelig eksploderer.

Closing Eyes – Eternal Fidelity

Closing Eyes har aldri gjenskapt en spesifikk greier, de byr på en variert meny, både på «Soft Years» (2017) og «Eternal Fidelity», samtidig som låtene glir ganske så sømløst over i hverandre på begge platene. Forskjellen er at de denne gang tydeligvis har hatt lyst å lage en enda mer mer homogen plate, og ikke minst en mer pop-preget plate, det har de klart. Og på flere av låtene, egentlig på de aller fleste, åpenbarer et konglomerat av forførende og fascinerende lydskulpturer seg. En plate skapt av lekelyst og uhøytidelighet med et hjerte som banker og bobler for rekonstruert pop-finesse.

John Olav Nilsen & Nordsjøen  – Det store i det små

Plata til John Olav Nilsen & Nordsjøen «Det store i det små» består av herlig storslagen pop (uten bli for pompøs), samtidig som den jordnær, med fengende melodier, god produksjon og gode tekster. Smart, delikat pop. Motstandspop, kaller de selv det, iallfall tidligere, betegnelsen duger ihvertfall perfekt på låta «Den smale sti», den er fengende med John Olavs inntagende vokal, men teksten gir motstand .Kombinasjonen fengende & motstand fungerer utmerket. Låtene  sender tankene tilbake til 80-tallet og band som Big Country,  The Waterboys,  til dels The Church, Echo & the Bunnymen samt Simple Minds, The The mfl. sine popepos, ikke alltid rent musikalsk, men tenker på det deilige høytflyvende uttrykket og meloditeften.

Slomosa – Slomosa

Slomosa har laget en fet rockeskive, og oppfunnet genren tundrarock som en lokal vri på den amerikanske ørkenrocken. Med elementer som seigheten fra grungen og lettheten til Garbage, er dette drivende og melodiøs ørken/stoner-pop-rock med trykk på pop, med klar produksjon og god vokalføring. Influensene er gamle (les: Queens of the Stone Age), men musikken er oppegående. Det fenger.

The Dogs – Crossmaker‎

Med «Crossmaker» holder The Dogs koken, imponerende, særlig siden det er det niende albumet deres på like mange år. På plata kjører de skikkelig på, som på den forrykende garasjepunkrocker’n «Try Harder», «Waiting for the Future to Come» (The Dogs’ deathpunk-grep) og allsangvennlige «The Moment of Truth. Vokalen til Schau er også i rå-modus her, og på flere andre låter på den nye plata, det lyder nesten som desperat sang/skrik på dødsleiet. Plata oser av  intensitet. Smerte, sorg, og aggressivitet blir skylt over deg. The Dogs har igjen laget en ny gromplate uten at man får den overveldende følelsen av å ha hørt alt før.

Virkelig – Lengsel blir til gjemsel

England og Manchester på slutten av åttitallet har vært en sterk inspirasjonskilde i arbeidet med låter til albumet «Lengsel blir gjemsel», som på låta «Blodpris», i samklang med et knippe gode poplåter som «Identitesløse menn». Bodø-gruppa Virkeligs«Lengsel blir til gjemsel» har et forholdsvis enkelt musikalsk uttrykk, ikke noe komplisert, et album med fokus på de gode melodiene. Det har de flust av i låtmaterialet sitt. Og tekstene er gode.

Lucky Malice – Magnetic

Lucky Malice er et av disse banda som viser at en kort punklåt kan ha like mye substans, omså ikke mer, enn en lang og utforskende kunstpop-komposisjon. Det er punkens natur, jamfør uttrykket tregreps punk. Generelt er låtene eksplosive, rytmene piskes av gårde, og melodiøs poppunk-hektende.  Refrengene oser av kraft. Lucky Malice har rett og slett iboende urkraft de kanaliserer ut. Det er akkurat slik punk med  snert i kan høres ut.

 

Årets album (Selma Benmalek)

Anoushka Shankar – Love Letters

Jeg kan ikke ha en årsoppsumering uten den nyeste EPen til Anoushka Shankar. Jeg er ikke den eneste som er begeistret for «Love letters», for den er Grammy-nominert for «Best Global Music Album». I prosjektet har hun med Alev Lenz, Shilpa Rao, Ayanna Witter-Johson, Ibeyi og Nina Harries. La deg forføre av noe av det beste Anousha noensinne har kommet med!

Dub Afrika – Champions

Marokkos svar på Admiral P har også kommet med en EP i år, produsert av en av det nord-afrikanske landets største DJer. Dub Afrika er kjent for å lage reggae- og dancehall-låter med en sterk dose pop, gnawa og chaabi. I «Champions» har han tillegg latt seg inspirere av skandinaviske folketoner, noe som kan forklares med at han oppholder seg i Sverige for tiden. Oppløftende og positive tekster er Dub Afrikas signatur, og denne EPen er ingen unntak.

GIMS – Le fléau

GIMS også kjent som Maitre Gims, er den meste kjente franske artisten i verden for tiden. Han har nettopp sluppet sin fjerde plate som fansen har ventet lenge på etter at lanseringen ble utsatt pga. pandemien. GIMS har toppet de franske listene mange ganger og jeg tipper at det vil han fortsette med i 2021. GIMS kan du høre på uansett hva slags humør du er i, eller hvordan temperaturen er ute. God stemning lager han uansett.

Rosalia

Rosalia har ikke gitt ut noe album i år, men noen fine singler som varmer godt. Den siste er i samarbeid med The Weeknd, i en remix av låta «Blinding Lights». En skikkelig godlåt med catchy vibes fra 80-tallet. Rosalia har også kommet med vakre låter som «Juro Que» og «Dolermo». Mye å kose seg med når det er mørkt og grått der ute.

 

Årets album (Jan-Olav Glette)

30 utenlandske album:

A.A. Williams: Forever Blue
Alien Nosejob:  Suddenly Everything Is Twice As Loud
bdrmm: Bedroom
Billy Nomates: Billy Nomates
Bob Mould: Blue Hearts
Caribou: Suddenly
Chubby and the Gang: Speed Kills
Coriky: Coriky
Cornershop: England Is a Garden
Country Westerns: Country Westerns
Courtney Marie Andrews: Old Flowers
Daniel Romano: How III Thy World Is Ordered
Dogleg: Melee
Dream Wife: So When You Gonna…
Fake Names: Fake Names
Fontaines D.C: A Hero’s Death
Georgia: Seeking Thrills
Girl Friday: Androgynous Mary
Kelly Lee Owens: Inner Song
Lyra Pramuk: Fountain
Kristofer Åström: Hard Times
Mark Lanegan: Straight Songs of Sorrow
Phoebe Bridgers: Punisher
Porridge Radio: Every Bad
Sorry: 925
Sports Team: Deep Down Happy
Waxahatchee: Saint Cloud
Thurston Moore: By the Fire
William Loveday Intention: People Think They Know Me But They Don`t Know Me
Working Men’s Club: Working Men’s Club

30 norske album

Acres Wild: Appropriate Music
Ane Brun: How Beauty Holds the Hands of Sorrow
Barren Womb: Lizard Lounge
Bismarck: Oneiromancer
Bladed: The Ballad of the Hammer and the Nail
Closing Eyes: Closing Eyes
Das Body: Peregrine
Göttemia: Decadence
Harald Lassen: Human Samling
Hymn: Breach Us
Håkon Kornstad: Out of the Loop
Karin Park: Church of Imagination
Kryptograf: Kryptograf
Mayflower Madame: Prepared for a Nightmare
Moon Relay: _…-«-…_
Next Life: Guru Meditation
Odin Staveland: Sillajass
Purple X: Purple-X
Siv Jakobsen: A Temporary Soothing
Slomosa: Slomosa
Strings & Timpani: Voice & Strings & Timpani
Susanna: Baudelaire & Piano
The Northern Belle: We Wither, We Bloom
The Good, The Bad & Zugly: Algorithm & Blues
The High Water Marks: Ecstasy Rhymes
The Yum Yums: For Those About to Pop
Ulver: Flowers of Evil
Undergrünnen: Ein revnande likegyldighet
Wobbler: Dwellers of the Deep
Øyvind Holm: After the Bees

30 utenlandske låter

Bicep – Apricots
Phoebe Bridgers – Kyoto
Porridge Radio – Sweet
Waxahatchee – Lilacs
Caribou – Home
The Chats – The Clap
JARV IS… – House Music All Night Long
Blake Mills – Vanishing Twin
Dogleg – Kawasaki Backflip
Oneohtrix Point Never – Long Road Home
Kurt Baker -I Like Her a Lot
Ela Minus – megapunk
Jeff Rosenstock – Ohio Tpke
Sorry – Right Round the Clock
Sleaford Mods – “Mork N Mindy” (Feat. Billy Nomates)
Hen Ogledd – Trouble
Yves Tumor – Gospel For A New
SAULT – I Just Want to Dance
Run The Jewels – ​ooh la la (Featuring Greg Nice & DJ Premier)
Jason Isbell – What’ve I Done to Help
Fontaines D.C. – I Don’t Belong
The Lemon Twigs – The One
Orville Peck, Shania Twain – Legends Never Die
Billy Nomates – No
Beach Bunny – Good Girls (Don’t Get Used)
Mark Lanegan – ‘Bleed All Over’
Kristofer Åström – Inbetweener
César Vidal – If You Want This Love
Paul Molloy – My Madonna
BC Camplight – Born to Cruise

30 norske låter

Misty Coast – Do You Still Remember Me?
Spielbergs – Go!
Sex Judas feat. Linn Nystadnes – No Shame
Death By Unga Bunga – Not Like the Others
Susanna – The Vampire
Ulver – Machine Guns and Peacock Feathers
The Northern Belle – Remember It
Annie – American Cars
Ane Brun – Closer
The Good The Bad And The Zugly – The Kids Are Alt-Right
Hot Nuns – I Love You Still, I Always Will
Valkyrien Allstars – slutte og byne
Bendik Brænne – I Give You
Stillehavet – Gaia
Magnus Bechmann – What Do You Know
Purple-X – Sucker
Undergrünnen – Hardt å slå på
Das Body – Against the Glass
FLTY BRGR GRL – No More
The Slow Painters – Egon
The High Water Marks – Can You
Mind over MIDI – Moloen og fyret
Bjørn Torske – Ramma
Onkel Tuka – Julaften i Ørkenen Sur
Stein And The Fury – I’m Not Here
Team Me – Into the Wild
Heave Blood & Die – Metropolitan Jam
Øyvind Holm – Masterplan (Feat. Ida Jenshus)
The Pink Moon – Cut You Loose
Likholmen – Havets Kvarn

 

Årets album (Ådne Evjen)

Årets utenlandske album

Some Kind of Peace – Ólafur Arnalds

Punishment – Phoebe Bridgers

Every Bad – Porridge Radio

Spiraalit/Spirals – NIEMI

A Hero’s Death – Fontaines D.C.

Ghostpoet – I Grow Tired But Dare Not Fall Asleep

The Ascension – Sufjan Stevens

Down in the Weeds, Where the World Once Was – Bright Eyes

Ultimate Success Today – Protomartyr

American Head – The Flaming Lips

 

Årets norske album 

Likholmen – Evigferd

Kristian Kaupang – I morra kjører du forbi

Stein-Torleif Bjella – Øvre Ål Toneakademi

Kajsa Balto – Buot eallá

Erling Ramskjell – Visnesmerte

John Olav Nilsen – Det store i det små

Virkelig – Lengsel blir til gjemsel

Kråkesølv – Force Majeure

Stillehavet – Kama Muta

Erlend Ropstad – Året som er over nå

 

Hyppig rotasjon (Daniele Jessen Aguilar)

Busta Rhymes – Extinction Level Event 2: The Wrath of God
Teyana Taylor – The Album
RA the Rugged Man – All My Heroes Are Dead
Benny The Butcher – Burden of Proof
Conway The Machine – From King to a God
Run The Jewels – RTJ4
Stretch & Bobbito – No Requests
Kehlani – It Was Good Until It Wasn’t
Chilombo – Jhené Aiko
Westside Gunn – Pray for Paris

 

3 av årets favoritter (Tor Åge Naper)

Album

Sparks – A Steady Drip, Drip Drip

Ole Paus – Så nær, så nær

Samlealbum

AngelHeaded Hipster: The Songs Of Marc Bolan And T. Rex (Tribute Album)

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.