Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 29. desember 2020

Magnus Bechmann: Oppstemt ubehag i indiepopdrakt

– Plata handler jo om ubehageligheter i hverdagen, så litt nedstemthet må man nesten regne med. Samtidig har man jo en slags forståelse om at ting går over og blir bra igjen. Det er vel her oppstemtheten kommer fra. Balansen mellom de to kan vel sammenlignes med «enten går det bra, eller så går det over», forklarer multiinstrumentalist og vokalist Magnus Bechmann, som er aktuell med albumet «Uneasy» på Sailor Music.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

«Uneasy» er en herlig samling, medrivende popmelodier som beveger seg over et stort spekter, men preges av gjennomgående pophooks. Det er noe inspirerende og medrivende over det hele selv om det tekstlige innholdet altså peker mot bekymringer og hverdagsplager. Kanskje er det nettopp blandingen som gjør det betagende? Det er naivt, lekent og vanvittig fengende. Litt på samme måte som vi opplevde Sondre Lerche da han dukket opp på den norske pophimmelen, men med et britisk tilsnitt.

Her forteller han mer om hvordan Erlend Mokkelbost har hatt en viktig rolle i egen musikalsk modning, nytteverdien av musikkskolering og om jamming over Olsenbanden-temaet hos morfar da han var tre år gammel.

Når oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Mitt første møte med musikk og band (som jeg kan huske) var i stua til mormor og morfar da jeg var en liten guttevalp. Morfar er gammal jazzpianist, og de har et flygel i stua som han alltid spiller på når vi er der. Da jeg var liten (og han også var yngre) hadde han ofte kompiser på besøk som jamma i stua, og noen ganger fikk vi barna lov til å være med. Husker jeg leverte en ganske heftig versjon av Olsenbanden-temaet på treblokk da jeg var rundt 3. Om det var dette som gjorde meg lidenskapelig opptatt av musikk er jeg usikker på, men det var i alle fall mitt første møte med å spille musikk!

Når begynte du selv å synge og spille musikk og hva var det som gjorde at det fascinerte deg så voldsomt?

Jeg begynte å spille musikk aktivt da jeg startet i aspirantkorpset på barneskolen. Jeg hadde lyst til å spille trommer, sånn som broren min og alle de andre kule kidsa gjorde. Dessverre var det veldig mange som hadde samme plan, så jeg endte opp med å spille trompet isteden. Det var gøy i et par år, særlig da jeg kom til et nivå der jeg kunne spille enkle jazzlåter til play-along CD’er. Men etter hvert fant jeg ut at korps ikke var noe for meg, og bevegde meg over i rockemusikk. Jeg startet et band med noen kompiser på barneskolen, der vi febrilsk prøvde å spille Zeppelin– og AC/DC-låter. Her var det litt samme greia som i korpset, bare at alle ville spille gitar. Derfor endte jeg opp med å spille bass, som heldigvis viste seg å være det kuleste instrumentet noen kan spille. Etter hvert prøvde vi å skrive noen låter, og hadde det veldig gøy med det. Jeg slutta aldri å ha det gøy med det, og etter hvert som man gjør noe mye blir man jo bedre på det – som igjen kan gjøre det enda morsommere.

 

Du spiller en haug med ulike instrumenter. Hva kom først og hva anser du i dag for å være ditt hovedinstrument? Holder du fremdeles på å lære deg flere instrumenter?

Som nevnt, så starta det med trompeten i korpset før jeg tok overgangen til bassgitar i rockeband. Jeg anser fortsatt bass som mitt hovedinstrument, men gjennom hele mitt musikalske liv har jeg endt opp med å spille de instrumentene det var behov for i de bandene jeg spilte med der og da. Det er nok det som har gjort at jeg har lært meg så mange instrumenter, for at bandene jeg spiller i aldri skulle mangle noe. I tillegg jobber jeg mye for meg selv i mitt eget studio, og da er det jo kjempepraktisk å kunne spille litt forskjellig når man skal arrangere og produsere låter.

Og nå har jeg faktisk plukket opp trompeten igjen, som jeg øver en del på. Det begynner å komme seg litt, så spørs om det ikke blir litt mer trompet på neste plate!

Har du hatt noen musikalske forbilder eller mentorer langs veien? I så fall hvem og hva har du lært fra dem?

Lista over musikalske forbilder er lang! Kan fort nevne Talking Heads, Sondre Lerche, Unknown Mortal Orchestra og IDLES. Kan også si at mine musikalske forbilder er band og artister jeg er fan av, så blir vanskelig å lage en kort og konkret liste.

Hva gjelder mentorer har jeg også hatt et par av dem. Dette er gjerne folk jeg har jobbet med over lengre tid, og som i den sammenheng har lært meg ulike fremgangsmåter til å skrive, arrangere og produsere musikk. De tre som kanskje har hjulpet meg mest er Erlend Mokkelbost, Benjamin Giørtz og broren min, Jakob. De har liksom vært der hele tiden, og hjelper meg og viser meg ting hvis jeg ber om det. Samtidig kan jeg jo nevne at jeg er i et miljø der alle heier på hverandre, og ingen driver med noe hemmelighetskremmeri. Dersom jeg hører noe noen jeg kjenner har laget og lurer på hvordan de fikk til akkurat den lyden eller det soundet, er liksom alle gira på å åpne prosjektfila og vise det frem. Det ligger det mye god læring i.

Hva med musikkskole og musikkstudier. Hva har du fått ut av det?

Musikkskolene har på en måte gitt meg grunnlaget for alt jeg driver med. På videregående (shout-out musikklinja på Rud videregående skole) hadde jeg mest fokus på å bli god på bass og lære å spille etter noter osv. Det er gull verdt, også når man skal skrive musikk. I tillegg til bassinga fikk jeg undervisning i masse andre greier, som teori, arrangering, sang, piano, gitarbesifring osv., så etter hvert fikk jeg en ganske bra verktøykasse med ting jeg kan bruke i låtskrivinga.

Etter videregående begynte jeg på jazzlinja på Toneheim folkehøgskole. Her hadde jeg mange av de samme fagene som på videregående, men på et nivå som lå hakket høyere enn på videregående. På folkehøgskole er det jo ikke noe som heter karakterer eller måloppnåelser, så der kunne jeg fokusere på de tingene jeg ønsket å bli bedre på. I tillegg er tilnærmingen til samspill i jazz litt annerledes enn i popmusikk. Der handler det mer om å bruke øra og komplimentere det alle de andre i bandet driver med enn å «trykke på riktig knapp til riktig tid» (ofte kan det skje ganske hippe ting hvis man trykker på feil knapp til riktig tid også). Her lærte jeg altså mye nytt om samspill og harmonier og tall bak akkordene (med andre ord enda flere verktøy).

Hvordan fant du din egen sangstemme og stil og nok trygghet til å stå frem med den slik den er?

Det var ganske enkelt at jeg bare åpna munnen og begynte å synge. Jeg fikk riktignok ukentlige sangtimer på videregående som hjalp meg med teknikk og kontroll, men utover det har jeg bare sunget mye og ofte siden jeg var liten.

Hvorfor indie og popmusikk og hva var det som fascinerte deg med denne musikken?

Jeg er veldig svak for gode pophooks! Sånn sett er jeg vel en popfyr tvers igjennom. Samtidig liker jeg den mindre polerte lyden av indiemusikk. Derfor prøver jeg å kombinere de to.

Kan du fortelle om musikerne som deltar på denne plata, deres musikalske styrke, hvorfor du har valgt å ta dem med og hva de har tilført til albumet.

Jakob Bechmann, backing vokal

Jakob har en helt nydelig stemme og falsett, samt et godt øre for korstemmer til arrangementene. I tillegg smelter stemmene våres godt sammen, så det låter veldig fint i miksen.

Henrik Lillehaug, gitar

Henrik har vært med siden prosjektets spede begynnelse på by:Larm i 2016. Det at vi har spilt sammen så mye har gjort at han vet hva jeg vil ha på låtene mine, samtidig som han er trygg på å komme med forslag til ting jeg ikke har tenkt på. I tillegg er han jo en skikkelig tasty gitarist, og alt han gjør (også utenfor mitt prosjekt) låter gull.

Erlend Mokkelbost, gitar, synth, tromme-programmering

Jeg kommer tilbake til Erlend senere i intervjuet, men kan jo kort si at produseringa hans er helt i toppskiktet. Han legger aldri på noe som ikke er kult, eller som ikke funker. I det tilfelle at det «ikke skulle funke» på papiret, får han det på en snodig måte til å bli det kuleste med hele låta.

Benjamin Giørtz, synth, tromme-programmering

Benjamin har produsert og skrevet «What Do You Know» sammen med meg. På den låta spiller Benjamin omtrent alle instrumenter (bortsett fra trommer, bass og litt gitar), som forteller noe om styrken ved å ha ham på laget. Jeg føler jeg bruker «godt øre og teft» mye i beskrivelsene av gjengen jeg har hatt med, og det er i aller høyeste grad en gyldig beskrivelse av Benjamin også.

Teodor Dysthe Lyngstad, trommer

Teodor har jeg spilt med i mange forskjellige bandsammensetninger i veldig mange år, så vi kjenner hverandres smak og uttrykk kjempegodt. Han har også spilt i tusenvis av indie- og popband, så han har kjempegod teft for hva slags tromming som passer til hvilken type låt. Han er med andre ord enkel å jobbe med i studio, og resultatet blir bra hver eneste gang.

Alex Braathen, trommer

Alex har også vært med i dette prosjektet siden starten. Han er en veldig bra trommis, og særlig på rocke-ting synes jeg han skinner som en diamant. Det var akkurat denne typen tromming jeg ville ha på «Out of Sight» og «In the Clouds», så det var helt naturlig å ha ham med i studio.

Oppsummert, så er jeg veldig heldig som jobber med så mange dyktige musikere 🙂

Kan noen av de andre involverte musikerne skal fortelle om hvorfor de ville jobbe med deg og hva det er som kjennetegner din musikalske tilnærming og stil?

Magnus Bechmann, hoved vokal, backing vokal, gitar, synth, bass, trompet, perkusjon, trommer, programmering

Teodor sier:

Først og fremst er Magnus en sindig og blid figur, så der er mye gjort allerede. Oppå dette muntre grunnlaget gir han også mye rom til å prøve seg frem. Vi er begge nokså ambisiøse, så vi er villige til å prøve, feile og pirke så mye som man ofte må før det endelig løsner. Heldigvis har psykologistudenten i Magnus lært når han skal klappe på skulderen og når han skal briljere med smittende sittedansing. Og så har han kul smak og er like glad i enkle og elegante løsninger som meg. Dette er garantert byens beste kebab!

Dette er i stor grad ditt prosjekt der de andre er hjelpere for å realisere din musikalske visjon. Hvordan er det  å stå på egne ben kontra det å spille i band?

Det er veldig deilig å ha et prosjekt der man har fullstendig kreativ frihet og kan gjøre som man vil. Ofte blir jeg imidlertid veldig kritisk til mine egne valg, så da er det kjempeverdifult med andre folk som kan komme med innspill og hjelpe meg å komme videre.

Albumet har fått navnet «Uneasy»/ubehag. Hvorfor det valget og hva ønsker du å kommunisere gjennom tittelen?

Det var først etter jeg skrev tittelsporet at jeg bestemte at plata skulle hete «Uneasy». Jeg tenkte ikke noe særlig på det underveis i prosessen, men ubehag er jo fellesnevneren i alle låtene. I mine øyne er «ubehag» et ganske nøytralt og relativt begrep – det inkluderer liksom hele spekteret av kjipe følelser. Det passet jo godt til albumet, som har tekster som handler om alt fra krangling med venner, til tristere ting som sykdom og død. Alle tekstene handler om ting jeg har følt på selv, men jeg løfter tingene opp fra et konkret til et mer generelt nivå sånn at flere kan kjenne seg igjen i det jeg synger, på et vis.

Hvilket forhold har du til ubehag? Hvordan takler du selv ukomfortable situasjoner?

Jeg kan ofte grave meg helt ned i kjelleren over ting. Særlig i vinterhalvåret blir jeg ganske deppete. Da kan jeg ligge våken på nettene og vrenge rundt mens jeg tenker på ‘gamledager’. Ikke at det nødvendigvis er noe spesielt med gamledager som gjør meg ukomfortabel, men kan henge meg opp i masse tullball. Også prøver jeg å overbevise meg selv om at tingene jeg grubler på ikke er så farlig, men da tenker jeg jo bare mer på det. Heldigvis har jeg gode venner jeg kan ringe til for å tømme hodet, og det hjelper. Mitt heteste tips: snakk med folk hvis du har det kjipt.

Hva er det som får deg til å føle deg ukomfortabel?

Det som gjør meg mest ukomfortabel er kanskje stress. Dersom jeg har alt for mye å gjøre kan jeg bli helt handlingslammet og ikke få gjort noe, som bare fører til mer stress. Er også ganske redd for å drite meg ut eller gjøre ting jeg angrer på. Fylleangst er min største fiende.

Hvilken type ubehag er det du tenker på?

På plata er vi jo innom mange forskjellige typer ubehag! Jeg har allerede nevnt krangling med venner, sykdom og død. Videre er vi jo også innom søvnløse netter der man ikke får sove uansett hvor hardt man prøver. Selv om søvnløse netter er et slit og utrolig ubehagelig, blir det jo også en slags gullgruve til tematikker å skrive om. Så litt hell i uhell er det kanskje.

Tord Øverland Knudsen (The Wombats, Imitating Aeroplanes) var med å skrev låten «In the Clouds». Fortell om ham, låten og samarbeidet dere imellom.

Den låta ble til på den ene sessionen vi hadde for et par år siden. Tord er en kjempedyktig bassist, låtskriver, produsent og alt imellom. Jeg har vært fan av The Wombats i mange år, så det å jobbe med Tord var en ære.

«In the Clouds» er den låta på plata der bassen har en større rolle enn å bare kompe. Bassgangen i verset er liksom låta, men det er kanskje bare å regne med når to bassister kommer sammen for å skrive låt. Videre er den jo en av de mer grandiost produserte låtene på skiva, med masse koringer, synther og ting som skjer.

Du har også hatt et veldig tett samarbeid med Erlend Mokkelbost (JR Ewing, Montée). Hvordan har dere jobbet sammen og hva føler du at du har lært fra ham?

Samarbeidet mitt med Erlend starta med den første EP’en min («Loners Get Lonely Too«). Den gangen stilte jeg med veldig ferdige demoer, og Erlend gjorde en god jobb med å hjelpe meg å sy det hele sammen. Etter EP’en var ferdig gjorde vi et par låter til, men jeg følte ikke at alle albumlåtene var helt på plass enda. Derfor tok vi litt pause fra studio mens jeg skrev masse mer musikk. Erlend og jeg skrev et par låter sammen og, og da lærte jeg masse om det å ta valg i låtskriving og ikke henge seg så fryktelig opp i smådetaljer (de kan man fikse i produksjonen senere).

Samtidig med dette hadde Erlend mange andre prosjekter, og en dag ringte han meg og tilbød meg en jobb som assistenten hans i disse prosjektene. Det takket jeg pent ja til, og jobber fortsatt som assistenten hans. Den jobben innebærer mye forskjellig, alt fra å koke kaffe og tørke støv til å ha en slags tekniker-rolle i studio de gangene det er behov for det. Det har gjort at jeg har lært mye om hva det vil si å drifte et profesjonelt studio, arrangere showcase-konserter og masse annet kult. Det å jobbe for Erlend på den måten har jo gjort at vi har blitt bedre kjent utenfor det musikalske samarbeidet også, som jeg tror gjør det enklere å jobbe sammen rent musikalsk også.

Erlend er rett og slett en sykt raus type, som gladelig deler alt han har av musikalske tips og triks. Jeg har lært veldig mye av den mannen.

Din bror Jakob spiller også en sentral rolle både med å utvikle låtene og som musiker på plata. Fortell om ham, hans rolle og hvordan det er å jobbe med sin egen bror.

Jakob er den som får høre nye låtideer først, og har alltid gode forslag dersom jeg setter meg fast i prosessen. Det er veldig få av låtene mine som Jakob ikke har vært involvert i på en eller annen måte. På noen av låtene spiller han instrumenter og synger, mens på andre låter er han med på skriveprosessen. Jeg kan liksom be ham om hjelp til hva som helst, også stiller han opp. Tidvis kan det skje til alle døgnets tider også. Snille storebrødre er godt å ha.

Platen har vært tatt opp i tre ulike studioer. Luft Recordings, Arc Studios og Studio Nabolaget. Kan du fortelle om karakteren til de ulike studioene og hvordan rommene og atmosfæren der har påvirket det ferdige lydbildet som vi kan høre på «Uneasy»?

Luft Recordings er et studiokompleks som holder til på Tanken i Sandvika. Jeg hadde selv studio på Tanken for et par år siden (det var liksom der det hele starta), så jeg føler på en slags tilknytning til det stedet (selv om mye har endra seg siden jeg var der). De dagene jeg var på Luft jobbet jeg med Erik Samkopf (som også har co-mixa plata), som jeg har kjent siden ungdomsskole-alder. Erik har etter hvert blitt en ordentlig dyktig produsent og tekniker, så det å se ham jobbe i sitt territorium var kjempekult. Trackerommet der er relativt lite, så vi eksperimenterte litt med ulike mikrofoner og plasseringer for å få til den trommelyden vi ønsket på de ulike låtene. Med et tett lite rom ble det (relativt) enkelt å få til den nære, spretne pop-trommelyden vi var ute etter.

Arc Studios er hovedkvarteret i operasjonen. Det er studioet til Erlend Mokkelbost, så det er der det meste av produseringa og arrangeringa har skjedd. Hovedattraksjonen der (bortsett fra Mokkelbost, så klart) er, i min mening, et gammalt CP-70-piano, som førte til at det ble mer piano på låtene mine enn det har pleid å være før. Og det er jeg strålende fornøyd med.

Studio Nabolaget (med Roar Nilsen bak spakene) er et skikkelig ordentlig proft studio av den typen man ser på TV. Masse kult analogt utstyr og et digert trackerom. Vi tok opp trommer til to av låtene på plata her, med tusenvis av mikrofoner rundt omkring i rommet. Det gjorde at vi hadde veldig mye materiale å velge mellom når vi skulle mikse, slik at man kunne få akkurat den trommelyden man så for seg.

Tekst og melodi kontrasterer ofte hverandre i din musikk. Melodiene kan ofte være oppstemte og lekfulle, mens tekstene er mer triste eller nedstemte. Fortell om den balansen.

Plata handler jo om ubehageligheter i hverdagen, så litt nedstemthet må man nesten regne med. Samtidig har man jo en slags forståelse om at ting går over og blir bra igjen. Det er vel her oppstemtheten kommer fra. Balansen mellom de to kan vel sammenlignes med «enten går det bra, eller så går det over». Det er kanskje en naiv tilnærming til problemer og ubehageligheter, men jeg tror det å være litt naiv kan være bra (til en viss grad).

Du valgte først å splitte opp utgivelsen i to EP-er digitalt, henholdsvis «Uneasy 1» og Uneasy 2». Hvorfor det valget og hvordan synes du det har fungert for å få oppmerksomhet omkring alle låtene?

Dette var en strategi plateselskapet hadde lyst til å prøve, og jeg syntes det var en kul idé. Med 2020 som utgivelsesår har det ikke vært mulighet til å dra på turnéer eller spille konserter, så vi måtte finne en annen måte å holde prosjektet i live. Ved å gi ut musikk så ofte og utspredt som vi har i år har folk på en måte «alltid hatt noe nytt å komme tilbake til», som er en kul tanke. Det var imidlertid viktig for meg å samle det til et album på slutten, som vi nå har gjort (både digitalt og fysisk).

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om ditt forhold til og hvordan man kan merke dette i din musikk eller tekst og på «Uneasy».

Fengende: Som nevnt er jeg svak for gode pophooks, som på mange måter kan defineres som fengende. Jeg har jo et lite ønske om at folk skal få musikken min festa på hjernen, så da hjelper det at det fenger litt.

Musikalsk lekenhet: Jeg liker jo at musikken ikke alltid trenger å ha en skikkelig tyngde. Mine låter blir oftest best når jeg holder det lekent.

Musikalsk kompleksitet: Når jeg først er i gang med å holde det lekent, er det jo gøy å bare putte på ting som tilsynelatende sklir rett inn i musikken, men som ved nærmere lytting er litt mer komplisert. Har ingen gode eksempler akkurat nå, men jeg vet at det finnes på plata.

Naivitet: Alle tekstene jeg skriver handler som regel om noe som kan oppfattes som negativt, men de temaene og de tilknyttede følelsene blir ofte fremstilt på en ganske naiv måte. Jeg synes det ligger noe ganske fint i naivitet (både i negativ og positiv forstand). Jeg vet ikke helt hvorfor.

Overdådig/grandiose arrangement: På plata mi er det jo en slags kontrast mellom noen av låtene som er veldig store og grandiost produsert, mens andre låter er mindre overdådige. Det henger jo på en måte sammen med den musikalske lekenheten og kompleksiteten som nevnes ovenfor.

Drivende rytmer: Alle låtene bærer jo veldig preg av dette, bortsett fra «As Long As I Know My Name». Det var en kontrast jeg hadde veldig lyst til å få på albumet. Helt fra start er det jo veldig høyt tempo og driv, men når skiva lander i sistesporet får man mer en slags følelse av stillstand. Syntes det var fint å avslutte plata sånn.

Eufori: I sammenheng med albumet er det først og fremst «Smile» som kommer i tankene når jeg hører ordet eufori. Sisterefrenget i den låta er et forsøk på å skape et euforisk ‘henda-i-været’ øyeblikk.

Hverdagsbekymringer som overdramatiseres: Dette er noe jeg driver med ganske mye. Som nevnt over, så er alle låtene på plata inspirert av bekymringer jeg har følt (og føler på). Utad tror jeg ikke at jeg virker som en bekymra type, men inni meg kan det boble noe voldsomt over selv de minste ting. Kanskje dette også er et aspekt ved balansen mellom «oppstemte låter med nedstemte tematikker», at utad virker ting bekymringsløst og lykkelig, mens inni bærer man på en slags klump?

Britpop: Noen har omtalt meg som noe anglofil når det kommer til musikk, og mange peker gjerne på britpop i den sammenheng. Og jeg tror ikke de tar helt feil heller.

Two Door Cinema Club: “What You Know” er i mine øyne prototypen på en god indiepop-låt. Masse bra pophooks blanda med et ganske hipt lydbilde.

Sondre Lerche: Har hørt på Sondre i alle år, og hører fortsatt mye på ham. Han slutter aldri å fornye seg, samtidig som han holder fast i essensen av sitt eget sound. Det er noe jeg selv streber etter å få til – «nytt, men fortsatt det samme».

The 1975: Har egentlig ikke noe særlig forhold til The 1975. Men «Chocolate»-låta er kjempefin! Det skjer jo masse gitarplukkeri i produksjonene deres, så kanskje jeg litt ubevisst har hentet inspirasjon derfra?

MGMT: MGMT er også et band jeg har hørt (og hører) mye på. Jeg har hørt mest på «Oracular Spectacular»-plata med de tre store pophitsa deres, men nå hører jeg mer på «Little Dark Age»-plata som har en litt tydeligere indie-estetikk. Dødskult band.

Coverart er gjort av Remi Juliebø fra Deformat. Hvem er han, hvorfor har du valgt å bruke Remi og hvordan står det til musikken?

Det var plateselskapet som satte meg i kontakt med dem. Sailor har brukt Deformat i flere år nå, og de har liksom levert varene hver gang. Vi hadde et møte tidlig i år, der vi planla musikkens visuelle uttrykk. Vi lekte litt med et par ideer, men Remi var ganske rask på å lage noe alle kicka på.

De to EP-covrene er to deler av samme bilde (dersom man skaffer seg vinylen kan man se det i sin helhet i gatefolden). Ideen til dette bildet er at det skal være et slags rebusløp, med elementer hentet fra alle låtene (premie til den som finner alle!). Da Remi lagde dette satt han med alt av lyrics foran seg, og samlet elementer fra tekstene som kunne gjøre seg godt sammen. I tillegg til elementer fra tekstene, har Remi også tegnet en haug med andre ubehagelige ting (for eksempel det å ta seg på øyet, søle kaffe eller miste alle tennene), som videre understreker albumets tematikk.

Matias Tellez har mastret. Fortell om hans bidrag og hvor viktig du anser denne delen av en innspillingsprosess for å være. Hvor mye har musikken endret seg gjennom mastringsprosessene?

Matias har et helt rått øre for lyd og musikk. Måten han mastrer på er veldig musikalsk, og gir musikken det lille ekstra det trenger før utgivelse. Poenget med mastring er jo å balansere den soniske informasjonen og gjøre den mer ‘kontrollert’ på et vis, slik at musikken oppleves lik på (de fleste) høyttalere og plattformer. Sånn sett endres jo ikke musikken i seg selv så veldig mye i mastringsprosessen. Der har Matias gjort en veldig god jobb, ved at ingen ting oppleves som overkomprimert, most eller unaturlig. Mastrene er veldig tro til miksene, men har allikevel sydd det mer sammen rent sonisk.

Platen er gitt ut på Sailor Music. Fortell om de og deres betydning for deg som artist.

Sailor har jo hjulpet meg med å realisere platedrømmen. Jeg har alltid hatt veldig lyst til å gi ut musikken min på vinyl, og det at de også hadde lyst til det var helt rått. Sailor har også pushet meg å tenke over musikkens visuelle uttrykk. Har aldri vært spesielt god på det før, men med Sailor og Deformat i ryggen var det veldig morsomt å komme på ideer til visuals. Det visuelle uttrykket blir jo stadig viktigere for artister, så det at Sailor hjalp meg å igangsette den prosessen var ganske viktig.

Platen er støttet av Fond for Lyd og Bilde. Hvor viktig er det at vi har slike institusjoner i Norge?

Det er kjempeviktig! De hjelper jo både små og store aktører å realisere visjonene sine. Som regel har man jo ikke ubegrensede midler å bruke på en plateutgivelse, så det å kunne søke om støtte er jo helt fantastisk.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19 tiltakene?

Jeg har blitt påvirket på samme måte som alle andre, tror jeg! Er for det meste hjemme, og det blir mye jobbing på PC og Zoom. Det har jo også tatt livet av alle planer om releasekonserter og turneer, som er fryktelig synd. Men forhåpentligvis får man mulighet til det neste år.

Også har jeg lagt på meg litt, men det er helt ok.

Hvilket forhold har du til lavkapasitetskonserter og strømmekonserter?

Lavkapasitetskonserter kan være veldig kule, de! Det blir en helt annen kontakt mellom de som står på scenen og de som er i publikum, som ofte blir veldig fint. Det legger imidlertid litt føringer for hva slags konsert man holder – det er kanskje mer naturlig med et nedstrippa intimformat. Eller, det kommer selvfølgelig helt an på hva slags artist eller band man er, og hva publikum forventer. Jeg tror uansett at det er noe fint ved å spille for få folk.

Strømmekonserter har jeg sett mye av i år, og de er ofte veldig kule. Tiltak som Brakkesyke og Koronerulling har også vært ganske viktig å stable på beina tror jeg, så kudos til de som satte det i gang! Jeg har også sett et par konserter i regi av Vierlive, og de var dødskule. Der stiller de jo med regissører og et slags narrativ som utspilles rundt selve konserten, så det ble jo nesten som å sitte å se på en film. Dersom det kommer mer derfra anbefaler jeg å sjekke det ut!

Kan du til slutt velge fem låter som har påvirket deg som tekstforfatter og og som komponist og si noe om hva du har lært eller blitt bevisst gjennom disse låtene eller hvilke kvaliteter som du ser i sangene.

Theo Katzman: Break Up Together
Her har vi jo selve inspirasjonen på vokalsoundet på plata. Det er på en måte poppa og glætt, samtidig som det låter litt hipt. Det er noen helt fantastiske melodilinjer og koringer her, som jeg ikke går lei av. Videre er jo teksten ganske nedstemt, mens melodien er lystig og håpefull. Litt som meg, egentlig.

Sondre Lerche: Sentimentalist
Jeg synes dette er en av de penest produserte og arrangerte låtene noensinne. Masse fine lyder og melodier, samt en skremmende vakker tekst (i mine ører). Også den kaotiske slutten, da. Får litt samme følelse av slutten her som av avslutningen til «Everywhere at the End ff Time»-plata (platene?) til The Caretaker, hvor alt bare forsvinner inn i evigheten.

Still Woozy: Foolsong
Skikkelig bra poplåt. Skjer masse fine ting i vokalen her, uten at det nødvendigvis trenger å være så innmari komplisert. Enkle koringer som bare kommer én eller kanskje to ganger kan ha veldig stor effekt.

Childish Gambino: Redbone
Her har jeg ikke så mye annet å si enn ‘hør på detta soundet’.

Unknown Mortal Orchestra: Swim and Sleep (Like a Shark)
Denne låta fremkommer som veldig ærlig (både tekstlig og melodisk), samtidig som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på hva det synges om. Jeg gjetter at det har noe med sorg, skam eller depresjon å gjøre. Det er jo det jeg gjerne vil få til, skrive noe som er ærlig men samtidig ikke utleverende.

 

Magnus Bechmann – Uneasy

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.