Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anbefalinger 2. januar 2021

Scandihoovian music? Ya shure!

– En stund var min hovedinteresse å finne de særeste platene bruktsjappene kunne by på. Reaksjonære visesangere? Add to cart. Plystreplater? Jeg tar to! Østeuropeisk surfmusikk? Bare putt alt i den samme posen.

Tekst: Jan Thomas Hasselgreen

 

Derfor har jeg gått glipp av flere klassikere til fordel for plater som det var gøyere å kjøpe enn å høre på. Der hvor «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» kunne stått i platehyllen, finnes «Beat-a-Mania», en utgivelse skapt for å lure den uoppmerksomme forbruker til å tro at de har kjøpt en Beatles-plate (jo da, slike plater ble det utgitt flere av på 1960-tallet). Og i stedet for «Screamadelica» har jeg «The Collected Broadcasts of Idi Amin» (som riktignok viste seg å være en parodi på den afrikanske diktatoren).

I første halvdel av 1990-tallet ble bøkene «Incredibly Strange Music» (RE/Search Publications) utgitt i to bind. Her intervjues platesamlere som alltid er på utkikk etter det odde, blant dem Jello Biafra fra Dead Kennedys og Lux Interior og Poison Ivy fra The Cramps (sistnevntes platerom har jeg tenkt på ukentlig siden jeg så bildet i boken første gang).

Platesamlerne vi møter i disse bøkene samler på genrer som for eksempel beatnikinnspillinger, striptease-musikk eller okkulte plater. En genre som ikke er nevnt i «Incredibly Strange Music»-bøkene, er «Scandihoovian music». Dette er musikk av amerikanere med skandinavisk opphav og tjukk aksent. Musikken er enkel, sparsommelig instrumentert og noen ganger basert på sanger mange kjenner fra før. Slik kan «My Old Kentucky Home» bli til «My Old Stavanger Home», og Eddy Arnolds «Just a Little Lovin» passerer som «Just a Little Lefse». Det er mye lytehumor i disse sangene og svigermorvitsene sitter løst. Samtidig fjerner den brede aksenten noe av den giftige brodden.

Scandihoovian er et slanguttrykk for en skandinavisk innvandrer til USA. Det ble muligens brukt nedsettende i begynnelsen, i likhet med mange andre ord vi bruker med glede i dag (som funkis og loppemarked). Det er en egen festival for scandihoovians i Mount Herbon i Wisconsin hver vinter. Går du med «red hat», eller nisselue som vi nok ville kalt det, får du billig øl i baren The Grumpy Troll. Bowling med frosne kalkuner er blant innslagene man forlyster seg med under festivalen.

Mitt første innkjøp i genren var en ep med noen freske amerikanere som synger fire tradisjonelle skandinaviske viser. «Scandinavian Folk Songs (American Style)» heter platen, som ble utgitt i 1963 under den amerikanske visebølgen. Norge er representert med «The Man Who Went Out After Øl». Dette er det komiske innslaget på platen, der skjønnsangen akkompagneres av en amerikaner med oppspeedet stemme som forklarer tekstinnholdet. «Ya Shure» står det på coveret, som ellers sier lite om hvem som står bak, annet enn at de kaller seg The Scandihoovians.

Det slo meg da jeg hørte platen første gang, at jeg hadde da vært borti scandihoovian musikk før. Nærmere bestemt på John Peels program på BBC Radio 1, der The Swingin Swede, Jimmy Jenson (det finnes flere skrivemåter av navnet hans), skapte furore på slutten av 1980-tallet med låten «The Little Grass Shack». Sangen ble en kulthit blant lytterne, og det ble heftig debattert hva lutefisk kunne være for noe, siden en av tekstlinjene lyder «The lutefisk go swimming by». På denne tiden, før Internett, måtte en lytter kontakte den svenske ambassaden i London for å avslutte diskusjonen. Platen er såpass sjelden at youtube-klippet med låten faktisk er hentet fra en av avspillingene på The John Peel Show.

Min neste oppdagelse innen genren gjorde jeg i et fraflyttet kontorlokale, der jeg fant en plate med Stan Boreson og Doug Setterberg: «Honey/ Little Green Apples and other Swedish Smorgasbord». Stan Boreson er en av genrens mest kjente artister. Doug Setterberg står bak flere av tekstene, og de er ikke tilpasset moderne fintfølelse. Det handler mye om udugelige og overvektige hustruer. Stan Boreson avleverer følgende tekst på melodien til slageren «Little Green Apples»:

Hilda is not very good looking
And she’s even worse at cooking

Og i en annen låt:

You really can’t miss her
She’s big as a barge
She is gaining weight daily
My fat swedish spouse

Sangerens kone er selvsagt blitt overvektig fordi hun har fått seg kredittkort. Nevnte jeg at humoren i sangene ikke er spesielt progressiv?

Den som hadde inspirert Boreson, var Harry Edward Stewart (Skarbo var hans opprinnelige etternavn), mer kjent som Yogi Yorgesson. Mye av genrens standardmateriale stammer opprinnelig fra ham. Både «The Little Grass Shack» og andre klassikere, som den uimotståelig fengende «Who Hid the Halibut on the Poop Deck», er hentet fra Yogis repertoar. En del vil nok kjenne hans julesang «I Yust Go Nuts At Christmas». Den ble en gjenganger i julesendingene til Herreavdelingen på NRK radio, sannsynligvis hentet fra samleplaten «Dr. Demento Presents The Greatest Novelty Records Of All Time». Sangene hans har ofte et utdypende taleparti, og med upåklagelig timing slenger han om seg med lydmalende ord som «hoopitatoo«. Det pussige artistnavnet Yogi Yorgesson ble valgt fordi figuren skulle være en hindumystiker fra Sverige. I begynnelsen opptrådte han med turban, men det slo ikke godt an hos publikum. Den ble raskt byttet ut med en stråhatt. Han prøvde også lykken med spansk og japansk aksent. Forsøket på å favne et stort publikum toppet seg da han ga ut en singel der den ene siden het «I’m Gonna Vote Republican!», mens b-siden var «I’m Gonna Vote For a Democrat!».

Det er bemerkelsesverdig at Jimmy Jenson, Yogi Yorgesson og Stan Boreson sto frem som svenskamerikanske artister, for alle var vitterlig av norsk avstamning. De visste nok at det finnes et konkurranseforhold mellom nasjonene. Kanskje bør de berømmes for å heve seg over smålig rivalisering og nasjonalisme. Eller muligens var det bekvemmelighetshensyn som gjorde at de ville fremstå som svensker. Det skandinaviskættede miljøet i USA var hovedpublikummet, og det var stort nok til at artistene kunne holde det gående. Superstjerner ble ingen av dem. Nærmest kom nok Yogi Yorgesson, men han døde allerede i 1956 i en bilulykke, bare 48 år gammel. Merkelig nok har ingen av dem blitt innlemmet i The American-Scandinavian Hall of Fame, der blant andre Bjøro Håland har fått plass. Stan Boreson ble derimot ikke oversett av gamlelandet. Han ble tildelt St. Olavs Orden i 2005. Til daglig snakket de nevnte artistene selvsagt engelsk uten aksent, født og oppvokst som de var i USA.

«Scandihoovian music» er kanskje ikke et fenomen som fortjener praktbøker, men en smal utgivelse fra kopirommet på St. Olaf College burde være på sin plass. Jeg har laget en spilleliste med det jeg har funnet på strømmetjenestene av scandihoovian musikk. Det er ikke så mye, med det tok seg litt opp da jeg fant ut at Yogi Yorgessons sanger stort sett ligger ute under hans egentlige navn, Harry Stewart. Stan Boreson er ikke representert i det hele tatt. Spillelisten er likevel såpass utfyllende at den rommer det som må regnes som klassikere i genren, i tillegg til noen som ikke har tålt tidens tann, som «The Christmas Party». Hør selv!

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.