Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 10. januar 2021

Håkon Kornstad: Oppsummerer oss ut av loopen

  • «Hvordan orker du å spille oppå noe så statisk?», var det noen som spurte meg en gang. Men hele greia med looping er jo å prøve å ikke få det til å høres statisk ut! Ta en Bach-fuge for eksempel: hvis du skrur den fra hverandre, er det egentlig bare noen loops. Men det er måten det settes sammen på, som utgjør magien. Og det er også dette som er faget, og det vanskelige håndverket! Det forklarer tenorsaksofonist og vokalist Håkon Kornstad, som er aktuell med albumet «Out of the Loop» på Jazzland Records.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Helen Wesnes

Håkon Kornstad er et sjeldent virtuost enmannsorkester på «Out of the Loop», uten trommer eller andre tydelige rytmiske markører, der han benytter elektronikk, synger og blåser frem et personlig farget, tonerikt klangspekter med behersket presisjon. Det er kontemplerende og føles ofte litt melankolsk, men har et melodisk tverrsnitt og er også tøyelig eller elastisk i den forstand at det passer inn i mange ulike sammenhenger og ikke så lett kan knyttes til konkrete emosjoner. Det karakteriseres likevel av en myk harmonisk menneskelig varme og gir velbehag hos denne lytteren.

Her kan du lese om en musiker på evig jakt etter ny inspirasjon og fornyelse, betydningen av Keith Jarrett og Jan Garbarek og livekonserter som en altoppslukende interesse og inspirasjon.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg ble sunget for, og foreldrene mine spilte plater for meg. Det ble spilt mye musikk hjemme, og det sto et piano i kjelleren som mamma spilte på.

Når begynte du selv å spille og synge og hva var det som fenget med disse måtene å uttrykke seg på?

Jeg husker ikke akkurat hvordan det skjedde, men jeg husker at jeg spilte på pianoet fra jeg nådde opp til det. Kanskje det var julesanger? Jeg spilte på øret fra dag en, og hadde vanskelig for å lære meg noter.

Hvorfor fløyte/flutonett, saksofon og sang?

Korpset ga meg en sax, og fra da av var det jazz som gjaldt. Men jeg skulle jo aldri bli musiker… Det bare ble jeg. Jeg sang og ville bli stjerne som barn husker jeg, før saksofonen og kunstmusikken tok meg i ungdommen. Men det var vel fortsatt et behov der for å synge.

Har du noen favoritt saksofon, munnstykke eller mikrofon? I så fall hvilke og hvorfor? Hvor avgjørende er det å ha «riktig» utstyr sånn sett? 

Nei jeg er ikke så veldig opptatt av det. Jeg fant en bra kombo med en Selmer Mark VI og et Berg Larsen bronsemunnstykke i 1998, og det bruker jeg den dag i dag.

Det finnes jo også mange ulike typer saksofoner. Hvor mange av disse benytter du til vanlig? Hvilken står høyest i kurs eller er best egnet for den typen musikk som du vil bedrive?

Jeg tror det er viktigst hva man hører for seg i hodet, for hva slags lyd man faktisk vil ha ut. De fleste saxofoner som er tette er i stand til å lage musikk. Noen gir deg kanskje en feitere lyd, andre har en slankere lyd. Man må finne det som gir en fin kombo av det soundet man liker og et klaviatur som gjør en i stand til å spille det man vil.

Det er tenorsaksofonen og bass-saksofonen du benytter mest?

Tenorsaxofonen og tenorstemmen er det jeg bruker mest.

Du er hva man kaller en skolert musiker og har både gått jazzlinja på Musikkonservatoriet i Trondheim og senere studert ved Operahøgskolen (KhiO). Hvilket utbytte har du hatt av lærdommen du har fått på disse stedene i forhold til egen musikkskapelse og spilling?

I utgangspunktet har jeg jo lært alt jeg kan av musikere og sangere som kom før meg. Om det skjer på scenen eller på en skole er jo ett fett egentlig. Det viktigste jeg har lært, er at man ikke er ferdig utlært selv om man har en mastergrad. Da må man ut på veien, og det er da den virkelige læringsprosessen egentlig starter!

Har du hatt andre mentorer eller forbilder underveis. I så fall hvem og hva har du hentet fra dem?

Alle jazzsaxofonister jeg har hørt på, har vært mine mentorer. På sangen kan jeg ikke la være å nevne Pamela, min første lærer i New York. Jeg bruker fortsatt opptakene fra timen med henne, og jeg lærte mer av henne enn jeg har gjort av noen andre sanglærere senere.

Hvordan fant du din musikalske stemme instrumentalt og vokalt?

Det er to ganske forskjellige ting: den instrumentale stemmen blir til gjennom år med lytting, kopiering av andre musikere, øving og spilling. Den er kombinasjonen av alt du liker og høre på og alt du liker å spille. Når det gjelder sangstemmen, er du født med den. Du hadde den da du åpnet munnen og gråt første gang. Du kunne skrike i timesvis uten å bli hes. Opera er egentlig et raffinert skrik, og mye av det å lære å synge handler om å finne tilbake til sin egen uforhindrede stemme. I tillegg til det musikalske selvfølgelig, men mye av det hadde jeg jo allerede da jeg begynte å synge for ti år siden.

Hvordan jobber du for å utvikle deg som musiker og sanger?

Jeg øver, og jeg utfordrer meg selv med nye prosjekter og nytt repertoar. Hele tiden.

Hvorfor jazz og opera?

Jazzen kom til meg da jeg fikk saxen. Da ble det naturlig å høre på Getz, Coltrane og Garbarek. Opera var kanskje resultatet av at jeg ville lengst mulig vekk fra jazzen en stund, kanskje jeg syntes at såkalt moderne jazz og samtidsmusikk har malt seg litt inn i et hjørne? Men det var også noe som grep meg veldig i den klassiske måten å synge på, og en vei å komme inn i en spennende verden med klassisk repertoar, en vei som ikke akkurat er brolagt med saxofonstykker…

Hvordan vil du si at dette soloprosjektet skiller seg fra andre band eller prosjekter du er eller har vært med på som Kornstad Trio, Maryland, Sharqant, Tri-Dim, Unni Løvlid Ensemble, Wibutee, Crimetime Orchestra, Triangle, Håkon Kornstad & Håvard Wiik, Håkon Kornstad, Ingebrigt Håker Flaten & Jon Christensen, Håkon Kornstad & Maria Kannegaard? Og hva har du tatt med deg videre fra disse prosjektene og spilling med Ketil Bjørnstad, Anja Garbarek, Live Maria Roggen, Bugge Wesseltoft, Sidsel Endresen, Paal Nilssen-Love, Mats Eilertsen, Knut Reiersrud, Jon Christensen, Eivind Aarset, Sternklang og Pat Metheny til soloarbeidet?

Soloprosjektet kom først som resultatet av at jeg hadde forsket mye på klanger og lyder for saxen. Det var ganske sært i begynnelsen. Så har det utviklet seg med min smak og formidlingstrang. Nå føler jeg at soloprosjektet er det stedet jeg kan utvikle meg og være helt 100% Håkon. Men det er alltid mest magisk å spille sammen med andre.

Fortell om albumtittelen «Out of the Loop» og hva du ønsket å kommunisere med den.

Albumet ble jo til da vi alle satt i karantene i vår. Jeg hadde tatt opp en hel masse musikk, og bestemte meg for å mikse og produsere den selv, hjemme på bakrommet. Alle hadde jo hjemmekontor, og det var nok litt rart for mange. Kanskje man følte seg litt ut av loopen? I tillegg lager jeg musikk med en saxofon og en loopmaskin, så tittelen har flere betydninger.

Albumet ble spilt inn i Sofienberg kirke hvor du også gjorde flere strømmekonserter midt under nedstengningen. Fortell om hvordan det rommet og de spesielle omstendighetene preget albumet?

Strømmekonsertene gjorde jeg hjemme hos meg selv, men det stemmer at jeg har brukt Sofienberg til flere innspillinger. Det har to grunner: for det første liker jeg rommet og klangen i det. Det er et kirkerom med passe lang etterklang, og har blitt brukt i mange innspillinger. For det andre er jeg nok litt lat; jeg bor på Sofienberg, og kirka er femti meter fra døra mi.

Hvor mye av det vi kan høre her er såkalt komponert materiale og hvor mye ble improvisert frem i stunden der og da?

Det er et definisjonsspørsmål. Hva er å komponere og hva er å improvisere? Må musikk ta veien om et noteark for å være komponert? Jeg tror alle komponister improviserer i en komposisjonsprosess. De virkelig gode har den korteste veien fra tanke til tone. Det er det jeg etterstreber. Kall det spontankomposisjon om du vil.

Albumomslaget har du laget selv og det inneholder blant annet et fint fotografi som du har tatt under Usadba jazz Festival i Moskva. Fortell om bakgrunnen for dette fine fotografiet, hva det uttrykker, forholdet til å ta bilder og dette med å gjøre ting/illustrasjonene selv, slik du også har produsert og mikset i 16b Studio.

Jeg tar masse bilder med mobilen min, og på denne jazzfestivalen i Moskva var det en stor piknik i Usadbaparken, og en god del stand og boder. Disse ballongene formet fine bølger i vinden, og jeg fikk fanget dem på noen bilder. Det er flere betydninger i dette bildet også: det er en ballong som står alene, helt solo. Og for meg er ballongene også en referanse til et av de første jazzalbumene jeg hørte og som formet meg som musiker, nemlig Keith Jarretts «Belonging» med Jan Garbarek.

Vinylutgaven av plata inneholder også en slags samlealbum eller oppsummering av sentrale øyeblikk i solokarrieren din. Hvorfor ønsket du å summere opp nå og gi LP-kjøperne en slik ekstra godbit?

Dette var egentlig grunnen til utgivelsen: å gi ut soloting på vinyl. Men så ville jeg ha med et nytt bonusspor som representerte hvor jeg er nå. Og så ble det omvendt: jeg fikk spilt inn så mye musikk at bonussporet ble en hel plate, og det opprinnelige prosjektet ble bonusen!

Hvilket forhold har du selv til de ulike formatene for musikklytting? Hva betyr det for deg å få gitt ut din egen musikk i fysisk format?

Jeg hører selv mer og mer på vinyl, og synes det gir den beste og mest omgripende lytteropplevelsen.

Hva er det fineste stykke musikk som er festet til noen riller?

Oi, det er et fryktelig vanskelig spørsmål å svare på. Jeg er så altetende. Men hvis jeg var på en øde øy, kanskje det måtte bli Keith Jarrett og Jan Garbareks «Personal Mountains». Den var den første plata jeg kjøpte, riktignok på CD, og den forbløffer meg fortsatt.

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om forholdet ditt til og hvordan det eventuelt er relevant for Håkon Kornstad eller «Out of the Loop».

Arpeggio/arping på saksofon

Arping er jo noe alle driver med for tida, du hører det i mye filmmusikk, reklame, over alt. Jeg ville lage min vri. Og på en sax er det ikke bare å trykke på en auto-knapp; det må faktisk spilles!

Loop

«Hvordan orker du å spille oppå noe så statisk?», var det noen som spurte meg en gang. Men hele greia med looping er jo å prøve å ikke få det til å høres statisk ut! Ta en Bach-fuge for eksempel: hvis du skrur den fra hverandre, er det egentlig bare noen loops. Men det er måten det settes sammen på, som utgjør magien. Og det er også dette som er faget, og det vanskelige håndverket!

Elektronisk musikk

Elektronisk musikk begynner jo å bli aldrende. Den trenger stadig fornying akkurat som all annen musikk. Og det holder ofte ikke å bruke en ny dings lissom; du må virkelig prøve å komme inn til sjela i den elektroniske musikken også.

Dewey Redman

Amerikansk saxofonist, faren til Joshua. Han spilte i Keith Jarretts amerikanske motstykke til Belonging-kvartetten. Skikkelig «texas tenor» med en bluesy edge, og en Ornette Coleman-tilnærming til melodier og improvisasjon. «Sound is also technique», sa Redman, og det har han så rett i: det å få fram din egen tone på saxofonen går utenpå alle raske fraser og alt billig fyrverkeri. Et stort forbilde.

Jean Sibelius/«Demanten på Marssnön (Op. 36)»

Denne hørte jeg for første gang med vår største tolker av nordiske sanger gjennom tidene, Jussi Björling. Jeg liker så godt teksten: den handler om et snøkrystall som forelsker seg i sola – og smelter. Om tidene som forandrer seg, overgangsriter, og kanskje klimaforandringene også?

Sammenstillingen opera og jazz

Den er ofte ganske stygg og påtatt. For meg handler det ikke om sammenstilling av to stilarter, det handler om å gjøre det du har lyst til som kunstner. Jeg tror at hvis man følger sine egne instinkter, så vil det aldri bli annet enn naturlig. Mange tenker nok sitt når de leser om hva jeg driver med, men når de hører det, går kabalen opp: «Å ja», sier de. «Jeg visste ikke at det kunne låte sånn». Også blir de kanskje til og med rørt, fordi følelsene våre får kontakt med hverandre.

Låter navngitt etter byer

Jeg reiser mye, og synes byer gir meg stemninger, akkurat som musikk.

Perkussiv tapping på instrumentet

En saxofon kan være så mangt, mye mer enn et solistinstrument. Det var vel Garbarek som først begynte å snakke om at han også ville være i mellomgrunnen, ikke bare i forgrunnen i et band. Og jeg vil spille trommene, rytmegitaren, bassen. Da fungerer disse godt.

Lydmessig renhet

Det er vel en av mange måter å dyrke et sound på. Det kan være rent og pent, og det kan være møkkete og grønsja. Det er balansen som teller…

Musikalsk varme/harmoni/positive vibrasjoner eller stemninger

Det er fint at folk assosierer forskjellig på lik musikk. Noen andre ville brukt andre ord. Det er derfor jeg prøver å gjøre musikken min så nøytral som mulig: jeg vil ikke ha den politisk, jeg vil ikke at den skal være bare trist eller bare happy. Jeg vil at den skal kunne brukes til alt, og selv har jeg spilt i både dåp, bryllup, begravelser, på raveparty og kongebesøk.

Harmonisk variasjon

Kan man også ha…

Kontrapunkter

Er en måte å beskrive musikk på. Og for så vidt også en måte å komponere på, selv om det er litt farlig å lage musikk etter begreper.

Improvisasjon

Alle mennesker improviserer hele tida. En samtale er improvisert, man vet ikke hvilke setninger som kommer. Akkurat nå driver jeg med impro-workshops for klassiske musikere. Det er spennende. Det handler om å koble seg på instrumentet på en annen måte, for så å koble seg sammen med medspillerne på en annen måte. Sånt kan det bli god musikk av. Improvisasjon er ikke noe som hører til bare jazz, det har eksistert i musikken hele tiden.

Ballader

Jeg liker å lytte til rolig musikk i mange sammenhenger, kanskje helst når jeg setter på et album. Noe som kan veksle mellom å ligge i forgrunnen og bakgrunnen kanskje. Når jeg går på konsert vil jeg gjerne ha mer energi. Og når jeg vasker huset setter jeg på disco.

Melankoli

En følelse man kan også kjenne igjen i musikken min, sikkert. Men jeg lager ikke melankolsk musikk med vilje: når noen sier, «se på denne filmen, den vil få deg til å gråte», så blir jeg som oftest bare så opptatt av at jeg MÅ bli trist av dette, at jeg ender opp med å le! Derfor liker jeg, som jeg vel har forklart lenger opp her, best ting som er nøytrale, og som appellerer til forskjellige følelser hos forskjellige lyttere.

Coolhet/cool jazz

Cool jazz er en sjanger, den har jeg egentlig aldri befattet meg med. Men såkalt coolhet? Hva er det? Jeg tenker at det har noe med det jeg skrev over å gjøre. At man ikke overdriver følelsene i musikken, men lar noe være litt opp til lytteren.

Jan Erik Kongshaug

En lyd-legende som jeg var så heldig å få jobbe med flere ganger. Jan Erik var en av de raskeste, mest briljante og samtidig mest nedpå lydteknikerne jeg noen gang kommer til å ha jobbet med.

Thomas Hukkelberg

Thomas har er meget bra mobilt lydstydio, og har tatt opp massevis av norsk undergrunnsmusikk de siste årene. En svært kompetent lydtekniker, og også alltid veldig hyggelig å jobbe med.

Du har vunnet en rekke priser og fått fine utmerkelser som Kongsberg Jazzpris i 2002, ble nominert til Spellemannprisen i jazzkategorien i 2011 for «Symphonies in My Head» og ble i 2012 nevnt som «Talent deserving further recognition» på tenor saxophone i Down Beats årlige kritikeravstemning, vant Guinness Jazz in Europe Award i 2014 og fikk Buddyprisen i 2015. Hva betyr denne formen for anerkjennelse for deg personlig og hvor viktig er sånne ting for å kunne overleve som musiker i dag?

Det er alltid gøy med heder og ære. Mer av det, hehe!

Kan du si noe om forholdet til plateselskapet ditt og deres betydning for norsk musikkliv: Jazzland Recordings.

Jazzland og Sten og Bugge kom jeg borti allerede da jeg studerte, og vi ga ut den første skiva med Wibutee i 1999. Senere har det blitt mange utgivelser der, og det er fint å være på et selskap med folk man kjenner, og som har et distribusjonsnett og kanaler der ute som alle kjenner meg. Jeg er jo nesten for en veteran å regne i Jazzland, og har vært mye mer involvert også: mellom 2000 og 2005 lagde jeg vel stort sett alle albumcovrene deres. Jazzland og Bugge har hatt uvurderlig mye å si for norsk jazz de siste 20 årene, og ikke minst for eksporten av den.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Mye har blitt avlyst, og nye ting har kommet til i form av strømmekonserter, hjemme hos-konserter etc. For meg har det gått bra, mye takket være de økonomiske kompensasjonsordningene, både fra NAV, Kulturrådet og Fond for utøvende kunstnere. Men motivasjonen synker hos en hel bransje nå. Og jeg synes FHI og regjeringen har gjort en tillitsvekkende jobb, men jeg skjønner fortsatt ikke at konserter der man sitter ned på nummererte seter og hører på noe, skal være stengt ned på lik linje med små barer, der man drikker alkohol og snakker tett med hverandre. Satt på spissen kan man si at i Norge har kunst og kultur blitt sidestilt med fyll under koronapandemien, og det har gjort meg litt deppa.

Hva betyr livekonserter for deg personlig og som artist?

Det er fristende å si «alt». Det er der jeg får uttrykt meg, møtt publikummet mitt, og det er gjennom livekonserter at jeg livnærer meg. Så jo, alt!

 

Håkon Kornstad – Out of the Loop

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.