Søk Meny Lukk
Lukk
Av: David Jønsson Anmeldelser 14. januar 2021

Plateanmeldelse: Pom Poko – «Cheater»

Artist: Pom Poko

 

Album: «Cheater»

 

Plateselskap: Bella Union

 

5

 

Skrevet av: David Jønsson/Foto: Jenny Berger Myhre

 

Jubelår på pause. Det var meningen at 2020 skulle være et jubelår for Pom Poko. Debuten «Birthday» kom ut i 2019 og fikk panegyriske anmeldelser av både norsk og utenlandsk presse. Nominasjoner til blant annet Spellemann og Nordic Music Prize fulgte, men høydepunktet var nok en skinnende sekser på terningen og årets beste norske album i Aftenposten.

Planen var naturlig nok å bygge videre på den gode flyten. Bandet ble spådd til å bli en av de store attraksjonene på SXSW-festivalen i USA, men de rakk så vidt å lande på amerikansk grunn, før de måtte kaste seg på et fly tilbake mens verden rundt omkring gikk i en total shutdown. Nedstengingsperioden ble brukt til innspilling og finpussing av oppfølgeralbumet «Cheater«, men albumet ble utsatt grunnet Covid (hva ellers?). Året var fylt med start og stopp, jubelåret ble satt på brems.

Men er det pop? Pom Poko har en frisk tilnærming til pop-begrepet og bruker jazzskoleringen til å leke med sjangre og uttrykk. Ved å blande indie, pop, grunge, jazz, post-punk og elektronika, har de skapt en egen fargerik kunstpop-smeltedigel, som gjør at det er vanskelig å finne band og artister som er i nærheten. Deerhoof er et band som har blitt nevnt som sammenligningsgrunnlag tidligere, man kan kanskje ta med Animal Collective i samme åndedrag. Pom Pokos kaleidoskopiske og blendende uttrykk har ført til et splittet syn på bandet. «Dette er bare Skunk Anansie oppvokst i olje-Norge», smalt det fra en venn av meg under en konsert.

Prikkfri første halvdel. Det må føles befriende å endelig kunne slippe løs «Cheater» på omverdenen. Tittelkuttet sørger for en hektisk åpning med hakkende riff og rytmer, som skyves opp og frem mot et befriende toppunkt. «Cheater» kommer meget sterkt ut fra startblokka. Deretter går det slag i slag med de tre singlene «Like A Lady«, «Andrew«, og «My Candidacy«, der jeg holder «Andrew» som favoritt blant troikaen. Med sitt smittende riff hekter den seg fast, nærmest som en barneregle. «Danger Baby» tar ned tempoet og gir oss muligheten til å få tilbake pusten etter en stakkåndet start på albumet. Sødmefylte «Danger Baby» avslutter en tilnærmet prikkfri første halvdel av albumet.

Mer tyngde. Albumet taper noe momentum på andre halvdel, men låter som «Baroque Denial» og «Curly Romance» sementerer statusen til «Cheater» som et forrykende oppfølgingsalbum. «Birthday» var også et bunnsolid album, om enn noe undergjæret. «Cheater» som helhet har mer tyngde, mer kjøtt på beina, og føles som en naturlig og riktig progresjon. Kombinasjonen av lekenhet og musikalske egenskaper, er blant bandets største styrker. Vokalist Ragnhild Fangel Jamtveits dynamiske vokallinjer og tilstedeværelse er oppsiktsvekkende, og Martin Miguel Tonnes innovative gitarspill har fått mer plass i lydbildet. Dette bidrar til å utvide den allerede fargesterke paletten.

Kanskje er du såpass heldig at du får oppleve en slippkonsert rundt om i landet i løpet av januar, Oslo-folket må nok smøre seg med tålmodighet en stund til. Det er i hvert fall en spillesugen gjeng som ivrer etter å komme tilbake på scenen. Det er trygt å anslå at 2021 kommer til å bli jubelåret bandet ble snytt for i fjor.

«Cheater» slippes fredag 15. januar via Bella Union.

 

Til opplysning: Vokalist Ragnhild Fangel Jamtveit har hatt en stilling hos Deichman. 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.