Søk Meny Lukk
Lukk
Av: janolav Intervjuer 25. januar 2021

Kjell Engelsen Moberg: Åpensindig, engasjert idealist med hjerte for punkrock del 1

Kjell Engelsen Moberg, drivkraften bak «Real Punk Rock Music Is Not On The Radio»-samlingene som i 2020 bød på volum 5 og 6 og der nummer 7 slippes i mars, er dessuten vokalist og gitarist i K-Jell, Jef og var med i Punishment Park og Sound Of Confusion som også er med på samleplatene. Her gir han oss sine egne betraktninger om et langt liv i norsk punk.

Tekst: Jan-Olav Glette

Etter å ha vært tilstede på en konsert med Saturday Cowboys (Halden) i oktober 1981 så Kjell Engelsen Moberg seg aldri tilbake, han skulle spille i rockeband, det var opplest og vedtatt. Her forteller han om ting han har vært med om siden den starten med bandet Fluelik i 1982. Det inkluderer Punishment Parks trøbbel med plateselskapet i Tyskland der ingenting ble som det var blitt forespeilet: -Litt Spinal Tap, forteller Kjell, minnerike turneer på kryss og tvers i Europa, bl.a. i Serbia i ’92 med terrorpoliti på konsert, spilling foran store folkemengder i Kina, som fikk en brå vending da Den Norske Nobelkomite tildelte fredsprisen i 2010 til Liu Xiaobo for hans lange og ikke-voldelige kamp for sentrale menneskerettigheter i Kina.

Her er en mulighet til å bli litt bedre kjent med personen Kjell Moberg og bandene hans i denne første delen. I del to snakker vi mer om de ferskeste samlingene i serien.

Foto: Kennet Svenningsen i Os & Fusaposten

Hvem er Kjell Engelsen Moberg i norsk musikkliv og som menneske?

Ja hvem er jeg… Vel jeg har rukket å bli et halvt århundre, og snart 40 av disse årene har jeg surret i og med musikk. Født og oppvokst i Os rett sør for Bergen.

Da jeg var liten håpefull punkrock-gutt må Os kunne beskrives som et travelt veikryss mellom Bergen og Haugesund, der fotball, speider, turn og korps dominerte som fritidsaktivitet. Der passet jeg nok ikke helt inn, og heldigvis for meg der og da så var Os Rock Klubb (i dag Os Rockeklubb) nylig startet opp. Dette var et lite miljø som likte og drev med rock’n’roll i en gammel nedlagt telekiosk (eid av Televerket som de het så fint den gang) i sentrum av Os. En plass der miljøet fikk drive med sine rockeeksperimenter helt i fred og uforstyrret av alle andre. Punken kom tidlig til rockemiljøet i lille Os, og vi likte det vi hørte og vi fulgte lyden mot lyset. Os Rock Klubb var en uavhengig og selvstyrt organisasjon fra jeg kom inn tidlig på 80-tallet og takket av en gang i starten på 2000-tallet. Et veldig viktig sted for meg og min utvikling som musiker og sprellemann.

Jeg har 3 barn, kone, pappagøye og hund, ja og en Volvo stasjonsvogn for å gjøre bildet helt perfekt. Stod en hel del på snowboard til knærne ikke tålte det mer for en del år tilbake siden, prøvde meg på skateboard – det gikk dårlig, drev også med kickboxing i mange år. Liker store motorsykler og er en person som jobber mye og muligens gir for mye av meg selv i forskjellige dugnadsprosjekter enn hva gjennomsnittet der ute nok vil mene er fornuftig. Fart, risiko, spenning og action har nok vært drivere hos meg alltid, dog så blir en automatisk litt roligere når en passer et halvt århundre. Privat liker jeg å være privat med meg og mine, offentlig så tåler jeg litt av hvert.

Jeg har nok alltid strukket meg etter det umulige. Det umulige er jo mye mer spennende enn det mulige. For meg fremstår det umulige bare som noe som tar litt lengre tid å nå enn det mulige. Den holdningen har tatt meg på mange reiser andre nok ikke får en mulighet til, rett og slett fordi de ikke er villig til å ta den risikoen det er med å komme dit.

Men det viktigste av alt i livet er å ha det bra, gjøre ting en liker og ha det moro. En har det definitivt ikke mer moro enn hva en gjør det til selv. Jeg forsøker i hvert fall å nyte livet så mye som mulig og få med meg gode opplevelser der jeg kan og har mulighet til det. Jeg ser stort sett positivt på det meste, og har vel alltid tenkt slik at utfordring ikke består av en masse problemer, men en heller en haug av nye muligheter.

Hvem er jeg i norsk musikkliv? Jeg er ikke lengre så veldig opptatt av hvem jeg er egentlig, mulig jeg var mer opptatt av det i mine yngre dager, nå er jeg mer opptatt av hva jeg kan få til. Status og posisjon overlater jeg til andre å bruke tiden sin på å jage etter. Men jeg er en som bryr seg om norsk musikk, og som nok alltid har villet litt mer enn mange andre. Noe som selvfølgelig da er preget av noen ville og til tider idiotiske ideer som er blitt satt ut i live, og muligens ikke alltid var like godt gjennomtenkt. Men det aller meste har landet med beina godt plantet i bakken likevel.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg var alltid tiltrukket av musikk og det allerede fra tiden som veldig liten gutt, og det begynte nok med låter som «Song Sung Blue» av Neil Diamond, «Du og jeg og vi to (seilte i en tresko)» av Wenche Myre og «Ra-ta-ta-ta-ta» med Dizzie Tunes på bestefars gamle vinylspiller. Da svingte det godt i stuen der fra de gamle vinylplatene hans mens jeg banget hode i takt til musikken.

Elvis, Cliff Richard, Shadows, Beach Boys, Rolling Stones, Beatles med flere var sentrale lydspredere litt seinere sammen med 70-talls disco-jordskjelv i barndomshjemmet mitt. Ja og jeg må ikke glemme min fars sjømannsviser og countrymusikk, som muligens er grunnen til at jeg utviklet en type melodiallergi mot veldig mye innen de sjangere seinere i livet.

Jeg hadde også en onkel som var godt skolert i rockens verden med Rolling Stones, Thin Lizzy, Sex Pistols med mer. Der det ble tyvlyttet aktivt og hardt i trappen ned til kjellerstuen hos bestemor da han og kompisene ladet opp til fredag og lørdagenes store begivenheter med mye klirrende flasker og høy god musikk. Det gjorde inntrykk på en liten fjott som meg, og rockefoten var på allerede der og da. Storebroren til nabogutten til min bestemor lyttet mye til Bob Marley og lignede, så reggae beaten kom også tidlig inn i blodårene mine, og de rytmene satt seg dypt inn i sjel og sinn, og sitter fortsatt godt fast der inne i rockesjelen min.

Musikk var viktig og drømmen om å bli Elvis Presley kom tidlig. Når det var rock på høyttalerne hjemme eller i bilen, da bruste det i blodet mitt som liten drømmende gutt, så dette var ment til å være og bli.

Årene gikk og sammen med meg vokste både drømmen og ideen om at et verdensherredømme fra scenen måtte være det som var meningen med livet. Gutten var klar for en rock’n’roll-reise i fritt fall uten noen bremser på herfra til evigheten og tilbake. Det var den ubeskrivelige feelingen som satt seg i ryggraden allerede den gang, den feelingen som gjør at du drives frem mot målet uten at det føles verken som arbeid, tungt eller utfordrede, den feelingen som bare gir mer energi jo mer innsats og arbeid du legger i det. Det var min drivkraft mot målet. Ingen måtte mase på meg for å få noe gjort, det gjorde seg selv. Det var gjort der og da, siden har det bare lidenskapelig rullet av sted av seg selv liksom.

K-Jell på Midi Music Festival Beijing Kina 2. mai 2010

Når begynte du selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

Det startet på barneskolen der vi (Jeg og kompiser) fremførte de tøffeste coverband-mimekonserter med Elvis, Kiss, Pelle Parafins Bøljeband og Vazelina Bilopphøggers en man kan tenke seg, vi var hakket tøffere og vassere enn originalene på alt. Vi hevder i dag at det var Beatles-tilstander i musikk-klasserommet når vi bydde opp til rockedans der. Det var ekte sponplate-Kiss-gitarer, kakefyrverkeri og røde, grønne og gule lyspærer i skolelamper rundt scenen.

Dagen jeg ble helt rockefrelst på alvor var som 11-åring under konserten til Saturday Cowboys (Halden) i oktober 1981 under Os Rock-81 i Fjellheim i Os. Det var Saturday Cowboys’ aller siste konsert og min første ekte rockekonsert. Jeg endte opp på scene på siste låten til Saturday Cowboys i lag med mange andre rockefans. Denne konserten ligger faktisk på YouTube, og der ser en lille meg i en rosaaktig genser ute til venstre på scenen. Når en ser det klippet så ser en også hva som gikk galt/rett (ut fra hva en tenker om det) med meg der og da. Etter den konserten så jeg meg aldri tilbake, da skulle jeg spille i rockeband, det var vedtatt og opplest.

I 1982 starte vi punkbandet Fluelik, det var punken og en del metalband som talte til oss i rocketunger. Energien, uttrykket og muligheten til å skrike ut det du selv mente og ville si drev oss frem. Det var det enkle, tydelige med all dens råskap og ærlighet med rocken var som var åpenbaringen. Vi var en gjeng med gutter som ville alt annet enn å gå i speideren, spille i korps og være som alle andre, vi ville rocke! Og det var det viktigste av alt i verden for oss! Vi kunne ikke spille, og vi måtte finne ut av alt selv. Det var ingen som lærte noen å spille gitar, bass og trommer til bruk i rockeband i Os den gang. Det å dra inn til byen (Bergen) som 12-13 åringer for å utforske rockelivet var ikke alltid like enkelt å selge inn til våre foreldre for å si det slik. Men at album som Ramones «It’s Alive», Sex Pistols «Never Mind the Bollocks”, Stiff Little Finger “Hanx”, The Clash “London Calling” og mange flere gav både mening og retning for oss, det er hugget i stein for alltid.

Har du noe favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon? I så fall hvilken og hvorfor?  Hvor viktig er teknisk utstyr for å oppnå den lyden som du ønsker? 

Jeg har prøvd ut mye forskjellig etter råd og tips fra mange, men jeg kommer alltid tilbake til verdens ekleste formel, som alltid har levert og gitt meg det jeg vil ha: En Marshall JCM 800, Gibson Les Paul, færrest mulig pedaler og annet unødvendig fjas. Rett og slett direkte plugg and play. Det er vel det som kalles old school.

Jeg alltid brukt Shure SM 58 mikrofon. Om den er så mye bedre enn annet vet jeg ikke, jeg har bare likt den og den har vist seg at jeg kan stole på.

For meg så er utstyret viktig for å få den rette lyden, den som gir rockekicket. Om det er så vesentlig i dages ultradigitale lydbildet vet jeg ikke. Jeg er analog-lyd-mann. Her mener jeg at nesten alt var mye bedre før. Og det er sikkert nesten alle helt uenig med meg, men slik må det være. Rock er tøffest med en gammel Marshall og en Gibson plugget rett i. Selvfølgelig har jeg effektbokser, men ingen av dem MÅ være med, men de brukes innimellom ved behov. Men ingen jeg vil trekke frem, da ingen er veldig viktige for meg.

Hvorfor punkrock?

Kort sagt: Ærligheten, det direkte skarpkantete budskapet og energien det gir. Det har vært det viktigste og det som tiltrakk meg som liten og nå.

Kjell 1991. Foto: Tore Bratseth fra Old Funeral/Bombers i London

Hva er punk for deg?

Punk for meg var å ta tilbake retten til å være meg selv slik jeg ville som ung gutt. Det var et opprør mot det etablerte, som da jeg vokste opp var skillet svært tydelig. Det var et kjempestort GAP mellom de eldre generasjoner og de yngre på hvor en ønsket å være og hva meningen med livet var. Politikk var underordnet, det var liksom bare Gro og Kåre, og de var vi vant til. I England var det Margaret, men det var så langt unna oss i 1982 at månen noen ganger ble opplevd som nærmere enn England. Ellers var det Øst vs Vest, ting var liksom litt satt og det var ikke storpolitikken vi brydde oss om. Det var mer de nære tingene rundt oss i et land og på en plass som fortsatt var rimelige tilbakestående sammenlignet med store deler av resten av verden tilbake da.

Jeg husker i denne forbindelse veldig godt at min lærer på skolen sa til meg: I Os finnes det ingen ekte punkere, og at vi etter hvert nok ville bli voksen vi også. En nabokone sa også noe tilsvarende til meg da jeg ruslet hjem med mine sy-på-merker, skamklippet hår, buttons og naglebelter forbi huset hennes nede i gaten. Kommentaren var vel noe slikt: Den bråkemusikken du nå hører på er bare en fase, du blir snart voksen og kommer til å høre på god og fin musikk du også. Jeg husker jeg tenkte stille inni meg; drit og dra din gamle kjærring (hun var vel knappe 35 tenker jeg, men det var gammelt den gang i min verden). Jeg ble aldri voksen…

Dog er det slik at punk i dag er blitt veldig politisk, det var den ikke da vi startet opp. Da var det mer et opprør for identitet og plass i verden. Jeg er ikke en veldig stor tilhenger av punkband som i dag er pro-politisk og lojale til en politisk retning eller parti. Jeg mener at det begrenser deres mulighet til å kunne blomstre fult ut. Det begrenser mange til faktisk å kunne utgjøre en forskjell ved å la seg politisk begrense av politisk aktive ledere som i utgangspunktet driter 19-0 i hva bandet står for. Dette er selvfølgelig min subjektive mening; punk er ikke politikk, punk er et verktøy til nye ideer, nyskapning, tanker, retninger og utvikling. Det er lite nytt og kreativt som kommer ut fra fastlåste etablert politiske idelogier og systemer. Så har jeg fått sagt det også da.

Så for meg må altså punk være friheten til å tenke selv og kunne utvikle seg selv uten å bli tankestyrt eller veiledet av gamle inngrodde tanker, ideer og politiske idelogier spesielt. Men her er det mange som er uenig med meg i 2021, og dedikerer seg dypt med sine band i idelogier og annet. Men de om det. Likevel kjøper jeg mye vinyl av band som er svært politisk forankret. Dermed handler det ikke så mye om budskapet deres, men heller fordi de leverer knallgode punklåter som er så bra at de får meg til å bryte fartsgrensen når jeg er ute og kjører bil.

Hva betyr D.I.Y og gjør det selv mentalitet for deg?

Do It Yourself, vel det har vært filosofien min hele veien egentlig. Jeg har vel alltid tenkt at alle kan gjøre ting like bra som alle andre. En må ikke få «andre» til å fikse ting for seg, fordi om det ofte er mye enklere.

DIY for meg ble nok mer og mer bare slik det måtte være. Vi forsøkte oss med noen labler som gav ut våre greier rundt i verden, det endte stort sett hver gang med en kamp om å få ut noe som helst av de som gav ut våre album. Det var lite lukrativt og enda mer stress enn å gjøre det selv. Derfor ble DIY bare den rette måten å gjøre det på etter hvert som ting falt på plass.

For meg subjektivt er det å gjøre mine ting selv slik jeg vil ha det, og det helt uavhengig av alle andre og hva enn de måtte mene om noe som helst.

For noen handler DIY om å styre unna kommersielle aktører, noe som er umulig og selvmotsigende når en sitter med en iPhone i hånden og planlegger turneen, og samtidig skal være 100% DIY som styrer unna de store kommersielle aktørene.

Mange på DIY- scenen mener at band selger seg ut om de signere med en større label, jeg tenker ikke slik. Jeg tenker bare at det var riktig for dem å gjøre nå, alle velger hva de ønsker seg selv. Noen oppnår å nå ut med musikken sin til mange flere og kan til og med leve av det de driver med når de velger å gå videre slik. Jeg kan ikke se noe galt i de valgene, jeg ser heller ikke at det skader scenen eller musikken på noen måte egentlig. Slik politisk korrekt musikkscene er ikke helt min greie, som jeg har nevnt tidligere så dreper slike holdninger utvikling, muligheter og kreativitet i min lille verden.

DIY er som nevnt å gjør ting selv, og så blir det til at du samarbeider med andre som tenker i samme baner og får en god og positiv utvikling på det. Men det er ikke alle som er helt ærlige i DIY-verden heller. En del grabber til seg det de kan og litt til, de trikser og lurer i vei på linje med andre de forsøker å distansere seg fra. Har spilt mer enn en konsert ute i den store verden i en DIY-sjappe, og sjappa var full i folk. Når oppgjørets skulle tas så var det plutselig ikke nok penger osv..

Så alle måter å jobbe på har sine fordeler, ulemper og bakdeler. Ingen skal komme og fortelle meg at DIY-scenen er stuerein, for det er den aldeles ikke på noen måte. Det er like mange gribber der som andre steder i verden. For meg har det altså vært et poeng å gjøre alt selv, da jeg på den måten har fått ting slik jeg vil. Jeg stresser ikke andre med mitt, de må velge sin måte å gjøre sine ting på. Om DIY er og var den beste og smarteste løsningen totalt, det vet jeg ikke, men det er den løsningen jeg har vært mest fornøyd med å drive på med så langt for min del.

Mentaliteten ved DIY, dvs. å gjøre ting selv er viktig. Du lærer og utvikler deg på svært mange områder og blir mye mer selvstendig av det enn å la alle andre styre på med alt for deg. Men vi er alle forskjellig og for noen passer det og andre ikke. Derfor er det heller ikke slik en løkrull skrev på en blogg i Belgia at det var masser av punk band som ikke var ekte nok fordi de ikke var 100% DIY, for meg popper da dette spørsmålet opp med en gang: Hvem har gitt noen retten til å definere hva som er «ekte nok» når det skal være alternativt? Da er vi inne på det jeg ikke liker og som veldig ofte er politisk styrt på scenen, med opinionsleder som tror de vet bedre og har rett til å fortelle andre hvordan ting skal og bør være. Noe som jeg mener er direkte ødeleggende for utvikling og kreativiteten hos alle som liker å drive med rock n roll og aktiviteter knyttet til dette.

Jeg mener at DIY er en sunn, kreativ og lærerik måte å drive på. Den har gitt meg masser av opplevelser, utfordringer, læring og utvikling. Men den passer ikke for alle, og det må en ha respekt for også.

Foto: Kjetil Bruarøy i Midtsiden.no

Hva har du fått tilbake fra punk og undergrunnsscenen?

Veldig mye har jeg fått tilbake. Veldig mye bra musikk fra band du ellers aldri ville hørt om. Jeg har gode venner over hele verden som har kommet til gjennom mitt arbeid med punk rock i alle disse årene, disse ville jeg aldri møtt i et vanlig 9-16 liv. Jeg har lært enormt mye om forskjellige internasjonale kulturer, mennesker og livet andre steder i verden. Ikke det generaliserende oppgulpet en ofte får via politiske korrekte systemstyrte medier, men det som er den virkelige verden der ute. Det er store gap mellom læren og livet her, det har jeg fått erfare på mine reiser. Du tror en ting og får oppleve og lære noe helt annet når du er der. Jeg har lært meg forretninger, jepp fordi om en driver med punk så handler det også om penger for å få ting til å gå rundt.

Enormt med positive opplevelser fra alle reisene og turnene jeg har vært så heldig å få gjøre selv, albumene jeg har fått gi ut og spre over hele verden. Gleden av besøk fra bandene jeg har arbeidet med og hjulpet med turneer i Norge, Kina og Europa gjennom min lille label October Party Records. Jeg har lært at Norge over hode ikke er verdens navle, og at 99,9% av verdens befolkning nok driter 19-0 i hva vi her oppe på steinrøysa driver med.

Men mest og viktigst av alt, alle de flott menneskene jeg har møtt gjennom musikken og scenen opp igjennom alle disse årene, det er vel det største av alt. Det meste jeg har fått fra punk og undergrunnsscenen i form av opplevelser, erfaringer og læring vil du aldri kunne lese deg opp på i en bok til en eksamen ved et universitet. Det er noe veldig unikt med det hele, som er vanskelig å beskrive godt, og som nok bør leves og oppleves for å forstå helt ut. De som har vært og er en del av dette forstår det, de som bare leser vil bare forstå deler av det.

Fortell om dine egne band. Hvordan kom de til? Hvordan låter de og hvor aktive er de nå i dag?

Jeg svingte inn om bandstarten over her. Jeg drar da videre på fra Fluelik i 1982. De første to låtene vi lærte oss var «Samfunnsrotter» av og med de lokale punkheltene De Håpløze, som allerede hadde tatt turen ut i den store verden og varmet opp for Wannskrækk på fløyen i Bergen og i Åsane. Wannskrækk er i dag det litt mer kjente bandet DumDum Boys for dem som ikke har fanget opp det, og så var det klassikeren «Produkt av 70-åra»  med bandet Hærverk og dens 3 utfordrende gitargrep ble iherdig innøvd. Vi klarte til og med å skrive en helt egen låt som het: «De løper nedover gatene»… Som var fryktelig inspirert av gitarriffene til «The Great Rock ‘n’ Roll Swindle».

Vi øvde mye og vi øvde hardt, og til slutt åpnet muligheten seg som vi hadde ventet på. Det skjer under sokkedans (for dem som ikke vet det så fikk en ikke gå med sko inne på skoledansen og derav navnet sokkedans) i gymsalen ved ungdomskolen i Os. Begivenheten må ha funnet sted senhøsten 1982, mener jeg. Det var et live danseband som underholdt/spilte på scene under sokkedans, og helt fullstendig ræva etter vår smak. Men i pausen klarte vi å mase oss til å få spille. Vi entret scenen og spilte vår eneste egenkomponerte låt «De løper nedover gatene…» til jubel fra noen, men til rystelse og forskrekkelse hos de fleste. Vi fikk bare den ene låten før vi pent ble bedt om å forlate scenen der for alltid. Vel, målet var nådd! Vi, som Sex Pistols, var kastet av scenen, lite likt av de fleste og godt likt av de beste. Fluelik døde en naturlig rockedød i 1982, og bandet Kortzlutning ble født fra asken og restene av liket etter fluen.

I 1983 kom The Cheaters fra Birmingham/England til Os og Fjellheim, sammen med dem skulle de gigantisk svære og helt utrolig tøffe Elektrisk Regn med Dennis Reksten i spissen også spille. Det ble for øvrig mitt første med Dennis, siden den gang har det blitt mange møter og gode samtaler med Dennis. Os Rock Klubb satte opp Kortzlutning som support til konserten. Døren til verdensherredømmet stod nå på vidt gap for oss. The Cheaters var venner av GBH og delte studio/øvingslokale med dem om jeg husker alt riktig, for oss unge gutter var dette mer enn helt enormt. GBH var jo helt punkeguder i vår verden i 1983. Så langt har jeg dessverre ikke klart å spore noen bilder av hverken Fluelik eller Kortzlutning, dog skal det finnes noe i arkiver av den nå for alt for mange år siden nedlagte lokalavisen Midthordaland. Men søk der er manuelt og kan være krevende, så det er blitt skubbet på frem til nå.

Året ble til 1984 og Kortzlutning ble etter dette utvidet med en gitarist til Roger Giil (ex. De Håpløze) og bandet dreide i retning av mer hardcore punk i gaten Exploited, GBH, Fader War, Svart Framtid og mange flere. Men vi beholdt også likevel noen av røttene i den mer old school-punken med The Clash, Sham 69, Sex Pistols med mer. Bandet fikk navnet S.P.Y., et navn mange tolket som både det ene og det andre, så det var et godt navnevalg.

S.P.Y. live i Fjellheim i Os Rock oktober 1984. Foto: Jan Tore Finnema

Høstens mørke kom over oss, regnet fosset ned fra himmelen og det bygde seg opp til Os Rock i 1984. Med et totalt utsolgt Fjellheim og mer enn 750 mennesker stuet inn dette kulturhuset entret S.P.Y. scenen og var grisetøffe. Som en kid som var der sa til lokalavisen Midthordaland den gang: «S.P.Y. var best for de bråket mest!». S.P.Y. ble foreviget på film, og nevnte konsert ligger på YouTube i dag, i 3 deler, men den er der og det er grisetøffe greier. S.P.Y. begynte å smuldre opp mot slutten av 1984, igjen var det nok vår besluttsomhet om hva som måtte til og uenighet om veien videre, samt nye forskjellige musikkpreferanser som ledet S.P.Y. utfor stupet.

S.P.Y. live i Fjellheim i Os Rock oktober 1984. Foto: Jan Tore Finnema

Ut fra dette ble Psychokillers and the Blockheads født, som egentlig var Fluelik utvidet med ny bassist. Bandet spilte bare en konsert i 1986, den ble foreviget på film og er også å finne oppdelt på YouTube. Artig band, litt mer rockabilly enn tidligere. Nå var Stray Cats virkelig kommet inn i våre platesamlinger.

Rasputinene 1988

Så var det litt frem og tilbake, et skritt frem og to tilbake, før jeg endte opp i det lokale punkbandet Rasputinene en kortere perioden før jeg fikk fyken derfra, og det rett før EP-en «Ha Ha Ha» ble spilt inn. Jeg tror jeg tok for mye plass med mine ideer og tanker om verdensherredømme osv… At jeg ble avskjediget i punkenåde fra Rasputinene stakk ikke dypt i det hele tatt hos noen av oss, tror vi egentlig var enig om at det var greit.

Ikke så lenge etter jeg rullet på hode ut av Rasputinene  dannet jeg bandet Disney Babies, som varte en kort periode og må være det som har vært minst punk av alt jeg har gjort i livet. Men det gav en mulighet til å utvikle meg litt mer i andre retninger på gitaren min, og fikk meg til å tenke litt annerledes på hvordan bygge opp låter. Men Disney Babies kokte ut i kål i en stor ølgryte relativt raskt. Ikke lenge etter dette formet jeg sammen med Kai fra Rasputinene og Morten fra S.P.Y. bandet Sound Of Confusion.

Fra festivalprogrammet på Kronstadfestivalen 1990

Sound of Confusion var knall i padden. Det ble laget et knippe låter som stod seg godt. Låtene ble faktisk spilt inn live i en kjeller i Bergen på en to spors opptaker i løpet av en ølfull formiddag en gang på våren 1990, tror jeg det var (det var i hvert fall pent vær og sol ute den dagen), men greien kom seg aldri ut på vinyl den gang. Soundet var punkete, men ikke hardcore. Teksten var til tider svært samfunnsbevisste og det ble sunget på norsk. Historien sier at vinylpengene ligger i kassen på Hulen og ble byttet mot øl. Det vet jeg egentlig lite om selv for jeg var stort sett konstant blakk på den tiden. Låtene fra den kjellerdagen i Bergen ble vi nå som voksne menn enig om å få ut på vinyl etter hvert. Bedre seint enn aldri er det noe som heter.

Sound Of Confusion albumet som aldri kom ut 1990. Limt sammen av Jostein Steinsland-Hauge

Sound Of Confusion var et band som ble invitert til både Blitz i Oslo og UFFA i Trondheim, men rakk bare å «turnere» Bergen den korte tiden det varte. Det handlet veldig mye om penger en ikke hadde for å komme seg ut og over de 7 fjell. Det gikk fryktelig fort opp og like fort ned igjen med Sound Of Confusion, under et år tok det fra start til slutt. Men moro var det, og det var egentlig starten for meg på å bestemme meg for å gå lengre med alt enn andre jeg hang og kjente var villige til å gjøre. Men jeg var klar over at det ville kreve de rette folka som var hakke sprøere enn gjennomsnittet jeg hang med var.

Mitt nye bandkonsept hadde kun meg som medlem der og da, ikke akkurat et rasende godt utgangspunkt for en 20-åring i en by som var mest preget av et musikkpoliti som mente de visste best av alle, samt at alt for mye pop og indie musikk var hipt på den tiden. Men jeg hadde et bra bandnavn i lommen og et konsept som var sterkt forankret i punk/new wave-bandet Blondie, og spesielt deres album «Eat to the Beat», som jeg var og er en stor fan av. Et konsept som nok ikke var det mest trendy og tidsriktige en kunne komme opp med på den tiden. Det var underordnet, jeg visste hva jeg ville ha og gikk for det. For meg gjaldt det å klare å lande prosjektet mitt på min egen måte. Derav var det bestemt at bandet ikke ville være operativt før jeg hadde en kvinnelig vokalist som hadde alt som måtte til for å fronte bandet.

Navnet var Punishment Park, medlemmer pr. høsten 1990 var som sagt kun meg. Men jeg hadde blinket meg ut kandidater som jeg mente var helt og holdent kvalifisert for mitt nye prosjekt og påfunn. Sentralt var at ingen av dem var veldig aktive i den bergenske musikkscene lengre og dermed ikke påvirket av hva som var kult og ukult i de kretser, noe som jeg så på som en stor fordel. Og de var alle akkurat så sprø som jeg ville ha det til å være. De som meg kunne hoppe i det uten behov for et sikkerhetsnett.

Den 23. desember 1990 møttes den gjengen, som skulle bli til Punishment Park, til vår aller første øving. Soundet var «bestemt» og låter var der i skisseform, det gikk fort og bandet fungerte fra første øving, allerede vinteren 1991 var gjengen i gang med det første albumet i Sigma Studio i Bergen med Yngve L. Sætre bak spakene.

Punishment Park 1991.

Konserter ble booket og vi gikk all in i alt, og med det så kommer det knall og fall også. Men vi knakk ingen bein og stod oss igjennom det meste raskt og greit. Det skulle ha seg slik at «Blitzbandet» Life… But How To Live It? skulle spille på Garage i Bergen den 26. april 1991, der fikk vi innpass til å dele scene med dem. Det førte Punishment Park til Oslo og Blitz seinere på høsten samme år, men det var også andre bookere der den kvelden som hentet Punishment Park til blant annet Joss Pub i Høyanger sammen med Pompel & The Pilts og konserter begynte å rulle inn, akkurat slik vi hadde planlagt og håpet på. Det ble konserter med Femi Gange, Stengte Dører, Stage Dolls (de siste ikke mye punk, men vi tok alt vi kunne få) og mange flere.

Det første Punishment Park-albumet ble sendt i trykken sommeren 1991, og ble sluppet på Hulen med releasekonsert 31. august 1991. Det er albumet med fyrstikkeske-coveret som Willy B kåret til et av Norges beste albumcover under en eller annen musikksending på NRK for 100 år siden. Albumet har kommet ut både på CD, MC, vinyl og digital siden den gang.

Det hører også med til denne albumhistorien at den første personen som faktisk kjøpte en fysisk CD-plate, og hadde gitt tydelig beskjed om at han ville ha den med en gang den kom ut, fikk CD-en levert på døren hjemme rett etter vi hadde hentet albumet på togstasjonen i Bergen. Det må sies at i et seinere historisk perspektiv, vel så må dette være muligens den minst punka mannen verden har kjent til (Kristian Vikernes, journ.anm.) Men den gang var han en metalmusiker og kamerat uten noen historier på rullebladet, og som vi en stund delte både fritidssysler, øvingslokale og rockevisjoner på tvers av sjangerne med. Litt seinere skulle han sjokkere verden og bli mer kjent for både drap, kirkebranner og mye mer.

Vi hadde fått napp hos plateselskaper i Tyskland og ting var i ferd med virkelig å realisere seg. Etter hvert endte vi opp med Inline Music og Art & Strategie Musicproduction GMBH. Dette var begynnelsen på slutten for det å ønske seg et eksternt plateselskap til å ordne saker og ting for en ute i den store verden. Dette er litt av en historie, nesten ikke til å tro egentlig – litt Spinal Tap over det hele. Kort fortalt, ingenting ble som det var blitt forespeilet.

Den 21. november 1991 fløy vi til Hamburg og Tyskland for å møte selskapene som hadde tatt kontakt, for å få høre mer om hva de tenkte rundt et videre samarbeid med oss. Vi møtte et team proffe gutter som kunne sin business, og vi ble tatt med til deres hovedkontor. Der ble vi presentert for band de hadde gitt ut på Inline, Crypta Rec. osv.. Hva de hadde gjort for dem, salgstall osv. Deres distribusjonsavtaler og arbeidsmetoder ble presentert, og kontoret deres lå vegg i vegg med Delta Studio der albumet vårt «The Return Of The Shovel Police» skulle spiles inn , og det var her Accept blant annet hadde spilte inn «Balls To The Wall». Jepp gullplaten og bilder av bandet fra innspillingen av platen hang på veggen der inne, det var enormt å se da Accept var på våre spillelister privat. Studioet var rett og slett grisefett. Det var lite som tilsa at dette ikke skulle fungere etter forutsetningene.

Albumet ble spilt inn i juni 1992 (bilde til venstre av Punishment Park i Delta Studio sommeren 1992 og til høyre  slapper de av i Delta Studio leiligheten vegg i vegg med studioet i Tyskland ), og frem til der og da gikk alt etter planen. Men mørke skyer lå
foran oss, og for dem som kjenner historien endte saken i riksmedier i Tyskland, platen kom ikke ut før mange år etter på andre og mitt eget selskap. Men vi bidro sterkt til å knuse selskapene og kjøre dem konkurs. Saken var så omfattende at den ble ført av det tyske rockeforbundet (Deutscher Rockmusikerverband E.V.). Saken gikk til topps i tysk musikkbransje, og det tyske rockeforbundet kjørte saken i musikk og bransjemagasiner Rock Musiker «kulturzeitung fur rock & popmusiker», under tittelen «Haifische..» (haifiske i musikkbransjen). Det ble mye oppmerksomhet av den sorten en egentlig ikke ønsker seg, men det heter vel at all PR er god PR eller noe slikt. (Bildet til venstre er fra da vi var utenfor Delta studio i 1995 og jaktet på alt vi ville ha tilbake fra plateselskapet).

Lei av det hele gav vi ut en bootleg promokassett selv, og gav dermed blaffen i kontrakten og hele selskapet i Tyskland. Kassetten ble trykket hos Norsk Rockforbund, som den gang hadde et kassett-trykkeri. Kassetten inneholdt det første albumet og «Return Of The Shovel Police». Vi brukte den som promokassett for å komme oss rundt i verden. Det resulterte i at denne unike kassettutgivelsen dukket opp som bootleg-kassett i mange land som for eksempel: Polen, Russland, Ukraina, Serbia, Kroatia, Slovakia, Tsjekkia, Malaysia, Indonesia, Sør-Afrika, flere land i Sør-Amerika. Den bare spredde seg rundt. Det var fint for oss for vi så på det som grei promotering som vi selv slapp å bruke tid og penger på.

Punishment Park live i Frankrike 1992. Michell Orgill fra Agent 86

Live i Lyon/Frankrike med Jawbreaker. Foto: Michell Orgill fra Agent 86

I 1992 drar vi på vår første Europaturné som tar oss rundt i Europa (på bilde til høyre er Kjell i Paris ’92) under Punishment Par -turné 1992 og til Serbia i september 1992, og for dem som husker det så var dette et land i krig. 22 år gammel så hindret ikke den utfordringen oss i å gjøre et forsøk, vi var garantert av våre venner i Serbia at vi ville være i safe zone hele tiden. Det var en opplevelse helt utenom det ordinære. Vi hadde ingen penger til bil, så vi kjøpte en gammel russebil som så vidt hang sammen, vi levde fra hånd til munn og tok det vi fikk og spilte der vi fikk lov og ble invitert. Vi reiste rundt med det amerikanske bandet Agent 86 (bildet er av Rob fra Agent 86 på turné med Punishment Park i Jugoslavia like etter å krysset grensen 1992), og vi spilte i alt fra kjellere til store klubber. Vi delte også scene med Jawbreaker i Lyon, som var mitt første møte med det bandet. De var grisebra (bildet er fra Lyon 1992). Turneen endte med at bilen brøt sammen og vi havarerte blakkere enn de blakkeste kirkerotter midt i Tyskland et sted i en åker langs Autobahn. Men vi landet det også og kom oss helskinnet hjem. Historien er langt ifra bare denne turnen, og den må fortelles en annen gang da det blir for omfattende her og nå. Men her skjedde mye som få har opplevd, som terrorpoliti på konsert, tilbud om kjøp av håndgranater og maskingevær samt konflikt med den lokale våpenmafiaen for kort å nevne noe.

Jeg turnerte også som bassist for Vicious Fishes fra Os Rock Klubb, der jeg da igjen var i band med en tidligere-Rasputin også. Et helt enormt bra band, høsten 1992 etter vi hadde avsluttet Punishment Park-turneen hoppet jeg på med dem. Vicious Fishes er vel eneste norske band jeg vet om fra den tiden som fikk Epic Records på telefon og faks fra London, som ville finne ut om de ville satse videre på dem. At Vicious Fishes klarte å surre dette bort, det hører med til historien, men det er ikke min historie. Jeg var bare innom og gav hjelp på bass en kort periode. Men for et band dette var, de burde ikke ha surret bort muligheten tilbake i 1992, men det klarte de glatt.

1993 og nye låter ble skrevet, som etter hvert skulle bli til det helstøpte albumet «Blendwerk/Party». Et album som også skulle bli spilt inn i Sigma Studio i Bergen sammen med Yngve L. Sætre som produsent. Og som førte Punishment Park til plateselskapet Dream Circle Records i Tyskland. Dette var et selskap med litt mer futt og fart enn det vi hadde vært borti tidligere. Albumene kom ut noen år seinere på DCR og solgte bra, alt virket til å skulle vokse inn i himmelen. Det vil si, til pengene skulle komme. De kom ikke og etter hvert forsvant både selskapet og han som drev det fra jordens overflate. DCR hadde mange band og solgte bra, men det gikk i feite-Oles private lommebok og ikke til oss.

Men før dette ble det gjort en promokassett av albumet i veldig få eksemplarer, og deretter ble kassettutgivelsen av «Blendwerk» første utgivelse på mitt eget Hate You Records. Vi kunne ikke sitte å vente på at noe skulle skje, vi levde her og nå.

I 1994 gjennomførte Punishment Park 27 konserter på 30 dager, som drar seg gjennom Polen, Slovakia, Tsjekkia og Tyskland. Noe overkill var det, men det ble nå gjort. Det ble en flott turné og under denne turneen delte vi scene med en rekke band av litt kaliber: Alians fra Polen i Bydgoszcz/Polen, Jawbox fra USA i Poznan/Polen, Dirt og Hellkrusher fra UK i Halle/Tyskland, Hammerhead og Jennet & Joe fra USA i Halberstadt/Tyskland og mange flere. Dette var skikkelig rock’n’roll, mye moro og ikke noe tull og tøys. Det finnes mange videoer med særdeles dårlig lyd på YouTube fra turneen.

Det var også i året 1994 at låten «This Ain’t No New York Rap Shit!» fra albumet «The Return Of The Shovels Police», låten som var på en samlekassett i Kroatia, ble nummer en på radio der nede i to uker på rad.

Midt opp i alt som skjedde våren og sommeren 1994 hadde vi et aldri så lite sideprosjekt som vi kalte The Uglier Brothers. Bandet bestod av medlemmer av datidens band og fremtidens band som: Old Funeral, Punishment Park, Bombers, JEF, K-Jell, Batallion etc. Vi har aldri tatt oss selv så veldig høytidelige der vi kunne ha det moro. Det finnes en unik video filmet på en av øvingene til The Uglier Brothers, for et band, for et navn, for en bandbesetning og sammensetning, og for noen Tom Petty-låter vi gjorde.

Punishment Park live i Flensburg 1995

Nye turneer ble gjort på kryss og tvers i Europa i årene som fulgte, vi reiste mye sammen med våre svenske venner fra Tequila Girls, et band som hadde samme folk som oss som jobbet for seg med turneer. Sammen var vi dynamitt.

En av de siste utenlandsturneene Punishment Park gjorde var i UK og vi spilte i London den helgen prinsesse Diana døde, det var en underlig opplevelseav hvor delt en nasjon er i å bry seg om de kongelige og ikke. Men det var stille i London, veldig stille morgen etter dødsfallet var et faktum, men konserten gikk som normalt, pubene var åpne osv.  Her er det også mye mer å fortelle, men dette får vi ta en annen gang når det passer slik.

Bandet var litt på hell og livssituasjonen til flere i bandet hadde endret seg på slutten av 90 tallet. Den 30. september 2000 bestemmer vi oss for å gjøre den siste offisielle Punishment Park-konserten på lenge sammen med No Means No på Garage i Bergen. Siden den gang har det kun blitt noen få konserter i rykk og napp, her og der, og hovedsakelig på private eller lokale tilstellinger med venner og kjente. Samme dag gir vi ut 10-trommeren med «The Retur Of The Shovel Police» på hvit vinyl i 250 eksemplarer, og vi gir ut de siste låtene vi spilte inn med Punishment Park i Høyanger på 10-trommeren «Sweetie EP» i 300 eksemplarer på rød vinyl. Bandet er aldri blitt oppløst eller lagt ned, bare lagt på is siden ingen ønsker å stresse med det lengre, men når anledningen er riktig og alle er motivert beveger monsteret på seg igjen. Det var noen tanker om å lage et nytt album for noen år siden, men det er fortsatt bare blitt med planen.

Dette ble siste offisielle konserten med Punishment Park. Men samme kvelden oppstår et nytt band av asken etter Punishment Park og støvet etter bergensbandet Twigs. Det var noen av oss som ikke var klare til å ta helt pause fra alt enda. Vi hadde ikke et navn, men var klar på å starte opp på nytt med en gang. Navnet det fikser lydmannen til No Means No for oss over et par øl backstage, da han foreslår JEF. Så den enes «død» er den andres brød denne kvelden.

JEF foran døren til Vox bar i Wuhan China 9. april 2006. Foto: Wuwei fra SMB

Jef var en målrettet trio, ved friskt mot og full av ny energi og ikke minst hadde vi troen på oss selv. Vi bare bestemte oss for at vi skulle lage gode låter, turnere, gi ut plater, utforske og få til det vi ville på vår egen måte og det skulle skje raskt. Liten vits å gå alle rundene på nytt når det var mulig å ta en rekke snarveier til målet.

Det ble jobbet aktiv via alle kanaler som var for å posisjonere Jef som det store nye fra vår kant. Vi bygget oss raskt opp mot det første delmålet vårt, og det var å få innpass på spillesteder og etablere oss som et bra liveband. Vi hadde ingen planer om å gå gradene fra kjellerband til der vi hadde sluppetsist. Nå ville vi rett tilbake der vi sluttet  med våre tidligere band, og vi ville dit nå. Vi hadde mer enn 6 gitarstrenger å spille på for å få ting til å skje for å si det på den måten.

Jeg var involvert i U.K. Subs sin turné i 2001, noe som førte til at Jef fikk åpne for dem i kjelleren på Garage den 17.02.2001. For meg personlig var dette glimrende. Jeg har alltid vært en stor fan av U.K. Subs, Charlie Harper og bandet var kjempehyggelige. Det var også en gylden mulighet til å få sparket i gang det vi ønsket rundt oss.

Link 80 platecover

Jef spilte deretter der det var mulig å slippe til, det var en god måte å få på plass livekonseptet til bandkonseptet. Våre venner fra ska-punk bandet Link 80 (USA) gjorde jeg en turné for, og da booket jeg både Jef og Link 80 sammen på Det Akademiske Kvarter i Bergen den 10.05.2001. Den 19.05.2001 er neste gang Jef hopper opp på scene, denne gang på Garage. Jeg hadde lagt opp Norgesturné for to band jeg kjenner godt, og vi hooket opp med dem i Bergen. Det ene var Spunge (UK), som er et velkjent ska-pop-punk band fra England og Jason som er et meget bra punk/hardcore band fra Brasil.

Sommeren ble brukt til ferie og låtskriving, og den varte til 30.08.2001, da kom mine venner fra Psycho-Path (Slovenia) på besøk og vi skulle gjøre to konserter samme med dem i Norge: Det Akademiske Kvarter i Bergen, og den andre var i Høyanger og Øren Hotell, det vil si den 31.08.2001. Psycho-Path et forrykende tøft band, men som det som ofte er i Norge, står ikke det rette landet på posteren, vel så dropper mange kulinger å oppleve band. Men til sammen klarte vi å fylle greit opp i salene vi spilte.

Little Big Heart poster. Designet av Bjarte Johansen fra The Tubs i Høyanger

14.09.2001 ble neste under Little Big Heart-festivalen på Garage i Bergen, så vi var langt på vei fornøyd med utviklingen så langt.

Psycho-Path turné promobilde

Allerede høsten 2001 har Jef spilt inn 8 låter i Skytterhuset i Høyanger sammen med Bjarte og Bønna (RIP) fra The Tubs. Alt ble gjort på en helg, om jeg ikke husker helt feil. Innspillingene ble avsluttet med konsertbesøk på Joss Pub der Backstreet Girls spilte opp til dans. Disse Jef-låtene foreligger raskt på Jef 7-tommerne med release: 16.09.2001 av «Alternative»-EP på blå vinyl (250 eks) og 01.11.2001 av «Xenophobia»-EP på gul vinyl (250 eks). EP-ene selger fort ut og forsvinner ut i private vinylsamlinger rundt om i verden. Vinylene blir aldri represset, litt av poenget var å gjøre dem litt eksklusiv på vinyl i en tid der vinyl var noe få var interessert i. Det var snart jul og punkerne i Bergen inviterte til Bergen Punk Rock X-mas Party 08.12.2001 på Det Akademiske Kvarter. Der var det helt naturlig at JEF var en av bidragsyterne, en fantastisk fest og mange bra folk og band på en og samme kveld.

Den 03.03.2002 starter vi innspilling av JEF-video til «Xenophobia» i Vognhallen hjemme i Os. En låt som er like relevant i dag dessverre som den gang den ble skrevet. Det ble den eneste videoen Jef laget, det var sikkert nok også.

I 2002 ble det turer til Stavanger, Oslo med mer og en ny konsert på Garage i Bergen sammen med U.K. Subs  den 05.05.2002. Deretter bar det til Europa på turné, og der tok vi med oss Lame Ducks på turen. Gjennom Robert Dyrnes fra Fucking North Pole Records ble vi kjent med Lame Ducks, et relativt ungt og nytt ska-punk band fra Osloområdet den gang. Turnéstart for Jef og Lame Ducks var 23.05.2002 på Komplex i Schuttorf i Tyskland og derfra hadde vi en fantastisk tur sammen gjennom Europa. For en herlig gjeng å tilbring tid på turné sammen med. Det finnes metervis med video fra hendelsen, men gutta i Lame Ducks er ennå ikke ferdig å redigere filmen fra 2002, så den kommer vel en gang i 2050 eller der omkring. Høsten 2002 bestod av låtskriving, øvinger, konserter her og der i hjemlige trakter og 21.09.2002 da vi igjen spiller på Little Big Heart-festivalen ved Det Akademiske Kvarter.

Året ble 2003. Vi var travelt opptatt med å forberede oss til ny turné i Europa, og denne gangen sammen med gode venner fra Bergen; McDolly og Goldenboy. For en minnerik tur dette skulle bli, for en herlig gjeng å loffe Europa rundt med. Det ble laget en rekke promo CD-er i opplag fra alt fra noen hundre til 1200 eksemplarer. Vi laget nok en split give away for free promo CD «Punk Invation From The North» JEF + McDolly + Goldenboy i 400 eksemplarer til denne turneen. Denne hadde vi med på turné og gav vekk til dem som kom for å heie på oss. Første konsert var den 11.04.2003 på All Hell Break Loose i Århus i Danmark derfra rullet vi gjennom Danmark, Polen og Tyskland, og vi hadde det superknalt over alt hvor vi var. Det var moro og underholdene for oss alle. Etter turneen ble det lokalaktivitet på Vestlandet ut året. (JEF, McDolly Goldenboy cover og PID releasparty plakat designet av Jostein Steinsland Hauge)

Det nye året (2004) starter med en CD- release på October Party Records sammen med Golden Music, Birdbrain Records, Fucking North Pole Records og Patchwork Records Production. Albumet er «Punk In Disguise… Vol. 1». Her bidrar JEF med 6 låter, andre band på albumet er Lame Ducks, Goldenboy, McDolly og Greenland Whalefishers. Albumet høster gode kritikker i pressen og det ble kjørt et releaseparty for Vol 1 den 10.01.2004 for «Punk In Disguise» CD på Garage. JEF-videoen «Xenophobia» blir snurret på student-TV i Bergen 18.01.2004. Så rockeåret 2004 starter bra og helt på Jefskjema.

På slutten av 2003 så syslet jeg og Arvid Grov,  som er vokalist fra Greenland Whalefishers, med tanker om en turné i England. Tråden blir tatt opp igjen på nyåret 2004, og sammen med Arvid spikrer vi da en flott 6 konserter tur med Jef + Greenland Whalefishers borte på øyene vest i havet. Første konsert er på den legendariske punksjappa 1In12 club i Bradford den 25.06.2004.

Vi har en fridag og en del har fulgt med på serien «Heartbeat» (Med hjarte på rette staden) som spilles inn langt ute på landsbygden i England, og dit skal vi. Vi har lagt inn opplevelser på turen også. Vi kjører forbi små koselige engelske landsbyer og deres kontrast til storbyenes elendighet. En million sauer seinere og vi har da besøkt puben der alle samles og drikker sine øl i «Heartbeat»-serien. Vi besøker verkstedet, telefonkiosken, gaten, togstasjonen med mer. Satan, for å være en gate med 8-10 hus så må det være en av de mest kriminelle plassene på denne jord, det vil si slik serien presenterer det. Men det er kult å ha vært der. Vi passerer for øvrig også Nottingham, og på veien der vi kjører forbi Sherwoodskogen der Robin Hood herjet. Vi stopper ved Robin Hood pub og tar bilder før vi kjører videre. Litt pil og bue må vi ha på en slik tur som dette. Så alt handler ikke om rock’n’roll alltid, noen ganger handler det om pil og bue samt film også.

Oppi alt dette så hadde jeg et sideprosjekt med medlemmer fra S.P.Y., Fluelik og Origikulene, det het Teenage Kicks, og var i utgangspunktet et engangsfenomen som skulle covre litt The Clash på et lokalt arrangement. Men det ble til et fullbyrdes punk party cover band. Jeg hang med en stund, men hadde ikke mer å tilby der ettersom det ble satset mer og mer på å spille konserter med fullt punkecover-sett, og jeg har aldri vært særlig begeistret for å drive på med slikt. Så vi skilte naturlig lag etter en stund, de fortsatt med gitaristen jeg tidligere spilte med i Rasputinene og Vicious Fishes. Vi gjorde scenebyttet under en konsert på Hulen i Bergen. Jeg spilte første delen av konserten og gikk av scenen og sluttet i bandet og han gikk på og tok over på gitar. Det var helt perfekt måte å gjøre det på.

I 2005 spiller vi inn en ny EP og drar til Italia i februar for å spille sammen med punkbandet Derozer, som jeg hjalp med turneer mange år tidligere i Norge og som nå er grisesvære i Italia. Dette ble en opplevelse av et iskaldt, men fantastisk Firenze og mafia, drugs og pistoler i Roma. Men det får bli til boken som jeg muligens må skrive ferdig en dag litt lengre fremme. Men been there done that.

I august 2005 spiller vi med SMZB (bildet under er SMZB live på Garage Bergen august 2005) og Subs (bildet til høyre er Subs live på Garage Bergen august 2005) fra Kina som jeg hjelper med turneer i Europa, og dette skal bli et vendepunkt for meg og alt jeg driver med videre fremover i årene som kommer. Hvordan kom jeg over punkband fra Kina, vel min aktivitet og det at jeg hjalp til med band fra hele verden ledet til at vi skulle møtes og ting skulle skje.

Det blir også gjort en «Punk In Disguise… Vol. 2». Jeg mener den kom ut sommeren i 2005, og der fant en Jef med 4 låter. Andre band på dette albumet var Goldenboy, Manheads, Sadie Hawkins Dance (UK), SMZB (Kina) og No Torso. Albumet kom på October Party Records, S.T.P., Goldemusic og Fucking North Pole Records.

Kang Mao fra Subs og Wuwei fra SMZB tilbyr oss i Jef å komme til Kina og turnere i april 2006. Dette er som takk for at jeg har hjulpet dem med turneer i Norge og Europa. Det var et sinnsykt øyeblikk det. Ingen hadde gjort dette på en måte der vi kunne få noen fornuftige referanser til hvordan dette ville være. Det vil si unntatt en kompis i England og hans band Dogshit Sadwhich, de hadde vært i Kina og hatt det sinnsykt moro. Vi hadde et raskt bandmøte om hva som kunne gå galt med et land og politisk system vi visste fint lite om hva gjaldt punk rock. Så fant vi ut at det verste som kunne skje var at vi ble kastet på hodet ut av Kina, og deretter var det bestem at dette hopper vi på og tar alt som det kommer. Det har vi aldri angret på en eneste dag siden den gang.

Den nye Jef Ep-en «He Knows He Hears» blir da første bandutgivelse på October Party Records i Beijing. Jepp vi startet October Party Records i Beijingsammen med Kang Mao, noe alle besservissere mente var et reint selvmordsprosjekt, alle tok helt feil – heldigvis. CD-en kom i et førsteopplag på 3000 CD-er i april i forbindelse med turneen. I løpet av kort tid gir vi også ut de to andre JEF EP-ene på CD i Kina med nytt cover, begge i 3000 eks.

 

De to første utgivelsene på October Party Records i Beijing var «Bergen Rock City Vol. 1» og «Vol. 2», samle CD-ene med bergensband. Dette er en gratis CD-  serie med band fra Bergen som slippes via de største og viktigste rockemagasinene i Kina, hver CD trykkes i 10.000 eksemplarer. Det skal jeg komme tilbake til seinere. Men vi gjorde alt det alle sa til oss var umulig å få til å gjøre i Kina pga. av sensur og system. Og her er et viktig poeng i alt jeg har gjort, ikke hør på dem som mener de vet, det vet antakelige ingenting i bunnen av ølglasset de uttaler seg fra. Do It Yourself the way you feel and mean it should be…. If you think it is good shit, others will do to.

Tidlig i april 2006 står jeg her på den «lille» flyplassen i Beijing helt alene med en koffert og en gitar i et land med 1.4 milliarder mennesker som venter utenfor flyplassdøren. Nå blir Norge et lite land lang, langt borte på andre siden av jordkloden, nå er jeg faen meg lost. Resten av bandet kommer noen dager etter meg. Jeg skal sammen med Kang Mao gjøre mer av det umulige mulig i Kina for oss og mine prosjektideer i dagene før resten kommer og turneen starter.

Jef foran i porten til 13 Club i Beijing 7. april 2006. Foto: Kang Mao fra Subs

Den 07.04.2006 er vi alle samlet i Beijing og vi er klare som bare det for rock» roll. I kveld skal vi spille på 13 Club, og det er en av de 3 viktigste rockeklubben i storbyen og kultursenteret Beijing. Vi har fått æren av å ha to helt enorme Beijingband som support: Joyside og Reflector, band som i dag er tungvektere på rockescenen i Kina, dette er i dag band jeg mer enn gjerne skulle spilt support for der borte for å si det slik. Andre band vi spiller med under turneen i Kina er Subs, SMZB, Jiushengquan, Hongyianqiang, Last Choise, Banana Peel, Bad Lucky King, Angry Jerks, Load Speaker, Happy Sky, Sonic Bastards (1/3 Kina 2/3 Østerikee) og Café In (Kina/Japan). Det er laget noen reisebrev fra turen, og jeg tenker at dette også er fremtidig bokmateriell da det ikke kan publiseres her da det blir 3 km med tekst av det, og det blir noe overkill for dem som skal lese.

JEF + Kang Mao fra Subs live – 13 Club i Beijing 7. april 2006. Kang Mao fra Subs

Datoen er den 15.04.2006 og vi skal spille Yugongyishan bar i Beijing, dette skal vise seg å bli siste gang Jef står på scenen sammen, ingen uvennskap eller noe, men det bare ble slik. Vi er alle gode venner den dag i dag, men det har aldri vært et tema å spille med Jef igjen. Jef er ikke oppløst på noen måte, men vi spiller bare ikke mer pr. nå. Det ble bare riktig å gjøre det slik, ingen sa noe men alle var enige.

Jef live på Yugongyishan bar i Beijing 16. april 2006

K-Jell mitt soloprosjekt som jeg hadde syslet med planer om i så alt for mange år. I 2005 begynte det å strekke seg til å kunne bli noe. Planen var alltid å bare lage en EP for å vise for meg selv at jeg kunne fikse alt selv uten å måtte inngå den gyldne middelvei løsningen med de andre bandmedlemmene på låter underveis osv. Jeg har aldri vært særlig god på det, har jeg en idé som vil jeg få den til å blomstre for fult, så får jeg heller stige eller synke med resultatet når det foreligger.

Men som sagt, det skulle aldri være noe jeg skulle gjøre live, og planen var kun en EP for å bevise dette for meg selv. Ting går ikke alltid slik en har tenkt, det gjorde det heller ikke i K-Jell-tilfellet. Jeg skal begrense meg her, for det er så mye å ta av. Men skal dra innom litt av hvert som ble til av K-Jell underveis.

Noen har spurte meg hvorfor i all verden jeg kalte prosjektet K-Jell? Vel det hadde seg slik at et management jeg jobbet litt med i USA, hun ene der klarte aldri i si navnet mitt og kalte meg for K-Jell. Så da måtte det bli slik, jeg var jo K-Jell i USA ha ha ha.

Siden jeg hadde mine muligheter og nettverk i Kina nå bestemte jeg for at den første singelen skulle gis ut der borte. Jeg hadde vært på turné der og sett at i Kina kunne ting skje som aldri en ville få til hjemme. Evig optimist har jeg vel alltid vært, og risiko har jeg vært villig til å ta, så vi kjørte på.

Året er 2007 og vi bestemmer oss altså sammen med October Party Records avdelingen i Kina til å gi ut K-Jell-singelen 1. mai 2007 under den store musikkfestivalen Midi Music Festival i Beijing. Låtene var «Struggle and Break Through» (skrevet av meg og for meg) og «The KKK Took My Baby Away» (En Ramones-cover), vi følte det kunne være knall med en cover på platen som lettet på lytten for alle de nye ørene. Men det ble min egen låt som tok oppmerksomheten i Kina i mai 2007. Jepp vi fikk innpass til å gjøre det, lage baluba rundt singelen på festivalen. Dette viser seg å være et sjakktrekk som skal endre på alle mine planer og tanker om K-Jell fra den dagen og helt frem til nå. Singelen blir sluppet under festivalen med pomp og prakt, og det tar ikke veldig lang tid før 15.000 CD- singler har fått nye eiere i Kina. Helt sinnsykt og sprøtt, ja uvirkelig og uforventet, men jævlig moro. Det hører også med til historien at låten «Struggle and Break Through» nok er den største «hiten» jeg noen gang har hatt og kommer til å få.

Så da satt jeg der med et soloprosjekt som var tenkt at skulle bare bli en EP, en EP for meg selv for å vise at jeg kunne få det til. Nå var det litt slik at jeg måtte klype meg selv i armen og kjenne at dette ikke bare var en drøm. Hva nå? Jeg hadde ikke noe «band» eller noe som helst, heller ikke nok låter til noe som helst mer enn den planlagte EP-en.

Tiden går eller den flyr retter sagt. Jeg og Kang Mao er enig om å gjenta stuntet fra 1. mai 2007 på Midi Music Festival 2008. Det er fortsatt nok låter fra innspillingene til å finne på dette. Vi viderefører ideen og gjør nok en singel under MMF 2008 i Beijing. Vi er spente på om døgnfluen fra 2007 har mutert til å fly enda en stund på flaksen fra 2007. Jeg har kjøpt meg tid med dette og slipper låter på samle CD-er der borte i mellomtiden, liksom et aktivt og levende band da. En bør jo ha 15 låter og noen covers om en tenker å spille en konsert noe sted. Det hadde jeg ikke, og skrive låter på bestilling kan jeg ikke. Mai 2008 kommer fort, og singlen «1-2-3 I’m Dead/Kiss Kiss Kiss» kommer ut, og den flyr av sted på samme måte som singelen i 2007. Innen kort tid har 10.000 CD-singler funnet seg et nytt hjem hos nye lyttere i Kina.

Da kommer beskjed om at her må det lages et album og en turné bør følge opp albumet. Fra den dagen må jeg få et band på plass og spilt inn nok låter til et helt album. Altså planen om en solo EP er ikke en plan lengre, det er nå et band.

Albumet «Refreshing Power» er klart i 2009, og det er også vi, til K-Jella første Kinaturné noensinne fra 1-20. april 2009. Det blir en opplevelse for oss alle der vi fyker rundt i Kina på kryss og tvers for øl og vekslepenger. Vi kommer veldig godt ut av turneen, albumet formere seg til 10.000 CD-er, noen av disse fikk jeg hjem til Norge, type 800-1000 eks. Resten er å finne hjemme hos rockefrelste Kinesere. Det er litt kult. Det gikk jo bra jo, så rart… for dette aldri planen i det hele tatt. Det var ikke meningen at dette skulle bli til noe som helst, men det utvikler seg til å bli det største jeg har vært med på i min musikk-karriere. Jeg har sagt til meg selv at grunnen er at vi alle er hyggelig, uhøytidelige og kun ville ha det moro, og det smittet over på alle som fikk høre oss både live og på CD i denne perioden. October Party Records (Norge) slipper en re-release av «Refreshing Power» fra 2009 på en 12-tommer blå vinyl i 2019. Den kom kun i 250 eksemplarer, og den har forskjellig låtrekkefølge som skiller den da tydelig fra CD-en. Det var bare for å få den ut på vinyl fordi jeg er en vinylløk selv.

Nå er det vann på mølla og Kina vil ha mer. Det blir litt slik at ny turné blir bestemt med en gang og at et nytt album må være klart til å følge opp den turneen i 2010. Jeg har aldri vært god på skrive låter under press. Men albumet «You Can’t Kill Rock ‘N’ Roll» kommer helt greit ut av prosessen. Det blir veldig travelt og all tid går med til K-Jell nå, dette er blitt alt det som det ikke skulle bli og litt til. Det bare viser hvor tilfeldig ting kan være i livet.

Albumet når 6500 eksemplarer, ca. 800 av dem fikk jeg hjem til Norge. Albumet står seg godt, men hvorfor det ikke ble mer vet jeg ikke. Oppslutningen var stor og albumet slo godt an i Kina. Men likevel så var det færre som ville ha dette enn singlene og den første CD-en. Albumet var tilgjengelig på det kinesiske nettet via private nedlastningsfunksjoner før vi selv egentlig hadde fått gjort mye rundt det selv. Det kan forklare noe.

Albumet ble fulgt opp av en flott turné gjennom dette store og flotte landet, der vi har med oss Desert Son og Steinar Hjelmbrekke på turen. Det er en opplevelse bare å reise gjennom Kina, det å få spille er jo bare en ekstra veldig kul bonus. Men denne turen var tett på og ble kanskje aldri noe av. Vi satt ved avreise askefast på flyplassen i Bergen mens asken veltet inn fra Island. Men heldigvis i 14. time snudde vinden og vi kunne fly av sted og komme oss østover.

Foto: Nina Østensen

Søndag 2. mai Beijing, igjen sol varmt og helt vindstille. I dag er den store dagen, det er i dag vi skal spille på Midi, Kinas største rockefestival. Vi kroner verket vårt med å få gjort Kinas største musikkfestival. Det vil være minst 10.000 mennesker foran scenen får vi opplyst. Dette blir tøft for aldri har vi spilt for så mange før. Vi er dødsheldige, dette er toppen av vår karriere og det skal vi nyte. Da er det dags og vi entrer scenen til et herlig jubelbrus fra tusenvis av fans på Midi Music Festival i Beijing den 2. mai 2010. Til vår ære stiller hele Midi-ledelsen på vår konsert også for å se dette punkefenomenet fra Norge. Vi er beæret av det hele. For et trøkk og for en følelse, guttedrømmen gikk faen meg i oppfyllelse likevel. Men det tok sin tid å komme dit.

Foto: Nina Østensen

Det er over og fansen vil ha sine bilder og autografer, vi stiller opp. Vi er ikke sikre på om vi noen gang vil oppleve dette igjen. Vi er grisefornøyde med alt, og i morgen drar vi hjem til Norge med et stort smil rundt munnen. Vi har klart alt det de aller fleste sa ikke var mulig å få til i Kina, faen det føles godt altså. Galskapen lenge lever sier nå bare jeg.

Foto: Nina Østensen

Kravet om nok et album og ny turné blir lansert før vi letter med flyet fra Kina. Dette er tøft og følge opp, skrive låter under press er som sagt ikke min beste egenskap. Men jeg reiser hjem og starter prosessen sommeren 2010, albumet er ferdig før jul 2010, og klar til utgivelse våren 2011. En ny Kinaturné står for døren for å følge opp utgivelsen av «People Like Us In A Pretty Pink World». Albumet gjør det overraskende bra, 10.000 eksemplarer stopper tripptelleren på for dette også. Men turneen blir noen helt annet enn vi hadde håpet på.

Foto: Nina Østensen

22. juni 2011 K-Jell skal ut på sin tredje omfattende Kinaturné på tre år. Fredsprisen ble delt ut høsten 2010, og nå skrur myndighetene i Kina igjen på alt som er fra Norge, vi får oppleve det på flere klubber der tiltak er gjort for å sabotere for oss. Ikke fra klubbene, men trusler fra lokalt politi og myndigheter legger demper på det meste i Kina. Så raskt gikk vi fra himmel til helvete at vi ikke forstod det selv en gang. Å være fra Norge var før fredsprisen noe kinesere verdsatte høyt, Norge var det første landet i verden som anerkjente den Republikken Kina da den ble opprett, slikt husker de der borte. Det ble fullstendig knust med fredsprisen som ble delt ut, og som kineserne hevder var politisk motivert fra fredspriskomiteen. En diskusjon jeg ikke gidder gå videre inn på her. Det var ikke up in our face, men gjort mye mer smidig enn som så for å hindre oss i å få til det vi ville, eksempler skulle nå settes – store som små.

K-Jell på 13 Club i Beijing 24. juni 2011. Kang Mao fra Subs

Turen ble gjennomført og ut fra forutsetningen ble det egentlig veldig bra likevel. Men etter turen ble vi enige med våre kinesiske venner med å avvente en ny turné til støvet hadde lagt seg. Først nå mener de at det er klart for K-Jell å komme tilbake og møte venner og fans igjen. Vi snakket om 2020, så kom Covid-19 og siden har det igjen blitt lagt på is.

Rød poster og bilde av vinyl. Designet og tatt av Dusan Mihailovic

 

Albumet «Attacked By Fish, Punx, Rain & Rats», som kom i 2016, er eneste album som ikke er gitt ut i Kina, det finnes ikke på CD eller kassett. Det ble kun ble trykket på 500 eksemplarer på rød vinyl. Om det skal ut i Kina etter hvert er ikke bestemt, det får tiden vise. Vi fikk etter hvert laget to videoer til låter fra albumet «Attacked By Fish, Punx, Rain & Rats». Og en video til vår lille punke-hit «Struggle and Break Through» ble det også. Det er i tillegg et par animerte videoer til låter fra de andre albumene. Det ble spilt en del her hjemme, men det har de siste to-tre årene vært stille. Mest fordi vi har følt at det har vært greit og holdt på med andre ting.

 

Nye album er under planlegging, og Kina venter igjen der fremme. Det er i Kina K-Jell har mest å vise til. Her hjemme har det ikke helt løsnet, og da er det liten vits å styre for mye på her hjemme for smulene på gulvet, når vi får hele bakeriet i Kina.

Jeg kunne skrevet enormt mye mer om alt som er rundt K-Jell, og spesielt alt som har vært i Kina. Men det blir veldig mye og passer bedre i et eget format en gang i fremtiden. Men jeg tenker at det som jeg har tatt med gir et fint glimt av hva vi har vært så heldig å få være med på og hva K-Jell er for et band. Punk rock er og blir det jeg vil og liker å spille, det blir også på min måte. Så får noen verdensdeler like det bedre enn andre, slik er det bare. En kan ikke vinne dem alle. K-Jell er pr. i dag det eneste bandet jeg driver med, og for meg er det mer enn nok og litt til.

Dere har også en morsom historie med Jefs tilknyttet NRKs Urørtfinale. Fortell om bakgrunnen for det som skjedde og hva dere tenker om NRK og Urørt i dag.

Fra 13-19.01.2002 blir Jef Ukas Urørt band på NRK Petre. NRK er statskanalen i Norge for dem som ikke vet det, og Urørt er et sted du kunne legge ut låter hos dem i håp om å få litt oppmerksomhet og radiospilling. Vi hadde ingen ambisjoner med Urørt annet enn å gjøre oss mer tilgjengelig. Dette er fortsatt i steinalderen av fenomenet nedlastning av musikk.

Vi ble invitert til finalen i Trondheim, men måtte dekke alle reiseutgifter osv. selv. Vi bare konkluderte med at det kan vi ikke ta oss råd til, vi skal på Europaturné og vil spille inn mer musikk, ingen vits å kaste vekk pengene på et NRK-party i Trondheim, der vi strengt tatt ikke har noe å gjøre, vi var ikke særlig kommersielle og aktuelle for det Urørt letet etter den gang.

Dette var ikke noe vi var så veldig opptatt av, for å være helt ærlig. Vi satt oss heller ikke inn i hva vi kunne bruke dette til i Norge som brekkstang. Mulig en liten tabbe, men livet gikk nå videre likevel. Ukas Urørt har vel seinere vært skyld i at band som Kvelertak, John Olav Nilsen & Gjengen, Fjorden Baby osv. har blitt store. Jeg har personlig ikke fulgt med på hva Urørt er og kan bidra med i dag, men en del har kommet svært godt ut av å få hjelp av NRK til å nå ut til massene. Det jeg ikke liker er at når en er fanget i Urørt så har NRK «oppdaget» bandet. De har ikke oppdaget noe som helst, de har bare brukt sin posisjon til å løfte frem noe som er bra og norsk. De burde gjøre mye mer av det helt uten noe Urørtkonkurranse, men det er nå meg om det.

Jef var og er vel til nå eneste band som ikke har stilte på en finale. Om det er noen bragd vet jeg ikke. Men vi følte det var helt riktig for oss der og da. Så den 15.02.2003 var Jef 1 av 10 årets Urørt band under by:Larm i Trondheim. NRK ringte oss og spurte hvor vi ble av? Vi svarte vi er i Bergen og kommer ikke. Vi ønsker å bruke våre penger og ressurser på oss selv ute i den store verden. NRK-folka i andre enden av telefonen ble noe paff. Men de måtte bare akseptere at vi ikke kom og at vi heller prioriterte å spille på en privat konsert i Lysekloster sammen med blant annet et gjenforent Old Funeral og Bombers.

I etterkant var vel Jef et av få av finalebandene som faktisk aktivt spilte live over alt hvor de kunne. Så vi hadde kan hende et annet utgangspunkt for vår tilnærming til hva vi ønsket og ville enn mange av de andre finalister hadde. Vi hadde heller ingen vinnersjanse på noen som helst måte i den mer mainstreame greien Urørtfinalen var den gang, Jef var vel mer med som et alibi for det mer alternative.

Oppsummert så ble Jef aldri noen potensiell Urørt-stjerne og det kom absolutt ingenting ut av nominasjonen eller noen annet, så vårt valg var nok helt riktig.

Bilde øverst: Kjell fra Jef live VOX bar i Wuhan 9. april 2006

 

Punishment Park

Kassetter

Punishment Park 24 spors bånd med opptakene av det første albumet

Posters Punishment Park og Agent 86 1992

Punishment Park album

Split 7-tommer (Polen)

Punishment Park foran live bar Shanghai

 

Nilberging i Frankrike i 1992. Foto: Michell Orgill fra Agent 86

Punishment Park turnébuss 1995

 

Jef

JEF – Xenophobia EP Limited Edition kun 250 kopier på gul vinyl

JEF – Xenophobia – Kina-versjon CD

JEF – Alternative – Kina-versjon CD

JEF – Alternative EP Limited Edition kun 250 stykk på blå vinyl

Jef album

Jef live Shufle bar i Shanghai 14. april 2006

Jef live Bifengtan Club i Xinxiang 8. april 2006

 

K-Jell

 

K-Jell 13 Club i Beijing 24. juni 2011

K-Jell 13 Club i Beijing 24. juni 2011

K-Jell & supportband Symbolic Xin Xiang 25. Juni 2011

K-Jell i Hefei 28. juni 2011.  Kina turnéposter. Designet av Kang Mao fra Subs

K-Jell  i øvingslokalet. Foto: Kjetil Bruarøy midtsiden.no

 

October Party Records

October Party Records-stand Midi-Music-Festival Beijing Kina.  Kang Mao fra Subs

 

Videoer (Lyden er ikke det beste, men vidoene fanger tidsånden meget bra, vel verd å se)

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.