Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anbefalinger 11. februar 2021

5 plater som har inspirert Vaarin

I fjor gjestet Vaarins stemningsladete låt «Chasing Happy» våre ukentlige spilleliste Ferske spor. «Chasing Happy» er tilværelsen der kontraster støter sammen og lager toner som speiler både lys og mørke med skjelvende vokal og melodiøsitet. En låt som som smyger seg inn på deg, og blir værende. Det er balsam for sjelen å lytte på Vaarin. Se videoen under og les om hvilke plater som har inspirert henne.

Av: Victor Josefsen/ Foto: Pressebilder

«Jeg husker mamma alltid hørte på CocoRosie og Björk i bilen på vei til skolen», fortalte vokalist og låtskriver Vaarin (da Vårin), Vårin Strand, for to år siden (hun nevner der også under CocoRosie), som er oppvokst i Hokksund. «Du erobrer verden ved å vise ekte beinharde følelser», fortalte hun videre. Basert på låta «Pull Me Up» er det store sjanser for at Vårin vil erobre mange sjeler videre i karrieren hennes, skrev jeg samme år.

Og nettopp det skjedde. Litt senere skrev Aftenposten følgende om debutplata hennes («Even If I Stared Seeing Rainows», 2018): «Merk deg navnet. Vårin Strand. Hun er 21 år, fra Hokksund og for de fleste et ubeskrevet blad, men etter denne albumdebuten kan hun ikke overses». Hun har ellers vært A-lista på NRK med «Lovers in Memory» fra EP’en «Bitter Taste Of Goodbye» (2020), trukket frem av Dagsavisen og vært på vår oppsummering Norske spor, som inneholder norske låter vi har kommet med godord om i løpet året, med mere.

 

CocoRosie – Grey Oceans

Søsterduoen Bianca og Sierra er medlemmene i den musikalske gruppen CocoRosie. CocoRosie er opprinnelig en duo der Sierra står for syngingen, spiller gitar, piano og harpe, mens Bianca synger og manipulerer ulike barneleker, elektronikk og slagverkinstrumenter til lyder. «Grey Oceans» fra 2010 er en av CocoRosies plater som mamma satte på i bilen på vei til skolen da jeg var liten. Denne platen sitter igjen i kroppen min, i blodet mitt og i melodiene mine. Den har på en måte formet meg musikalsk. Jeg synes det er så mange lag til denne platen. Låten “Smokey Taboo” finner du på albumet, som helhetlig viste frem en ny stil og lyd på bandet dette året. CocoRosie liker å bruke autentiske lyder, som f.eks. lyden av en katt som skriker, regn, folk som prater, fuglekvitter osv. Denne autentiske viben oppfatter jeg som “genial” og platen er mitt forhold til musikk som “frihet”. Hvem høres ut som CocoRosie? Det er svært få. CocoRosie leker med top linen og forsterker ofte det absurde og særpregete i melodier og stemme. Vokallyden til CocoRosie kan assosieres med Billie Holiday og Kate Bush. Jeg vil i tillegg til dette trekke linjer til Björk, som er en stor musikalsk kunstner. Som kunstner er Björk og søstrene sterke inspirasjonskilder for det frie, absurde, overraskende, sære og autentiske.

«Grey Oceans» inneholder så mange ulike instrumenter, referanser, nyanser og følelser. Platen er en reise full av overraskelser, de utfordrer lytteren. Musikken er preget av hvordan livet til søstrene har vært, moren ved navn Christina Chalmers var eksentrisk kunstner og søstrene bodde for det meste hos henne i oppveksten. Christina var også sanger av indiansk og syrisk avstamning som vokste opp i Iowa. Søsteren Sierra dro til Paris i tyveårene for å forfølge en karriere som operasanger samtidig som hun studerte ved konservatoriet de Paris. Her kommer linken til sjangeren opera inn. Platen preges både av fragmenter fra opera, østlig musikk, folk og rap. Platen er tverrkulturelt, hypnotisk, drømmende, kraftfullt og annerledes. Instrumentene på platen oppleves som en mix av forskjellige verdener og blir spilt nærmest for å skape det jeg vil kalle for en “ny absurd verden”. Hvert element blir til sammen en bidragsyter til den forunderlige stemningen og det tverrkulturelle lydbildet. Instrumentene lager tilsammen et tverrkulturelt eksperiment (parisisk og amerikansk). Jeg vil kalle det på grensen til noe orientalskt.

«Grey Oceans» høres ut som frihet. Nettopp fordi platen nesten nekter å plassere seg inn i en bås. Den ligger mer og ulmer i midten av alt. Og i sentrum av sin egen verden. Den jobber både mot og med forventningene på samme tid. Den drar litt på, også slipper den litt opp igjen. Platen går vel under sjangeren freak folk, men er folk på sitt beste, mener jeg.

 

Ben Howard – I Forget Where We Were

Ben Howard er fantastisk. Det er vanskelig å velge mellom plata fra 2014 og debutplata hans fra 2011, men jeg klarte til slutt å bestemme meg. Det er noe med soundet på «I Forget Where We Were» som jeg synes er så vanvittig digg. Det er lekent og ekstremt dynamisk, samtidig som plata gir meg en ro og trygghet. Det er fantastiske tekster og vakre melodier som har fått meg til å grine masse. Tittelsporlåta “I Forget Where We Were” og “End of the Affair” er to av låtene jeg har grini mest til så langt i livet. Og nå som det har gått noen år er disse to låtene en beskrivelse av den jeg var da. Nå har jeg et nostalgisk forhold til platen og stemmen til Ben, men plata betyr akkurat like mye. Og platen er en av mine beste referanser på dynamisk musikk og live feeling. Det mener jeg virkelig denne platen har! Jeg opplever at det nesten er som at man er på konsert, og det kan jo passe spesielt godt i disse tider.

Plata er for deg som vil gråte og danse samtidig. Låtene på plata har mye digge grooves og lydbildet er så massivt. Jeg foreslår at du tar på deg headphonsa og veiver rundt med arma i stua di. Når slutten på “Small Things” kommer kan du gi deg helt over og løpe rundt samtidig som tårene triller gjennom hele resten av plata. Det har i hvert fall jeg gjort til denne plata og jeg anbefaler det.

Ane Brun – When I’m Free

Lyden på denne platen er helt WOW. Jeg er jo en stor fan av Ane Brun sin stemme og låtskriving, men det jeg vil trekke frem som veldig spesielt med akkurat denne platen, er lyden og produksjonene. Jeg har blitt så inspirert av denne plata, både musikalsk, instrumentalt og produksjonsmessig. Det er en produksjon som utfordrer Ane Bruns gitarsound og det løfter nesten hver eneste låt til gåsehud-nivå. Jeg elsker åpningslåten “Hanging”, som jeg mener er et mesterverk! Jeg elsker trommene og drivet i låtene, samt Anes formidling, knekk og nærhet i stemmen. Produksjonene har en fin balanse mellom akustisk og nyskapende. Og mellom det nære og det fjerne.

Antony and the Johnsons – I Am A bird Now

Den største grunnen til at jeg vil trekke frem dette albumet her er på grunn av hvor autentisk og ekte jeg synes det er. Mamma og pappa hadde denne plata på CD og den ble spilt mange ganger daglig i visse perioder. “Hope There’s Someone”, somer  åpningslåta på plata, har jeg uendelige følelser knyttet til. Formidlingen og stemmen til Anohni setter med en gang stemningen. Det er så vakkert. Vibratoen og formidlingen går under huden på deg med en gang. Låta “Man Is The Baby” synes jeg er en av de vakreste låtene som finnes og jeg går nok aldri lei av den.. “Forgive me, let live me. Set my spirit free. Weakness sown, overgrown. Man is the baby”. Alle tekstene treffer nerver og det hele blir sterkere og mer utenomjordisk når det er Anohni som synger det. Hun bærer på en historie som er sterk og denne platen viser råskapen, sårbarheten, realiteten og det mørkeste ved livet.

Jeg skulle så ønske jeg kunne dra på konsert og høre henne synge disse låtene. Jeg krysser fingrene for at jeg får oppleve det en gang!

Susanne Sundfør – The Brothel

Dette er en av de første platene jeg hørte som ungdom. Og Rhodes-lyden har siden den gang vært en stor del av livet mitt. Pappa kjøpte tidlig et Rhode- piano til meg som jeg spilte på i garasjen. Det var denne platen og Susanne Sundfør som er grunnen til det. Jeg fant meg selv mye i lydene hennes og verdenen hennes. Jeg kjente meg igjen i mørket hennes og orda hennes, og jeg trøstet meg mye til denne plata. Jeg følte meg i ett med plata. Det virker unødvendig og forklare hva det er med Susannes stemme som er så bra eller hvor gjennomarbeidet denne musikken er, så jeg skal heller snakke om noe annet. Det denne platen representerer veldig sterkt for meg er identitet. Susannes første plate er mer vag i uttrykket mens i det denne plata kom var det helt umulig å misforstå hvem Susanne er. Det er så stødig identitet og egenart og stil på denne platen. Og det er noe jeg alltid har drømt om å lage selv også. Lage en så tydelig verden for meg selv. Det har Susanne klart og denne plata er på så mange områder et godt eksempel på det. Håper jeg kommer dit sjøl en gang!

 

 

Vaarin – The Moon Is a Harsh Mistress (Qarantine Recordings) (Singel, 2020)

 

Vaarin – Another Love (Qarantine Recordings) (Singel, 2020)

 

Vaarin – Take It With Me (Qarantine Recordings) (Singel, 2020)

 

Vaarin – Bitter Taste Of Goodbye) (EP, 2020)

 

Vaarin – Even Igf I Started Seeing Rainbows (Album, 2018)

 

 

Sjekk også:

Vaarin – Chasing Happy (Ferske spor uke 17/2020)

Vårin – Pull Me Up (Ferske spor uke 1/2018)

 

Ben Howard – A Boat to An Island On the Wall (Ferske spor uke 15/2018)

5 plater som har inspirert The Switch (Inkl. Susanne Sundfør – Music for People in Trouble)

Mayflower Madame: Psych-noir med skimrende støy (Inkl. Susanne Sundfør – «The Brothel» og andre låter de er inspirert av)

 

Sjekk også andre relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.