Gard Nilssen: Følsom trommeslager med et øre til Ornette Coleman og Fela Kuti

– Gard Nilssen Acoustic Unity er et tilfeldig, men lykkelig drømmetreff av en sammensetning. Jeg inviterte de til en studiosession i 2014 mest for gøy, men etter 4-5 timer i studio med opptakslampene på record hele tiden så ble det til det Spellemannominerte debutalbumet «Firehouse». Hvis jeg noen gang skal nevne ordet telepati om en samspillsituasjon så er det om disse to, forklarer bandleder og trommeslager Gard Nilssen om trioen som senest slapp albumet «To Whom Who Buys a Record» i 2019 på Odin. Han leder også en utvidet utgave under navnet Gard Nilssen Supersonic Orchestra som slapp dobbeltalbumet «If You Listen Carefully the Music is Yours» på Odin i 2020, den er nominert til Spellemannprisen i klassen jazz.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto (Gard Nilssen Acoustic Unity), Emilie Hafskjold Thoresen (Gard Nilssen´s Supersonic Orchestra), Rune Nergaard

«To Whom Who Buys a Records» er et ordspill på Ornette Colemans «To Whom Who Keeps a Record» og byr på, følsomt og oppfinnsom akustisk musikk i post-bop land. Det er rå energi i et strukturert og tight lydbilde, som også gir et nikk til Albert Aylers «Spiritual Unity». Men like mye som dette er en sjelfull forlengelse av en tradisjon fra 1950- og 1960-tallet, er det en rastløs leken tilnærming som plukker elementer fra mange ulike steder.

Ennå mer viltvoksende er storbandet Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra slik vi kan oppleve de på «If You Listen Carefully the Music Is Yours» tatt opp på Molde International Jazzfestival i 2019 – en plate tjenesten Bandcamp fremhever som det ypperste blant Jazzplater i 2020. Frijazz, afrobeat, latinske rytmer, progressiv og symfonisk vevd sammen i et frilynt, frodig, turbulent driv fremført med en bestemt presisjon gjør det hele håndgripelig og smittende. Vart, sart, heftig, funky, swingende, transcenderende og mye mer attpåtil.

Her snakker Gard Nilssen om å vokse opp omgitt av trommer og trommeslagere, betydningen av å lytte til Stewart Copeland i The Police, utfordringen med å improvisere til John Coltranes «Giant Steps» tidlig om morgenen, gleden ved å følge et lite barns første steg i livet, musikalsk åpenhet og et akselererende fokus på egen musikk.

Når forsto du at du ville bli trommis og hva var det som gjorde at du ble glad i dette instrumentet?

Jeg kommer fra en musikkglad familie hvor alle spiller et eller annet instrument. Korps og storband var det det gikk i, og siden farfar, onkel, far, fetter og fetter spilte trommer alle sammen så hadde nok det en del å si for valget av instrument. En liten gul trommestikke og leketromme i veldig tidlig alder ble også satt stor pris på, samt gryteskapet til foreldrene mine. Ble glad i trommemarsjer og rytmer veldig tidlig og den interessen har ikke gitt seg, men når jeg forstod at jeg ville bli trommis skjedde litt gradvis tror jeg… Miljøet jeg har vært i har nok hatt mye å si for at det har blitt musikk som har blitt min bane i livet i tillegg til flaks, tilfeldigheter, hard jobbing og et elsk-forhold til musikken i bunn og det faktum at jeg ikke kan noen ting som helst annet enn å spille trommer…

Var du noen gang med i korps eller gikk du på musikkskole i barndommen? Hvilket utbytte hadde du i så fall av denne tidlige lærdommen som du har kunnet ta med deg videre?

Jeg spilte i korps og storband i hele oppveksten i Skien. Gimsøy Skolemusikk. Det er jeg veldig glad for. Samspill, fellesskapsfølelse, og notelære var fine ting og ha med seg og noen av mine beste venner den dag i dag møtte jeg i korpset.

Du hadde Audun Kleive som lærer en periode og gikk også på Musikkonservatoriet i Trondheim. Hva du lært disse stedene, av ham og på NTNU?

Det stemmer. Jeg hadde min første trommetime med Audun i 1993, og selv om jeg var ung og ukonsentrert så gjorde det et veldig stort inntrykk på meg. Tramp hi-hat på alle slaga, spill med folk som er bedre enn deg og hør på alle platene til The Police var beskjeden jeg fikk den gang. Funker den dag i dag. Jeg lærte mye om dynamikk, fokus og tilstedeværelse i musikken, og viktigheten av å spille som seg selv. Lete etter sin egen stemme og uttrykk. Audun er jo en av de tydeligste stemmene i musikkverden i min bok, så det var et enormt kick og stor inspirasjon å få lov til å lære av han i flere år. I senere år har vi spilt sammen i band også. Utrolig stas. Jazzlinja i Trondheim var også et helt fantastisk fint sted for meg å være. Bodde der i seks år og møtte noen av de viktigste musikerne i livet mitt der oppe. Det viktigste var egentlig at det ikke var så mye undervisning, men masse tid til å spille sammen med folk. Det er jo det det handler om; samspill. Fokuset på gehør er veldig viktig på jazzlinja hvor John Pål Inderberg var veldig opptatt av å kroppsliggjøre musikken. Føle og høre den i kroppen fremfor å lese den på noter. Alle måtte synge akkorder og basslinjer og scatte kor, ingen slapp unna, og jeg husker tilbake med grøss og gru noen tidlige morgener foran pianoet til Erling Aksdal hvor vi måtte improvisere over John Coltrane sin låt; «Giant Steps». Ikke mine stolteste øyeblikk, men etter hvert har jeg skjønt at det har hjulpet meg veldig mye med å orientere meg i musikken og høre former og harmoniske forløp lettere… Hvilken retning kan en akkord eller en rytme ta? Det er spennende, syns jeg.

Hvilken type trommer, cymbaler og skinn benytter du og hvor avgjørende er det å ha «riktig» for å få den lyden som du ønsker?

For tiden spiller jeg på nye og gamle Gretsch trommer og Istanbul Mehmet cymbaler i forskjellige størrelser og varianter. Er sponset av begge deler, og det setter jeg stor pris på. Hvite Remo skinn på alle trommer som regel. Det betyr en del å ha et godt instrument for å uttrykke det du ønsker og få det soundet du er ute etter, men jeg får som regel aldri akkurat det jeg vil ha ute på turné, så må ta til takke med mye rart, og da må man jo bare stemme og skru seg til så godt man kan da… Har spilt konsert sittende på en søppelbøtte i Polen en gang for øvrig… For å sitere Max Roach; det handler ikke om hva du spiller på, men hvordan du spiller på det.

Du er og har vært med i en utrolig rekke av band; Amgala Temple, Astro Sonic, Bushman’s Revenge, Cortex, Gard Nilssen Acoustic Unity, Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra, Lord Kelvin, Maciej Obara Quartet, Obara International, Puma, Puma Marhaug, Ruby, Scent of Soil, sPacemoNkey, Starlite Motel, Team Hegdal, Trondheim Jazz Orchestra, Zanussi Thirteen, Susanne Sundfør band og Thomas Dybdahl band for å nevne noe.

Hvordan får du tid til alt dette, og hvordan innflytelse har de spilling av de ulike prosjektene på hverandre?

Ja, det har vært veldig mange forskjellige prosjekter og band de siste 15 årene, og det er jeg helt utrolig glad for å ha fått lov til å være med på. I disse tider så føles det helt uvirkelig på en måte. Angående tid så går det jo ikke opp. Men jeg har alltid hatt noen egne prosjekter som jeg har prioritert veldig høyt, også har jeg vært flink til å stokke korta i kalenderen ganske bra, men det er klart at av og til må jeg ha vikar, og av og til ender det med en litt lei dobbeltbooking her og der… Etter kona mi og jeg fikk en sønn for et års tid siden så har jeg prioritert egne band enda mer. Tiden strekker ikke til, samtidig som det er kult og veldig meningsfullt og fint å få være til stede på hjemmebane når en liten krabat skal lære seg ting og tang her i livet. Jeg digger forskjellige musikalske uttrykk og retninger, og hadde kjedet meg ihjel hvis jeg kun skulle holdt på med en type musikk, så det at jeg spiller i mange band med forskjellige uttrykk og retninger syns jeg bare er gøy og fint og er veldig inspirerende. Jeg spiller jo bare som meg selv uansett om jeg spiller med Susanne Sundfør eller Bushman’s Revenge.

Hva betyr musikalsk tradisjon, stilarter og skolering for deg?

Jeg er ikke opptatt av stilarter eller sjangre i musikk. Jeg syns det snevrer det inn til noe det ikke trenger å være. Sjangre har blitt skapt fordi noen (ofte journalister) ikke vet hva de skal skrive om det hvis det ikke kan puttes i en bås. Har stor respekt for tradisjoner og alt som har vært før meg, og har jo lang skolering innen musikk selv. Jeg tenker at så lenge du har nok skolering/håndverk til å klare å spille det du hører inne i hodet ditt, enten du har universitetsutdannelse eller er autodidakt, så er disse ordene helst ord som jeg ikke forholder meg så mye til.

La oss fokusere på de to bandene som også bærer ditt navn. Hvordan er den spesielle bandkjemien i disse to? Hvordan er forholdet de to i mellom (alle fra Acoustic Unity er også med i Supersonic Orchestra)? Og kan du  fortelle om gjengen  du har med i Acoustic Unity  og Supersonic Orchestra?

Acoustic Unity

Denne trioen er et tilfeldig, men lykkelig drømmetreff av en sammensetning. Jeg inviterte de til en studiosession i 2014 mest for gøy, men etter 4-5 timer i studio med opptakslampene på record hele tiden så ble det til det Spellemannominerte debutalbumet «Firehouse». Hvis jeg noen gang skal nevne ordet telepati om en samspillsituasjon så er det om disse to. Vi er alle tre åpne for mye forskjellige musikalske uttrykk og gjør hverandre bedre hver konsert. Vi pusher hverandre og utvikler oss utrolig mye for hver eneste turné vi gjør. I tillegg er vi veldig gode kompiser som er glad i øl og å kjøpe vinylplater, så hva mer kan man ønske seg?

André Roligheten: Vi er bestevenner fra langt tilbake og har hatt en felles fascinasjon for Ornette Coleman i mange år. Det var naturlig å ta det videre inn i denne trioen. André bidrar enormt både med sitt fantastiske saksofonspill og med komposisjon og arrangering i både Acoustic Unity og Supersonic Orchestra. I tillegg har vi duoen Ramblin’ sammen og Team Hegdal. Han er helt spesiell for meg.

Petter Eldh: Vi spilte sammen for første gang med Django Bates i 2005, og ble enige om at det måtte vi gjøre igjen, for vi syntes vi hadde felles fremdrift i beatet og hadde masse felles musikalske referanser. Petter er bassist i verdensklasse og er vel en av de mest solide jeg vet om når det kommer til rytmikk. Han har aldri mistet enern. Det er det jeg som tar meg av. Han er helt fantastisk å spille sammen med og han bidrar også med låtskriving og arr.

Supersonic orchestra

Dette er jo en utvidelse av Acoustic Unity. Mitt drømmeband. En slags oppsummering av veldig mange jeg har spilt med opp igjennom: Lord Kelvin, Team Hegdal, Cortex, Obara 4tet, Trondheim Jazzorkester. Og helter og band jeg har hørt på; Atomic, The Thing, Motif, Moskus, Hanna Paulsberg Concept, Jaga Jazzist, Per Texas Johansson, Møster, Mette Rasmussen, Nacka Forum og Goran Kajfes Subtropic Orchestra. I mine ører har resultatet blitt en mye større, mer variert, åpnere og mer leken variant av Acoustic Unity hvor alle får rom til å improvisere mye og bidra med eget uttrykk og idéer. Håper de andre føler det slik også, haha.

André Roligheten: som nevnt over + at dette hadde ikke blitt noe av uten han. Vi har laget og arrangert musikken sammen og jeg hadde ikke klart det uten han. Burde hatt en statue av seg selv på et viktig sted.

Eirik Hegdal: Min helt. Han er selvskreven. Uten han hadde jeg ikke vært den musikeren jeg er i dag. Og hans tone er helt særegen. Du kan høre det er han på mils avstand og alle soloene hans høres ut som om det er en ferdigskrevet låt. Noe som er det største komplimentet jeg kan tenke meg.

Erik Johannessen: En av tre i trioen Lord Kelvin, og en utrolig trombonist som også var selvskreven. Er veldig morsom og en feelgood fyr å ha i et band.

Goran Kajfes: En av de kuleste trompetistene jeg vet om og en veldig stilig type. Han er en av de som aldri svarer på mail i bandet og alltid kommer for sent, men bidrar til gjengjeld med masse småtørre vitser og sørger for at lydsjekken blir akkurat så lite effektiv som en jazzlydsjekk med stort ensemble skal være… hehe.

Håkon Mjåset Johansen: Er en av de mest elegante og mest dynamiske trommisene som finnes syns jeg. Er utrolig lett å spille sammen med! Har fotfulgt og nærmest stalket han på jazzklubber og festivaler siden 90-tallet, så gleden var stor da han sa ja til å bli med i dette bandet!

Hanna Paulsberg: Hun ga meg beskjed om at jeg måtte jobbe med medium swingen min for en del år siden, så måtte vente litt til skuffelsen hadde lagt seg og jeg hadde øvd litt på det før jeg tok motet til meg og spurte om vi skulle spille sammen igjen. Hehe. Nydelig musiker med varm og egen tone i saxen som virkelig kommer til sin rett på melodien på «Teppen Dance». Makan til frekk frasering skal du lete lenge etter.

Hans Hulbækmo: Nature Boy! Urkraft! Mannen er musikk! Vannvittig groovy, oppfinnsom og dynamisk og musikalsk! Svarer kun på mail annenhver fredag…

Ingebrigt Håker Flaten: Legenden fra Oppdal. Stilskaper og superhyggelig type. Alle sin helt! Han bidrar med et enormt beat og en åpenhet og fleksibilitet som jeg ikke visste fantes.

Kjetil Møster: Alle digger Kjetil. Jeg også. Enormt trøkk og god karma! I tillegg til å være en fantastisk saxofonist, er han også svinbra på perk. Er også med i bandet som turnéleder for å passe på at Goran og Ole Morten kommer til tida.

Maciej Obara: I tillegg til André kanskje det snilleste og rauseste mennesket som går rundt på denne planeten. Han spiller annerledes enn de andre fra Skandinavia, som heller ikke spiller likt hverandre, og når det først er syv saxer i et band, så er det kult at alle har hver sine styrker. Maciej er en løs kanon på dekk, med både lyriske og eksplosive kvaliteter.

Mette Rasmussen: Var det noen som sa bra energi og rått trøkk!! Mette blåser meg bokstavelig talt av banen! Hun er helt rå og passer perfekt inn sammen med Maciej på altsax.

Ole Morten Vågan: Finnes det én ting denne mannen ikke fikser? Alt er lett for Ole Morten. Han tar alt jeg kommer med på øret på tre sekunder, og er irriterende musikalsk. Elsker å spille med han og sammen med Håkon, Ingo, Hans, Petter og meg er det blitt en kjøkkenavdeling som jeg personlig gir tre Michelin stjerner. Minus for at han alltid kommer for sent 🙂

Per ‘Texas’ Johansson: En av mine største helter. Umiskjennelig tone og går aldri tom for idéer. Spiller alle treblåsinstrumenter som finnes, og hyggeligere type skal du lete lenge etter. Plata hans «Alla mina kompisar» er en av mine all time favorites!

Petter Eldh: som nevnt tidligere. Helt fantastisk. Han er inspirasjonen til låta «Teppen Dance» og topper seg selv hva gjelder lengde på bassintro på plata:) Har også en lovende pandeiro-karriere på gang.

Thomas Johansson: Min beste venn. Selvskreven medlem i bandet og også en av mine favoritt trompetister. Har et trøkk uten like og har null problem med å trenge igjennom trippel komp! Har for øvrig holdt ut med meg og mitt siden vi var 7 år gamle. Takk for det!

Kan et par av musikerne si noe om hva som kjennetegner Gard Nilssen som musiker og om hans rolle i disse to bandene?

André Roligheten:

Gard er et unikum! Ved siden av å være en av verdens beste trommeslagere, har han en helt egen evne til å skape en positiv, energisk og kreativ stemning som smitter 100 ganger raskere enn covid-19. Han er musikalsk veldig åpen og nysgjerrig som gjør at alt han tar i blir til kreativt gull. Med intenst lyttende store ører besitter han også en av de super-egenskapene alle musikere drømmer om å ha, nemlig å spille de rundt seg bedre. Det er et stort privilegium å få jobbe tett med Gard i Acoustic Unity, Supersonic Orchestra og flere andre prosjekter.

Eirik Hegdal:

Gard er like raus, tenkende, utfordrende og lyttende både som medmenneske og som musiker. Han er et sosialt geni. Naturlig oppriktig, nysgjerrig og engasjerende. Jeg setter pris på hans evne til å irritere. 🙂
Han får ting til å skje! Mens mange av oss bare har et tegnebrett, så kan Gard iverksette. Supersonic Orchestra er et åpenbart eksempel på dette. Som orkesterleder kan han, i ordenes aller beste forstand, omtales som konkret, tillitsfull og ydmyk, og i tillegg kan du bare lese denne teksten fra toppen igjen. :II

Thomas Johansson:

Som musiker i Supersonic så er han en motor, drivkraft og energiskaper! Hans drivende og eksplosive trommespill pusher musikken fremover, i tillegg til at han er lyttende og interagerende med solistene! Selv om han har siste ordet så opplever jeg han som en inkluderende og fleksibel bandleder som evner å se musikerne og deres behov, og med så mange folk på scenen blir det veldig mange behov🤣🤣🤣

«Bøtteknott», «Elastic Circle» og «Jack» gjøres av begge . Hva er forskjellen på de ulike versjonene og hvorfor  valgte dere å gjøre de  «om igjen»?

Det var litt tilfeldig i grunn. «Bøtteknott» er på en måte hiten, og den hadde jeg lyst til å ha med fra starten av, og idet vi drev og skrev dette bestillingsverket så spilte vi inn ny plate med Acoustic Unity samtidig, og da fant jeg frem «Elastic Circle» som er en gammel snutt som jeg egentlig skrev til Lord Kelvin, men som ikke ble brukt. Den passet inn som outro på «Bøtteknott» og da André kom opp med en fantastisk B-del på den for flere blåsere så var det ingen vei tilbake. «Jack» har kun vært med på en livebox tidligere og var sterkt ønsket om å gjøre i storformat fra Petter. Syns at vi fant en fin plass til de i storformen. På bestillingsverket i Molde så var det tre låter til som ikke ble med på plata. Når jeg hører DET i sammenheng i konsertform så gir det enda mer mening i grunn.

Dere har også valgt å gjøre en versjon av «Bytta bort kua fikk fela igjen»? Fortell om det og forholdet til disse barndomsrimene?

Det er bare et lite vink til Fela Kuti, da jeg syns at den referansen var litt VEL tydelig… I ettertid så har jeg hørt at det lille blåsebrekket som kommer et par-tre ganger inni låta er ufattelig likt en av Miles sine låter fra «Cellar Door Sessions»…flaut…jaja…

Alle er kreditert for å spille perkusjon og i tillegg teller bandet tre trommeslagere! Fortell  om bakgrunnen for og opplevelsen av det massive rytmiske trøkket som dette genererer.

Bakgrunnen for det er simpelthen at jeg ELSKER trommer og perkusjon. Og da jeg var på studietur med Jon Balkes batagraf i Gambia i 2008 hørte vi forskjellige trommeensembler som spilte for danserne der nede. Og det trøkket av 10-12 perkusjonister/mannen i gata som groover i vei som ingen andre i hele verden kan måle seg med, det er noe av det feteste jeg har hørt! Hvis jeg kan få 16 musikere til å stå å hamre løs på noen shakere og kubjeller og diverse tjafs, slik at opplevelsen blir en massesuggererende og kjemperotete, uperfekt, men digg tørketrommel av en groovekalas som kommer mot deg som et japansk ekspresstog, og vil du være med så heng på…: så vil jeg jo selvfølgelig det! Puh…

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om forholdet til og hvordan det gir seg utslag for dine to band Gard Nilssen`s Supersonic Orchestra og Acoustic Unity.

Blåsere: Elsker masse blåsere. Definerer soundet i begge banda!

Bop: Charlie Parker, videregående skole, sitte på taket til Trygve og drikke øl og synge «Donna Lee». Ikke veldig mye bopreferanser i noen av disse banda gitt, men bop er jo überhipt, og dessuten en fantastisk svensk-norsk trommeslager også!

Rytme: Rhythm is everything!

Struktur: Tja, ikke noe jeg innehar mye av generelt i livet. Men viktig med en slags struktur i form av rammer og form i begge band. Noen få spilleregler å forholde seg til slik at leken kan bli fri og gøy og spennende på en måte!

Klimaks: Alle soloene til alle sammen hele tiden!!

Fri improvisasjon: Deilig! Fri impro som metode fremfor sjanger, er noe jeg digger og som jeg har hatt noen av mine største musikalske øyeblikk ved på konserter. Mye impro i begge band! Avgjørende for å holde det friskt og spennende!

Du var Artist in Residence på Moldejazz i 2019. Hvordan var den opplevelsen og hva er viktigheten av slike oppdrag? Hvilken innflytelse har det på en musiker?

-Det var en eneste stor ære å få være Artist in Residence på Moldejazz i 2019. Det gav meg en sjanse til å realisere prosjekter som hadde blitt veldig vanskelig å få til uten den enorme støtten og tilliten som det var fra Moldejazz. Jeg jobbet meg nesten i hjel med det i forkant, men underveis i festivalen var det bare gøy og jeg kunne fokusere på musikken hele veien. Utrolig gøy og noe av det jeg er mest takknemlig og stolt av å ha fått gjøre i livet til nå.

Hvilke plateutgivelser kan vi vente oss i tiden fremover?

Det kommer ny trioplate med Acoustic Unity etter hvert, skriver musikk til både det OG er så vidt i gang med noe mer Supersonic-musikk også. Ole Morten sin nye Trondheim Jazzorkester-plate kommer ut til høsten, tror jeg. Morten Qvenild og jeg har en ny plate på gang sammen med Stian Westerhus og Ståle Storløkken. Det låter helt insane! Gleder meg til å presentere det. Ny Team Hegdal-plate er på vei også. Også har jeg spilt på plata til Øystein Frantzvåg som blir veldig kult!

Hvordan har nedstengingen av samfunnet rammet deg og disse prosjektene? Hva har du brukt tiden til? 

Det var ganske drøyt i starten med avlysninger på avlysninger. Men jeg var utrolig heldig og hadde spilt veldig masse før pandemien kom, og skulle rett ut i pappaperm i 5 måneder, så det var jo veldig flaks. I tillegg til det så har jeg fått spilt en del allikevel, og fått gjennomført et teaterstykke i hele høst som André Roligheten og jeg har skrevet musikken til. Var på en miniturné med Acoustic Unity i oktober, og da var det max 35 publikummere på små klubber i Oslo og Trondheim. Det var ganske kick altså. Folk var jo sulteforet på livemusikk. Personlig er jeg veldig lei nå. Savner å spille og savner å leve et litt mer normalt og ikke minst sosialt liv, så jeg håper vaksinene kommer raskt ut til folk og at det kan åpnes litt mer om ikke så lenge.

Kan du til slutt velge fem låter, ti til sammen, som har gitt inspirasjon til hver av de to prosjektene Acoustic Unity og Supersonic Orchestra og si litt om hvilke kvaliteter du har funnet i disse låtene? Og eventuelt hva du har ønsket å ta med videre til egen spilling eller komponering?

Happy House (Ornette Coleman)

Den catchy melodiføringen og enkle, men geniale låtoppbyggingen tiltaler meg veldig og inspirerer meg til å sette meg bak pianoet.

Mmball (Per Oddvar Johansen)

Verdens fineste ballade av Per Oddvar Johansen. Inspirerer meg alltid til å lage musikk.

Witch Hunt (Wayne Shorter)

er vel en åpenbar referanse og inspirasjon til «Teppen Dance» på Supersonic-plata… Sjekk trommebrekket inn til saxsoloen! Elvin Jones.

Untitled #1 – Vaka (Sigur Rós)

Fantastisk fin låt som inspirerte med sin sårhet og gjennomsiktighet til å skrive «Elastic Circle».

The Bride (Chris McGregor)

Ultrahipt sør-afrikansk-britisk storband som svinger livskiten av deg. Louis Moholo på trommer og masse engelske frijazzere blant blåserne. Da jeg hørte lyden av dette så begynte jeg å høre for meg hvordan Supersonic-soundet kanskje kunne låte.

As We Used to Sing (Sonny Sharrock)

jazzens hippeste og mest catchy hit?? Denne har vi spilt med Bushman’s Revenge i hundre år, og har nok ligget i underbevisstheten når jeg har skrevet «Bøtteknott».

Guinea (Don Cherry)

Fantastisk låt. Gav meg mye inspirasjon da jeg skrev låter til «To Whom Who Buys a Record»-plata til Acoustic Unity. Låta «Masakråke» har elementer av denne, men på en helt annen måte… mye mer masete og urolig!!

Feets from Above (Fredrik Ljungkvist)
Trioinspirasjon for alltid. Han er vår store helt og var med på «live in Europe»-plata vår. Hadde jeg fått komponeringshjernene til Fredrik og Eirik Hegdal og Per Texas Johansson! Da skulle jeg vært lykkelig!

ALT (Eirik Hegdal)
Alt denne mannen tar i blir til gull. Han kan få tre toner til å høres ut som den flotteste symfoni. Vrir og vrenger på toner og rytmer og setter de opp ned, baklengs og på tvers. Utnytter og varierer små detaljer slik at det aldri blir kjedelig men alltid interessant. Hjalp meg litt i innspurten med Supersonic, og kom selvfølgelig med flere gode tips som jeg tok med meg 🙂 HELT!

Expensive Shit (Fela Kuti)

Afrobeat-viben tiltaler meg, og jeg hadde lyst til å prøve å gjenskape noe av essensen av dette i Supersonic, med vel viten om at 16 hvite jazzfolk fra det kalde nord aldri i havet kan få det til på samme måte, og det er heller ikke poenget. Vi gjør det på vår måte. Men det er lov å bli inspirert, og det blir jeg alltid av Fela! Hans Hulbækmo har veldig tøff Tony Allen-feeling btw på siste låta på plata.

 

Gard Nilssen Acoustic Unity – To Whom Who Buys a Record (2019)

 

Gard Nilssen Acoustic Unity – Firehouse (2015)

 

Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra – If You Listen Carefully the Music is Yours (2020)

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog