Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anbefalinger 6. mars 2021

5 plater som har inspirert Kristabel

I fjor slapp Kristabel, eller Christelle Ravneberget som er forfatteren av «Jeg gidder ikke leve uten deg», sitt debutalbum «Into Lo». Albumet ble spilt rett inn, og det har ført til at nerven og trøkket i uttrykket er bevart. Det groover, putrende friksjon lurer under overflaten og de skjelvende gitarene inntar soundet. Les om hvilke 5 plater som har inspirert henne.

Av: Victor Josefsen / Foto: Tord Litleskare (front), Jorun Husdal

Da Kristabel slapp debutlåta «Bring It On» til debutalbumet «Into Lo» i fjor fortalte hun om hvor skremmende hele prosessen med å slippe den hadde vært og hvor mye janteloven preget henne i begynnelsen av prosessen. Å slippe en låt betyr for henne å blottlegge sjelen og sine indre tanker i all offentlighet, men hun var ikke lenger redd, hun var ferdig med det. Med denne låta sa hun: farvel jante!

– Det som tiltrekker meg med musikk er jo den øyeblikkelige spontaniteten, som er helt uforutsigbar. Den kan du ikke måle eller planlegge. Du aner ikke hva som skal skje. Hverken inni musikken, i møtet med musikerne mine og alt som kan skje livet. Vi kan finne på å skifte tempo eller sjanger, jeg synger noe helt annet og det er bare sånt som skjer. Det handler ikke om å ha kontroll, det handler om å slippe kontrollen. Akkurat det samme som du må gjøre når du blir forelska, fortalte hun.

Da Kristabel slapp sitt debutalbum «Into Lo» senere samme år forklarte hun at etter 20 år satt hun igjen med hundrevis av upubliserte låter, og at hun ikke lenger hadde tålmodighet til å vente på at det skulle ramle et band ned i hodet på henne. Hun bestemte seg for å bare begynne et sted, få det ut. Gjøre det selv. Hun valgte ut 12 låter, fikk venner til å stille opp i studio, og alt har løst seg siden.

Le Corbeaus frontfigur Øystein Sandsdalen er med på gitar. Trommis Christian Næss har vært med i haugevis av band. Vi nevner Dunderhonning, moon relay, Beglomeg, Radio 9, Sofi Lofi, Far From Tellus og Je Suis Animal.

– Vi gikk i studio uten at noen kunne låtene, og spilte alt rett inn. Da vi var ferdige den andre dagen og satt og hørte gjennom, viste det seg at trommene feeda for mye på vokalen. Vi hadde én time igjen av studiotiden, så jeg sang all vokalen på nytt, i ett sammenhengende opptak slik man gjorde i gamledager. Hvem er det som gjør det for tiden? Må jo innrømme at jeg synes det er litt skummelt. Ingenting er jo perfekt, og i det øyeblikket man slutter å hige etter perfeksjon, da er man på rett vei, tror jeg, fortalte hun.

Kristabel. Foto: Jorun Husdal

Vi ba Kristabel velge fem favoritter som har inspirert henne. Hun forteller først om hvorfor valgene falt på albumene hun plukket ut.

«Utrolig vanskelig å skulle velge ut fem album av tusenvis, så dette måtte jeg bruke litt tid på, det betyr plutselig noe, når man skal trekke fram fem, slo det meg. For å få noe som helst ut av det, valgte jeg til slutt å trekke fram album som har blitt nevnt under arbeidet med debutplata, som da opplagt nok har hatt og har ganske stor innflytelse da».

 

!!!HERE ARE THE SONICS!!! – THE SONICS (1965)

Denne plata var en av referanseskivene for «Into Lo», det her er bare verdens herligste plate. Primitivt, brutalt, vill, sexy, deilig glarockemusikk med skrik og hyl og masse fuzz. Noen mener Sonics var et av de første punkebanda, det starta jo på tidlig 60-tallet, så det er masse gamle vibber, og jeg elsker gamle vibber. Og hvor mange klarer å fylle en plate med 12 låter hvor samtlige er en nytelse? Det her er for øvrig debutplata til dette nydelige bandet, som er spilt inn på to spor og med en mikk for hele trommesettet, og inneholder noen egne låter og en drøss med klassiske covere.

Av de egne er jo «The Witch», «Psycho» og «Strychnine» brutalt deilige da. Har en våt drøm om å bare covre hele plata en dag. De begynte å spille sammen igjen i 2008 faktisk, og jeg tror at jeg har sett dem også. Haha, TROR! Det er strengt tatt en mulighet for at jeg bare ønsket meg billett så mye at jeg har sett det for meg så mye at jeg har vært der at det føles sånn. Sånn fungerer fantasien min, litt, noen ganger. Mulig Christian var der og fortalte meg om det også, han går på alt som er av konserter, så jeg har vært på mange gjennom ham. Jeg for min del går bare på konserter som er strengt nødvendige, blir for mye folk, for lange dokøer, for mye ølsprut, sånne ting. Men nok om det, plate to…

 

…OFF THE BONE – THE CRAMPS (1983)

Altså. Det her er mojo i lydbølger, så mye deilig attitude og rock i ei lita plate. Jeg leste at det er psychobilly, og det er godt mulig, jeg har bare tenkt på det som rock, men jeg har alltid hørt på gammel musikk så vanskelig for meg å høre forskjell. Men for den som er opptatt av sånt, så er dette da psychobilly. Rockabilly, bare helt psycho, haha. Jeg har elska sånt siden jeg var pitteliten, så det er i blodet å elske det her. Og selv om ting ofte ender opp med å høres helt annerledes ut, så er det samme prinsipp om låtmekking. Litt tekst, litt enkle riff, veldig lite dilldall, rett fram, deilig musikk, og sånn er det. «The Way I Walk», «Domino», «Lonesome Town», «Fever», også «Human Fly», da. Jeeez. Alt det på en plate.

– Så, i motsetning til de første to banda, som har en veldig gjenkjennelig og reindyrka stil, eller uttrykk, kommer det tre som er veldig gode på å gjøre forskjellige ting. Det er noe av det beste jeg vet med musikk: friheten. Til å gjøre hva man vil. Det finnes en haug med «regler», ja, men de er liksom ikke regler heller, retningslinjer? Hvor lenge en låt skal vare, dramaturgien i låta, fra hvordan man skal bygge opp teksten til hvor mange vers eller ikke vers, osv. Nei, det finnes ikke regler, men det er liksom oppskrifter på hvordan man gjør det og ikke gjør det? Jeg har i alle fall fått beskjed om at «du kan ikke ha en låt med åtte vers og ingen refereng», eller «hvor er bridgen», eller «den låta er for lang og kjedelig, du må bygge den opp», osv. Og da blir jeg sånn *viser fuckfinger*.

Nå er det en glimrende anledning til å trekke fram at det er mye enklere å lage musikk enn å skrive bøker! Altså, en låt varer i 3-5 minutter, og de bøkene varer i hva da? 5 timer? Jeg føler hvert fall at det er mye enklere og friere å lage musikk, at litteratur har mange flere regler, bare grammatikk er et problem for meg. Men når man skriver sånne kort rocketekster med bare noen få ord i hver linje rekker man nesten ikke å ha skrivefeil. Og det kan ikke høres, uansett. Nok om det, Jim er Gud, sa Christian da vi var små, og et av albumene som er hørt i hjel er:

 

WAITING FOR THE SUN – THE DOORS (1968)

Det her er helt seriøst lyden av oppveksten min, og jeg elsker at de er så (sjanger)fri, The Doors er sin egen sjanger på en måte. Stemmen til Morrison er sin egen sjanger. Denne plata har alt, en hel verden pakka inn i lite format, og jeg elsker det. Bare elsker det.

 

THE VELVET UNDERGROUND – THE VELVET UNDERGROUND (1969)

Jeg er fortsatt usikker på om jeg skulle sagt «Loaded» her nå, men jeg gikk for denne. Altså, jeg har et minne av at jeg ligger på en benk i København en perfekt vårdag tidlig 2000, og hører på hele denne plata. Det bandet her har vært soundtrack til livet mitt på så mange måter, i så mange år, så den må jo ha inspirert meg på en eller flere måter.

Jeg elsker at Maureen Tucker er en rå dame som bare reiv hele trommekonseptet fra hverandre. Jeg elsker tekstene til Lou Reed, den nedpå, upretensiøse måten å synge på, hvordan musikken ofte hørtes ut som om den er tatt opp på et soverom eller i et skittent fabrikklokale. Lyden omfavner deg som en klem, liksom. Og altså. Hvem har ikke grini til «Pale Blue Eyes» minst en gang i livet? «I’m Set Free» brukte jeg forresten i sluttscenen til «Jeg gidder ikke leve uten deg», 2015.

Det er ikke så mye mer å si, annet enn at The Velvet Underground har gjort livet mitt vakrere, mer levende, og låtene har vært med på de fleste opp- og nedturer!

 

SKETCHES FOR MY SWEETHEART THE DRUNK – JEFF BUCKLEY (1998)

I motsetning til «Grace» som han jo tross alt er mest kjent for, ble denne dobbeltskiva utgitt post mortem, og ingen jeg kjenner snakker om den. Det første som fenget meg var at alle disse låtene er uferdige mikser, noen av dem er demoer. Den tragiske dimensjonen gjorde meg i utgangspunktet nysgjerrig. Også er den veldig mye mer variert enn «Grace», og han har jo en nydelig stemme som funker på både det rolige og det urolige. Ja, apropos det! Jeg liker veldig godt hvordan han har mer røffe, skitne og upolerte ting her, stemmen gjør seg på det også, og tekstene er som egne universer!

Men ja, dette har inspirert meg til dette med røffhet og upolerthet. For jeg spiller jo, som et prinsipp nesten, alltid inn ting på ett take. Jeg er direkte IMOT den greia hvor man sitter i månedsvis og årevis og flikker og flakker på musikken, til den er noe man umulig kan gjenskape med de folka man har. Hvis man nå har en gitarist i bandet da, så kan ikke den stakkaren spille fem gitarer samtidig, det er fysisk umulig. Den greia. Lage musikk som er fysisk mulig å gjenskape i virkeligheten. Og ikke minst: fange øyeblikket. Det er jo hele greia med magien, å fange et øyeblikk i verdenshistorien, på teip. Akkurat den lyden av rommet, menneskene i det, og hva man fikk til på tre til fem sjukt konsentrerte, engasjerte, lidenskapelige minutter. Ekte. Real.

Kristabel. Foto: Jorun Husdal

Kristabels gamle prosjekt When Night Falls We Make Fire med Mr. Bobby Corbeau (Le Corbeau) er festet på albumet «When Night Falls We Make Fire 1». Kristabel fant de originale filene ved en tilfeldighet, de spilte dem inn på Spendless, Lufthavna Mir over en tidsperiode på tre år, og de gjorde det på den gamle måten, alt manuelt, de brukte til og med kassetter, ingenting digitalt. Nå er de mastret og utgitt.

 

Kristabel – When Night Falls We Make Fire 1 (2020)

 

Kristabel – Into Lo (2020)

 

Kristabel lagde en video til hver låt på plata «Into Lo».

Se resten av videoene her.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.