Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 10. mars 2021

Jarle Skavhellen: Varm indiefolk fra Bergen

– Musikalsk varme er vel det alle streber etter. Vi pratet en del om det i studio, hvordan mange tror at varme kommer fra mixing. Men varmen begynner først med hvordan man spiller instrumentet sitt. Det må være til stede i alle ledd fra start til mastering, forklarer Jarle Skavhellen, som er aktuell med albumet «Beech Street» på Nettwerk Music Group.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Andris S. Visdal

«Beech Street» byr på skånsom, behagelig melankolsk folk. Låtene er stillferdige, oftest akustiske og karakteriseres av en varm menneskelig tilstedeværelse som smitter over til lytteren. Tidløs er et adjektiv mange skribenter har valgt om de poengterte og høstlige låtene i skjæringspunktet mellom folk og americana, med god grunn. Det er selve låta og melodilinjene som står i sentrum på de nedstrippede sangene til bergenseren, og om man ikke visste at de kom nå kunne det vært vanskelig å angi nøyaktig tidspunkt for når de ble gitt ut.

Her kan du lese om en artist som gikk lei av å lete etter nye vokalister og medlemmer til bandet og i stedet med stor suksess tok saken i egne hender etter først å ha plaget eller gledet (stryk det som ikke passer) medtrafikanter med sin skriking i budbiljobben sin. Du kan også finne ut hvordan røverhistorier på den lokale baren blir til fin singer/songwriter musikk og om to inspirerte uker i Portland, Oregon før Covid-19.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg har vært veldig opptatt av musikk helt siden jeg var ganske liten. Jeg startet med å spille inn mixtapes på kassett fra radioen, så var det et par år med hiphop og breakdance, før en kompis inviterte meg bort for å høre på den nye Offspring-platen, «Americana». Da var det gjort. Artig at tittelen på den platen endte opp med å bli sjangeren min 20 år senere. Min far hadde også en stor vinylsamling og introduserte meg for artister som Jimi Hendrix, Ry Cooder, og spesielt The Rolling Stones. Samtidig hadde min onkel en rimelig respektabel gitarsamling, så det var han og min fetter som inspirerte meg til å begynne å spille selv.

Når begynte du selv å spille og hva var det som fascinerte med denne måten å uttrykke seg på?

Jeg fikk min første gitar da jeg var rundt 12 år. Det var nok mye rock’n’roll-mytene som fascinerte meg. Her var min onkel igjen ganske sentral. Alle røverhistoriene han fortalte om hans tid som ung musiker var, og er fortsatt veldig inspirerende.

Hva var det som gjorde at det ble vokal, gitar og piano som ble dine instrumenter?

Gitaren var selvsagt. Det var liksom aldri noe spørsmål. Jeg begynte å synge ganske sent. Tipper jeg var tidlig i 20-årene da jeg gikk lei av å alltid finne nye vokalister til prosjektene mine. På den tiden fikk jeg meg jobb som budbilsjåfør, så jeg brukte hele arbeidsdagen til å synge med til plater og radio. Da spilte jeg i et thrash/death-metal band, så det var gjerne mer skriking enn faktisk synging, til skrekk for andre bilister som var så uheldig å stå i kø ved siden av meg.

Piano kan jeg fortsatt ikke spille. Pianolåten på albumet («Anyway/Anyhow») ble til når jeg ble invitert til å spille konsert i Barcelona. De hadde et nydelig flygel i lokalet, og lurte på om jeg kunne ta en trall på det. Uten å tenke meg så mye om sa jeg “selvsagt!”. Jeg har ikke piano selv, så jeg øvde på flygelet på Flesland mens jeg ventet på flyet, og på en eller annen merkelig måte gikk det bra.

Hvordan fant du din sangstemme og stil?

Her er nok hemmeligheten å ikke ha noen som helst formel sangopplæring, blandet med litt uvanlige artister som inspirasjon.

Hvordan er ditt forhold til den akustiske gitaren spesielt?

Det var nok Eric Clapton sitt «Unplugged»-album som fikk meg til å kjøpe akustisk gitar. Jeg var helt besatt av den platen, og satt og spilte med hver eneste låt hver dag i ganske lang tid. Det måtte selvsagt bli en Martin-gitar da, så der røk konfirmasjonspengene.

Har du en favoritt gitar, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor? Hvor opptatt er du av sånne tekniske ting?

Jeg spiller fortsatt på den Martin-gitaren jeg kjøpte som 16-åring. Den blir bare bedre med årene og jeg har fortsatt ikke funnet en gitar som kan måle seg. Det er alltid gøy med tekniske ting, men jeg har aldri vært så opptatt av forsterkere og pedaler og sånt. Jeg stiller stort sett på scenen med kun en tuner. I studio er det helt annen sak. Favorittmikrofon til stemme og gitar… blir mye Neumann der altså. U87, U67, KM184. Har også en Shure 520 DX munnspillmic som er veldig gøy å bruke på for eksempel bakgrunnsvokaler.

Har du hatt noen forbilder eller mentorer langs veien som har vært viktige for din utvikling som musiker?

Jeg gikk i lære hos den bergenske gitarguden Mads Eriksen i noen år. Det var han som virkelig lærte meg å spille ordentlig. Han var enormt viktig for den tekniske utviklingen, men han var også den som viste meg hvor mye man faktisk kan gjøre med kun en akustisk gitar.

Hva var det som gjorde at du valgt å bli singer/songwriter eller soloartist i stedet for for å spille i band?

Jeg orket rett og slett ikke å spille i band mer. Det ble for vanskelig å holde alle like motivert som meg, så da fant jeg ut at jeg måtte bare gjøre det alene. Dette skjedde samtidig som jeg gjenoppdaget den akustiske gitaren etter å spilt mest elektrisk en del år, så da var singer/songwriter den naturlige veien å gå.

Hva vil du si er den viktigste forskjellen på Jarle Skavhellen nå i 2021 og artisten som debuterte med låten «The Ghost in Your Smile» i 2016 og så ga ut albumet med samme navn i 2018?

Jarle Skavhellen versjon 2021 har fått tid til å summe seg etter at det eksploderte rundt «The Ghost in Your Smile». Når den kom ut i 2016 gikk det fra null til hundre over natten, mens jeg fortsatt prøvde å finne ut av stilen og bransjen og alt rundt, så selve innspillingen fikk jeg aldri noe særlig tid til å tenke over før lenge etter den kom ut. Med «Beech Street» har jeg fått tid til å gjøre en litt mer gjennomtenkt plate.

Fortell om den musikalske styrken til musikerne du har valgt å ta med deg i studio på albumet og hvorfor du valgte å ta dem med.

Eli Moore
Kjempehyggelig fyr fra Seattle. Har et band som heter Lake. Spiller Höfner-bass med fantastisk groove, og har en helt egen evne på gitar til å piffe opp lydbildet i enhver låt uten å ta for mye plass.

Justin R. Chase
Jazzpianist og synth-fantast. Teoretisk veldig sterk. Hadde Mellotron som hovedinstrument under innspillingen, og er ansvarlig for den herlige flytende vibben som ligger under de fleste låtene på platen.

Tucker Martine
Stjerneprodusent, og en særdeles habil trommis.

Cole Halvorsen
Halvorsen hadde sin første uke som praktikant i Flora, studioet til Tucker. Han gjorde litt av alt, og passet på at Palo Santo-røkelsen alltid var tent i kontrollrommet.

Her var det Tucker som styrte showet, og det er jeg veldig glad for at han gjorde. En særdeles hyggelig og talentfull gjeng.

Eli Moore har også bidratt som medlåtskriver på «Northern Lights». Hvordan var det samarbeidet?

Eli har alltid gode ideer. Her skrev han outroen på låten. Et lite vink til låten «Kiss Me» fra Sixpence Non the Richer for de som husker den.

På tittelkuttet «Beech Street» fikk dere to også låtskriverhjelp fra Tucker Martine og Justin R.Chase. Hvordan foregikk dette samarbeidet? Ble disse låtene skrevet frem i studio?

Tittelsporet er rett og slett en spontan jam. Heldigvis var Halvorsen i kontrollrommet og trykket record.

Den kjente sangerinnen Laura Veirs lånte deg banjoen sin til innspillingen. Fortell om forholdet dere imellom og hvordan du ble kjente med henne.

Tucker og Laura var gift på den tiden. Jeg fikk dessverre bare så vidt hilst på henne én gang, men heldigvis fikk jeg låne banjoen hennes til innspillingen. Den er spesielt fremtredende på «Montana» og «Just Not Ready to Let Go».

Hvorfor valget av albumtittelen «Beech Street»?

Beech Street var baren på andre siden av gaten fra studio hvor vi slappet av med øl og chili verde etter lange dager i studio. Dessverre måtte de stenge dørene på grunn av pandemien. Men tittelen er mest et nikk til musikerne som var med på platen.

«Beech Street» er produsert av nevnte Tucker Martine (First Aid Kit, William Tyler, The Jayhawks, My Morning Jacket, Sufjan Stevens, M. Ward, Tift Merritt, Mudhoney, The Decemberists, Beth Orton, Modest Mouse, Jesse Sykes & the Sweet Hereafter).

Hvorfor valgte du han, hvordan er hans karakter som produsent og hvordan har han vært å jobbe med?

Haha, ja han har litt av en CV. Det eneste jeg visste om Tucker da jeg sendte demoene mine var at han hadde produsert og mixet «Evening Machines» av Gregory Alan Isakov. Et album hvor jeg hengte meg veldig opp i lydbildet. Det var en helt særegen varme i den platen. Så fant jeg ut senere at han også hadde jobbet med alle disse andre fantastiske artistene som jeg har hørt på i årevis. Jeg var litt starstruck første dagen i studio, men Tucker er en veldig behagelig og laidback fyr. Jeg lærte enormt mye av han de 2 ukene vi jobbet sammen.

Fortell om studioet hans Flora Recording & Playback og Portland. Hvordan påvirket selve rommet, atmosfæren der og Portland det vi hører på «Beech Street»?

Det er litt av en historie som hører til Flora. Før Tucker tok over var det hovedkvarteret til en notorisk MC-gjeng. Det ryktes at de hadde en alligator i det som nå er klangrommet i kjelleren i studioet. Uken før jeg dro hadde det også vært innbrudd der. En hel haug med utstyr var blitt stjålet. Heldigvis ble Tucker oppringt av en pantelåner et par stater unna som hadde blitt mistenksom når noen prøvde å selge han alt dette high-end studio-utstyret. Så det meste av gitarer og mikrofoner hadde funnet veien tilbake til Flora før jeg landet i Portland.

Det hjalp nok veldig både på konsentrasjonen og inspirasjonen å dra helt alene til andre siden av verden og bare ha full fokus på innspillingen i 2 uker. Det er absolutt en helt egen atmosfære både i Flora og i Portland generelt, uten at jeg helt har klart å sette ord på det enda. Det kommer gjerne en låt eller to om det på neste plate.

I forkant av dette albumet ga du ut EP’en «Northern Lights» i 2020. Hvorfor valgte du å splitte disse sangene ut for seg selv før de nå også er med på den nye fullengderen?

Det henger nok mye sammen med hvordan Spotify-algoritmene fungerer om dagen, men jeg synes det er ganske kjekt at man kan gi ut så mange singler og EP’er for tiden. Da er det flere låter som får en oppmerksomhet de ikke ville fått med den gamle modellen.

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om forholdet ditt til og om hva de kan fortelle om «Beech street».

Americana
Jeg har aldri hatt et bevisst forhold til americana, men en del av den ubevisste inspirasjonen har helt klart sneket seg inn i lydbildet på «Beech Street».

Folk 
Det er nok sjangeren jeg identifiserer meg mest med.

Akustisk musikk
Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for akustisk musikk. Til og med de årene hvor jeg for det meste spilte beinhard metall, så var det få ting som fenget mer enn når for eksempel Zakk Wylde plutselig slo til med en akustisk låt midt i et Black Label Society-sett. Tips: Sjekk ut «Spoke in The Wheel».

Musikalsk varme
Det er vel det alle streber etter. Vi pratet en del om det i studio, hvordan mange tror at varme kommer fra mixing. Men varmen begynner først med hvordan man spiller instrumentet sitt. Det må være til stede i alle ledd fra start til mastering.

J.J. Cale
«Cocaine»! Jeg hadde veldig kick på lydbildet hans på «After Midnight» i tiden før jeg dro til Portland.

Ry Cooder
Jeg har hørt mye på Ry Cooder helt siden jeg var veldig ung. Den første låten som virkelig fanget oppmerksomheten min var temalåten fra «Paris, Texas».

Harry Nilsson
Hvem?

Gregory Alan Isakov
Mr. Isakov var grunnen til at jeg tok kontakt med Tucker. På turné med Villagers i 2018 ble «Evening Machines» på en måte soundtracket til turen. Jeg hørte på den platen på hver eneste fly- og togtur. Lydbildet der var noe jeg følte jeg aldri hadde hørt før.

Amerikansk innland (Winnebago, Montana, etc.)
«Winnebago» er faktisk inspirert av en stamgjest på puben jeg jobbet på før jeg ble signert. Han hadde et smått romantisert forhold til en prostituert som hadde kontoret sitt i en bobil. Montana er en av få stater jeg ikke har vært i ennå i USA. Nå for tiden er amerikaturer mindre og mindre fristende, men det hadde vært kjekt å få muligheten til å spille i Montana en dag.

True Crime / Kriminalromaner
Leser lite kriminalromaner, men holder faktisk på med en nå. «Ett blod» av Atle Nielsen. Jeg har alltid tenkt at en del av historiene fra Krokeide, der min far og bestefar vokste opp hadde gjort seg som kriminalromaner, så jeg følte jeg måtte ta litt ansvar der. Det er altså «20 Fathoms Deep» som har hentet inspirasjon derfra.

Villagers
Hyggelig gjeng. Jeg var med som oppvarmingsartist på europaturnéen deres i slutten av 2018.

Teitur
Var support for Teitur på en liten europaturné for et par år siden. Har en veldig interessant tilnærming til låtskriving. Han var nybakt far da vi reiste sammen, så han var naturlig nok mest interessert i endelig få seg litt søvn på den turen.

Melankoli
Det blir fort en del melankoli i musikken når man bor et så regnfullt sted som Bergen. Tror det er en essensiell del av bergensk musikk og kunst.

Patos
Nå må jeg finne frem ordboken her…

Debutalbumet ditt ble kåret til drets debut av Dagbladet i 2018 og du fikk også Bergenfeststipendet i 2019. Hva betyr sånne ting for deg som artist?

Det er jo veldig kjekt. Årets debut er en fin utmerkelse. Bergenfeststipendet bidro til at jeg fikk trykket opp vinyler til «Beech Street». Og så er det veldig kjekt med anerkjennelse fra den gjengen generelt.

Din musikk har også nådd ut langt utenfor landets grenser mye takket være inkludering på flere viktige spillelister. Hvilket forhold har du selv til Spotify-algoritmer og hva med fysisk format?

Spotify sine algoritmer er et lite mysterium for meg. Heldigvis har jeg et godt team som kan mer enn meg, og vi har hatt et veldig godt forhold til Spotify helt siden førstesingelen tok av. Vinyl har jeg hatt lyst på helt siden jeg begynte å skrive egne låter, så det var et stort øyeblikk når «Beech Street»-vinylen kom i posten.

Hvordan konsumerer du selv din musikk?

Det blir stort sett Spotify her altså. Jeg hører mest på musikk når jeg gjør kontorarbeid eller er ute og reiser. Blir jo lite reising nå for tiden, men rekker å høre et par låter på bussen til og fra studio.

Fortell om forholdet til plateselskapet ditt, Nettwerk.

Nettwerk var det naturlige valget når jeg skulle velge label. De har lang erfaring med folk og indie og er veldig lett å samarbeide med. Jeg får lage den musikken jeg vil uten noe innblanding i det kreative.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og covid-19-tiltakene?

Vi har måttet avlyse en turné eller to, og releasekonsert for «Beech Street» må fortsatt utsettes, så det har gått kraftig ut over livespillingen. Men jeg har klart å holde meg aktiv på andre fronter. Har tilbragt mye tid i studio her i Bergen, og lært mye om mixing og produksjon, samtidig som jeg har fått mye tid til å utvikle ideer til neste plate.

Kan du til slutt velge fem låter som har påvirket deg som sanger, fem som musiker og fem som komponist og  si noe om hvilke kvaliteter du har blitt bevisst eller har sett i disse låtene.

5 låter som har påvirket meg som sanger:

Bombay Bicycle Club – Dust on the Ground

Ben Howard – Oats in the Water

Bob Dylan – Don’t Think Twice, It’s All Right

Tom Waits – (Looking For) The Heart of Saturday Night

Daniel Romano – I Had to Hide Your Poem In a Song

 

5 låter som har påvirket meg som musiker:

Jimi Hendrix – The Wind Cries Mary

Dr. Dog – Where’d All the Time Go?

Babyshambles – Carry on Up the Morning

Fruit Bats – Tangie and Ray

Iron & Wine – Boy With a Coin

 

5 låter som har påvirket meg som komponist:

Tom Waits – Tom Traubert’s Blues

Kings of Leon – Red Morning Light

Gregory Alan Isakov – San Luis

Benjamin Gibbard – Lily

Bob Dylan – With God on Our Side

 

Dette er låter som hvor jeg har hørt noe som har gjort at jeg føler at jeg har knekt en eller annen musikalsk kode. Som har gitt meg en større forståelse for sjangeren og musikk generelt.
Jimi Hendrix er nok den artisten som startet min forkjærlighet for uperfekt musikk, som heller handler om låtskriving og formidlingsevne snarere enn å spille feilfritt. Babyshambles gjorde at jeg gjenoppdaget denne måten å spille på i senere tid. Det er få band som spiller mer “shabby” enn de, men det funker så bra likevel.
Bob Dylan fikk meg til å innse at man kan synge med den stemmen man har, haha, og Tom Waits er et kapittel for seg selv når det gjelder tekst og inspirasjon.

 

Jarle Skavhellen – Beech Street (2021)

 

Jarle Skavhellen – The Ghost in Your Smile (2018)

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.