Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 15. mars 2021

Oskar Nordbø: Sårbar Indiefolk om synd og gjenfødelse

– Platetittelen kommer fra låten «The Flood» på albumet, en sang jeg skrev om det å føle at livet mitt ble oversvømt av kaos likt floden i historien om Noahs ark, som følge av en rekke egne feilsteg eller synder om du vil. Samtidig er også floden et bilde på dåp, og gjenfødelse ut av kaos. Disse to sidene utgjør til sammen selve kjernen i albumet., forklarer artisten Oskar Nordbø om sitt aktuelle album på Toothfairy.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

«The Flood» er en stemningsfull, stillferdig plate i indiefolklandskapet. Det er svært melodisk, melankolsk og sårbart. Det fortelles en kontinuerlig historie om sjelelig død og gjenfødelse med utstrakt bruk av bibelske metaforer, men med et personlig og nært uttrykk. Her kan du bli litt kjent med artisten Oskar Nordbø og hans forhold til kosmisk symbolisme, utforskning av eget stemmepotensial og uttrykk,og hvordan han har latt seg inspirere av Bob Dylan, Bon Iver ,Phoebe Bridgers, Blake Mills ,Karl Ove Knausgård og Kolbein Falkeid.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg har vokst opp i et hjem hvor min far blant annet er artist og musiker og hvor min mor var aktiv i kor, så det har vært en veldig stor del av livet mitt helt siden jeg var liten. Vi hørte på mye forskjellig musikk på bilturer, og jeg fikk også i oppdrag å «rippe» hele min fars platesamling å legge det inn på iTunes, og ble introdusert til mye god musikk gjennom det. Det som står igjen, som jeg husker best, var artister som blant annet Bob Dylan, Van Morrison og Creedence Clearwater Revival. I tillegg var det noen bluegrass-plater som vi spilte på repeat som jeg elsket, men som jeg ikke har navnet på nå. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det var som gjorde at jeg ble så opptatt av musikk, men øyeblikk som når for eksempel banjoen i sangen «Austraila» av The Shins kommer inn, opplevdes som magi, og det var nok slike musikalske opplevelser som traff meg voldsomt og litt dypere enn hos andre.

Når begynte du selv å synge og spille og hva fenget med denne måten å uttrykke seg på?

Jeg har helt fra begynnelsen av barneskolen sunget, underholdt og opptrådt, og lagde også rap i en rappegruppe med blant annet Joakim Haukaas (som vant Melodi Grand Prix Junior med låten «Sinnsykt gal forelsket»). Jeg begynte å spille gitar på slutten av barneskolen, og skrev vel min første «gitarlåt» en gang i 8ende klasse på ungdomsskolen.

Hvilken musikalsk skolering har du og hva har den gitt deg som musiker og låtskriver?

I utgangspunktet var min far, ettersom han var godt kjent med det, veldig skeptisk til musikkmiljøet, og ville ikke at noen av sine sønner skulle bli musikere eller artister, så han nektet meg å ta gitartimer. Han ville helst at jeg skulle drive på med sport. Men etter hvert fikk jeg noen gitartimer i kirken jeg gikk i, og fikk også utfolde meg i lovsangsteam der, med ledere som hjalp oss med samspill og lignende. Men samtidig har et av mine store forbilder har vært Bob Dylan, og det var noe med han som gjorde at for mye musikalsk utdannelsen på en måte føltes feil. Så det var egentlig ikke før på folkehøgskole at jeg lærte mer om teori, øvde konkret på å spille gitar og sånn. Senere har jeg tatt et år på NLA (Staffeldts) på låtskriving. Alt av musikalsk utdannelse har vært med å avkode den magien jeg for eksempel følte når jeg som tidligere nevnt hørte denne banjo-linjen som var så fortryllende.

Har du hatt noen mentorer eller forbilder langs veien? Hva har du lært av disse?

Jeg har hatt mange, vanskelig å svare på, sier jeg en føles det som at jeg utelater en annen, så det får jeg svare på en annen gang.

Hvordan har du funnet ditt vokale uttrykk?

Jeg er nok enda på let for å være ærlig, prøver hele tiden å finne måter å bruke stemmen på som er uttrykksfull og som kanskje overrasker meg selv litt. Det er en av måtene jeg skriver på; prøver å skrive melodier og linjer som «unlocker» en del av stemmen som man ikke hadde tatt i bruk før.

Hvor henter du tekstlig inspirasjon?

Bibelen, populærkultur, filmer, og forfattere og låtskrivere som hjelper meg å få øye på at livet i seg selv er litteratur (tilgi meg om det høres litt pretensiøst ut). Og de som klarer å løfte dette frem på en troverdig måte. Knausgård er en sånn forfatter, og Lars Winnerbäck med sitt tekstunivers gjør dette på en mesterlig måte. Tekstlige og poetiske akrobater som f.eks. Kolbein Falkeid er også stadig en inspirasjonskilde. Jeg vil også trekke frem Jonathan Pageau (som har blitt omtalt som Jordan Petersons «Robin»), en ortodoks ikon-gravør som har en inspirerende dyp symbolsk forståelse, og hans bror Mathieu Pageau som har gitt ut boken «The Language of Creation» (undertittel: «Cosmic Symbolism in Genesis»). Disse har nok satt dypere spor i meg enn jeg helt tørr å innrømme.

Hvor går grensen mellom det personlige og det private?

Godt spørsmål, det lurer jeg også på 😉

Hvor viktig er dette med tekstlig ærlighet eller at tekstene skal fremstå som troverdig og hva gjør du for å oppnå dette?

Helst prøver jeg å skrive inspirert, så slipper jeg å tenke så mye på det.

Fortell om den musikalske styrken og rollen til musikerne som du har med deg.

Runar Netland, trommer og backing vokal
Runar er som et fyrverkeri å se på når han spiller trommer; derfor jeg ville ha han med i utgangspunktet. Han har en driv/fremdrift jeg liker veldig godt (noen man blant annet kan høre på låten «Castles in the Quicksand» på plata), og så er han veldig allsidig, synger og spiller andre instrument.

Martin Ulltang, backing vokal
Martin er i utgangspunktet bassist, men endte opp med å «bare» synge på plata, da Even Ormestad også er bassist. Men han spiller bass live, og er da en veldig stødig og melodiøs bassist og generelt dypt musikalsk. Han er også en dyktig vokalist.

David Wallumrød, keyboard
Er en legende som har en musikalsk følsomhet, og melodiøsitet som jeg ikke har hørt fra så mange andre. Soloen på sangen «Lord oh Lord» syns jeg demonstrere det godt. Jeg har ikke med David live, men det var en fryd å ha han med i studio på platen.

Espen Tappel, elektrisk gitar og pedal steel
Espen har også en melodiøsitet jeg liker veldig godt, og linjer som setter seg. På denne platen bidro han mye til det atmosfæriske laget i veldig mange sanger, spesielt med lap-steel gitar og diverse slide-ting.

Even Ormestad, bass og programmering
Jeg har forholdt meg til Even som produsent i denne prosessen og har rett og slett ikke reflektert så mye over han som musiker, men når jeg nå tenker på det, er han en veldig stødig bassist, han vet hvor mye han skal spille, og hvor han skal gi rom. Han har en oversikt i og med at han er produsent, som gjør han veldig musikalsk.

Kan noen av musikerne fortelle hva som kjennetegner deg som låtskriver og musiker og hva som gjorde at de hadde lyst til å spille med deg.

Runar:

Eg hadde lenge vist kven Oskar var via hans forrige bandprosjekt, og når eg høyrte at han hadde gått solo fekk eg veldig lyst å spele med han. Etter litt masing og prøving vart eg omsider godkjent, og no har me spelt saman i to-tre år, samt at han har blitt ein av mine beste vener. Oskar er som låtskriver og musiker veldig nysgjerrig og utforskende, kreativ, sta, inderlig, gjennomtenkt, i det heile ein veldig dyktig gitarist, produsent, sanger og artist.

Du har også med noen gjester på platen. Fortell om dem og hva de har tilført til «The Flood»
.

Peter Olsen, perkusjon på «Norwegian Summer»
Peter Olsen bodde jeg med når jeg jobbet med demoene på platen. En dag stakk han hodet inn døra når jeg jobbet med «Norwegian Summer», så jeg spurte like godt om han ville prøve å legge jembe og andre perkussive elementer på låten, bare for å høre. Vi brukte denne demoen som et reisverk når vi spilte inn låten på ny hos Even og brukte da disse elementene på den endelige versjonen. Jeg liker egentlig godt den litt uformelle måten å jobbe på; bare få en kompis til å stikke innom å legge på noe, bare for moro skyld, og så blir det kanskje med i den endelige versjonen.

Lars Christian Grødem-Olsen, backing vokal på «The Flood»
«The Flood» var en låt jeg begynte å spille inn hos Lars Christian, da var den mer elektronisk, men på albumet ønsket jeg generelt å gjøre ting mest mulig akustisk, så vi endte opp med å spille inn det meste på ny. Det som var igjen var noen korlinjer på versene, som Lars hadde gjort og som vi likte veldig godt og endte opp med å bruke.

Hvorfor valget av albumtittelen «The Flood» og hva vil du uttrykke med den?

Den kommer fra låten «The Flood» på albumet, en sang jeg skrev om det å føle at livet mitt ble oversvømt av kaos likt floden i historien om Noahs ark, som følge av en rekke egne feilsteg eller synder om du vil. Samtidig er også floden et bilde på dåp, og gjenfødelse ut av kaos. Disse to sidene utgjør til sammen selve kjernen i albumet.

Albumet er produsert av Even Ormestad. Hva kjennetegner ham som produsent?

En av  platene  i norsk kontekst som virkelig gjorde at jeg ville satse på musikk var Alaska sin første plate (Jonas Alaska: «Jonas Alaska». Jansen Plateproduksjon 2011), som var produsert av blant annet Even. Daniel Kvammen sin første plate er også veldig kul, så det handlet om å benytte seg av noen som hadde vært med å produsere musikk jeg likte veldig godt. Det som også er kult med Even er at han i motsetning til mange andre produsenter gir artisten rom til å være primus motor når det kommer til den kreative biten, ihvertfall opplevde jeg det slik. Andre produsenter, når de fungerer som både tekniker, musiker og produsent, har en tendens til å forme soundet mer mot sitt eget. Dette gjør at jeg kan havne på bakbeina. Det er ikke noe galt i det, og jeg kan godt jobbe på den måten også, men det var kult å gjøre ting litt mer på gamlemåten.

Fortell om studioene hvor platen har vært innspilt og hvilket preg  lokalene og atmosfæren der har satt på lydbildet på plata.

Albatross Recorders
Albatross er studio til Even, der så å si alt er spilt inn, med unntak av noen få elementer som vi tok med videre fra demoene, som jeg spilte inn i mitt hjemmestudio «Dead Bird Rec.». Even holdt på å flytte fra Bislett til Løkka i midten av albumprosessen, så Albatross er med i denne sammenhengen med andre ord et studio på to forskjellige steder. Jeg er rett og slett ikke så var på hvordan atmosfæren i studioene har påvirket lydbildet på platen.

Dead Bird Recordings
Dette er «emo-navnet» til mitt eget lille hjemmestudio, aka soverommet mitt, som prydes av ortodokse ikoner, to enkle monitorer og en mac pluss noen andre små nødvendigheter.

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om ditt forhold til og hvordan det har påvirket din musikk.

Folk: Dette er nok min yndlingssjanger; stemningen, den akustiske instrumentering, harmonikken og tekstene. Jeg vender alltid tilbake til den.

Americana: Sjangeren jeg ikke helt visste hva var før for 2-3 år siden. Jeg bruker det begrepet av og til, men kun for å gjøre meg forstått, jeg er egentlig mer fortrolig med folk/country-begrepene.

Skånsomt/mykt lydbilde: Kanskje noe med Sufjan Stevens, og en litt sart tilnærming til musikk.

Bon Iver: Den mest innflytelsesrike musikeren innen folk/indie/alternativ pop i min levetid etter min mening. Føler det nesten har oppstått en «boniversk» sjanger i kjølvannet av hans «For Emma, Forever Ago». Jeg hadde spesielt «Re:Stacks» som en klar referanse på låten «The Flood».

The Tallest Man on Earth: Som tidligere nevnt er jeg veldig glad i bluegrass, men mest den mer melankolske varianten, The Tallest Man on Earth syns jeg både har det drivende, ofte veldig upbeat-aktige soundet til bluegrass, kombinert med hjerteskjærende stemninger, og overraskende lystige, men av en eller annen grunn også triste melodier. En perfekt blanding. Det var nok spesielt hans bruk av vreng på vokal som satt størst spor.

Phoebe Bridgers: Sammen med Blake Mills, kanskje min største musikalske oppdagelsen de siste årene. Og en ledetråd for den atmosfæriske delen av albumet

Menneskelig sårbarhet: I en av mine tidligste bioer sto det: «Oskar Nordbø er en artist fra Stavanger, som lever i eksil i Oslo. Han skriver engelske tekster om å føle seg som et rustent tannhjul i en nyåpnet boks med rømme». Så jeg har vel en hang til å skrive om sårbarhet. Og leter etter de øyeblikkene som er triste eller følelsesladde.

Melodisk: Melodi er nummer en for meg, ting som tekst og rytme er viktig, men det er veldig sjelden jeg liker musikk om ikke melodien treffer meg. Har prøvd å lage gode melodier på platen.

Filadelfia-menigheten: Kristendom med litt fart i! Og lokasjonen for mye av erfaringene som platen handler om.

Gud: Virkeligheten vi er til i, og samtidig noe hinsides denne virkeligheten. Litt det samme som når folk sier at de skriver om livet, i mitt hode oversettes det med å skrive om Gud.

Tro: En destillasjon av måten du handler og lever på. Og noe jeg ønsker å inkorporere på en troverdig måte i musikken min.

Melankoli: Avhengighetsskapende.

Nærhet: Viktig, og litt «kringe». Noe jeg kanskje lettest nærmer meg i musikken, og som ellers er litt vanskelig å forholde seg til.

Kjærlighet: Viktig, men av og til dessverre forvekslet med sentimentalitet. Noe jeg kanskje har en hang til å gjøre i musikken min av og til.

Kjærlighetsbrudd: kjipt og også litt «kringe». Føler at platen egentlig ikke handler om et kjærlighetsbrudd, så mye som et sammenbrudd. Dessverre ikke så mye om den romantiske kjærligheten.

Du slappe også singelen «New Year’s Eve» i fjor. Hvorfor valgte du å slippe den som en selvstendig singel utenfor albumet?

En låt jeg skrev første nyttårsdag i det Herrens år 2020, en slags ultimat blåmandag-sang (usikker på hvilken dag det faktisk var). Grunnen til at den ikke kom med, var at albumet var en forholdsvis lineært fortalt historie fra begynnelse til slutt, hvor hver sang fungerte som et slags kapittel, og «New Year’s Eve» passet ikke inn i det. Albumet var også ferdig spilt inn før jeg hadde skrevet den, tror jeg.

Jodie Hunter har tatt fotografiet til albumomslaget og Simen Sørhaug står for omslagsdesign. Fortell om de to, valget å bruke dem, arbeidet de har gjort og hva du ønsker å kommunisere med omslaget.

Bildet dukket opp på Instagram til en kompis, så jeg brukte en del tid på å finne ut hvem som hadde tatt det. Til slutt fant jeg Jodie Hunter fra Australia, hun syntes det var veldig kjekt at jeg ønsket å bruke bildet, så det var kult. Jeg tenkte ikke veldig mye på hvorfor jeg likte bildet så godt, det bare passet, var fint å se på. I ettertid har jeg analysert det litt mer inngående, men syns det kan få snakke for seg selv. Simen går jeg i samme kirke som, jeg ble kjent med han da jeg flyttet inn i det jeg valgte å kalle et «moderne kloster» aka en kommunitet, fikk se noen filmer han hadde gjort og likte det godt, så vi bestemte oss for å prøve å finne måter å jobbe sammen på, først har han tatt bilder for meg, så gjort litt coverarbeid på tidligere singler. Han er veldig dyktig, og kjekk å jobbe med. Kontinuitet var en nøkkel med albumet, så det var digg å ha en person som jobbet med hele det visuelle uttrykket fra begynnelse til slutt, slik at det ble en rød tråd gjennom det hele.

Sammen med Simen Sørhaug har du også laget en kortfilm, som dere beskriver som en meta-musikkvideo til hver låt. Fortell om denne/disse og hva dere ville kommunisere.

Slik jeg ser det, laget vi en liten video til hver låt på albumet, som til sammen utgjorde en slags meta-musikkvideo for hele albumet, disse små videoene kan ses i sammenheng, og forteller slik albumets historie. Utgangspunktet var egentlig å benytte oss av «canvas»-funksjonen i Spotify for å presentere en helhetlig visuell opplevelse til albumet. Musikkvideoen til «The Flood» integrerer alle disse små filmene i en kortfilm for å prøve å utdype spesielt viktige deler av historien, å destillere albumets tema. Videoen handler om å dø, og å bli født på ny.

Hvordan er forholdet til plateselskapet ditt og hva har de betydd for deg?

Plateselskapet Toothfairy har muliggjort hele dette albumet. De er også veldig oppmuntrende på ting jeg har produsert selv, jeg tror det hadde kostet meg mye mer om jeg ikke hadde hatt den oppmuntringen til å debutere som produsent på egne ting.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Det mest krevende er nok dette «av og på»-opplegget. Man blir kontinuerlig dratt ut av flytsonen. Før en konsert må jeg gjerne «manne» meg opp litt, det krever en del mental energi, så det er litt slitsomt å plutselig utsette ting igjen. Og så lider jeg av det som så fint kalles tiltakstrøtthet.

Kan du til slutt velge fem låter som har påvirket deg som sanger, fem som musiker og fem som låtskriver og si hva du har fått ut av disse låtene?

Jeg har bare skrevet opp engelske referanser, i tillegg er jeg veldig glad i Tønes, Odd Nordstoga, Stein Torleif Bjella og mange flere norske som disse.

Sanger:

Re:stacks – Bon Iver

Michigan – The Milk Carton Kids

San Luis – Gregory Alan Isakov

Empty – Ray LaMontagne

If You Look at the Picture Too Long – Daniel Norgren

I de fleste tilfellene her handler om det om en ærlig, litt rusten og sjelfull tilnærming til sang, som ikke handler om teknikk eller det å prøve å imponere.

 

Låtskriver/produksjon:

Oktober – Jonas Alaska

Song for Zula – Phosphorescent

Gone Tomorrow – Lambchop

The Maker – Willie Nelson sin versjon

Autumn Town Leaves – Iron & Wine

I Want You – Bob Dylan

Om jeg skulle hatt en liste over bare låtskriving hadde den sett annerledes ut, men jeg er mer og mer opptatt av at låtskriving, produksjon, sound og måten å bruke vokalen på, til syvende og sist er en «produksjons-greie», om man f.eks. bruker mye vreng og kompresjon i det man synger inn en sang (slik jeg antar at The Tallest Man on Earth av og til gjør), påvirker dette måten man bruker stemmen på, melodien man synger, til og med ord man velger å bruke, så dette blir mer og mer en integrert del av låtskrivingprosessen for meg. Dermed er låtene over veldig viktige som retningslinjer for sound og produksjon, som igjen påvirker måten jeg skriver sanger på for tiden.

Musiker/gitarist:

Big Country – Béla Fleck and the Flecktones

Revelation Blues – The Tallest Man on Earth, liveversjon

Love is All – The Tallest Man on Earth

Graceland – Paul Simon

Dave Rawlings (alt han gjør, har ikke en spesifikk sang)

Jeg føler meg ikke som noe musiker, mer en låtskriver, men jeg er veldig glad i musikk med gitardrevne arragementer, og noen av de kuleste og mest inspirerende gitaristene jeg vet om er blant andre The Tallest Man on Earth (driv og fingerspillsteknikk) og Dave Rawlings (harmonikk m.m.).

 

Oskar Nordbø – New Year’s Eve (Singel, 2021)

 

Oskar Nordbø- The Flood (Album, 2020)

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.