Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anbefalinger 19. mars 2021

«Librarians on acid»

«Who the fuck are Steely Dan?!», skal angivelig Eminem ha sagt da han tapte «Album of the Year» for albumet «The Marshall Mathers LP» til Steely Dans «Two Against Nature» på Grammy utdelingen i 2001. Jeg er helt sikker på det! Eneste problemet er at jeg overhodet ikke kan finne det igjen noen sted på nettet. Det nærmeste jeg kommer er at Eminem sa noe om at han ikke visste hvem de var. Så dette er sikkert bare et 20 år gammelt fordreid minne for min del, og det er ikke så viktig i seg selv. Poenget er at når Steely Dan vant den gang, tenkte jeg at det var noen sirompa gamle nisser ingen egentlig hørte på lenger, og kunne ikke fatte og begripe hvorfor Radiohead, eller Beck for den slags skyld, ikke fikk den. Så det var kanskje mer ønsketenkning i form av hva han burde ha sagt den gangen enn hva han faktisk sa som har svømt rundt i hukommelsen min i så lang tid. For hvem faen er nå disse gutta?

Mange kjenner nok historien fra før, hovedpersonene i Steely Dan, Walter Becker (d. 2017) og Donald Fagen, startet gruppa i 1972 etter noen år som famlende låtskrivere for andre artister. De hadde i utgangspunktet blitt invitert fra New York til Los Angeles av Gary Katz, som var blitt husprodusent hos ABC/Dunhill, og tanken var de skulle skape noe lignende som den legendariske Brill Building gjorde i New York på 50- og 60-tallet. Men etter noen spede forsøk (de skrev blant annet en låt for Barbara Streisand), endte de opp som backingband for Jay & the Americans i noen år, før de til slutt staket ut sin egen kurs som artister.

Det lå alltid i kortene at de skulle starte eget band på et tidspunkt, derfor kom det ikke som noen overraskelse at de kun få måneder etter at Steely Dan ble dannet slapp sitt første album, «Cant’t Buy a Thrill». Ingen av dem var så glade i å synge, så selv om Donald Fagen synger, hadde David Palmer vokalen på et par låter, samt sang over Fagens på en håndfull andre. Palmer tok seg også av all syngingen på konserter. Ellers hyret de inn et par andre musikere, blant annet Jeff «Skunk» Baxter fra det psykedeliske garasjerockbandet Ultimate Spinach på gitar. Et spenstig valg som høyna rockefaktoren et par tiltrengte hakk. Fagen og Becker spilte henholdsvis piano/keyboard og bassgitar, samt skrev alle låtene selvfølgelig. Albumet ble en relativ stor suksess, men den påfølgende turneen gikk ikke så bra. Fagen hadde sceneskrekk, bandet hadde øvd for lite og den store responsen fra publikum uteble.

Ellers var jo dette året for de store rockerne, både The Rolling Stones, David Bowie, T-Rex, Mott the Hoople, Lou Reed, Iggy Pop, New York Dolls, Alice Cooper, Deep Purple og Black Sabbath leverte noen av sine beste album i 1972, så disse smoothe og polerte jazzrockerne hadde en del å konkurrere mot. To år senere ble det også slutt på konsertene, og «bandet» Steely Dan opphørte like etter tredjealbumet «Pretzel Logic» (1974) utkom. Fra nå av leide Fagen og Becker stort sett inn studiomusikere og ble selve definisjonen av perfeksjonister, som sjeldent eller aldri ble fornøyd. Som Becker sier i boken «Major Dudes» (2017): «We kept adjusting our standards higher and higher so, many days, we’d make guys do thirty og forty takes and never listen to any of them again, because we knew none of them were any good, but we just kept hoping that somehow it was just going to miraculously get good»

Steely Dan slapp syv album i løpet av åtte år, med «Gaucho» (1980) som det siste. De hadde brukt uforholdsmessig lang tid på albumet, 14-15 måneder, låta «Babylon Sister» ble for eksempel mikset nærmere 300 ganger! I tillegg var det tre år siden «Aja» kom ut, i manges øyne gruppas mesterverk, og som solgte over fem millioner eksemplarer. Forventningspresset var med andre ord stort. Walter Beckers narkotikamisbruk hadde eskalert noe voldsomt og førte til gnisninger i studio. «Gaucho» ble omsider møtt med rimelig slapp kritikk når det kom ut. Det var slutt på moroa og på tide å finne på noe annet.

Selv om både Becker og Fagen ga ut et par-tre soloalbum hver, skulle det gå tjue år før de ga ut nytt materiale under Steely Dan-navnet igjen, albumet «Two Against Nature», som de altså innkasserte en Grammy for i 2001.

Så hva er det med denne gruppa, hvorfor har jeg plutselig begynt å like dem? I 2001 var det komplett uforståelig for meg at Steely Dan danket ut Radiohead i Grammyutdelingen. Nå har jeg aldri brydd meg så mye om Grammy i utgangspunktet, den har overveiende fokus på mainstream-musikken og overser ofte indierocken, men allikevel. En annen ting er nok alder. Jeg er omtrent like gammel i dag som Becker og Fagen var i 2001, jeg måtte med andre ord bli en godt voksen mann på snart femti år før jeg skjønte dem. Det vil likevel ikke si at jeg er blitt en ihuga blodfan, synes fremdeles de kan være i overkant glatte og sjelløse. Og den funka slicke stilen de ofte operer innafor, med tilnærmet muzak-innslag strider egentlig mot alt jeg ellers står for musikalsk sett. Når det er sagt, hjelper det å høre at Steely Dan med vilje la inn slike elementer for å ha noe å le av. Donald Fagen: «Muzak is supposed to relax you, but it makes me very anxious. So in a way, I think I get it out of me by putting some of it in my songs. Then I start to laugh at it when I hear it». Ellers er det jo mye subtil og småkynisk humor i tekstene, det er ikke ofte man hører tekster som handler om hvordan du kan skilles på Haiti («Haitian Divorce»), slem dekadense («Show Biz Kids») eller en gammelmanns forføring av en ung jente med hjelp av litt kokain («Hey Nineteen»). Men ok, et band som kaller seg opp etter en dildo fra William S. Burroughs’ «Naked Lunch» vitner om stor humor og smartass holdning. De ble jo ikke kalt «librarians on acid» for ingenting.

Hvis du er av dem som rister på hodet av dette bandet og driter i dem, er det naturligvis helt i orden, greide meg fint i femti år uten jeg også. Men jeg vil likevel utfordre deg til å gi dem en sjanse, og hvis det ikke funker første gang, prøv igjen om noen år. Sånn var det for meg, når jeg først tenkte jeg skulle gi det en sjanse, etter stort påtrykk fra et par venner ga jeg relativt raskt opp. Hørte et par plater, men fikk et sterkt behov for å sette på noe god gammel post-punk for å veie opp det slicke og pusete lydbilde med noen røffe gitarer i stedet for. Det var først for noen få uker siden jeg tilfeldigvis hørte en låt på radioen jeg likte, som jeg etterpå fant ut var Steely Dan, at jeg bestemte meg for å prøve igjen, tror for øvrig det var «Do It Again» fra «Can’t Buy a Thrill» For øvrig et album det er greit å starte med, ikke nødvendigvis det beste, men hvis du liker nevnte låt, liker du kanskje «Dirty Work» og «Reelin’ in the Years» også. Før du aner ordet av det er du dypt inni katalogen deres, digger lett med hodet mens du hører på «Pretzel Logic» (et av mine favorittalbum), mens du leser boka «Major Dudes: a Steely Dan Companion». Du er plutselig på vei til å bli en Danhead.

 

Her kan du låne musikk, noter, bøker og filmer med Steely Dan

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 19 andre abonnenter