Autentisk Film: Fremmedgjort, ærlig og suggererende

– Vi ser ikke bort fra at det kan bli et slags comeback i forbindelse med den planlagte slippfesten for vinylutgivelsene. Planen er å vise kortfilmen «Øyenvitne» på slippfesten, og i den forbindelse er et nytt lydspor/soundtrack under utarbeidelse. Dette kan muligens også bli fremført som ledd i en live-opptreden/performance, selv om dette siste fortsatt er på idéstadiet, forteller tvillingsøstrene Anne Grete og Åshild Kolås, som er aktuelle med livealbumet «Roxy 22.05.83» og samleplaten «1983» på O. Gudmundsen Minde, de første vinylutgavene av deres gamle kassettutgivelser.

Tekst: Jan-Olav Glette

Musikken til Autentisk Film er en form for ny eksperimentell elektronisk musikk – noen har betegnet det som industriell musikk – sammenlignbart med noe av det artister som Throbbing Gristle, Cabaret Voltaire, Clock DVA med flere bedrev i Storbritannia  på samme tid og  i samspill med andre størrelser i den norske  KZ-bevegelsen som Famlende Forsøk.

Melodisk, repetitivt, rytmisk pulserende og langsom eller seig ambient på en måte som gir suggererende effekt og deklamerer samfunnet og samtiden de opererte i med kjølig fremmedgjorthet og som også pekte  mot den tidlige norske elektroniske musikken.

Et  spennende minimalistisk sidespor til  nyveiv, new wave og den norske  punkbevegelsen på tidlig 1980-tall.  I møtestedene mellom  film, teater, performance og musikk skapte de en spennende audiovisuell og lydlig opplevelse som har tålt tidens tann.

Her får vi artistenes eget tilbakeblikk på en spennende tid og den eksperimentelle lydbehandlingen.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hva vil dere uttrykke med det?’

Navnet spiller på motsetningen mellom det konstruerte og det autentiske, eller det syntetiske og det organiske. Film er syntetisk. Det er i utgangspunktet en plaststrimmel. Vi skapte lydbilder av plaststrimler, og spilte dem inn på andre plaststrimler. Autentisk er ekte, ærlig, naturlig eller ubehandlet. Vi ville uttrykke ekthet gjennom et syntetisk medium. Vi syntes det var absurd at magnetbånd kunne fange noe autentisk, siden det er laget av plast. Autentisk film er et slags paradoks, fordi ingen film egentlig er autentisk, på samme måte som ingen historie egentlig er sann. Så snart du lager en historie, plukker du ut noen deler og lar resten være, forteller den på din egen måte, fra ditt eget synspunkt, ifølge hvordan du husker det, og det er det som gjør det til en historie. Sannheten er noe annet, noe mye mer.

Hvem eller hva var Autentisk Film?

Autentisk Film var to tvillingsøstre som bodde i Bergen på begynnelsen av 1980-tallet.

Hvordan oppsto prosjektet/bandet og hvilke ambisjoner hadde dere?

Det var ikke så veldig uvanlig på den tiden å starte et band og lage musikk med den gjør-det-selv inspirasjonen som punken hadde bragt med seg. Ambisjonene strakk seg ikke lenger enn til å se hva vi kunne få til.

Når og hvordan oppdaget dere musikk, og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Vi oppdaget vel musikk med mors vuggeviser og barnesanger. Det var folkeviser, Margrethe Munthe m.m. «Ingerid Sletten av Sillejord» var grusomt sørgelig og «Nei, nei gutt» var forferdelig irriterende. Fra tidlig barndom kan vi også nevne serier som Romlingane og Reparatørene kommer, med sine fascinerende lydbilder, og favorittfilmen «The Wizard of Oz».

Når begynte dere selv å synge og spille, og hva var det som appellerte med denne måten å uttrykke seg på?

Vi sang i skolekor fra femte klasse, og fikk kassegitar og Lillebjørns gitarbok til jul når vi var 12-13. Det var ikke så mye tilgang til musikk da som det er nå, så det var naturlig å lage den selv.

Hvor hentet dere inspirasjon fra?

Hjemme ble vi «utsatt» for en merkelig blanding av Johnny Cash, Cat Stevens, Yma Sumac og mariachi-musikk. Så fikk vi egen platespiller og singelen «Unchain my Heart» med Ray Charles, som vi spilte i det uendelige. De første platene vi kjøpte var «Goin’ Back to Indiana» og «Mama’s Pearl» med Jackson 5. Vi hadde også en LP med lydspor fra «The Wizard of Oz», og det var den vi brukte som bakgrunn for låten «Yellow Brick Road». Når det gjelder eksperimentell musikk, må vi nevne Arne Nordheim og Pink Floyd, «Live at Pompeii», som faktisk kom på norsk TV tidlig på 1970-tallet.

Hadde dere noen mentorer eller forbilder som var viktige. I så fall hvem og hvorfor? Hva lærte dere av de?

Robert Ommundsen fra bandet Famlende Forsøk bodde på den tiden i Bergen, og var en frontfigur innen kz-bevegelsen. Han sto for Shit Tapes, som ga ut vår første kassett. Vi hadde stor respekt for ham.

Hvilken funksjon fylte musikk i livene deres, og hvilken rolle og funksjon har den i livet deres i dag?

Vi hørte på musikk hele tiden i oppveksten, men det har dessverre blitt mindre tid til det etter hvert.

Hvilken påvirkning hadde involveringen i musikk og film for hvor dere er i dag og hvem dere er /har blitt som mennesker?

Gjennom musikk og film utforsket vi kreativitet. Det å kunne gå egne veier og gjøre ting på egne måter er noe som kommer veldig godt med i mange situasjoner, selv de som ikke vanligvis forbindes med kreativitet.

Hvorfor industriell musikk?

Vi gikk ikke inn for å lage «industriell musikk». Når vi blandet industri, teknologi og nostalgi var det for å gi uttrykk for en særegen estetikk eller stemning.

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Autentisk Film.

Åshild skrev de fleste av tekstene, spilte gitar og synth. Anne Grete sto for rytmeinstrumentene, men vil ikke ta æren for noen «musikalsk styrke» sånn sett. Styrken lå vel heller i evnen til å eksperimentere.

Hvordan frembragte og skapte dere musikken deres?

Vi tok utgangspunkt i en idé/scene/stemning/verden, og eksperimenterte oss frem for å formidle den ved hjelp av lydbilder.

Fortell om behandlingen av lydkilder og redigeringen av lydopptak som dere bedrev.

Vi startet med en Tandberg båndopptaker, en elektrisk gitar og et trommesett. Senere fikk vi en Korg synthesizer, en annen båndopptaker og en D-2 Pro-rhythm mini synth. Vi spilte inn vår første kassett ved å spille av bånd på den første båndopptakeren, spille til det og spille det inn på den andre båndopptakeren. Så spilte vi av det første opptaket, spilte til det igjen, og spilte så det inn på den andre båndopptakeren. For hvert nye lag fikk vi mer støy og båndsus. Det var ingen måte å mikse det på, ingen equalizere, ingenting.

Dere prøvde dere senere også med et par andre medlemmer.  Hvem var med og hvordan påvirket de Autentisk Film?

Unni Christensen (1984)

Unni var med på en forestilling på kunstmuseet Henie Onstad Kunstsenter i 1984.

Trine Wraamann (1984 – 1985)

Trine var med på åpningen av ungdomshuset Brygga – Ungdommens hus, i Tromsø, 8. mars 1984. Hun var også med på en forestilling på kunstmuseet Moderna Museet, i Stockholm, hvor hun bidro med pantomime og poesi.

Hvorfor ga dere dere, og hvordan føler dere i forhold til det nå i etterkant?

Vi gikk hver våre egne veier, og det var i grunnen greit.

Hvilket forhold har dere til den såkalte kz-bevegelsen og andre norske og utenlandske band?

Til da hadde det å gi ut musikk vært begrenset av økonomi, men med kassettene endret det seg helt. Man kunne kopiere dem etter hvert som man solgte, noe mange gjorde, både norske og utenlandske band. Det ble en veldig aktiv bevegelse, med mye utveksling av brev og kassetter over hele verden, fri for både geografiske og økonomiske begrensninger.

Hva tror dere grunnen til at musikken deres har holdt seg så godt er?

Den er vel til en viss grad tidløs. Men det virker også aktuelt nå å se bildet av performancen i Oslo i 1984 med gassmasker og lysbilde med teksten «TV-OVERVÅKET OMRÅDE» i bakgrunnen. I forbindelse med kortfilmen «Øyenvitne» (som vi kommer tilbake til etter hvert) er det nå også interessant å se hvordan post-apokalyptisk litteratur, film og serier etter hvert har inspirert dagens spillverden, med titler som «The Last of Us», «Death Stranding», «Resident Evil» og «Mad Max» for å nevne noen.

Hvordan føles det nå å endelig få musikken deres utgitt på LP-format og gjort bredere tilgjengelig på moderne strømmeformat? 

Utrolig moro. Stor takk til Lasse Marhaug og Lars Mørch Finborud for deres initiativ og innsats.

Hvilket forhold har dere selv til kassetter, CD-er, LP-er og strømmetjenester for musikk? 

Vi har ikke noen preferanser. Det ligger veldig mye fint ute på YouTube også. Det kommer an på høyttalerne mer enn noe annet.

Den ene LP-en er et liveopptak fra en opptreden på Roxy i Bergen 22/5-83. Hvordan var konteksten rundt denne performancen og hva er det vi får høre?

Det var første gang vi spilte live. Roxy var et ukentlig møtested, arrangert av Bergen Rock Klubb, der vi også var medlemmer. Bakgrunnslyden kommer fra sukatfabrikken, der Åshild jobbet ved samlebåndet. Foruten båndspilleren, improviserte vi på synthesizere og mikset selv. Dette ble så tatt opp, og vi ga det først ut som en kassett, med tittelen «Levende Film».

Den andre LP-en, som er gitt ut  på O. Gudmundsen Minde, er en samling titulert «1983», med spor hentet fra «Polaroid», «Svart/Hvitt», «Kutt» og «Qu’est-ce Qu’il Y A?».

Hvorfor har dere valgt akkurat de låtene, hvordan forholder utvalget seg til tidligere kassettutgivelser og hvordan er  arbeidet Lasse Marhaug og Lars Mørch Finborud har gjort som produsenter?  

Utvalget av spor ble gjort i samarbeid med Lasse Marhaug og Lars Mørch Finborud. O. Gudmundsen Minde har gjort et fantastisk arbeid som produsenter og utgivere. «Polaroid», «Svart/Hvitt» og «Kutt» er våre egne kassettutgivelser fra den gang, mens «Qu’est-ce Qu’il Y A?» er en samlekassett utgitt i 1983 av Requiem Productions (REQ 005), hvor Autentisk Film deltok med låten «New Day». Requiem var opprinnelig en fanzine utgitt av Tore Stemland, men ble etter hvert også en kassettutgiver, som fortsatt holder det gående i dag, med nye utgivelser og en utrolig utfyllende blogg.

Lars Nicolaisen står for Tape-overføringer, mens LP-ene har blitt mastret i The best studio in Oslo. Hva består de eventuelle lydmessige forskjellene fra tidligere utgaver av disse innspillingene i?

Utgangspunktet er masterne til de forskjellige kassettutgivelsene. Av alle sporene, er det bare «Svarte Fugler», fra «Kutt», som opprinnelig ble laget i 16-spors studio, med Jørgen Knudsen som lydtekniker. Resten inneholder mer eller mindre båndsus, som er en del av sjarmen. Vi syns at det har blitt et helhetlig lyduttrykk, til tross for forskjellige kilder.

Fortell om bildene til Heidi Trondsen og artworket som dere har satt sammen til de to utgivelsene.

LP-omslagene er designet av Lasse Marhaug. Han har gjort en glimrende jobb. Forsiden til LP-en «1983» tar med det opprinnelige kassettomslaget til «Polaroid», som består av en collage laget av Åshild. Rødfargen i øyet ble i sin tid tegnet inn for hånd på alle eksemplarene. På baksiden er det bl.a. bilder tatt av Heidi Trondsen fra en performance vi hadde på Amatørteatersenteret i Oslo i januar 1984, avisutklipp, fanzineutklipp, m.m. Forsiden til LP-en «Roxy 22/5-83» tar utgangspunkt i det originale kassettomslaget. På baksiden er det bilder av oss selv, som vi tok av hverandre med et nyinnkjøpt Nikon speilreflekskamera.

Dere lagde også en kortfilm med deres eget lydspor som soundtrack, som ble vist på filmklubber. Fortell om den og det audiovisuelle aspektet ved bandet.

Kortfilmen er tatt opp med et 8 mm kamera, og klippet og redigert manuelt med Kodak splicing tape. Filmrullen ble deretter overført til VHS sammen med lydsporet. Vi kalte filmen «Øyenvitne». Den ble filmet fra et first-person perspektiv, der hovedpersonen er tenkt å være et ensomt individ som vandrer rundt i en øde, post-apokalyptisk verden. Vi filmet deler av den på veien over Hardangervidda med meter-høye snøskavler på begge sider av veien, og mens vi kjørte gjennom det konkursrammede Sør-Italia i Napoli-området. Vi filmet også noen scener i det forlatte havneområdet ved Aker Brygge i Oslo, og noen i ruinene av Pompeii. Det var et slags «verdens ende»-prosjekt.

Dere har også medvirket i bandene White Lord Jesus, Zen og Ym:stammen. Fortell om opplevelsene med det og om dere også har gjort annet musikalsk som vi ikke har fått med oss.

Ja, Arvid Skancke-Knutsen og Thomas Robsahm kom på en performance vi hadde i Oslo i januar 1984, og spurte om vi ville bli med å starte et band, noe vi sa ja til. Thomas kjente vi fra før, fra Sprø Musikk Festivalen i Arendal, der han spilte med bandet Brød og Sirkus. Thomas og Arvid hadde allerede laget en del låter, men ville ha med flere i bandet, som ikke hadde noe navn enda. Vi øvde en gang i uka i et par måneder på et øvingslokale på Torshov, og fikk straks tilbud om å spille på et sted som het The Wall på langfredag, noe bare Arvid og Anne Grete ble med på, siden vi knapt hadde øvd 6-7 ganger. Vi fikk beskjed om at de kunne tenke seg en slags performance på den dagen, for å unngå musikk og dans på en religiøs høytidsdag. Det ble derfor valgt et religiøst tema, med improvisert messing til båndopptak av den karismatiske kultlederen Jim Jones fra Jonestown, Guyana og bl.a. en stor rull piggtråd som visuelt virkemiddel.

Zen var et prosjekt som oppsto parallelt med White Lord Jesus, og besto kun av én låt med samme navn, som ble utgitt på en samlekassett. Thomas Robsahm spilte synth og Anne Grete sto for stemme og plystring.

Anne Grete var deretter innom Ym:stammen, og inntok scenen på The Wall igjen med dem, der bl.a. «Svarte Fugler» av Autentisk Film ble fremført. Hun fikk også med seg en opptreden med Ym:stammen på en festival på Langøyene sommeren 1984, der hun bidro med trommer, boliviansk bambusfløyte og sang.

Her er noen stikkord som jeg vil dere skal si litt om forholdet til og hva de kan fortelle om dere og Autentisk Film.

Anza

Anza var fanzinen til Anne Grete, som hun begynte med etter å ha flyttet til Bergen, og samtidig som Autentisk Film ble startet. Det var en fin måte å komme i kontakt med andre musikk-interesserte på. Sammen med selvutgitte plater og kassetter var fanzinene en del av den gjør-det-selv bølgen som de lokale musikkmiljøene på den tiden besto av. De kan vel kalles datidens blogger. Husk at dette var før datamaskiner og internett, så alt tok lang tid. Fotografier måtte leveres inn til fremkalling, brev måtte sendes i posten. Innholdet ble skrevet på skrivemaskin, bokstavelig talt klippet og limt sammen, kopiert opp i svart/hvitt på kopimaskin, stiftet sammen og solgt på konserter, sendt rundt i posten osv. Det medførte ganske mye brevveksling med likesinnede rundt om i Norge og Europa, så det ble dannet et slags nettverk, som fanzinene altså var en sentral del av. På den måten holdt vi oss oppdatert med og utvekslet informasjon om hva som skjedde innen musikk på bakkenivå. Anza tok for seg et forholdsvis bredt musikkutvalg, som omfattet reggae, ska, punk, indie rock osv. Den inneholdt konsert-, kassett- og plateanmeldelser, korte artikler, intervjuer, collager, leserinnlegg og til og med en novelle i to deler. Fanzinen kom ut i fire nummer, Anza #1-4.

Autistisk Teater

Autentisk Film hadde en kort serie på tre performancer i Amatørteatersenterets lokaler på Tøyen i Oslo, den 20., 21. og 22. januar 1984, som vi kalte Autistisk Teater. Vi brukte autistisk teater delvis som en referanse til det faktum at det ikke var noen som helst bruk av ord eller språk i forestillingene. Vi fikk hjelp fra Amatørteatersenteret til lys, samt film- og lysbildevisning i bakgrunnen.

«Spinn»

I 1987 eller 88 lagde Åshild en video sammen med Lise Hovik, på super 8 film, som så ble overført til video for redigering i studio (på medielinjen i Volda). Videoen fikk tittelen «Spinn» og brukte sangen «Little Wheel Spin and Spin» av Buffy Saint-Marie til soundtrack.

Eksperimentering

Eksperimentering var kjernen i vår forståelse av lyd/musikk. Det gjaldt å lage noe helt eget, som uttrykte noe unikt og autentisk.

Performance

I våre performancer brukte vi visuelle midler, som lys, film og lysbilder, og dekorerte i Amatørteatersenteret med kasserte utstillingsdukker, som vi hadde fått hente fra lageret til en klesbutikk, og som vi deretter malte og pyntet, bl.a. med piggtråd og kjetting.

Sprø Musikk Festival i Arendal

Sprø Musikk Festivalen var en bitteliten, gratis og veldig alternativ musikkfestival et sted i skogen rett utenfor Arendal, arrangert hovedsakelig av medlemmene i bandet Famlende Forsøk. Den gikk av stabelen for første gang 31. juli 1982. Vi var da med blant et lite, men positivt publikum som fikk oppleve Brød og Sirkus, Famlende Forsøk og The New Incredible Headcleaners på scenen i skogen, som for anledningen hadde fått navnet Silicon City. Sommeren etter deltok flere band, og da hadde vi selv også en opptreden der, for et noe større, men like positivt, publikum.

Driver dere med noe musikk i dag?  Kunne det vært aktuelt med noen form for comeback i forbindelse med en markering av disse vinylutgivelsene eller lignende?

Ja, vi ser ikke bort fra at det kan bli et slags comeback i forbindelse med den planlagte slippfesten for vinylutgivelsene. Planen er å vise kortfilmen «Øyenvitne» på slippfesten, og i den forbindelse er et nytt lydspor/soundtrack under utarbeidelse. Dette kan muligens også bli fremført som ledd i en live-opptreden/performance, selv om dette siste fortsatt er på idéstadiet.

Fortell om utgiverne deres.

Shit Tapes

Den første kassetten vår var «Svart/Hvitt» (SHiT 007). Den ble utgitt i 1983 på et merke som het Shit Tapes, og som Robert Ommundsen og Dave Jørgensen fra bandet Falmende Forsøk sto bak. Shit Tapes ga også senere ut en samlekassett med opptak fra Sprø Musikk Festivalen i 1983 og 1984 (SHiT 012/013). Der er det bl.a. et spor fra vår opptreden sommeren 1983, som ble kalt «Xxx».

Film

De senere kassettene ga vi ut selv, på vårt eget merke, Film. Det var «Polaroid» (Film 001), «Levende film» (Film 002) og «Kutt» (Film 003). Vi solgte på kommisjon i forskjellige platebutikker, blant annet Toots og Apollon i Bergen, hvor folk pleide å henge og høre på musikk i timevis.

O. Gudmundsen Minde

Lasse Marhaug og Lars Mørch Finborud har gjort en fantastisk jobb med disse vinyl-utgivelsene, og vi har hatt en veldig grei og positiv kommunikasjon om alt, så vi kunne ikke vært mer fornøyd med at det er nettopp O. Gudmundsen Minde som har gitt ut LP-ene.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Det er planlagt en slippfest / release party for LP-ene, men den er nå utsatt på ubestemt tid. Vi håper det ikke blir så veldig lenge til samfunnet er i gjenge igjen.

Kan dere til slutt velge ti låter hver som på en eller annen måte har inspirert dere som sangere, musikere eller komponister, og si litt om hva dere liker ved disse.

 

Anne Gretes låtutvalg er basert mest på stemmebruken. Rekkefølgen er helt vilkårlig:

The Sound of Silence (Simon & Garfunkel). Perfekt tostemt.

Heart of Glass (Blondie). Slepen produksjon. Stemmen til Deborah Harry er krystallklar.

House of the Rising Sun (The Animals). Den beste coveren av denne klassiske gitarbok-låten.

Soldier Blue (Buffy Saint Marie). Dypt følsom sang fra filmen med samme navn.

The Guns of Brixton (The Clash). Rytmen og stemmen hakker seg vei gjennom London-tåken.

New Dawn Fades (Joy Division). Skjør og tragisk.

Sweet Home under White Clouds (Virgins Prunes). Rå og etnisk i to stemmer.

Big Science (Laurie Anderson). Jeg elsker ulven. Fantastisk tekst og stemmebruk.

Revolutionary Spy (Nōh Mercy). Undervurdert duo med kun trommer og stemmer.

Sweet Jane (The Velvet Underground). Sjarmerende og uslepen driv.

 

Åshilds låtutvalg:

Breathe (Pink Floyd, 1973) Utrolig dyster stemning med et fantastisk lydbilde. 

Wish You Were Here (Pink Floyd, 1975) Hvis jeg skal velge en favoritt må det bli denne. 

Caucasian Guilt (Nōh Mercy, 1979) Fantastisk fengende og veldig politisk ukorrekt. 

Perfect Day (Lou Reed, 1970) Forteller en søt historie som det er lett å se for sitt indre øye. 

California Über Alles (Dead Kennedys, 1979) Tidenes beste punk-låt. 

Spotted Pinto Bean (The Residents, 1974) Når man mister selvtilliten er det bare å høre på denne. 

Don’t Bite The Hand (Live Wire, 1980) Hørte på denne ska-låten i smug. 

Ashes to Ashes (David Bowie, 1980) En av Bowies beste, og definitivt den mest sympatiske.

Little Wheel Spin and Spin (Buffy Saint Marie, 1966) Flott tekst til vakker, rå musikk.  

O Superman (Laurie Anderson, 1982) Stor idémessig inspirasjonskilde.  

 

 

Autentisk Film – 1983

 

Autentisk Film – Roxy 22​.​05​.​83

 

 

  Autentisk Film avisutklipp 1984

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog