Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 8. april 2021

Johan Berggren: – Hvis det ikke funker med kassegitar og sang er det ikke ei god nok låt

– Jeg setter veldig stor pris på ærligheten og vittigheten i den slags type musikk. Det har en tendens til å sentrere seg rundt folk som har slitt med å stable seg på beina og av og til ikke eier mer enn nåla til platespilleren. Jeg føler og at det vi gjør også kan trekkes tilbake til røttene vi har her i nord med skillingsviser. Det er jo ofte tragikomiske, triste og historiske låter som på en måte utgjør vår «køntri», forklarer Johan Berggren, som er aktuell med kritikerroste «Ei Hytte foran loven» på Rootsy og som er Spellemannnominert for forgjengeren «Lilyhamericana».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Ola Rosenlund

Med vidd, intelligens, ærlighet og overbevisende kraft og autoritet forteller Johan Berggren med sine norske køntrisanger og moderne skillingsviser historiene til arbeidsfolket i det norske bygdesamfunnet. Han lydsetter historiene til outsidere og underdogs der han lar norske lyder og norsk virkelighet finne veien til den amerikanske musikken og kulturen som står så sterkt her.

Her forklarer han hvorfor sjøfolket og oljearbeiderne er våre cowboyer og om en oppvekst der musikken var en naturlig del fra første stund.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Mor mi var musikklærer. Ikke at det satt meg først i køen på kulturskolen, men det gjorde at det alltid har vært musikk i heimen. Det var Ola Uteligger og Vazelina på kassett i Hiacen på tur til påskeferien på Åfarnes. Det kan vel kanskje pappa ta skylda eller æren for. Vi søsknan hadde og hvert vårt stereoanlegg og bror min hadde til og med en datamaskin med alle albuman til Neil Young og Bruce Springsteen lasta inn på ei Winamp-spilleliste som jeg sneik meg ned for å sette på før jeg henta ved, som var mitt ansvarsområde hjemme. Vinduet til bror min var nemlig rett innafor vedskjulet så om jeg kjappa meg rakk jeg å sette på «Keep On Rocking In The Free World», løpe opp og knyte på meg skoan og så løpe ut for å fylle opp vedsekken før Neil sang på siste refrenget. Musikken har liksom alltid vært der og betydd så mye helt fra starten. Vi har syngi i alle bursdager, konfirmasjoner og jubileer og pianoet har alltid stått midt i stua, åpent for alle.

Når begynte du selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

Jeg begynte å spille gitar da jeg var omtrent begynt på ungdomsskola. Det som fenga for meg var at jeg nå, etter å ha begynt å spille, slapp å tre på meg ullabber utta på fotballskoan og karre meg ned på trening på den snølagte grusbana på Moen i 20 blå tre ganger i uka. Nå kunne jeg gjøre noe jeg likte enda bedre foran peisen hjemme. Anbefales. I tillegg falt jeg jo også for denne måten å kommunisere med folk på. Musikk har jo en tendens til å bevege en del folk. Det er artig åssen ord og akkorder som allerede har eksistert i hundrevis av år kan settes sammen i en litt ny rekkefølge og plutselig bety noe for folk man aldri har verken møtt eller prata med før. Jeg trur det er noe av det som fenger og fascinerer meg mest ved låtskrivinga.

Hvorfor sang, gitar og munnspill?

Det har alltid vært veldig lettvint for meg. Det har selvfølgelig noe å gjøre med at jeg fikk Neil Young inn fra vedskjulet, men jeg har også alltid hatt en slags filosofi om at hvis det ikke funker med kassegitar og sang er det ikke ei god nok låt. I tillegg til dette har det jo gitt meg muligheten til å reise en del rundt aleine med solojobber, noe jeg trives veldig godt med.

Du har valgt å synge på din egen dialekt. Fortell om det.

Jeg meiner jo at en av de åpenbare fordelene ved å synge på morsmålet er at man med en gang ikke er avhengig av å «skape» seg en identitet og en dialekt slik man er dersom man velger å synge på et annet språk. Jeg kommer mye nærmere meg og mine låter med en gang jeg får utfolde meg fritt på morsmålet og da særlig på egen dialekt. Låtskriving handler jo om nærhet, i alle fall i denne sjangeren, så da ville det vært som å jobbe mot meg selv dersom jeg skulle fjernet såpass elementære verktøy i skrivinga.

Hvorfor køntri, country og amerikansk tradisjonsmusikk?

Jeg setter veldig stor pris på ærligheten og vittigheten i den slags type musikk. Det har en tendens til å sentrere seg rundt folk som har slitt med å stable seg på beina og av og til ikke eier mer enn nåla til platespilleren. Jeg føler og at det vi gjør også kan trekkes tilbake til røttene vi har her i nord med skillingsviser. Det er jo ofte tragikomiske, triste og historiske låter som på en måte utgjør vår «køntri».

Hva er forskjellen mellom køntri og country slik du oppfatter det? Hva skjer i møtet med amerikansk kultur og norsk kulturarv?

Vi nordmenn har jo alltid latt oss fascinere av amerikanerne på alle mulige fronter. I møtet med norsk kultur tror jeg det er en del som ikke forstår helt hva som er forskjellen på den amerikanske countryen og den norske køntrien. Ikke at forskjellen trenger å være så stor, men det tekstmessige må gi meining etter våre norske forhold. Akkordene er jo helt like i countryen som på skillingsvisene, men tekstene bør være «norskere» i mangel på bedre ord. Da K. M. Myrland gjorde «Mama’s Don’t Let Your Babies Grow Up To Be Cowboys» var det ikke cowboy-tilværelsen han råda mødrene til å holde ungan sine unna – det var selvfølgelig sjøfolk (mødre, sjøfolk og vi). For hva er det nærmeste vi kommer cowboyer? Jo, det må da være våre sjøfolk!

Hvor henter du inspirasjon til karakterene i dine tekster og historiene dine?

Hvor enn det måtte passe seg. Jeg er glad i bygdebøker og historier fra gammalt av, men i det daglige så er det ikke noe som inspirerer meg mer enn folk. Helt vanlige folk som deg og meg. Vi sier veldig mye artig og interessant i hverdagen og alle blant oss ser helt forskjellig på livet og tilværelsen, så jeg kroter ned og prøver å husker de små artighetene som vi i blant lirer av oss. 

Hvordan har utviklingen vært som artist siden «For Now I’m Good Right Here» i 2018 via «Lilyhamericana» til i dag og hva er den viktigste forskjellen på deg som artist i dag kontra da?

For det første har jeg vokst veldig mye som menneske og som musiker på disse få, men lange åra. For det andre gav det å gå over til å skrive på norsk meg muligheten til å utfolde meg på en måte jeg aldri før hadde trudd jeg hadde tilgang til. De verktøyene jeg fikk da jeg slo om språket gjorde at sjølve låtskrivingsfaget bretta seg ut til en enda større jungel av muligheter. Jeg føler artisten og personen Johan Berggren i dag er to omtrent helt like figurer. Der jeg i 2018 hadde et mye større behov for å skape en «karakter» som sang disse låtene, har jeg nå en slags trang om å være mest mulig meg sjøl oppi alt dette her. I en ideell verden er det ikke noe skilnad mellom disse to i det hele tatt.

Fortell om styrken til musikerne dine, hvorfor du har valgt å ha de med og deres musikalske rolle.

Orkesteret er suverent. Det er vanvittig fine folk i tillegg at de er kolossalt flinke musikere.

Christoffer Karlsrud Dahl, Fender bassgitar og kor

Chris og jeg har spilt sammen av og på sia 2015 og når jeg skulle stable bandet på beina for å gi ut min første skive i ’18 falt det naturlig for meg å spørre han. I tillegg til at han er en fenomenalt god bassist er han også en dreven produsent og tekniker. Han har både spilt inn, produsert og miksa skiva.

Resten samla vi rett og slett bare inn fra Trøgstads slake jorder. Alle fire er Trøgstinger og har spilt med hverandre til og fra sia ungdommen noe som er en stor fordel med tanke på dynamikk og musikalsk kjennskap til hverandre. I studio kunne jeg bare krumme ryggen rundt kassegitaren og lire av meg noen strofer og være hundre prosent trygg på at de tok seg av resten. En mer ønskelig situasjon finnes ikke for slike som meg i en studiosammenheng.

Ingvald Holmen Minge, tangenter og kor

Ingvald har vært med oss live nå sia høsten ’19 fordi vi ønska å ha med oss noen tangenter. Jeg syns også det er veldig stilig med tangenter i kjapp køntri som en substitutt til fela eller Telecasteren. Det er fortsatt meget køntri, bare med noen litt andre knagger til å henge fra seg hatten på.

Kristian Aadalen, slagverk og perkusjon

Kristian og jeg hadde omtrent ikke møtt hverandre før han satt seg ned bak slagverket i studio. Han er en slagverker du omtrent kan stille klokka di etter og det treng sånne visesangere som meg. Noe av det jeg er aller mest fornøyd med på skiva er åssen samspillet mellom underdelingene i kassegitaren min og skarptromma til Kristian jobber sammen på enkelte låter («Tårnpetter» og «Smil om munnen»).

Mats Raknerud, elektriske gitarer og pedal steel 

Mats er siste del av kvintetten Johan Berggren & the Østfold Four. Han har gjort både elektrisk gitar og steel-gitar på denne skiva. Jeg tror noe av fordelen ved det er at han har fletta seg sjøl og sine to instrumenter så godt sammen i hver ei låt. Når gitarsporet blei lagt hadde Mats i bakhue åssen steelen skulle legges oppå for å få den til å passe inn med resten av kaoset som lå der. Det viktigste er ikke å ha steel på alle låtan. Det viktigste er å ha en velplassert steel på de låtan som fortjener og løftes av det. Det samme gjelder for så vidt alt anna av instrumenter og.

Nå vil jeg at musikerne i bandet skal si litt om dine kvaliteter som musiker, låtskriver og bandleder, hvordan de ble med i bandet og hva som gjorde at de hadde lyst til å spille med deg.

Ingvald Holmen Minge

Jeg ble med i bandet etter at Christoffer lurte på om jeg kunne være med å spille på en veldedighetskonsert på Lillehammer, høsten 2019. Tror kanskje det var ment litt som en one-off eller for å teste ut denne en ny tangentspiller i bandet. Jeg tror vi klikket ganske bra allerede fra første øving egentlig, hvis jeg ikke husker feil så ble jeg med på noen øl hjemme hos Johan etter første øving også. Som bandleder er det veldig befriende å jobbe med Johan. Jeg har spilt med en håndfull bandkonstellasjoner opp gjennom og for min del har det fungert best når bandlederen gir musikerne relativt frie tøyler under et visst ansvar naturligvis. Johan stoler på musikerne sine, hvis ikke hadde vi ikke fått være med. Enkelt og greit.

Johan er og mye bedre på gitar enn han enn han sier selv. Han trives best dypere enn 10ende bånd, men det er da en ærlig sak. Tekstene og låtskrivingen står til 20 i stil, det er et håndverk jeg virkelig ikke kunne hatt mer respekt for. Er alltid like stas når Johan kommer med noe nytt som vi i bandet kan få være en del av å utforme. Vi i bandet, sammen med Johan, har en god dynamikk og våre musikalske roller faller veldig naturlig når vi spiller sammen. Utrolig gøy å spille med så flinke folk!

Kristian Aadalen

Johan hører musikk på en annen måte enn det jeg som en trommeslager gjør. Der jeg er mer på det rytmiske og musikalske, er han mer på budskap og helheten i sangene. Dessuten skal det sies at han er en råtass på kassegitaren, og jaggu er han ikke langt unna å bli like rå på den elektriske!

Johan som bandleder og låtskriver gir oss i bandet stor frihet til å spille hva vi vil, og det er sjeldent at han har sterke meninger om hva vi skal spille. Som oftest starter det med at han spiller igjennom sangen alene med kassegitar, og at vi senere sitter bak hvert vårt instrument å arrangerer låten sammen. Dette er en fantastisk måte å gjøre på, og fører til at alle enkelt kan komme meninger og innspill.

Jeg fikk en melding fra Chris som lurte på om jeg ville være med til Halden og spille inn noen låter med Johan. Det takket jeg jo selvsagt «ja» til og det resulterte i albumet «Ei hytte foran loven», og har vært med fast etter den uka. Den første låta jeg og Johan spilte sammen var faktisk «Nattverd» og kan høres på dette albumet. Det er veldig givende å spille med Johan, og som nevnt tidligere gir han veldig mye rom for hva vi kan spille. Dessuten er det utrolig gøy å kunne være med på å lage musikk i en sjanger som jeg selv verdsetter høyt. Johan er en maskin som tilsynelatende ikke klarer å skrive dårlige tekster, noe som er ekstremt motiverende!

Hva er bakgrunnen for valget av albumtittelen og hva vil du fortelle med det ordspillet/rimet?

Underfundigheten i tittelen ligger litt i karakteren som også kommer fram i tittelsporet. Vedkommende var ikke så alt for lett å få has på, så hver gang lensmannen på Lillehammer fikk beskjed om et nytt innbrudd var liksom sjølve gjerningsmannen allerede godt på vei videre til neste hytte. Han låg liksom alltid ei hytte foran loven.

Samtlige låter er skrevet av Johan Berggren foruten tittelsporet som du har skrevet med Vegard Hertzberg. Fortell om Hertzberg, sangen og dette samarbeidet. 

Vegard er en god kompis av meg og vi har surra mye rundt på åpne mikker i Oslo før vi begge fikk stabla oss på beina med en slags karriere. Med ”hytta” så jeg hadde skrivi ferdig halve låta, men det stoppa der. Også var det nå en dag at vi tok et par øl også endte det nå med at jeg viste fram hvor langt jeg hadde kommi. Hertzberg kvessa blyanten og etter en times tid hadde vi gjort ferdig resten av låta og. Jeg trur det er viktig å ha solide folk i samme felt man kan lene seg på om det skulle trenges. I tillegg er det viktig å vise fram halvferdige låter og linjer man kanskje ikke er helt fornøyd med. Det er en viktig del av den kreative prosessen i låtskriving.

«Burde ha vært» ble skrevet på et nachspiel på Helgelandskysten sammen med Petter-Inge Pettersen. Fortell om Pettersen, låta og det inspirerte øyeblikket dere imellom.

Jeg og Petter-Inge møttes på et nachspiel i et halvferdig naust på Myken sommeren 2019. Petter-Inge spilte de to-tre første linjene av denne låta for meg og jeg blei sjølsagt begeistra. Jeg sa at han måtte få gjort den ferdig, men rastløsheten tok meg før han fikk gjort det. Jeg ringte han opp et halvt år etterpå og spurte om jeg kunne gjøre et forsøk på å gjøre den ferdig og slik fikk vi krota oss gjennom den låta.

Utover de egne sangene gjør du også en cover av Lowell Georges «Willin’», som han spilte inn sammen med Linda Ronstad med flere til albumet «With Linda Ronstadt & Friends Live In Maryland ’74», men som også finnes på albumene «Meanest Blues Of All Live 1973» , «Throw Me A Line- Live In Long Island ’74» og EP-en «Bethesda Radio 1974 WHFS Broadcast».

Låta ble aller først spilt inn av Johnny Darrell i 1970, så har den også kommet i tolkninger med Little Feat, The Byrds, Deacon Blue, Linda Ronstadt, Idha, Steve Earle, The Flying Burrito Brothers, David Dondero, Matthew Sweet & Susannah Hoffs, Gregg Allman, Tom Petty & The Heartbreakers, The Black Crowes, Mandy Moore med flere.

Hvilket forhold har du til denne låta og artisten Lowell George? Hva gjorde at du ønsket å gjøre din egen tolkning? 

Jeg har alltid vært glad i råskapen i den første versjonen Little Feat gjorde av denne fra den sjøltitulerte debutskiva i ’71. Det er noe med litt hanglete kassegitar og syltynn slide som samsvarer meget bra med teksten og uforutsigbarheten i et slikt type liv.

Din versjon er oversatt av Stein Ove Berg. Fortell om forholdet til denne sangeren og hans versjon av låta.

Jeg har alltid vært begeistra for Stein Ove, men det har liksom blomstra skikkelig opp de par siste årene. Makan til ordsjonglering med hverdagslig tale skal man leite lenge etter. Jeg tror kanskje noe av fordelen han hadde var at han hele tia hadde folka i fokus. I låtene til Stein Ove finner man både bakkekontakt og kjente skikkelser. Ikke alle kjenner verken Andersen eller kona hans, men alle veit godt hvem de er og har sin egen referanse om hvem de er i sitt eget liv. Som jeg prata om tidligere har Stein Ove også klart akkurat dette – å gjendikte låta til norske/europeiske forhold på en kolossalt bra måte.

Plata er spilt inn i Hitsville Studios i Halden. Hvordan har rommet og atmosfæren der påvirket det vi kan høre på albumet? 

Lokalet er perfekt for et orkester som oss. Jeg og Chris satt i kontrollrommet og Ingvald og Kristian satt i opptaksrommet. Alt unntatt gitar og steel blei gjort live uten at vi hadde gått gjennom låtan og preprodusert skiva. Alt som blei gjort på skiva hadde ikke blitt gjort før av oss. Jeg trives godt i litt improviserte studioer da det gir meg ei helt anna ro enn det å befinne seg i store, dyre innspillingsrom.

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si noe om ditt forhold til og hva de kan si om Johan Berggren og eller «Ei Hytte foran loven»

Merle Haggard: En av de absolutt største.

Waylon Jennings: Texas mest lovløse outlaw? Kanskje Chris burde svart på denne, for det fins få som har slitt ut «Honky Tonk Heroes»-plata mer enn han. Muligens med unntak av mora til Billie Joe Shaver.

Roy Lønhøiden: Roy er en veldig fin fyr som tar låtskrivingsfaget og dets tradisjoner på alvor. Det har vært artig og lærerikt å reise med han nå i høst og jeg håper virkelig vi får til et større samarbeid framover.

Roger Græsberg: Græsberg gav etter min meining ut den beste norske countryrock-skiva i fjor om man får bruke en slik sjangerbetegnelse. Jeg syns han skriver godt og lager fengende låter med solide refreng. Det hadde vært artig å dele ei scene med han når (om?) scenene åpner igjen.

Tapt kjærlighet: Dette har jo en tendens til å bli hovedingrediensen i de fleste køntrilåter. Jeg trur uansett det går an å bruke denne klisjeen som en fordel i låtskrivinga, som jeg på en måte prøvde meg på i første verset på «Valgt det sjøl».

Drømmer: Om det ikke fins noen drømmer og håp i låtskrivinga trur jeg man er på feil spor. Man må gjerne svartmale alt og dømme det meste nord og ned, men da blir det på en måte bare med det. Om det fins et snev av håp og drømmer inne i alt det fæle og elendige skaper man i alle fall noen slags lysglimt som vi alle kan henge oss fast i. Det er for eksempel relativt enkelt å tolke «Postranet»(fra «Lilyhamericana») dit hen at den rett og slett handler om å få utretta noe i sin tid her på jorda.

Lokal historie og lokale karakterer: Det fins utrulig mange folk der ute som fortjener ei låt. Jeg trur omtrent alle gjør det på et slags vis.

«Vandreren» (1958-2018): Interessant historie om en karakter jeg tror mange kan kjenne seg litt igjen i. Jeg føler media skapte et veldig urettferdig bilde av hvem denne mannen var da det pågikk, men det er jo media sin jobb. De vil jo bare generere klikk.

Vanlige arbeidsfolk: Noe av det viktigste vi har!

Hverdagslige hendelser/jordnære ting: Dette er kjempefine verktøy for tekstforfattere. Stein Ove, som nevnt, hadde en helt særegen måte å formidle disse tinga på og jeg tror det kan være mye av grunnen til at han blei så anerkjent som han blei. Det er viktig å ikke heve seg over noen i låtskrivinga. Man må holde forfatteriet på samme nivå som folka som er så snille at de hører på. Ingen liker bedrevitere.

Medfølelse/empati: Empati er interessant når det kjem til låtskriving. I alle låter prøver jeg alltid å legge inn egne erfaringer. I historiske låter leiter jeg alltid etter noe i karakteren som jeg kjenner meg igjen i. I «Tårnpetter» snakker jeg for eksempel litt om at «jeg kunne litt av alt for å få til smør på skiva». Det er jo selvfølgelig et resultat av hans sysler, men sjøl sto jeg her med tre jobber ei stund for å prøve å stable ei musikkarriere på beina. Det gjør det så mye enklere og naturlig for meg å skrive dissa låtan hvis jeg kjenner meg at litt i karakterene.

Nattverd: Alle låtskrivere med litt respekt for seg sjøl bør ha ei låt om vår frelser og jeg syntes det var dags å få gjort unna det. Utenom det har jeg kun eti brød og vin (les: rød saft) en gang og det var på kirkeleir på Kvam i 2004.

Menighet og tro: Jeg har alltid trudd på mye rart – det har bare aldri vært i en religiøs forbindelse. Jeg tror det ligger veldig nært for oss alle å ha noe å tru på og de aller, aller fleste gjør det i en eller annen grad. Tro handler om langt større ting enn religion. Om du fjerner troen og håpet fra mennesket sitter vi igjen som et fortapt folk.

Etterpåklokskap/dårlig samvittighet: Det er jo først når noe er overstått at man forstår at noe eventuelt kunne vært gjort annerledes. Som i «Burde vært» for eksempel prøvde jeg å skape en slags tragikomisk etterpåklokskap som jeg tenkte egnet seg godt til låta.

Alt er gjort live i studio og kun noen gitarspor er lagt på i ettertid. Hva er bakgrunnen for det valget og hva har dere oppnådd med å gjøre det slik kontra en mer tradisjonell oppstykket og omstendelig innspilling?

En tradisjonell innspilling er jo akkurat dette. Prøv å få den gamle skolen til å legge på ett og ett spor. Mindre intuitiv og inspirerende måte å arbeide på i studio finnes ikke. Hele poenget med en innspilling er jo at bandet skal vise hva de kan og hva de høres ut som sammen! Dette med oppstykket innspilling er noe den digitale tidsalderen har gjort alt for lettvint for oss og jeg trur virkelig man bør være forsiktig med å bruke det for mye. Det fjerner så utrolig mye både i dynamikk og kreativitet. Jeg hadde jo blitt litt forbanna om jeg sto ved barrierene på Rockefeller og bandet på scena la trommesporet først, før bassisten kom på scena etterpå og la ned sine spor. Det funker rett og slett ikke og jeg syns det er rart at så mange aksepterer det i innspillingssammenhenger.

Den forrige plata «Lilyhamericana» er nominert til Spellemannpris. Hva betyr en sånn anerkjennelse for deg?

Det er veldig stort! Vi var jo liksom en vennegjeng som gikk i studio og lagde den skiva så det betyr utrolig mye for alle oss. Det er veldig hyggelig at den blir satt så stor pris på!

Fortell om forholdet til plateselskapet ditt Rootsy og om deres rolle for den skandinaviske musikkscenen.

Rootsy er en eneste stor gjeng med kjempebra folk som brenner for musikken og har hjertet godt planta i det de driver med. For vår type musikk betyr det så ufattelig mye at de som skal jobbe med å heve den ut til folket virkelig skjønner oss og våre mål og visjoner. Jeg kan ikke få rost de nok. I forhold til den skandinaviske musikkscena skulle jeg virkelig ønske vi kunne jobbet mer på tvers av landegrenser. Det er ingenting jeg heller vil enn å gjøre norsk køntri i Sverige! Også vil jeg ha dansk køntri hit! Dansebandene har jo virkelig skjønt greia.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengingen av samfunnnet og Covid-19-tiltakene?

Jeg har vært heldig og hatt et kjempebra år musikalsk. Vi dro i studio umiddelbart etter nedstenginga og arbeidet med den skiva har hjulpet oss med å holde oss sysselsatt. I tillegg til det har jeg fått lov til å reise mye rundt med kassegitaren både aleine og med Lønhøiden. Jeg er virkelig heldig som har muligheten til å reise aleine slik. Det er bandet som har kommet dårligst ut av dette og jeg gleder meg virkelig til vi kan reise ut alle i hop igjen!

Kan du til slutt velge fem låter som har inspirert deg som sanger, fem som musiker og fem som komponist og si litt om hva du har fått ut av de låtene?

Også kan de andre i bandet velge to låter hver om de forbinder med Johan Berggren og si litt om delte opplevelser med disse eller hva det er som gjør at disse låtene får de til å tenke på bandet.

Fem som sanger:

David Ramirez – Time

John Prine – Often Is A Word I Seldom Use

Brandi Carlile – Looking Out

Becky Warren – We’re All We Got

Kris Kristofferson – To Beat The Devil

 

Fem som musiker:

Neil Young – Ambulance Blues

Jason Isbell – Yvette

Guy Clark – She Ain’t Going Nowhere

Cory Branan – Jolene

John Prine – Spanish Pipedream

 

Fem som komponist:

Gregory Alan Isakov – If I Go, I’m Going

Ryan Adams – Pa

Taylor Swift – Cowboy Like Me

James McMurtry – Levelland

Lera Lynn – Whiskey

 

Ingvald Holmen Minge:

The Night They Drove Old Dixie Down – The Band

En av mange The Band låter jeg kunne ha nevnt som Johan og jeg setter pris på. Kan si vi har en gjensidig respekt for godt samspill, noe som speiler seg godt i vår (kanskje mest min) fascinasjon for dette vidunderlige orkesteret. Nettopp denne låta, spesielt versjonen fra «The Last Waltz» er med på å minne meg på hva vi i bandet prøver å oppnå når vi spiller live. Det skal jo være tight, men det skal ikke gå på bekostning av nerven i det vi prøver å formidle. The Band ble en gang klassifisert som «Front porch-Prog», tolk det som du vil, men det vil vi også være.

Willin’- Little Feat

Kommer ikke unna denne. Vi satt i studio og spilte inn «Ei hytte foran loven», vi hadde prøvd å spille inn noen coverlåter med vekslende hell. Jeg satt i sofaen og klimpra på Willin’, En halvtime seinere var låta spilt inn. Naturlig nok valgte Johan å bruke teksten til Stein Ove Bergs gjendiktning av låta, mens bandet kanskje heller mer mot en av Little Feats versjoner. Selv er jeg inspirert av bandet og spesielt keyboardisten i Little Feat, Bill Payne. Johan liker første utgitte versjon av låta best, jeg er mer på «Waiting for Columbus»-versjonen altså.

 

Kristian Aadalen:

Only Children – Jason Isbell

Vokal og kassegitar er en slags basis og «grunnmur» igjennom hele låten, noe som er utgangspunktet til de aller fleste «Johan Berggren»-låter. I løpet av sangen tar resten av bandet seg god tid til å bygge opp låten, og jeg får følelsen av at man sakte men sikkert forsøker å «ta av» samtidig som alt egentlig er lunt og dempet. Dette kjenner jeg godt igjen når man spiller med Johan, der det først og fremst er teksten og budskapet som er det viktigste, og det som skal fram.

You Can Have The Crown – Sturgill Simpson

Når Johan og vi i bandet har spilt nok svisker, så hender det at vi prøver å rocke ting opp. Da er det et sted omtrent som dette vi ender opp. Gjerne er dette sent i «settet» og sangen kan godt være en cover av Stein Ove Berg. I denne sangen så flytter soloer og licks seg mellom steel, keys og gitarer, noe som definitivt er tilfellet når vi er fullt band og «toppet lag» som Johan kaller det!

 

 

Johan Berggren – Ei hytte foran loven (2021)

 

Johan Berggren – Lilyhamericana (2020)

 

Johan Berggren – For Now I’m Good Right Here (2018)

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.