Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 11. april 2021

Malin Pettersen: Nordicanaprinsessen på inspirert Nashville-reise

– Jeg har nok alltid visst at jeg ville stå på en scene. Jeg har alltid hatt en trang til kommunikasjon, og det ble veldig tidlig naturlig for meg å kommunisere med andre på den måten. Men – det tok lang tid før jeg skjønte hvordan jeg kunne leve av det, og bli musiker, forteller Malin Pettersen, som slapp albumet «Wildhorse» til stående ovasjoner fra norsk presse og countryfans i fjor og er også er nominert for Spellemannsprisen i klassen country.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Jonathan Vivaas Kise

«Wildhorse» byr på bittersøte utforskninger av livet og søken etter personlig identitet. Men kanskje aller mest er det en berettelse av det å reise; reise til nye steder og perspektivene som det gir både på en selv og disse stedene. Stemningen er bekymringsløs, trist og drømmende om hverandre. Musikalsk befinner vi oss i skjæringspunktene mellom pop, folk, jazz country og americana preget av en gjennomgående oppløftende atmosfære.

I dette intervjuet forteller Malin Pettersen hvordan det har seg at hun dro til Nashville for å spille inn denne platen og om forskjellene mellom norske studioer og musikere og opplevelsene hun hadde med sine musikere «over there».

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde at du ble lidenskapelig opptatt av det?

Oj, Det var et godt spørsmål. Jeg har vokst opp i to hjem fylt av musikk. Hjemmene til mamma og pappa. Begge to var opptatt av musikk. Da jeg var liten bodde jeg mest hos mamma. Der gikk det blant annet i Lisa Ekdahl og Leonard Cohen. Også oppdaget jeg country gjennom pappa. Jeg var et ganske emosjonelt barn og en følsom ungdom. Med countryen åpnet det seg en verden som lot meg ta tak i alt jeg tenkte på og kjente av emosjoner gjennom musikken til andre med samme tanker. Og det at de kunne uttrykke noe jeg følte via musikk var avgjørende, og noe som jeg relaterte til.

Når begynte du selv til å synge og hva fikk deg i gang?

Jeg begynte å synge før jeg kunne snakke, har jeg fått høre. Vet egentlig ikke helt om man kan kalle det sang eller ikke ettersom det nok var mer gauling, men jeg har nå ihvertfall gjort det så lenge jeg kan huske. Det finnes et bilde av meg da jeg var to og ett halvt år gammel på scenen 17. mai, syngende på «Annie»-sangen (Charles Strouses komposisjon «Tomorrow», journ.anm.). Så det er tydelig at allerede da hadde jeg et sterkt ønske om å stå på en scene, og det har vært en naturlig del av hverdagen fra da av.

Hvordan kom du frem til den sangstilen som du har? Har du hatt noen vokale forbilder eller mentorer langs veien og hva har de i så fall bidratt med?

Det har det absolutt vært. Noen veldig sprikende referanser. I yngre ungdom handlet det mye om å synge sanger av sangerinner som kom utrolig høyt opp oktavmessig, som Mariah Carey og Christina Aguilera. De hjalp meg til å øve på registeret. Ella Fitzgerald viste meg at det går an å synge på en måte som langt i fra er å synge rett frem, men som likevel må komme naturlig. Det å våge å gjøre ting som øret ikke nødvendig forventer. Og så de store country-vokalistene, selvfølgelig. George Jones, Emmylou Harris og Gillian Welch har alle det til felles at de har et uttrykk som er veldig sincere. Hva sier man på norsk for det?

Inderlig eller oppriktig?

Ja, oppriktig. De hadde noe inne i seg, som bare måtte ut. De sang ikke bare på en trall, men formidlet noe. Det inspirerte meg veldig.

Hva med skolering i form av sangtimer eller musikkskole?

Joda, jeg har har hatt musikktimer. Det begynte først med dansetimer på Bårdar Danseinstitutt i Oslo. Etter hvert satte de også opp musikalteater, og siden ble det timer i sang på musikk, dans og dramalinjen på Hartvig Nissen. Så ble det veldig mye sang og sangpedagogikk. Jeg gikk på Lipa i Liverpool med vokal som hovedinstrument. Selv om jeg har gått på forskjellige skoler og hatt vokalpedagog, har jeg nok plukket med meg mer gjennom å lytte til andre, som de jeg nevner. Det gir meg mest spillerom som vokalist, men så kan jeg kombinere det med de ulike verktøyene jeg har fått med meg fra det mer teoretiske. Skole har gitt meg en verktøykasse og teori, mens egen forskning ved å høre på artister med særpreg har vært veldig viktig. Nå har jeg et enda større spekter å spille på enn da jeg begynte, og det ble fort mer viktig å høres ut som meg selv, og ikke noen andre. Og sånt er det vel med mange ting. Man kan først lære av sine helter for å bli god, så finner man frem til egne preferanser, kvaliteter og hva ens egenart er.

Når visste du at det var det her som du ville drive med?

Jeg har nok alltid visst at jeg ville stå på en scene. Jeg har alltid hatt en trang til kommunikasjon, og det ble veldig tidlig naturlig for meg å kommunisere med andre på den måten. Men – det tok lang tid før jeg skjønte hvordan jeg kunne leve av det, og bli musiker, selv om jeg ble med i Lucky Lips da jeg var 19, og har en pappa som er musiker og så hvordan han holdt på. Sammen i Lucky Lips fant vi litt ut av veien mens vi gikk, og jeg kombinerte det alltid med annen jobbing. Jeg skrev låter mens jeg studerte og jobbet ved siden av i mange år. På den måten ble det liksom aldri 100 prosent, hverken på hva gjaldt studiene eller fremdrift i musikken – selv om jeg pushet på og leverte demoer til plateselskap også da. Da jeg ble gravid med mitt første barn kom jeg frem til at nå kan jeg ikke fortsette å gjøre ting halvveis, og jeg bestemte meg for å satse fullt og helt på ordentlig, og begynte å jobbe målbevisst med albumet «References Pt 1». Den dag i dag er jeg dog likevel avhengig av annen jobb ved siden av, men heldigvis på en slik måte at det lar seg kombinere.

Hvorfor akkurat countrymusikk?

Jeg tror nok litt at det først handlet om måten de sang på og at det ikke hørtes ut som noe annet jeg hadde hørt. Det hørtes ikke ut som for eksempel Absolute Music 18 for å si det sånn, noe som gjorde at jeg ble fascinert. Etter hvert, da jeg også forsto engelsk mer, var det hvordan de våget å være åpen om å være trist og ha det vanskelig som gjorde inntrykk. Tekstene satte ord på hvordan jeg selv hadde det, som jeg nevnte tidligere. I tillegg var pappa countrymusiker, og jeg hadde mine første prøvesteg som musiker med countryband. Det ble da naturlig å holde på med dette. I tillegg var Norah Jones’ plate «Come Away With Me» (Blue Note, 2002) kjempeviktig i mitt hode. Den gjorde at jeg skjønte at jeg kunne lage musikk som i utgangspunktet ikke var hitmateriale, men som likevel kunne resonnere hos mange.

Hva er den største forskjellen på soloprosjektet med tanke på musikalsk tilnærming i forhold til Lucky Lips, Robert Moses & The Harmony Crusaders og hva har du tatt med deg videre fra de andre bandene til soloprosjektet?

Prosjektene er i seg selv veldig forskjellige hva gjelder selve skapelsesprosessen, og for meg er det her de mest åpenbare forskjellene ligger, sett bort fra rent musikalske ting som instrumentering osv. Selv om jeg skriver det meste også i Lucky Lips, er alt av musikk der helt demokratisk. Låtene blir like mye alle sine. Når det gjelder det musikalske har jo bandet vært på en liten reise. Vi begynte som et akustisk halvveis bluegrassaktig band og utviklet oss til å bli country med elektriske instrumenter. Forskjellen i soloprosjektet er at jeg nå må stole på eget hode og egen kreativitet, og ta avgjørelser uten å ha fire andre å sjekke med først. Også følger kunstnerisk frihet i enda større grad. På den måten har jeg kunnet spille inn min første plate med band, så EP’en «Alonesome» med bare meg og gitar og så dra til Nashville og spille inn ny plate med en gjeng der. Det er en frihet man har når en person bestemmer over et prosjekt, som også reflekteres på platene. Selv om jeg også i alle disse prosessene er megaheldig og jobber med helt villt dyktige folk hvis musikalitet og kreativitet er uvurderlig for at et slikt prosjekt skal kunne fungere og bli bra. Robert Moses lever i et mye mer alternativt lydbilde, og har en helt egen måte å gjøre ting på, det blir annerledes fra det aller meste, også fordi min rolle er veldig annerledes. Vokalen brukes mer som et instrument i arrangeringen. Her er jeg ikke med på låtskrivingen, og det er en interessant setting for meg å jobbe med materiale jeg ikke selv har skrevet.

Hvordan komponerer du dine låter? Hva kommer først, tekst eller melodi? Synger du frem låtene eller spiller du noe instrument når du skriver?

Jeg pleier å si at jeg har tre hovedmåter:  1. Tekst kommer først, det være seg at et konsept eller en tekstlinje jeg kicker på er utgangspunktet for det  jeg skriver. 2. Andre ganger sitter jeg med gitar, fikler og spiller noe helt til jeg finner en akkordprogresjon, noen fine intervaller eller en melodilinje som jeg tar utgangspunkt i. 3. For noen år siden satt jeg litt fast i disse måtene å lage låter på, og begynte i mye større grad å improvisere frem ting der jeg bruker opptaker flittig før jeg går rundt og nynner og synger. Dersom det kommer det en kul melodilinje setter jeg med ned med den og finner akkorder som passer. Det er i grunnen de tre hovedmåtene, men det er selvsagt mye variasjoner rundt det og mange ganger en blanding.

Hvilket forhold har du til stedet Nashville, den musikalske historien og nåtiden tilknyttet plassen?

Jeg har et veldig annerledes bilde nå enn før jeg dro dit. Jeg har aldri hatt et veldig ønske om å dra akkurat dit, eller jo, jeg har jo hatt lyst til en viss grad i og med at jeg kjente historien. Likevel satt jeg med et inntrykk av at det var veldig mye en industriby, en musikkindustriby, som var kald og kanskje litt konkurransedrevet. Så ble jeg invitert til å spille der med Lucky Lips i 2018, på bransjefesten Americanafest. Det var en gledelig overraskelse at de har et utrolig rikt musikkliv som lever utenfor den kommersielle musikkindustrien, med ekstremt mange spennende musikere med et veldig ønske om å skape noe eget, og ikke følge alle konvensjonelle regler. Jeg trodde heller ikke at jeg skulle få den positive reaksjonen på min egen musikk.

Å være der føltes som å gå inn i historien, som å være i countryhistorien. Der spilte den pedalsteel-gitaristen, der satt trommisen til den og den. Så sto de på scenen, og med ett var historien så levende. Det var fint å se at det ikke stopper opp, men fortsatt er en kontinuerlig linje, og at generasjoner samarbeider på kryss og tvers med sterk kjærlighet til musikken. Jeg husker en kveld jeg spilte en låt hvor en fyr kom bort til meg etterpå og sa at han kunne høre at  jeg hadde lyttet mye på George Jones. Jeg ble helt perpleks, og fikk opplevelsen av at han hørte det på måten jeg sang på. Folk ga så dype referanser og det var så rått.

Hvorfor dro du til Nashville for å lage platen og hva fikk du ut av oppholdet?

Det er også en morsom historie, ihvertfall for meg. Da jeg dro til Nashville første gang på konferansen med Lucky Lips møtte jeg noen folk jeg hadde møtt et par ganger tidligere og som inviterte meg til å bli med i studio og henge rundt og spille musikk. Jeg dro dit sammen med Stian Jørgen Sveen (Lucky Lips) og vi spilte hele natten før vi dro hjem halv seks. Alle var fulle av kreativitet i det bittelite studioet i en garasje, hvor halvparten av lydbordet var en konsoll som Fleetwood Mac har spilt inn på, og grom lyd og bra musikk var det absolutte målet . Det føltes som å gå inn i en musikkdokumentar.

Da jeg kom hjem tenkte jeg at det der har jeg ikke vært med på før, kanskje jeg også må spille inn der, og jeg spurte om de kunne tenke seg det. Det hele var uformelt, jeg sa at vi bare kunne se hva resultatet ble. De sa ja, og jeg dro over noen måneder etterpå med en bunke låter. Vi begynte å jobbe fra toppen av listen av deres demo-favoritter, som jeg hadde sendt over i forveien, og trykket record. Alt var satt opp, det låt dødsfett. Jeg spilte første låt slik jeg så den for meg, og så spilte vi den sammen etterpå. Hver låt ble til sånn, og vi endte opp med disse 11 låtene som utgjør «Wildhorse».

Da vi skulle begynne, ringte Misa og spurte meg; «Hva vil du ha?», «hvilke referanser har du?, «hva er du ute etter?» Jeg svarte; «Jeg vil bare at det skal være dere og meg, og det rommet.» Det var den eneste referansen. De hadde et eget sound på sitt samarbeid fra før av, og det var dødsfett å tappe inn på det. Jeg hadde ikke tenkt noe annet.

Ofte når man spiller inn her i Norge må man være tidseffektive, og derfor spilles det ofte også inn slik at man har mulighet til å fikse på ting i etterkant dersom man skulle oppdage noe rusk senere.  Folk er dødsflinke, og har koll på ting, men noen ganger blir noe av kreativiteten borte. Nå ville jeg ta bort all sånn klinisk smart tenkning. Jeg var også trygg fordi jeg allerede visste at de kunne få det studioet til å låte bra og at de var dritflinke til å spille. Jeg hadde lyst til for en gangs skyld å fange et band som lager musikk sammen, og det som ender opp på tapen er det som er der i studio. Jeg håper at også lytteren blir transportert litt inn i rommet på det måten, og føler litt av den vibben vi følte på.

Hvem er musikerne, hva er deres musikalske styrke, hvorfor har du valgt å ta dem med og hva har de  bidratt med?

Aaron Goodrich (trommer og perkusjon), Elijah Ocean, Colter Wall

Han er en av  tre produsenter som holder på i studioet, i tillegg spiller han trommer. Aaron har en veldig god evne til å tenke musikalsk når det gjelder trommer. Det gjør at han hører på vokalisten, forsikrer seg om at det er digg å synge på det han gjør, og stiller spørsmål som; «fungerer dette?, «hva fungerer best tempomessig for vokalen?» I det hele tatt er han produsentaktig og tar alle instrumentene i betraktning. Aaron sørget for at ting ble gjort, og var også den som hentet inn andre når vi trengte det og ellers en bra fyr.

Ryan A. Keith (gitarer, piano og koring),  Rayland Baxter

Også en av de tre produsentene. Han eier studioet, som var i garasjen hans. Han spiller piano, diverse keys, noen gitarer og korer. I tillegg er han tekniker, og mikset platen. Ryan er et unikum av en fyr. Han ser ut som han lever på 1970-tallet, og er en stille type. Så fort han setter seg ned ved pianoet skjer det masse crazy og fantastisk. Han er fri kunstnerisk. Platen og soundet er preget av måten han skrur og tenker lyd. Ryan har hatt mye å si for soundet på hele platen, og skal ha mye av æren for det.

Misa Arriaga (bass og koring),  Kacey Musgraves, Lillie Mae

Han er en av de tre produsentene i studioet, og spiller bass og har skrevet låten «Holding Lonely». Misa er også et unikum av en musiker. Han ble født med musikk i kroppen og synger vilt bra, og skriver utrolig bra låter. Det er en enorm styrke å ha ham med på plata rent musikalsk. Misa bringer inn mye vakkert, og mye av det han foreslo og gjorde på platen er mine favoritter.

Dessuten hentet vi inn Eddy Dunlap (The Grand Ole Opry House Band, Luke Bryan) på pedal steel, gitarer og (bittelitt) synth.

Vi er veldig heldig å ha Eddy på en sånn plate. Han kom rett fra topp-sessions i Nashville, hvor han spiller for de aller kuleste, også tuslet han inn hos oss når han var ferdig på jobb i High End Studio, satt opp steelgitaren sin og spiller som ingen andre. Vi fem spilte inn grunntakes.

Vi hadde også med Mike Eli, som spilte litt gitar på platen, og Ben Sanders på fele og elektrisk gitar. Folk som er ekstremt gode på det de gjør.

Og Dennis Crouch (Har vært i studio med blant andre Dolly Parton, Steve Earle, Marty Stuart, Robbie Fulks, John Fogerty, John Cougar Mellencamp, T-Bone Burnett, Robert Plant & Alison Krauss, Øystein Sunde og Johnny Cash. red.anm.) spiller upright bass. Han var med på Robert Plant & Alison Krauss-skiva «Raising Sand» (2007) og mye annet hipt, og er en utrolig koselig fyr som spiller vilt bra.

Logan Ledger er artist selv og slapp en T Bone Burnett-produsert plate i fjor som er meget bra. Logan er en utrolig låtskriver, sanger og musiker. Han har skrevet mye sammen med Ryan A. Keith, og det var utrolig gøy å gjøre deres låt «Mr Memory» med de to i studio.

Emily Keith, som er kona til Ryan, bidro med harmonivokal. Vi fikk henge rundt i huset og garasjen deres under innspillingene. En kveld etter at jeg hadde dratt hjem la hun på harmonier til låta «Wildhorse Dream», som ble hva den er mye på grunn av hennes harmonier.

Flere låter handler om reising og tilhørighet. Hva er ditt forhold til dette og hva gjorde disse temaene aktuelt denne gangen?

Jeg har tenkt litt på det. Det var ikke noe overordnet grunn til at det ble sånn, men da vi så på prosjektet utenfra underveis i prosessen så vi at det definitivt var et gjennomgangstema. Jeg har alltid vært en hverdagsfilosof, og har hele tiden samlet opp låter som handler om hvor man kommer fra og hvor man er på vei – i overført betydning, men også denne overførte betydningen kombinert med faktisk reising.

USA har jeg hatt lyst til å reise til i mange år, selv om det er utrolig mange ting der som må ordnes opp, er det et utrolig fascinerende land med ufattelig mange spennende mennesker og historier jeg definitivt blir fanget av, og har har blitt fanget av siden jeg var liten. Et slags eventyrland som finnes på ekte. Jeg måtte skrive om det for å forstå det mer. Og jeg hadde som sagt ikke tenkt ut det på forhånd, mer at jeg så det retrospektivt. En låt handler om da jeg satt på flyet på vei til Nashville og en annen om min egen begravelse og slutten på egen reise. Det er låter om å glemme normer og forventninger, og låter som beskriver min reise fra de tidlige 20-årene frem til der jeg er i dag personlig. «Wildhorse», hentet fra låten «Wildhorse Dream» ble en passende tittel for å oppsummere nettopp denne røde tråden.

To av låtene er titulert etter amerikanske stater henholdsvis Arkansas og California og det er mange referanser til USA. Hva er ditt forhold til Amerikas forente stater og spesielt de nevnte statene?

«California» er en låt skrevet på roadtrip gjennom California, og tar for seg ganske direkte det jeg opplevde der og tankene mine rundt det. California har mye historie. Det er som mange forskjellige land samlet i en stat, og det er interessant. Jeg har aldri vært i Arkansas. Den låten skrev jeg etter at jeg fikk opp en annonse på Facebook: «Nå kan du grave etter diamanter i Arkansas State Park.». Det fikk meg til å tenke over hvor typisk det er for oss mennesker at vi søker oss mot, og trenger, distraksjoner fra det vi egentlig må ta tak i her i verden, så vi slipper å tenke.

Har du noe forhold til Sufjan Stevens som navnga to album henholdsvis Michigan og Illinois?

Jada, hehe. Men jeg har ikke planer om å skrive om alle statene altså.

USA, og sikkert egentlig alle land, har en mangefasettert historie. Jeg kunne sikkert skrevet kunnskapsrikt og engasjerende om Norge og ulike deler her og. Det som, ikke nødvendigvis er så unikt, men likevel fascinerende med Amerika er at det er så stort, og styrt på mange forskjellige måter. Og avhengig av hvor man er har historien akkurat der sin egen fortelling. Hvordan den historien har spredd seg gir en utømmelig kilde til inspirasjon, mennesker og skjebner, som henger sammen med hele verden. Det moderne USA ble skapt av en blanding av hele verdens historie da folk reiste dit, og så hadde det allerede en rik kultur fra før  hos urbefolkningen. Det er så mange verdener. Det er nesten som Westworld, et land som på film, som er spennede å prøve og forstå seg på. Selvom det skal merkes at lidelsene og den forferdelige behandlingen av enkelte kulturer og menneskegrupper som også er en del av USAs historie er ikke noe som skal sammenlignes med underholdningsprogram.

Hvor går grensen mellom det private og det personlige rent tekstlig?

Ja, det er interessant. Pressen, ihvertfall de store mediene, vil gjerne ha en trist historie, men det er ganske mange ting  jeg synes det er naturlig å skrive om som jeg ikke ville vært komfortabel med å snakke om i et intervju. Et eksempel er låten «Weightless». Den er egentlig veldig privat. Med låtskriving så blir det på en måte sånn at hvis noen kjenner seg igjen, er det en privat samtale mellom oss. Og de som tolker på annen måte får med seg en annen betydning. Det gir uansett en mulighet til å kunne snakke om noe uten å si det rett ut.

Hvorfor albumtittelen «Wildhorse»/villhest og hva vil du kommunisere med den?

Jeg lurte lenge på tittelen til albumet. Da jeg skjønte at jeg kunne bare kalle den «Wildhorse» falt mye på plass. Jeg har alltid, så lenge jeg kan huske, ment at man i livet må gjøre det man vil, og ikke først og fremst prioritere sosiale normer og andres forventninger. Det var for eksempel lett å si; «dra til Nashville», men på den tiden hadde jeg ikke mye penger, så jeg kunne kanskje like gjerne bare sagt; «det er en god idé, men det får jeg ikke til». Men søren heller, jeg ville ikke være den som backet ut, så jeg slang meg på flyet og skålte i champagne og var på vei til å folk  jeg knapt kjente for å spille musikk.

Har du et forhold til hester utover det?

Nei, ikke utover at jeg synes at det er formidable dyr og at jeg har ridd litt for gøy, men jeg er ikke noe «hesteperson».

 

Du er avbildet på biblioteket på albumomslaget. Hvordan var tilblivelse av coveret Jonathan Vivaas Kiesa har laget med Simen Skaris sin artwork?

Det var en gøy prosess det også. Jeg hadde virkelig lyst til å jobbe med dyktige Sunniva Hartgen, stylist, og spurte ydmykt om hun ville jobbe med meg, og det hadde hun heldigvis. Hun kom med forslag til fotografer og satte sammen fotoshooten med Jonathan Vivaas Kiesa, en dyktig fotograf. Jeg hadde ikke sagt at det muligens skulle bli cover, kun at jeg trengte pressebilder. Da jeg fikk bildene fra Jonathan fant jeg med en gang ett som måtte bli coveret.

Jeg er en visuell person, og det hjelper å ha noe visuelt å forholde seg til. Med «References Pt. 1» ble coveret bestemt før alle låtene var klare. Jeg jobber bedre kreativt når jeg har noe å forholde meg til. Nå var låtene ferdig når vi tok dette, men underveis var det  likevel digg å anta at sånn kommer det til å se ut, da materialiserer det seg som et ekte album på en måte.

Også er det morsomt med mange sånne ting som du oppdager i ettertid også. Vi hadde med Marthe Hesvik på sminke, og Nikola Gros gjorde hår. Først i etterkant tenkte jeg nærmere over linken med biblioteket og låtene på plata, noe som bidro til bestemmelsen av at det skulle bli coveret. At jeg er på bibliotek med vind i håret blir en paralell til villhesten med vind i håret, med et hode fullt av filosofi og interesse for vitenskap, som gjenspeiles på albumet. «Particles» er min kvantefysikk-låt.

Omslaget viser kassetter med Roger Miller og et bilde av The Beach Boys‘ «Today». Hvilket forhold har du selv til dette formatet og fysisk musikk? Og hva med disse artistene? Er dette kassetter som har vært viktige for deg eller er det tilfeldig at det er de som ligger der?

Det er fra studioet, fra en av veggene fra studioet der platen ble spilt inn. Det viser litt av vibben i studioet med masse memorabilia, det kule Beach Boys-bildet, flere blader med George Jones på forsiden og mye mer. En del av det har jeg mer forhold til enn annet. Det var enkelt og greit sånn studioet så ut og er ikke arrangert eller tilpasset på noen måte.

Her er noen nøkkelord som jeg vil du skal snakke litt om ditt forhold til.

Bluegrass

Jeg elsker bluegrass og har hørt mye bluegrass nå når verden har stått stille. Jeg har også dykket litt mer ned i historien mer enn før og skjønt at det er en stor del av bluegrassens historie jeg ikke kjenner til fordi det ikke er tatt med i historiebøkene. De svarte musikerne og bandene var også en ledende del av musikkens utvikling, men ble ikke inkludert på grunn av et segregert samfunn. De fikk ikke spille på de samme stedene og fikk ikke turnere på samme måte fordi de ikke var velkomne. De hvite musikerne hadde lettere tilgang til store turneer osv og ble dermed de kjente som ble kjente helter for mange, også for meg selv. Og alle de heltene, også dagens, er knallgode, men nå har jeg begynt å dykke ned i sjangerens bredere historie og anbefaler alle som liker den type musikk å gjøre det samme.

Honky-tonk

Det forbinder jeg med pappaen min. Det var en stor del av det som jeg vokste opp med. Det var  befriende å komme til Nashville der alle kjenner til det. Det var ikke så mange da jeg var ungdom som delte akkurat den interessen kan du si, men det er noe av den morsomste musikken å spille live. Det er virkelig gøy å se publikums reaksjoner på det, og du skjønner hvorfor det er, og var, en så populær del av country-genren. Honky-tonk får folk til å danse og forteller historiene til den vanlige mannen eller kvinnen.

Country & western

Det er jo en kjempeparaply eller begrep. Jeg vet om et vanlig uttrykk blandt landt countryfolk som lyder: «I like all kinds of music, both Country & Western». Western swing er et godt eksempel på at countrymusikk samspiller med andre kulturelle uttrykk, som oppsto da den blandet seg med jazz. En utrolig digg genre med veldig lushe lydbilder, digg å høre på. Med Country & Western vokste det også frem en cowboyfilmkultur med mange vakre bilder på hva en ensom cowboy er.

Country
Country kan bety alt for tiden. Hva det innebærer er veldig avhengig av hvem som sitter med definisjonsmakten. Samtidig har country aldri stått stille. Det har blitt skapt fordi mennesker beveget seg mellom kontinenter. Stiler blandet seg og skapte de forskjellige variantene, bluegrass ble også skapt fordi folk var nytenkende,  ikke fordi de var tradisjonalister. Det synes jeg også at det er viktig å ta med inn i musikken min selv om jeg elsker tradisjonell bluegrass og tradisjonell country. Jeg vil lage min egen stil og la det skinne igjennom i musikken at dette kommer fra meg og mine referanser.

Hva folk hører og ser i min musikk er også forskjellig avhengig av hvem som hører. Folk som har veldig sterkt forhold til Honky-tonk kan høre innslag av det, men også  mye annet som de ikke vil kalle erkecountry. Noen tenker at det er country fordi de hører en pedal steel. Referanserammene er  ulike,  og derfor elsker jeg også å spørre folk om det.

Kacey Musgraves

Hun er en referanse som det er vanskelig å komme unna fordi hun er en  innflytelsesrik låtskriver akkurat nå. Det som veldig bra med henne er at hun tør å være nyskapende samtidig som hun ikke skammer seg over å komme fra countrymusikk. Hun er også vanskelig å komme unna fordi Misa har jobbet mye med henne tidligere. Jeg er definitivt inspirert av Kacey Musgraves, men hun er ikke den største innflytelsen, men en som har inspirert meg til å lage musikken jeg selv her lyst til å lage. Det er også kult at hun har åpnet opp country for folk som har sagt de aldri ville høre på country, men som hatt henne blant «Golden Hour» årets beste plater i 2018.

Rolling Stone Magazine har trukket frem «Wildhorse Dream» fra det nye albumet som en av ukas fem beste nye låter fra country- og americana-artister. Det samme med «Pause» fra «Alonesome» i fjor, og bransjemagasiner som Paste og Billboard har også omtalt deg i svært positive ordelag. Og albumet har også fått overveiende strålende kritikker både i inn- og utland. Hva betyr sånn anerkjennelse for deg som inspirasjon?

Ved en hver utgivelse prøver jeg å overbevise meg selv om at anmeldelser og evt mediedekning ikke har noe å si, og noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne klare å la være å lese anemeldelser og sånn. Men når den først er positiv da, så betyr jo det at det er personer der ute som har hørt på det du har laget og skjønt hva du har prøvd å få til og er godt inne i materialet. At det har resonert hos dem på en eller annen måte. Og sånne anmeldelser eller dekninger betyr veldig mye for meg.

Det er jo også dritvanskelig å leve av det å drive med musikk, jeg har ennå ikke klart det, jeg har frilansjobb ved siden av. Når  en stor platform, som når ut til mange mennesker, skriver positivt om dine ting er det et kjempestort pluss. Jeg blir takknemlig for det. Det skal jeg ikke stikke under stol. Også er det jo morsomt når du opplever at den som skriver har forutsetninger for å skrive. Jeg har også lest anmeldelser av både eget og andres, der man skjønner at skribenten ikke har stor kjennskap til det musikalske landskapet. Da faller referansegrunnlaget litt igjennom.

Kan du til slutt nevne fem låter som har inspirert deg som låtskriver på et eller annet nivå?

Andrew Combs – Hazel

Alonesome»-EP’en er inspirert av ham. Det jeg liker godt er at han forteller en historie, som man blir gående å tenke på i etterkant; «hvem er han?», «hvem er du?». Du får ikke alle svarene, og det er i grunnen ganske kult.

Gillian Welch – Revelator

Jeg kunne sagt hvilken som helst låt av henne. Generelt er jeg for alltid fanget av Gillian Welchs univers, og det er mye av det samme som med Andrew Combs. Det fortelles en historie, det er tatt et utsnitt av tiden, som gjør at du sitter igjen med spørsmål, det er filosofiske tekstvridning og selvfølgelig helt enorm musisering.

Joni Mitchell – River

Det er et klisjévalg, men hallo. Den første gangen jeg hørte den låten ble jeg satt ut av hvordan går det an å beskrive noe så konkret og metaforisk samtidig. Hennes historie kjente jeg igjen som min egen og ble skikkelig inspirert. Jeg er også generelt veldig fan av Joni.

George Jones – Take Me

Dette er et meget godt eksempel på hvordan countrymusikk kan være noe av det vakreste som finnes, og låten som George Jones har laget sammen med Leon Payne viser hvordan man bruker metaforer på en bra måte til å beskrive sine emosjoner i forhold til en annen person. Rett og slett vakkert og nydelig.

Bobby Gentry – Fancy

Hun er en artist som jeg er skikkelig fan av fordi hun er så sinnsykt rå, og dyktig låtskriver, produsent og musiker. Men hun har nå trukket seg fra bransjen. Hun er nok mest kjent for «Ode to Billy Joe», men jeg er rent tekstmessig skikkelig glad i låten «Fancy».

Hun forteller historier fra et jeg-narrativ på en helt unik måte. I «Fancy» får man fortalt en drøy historie på en hverdagslig måte fra jeg-personen, og fortellingen blir fremført veldig rytmisk. Rimene og historien følger en rytmikk man blir blåst av banen av og som hjelper til å sette teksten i fokus. Det er så bra, og er også skrevet på en veldig kompromissløs måte som jeg beundrer veldig.

 

Malin Pettersen – Wildhorse (2020)

 

Malin Pettersen – References Pt. 1 (2018)

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 21 andre abonnenter