Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 13. april 2021

The Dogs: Mannevond sutring og høyenergisk garasjerock

– Det er noe merkelig tilfredsstillende med godt utført klaging som jeg bare ikke kan få nok av. Er liksom ikke noe tak på det heller. Går alltid an å få det enda verre, så føler ikke jeg har klart å tøye strikken ferdig heller. Jeg prøver, men har ikke kommet frem enda, sier Kristopher Schau, vokalist i The Dogs, som i år kom med sitt niende studioalbum «Post Mortem Portraits of Loneliness» på Drabant Music.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: L-P Lorentzen

«Post Mortem Portraits of Loneliness» er rå kraft, hissige gitarer, fett orgel, kontant hamrende bass, pumpende trommer og bitende tekster, men her er også funnet plass for en fin munnspillballade med klunkende hundevokal. Kjappe, energiske, skitne, men også melodiøse og ganske så fengende rockelåter med beske, misantropiske tekster. Røff, mannevond ujålete rock’n’roll slik aldrende menn og kvinner er vokst opp med og vil ha det.

I stor grad handler det om et derivat av garasjerock og hard rock som går opp i en høyere enhet vi har lært å kjenne som lyden av The Dogs, men som vanlig strekker de strikken nok til at det også høres forholdsvis friskt og nytt ut. Her er tilstrekkelig variasjon både mellom låtene og i forhold til materiale fra tidligere skiver.

Det er ingen nyhet om en hund biter en mann, men om en mann biter en hund, sies det. Om en hest som biter et menneske kvalifiserer bedre vet jeg ikke, men historien her inneholder ihvertfall både hunde- og hestebitt i tillegg til en hyllest til Spanish Love Songs, Michael Krohn, Ramones, Kiss og Slayer, tyveri av bandnavn, definisjonen av punk rock.

Først, kan dere fortelle historien bak valget av bandnavn og hva dere ville uttrykke gjennom det?

Kristopher: Det var Trond, Ricochets, sin skyld egentlig. Han snakka for 100 år sida om at han skulle starte et band som het The Dogs, og så sa jeg til ham at det hørtes ut som en utrolig dårlig idé. Må jo være en million band som har hett det opp igjennom, men han sverga på at det var ledig. At det var derfor det var så genialt. Åra gikk og han starta aldri det bandet, så da tida kom for oss så tenkte jeg bare «fuck it, jeg bare bruker det jeg», og så VAR det jo en bråte med Dogs der ute allerede selvfølgelig. Straffa for å stjæle det der.

Hvilket forhold har dere selv til hunder, det franske bandet med samme navn og The Stooges‘ «I Wanna Be Your Dog»?

Mads: Hadde en hund når jeg vokste opp som hoppa opp og beit meg i armen så jeg måtte på legevakta, kun fordi vi hadde flytta øvingslokalet hjem i kjelleren og spilte drithøy rock. Var ikke så glad i fuzz og cymbaler den. Har arret ennå, 30 år senere.

Kristopher: Jeg har bare blitt bitt av hest, aldri hund. Elsker bikkjer, hadde skotske terriere da jeg vokste opp. Elsker Stooges også og synes faktisk franske Dogs har laget et par jævlig bra låter. «Dreadful Times» f.eks. er såpass nærme oss at jeg synes vi burde covra den egentlig.

Kristopher og Mads, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Mads: Mitt første rockeshock kom da jeg fikk «Alive II» på kassett med Kiss til 6-årsdagen min og like etter så klipp fra bandet på NRK. Klikka for meg. Klarer ikke å sette ord på de følelsene, men et eller annet frø ble sådd der som har fulgt meg opp igjennom årene.

Kristopher: Er jo født i 1970, så da jeg var 6 gikk det i de kommunistiske hippieskivene på plateselskapet Mai. Eneste som var i platehylla hjemme. Kiss oppdaga jeg først rundt 2005. Rockeshock av typen Mads hadde tror jeg ikke jeg fikk før jeg begynte på videregående dessverre, men da smalt det til gjengjeld non-stop. Alt skjedde i de åra der. Fra Raga til Nirvana. Kombinert med en jævla god mentor i Bjørn Luka som pusha på meg alt av Paisley Underground-tinga som Green on Red, Dream Syndicate, Long Ryders etc. til Pixies og Jokke. Mener det var han som introduserte meg for Roky Erickson også.

Når begynte dere selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

Mads: Tok pianotimer et år eller to som 9-åring uten at det førte til noe stort, men plukka opp gitaren som 13-åring og gikk i gang med å plukke Metallica-katalogen fra «Masters of Puppets» og bakover. Det beste med å spille et instrument som ung er jo å kunne lære seg musikken man er fan av. Tok timer hos en lokal gitarhelt for å lære alle soloene til punkt å prikke. Han var rå, jeg var middels. Når jeg tenker litt etter så er jo et par av Dogs-låtene laget på piano…hmm

Kristopher: Videregående for min del. Fikk kassegitar på 16-årsdagen min og møtte Egil (Hegerberg, journ. anm.) på Ulsrud. Kunne jo ingenting, og det var det som var gøy med det. Så lenge vi sjøl syntes det låt fett så var det alltid mer enn nok. Er veldig glad jeg ikke blei påtvunget noen gitartimer eller noe sånt sjøl. Da tror jeg noe av magien hadde blitt borte for meg. Sånn sett så håper jeg virkelig at jeg dør uten å vite hva noen av grepa på gitaren heter. Haha, NOE mystikk må jeg ha i livet mitt.

Hvorfor ble henholdsvis gitar og vokal deres hovedinstrumenter?

Mads: Vet ikke helt sikkert.

Kristopher: Samma her. Har ingen idé. Men passer jo til høyden da. Alltid greit med en frontmann som synes hvis scena er lav.

Har dere hatt noen forbilder eller mentorer som har vært viktige for å finne deres eget musikalske uttrykk som gitarist, vokalist og som låtskrivere. I så fall hvem og hva har de lært dere?

Mads: Det er jo ganske mange man har blitt inspirert av opp igjennom åra, men ikke lett å plukke ut en enkelt her. Kiss, Slayer og Ramones må nevnes og det plukkes stadig
fra alle tre i låtskrivingsprosessen, men jeg tror ikke det nødvendigvis skinner klokkeklart igjennom.

Kristopher: Vokalmessig var det jo veldig gøy for meg da jeg skjønte at Michael Krohn sang i samme leie som meg sjøl. Alle låtene var liksom perfekte på en måte. Samma med Joey Ramone. Ellers blei jeg jo etter hvert veldig glad i alle som bare vræla. Dead Moon og Sonics har betydd mye sånn sett.

Hvordan har du kommet frem til din måte å bruke stemmen på?

Kristopher: Jeg har i grunnen bare to lyder. Sang og vræl, og de låter jo på en måte bare sånn som de gjør. Tanken har ikke slått meg at det kunne gått an å legge til seg en annen lyd, men det er kanskje noe folk bedriver? Jeg veit jeg kan dra på meg å bli litt nasal noen ganger, men det er mest en liveskade tror jeg. Hvis monitorene er dårlige eller sprengte så døtter jeg ubevisst lyden opp i nesa for å klare høre meg sjøl.

Har dere en favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon. Hvor viktig er sånne ting for å få det til å låte som The Dogs?

Mads: Å jada! Hvit Gibson SG, rett inn i en Fender Vibro King første 6 albumene / Matchless de siste 3 albumene. I mellom de to leddene har det stort sett vært litt diverse TC Electronic’s fra 80-tallet, en Rat eller en Broadcast. Ganske basic.

Kristopher: SM58 med kabel. Alt annet er helt uaktuelt. Som i 100% ikke snakk om.

Hvorfor garasjerock og punk?

Mads: Det var lettest å spille. Passa nivået på den tiden.

Kristopher: For meg så er det det jeg liker best å høre på. Sånn sett er det nesten det vanskeligste å spille for min del, siden jeg bare sammenligner meg med folk jeg synes er 1000 ganger bedre.

Hva er punk/rock for dere?

Mads: Ivar Nikolaisen.

Kristopher: Haha, enig!

Hva gir rocken til dere og hvilken funksjon har den i livet deres i dag?

Mads: Treenigheten av turné, låtskriving og studio er uslåelig. Livet er morsommere for de som spiller i band og har en bandbuss å sitte i med gode venner.

Kristopher: Sjøl er jeg ikke SÅ glad i studio om dagen og livespilling husker jeg ikke åssen var, så for meg er det utelukkende låtskrivinga nå under coronaen. Men det er vanligvis den samme treenigheten for meg også, altså. Og følelsen av at det er alle oss som spiller i band mot røkla. Det tøntige, rare fellesskapet der er jeg veldig glad i.

Hvorfor valgte du å synge på engelsk og hvordan var veien fra det å synge på norsk med Gartnerlosjen til engelsk med alle (?) prosjekter i dag?

Kristopher: Tror det kom litt da jeg begynte å høre på en del garasjerock fra Sør-Amerika, samtidig som det poppa en del kule japanske band. Det låt så jævlig fett, men jeg blei samtidig helt koko av å ikke skjønne hva de sang om. Såpass at jeg etter hvert merka at jeg hørte mindre på dem enn andre artister som kanskje ikke var like bra. Skrekken blei jo dermed at jeg skulle bli et sånt band sjøl. Norsk er jo enda mere rævva enn japansk sånn sett. Har ikke angra på det. Det er jo ingenting som er gøyere enn å få mail fra andre siden av kloden fra noen som helt tilfeldig har kommet over Dogs og fått masse ut av tekstene.

Bildene er tatt på det gamle Deichman hovedbiblioteket på Hammersborg.

Hvordan vil dere si at The Dogs skiller seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band dere er og har vært aktive i? Og hva har dere tatt med dere fra de andre bandene og inn i The Dogs?

Band som medlemmene i The Dogs har vært aktiv i: Datsun, DDR, Gartnerlosjen, Glansen, Hurra Torpedo, Mongo Ninja, Reidar Roses Orkester, Sinsen, The CumshotsThe Terrifieds, The Laughing Man, The Devil And The Almighty Blues, Veras Verden, Shit City, Surferosa, Höglin Baker, El Cuero, Ikke Bare Bare Egil Band, The Hillstone Halos, Warship, Nothingface, Euroboys, Born Electric

Mads: Med Mongo Ninja ga vi ut 3 skiver i året, med The Dogs gir vi ut 1 skive i året! Må Dogs steppe opp? Haha. Kjemimessig så er – og var det topp stemning i begge band.
Dogs er normal galskap, Mongo var gal galskap. Gøy begge deler!

Stefan: Med Euroboys var det ikke så mye plass for innspill og bandkjemien var rimelig føkka. Skal ikke nevne noen navn, men var jo sjøl ganske føkka på den tiden der også. Europaturneen med Soundtrack of Our Lives ble i hvert fall spikeren i kista. Når resten dro tilbake til Oslo etter turnéavslutningen i Gøteborg blei jeg bare igjen der. Brydde meg ikke så jævlig egentlig, og jeg var visstnok totalt umulig å samarbeide med på den tiden. Rart det, haha! Born Electric var derimot gøy, men jeg hadde jo et åndssvakt inntak av kjemiske substanser og alkohol så det gikk som det måtte gå til slutt, men hyggelig var det. Trodde ikke det fantes band som The Dogs, at man kan ha det så bra sammen og når alt er kos, ganske så vilt. Ville aldri bytte det bort med noe, uansett. Og at alle er med og bare vil ha det mest mulig gøy, er en ubeskrivelig følelse. Ren lykke.

Kristopher: For meg så har alle de andre banda jeg har hatt vært gøye på hver sine måter, men samtidig med sine egne feil og mangler som jeg gjerne skulle vært foruten. Så når Dogs dukka opp, så gjaldt det, å så langt det lot seg gjøre, å prøve å trekke ut alt det som var bra med de andre banda og ta det med seg inn i dette. Prøve å lage det perfekte bandet i alle ledd rett og slett. Ta med inn planleggingsegenskapene til Cumshots, farta til Datsun, idiotien fra Gartnerlosjen etc. Bare spise pålegget fra alt jeg hadde gjort tidligere.

Henrik: Har tatt med livedisiplinen fra surf.

Tommy: Nå har jeg jo ennå ikke fått oppleve livet på veien og på scenen med The Dogs, takket være den jævla pandemien selvsagt, men av det jeg har opplevd på øver’n, i studio og ellers så vil jeg si at The Dogs innehar mye av styrkene til andre prosjekt jeg er/var en del av. Det som skiller seg ut mest er den sinnsyke kreativiteten og lekenheten rundt låtskriverprosessen. Når man allerede snakker om at man har 20-30 låter klar til 2023, da er det faen meg ikke noe tørke å spore her!

Hva skiller dagens The Dogs fra bandet som debuterte med «No Refuge»-sjutommeren i 2011 og  albumdebuterte med «Set Yourself On Fire And Follow The Smoke» i 2013? Hva har skjedd underveis som har brakt dere hit utover noe bytting av medlemmer?

Mads: Det startet jo med at vi spilte inn en singel med to mikker i rommet, «miksa» den rett etterpå og ga den ut en dag eller to senere. Null filter, null produksjon og skuldre nede på knærne. Nå er låtskrivingsprosessen litt lenger, arrangement mer gjennomtenkt og innøvd, men føler fortsatt at fremdrift er et av de viktigste parametrene som har fulgt oss hele veien. Ferskavarerock går aldri av moten i dette bandet.

Kristopher: Live håper jeg vi er temmelig like, selv om vi alle har blitt et tiår eldre. Låt- og lydmessig så har det jo skjedd en hel del. Merker jo på meg sjøl f.eks. at jeg kan ta meg i å tenke at «dette riffet kan Mads brushe ferdig» eller «og så legger Kenneth en vokal opp på min her» mens jeg driver og lager låtene. Kjenner liksom soundet vårt så godt nå at jeg fortere kan høre for meg hvordan ting kommer til å ende opp, og dermed er det lettere å konsentrere meg mer om selve låta enn detaljer i riff eller koringer.

Fortell  om hverandres musikalske styrke og rolle i The Dogs.

Om Kristopher Schau

Mads: Kristopher skriver utrolig bra tekster (Spellemann har sovet i timen her, enda godt Anders Nordengen kommer med garanti for en pris her) og blander dette med enkle riff og melodier i låtskrivingsprosessen. Perfekte utgangspunkt for å ha det gøy som band og utvikle arrangement i fellesskap. Gir bandet særegenhet og er uslåelig som frontfigur.

Stefan: En så jævlig god fyr, når jeg først møtte han så klikket det på en rar måte, som om jeg hadde kjent han hele livet, kanskje for at vi har slitt med mye av det samme oppi gjennom, hva vet jeg. Elsker den mannen. Og for en sanger. Verdens beste ifølge meg. Gir altfor mye av seg selv i alt han gjør.

Tommy: Som ny i bandet vil det nok være lurt av meg å bare dele ut mengder med skryt her, alt annet vil være som å skyte seg selv i foten! Kris er en skikkelig bandkompis! Han er utrolig snill med alle i bandet og du føler alltid at han genuint bryr seg om hvordan du har det. Er lett en du kan betro deg til hvis du har noe som gnager i livet ditt. På det musikalske plan må han være en av de mest produktive og kreative vi har her på bjerget. Det renner låter ut av ermet konstant! Som vokalist er han rett og slett helt rå, noe som alltid kommer tydelig fram i anmeldelser fra utlandet, og som tekstforfatter og frontfigur er det få i verden som matcher Kris!

Henrik: Norges særeste rocker, og en person som har en ekstrem tilstedeværelse på scenen.

Om Kenneth Simonsen:

Mads: Starta i The Dogs som trommis. Nå spiller han gong, munnspill, pinner, kastanjetter, tamburin, bongos og masse annet. I tillegg til å kore som en gud. Burde vært statsminister.

Stefan: Ja, hva skal man si som ikke er sagt? En helt han og, cool som faen, snill, spiller og synger som en Gud, i tillegg til alt annet han gjør, fantastisk menneske.

Tommy: Om det skulle være noe som gjør The Dogs unik, kall det gjerne den hemmelige ingrediensen, så må det være den rollen som Kenneth utfører på en perfekt måte. De gangene jeg har sett The Dogs live så har det alltid slått meg hvor kult det ser ut med han duden bak den kannibalkasserollen som driver og rører konstant i gryta! Jeg har alltid vist at han er en meget habil trommis, så den perc’en faller jo naturlig for han, men at han var så god til å synge og så viktig for dynamikken i koringene kom som en deilig overraskelse. Noen av de morsomste øyeblikkene i innspillinga av den nye skiva var når Kenneth dro til foran mikken, og produsenten slo seg på låret og ropte «LEADVOKALIST!!!» Kenneth er dessuten nordlending, noe som aldri er negativt, og da er vi to som kan bære byrden når de andre i bandet skal etterligne dialekten.

Henrik: Bandets Meatloaf. Nydelig på vokal og munnspill. En av Norges mest nøyaktige rytmeristere

Kristopher: Alt det de andre sa. Fyren kan jo absolutt alt. I tillegg er han sterk som en bjørn, tar flest push-ups av alle i bandet, er kretsmester i svømming, har det fyldigste håret og den strammeste rumpa. Darwins våte drøm nedgradert til å holde en tamburin. Definisjonen av perler for svin.

Om Mads Martinsen:

Stefan: For en komplett gitarist!! Tenk, en gitarist som spiller det som må til, ikke mer ikke mindre, bare midt i blinken. Det er uhyggelig uvanlig. Vil nok si han er den råeste gitaristen som lever nå, pluss at han jo er the BOSS med stor B og caps. Finnes ikke noe Mads ikke kan fixe. Sånn er det bare.

Tommy: For meg er Mads rett og slett Mr. Business. Helt siden jeg ble kjent med han, må ha vært i 2001 eller 2002, så har han vært bookingagent og/eller manager i så å si alle prosjekt jeg har vært med i siden da. Jeg har jo alltid visst at han spiller gitar og har ambisjoner selv, og har sett han spille live flere ganger, både som frontfigur med stor F i Russian Poker og senere som gitarist i The Dogs. Når jeg nå har fått muligheten til å spille med Mads så har han overrasket meg stort. Utrolig leken og kreativ og en evne til å se helheten i låta framfor sin egen gitar-ronk, som jo er en mangelvare blant disse på 6-strenger. Har dessuten en deilig snert i spillinga si, og klarer å fylle både lead- og rytmegitarrollen i bandet, noe som jo er perfekt for et band med bare en gitarist.

Henrik: Gitaristen som aldri ser ned på instrumentet sitt og som lager farlige riff.

Kristopher: Som gitarist er han helt, helt unik. I motsetning til de fleste andre med seks strenger er han først og fremst fokusert på låta og ikke seg sjøl og det er faen meg bra sjelden vare. Han har ingen problemer med å «dumme» ned spillinga si om det er det som skal til for at helheten blir bedre. Samtidig som han har null problemer med å begi seg ut på soloer som ikke ligger naturlig i DNA’et hans hvis det er det låta trenger. Det er rett og slett null snobbing i spillinga hans. Den perfekte blandinga av Malcolm og Angus jeg alltid har ønska i et band. Det handler aldri om ham eller gitaren. Kun om låta. Og så er han den eneste jeg kjenner som ikke har en eneste mental skavank. Ankeret vårt på alle mulige måter. Tryggheten.

Om Stefan Höglin:

Mads: Er positiv til ALT! Og det smitter. Alle rockeband blir kulere av å ha med en svenske. Og vi har Farsan!

Tommy: Her snakker vi om en karakter som strør rundt seg med positivitet! Jeg har spilt med Stefan før (rundt 2005 i bandet Born Electric med bl.a trommisen i Skambankt) så jeg vet jo at livet hans ikke bare har vært en dans på roser, men makan til munterhet skal du lete lenge etter! Fungerer således som en ypperlig buffer om noe skulle oppstå innad skulle jeg tro, selv om jeg ennå ikke har vært med lenge nok til å vite dette sikkert. Stefan oser coolness og classic rock, og er visuelt som skapt for en scene!

Henrik: Usikker på om han er en seriemorder. Han er uansett en fantastisk tangentspiller som drar opp nivået på guttastemning.

Kristopher: Aiai, for en nydelig liten smågodtpåsa av positivitet og faenskap! Hoho, kom inn i bandet som en dynamittgubbe av optimisme akkurat da vi trengte det som mest. Også så god til å spille a’ gett. Var jo helt merkelig for meg å få inn en avholdsmann til inn i bandet. Plutselig hadde jeg en jeg kunne snakke med etter klokka 21 på kvelden, når vi er ute og spiller. Skjønte ikke hva jeg hadde savna før jeg fikk det. Nå klarer jeg meg ikke uten. Hverken på tur eller privat. Mitt svenske, lille speil.

Om Henrik Gustavsen:

Mads: En terrier på trommer som legger kvalitetslista skyhøyt og trekker oss andre opp.

Stefan: Verdens snilleste og godeste fyr, og spiller jo så bra atte hjelp, Pluss at han har peil på alt som heter teknikk. Alltid hjelpsom.

Tommy: Føler jeg sparer gullet til sist her. Henrik var den eneste i bandet jeg ikke hadde noe særlig kjennskap til fra før av, og således den jeg var mest spent på som både musiker og person. Er oppe og nikker med Stefan når det gjelder god stemning, og viser seg å være veldig åpen og omgjengelig, en skikkelig bra fyr rett og slett! Når det gjelder hans rolle i bandet så omfavner den så å si alle aspekter av den daglige driften. Alle band trenger minst en person som trikser og fikser, og driver prosjektet framover. I dette bandet har vi en overflod av sånne typer, og Henrik er definitivt en viktig person for The Dogs. Han kommer på øvinga lenge før resten og sørger for at alt virker og er på plass, samtidig som han gjør klar for multitracking av hver eneste øving. Når man så kommer hjem ligger øvinga allerede klar i dropbox. Henrik, sammen med Kris, er dessuten våre soldater på SoMe, og det virker som at han har opparbeidet seg et temmelig stort nettverk gjennom mange år i musikkbransjen. Som trommeslager er han en av de beste jeg har spilt med, og jeg har heldigvis hatt gleden av å spille med veldig mange av landets beste rocketrommiser, og han har en feilprosent nær null samt hukommelse som en elefant når det kommer til arrangement.

Kristopher: Den eneste som alltid kommer på tida. Betyr mye i min bok det altså. Derfor jeg nesten må nevne det først. Også den eneste som elsker tekniske ting og duppeditter. Vi hadde jo ikke hatt en Facebookside en gang om det ikke hadde vært for Henrik. Men alt det der er jo bare bonus. At han er en av landets absolutt beste trommiser… også bare en bonus. Noe av det råeste med Henrik og som han trenger mer honnør for er stoltheten i arbeidet han gjør. Han VIL at ting skal være best mulig i alle ledd og drar med oss i dragsuget. Han er på mange måter olja i motoren. Vi hadde vært en helt ok Opel Ascona uten Henrik, men det er han som gjør at vi kan prøve oss på Brands Hatch.

Tommy Reite:

Mads: Snakk om å gå rett inn i førsteelleveren! Kom på øvern, EN låtidé og pang – der hadde vi første singel på nyeste skiva. Bass er lett når du kan det. Gleder meg som en unge til å spille med Tommy live!

Stefan: Husker at vi svirret rundt på byen i slutten på 90-tallet, begynnelsen på 2000. En fryktelig koselig fyr. Husker han hadde en t-skjorta som jeg var misunnelig på, en med Ski-Doo snøskuter. Og så er han seff en klippe på bassen. Der gjorde vi et kupp som fikk han med. Får bare håpe han glemt litt av alt jeg drev på med back in the days. Haha!

Henrik: En som fant plassen sin i bandet fra første sekund. Har allerede vist seg å være en god låtskriver i bandet, og spiller veldig fint sammen med trommene.

Kristopher: Landets beste livebasser. Har enda sår på balla etter den gangen jeg så ham spille i kjelleren på Samfundet med Crispin Dean for sikkert 100 år sida. 12 pers i salen og Tommy oppførte seg om han spilte på Glastonbury. Til dags dato det beste jeg har sett på en norsk scene. Etter det har jeg vært blodfan. Han er bare best rett og slett. Sleng på at han er dritgod til å bære, har en innebygd GPS i hjernen og er den snilleste mannen i rock så finner du jo ikke en bedre fyr å spille i band med. Men det er jo et mysterium at vi klarte å lure ham med i Dogs. Han kunne fått hvem han ville og valgte oss. Bare å forholde seg ydmykt til det.

Hva har byttet av bassist hatt å si for bandets lydbilde og interne gemakker?

Kristopher: Samme som da vi fikk inn Stefan. Litt kjærkommen optimisme, mere rock i lydbildet og 10 ekstra kanner med bensin i bagasjerommet. Og, ikke minst, så kommer det til å låte farligere nå. Er ikke alle forunt det, etter 10 album.

Tommy, hvordan har det vært å komme inn i The Dogs? Hva skiller dette bandet fra andre band som du har vært med i før og hva hadde det å si at du hadde spilt med Kristoffer før?

Tommy: Jeg har allerede vært inne på mye av dette i min beskrivelse av de andre, men det at jeg har kjent alle utenom Henrik gjennom tidligere band og samarbeidsprosjekter har jo gjort det lite skummelt å tre inn i bandet. Det sosiale er på en måte allerede på plass, og vi har stort sett kommet like langt inn i livene våre om du ser på alder. Jeg har jo spilt sammen med Kris i ti elleville år tidligere, og særlig når det har gått mange år siden vi gav oss med The Cumshots så er det utelukkende de gode minnene som sitter igjen. Har til min store glede oppdaget at Kris er akkurat så sulten på å lage ny musikk som jeg husker han var, og nå har han dessuten et band som passer han som hånd i hanske. I The Cumshots var vi andre såpass dumme at vi dro musikken langt inn i proggens verden, og med tanke på hvor lite glad Kris er i den slags så var jo ikke det akkurat et sjakktrekk av oss andre. Jeg har ingen planer om å gjenta den tabben i The Dogs, og siden de alltid har lagd musikk som jeg digger byr det heller ikke på noen problemer. Det som skiller The Dogs fra andre band jeg har spilt i er nok den ufattelige kreativiteten. Det virker som det er en bunnløs brønn av ny musikk som hele tiden dras opp av bøtta!

Coverbildet er tatt på det gamle Deichman hovedbiblioteket på Hammersborg.

Hva er bakgrunnen for valget av albumtittelen «Post Mortem Portraits of Loneliness» og hva ønsker dere å kommunisere med den?

Kristopher: Det er jo en hyllest fra min side til bandet Spanish Love Songs. De har ei linje i en av låtene deres der de sier akkurat det. Synes det var for gæli at de hadde gjemt den bort inne i en låt når den klinger såpass bra, så da bare stjal jeg den og dytta den i front hos oss i stedet.

Hvilket forhold har dere selv til ensomhet?

Kristopher: Med corona? Masse. Er vel det eneste ordentlig, ordentlig fine med dette virushelvetet. At det endelig er mulig å få litt fred,

Hvor kommer det lyriske mørket, misantropien og sårbarheten i tekstene fra?

Kristopher: Det er det morsomste å skrive. Og for så vidt det letteste. For å ta Spanish Love Songs igjen da. Jeg ler jo så jeg nesten skriker av sutringa deres. Er noe merkelig tilfredsstillende med godt utført klaging som jeg bare ikke kan få nok av. Er liksom ikke noe tak på det heller. Går alltid an å få det enda verre, så føler ikke jeg har klart å tøye strikken ferdig heller. Jeg prøver, men har ikke kommet frem enda.

Hvor mye av tekstene er inspirert av fiksjon, andre bands tekster og hvor mye hentes fra eget og venners opplevelser?

Kristopher: Det er jo ei salig røre av alt mulig egentlig. Ting man har lest, ting man har hørt eller sett, ispedd litt tanker fra eget hue, sausa sammen til en grøt man føler kan ha en eller annen form for mening eller sammenheng. Det må jo kle låta også, så musikken haler og drar i det fra andre enden til det blir det det blir.

Hva kjennetegner en god tekst?

Kristopher: At du husker’n. Eller i hvert fall husker bruddstykker av den, og ikke er flau over å synge orda høyt for deg selv. Den skal også kunne tåle å bli lest fra innercoveret uten at du brekker deg.

Hva er det beste gitarriffet deres og andres og hvorfor?

Mads: «OSLO» – rett fram, rett i tryne. Primalrock på sitt beste.
«Kickstart My Heart» – rett fram, rett i tryne. Primalrock på sitt nest beste.

Henrik: «Don’t let Me Down» – treffer deg midt i pungen. The Cynics – Baby What’s Wrong? – Garasjerock.

Kristopher: Enig med Mads der. «OSLO». Min beste dag på jobben sålangt.

Hva er tidenes beste rockelåt?

Mads: «Ace of Spades»

Kristopher: Akkurat nå? Spades – «You’re Gonna Miss Me». I morgen noe annet.

Henrik: The Beatles– Helter Skelter.

Anders Nordengen har produsert albumet. Hva som kjennetegner ham som produsent? Hvilket preg har han satt på «Post Mortem Portraits of Loneliness»?

Mads: Verdens triveligste fyr som faktisk har vært innom The Dogs på keys på noen konserter, når han som egentlig skulle vært der glemte at han spilte i bandet. Lett å jobbe med, gode innspill og minner oss andre på at vi må skjerpe oss som mennesker. Også kommer han med Spellemann-garanti. Sier’n sjøl i hvert fall.

Remi Juliebø står for Artwork til plata. Fortell  om ham og omslaget dere har valgt denne gangen.

Kristopher: Ah, Remi ass. For en søtnos. Og for et jævla tempo. Fatter ikke at det går an å levere artwork, Facebookbannere og alskens drit vi ber om så fort som det han gjør. Og alltid bra! Hadde han ikke funnes hadde vi måttet laga’n.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19 restriksjonene?

Mads: Vi lagde studio på øvingslokalet og spilte inn skiva der, flytta noen konserter og fikk mye penger av staten. Ellers svært lite forandring.

Hvilket forhold har dere til lavkapasitetskonserter og livestreams?

Mads: Vi kjørte en stream på et tak sammen med Oslo Ess  i sommer som var jævelig gøy, ellers har vi holdt på med å skrive låter under koronaen og fokusert på det.

Kristopher: Hater det. Hater alt med det. Måtte vi aldri nedverdige oss til å gjøre noe sånt igjen. Måtte jeg heller aldri se andres poppe opp i feeden min igjen. Lavkapasitetskonsert har vi gudskjelov ikke behøvd å gjøre enda. Kjenner jeg er mer lysten på å dekke inn penga via kredittlån hos Santander enn «sittekonsert».

Kan til slutt Kristopher velge fem låter som har inspirert ham som tekstforfatter, fem som har inspirert ham som låtsnekker, Mads fem som har inspirert ham som låtskriver og de andre tre låter hver som de forbinder med The Dogs og si hvilke kvaliteter dere ser i disse låtene?

Mads:

1) Kiss – Shock Me

2) Slayer – Skeletons of Society

3) Thåström – Kort biografi med litet testamentet

4) Leonard Cohen – If It Be Your Will

5) Ramones – Outsider

 

Kristopher:

Umulig oppgave å kikke bakover når det kommer til tekst, men kan si hva som kommer til å inspirere meg. Hele siste skiva til Spanish Love Songs. Tett på perfeksjon i det landskapet jeg sjøl liker å være i og noe å strekke seg etter. Like vanskelig når det kommer til det å lage låter egentlig. Alt man hører på stjæler man jo underbevisst fra. Tror jeg må gå for plateselskap, mer enn enkeltlåter egentlig. Crypt Records, Screaming Apple, Citadel og That’s Entertainment. Mest Crypt.

 

Stefan:

Beste låta vår tror jeg er «Waiting for The Future to Come».

Tidenes beste må være «Sweet Nothing» med Sonics Rendezvous Band.

Tommy:

Jeg har ennå ikke fått den totale oversikten over Dogs-katalogen, så det kan variere litt fra uke til uke, men akkurat nå er gitarriffet på introen til «Hindsight» en klar kandidat. Pur melodisk magi!

Når det gjelder andres riff må jeg nesten tenke litt annerledes. Det er rett og slett for mange gode riff som er lagd siden rockens opprinnelse, men om jeg kunne reist tilbake til, tja la oss si 1960, så hadde jeg lagd riffet til «Black Night» med Deep Purple. Tenkt å komme opp med et sånn riff når ingen hadde hørt noe lignende før!

Favorittlåt av andre? Klarer aldri å svare på slike spørsmål, for jeg er en utrolig lite lojal fan som skifter favorittband og låt konstant. Velger heller derfor å dra fram en artist som jeg føler flere burde høre på, nemlig Frank Black! Ja, du vet han tjukke, skalla og sure gitaristen i Pixies. Har hatt stor glede av mye av det han har gjort etter Pixies, spesielt de skivene med «The Catholics», og låta «Black Letter Day» oppsummerer både låtskriveren og poeten Frank Black iløpet av 3 utmerkede minutter!

Digresjon: Husker jeg jobba som stagehand på en av konsertene deres for mange år siden, og fem minutter etter at bandet gikk av scenen kom Frank Black ut igjen, ennå ikledd finstasen og med et par enorme arbeidshansker tredd over nevene. Først hjalp han meg å pakke ned all backline, så bar vi alt ut og pakket bussen, og så tok han av seg arbeidshanskene og signerte Pixies-skiver til ventende fans. En absurd avslutning på en fantastisk kveld!

 

 

The Dogs – Post Mortem Portraits Of Loneliness (2021)

The Dogs – Crossmaker (2020)

The Dogs – Before Brutality (2019)

The Dogs – Rid Me Of Knives ‎(Samler, 2019)

The Dogs – The Grief Manual (2018)

The Dogs – Death By Drowning (2017)

The Dogs – Swamp Gospel Promises (2016)

The Dogs ‎– Live At Big Dipper, 5. mars 2016

The Dogs – Black Chameleon Prayer (2015)

The Dogs – The Tears Are Voodoo (2014)

The Dogs – Set Yourself On Fire And Follow The Smoke (2013)

 

 

The Dogs – Meat Vulgarity & The Storm (Ferske spor uke 3/2021)

The Dogs – Monumental Times (Ferske spor uke 11/2020)

The Dogs – The Momenth of Truth (Ferske spor uke 43/2019)

The Dogs – Who’s Gonna Pay (Ferske spor uke 7/2019)

The Dogs – Punk Rock Coming Through (Ferske spor uke 15/2019)

The Dogs – Let’s Start A Riot (Ferske spor uke 41/2018)

The Dogs – Lie to Me –  (Ferske spor uke 49/2017)

The Dogs – Hindsight (Ferske spor uke 48/2017)

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.