Beachwood Sparks: Tilbake med nytt album og konserter!

Sjansen for å se Beachwood Sparks sammen igjen på en scene er VELDIG GOD… alt som trengs er litt KJÆRLIGHET, og det er LETT å finne… akkurat nå planlegger vi et nytt album, forteller vokalist, bassist og grunnlegger Brent Rademaker – som også er aktuell med EP-en «Jam Jam» med sitt andre band GospelbeacH – i dette intervjuet om reutgivelsen av bandets selvtitulerte debutalbum fra 2000 på hans eget Curation Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder (frontbilde av Beachwood Sparks)

Beachwood Sparks første album, som nylig kom i en 20-års jubileumsutgave står som en påle den dag i dag med sin glitrende, finstemte melodiske sammenføringer av myk psykedelia, Paisley Underground og country, og dannet mye av grunnlaget for den nye bølgen av kosmisk americana som kom i kjølvannet av grungen. Drømmende, melankolsk, reflektert, lengtende og fylt av livsbejaende kjærlighet og solskinn.

Bandsjefen Brent Rademaker bringer oss her nyheter om bandets tilbakekomst og reflekterer rundt det klassiske albumet og bandets to første inkarnasjoner, en oppvekst i en musikalsk familie, inspirasjonen i musikalsk fellesskap og forteller om den korte veien fra punk og indie til solfylt, psykedelisk americana.

Hva er historien bak bandnavnet og hva vil dere uttrykke med det?

Jeg bodde på Sparks Street i Burbank, California, og da Chris Gunst og Farmer Dave kom bort for å spille og høre på musikk fortalte jeg dem at når de skulle kjøre forbi Beachwood Drive, så må de svinge… Chris satte da det sammen til «Beachwood Sparks». Dette var før GPS.

Hvordan og når oppdaget du musikk og hva gjorde at du ble så lidenskapelig opptatt av den?

I en alder av 5 eller 6 husker jeg at jeg så og hørte The Beatles, og så platene og plakatene deres på min brors vegg. En dag fortalte han meg at de var oppløst og hadde «gått fra hverandre», og konseptet med en gruppe ble innprentet i meg… Vi gråt begge to. Lidenskapen som kom fra den følelsen av brorskap.

Når begynte du å spille og hva var det som var som inspirerende med denne formen for artikulasjon?

Jeg begynte å spille musikk med skolebandet og også med min far og brødre i Rademaker Boys Band i 1975. Trompeten var mitt første instrument sammen med keyboards (vår far hadde piano- og orgelbutikker) i Florida. Jeg ble inspirert av følelsen av familie, fellesskap og publikums reaksjon, og det ledet videre til punkrock og at jeg tok tak i bassen og spilte mine egne sanger med min bror og bestekompis i et band som heter A New Personality. Det var da den inspirerende følelsen av å spille musikk som kunne gjenspeile følelsene mine kom, og jeg følte gleden ved kunstnerisk uttrykk og opplevelse.

Hva fikk deg til å skifte stil fra indierock og jangle pop til en mer slags sekstitalls påvirket psykedelisk americana?

Jeg tror sekstitalls-innflytelsen var der hele tiden, og at indierock var bare en omvei etter å ha vært gjennom en læringsprosess på et stort selskap (Geffen Records / Shadowland).

Hva skiller Beachwood Sparks fra andre band som dere har vært involvert i, som Further, Strictly Ballroom, Gold Winter People, Miracle Workers, The Summer Hits, All Night Radio, Painted Hills, Frausdots, Mystic Chords of Memory og The Tyde, når det gjelder musikalsk tilnærming og bandkjemi?

Og hva tok du med deg fra dine tidligere band til Beachwood Sparks? På samme måte hva var elementene i Beachwood Sparks du tok med deg til GospelbeacH og andre senere prosjekter?

Beachwood Sparks var det første bandet jeg hadde uten min bror, og jeg føler at det var bandet jeg var bestemt for med min oppvekst og de innflytelsene jeg hadde fått, samtidig som det reflekterte en viktig personlig tid i livet mitt når musikken reddet meg. GospelbeacH er et produkt av alt jeg lærte i Beachwood Sparks og de andre innflytelsene i livet mitt. Liksom å være en form for leder… men en samarbeidende en.

Fortell om hver enkelt bandmedlems musikalske styrke og rolle i Beachwood Sparks.

Brent Rademaker – grunnlegger, bassist, vokalist, låtskriver

Jeg var den eldste og den med mest erfaring, noe som ga meg frie tøyler til å oppføre meg som et barn igjen. Jeg skriver de triste sangene

Chris Gunst – grunnleggende medlem, gitarist, vokalist, låtskriver

Chris er den tause lederen for gruppen og hans musikk (sanger), melodier og spesielt tekster inspirerer resten av oss. Chris forblir også rolig og kjølig under i en opphetet verden av rock’n’roll, som er viktig for gruppens overlevelse. Han er fortsatt en god venn.

Farmer Dave Scher – grunnlegger, keyboardist, steel, gitarist, sporadisk vokalist (også aktuell med Farmer Dave & The Wizards of the Wests selvtitulerte debutalbum på (Big Potato og Curation).

En lydtrollmann, og det er ikke en spøk eller et ordspill. Farmer Dave tapper inn i det kosmiske, og det kommer gjennom steelgitaren, keyboardet og sangene, og han er fortsatt en god venn.

Aaron Sperske -trommer, vokalist

Den beste trommeslageren på planeten med alle de rette rock’n’roll-referansene. Hans partner dokumenterte de første årene gjennom sine fotografier på den tiden. Han er fortsatt en venn.

Hvor viktige var Kurt Heasley og Lilys i de tidlige stadiene av Beachwood Sparks-karrieren? Hva plukket dere opp fra ham og ved å være supportbandet hans?

Jeg møtte Kurt da Further og Lilys spilte sammen i 1991, mens han fremdeles spilte indierock. Vi turnerte med Lilys opp til Seattle hvor vi møttes og spilte for Sub Pop, og det var viktig i vår utvikling da vi var i samtaler med noen av de store plateselskapene i LA som kanskje ikke hadde gitt oss den samme friheten. Vi møtte produsenten Mike Deming gjennom Lilys, og det var til stor hjelp med tanke på utviklingen av lyden vår og i forhold til å spille inn på riktig måte.

Og hva med Greg Shaw og Bomp! Records?

Greg var den første labelen som stilte opp og tilbød seg å gi ut en singel. Å ha ham på vår side hjalp virkelig, han var så kul. Det han gjorde for oss gir fremdeles gjenklang i dag.

Hvorfor tror du at det selvtitulerte debutplaten traff så mange mennesker og har tålt tidens tann så bra?

Det første albumet er så rendyrket, og det er i utgangspunktet spilt inn live med Michael Deming, vi hadde gjort innspillinger i Los Angeles med ham og vi fant oss til rette og fikk tillit. På den tiden (2000) var det ikke noe liknende. Sånn er det fortsatt i dag.

Hvordan ser du tilbake på bandet og dette albumet etter alle disse årene? Hva er du mest stolt av og hvilke spor er du mest fornøyd med og hvorfor?

Med unntak for noen av vokal-takene og harmoniene, er vi veldig stolte av det. «Canyon Ride», «Silver Morning After» og «Sister Rose» blir fortsatt spilt på hver eneste konsert.

Alive Records ga ut «Desert Skies» i 2013, en samling av sanger bandet spilte inn i 1997 og 1998. Noen av disse sangene er de samme som de vi nå kan finne på 20-årsjubileumsutgaven av debuten. Hvordan vil du sammenligne de to albumene og de forskjellige versjonene av sangene?

Josh Schwartz er en viktig faktor på «Desert Skies»-samlingen. Josh var min partner fra Further, som kom til Beachwood i ’97 og ble hovedlåtskriver, i tillegg til at gitarlyden hans var viktig for blandingen av stiler fra countryrock til mer gitardrevne påvirkninger som Teenage Fanclub og Dinosaur Jr., The Kinks, The Beatles og Big Star. Det var The Byrds og Burritos som til slutt påvirket debutalbumet. Josh sluttet før innspillingen av debut-LP-en.

20-årsjubileumsutgaven av albumet inneholder en ekstra LP med tidlige singler og spor som kun ble utgitt som bonusspor til CD-en i Japan og i Sub Pop Singel Club. Hva er forskjellen mellom disse sporene og de originale albumsporene og hvorfor valgte du å ta dem med til denne spesielle utvidede utgaven?

Å gjenopprette den opprinnelige låtlisten og avspillingsrekkefølgen var viktig for meg da Sub Pop CD-versjonen ble ansett av for å være Beachwood Sparks – å skille ut bonussporene på plate to skapte et helt «tapt album», og sanger som «Morning Light» og «Windows 65» trengte å bli hørt. «Surfing Saints» og «We’d Love To See You» ble alltid oppfattet som b-sider. Å ha «See Oh Three» på vinyl er spesielt for meg, det var den første sangen vi spilte inn under disse studioøktene.

På disse sporene figurer også de tidligere bandmedlemmene Josh Schwartz (gitar/vokal) – som dessverre døde i 2017 – og Pete «Sleigher» Kinne (perkusjon/vokal) – som beklageligvis døde allerede i 2005 – og er også en hyllest til dem. Fortell om dem, deres musikalske karakter og deres rolle i Beachwood Sparks første inkarnasjon. Hva kjennetegnet Joshs sang og Petes rytmer?

De var begge som bestevenner for meg og var veldig viktige for oss alle… det var i ’97,’98 og ’99 at Beachwood Sparks spilte i Los Angeles for store folkemengder og snudde vibber fra grunge og indie tilbake til å feire California-lyden. Josh er en spesiell gitarist og låtskriver. Det har vært flott å dele musikken hans. Vi kommer til å dele mer av den på Curation Records. Vi savner ham.

En tidligere ikke-utgitt innspilling av den Josh Schwartz-skrevne sangen «Morning Light» ble også gitt ut som en singel i forbindelse med 20-årsjubileum Vinyl Edition & Deluxe CD og video. Hva kan det si om Josh som låtskriver?

Josh kom til øving med disse flotte kassettene og sangene hele tiden da vi spilte sammen i gruppen Further. Tilbake i ’97 foreslo Josh at vi skulle ta det beste bandnavnet, Beachwood Sparks, og de beste musikerne og starte et band i stedet for å ha to grupper. Det var et viktig bidrag som gjorde at vi fikk et stort publikum. Å ha med Pete Sleigher Kinne var flott for vibbene, han var vår egen «Tambourine Man»… så spesiell! Vi savner dem begge veldig.

Hva skilte sekstetten fra kvartetten rent musikalsk?

Vi hadde mer av en klassisk rock-tilnærming i stedet for country og western-stemningen som Chris og jeg startet med i Joshua Tree-ørkenen og våre drømmer om å spille biker barer og veikroer… igjen Josh hadde mye å gjøre med det med sangene han brakte inn.

Albumet har et covermaleri laget av Maximilla Lukacs. Fortell oss om kunstneren og kunstverket hun kom opp med.

Det var rett og slett en av disse magiske forbindelsene man opplever gjennom livet – det var flott å oppdatere utseendet på vinylutgivelsen for 20-årsjubileet og få satt fargene riktig. Maximilla var sammen med Chris på den tiden.

Christopher Appelgren (The PeeChees, The Pattern etc.) har laget design og layout for 2020-utgaven. Fortell om ham, hans arbeid og omslaget.

Chris Appelgren er en venn fra Further-tiden, og hans band The Pattern var i Storbritannia med Beachwood Sparks og festet på Columbia Hotel i London og Chris ble med oss ​​til Reading-festivalen. Han gjorde kunst for etiketten min xmAs Records tilbake på 90-tallet, inkludert «Summer Hits»-samlingen… det er flott at vi fremdeles jobber sammen. Han var det åpenbare valget til å oppdatere 20-årsjubileumsvinylen, han gjør kunst for Curation Records.

Det er også skrevet liner notes til denne gjenutgivelsen av Ric Menck (Choo Choo Train, The Springfields, The Tyde, Velvet Crush etc.) og Chris Robinson (The Black Crowes, The Chris Robinson Brotherhood). Hvilket forhold har du til disse gutta, som du henholdsvis spilte i band med og turnerte med, og deres visdomsord?

«The Ballad of Ric Menck» var et album som vi refererte til i begynnelsen av Beachwood, og Ric var der under LA-klubbdagene og så noen av de beste showene som historien nå har glemt. Spesielt med den seksmannssterke line-upen, så det å få ham til å skrive liner notes til plate to var mest fornuftig… for ikke å nevne at han hadde skrevet om Beachwood i sin «Notorious Byrd Brothers» 33 1/3-bok (du kan låne den på Deichman, red.anm.), men det ble redigert bort. Jeg elsker Rics skrivestil, så vi var beæret av å få han til å gjøre dette. Han er en legende.

Chris Robinson har sannsynligvis vært vår viktigste støttespiller, ikke bare ved å ta oss med på turné med Black Crowes, men også ved å bringe ut musikken vår til publikum… jeg er fortsatt venn med Chris og Farmer Dave, Ben Knight og jeg er i en gruppe med ham, Los Hermanos Cosmico som spiller CRB-sanger (Chris Robinson Band) og covere, til og med Beachwood Sparks-sanger!

Utover Deluxe CD og 20-års jubileumsutgaven på LP kom det også en kassettversjon av dette albumet, gitt ut av Sludge People. Hva er ditt eget forhold til de forskjellige formatene for å lytte til musikk?
Kassett pleide å være mitt favorittformat på midten av 80-tallet, og jeg har aldri sluttet å lytte til kassetter. Jeg har mange tape deck og jeg elsker lyden av kassetter – analog! Det er bra for historien. Det er begrenset og veldig spesielt – det er bedre enn strømming.

«Beachwood Deluxe» CD-en består av alternative versjoner av klassiske sanger og åtte livespor fra en konsert i Green Bay, Wisconsin i 2000. Kan du fortelle oss mer om denne utgaven og den spesifikke konserten?

Dette opptaket ble delt gjennom sosiale medier, og da jeg lyttet til det følte jeg at det fanget perioden bedre enn noe annet liveopptak. Vi ønsker at folk skal høre soniske lyder som studioet ikke kan fange… det er et produkt av å vedlikeholde vennskap gjennom årene. Lytt til publikum. De hører noe nytt.

JJ Golden remastret LP-en. Hvem er han, hvorfor valgte dere å lage en remaster og hvordan synes du disse nye remastrede versjonene skiller seg fra den opprinnelige versjonen?

Hans far John mastret den originale versjonen, og alle fasene og redigeringene ble til i mastringsfasen, så det å ha sønnen JJ til å oppdatere vinyllyden er veldig kult… den opprinnelige pressingen og det påfølgende nytrykket høres tynnere ut. Det er veldig annerledes, til og med i den digitale versjonen som jeg håper kan finne veien til strømmesidene en dag.

Jeg så deg spille live 20. august 2002 på 93 Feet East i Paddington i London i regi av konsertorganisasjonen og plateselskapet Track and Field med både The Tyde og Beachwood Sparks, og dere turnerte også litt i Storbritannia og Spania, men utover disse stedene holdt dere dere hovedsakelig til USA med Beachwood Sparks mens GospelbeacH har kommet over til Europa oftere, og til og med vært i Skandinavia ved flere anledninger.

Vi (Beachwood Sparks) hadde  mye moro da vi var på de første besøkene våre i England, men vi spilte også i Frankrike, Irland og Skottland… det var enkelt og morsomt med venner som Alan McGee som satte opp konserter og andre venner (Track And Field osv. ), men ja,  Beachwood turnerte i USA mye mer, og vi jobbet virkelig hardt og turnerte vanligvis under ganske tøffe forhold, så England og Columbia Hotel var som en ferie … vi hadde suksess i Spania også. Jeg antar at GospelbeacH-turneene er et resultatet av alle vennene jeg fikk mens jeg turnerte med Beachwood Sparks… jeg ELSKER publikum i Europa, de HAR DET MORO og er ikke flaue over å klappe og hoie. For å være ærlig, når jeg blir eldre vil jeg bare LEVE  mye her og nå og oppleve så mye jeg kan… jeg vil helst ikke sitte foran TV-en og kaste bort tid, jeg jobber fortsatt, jeg har fortsatt familie, men når tiden inne, vil jeg ikke si at jeg ikke ga det alt jeg kunne. MUSIKK er det viktigste for meg, og jeg trenger å behandle det på den måten. Jeg har ikke hatt mye interesse i å få egne barn, selv om jeg gjør mitt ytterste for å hjelpe andre til enhver tid, venner og andre musikere som på en måte er som barn. På en bra måte. Den egoistiske livsstilen med å samle opp penger er ikke noe for meg… jeg er interessert i å dele alt det gode i meg, og å dra på turné er en del av det. Også Kim Woody West er ansvarlig for å fortelle skandinavene om meg og vennene mine! Vi møttes i California og ble gode venner.

Noen mennesker sier at miljøet man omgir seg med og omgivelsene man bor i vil definere lyden eller uttrykket til kunstverkene man lager, og adjektiver som solstekt eller solfylt har ofte blitt brukt om Beachwood Sparks og annen musikk fra California. Også Ric Menck tar opp dette aspektet i essayet på albumet. Hva er din egen holdning til dette? Ser du spor etter California i musikken din, og i så fall, hvordan tror du det kommer frem?

Det er for lytteren, ikke sant? Jeg er godt klar over de bildene og lyden av vestkysten som vi innlemmer, og det er vel egentlig også slik det bør være… kunst skal gjenspeile hvem vi er og hvor du er… hvis jeg ville lage et «New York» 1977-klingende album antar jeg at det er ganske enkelt, men så morsomt som det kan være, det er ikke ekte… det må være ekte (for meg).

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal reflektere litt rundt og si litt om ditt forhold til og hva de kan si om Beachwood Sparks.

Canyon Rock, Californicana
Californicana?

Jangle pop
Fender 12- strenger.

Paisley underground
Jeg så the Rain Parade i 1985 i New York City og fikk lyst til å flytte til Los Angeles etter å ha hørt «Explosions in the Glass Palace».

Psykedelia
LOVE.

Laurel Canyon
Tilhører fortiden.. du har måttet være rik for å kunne bo der siden 1988.

Cosmic Americana
Gram and Chris Hillman.

Teenage Fanclub
Et sånt VIKTIG band for meg… de tok meg ut av Waterboys-fascinasjonen min – jeg var så begeistret over å bli venner med dem år senere, og at de er fans av Beachwood Sparks… utrolig hvordan livet er…

The Byrds
DE BESTE.

Buffalo Springfield
Spring Training – jeg foretrekker POCO ha ha

Gram Parson
Enda en grunn til å støtte dine favorittartister I SIN TID.

Harmonier
Felleskap.

Virvlende gitarer
My Bloody Valentine inviterte Beachwood Sparks til å åpne for dem da de kom tilbake, og de spiller albumet vårt «Tarnished Gold» før de går på scenen.

Melankoli
Det er som hjemme for meg.

Følsomme ballader
Når hjertet ditt er følsomt.

Mild/Skjør/Sårbar vokal​

«The Reminder».

Avslappet/Selvsikker

Stoned.

The Calming Seas

Det er en sinnstilstand. (Og en svensk-basert fansite tilegnet Beachwood Sparks og en låt på det selvtitulerte albumet, journ.anm.)

Hva stor er sjansene for å se et gjenforent Beachwood Sparks igjen på en scene eller på plate?

VELDIG GOD… alt som trengs er litt KJÆRLIGHET, og det er LETT å finne.

Fortell om plateselskapene deres.

Bomp! Records
GREG SHAW!! Det er mannen… ikke noe tull, han bare sa det og gjorde det… vi var så stolte av å være på en LA-etikett, Suzy er også utrolig… de er LEGENDER.

Sub Pop
Helt tilbake i 1981 var Sub Pop en kassett-label (A New Personality – Sub Pop 7). Det var skjebnen som gjorde at vi endte opp på en så kul etikett, de reddet oss fra kort holdbarhetstid i platehyllene med Interscope eller Dreamworks.

Curation Records
DRØMMEN MIN BLE VIRKELIG. Dette er et hjem for min musikk, men viktigere et sted og et HJEM for andre, på samme måte som Bomp! og Sub Pop hjalp meg. Kim Woody West, Brian Ravens Reels, Rlngo Bad Paintings, og aller mest MATT og KELLIE CLONTS… uten disse folkene, er det ingenting. Jeg er virkelig VELSIGNET.

Hva gjør dere i Beachwood Sparks for tiden?

Planlegger et nytt album.

Det er en ny cover-EP titulert «Jam Jam» ute med GospelbeacH ». Hvilke andre planer har dere for bandet?

Drømmen min er å spille inn et nytt studioalbum og å komme tilbake til Spania, Storbritannia og Skandinavia… det vil skje (I pray).

Hva ellers vil komme på Curation Records i 2021?

Uni Boys, Farmer Dave & the Wizards of the West, George II Lord, Beachwood Sparks, The Tyde, Those Pretty Wrongs, Trevor Beld Jimenez, mer GospelbeacH… og mer mer mer.

Hvordan har du blitt påvirket av lockdown og Covid-19-tiltakene?

Jeg tror vi alle har blitt påvirket av det, men jeg har ikke tenkt å gråte, jeg skal bare fortsette å elske det jeg gjør og stole på at det hele vil ordne seg.

Kan du til slutt velge fem sanger som har inspirere deg som musiker eller som låtskriver og fortelle oss hvilke kvaliteter du ser i disse sporene eller hva du har plukket opp fra dem.

DETTE ER SÅ VANSKELIG… jeg har levd så lenge og fortsetter å bli påvirket hver dag, men jeg vil gi dere de fem sangene som først i kommer tankene mine…

It Makes No Difference – The Band

Major/Minor-melankolien og en syngende bassist.

Got to Get You Into My Life – The Beatles

Jeg pleide å synge med da jeg var 6 år, og jeg elsket hornene, trompet var mitt første instrument. Nok en syngende bassist.

(I’ve Been) Searchin’ So Long – Chicago

Jeg fikk singelen i påskekurven min fra faren min fordi han visste at jeg elsket horn… som barn var Chicago en stor innflytelse… selv nå elsker jeg deres melankolske rock.

Kiss Me Deadly – Generation X

Da jeg oppdaget punk var det denne folkrockbaserte sangen som virkelig snakket til meg… mer inspirasjon enn innflytelse… punkrock var veldig stort for meg.

Cold Shivers – David Werner
En veldig nylig inspirasjon, men en sang og innspilling som gir oss friheten til å følge rock’n’roll-drømmene våre i GospelbeacH og til IKKE å bli plaget med «country rock» «vestkysten»-klistremerket som ser ut til å følge meg over alt. David Werner er og var et ekte geni av rock’n’roll.

Takk, velsigne ALLE som leser dette, husk å holde drømmene dine i live og ikke la tiden kontrollere deg… det er din kraft.

 

Beachwood Sparks – Beachwood Deluxe (2020)

 

Beachwood Sparks – Beachwood Sparks (20021)

 

GospelbeacH – «Jam Jam» EP (2021)

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog