Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 14. mai 2021

Ohnesorg: Musikk med og for fellesskapet

– Ofte tenker en at politisk musikk primært handler om protest og kritikk. For oss er dette bare en del av bildet. Det handler vel så mye om tilhørighet og samhold. Politisk musikk kan være en form for trøst, eller noe som inspirerer til å prøve enda hardere. Lite skaper en sterkere følelse av samhold enn det allsang gjør, om det er på konsert, demonstrasjon eller fest, sier Ohnesorg, som tidligere i år slapp albumet «Retten til byen» på Plateselskapet No. 13.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Rakel Emhjellen Paulsen

«Retten til byen» er et herlig utgangspunkt for engasjement og et godt utgangspunkt for en sosial møteplass mellom tenkende individer som vil lære mer om musikkhistorie eller få mer perspektiv på viktige politiske spørsmål som gentrifisering, bruksrett til byrom eller flyktningpolitikk. Befriende annerledes fra det meste annet av samtidspop i Norge i dag med måten de kombinerer en ikke helt standard visesang-besetning med gryende musikalitet og stort engasjement og plenty patos

Her forklarer bandet litt om sitt eget forhold til musikk, samhold, protest, visesang, internasjonal arbeiderbevegelse og husokkupasjon.

Ohnesorg; Foto: Rakel Emhjellen Paulsen

For de som ikke kjenner dere allerede, hvem og hva er Ohnesorg?

Ohnesorg er et politisk viseband fra Oslo, som består av Jenny på klarinetter, Martin på perkusjon, Rudolf på gitar og Elida på vokal. 

Hva er bakgrunnen for bandnavnet?

Vi er oppkalt etter den tyske studenten Benno Ohnesorg som ble skutt og drept av sivilpoliti under en demonstrasjon i 1967. Etternavnet hans betyr sorgløs. Demonstrasjonen var mot den iranske sjahens besøk i Berlin, som skulle se Tryllefløyten på Operaen. Drapet på Ohnesorg ble en av katalysatorene for den tyske studentbevegelsen. 

Hvilket forholdet har dere til nevnte Benno Ohnesorg, Tyskland, tysk musikk og arbeiderbevegelse?

Politisk musikk fra Tyskland har vært viktig for oss på mange måter. Særlig bandet Ton Steine Scherben bør nevnes, som vi har hentet to låter fra: «Sov hos meg» fra «Sanger fra Rastløse» og «Kast dem ut!» fra «Retten til byen». De hadde en sentral rolle i husokkupasjonsbevegelsen i kjølvannet av studentprotestene på 60-tallet, hvor Benno fikk en viktig symbolsk rolle. Bandet er inspirerende ikke bare fordi de lagde rå musikk, men også på grunn av rollen de spilte for bevegelsen. De sto i sentrum for flere demonstrasjoner, og satte i gang husokkupasjoner på konserter de spilte. Dette gjaldt blant annet «Georg-von-Rauch-Haus», som originalversjonen av «Kast dem ut!» handler om.

Den tyske arbeiderbevegelsen sine musikkuttrykk har også vært viktig. Dette gjelder særlig Bertolt Brechts poesi og sangtekster, samarbeidet med Hanns Eisler og den rollen de fikk i arbeiderbevegelsen i samtiden. Låta Kommunardenes resolusjon fra vårt siste album kommer fra dette samarbeidet. Rudolf er kanskje den som har tatt interessen lengst ut her: Masteroppgaven hans fra Norges Musikkhøgskole handlet om nettopp Tysklands revolusjonære arbeiderbevegelse og Brecht / Eisler sitt samarbeid.  

Elida og Rudolf, når begynte dere selv å spille og synge og hva fenget med den måten å uttrykke seg på? Hvorfor ble henholdsvis vokal og gitar deres instrumenter?

Elida: En del bunner det i at jeg var for utålmodig til å øve på instrument, men begynte å synge i kor. På ungdomsskolen begynte jeg å spille i rockebandet Gaspard med fire andre jenter. Siden jeg ikke kunne noe instrument, ble det vokal på meg. 

Rudolf: Mot slutten av barneskolen var vi en stor gjeng som begynte å spille gitar sammen på en ungdomsklubb, sikkert inspirert av de flinke sosialarbeiderne der. Etter hvert ble det tydelig at noen av oss måtte «ofre oss» og spille bass og trommer hvis vi skulle starte band, så jeg hadde en liten periode som trommis. Men gitaren var mer spennende så jeg fortsatte med det på siden, og gjorde det etter hvert til hovedinstrumentet.

Ohnesorg; Foto: Rakel Emhjellen Paulsen

Hvor oppsto interessen for gamle arbeiderviser? Hvorfor visesang og politisk musikk?

Interessen kommer fra at vi selv var politisk aktive i utgangspunktet. Vi ønsket å uttrykke det gjennom musikken, men også å lage musikk som var relevant for folkene vi jobber politisk sammen med. Heller enn å oppnå individuell suksess har det vært ønsket om å kunne bidra i en bevegelse som har vært drivende. Politisk musikk har ofte dette som fokus, og det har stått sterkt i visesang opp gjennom tidene, ikke minst gjennom hvordan sanger blir allemannseie og synges i forskjellige sammenhenger uavhengig av artistene som har laget dem.

Hva har dere klart å oppnå gjennom deres politiske engasjement og politisk kunst?

Det viktigste for vår del har nok vært når det har kommet mange på konsert og det har vært øyeblikk rundt noe spesielle låter, gjerne mot slutten av et sett, hvor alle synger med og en sterk følelse av samhold har oppstått. Det kjennes gjerne ikke som at vi er et band som spiller en konsert med et publikum lenger, men som at vi er en stor gruppe mennesker som står sammen om noe. Typisk er det låta «Til barrikadene!» som har hatt den rollen, i tillegg til «Bella Ciao», selv om vi har vært litt gniene på den i det siste. 

Når vi ser de samme folkene drive bra aktivisme videre er det lov å håpe at vi kanskje har hatt et lite bidrag til det. At musikken vår og konsertene våre kan gi en følelse av energi og samhold som kan få folk til å fortsette å engasjere seg. 

Hvilket utbytte har dere hatt av musikalsk skolering som Norges Musikkhøgskole og er dette noe vi kan merke i Ohnesorg?

Alle som spiller i bandet er et resultat av mange forskjellige offentlige musikktilbud, og vi har vært innom både korps, ungdomsklubber, kulturskoler, kor og musikklinjer. Vi tre instrumentalistene har i tillegg vært innom høyere musikkutdannelse innenfor både komposisjon, hovedinstrument og musikkvitenskap. Vi forsøker å ta med oss den fulle bredden av dette i bandet ut fra en tanke om at politisk musikk kan ta mange former og romme mange forskjellige uttrykk og preferanser. Vi tenker også at en høyere musikkutdannelse bør kunne brukes på mange måter. 

Hva er den viktigste forskjellen mellom dagens Ohnesorg og bandet som slapp debutplaten‎ «Sanger for rastløse» i 2018?

Vi er mer erfarne i dag. Da vi gikk i studio med «Retten til byen» i høst visste vi mer hva vi gikk til, og hva vi ønsket at resultatet skulle bli. Sånn sett er det nye albumet mer gjennomført som helhet, og mer gjennomprodusert enn det første. 

Ohnesorg; Foto: Rakel Emhjellen Paulsen

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Ohnesorg.

Elida Høeg

Elida er bandets vokalist og spansk ekspert. Hun har en fin, lun stemme som kanskje er det som kjennetegner lydbildet vårt mest. Uansett om det er i et kirkerom med mange hundre mennesker eller gjennom en megafon på en demonstrasjon hun synger så holder hun publikum i sin hule hånd med innlevelse og tekstformidling. Hun graver frem de beste sangene fra spansktalende land, og oversetter og framfører dem på mesterlig vis. Hun bidrar også med sine egne finurlige tekster og vakre melodier til låtene våre. 

Jenny Berger Myhre

Jenny spiller klarinetter, både bassklarinett og b-klarinett, og er dessuten god på plystring og tekniske duppeditter som vi andre ikke skjønner hvordan fungerer. Jenny spiller utrolig vart, vakkert og samtidig tøft, og det er vanskelig å høre for seg Ohnesorg uten henne. Dessuten pleier hun å ha kule melodiske ideer til låter, er en kløpper på klipping og vet hvilke kabler som skal hvor.  

Martin Svendsen Ulvin

Martin er en sjukt leken og oppfinnsom trommis, som folk liker å følge med på under konsert. Han spiller på et arsenal av forskjellige perkusjonsinstrumenter, og de fleste utenforstående trenger en forklaring på hva de er og hvor de kommer fra. Da er det en fordel at Martin er den eneste i bandet som ikke dør av å snakke på scenen. Han var bandets siste tilskudd, og introduserte det med tempo, noe vi hadde veldig godt av. Han er rå på djembesolo, uventede lyder, og ga bandet den rytmiske tyngden vi manglet fra før. I tillegg har han sin egen lysrigg med diskolamper som følger musikken. 

Rudolf Terland Bjørnerem

Rudolf er bandets far, ettersom det var han som starta det. Han spiller klassisk gitar med nylonstrenger, og noen nydelige, finurlige detaljer som egentlig burde komme tydeligere fram på PA-anlegget. Rudolf skriver, oversetter og gjendikter, har førsteansvar for tyske tekstuniverser, og er en racer på å finne rikt materiale. I tillegg komponerer han musikk til låtene, og holder oss i stroppen på kjærlig vis. Og sist, men ikke minst, så er hans Rudolf Nilsens navnebror. 

Fortell om valget av albumtittel og engasjementet for byrommet.

Den røde tråden på albumet er, som tittelen indikerer, retten til byen. Byens maktforhold påvirker alt fra hvordan vi bor til hva vi føler og hva vi kan forestille oss. De ti låtene beskriver store og små kamper for eierskap og tilhørighet. Retten til byen er for oss en kjærlighetserklæring til prosessene som oppstår når folk samler seg for å skape ei framtid til det beste for fellesskapet. Noe både byene og samfunnet trenger mer enn noen gang. 

Hva er tidenes beste protestsang og hvorfor?

Dette blir for vanskelig å velge! Som å spørre en forelder om hvilket barn de liker best 😉 

Nå  kan vi gå gjennom låtene som dere har valgt å tolke, hvorfor dere har valgt å ta for dere sangene, forholdet til originalartistene eller tekstforfatterne hva som kjennetegner disse låtene og forskjellen mellom originalen og deres versjon.

«Leia stiger» («The Faucets are Dripping») skrevet av Malvina Reynolds

«The Faucets are Dripping» handler originalt om boligmarkedet i New York på 50-tallet. Låta beskriver hvordan de ødelagte kranene i alle leieboligene gjorde at vannreservoarene tørker ut, siden eierne nekter å fikse dem. I utgangspunktet skulle man tro at forskjellene var større enn likhetene mellom dagens Oslo og 50-tallets New York, men det var de ikke! Flere av beskrivelsene til Malvina Reynolds er veldig gjenkjennelige for folk som har vært på leiemarkedet i Oslo. Dette fikk oss til å ville gjøre en gjendiktning, og her ble kampanjen Reduser husleia! med instagramkontoen min_drittleilighet en viktig inspirasjon for å beskrive leiemarkedet i dag. 

«Til streiken» skrevet («A La Huelga») av Chicho Sánchez Ferlosio

Chicho Sánchez Ferlosio skrev sangen «A la Huelga» under studentdemonstrasjonene mot det fascistiske diktaturet i Spania på sekstitallet. Håpet var at regimet skulle falle som følge av generalstreikene i landet, som studentene var med å organisere. Han spilte inn sangene sine på en hjemmelaget båndopptaker i Madrid, før kassetten med opptakene ble sendt til Sverige. Der ble de utgitt i 1964 under tittelen «Spanska motståndssångar», uten trubadurens navn, av frykt for forfølgelse. Vår versjon av sangen ble til på samme tid som sykkelbudene i Foodora organiserte sin rosastreik i Oslo. 

«Riv ned sperrene» («A desalambrar») av Daniel Viglietti

Sangen «A desalambrar» ble gitt ut  i 1968 av Daniel Viglietti, en komponist og aktivist fra Uruguay. Han ble fengslet under landets militærdiktatur og senere tvunget i eksil til Argentina og Frankrike. Sangen ble en hymne for den latinamerikanske venstresida, sunget av blant andre chilenske Victor Jara og argentinske Mercedes Sosa. Den handlet opprinnelig om landeieres innhegning av jord som tidligere var felleseid. Vår versjon ble inspirert av sivil ulydighetsaksjonen Planka Oslo som fra 2009-2014 jobbet for avgiftsfri kollektivtransport, blant annet gjennom en såkalt P-kasse. Her betalte medlemmene en månedlig kontingent, reiste uten å kjøpe billett og betalte bøtene sine i fellesskap. Aksjonen ble til blant annet som en protest mot sperrene som ble satt opp i 2005 på flere sentrumsstasjoner for å hindre sniking. De kostet 600 millioner kroner og ble fjernet igjen i 2018 uten noen gang å ha vært i bruk.

«Jødisk partisansang» («Yid du partizaner») skrevet av Shmerke Kaczerginski

Sangen «Yid, du partizaner»  ble skrevet på jiddisch av den jødiske kommunisten Shmerke Kaczerginski under andre verdenskrig. Kaczerginski var født i Litauen i 1908, og ble under krigen fanget i Vilniusghettoen hvor han deltok i motstandsbevegelsen Fareynikte Partizaner Organizatsye (Forente Partisaner – FPO). Da FPO høsten 1943 fikk nyss om at innbyggerne skulle deporteres til nazistenes dødsleirer forsøkte de å organisere væpnet motstand. Flertallet av innbyggerne trodde på løgnene om at det dreide seg om en arbeidsinnsats, og partisanene valgte derfor å fortsette motstanden fra de omkringliggende skogene. Medlemmer av FPO deltok i frigjøringen av Vilnius sammen med den røde armé i 1944. 

«Kommunardenes resolusjon» («Resolution») komponert av Hanns Eisler og med tekst av Bertolt Brecht

Teksten «Resolution» er hentet fra teaterstykket «Die Tage der Kommune» av Bertolt Brecht, utgitt i 1955. Stykket handler om Pariserkommunen som oppsto i kjølvannet av krigen mellom Frankrike og Tyskland 1870-71. Millionbyen Paris ble beleiret og byen sultet, men den nektet å kapitulere selv om resten av landet ga seg. Det ble etablert en kommune som gjorde en rekke utopiske forsøk i en ekstremt presset situasjon. Hjemløse fikk flytte inn i tomme hus, det ble holdt store utendørskonserter, fabrikker ble overtatt av arbeiderne og det ble innført et religionsfritt utdanningssystem. Kommunen blir ansett som verdens første forsøk på en arbeiderstat, gjennomført på bynivå. Sangen er skrevet som en uttalelse vedtatt av kommunen selv. Musikken er ved Hanns Eisler.

Hat med Modern Love

Denne sangen er skrevet av våre venner i Modern Love, et pønkeband fra Oslo. Musikalsk høres vi kanskje ganske forskjellige ut, men vi har spilt på mange av de samme stedene, tilhører den samme politiske bevegelsen og er også gode venner. Tekstlinja på refrenget har vi ofte sunget med på: «Alene bryter vi sammen – sammen bryter vi ut». Modern Love ga ut låta på albumet «Tross alt» i 2017.

«Kast dem ut!» («Rauch-Haus-Song») Skrevet av Ton Steine Scherben

Georg-von-Rauch-Haus ble okkupert i desember 1971 av musikere og publikum som hadde deltatt på en konsert med bandet Ton Steine Scherben. Den venstreradikale studenten Georg von Rauch var bare noen dager før blitt drept under skuddveksling med politiet, og huset ble derfor oppkalt etter ham. Rauch-Haus fikk stå i fred fram til april 1972, da de ble forsøkt kastet ut for første gang. I etterkant av dette skrev vokalisten i Ton Steine Scherben, Rio Reiser, sangen «Rauch-Haus-Song» om hendelsene. Rauch-Haus er fortsatt et aktivt husprosjekt i Berlin. Vår versjon er inspirert av prosjekter som Skar leir, Brakkebygrenda og Hauskvartalet i Oslo. 

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan fortelle om Ohnesorg og «Retten til byen».

Dørlukkingsangst

Vi har en sang med denne tittelen. Den tar utgangspunkt i det tyske ordet «Torschlusspanik», som beskriver en følelse av at tida renner ut og at man ikke får gjort det man hadde sett for seg. Vanligvis brukes det i individuell sammenheng, som for å snakke om midtlivskrise eller personlige mål. Her bruker vi ordet i kollektiv kontekst, for eksempel om offentlige plasser som blir privatisert, eller okkuperte hus som blir tømt for så å bli stående tomme i årevis. Sangen beskriver drømmer man har om forandre ting sammen, som gradvis virker vanskeligere å gjennomføre, men som man ikke vil gi slipp på.

Flyktningpolitikk

Flyktningpolitikk er viktig for oss, og flere av låtene vi har skrevet selv kommer inn på dette temaet. Dette gjelder blant annet låtene «Samtidig» fra «Sanger for rastløse» og «Håp» og «Altfor bra» fra «Retten til byen». 

Boligpolitikk

Noe er fundamentalt galt med hvordan boligpolitikken begrenser folks liv, både i storbyene og i distriktene. Flere og flere retter fokuset mot dette for tida, og «Retten til byen» er vårt bidrag, med en spesifikk kritikk i låta «Leia stiger». 

Okkupasjon og aksjonisme

Når forholdene er utilfredstillende og det ikke finnes vilje til eller ønske om å forandre det fra politikere, spekulanter og andre så må en ta saken i egne hender. Boligokkupasjon kan være en bra måte å gjøre dette på, sammen med andre former for aksjonisme. 

Kollektivisme/felleskap – allsang – tilhørighet

Ofte tenker en at politisk musikk primært handler om protest og kritikk. For oss er dette bare en del av bildet. Det handler vel så mye om tilhørighet og samhold. Dette kan ta mange former, gjennom sinne, sorg, humor eller glede. Politisk musikk kan være en form for trøst, eller noe som inspirerer til å prøve enda hardere. Lite skaper en sterkere følelse av samhold enn allsang, om det er på konsert, demonstrasjon eller fest. 

Blitz – Rødt – LO

Musikken vår snakker i stor grad til bevegelser og organisasjoner på den brede venstresiden, og vi ønsker å støtte opp om det arbeidet de gjør. Derfor er det viktig for oss at det finnes folk der ute som engasjerer seg politisk. Vi har spilt hos alle disse tre gruppene, men Blitz og det autonome / utenomparlamentariske miljøet i Oslo er nok det som preger oss mest. Vi instrumentalistene i bandet er også organisert i LO gjennom Creo. 

Esben Titland har laget albumomsslagskunsten. Fortell  om ham og illustrasjonene.

Esben er vår favorittillustratør som har gjort alle tegninger for oss helt siden det første bandbildet i 2016. Han har de siste årene jobbet mye med dokumentariske tema, og er en mester i å formidle politiske ideer, bevegelser og historie levende og personlig. Coveret og plakaten som følger med albumet er full av konkrete referanser til personer og hendelser fra låtene, og han får de forskjellige motivene til å flyte over i hverandre og skaper sammenhenger på samme måte som vi håper på å kunne få til med musikken. 

Han er i tillegg gitarist i bandet Modern Love, og har skrevet musikken til låta «Hat», som vi har en versjon av på albumet, og ga også ut et veldig fint soloalbum i 2019.

«Retten til byen» er produsert av David Aleksander Sjølie. Hvordan har han vært å jobbe med?

Vi kjente Aleksander fra før, blant annet fordi vi har studert med ham. Han er en ekstremt dyktig og allsidig musiker, og har de siste årene jobbet mer og mer som produsent og studiotekniker. Vi visste han kom til å utfordre oss og få oss til å tenke nytt rundt vårt eget uttrykk og hvordan plata skulle bli. Vi opplever at albumet henger sammen musikalsk mye takket være ham, og vi lærte veldig mye av samarbeidet. 

Fortell om utgiveren deres Plateselskapet No. 13. ‎

Uten ildsjelene i No. 13 spørs det om vi noen gang hadde gitt ut en plate, og det er vanskelig å beskrive hvor mye arbeidet de gjør betyr for oss. De gjør en gigantisk frivillig innsats for det politiske musikkmiljøet i Norge, og de får til utrolig bra ting på veien. Vårt første album – «Sanger for rastløse» – var det første de ga ut. Det har vært utrolig kult å se artistene de har samlet siden da – fra store forbilder som gjengen bak På stengrunn-albumet til helt nye band som Sliteneliten. Vi anbefaler alle å sjekke ut No. 13, og støtte dem hvis mulig! 

Kan dere til slutt velge noen låter som har inspirert dere som musikere eller tekstforfattere og si litt om hva dere har fått ut av disse sangene?

«Storbynatt» – Frida Ånnevik

Det er vanskelig å velge ut kun en tekst av Rudolf Nilsen, men «Storbynatt» viser tydelig hans store styrke, og det som gjør at han står ut blant alle arbeiderklassedikterne vi har: Evnen til å kombinere personlige opplevelser med den politiske virkeligheten, eller til å vise at de ikke er adskilt i det hele tatt. Frida Ånnevik gjør en nydelig tolkning av melodien som originalt kommer fra albumet «På stengrunn»

«Hold Your Own» – Kae Tempest

En oppmuntring og påminnelse til vanskelige tider fra Kae Tempest, en av de mest inspirerende låttekstforfatterne vi kjenner til. «The Book of Traps and Lessons» er et rørende og inspirerende album hvor hvert spor står sterk for seg og samtidig utgjør en samlet fortelling. Albumet fortjener definitivt å høres start til slutt. 

«Preacher and the Slave» og «Joe Hill» av Utah Phillips


På opptaket «Preacher and the Slave» forteller Utah Phillips om den amerikanske fagforeningen Industrial Workers of the World (IWW) og hvordan de brukte musikk i organiseringen sin. Blant annet skrev de nye tekster de kunne synge når Frelsesarmeen forsøkte å drukne ut talene deres med salmer, noe «Preacher and the Slave»er et eksempel på.

Låta ble skrevet av svensken Joel Emmanuel Hägglund, som emigrerte til USA på starten av 1900-tallet og senere tok navnet Joe Hill. Han skrev flere sanger for IWW som ble brukt aktivt i kampene deres. Det endte med at han ble utsatt for justismord og henrettet av staten i 1915. Låta «Joe Hill» hedrer minnet hans, og Utah Phillips leser også opp hans siste dikt skrevet kvelden før han ble henrettet, som starter med ordene «My will is easy to decide / For there is nothing to divide».

Låtene viser hvordan musikk kan ta aktiv del i sosiale kamper, og hvordan den kan brukes for å minnes og sørge. Begge deler har vært inspirerende for oss.

Kapitalistknusaren – Sliteneliten 

Vi har ikke laget noe mer musikk etter at denne låta ble gitt ut, men den gir oss veldig lyst til å skrive mer musikk selv! Den har en utrolig fin miks av patos og ettertenksomhet, og beveger seg fra tvil og usikkerhet til en sterk følelse av samhold i refrenget. Mot slutten er det ikke lenger noen tvil om at vi kan knuse kapitalen. Låta var det perfekte soundtracket til årets 1. mai.

Føkkefjord – Kåna og ikkje ein mann

Et knakende godt eksempel på hvordan politisk musikk på norsk kan være sjukt morsom. Vi er store fans av Føkkefjord og gleder oss alltid til de slipper ny musikk.

Dag Fägerquist – Sanningen och lögnen 

Dette er en vakker tolkning av den russiske visesangeren av Vladimir Vysotskij, gjort av en svensk trubadur som har vært en inspirasjonskilde for oss. Fägerquist gjør teksten så levende at du kan se historien utfolde seg foran øynene dine.

Maria Arnal – Desmemoria 

En katalansk musiker som klarer å bruke tradisjonelle musikktradisjoner på en annerledes måte. Maria Arnal tar for seg temaer som den spanske borgerkrigen, militærdiktaturet i Spania og overgangen til demokratiet, uten at det føles som en musikalsk historietime. Hun er dessuten en sterk vokalist som klarer å kombinere folkemusikk med elektroniske elementer på en troverdig måte. 

The Moldy Peaches – Nothing Came Out

En påminner om hvor enkelt noe kan gjøres, kun med gitar og sang. Kimya Dawsen, som tidligere var halvparten av The Moldy Peaches, skriver om vennskap og hvor viktige de er for å komme seg gjennom tunge øyeblikk på en nedpå og vakker måte. 

Lorena Álvarez – La Nube 

Underfundige og morsomme tekster om hverdagslivet, på spansk. Lorena Álvarez sitt univers grenser til det absurde, og blander uvirkelige fantasibilder med et helt konkret liv på bygda i regionen Asturies nord i Spania. 

Crass – Do They Owe Us a Living?

En pønkelåt med et klart og tydelig budskap. Låten ble til på slutten av syttitallet, i Margaret Thatchers England, da protester mot oppsigelser og offentlige kutt herjet landet. Tittelen referer til staten, om de skylder oss noe å leve for, og svarer seg selv i refrenget: Of course they do!

 

Ohnesorg; Foto: Rakel Emhjellen Paulsen

Ohnesorg – Retten til byen (2021)


Ohnesorg – Sanger for rastløse (2018)

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.