Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 19. mai 2021

Misty Coast: Melodiøse mareritt

– Misty har et mer melodiøst fokus enn Megaphonic, men med en fot dypt i det eksperimentelle i lydlandskapet i bakgrunnen. Linn og jeg har jo lagd musikk så lenge sammen at hun nesten vet hva jeg vil før jeg vet det selv. Så målet blir jo noen ganger å overraske henne, sier Richard Myklebust, som sammen med Linn Frøkedal utgjør albumaktuelle Misty Coast. Duoen er ute med det tredje albumet «When I Fall From the Sky» på Fysisk Format.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder (inkl. front), Francisco Munoz

«When I Fall From The Sky» smyger seg sakte, men sikkert under huden på lytteren med luftig svevende kraft. Musikk og melodier besitter sublim, melodiøs varme. Misty Coast smelter sammen nypsykedelia og indie, henter inn elementer fra folk og prog og gjør den myk, grasiøs og frodig. Vi dras inn i en drømmelignende atmosfære som kretser omkring temaer som ensomhet, søvnløshet, mareritt og sosial angst. Musikalsk er det herlig utilslørt og besnærende vakkert.

Her kan du lese om innspillinger i biblioteket til stortingspolitikeren «som fikk» VGs politiske kommentator til å si opp jobben sin, Emil Nikolaisens jakt på de perfekte klangene i studiogangene, barnlig glede over Pogo Pops og The Beatles-låta «Michelle», vokal inspirasjon fra Broadcasts avdøde vokalist Trish Keenan og sang for Kronprinsparet.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Linn: Jeg har vært opptatt av musikk så lenge jeg kan huske. I Etne var det ikke så mange muligheter til å skaffe seg ny musikk, så når man ikke hadde MTV ble det til at man satt klar med opptaksknappen på kassettspilleren når man hørte på radio. Jeg spilte piano på kulturskolen i mange år og drev med klassisk sang på videregående, til tross for at jeg aldri har vært glad i noter og regler. Men lidenskapen for musikk kom nok først når jeg begynte å spille sammen med andre i rockeband og jeg oppdaget at jeg faktisk kunne skape egen musikk, og at dette kom helt naturlig for meg.

Richard: Det er vanskelig å si når jeg «oppdaget» musikk. Den har liksom alltid vært der. Jeg husker foreldrene mine sine plater med Beatles på vinyl når jeg var liten. Kanskje spesielt «Michelle» fra «Rubber Soul». Det var rart hvordan en sang kunne få deg til å føle deg glad og trist på en gang. Det var veldig fascinerende. Pappa var orgellærer, så naturlig nok så begynte jeg tidlig å spille. Men i stedet for å terpe på «Edelweiss» og andre gamle slagere husker jeg at jeg prøvde å lure meg unna leksene jeg fikk hver uke med å lage noe eget. Med vekslende hell. Men det som gjorde at jeg kicket skikkelig på musikk var når jeg fikk min første elektriske gitar, en sort og hvit Squier Strat og en liten Park Marshall-forsterker med innebygd (etter hva jeg kan husker med ganske fet) vreng. Jeg vil påstå at noen av mine første forsøk på å formidle rock nede på gutterommet også kan sees på som det aller første støyprosjektet mitt. Stakkars alle andre i huset!

Misty Coast. Foto: Pressebilde

Hvilken musikk var dere omgitt av i oppveksten?

Linn: Jeg vokste opp i et hjem med en far som spilte saksofon og som kunne alle Jan Eggum sine sanger på gitar, og en storesøster som tidlig flyttet hjemmefra for å satse på rocken. Jeg har tre storesøsken med fornuftige holdninger og god musikksmak, og det ble stadig gjort opptak over Disney-kassettene mine. Så når jeg tok med meg «Bambi» på kassett i barnehagen, kunne det like gjerne være Nirvana. Ellers hørte vi mye på Pogo Pops, og jeg sliter fremdeles med at jeg lærte meg alle tekstene deres før jeg kunne engelsk – så jeg synger fremdeles hele «Crash» på gibberish. Fra tiårsalderen gikk det nok mest i Spice Girls og No Doubt, og når jeg ble litt eldre ble jeg mer og mer interessert i alternativ rock og pop. Ett av mine første ordentlige konsertminner er Sondre Lerche på Etnemarknaden, hvor han spilte på en liten scene plassert på gresset foran fotballtribunen. Jeg husker at jeg syns han var råkul og jeg tenkte at dette vil jeg også gjøre.

Richard: Noe av det første jeg husker er at min far øver på koraler fra en gammel notebok. Ellers så var det mye fokus på klassisk og popmusikk i foreldrene mine sin platesamling. Beatles, Bonnie Tyler og Beethoven. Min far sang også i kor, og jeg husker godt hvor nervøs jeg var når han skulle synge solo på juleevangeliet hver jul. Jeg husker ikke om det var skrekken for at han skulle falle ned fra galleriet han sto på eller at han skulle glemme teksten og gå ufrivillig i falsett som var verst. Men det var ganske intenst. Og så var det jo fett at han alltid leverte! Faren til bestekompisen min, når jeg vokste opp, hadde en av Kristiansands største vinylsamlinger. Oppe hos de gikk det gjerne i Stones dagen lang. Men Jukan og jeg likte best AC/DC. Første kassetten jeg kjøpte selv var faktisk «Back in Black». Musikken i oppveksten var en salig blanding kan man si.

Når begynte dere selv å synge og spille og hva var det som fascinerte med denne måten å uttrykke seg på?

Linn: Jeg lærte tidlig å spille piano og etter hvert akustisk gitar, og startet mitt første band allerede på barneskolen. Høydepunktene fra vår korte karriere var at vi nesten ble med i Melodi Grand Prix Junior, og at vi fikk lov til å synge (men ikke spille) for Kronprinsparet, da de var på besøk i Etne. Jeg har aldri vært flink eller glad i å holde taler eller snakke foran folkemasser, men det å uttrykke seg gjennom musikk har alltid vært noe jeg har elsket, og da spiller det ingen rolle om det er 10 eller 10 000 mennesker i publikum.

Richard: Selv om jeg var med i kor og spilte orgel helt fra jeg var liten var det etter at jeg fikk gitar som 15-åring at musikk ble fullstendig altoppslukende. Jeg spilte i noen band i tenårene, men det var vel kanskje Stereo 21 som var det første bandet som jeg følte ordentlig for. På den tiden var jeg dypt inne i lo-fi som Guided By Voices og skranglete psykedelia ala Syd Barrett og Velvet Underground, og det som fascinerte meg med å lage eksperimentell rock er hvor fritt du står. Jeg tror det var det som bet seg fast og ble værende helt til i dag. Noen ganger er det som om musikken blir til på magisk vis uten at man egentlig helt kan kontrollere det. Du blir som et slags medium. Jeg vet ikke. Musikk er levende.

Linn, du har også en søster som lenge har vært aktiv musiker. Nå har dere også samarbeidet her. Hva har det hatt å si å være to med tanke på gjensidig inspirasjon og støtte?

Linn: Anne Lise har jo på mange måter tråkket rockestien, så det var nok enklere for meg å gå den veien etterpå. Selv om vi etter hvert har valgt ganske ulike retninger rent musikalsk, så har vi mange av de samme referansene og liker mye av den samme musikken.

Misty Coast. Foto: Francisco Munoz

Hvordan vil dere si at Misty Coast skiller seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band dere er eller har vært med i som The Low Frequency In Stereo, The Megaphonic Thrift og Stereo 21 og hva har dere tatt med dere herfra og dit?

Linn: I Misty Coast er det jo kun Richard og jeg som skriver musikken og som tar avgjørelser, og som samboere er det jo dermed veldig enkelt å få gjennomført ting. Hvis vi ønsker å sette av tid til å jobbe med nye låter, øve, spille inn musikkvideo eller svare på et intervju – så kan dette skje umiddelbart. Så ting går nok raskere, fordi vi er færre som regjerer. Rent musikalsk så er kanskje Misty Coast den tøffe, litt søte lillesøsteren til The Megaphonic Thrift. Vi driver fremdeles med gitarrock og bruker elementer av støy, men melodiene spiller en viktigere rolle i Misty Coast, og vi prøver å fremheve de i stedet for å dekke de til. The Low Frequency in Stereo er et enormt kult og uforutsigbart band å jobbe med – man vet aldri helt hva som skjer rundt neste sving. Og jeg tror at det er nettopp denne uforutsigbarheten som skaper mye av magien. Jeg har sagt flere ganger at Per Steinar Lie i Low Frequency er ett av mine bassist-idoler, så jeg har nok tatt med meg mye inspirasjon fra han til andre prosjekter.

Richard: Føler på et vis at reisen gjennom de forskjellige bandene har lært meg mer og mer om hvordan musikkbransjen funker og hva som er viktig i et band for å være kreativ og ikke minst ha det gøy sammen. Tilnærmingen til musikken er ganske lik, bare litt mer raffinert etter hvert kanskje. Misty har et mer melodiøst fokus enn Megaphonic, men med en fot dypt i det eksperimentelle i lydlandskapet i bakgrunnen. Linn og jeg har jo lagd musikk så lenge sammen at hun nesten vet hva jeg vil før jeg vet det selv. Så målet blir jo noen ganger å overraske henne.

Hvordan skiller dagens Misty Coast seg fra bandet som ga ut selvtitulerte «Misty Coast» (2017)?

Linn: Det er mindre avstand mellom Misty Coast sitt liveutrykk og hvordan det låter på plate i dag. Vi har aldri helt klart å holde igjen, så live har råheten vært der hele veien, men debutplata vår var mer nedpå og minimalistisk, og mer preget av trommemaskin. Jeg husker at produsent Matias Tellez ble helt satt ut da han skjønte hvor få spor innspillingene våre bestod av. Vi har ikke gått helt i motsatt retning, da vi fremdeles heller prøver å ta bort elementer fremfor å legge til ting, om noe ikke funker. Men vi har brukt mer tangenter, og det er hovedsakelig derfor vi valgte å utvide livebesetningen fra trio til kvartett.

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Misty Coast.

Linn Frøkedal

Richard: Linn er helt unik når det kommer til vokalmelodier. Essensen i låten med andre ord. Husker fra helt tidlig i Megaphonic at hvis vi manglet noe som skulle få ei låt til å skinne så sendte vi Linn inn i vokalbåsen. Og plutselig hadde vi en hit! Hun spiller egentlig alt. Og jeg vil kalle traktorbassen hennes en ganske tydelig signatur. Sinnsykt fet sound! Og så har hun litt føkka taktsans i forhold til meg. Så hun kan hun høre i hodet hvordan et gitarriff jeg har lagd vil funke bedre hvis jeg starter på 2 istedenfor 1. Det er vanskelig å forklare hvor viktig det er noen ganger.

Richard Myklebust

Linn: Richard er en enormt kreativ musiker, og hvis han bestemmer seg for å komponere noe fett – så får han det til hver eneste gang. Hodet hans er en slags melodifabrikk, og man kan alltid regne med at det kommer geniale hooks og linjer fra gitaren hans. Jeg digger hvordan han kan lage fantastiske låter ut fra én eneste akkord (sjekk ut «Neues» fra The Megaphonic Thrift), og hvordan han gang på gang kan lire av seg riff og temaer som øyeblikkelig klistrer seg til hjernen (fra Misty Coast sin siste plate er «Transparent», «In a Million Years» og «Switch Off» meget gode eksempler). I tillegg er Richard en pedaldoktor og han kan trylle frem de fineste stygg-vakre lydene jeg vet om. Og så må det sies at han også er en tålmodig og trygg sjåfør – noe som er helt uunnværlig for et band på veien.

Kim Åge Furuhaug

Linn: Kim Åge er en helt eksepsjonell trommis, så selv om han har bosatt seg i Volda, som er et meget utilgjengelig sted hvor flyene stadig blir innstilt på grunna vind og vær, er det alltid han vi aller helst vil jobbe med. Han er enormt presis og i tillegg har han god smak. Når han la trommer på «When I Fall From the Sky» hadde han knapt fått høre låtene, og på den måten var det som skjedde i studio både spontant og småkaotisk. Dette skapte en egen nerve og tilførte spenning til låtene. Vi vet at når Kim Åge kommer på øving er han alltid forberedt, og det er som regel han som kan låtene best. Dessuten er han en humørspreder, og han preiker minst like mye som oss andre til sammen.

Dere har også tatt inn en gjest på plata.

Hilma Nikolaisen bidrar med vokal på «’92». Hvorfor valgte dere å ha henne med og hva har hun tilført?

Linn: Vi har alltid digget det Hilma har gjort, om det har vært som bassist i Serena-Maneesh eller med sitt eget soloprosjekt. Hun har en enormt kul og dyp, særegen stemme, som man kjenner igjen med en gang man hører den. Når vi jobbet med «’92» var det noe som manglet, og dette noe kunne hverken jeg eller Richard tilføre. Vi sendte dermed låten til Hilma, og spurte om hun ville prøve å legge noe vokal på – hva som helst! Det løsnet umiddelbart, og låten endte opp som en nostalgisk duett.

Live er dere nå en kvartett der det utover dere to og Kim Åge Furuhaug også søster Anne Lise Frøkedal er med. Fortell om den nye liveutgaven av bandet og hvordan den skiller seg fra studiobandet.

Linn: Det er fantastisk å ha Anne Lise med i livebesetningen nå, og hun briljerer på både synth, orgel, gitar og vokal. I tillegg til at vi nå har muligheten til å få med flere detaljer fra innspillingene live, fører den utvidede besetningen også til at det stadig dukker opp nye harmonier og ekstra krutt. To gitarer er jo dessuten dobbelt så kult som én.

Misty Coast. Foto: Francisco Munoz

Hva er bakgrunnen for albumtittelen «When I Fall From the Sky» og hva ønsker dere t å formidle med den?

Linn: Albumtittelen spiller på det å drømme at man plutselig faller. Dette er et av de vanligste marerittene man kan ha, og de fleste jeg kjenner har opplevd ulike varianter av dette. Fellestrekkene for en slik opplevelse er at man våkner idet man treffer bakken, gjerne gjennomsvett, med høy puls og med en intens følelse av panikk eller angst. Slike opplevelser er ikke unike for drømmeverdenen, og vi har vel alle våre ting.

Emil Nikolaisen har produsert albumet. Hva som karakteriserer ham som produsent, hva han har bidratt med og hvordan samarbeidet har vært?

Richard: Emil er for det første en helt strålende fyr! Vi jobba med han på siste Megaphonic- skiva «Få Meg Til Verden I Tide«, da han og Njål Paulsberg ble med i bandet og også produserte plata i tospann. Det ga utvilsomt mersmak å jobbe med Emil, og Linn og jeg har snakka lenge om at det kunne vært fett å prøve på neste Misty. Han er opptatt av og god på organisk lyd. Så i stedet for å spille inn lyden og deretter skru den bort til noe annet, er jakten på å finne lyden før opptak, utrolig viktig. Noen netter når alle var gått fra studiobygget, satte han opp mikrofoner og gitarforsterkere ute i de store betongkorridorene. Han skapte klanger som umulig kan gjenskapes med pedaler eller plugins. I tillegg så har vi eksperimentert med å sprenge gitarene gjennom mikseren hans og lage Koma- pedal tekno bak trommene. Uttrykket får en helt egen råhet og en nerve som man med en gang skjønner er ekte på denne måten.

Albumet ble spilt inn i nå nedlagte Malabar Studios og Christensens Library. Fortell litt om de to ulike lokalene og hvordan rommene og atmosfæren der har sattt sitt preg på det musikalske uttrykke vi kan høre.

Linn: Den delen av innspillingen som er gjort i «Christensen’s Library», som vi så fint skriver på coveret, er rett og slett hjemmeopptak av meg og Richard, gjort blant bokhyllene til stortingspolitiker Jette Christensen. Jette er en god venn av oss, og da vi flyttet til Oslo høsten 2019, fikk vi låne leiligheten hennes – og vi fikk attpåtil lov til å gjøre innspillinger der. Dette var en gammel, ærverdig vestkantleilighet, med rosetter i taket, åpen peis og med vegger proppfulle av bøker. Nesten alle vokaler er spilt inn her, og frykten for at Jette skulle få naboklager førte til at vi gjorde vokalopptak med en veldig «hot» mikrofon mens vi sang veldig nært og lavt. Det gir et ganske særegent uttrykk.

Richard: Emil visste jo at det var siste plate i Malabar etter mer enn ti år der, så fikk følelsen av at han skulle tyne ut de aller siste lydene av hele etasjen i Brenneriveien. Som jeg nevnte tok vi over korridorene på nattestider for å bruke de som klangrom. I tillegg er det jo utrolig mye amper, gitarer, pedaler, gamle båndspillere og synther og annet krimskrams som er samlet seg opp i Malabar gjennom årene. Han har jo delt studio med Madrugada, så det mangler ikke på kvalitetsutstyr. RIP Malabar.

Steven Duke har laget den fine, forunderlige omslagskunsten til plata. Fortellom ham og blandingen av menneske, kopp, øye i soloppgang som han har laget og forholdet mellom artwork og musikk.

Linn: Steven Duke er en amerikansk kunstner, mest kjent for sitt arbeid innen collage, men han har også gjort artwork og musikkvideoer for en rekker artister. Han kontaktet oss da vi slapp vår aller første singel som Misty Coast. Han digget musikken og kjente i tillegg produsenten vår – og hadde veldig lyst til å få til et samarbeid. Vi kicket umiddelbart på hans tidligere arbeid og ideene han hadde for Misty Coast. «When I Fall From the Sky» er tredje albumcoveret han lager for oss, og vi kunne ikke vært mer fornøyde. Alt er håndtegnet, og farger og motiv popper nesten ut av bildet og er virkelig med på å understreke stemningen i musikken. Stilen kan minne litt om gamle progrock-cover, og det er både levende og sprudlende, samtidig som det har en seriøs undertone.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan fortelle om Misty Coast og/eller «When I Fall From the Sky».

Musikalsk variasjon

Richard: Det er viktig å føle at man utvikler seg som band og musiker, og variasjon og ny input er jo derfor grunnleggende. Jeg vil jo si at platene våre er varierte i forhold til hverandre. Og selv om det er fokus på en rød tråd i «When I Fall From the Sky» er jo dynamikken og intensiteten viktig for platas gang.

Beach House

Linn: Jeg husker godt da Beach House slapp albumet Bloom i 2012. Vi kicka begge umiddelbart på dette, og det er nok en av de platene vi har hørt mest på det siste tiåret.

Blonde Redhead

Richard: Nydelig band med en helt herlig introvert fremtoning live. Kazu er en av mine favorittvokalister med en veldig særegen tone. «Melody of Certain Damaged Lemons» fra 2000 er fortsatt ei favorittplate og et studie i minimalisme. Noe som også Misty Coast utvilsomt har som en grunnpilar.

Slowdive

Richard: Så de på Landmark på det som de sa måtte være den minste scena siden starten av 90-tallet. Det var rimelig episk. All honnør til Perfect Sounds Forever som får til sånne ting i Bergen!

My Bloody Valentine

Richard: Viktig for pedaldans-interessen min helt fra starten. De har lagd noen fantastiske plater og krasja noen plateselskap. Mon tro om det kommer et album til? Det ble vel annonsert allerede i 2018.

Broadcast

Linn: Trish Keenan fra Broadcast var en av mine absolutte favorittvokalister, og vi har hørt veldig mye på dette bandet. Eksperimentell popmusikk, så nært man kommer perfekt i mine ører.

Luftig vokal

Linn: Noe av det mest slitsomme som finnes er mennesker som prater alt for høyt, og gjerne med skjærende stemme i høy pitch. I små doser går det fint, men over tid blir det utmattende og irriterende å høre på. Det er litt det samme med sang. Jeg foretrekker tilbakelent, avslappet – eller luftig – sang. Og så kan man heller bruke det motsatte som en effekt for å skape dynamikk eller for å understreke noe.

Indie

Richard: Ja, hva er nå egentlig indie lenger? Føler kanskje det bunner ut i DIY-tankegang og det å ha kontroll over uttrykket sitt. Alle kan jo gi ut sin egen musikk for tiden. Så akkurat plateselskap-delen av indie er vel litt utvannet. Men det handler fortsatt om hvor stort apparat og hvor mye penger man har i bakhånd på et vis.

Linn: Rent sjangermessig så blir vel indie brukt om alternative retninger innen både rock og pop, og det er sjelden nok å beskrive det musikalske med kun dette begrepet. Misty Coast er definitivt indie, men det er også mye mer.

Shoegaze

Linn: For meg kan shoegaze være både ekstremt bra og utrolig kjedelig. Jeg er nok aller mest fan av de bandene som tar i bruk elementer fra shoegaze og blander det med andre sjangere.

Neopsykedelia

Richard: Har mange favoritter innen denne sjangeren. Devo,  Siouxsie and the Banshees, The Flaming Lips, Spiritualized, Spacemen 3, Black Angels, Quilt, Animal Collective og Mercury Rev har alle en viktig plass i platesamlingen. Tame Impala klarte jo å ta over verden. Etter å ha spilt på en del psych-festivaler rundt omkring må jeg innrømme at jeg er blitt veldig kresen på psych. Det er mye det samme som går igjen.

Drømmepop

Richard: Drømmepop er vel egentlig bare et slags sidesprang til shogaze og neopsykedelia? Eterisk vokal og litt mindre sprengt gitar. Cocteau Twins liksom. Fett band! Helt uforståelige tekster.

The Velvet Underground

Richard: Velvet Underground er nok et av de bandene som banet vei for den formen for eksperimentell tilnærming til rock som endte opp som blant annet no wave, shoegaze, nypsykedelia og støy. Jeg føler musikken deres er en del av det musikalske DNAet vårt. Bananen til Andy Warhol henger på kjøleskapet vårt, for å si det sånn.

Melodisk

Linn: Det melodiske har alltid vært selve grunnpilaren i Misty Coast, og andrealbumet vårt «Melodaze«er dedisert til melodigudene.

Kjølig

Richard: Det sludder ute i mai. Det er kjølig.

Svevende, sfærisk

Linn: Jeg digger når musikken svever, men man kan bli mettet på dette også. Jeg syns «When I Fall From the Sky» er veldig godt balansert her, og man rekker akkurat å bli litt sjøsyk (eller flysyk) før man får fotfeste igjen.

Effekter

Richard: Jeg har faktisk bygd pedalbrettet mitt ned de siste årene. Før hadde jeg to brett. Effekter som delayer og klanger er jo absolutt en del av lydbildet til Misty Coast, i tillegg til modulasjoner, vrenger og phasere. Jeg er veldig glad i å farge gitarene med effekter for å understreke en stemning jeg føler en låt har.

Klang

Richard: Mye av det vi har av klang innspilt på «When I Fall From the Sky» er jo klanger fra betongveggene på Malabar. Både trommer og gitarer er klanget sånn. En god gammel kjenning, Digiverb, landet også på pedalbrettet igjen etter Malabar-sessionen. Gatet- og reversklang til folket!

Stillferdig groove

Richard: Tror kanskje du snakker om den delen av trommene til Kim som Emil beskriver som «Trommer kan være trommer – som tynne ben, tørre fyrstikker, på kanten til porøs.» Kim er veldig god til å spille dynamisk. Noe av det aller feteste er når han spiller så lavt han kan, og så blåser vi det opp i miksen. Det blir veldig virkningsfullt.

Nynnbarhet

Linn: På konsert er det ikke alltid så viktig at musikken er nynnbar, og jeg elsker den fysiske opplevelsen man får av band som for eksempel Sunn O))) eller når Sonic Youth eller My Bloody Valentine går dypt inn i støyen. Men når jeg hører på musikk hjemme liker jeg nok best at det er nynnbart. Og til Richards store frustrasjon nynner jeg ubevisst med på det aller meste, og jeg har også en lei tendens til å plukke opp de fleste melodier etter første lytt – og her finnes ingen kvalitetsfilter. Jeg tror vi kan huke av på nynnbarhet når det kommer til Misty Coast.

Misty Coast. Foto: Francisco Munoz

Angst

Linn: Verdensrommet! (Ikke bandet, men fenomenet).

Å være fast

Linn: Det er jo veldig gøy med disse godt voksne folkene som aldri kom seg videre fra tenårene. Jeg elsker at noen sverger til kassettspilleren, eller nekter å høre på musikk som er gitt ut etter årtusenskiftet. Låten vår «’92» er jo en hyllest til disse typene, og jeg håper de holder koken hele livet!

Fortell om plateselskapene deres og forholdet til de.

Brilliance Records

Linn: Brilliance Records ga ut våre to første plater, og vi har et veldig godt forhold til Ruben og gjengen. I tillegg til å gi ut masse god musikk, er de også flinke til sette opp konserter og skape arenaer for både godt etablerte og ferskere band og artister.

Fysisk Format

Linn: Fysisk Format, som nå er vårt plateselskap, er drevet av en gjeng jordnære og skikkelig fine folk, som har et oppriktig engasjement for norsk undergrunnsmusikk. De er positive, hardtarbeidende og kreative, og det har vært en fryd å gi ut denne platen sammen med dem.

Moorworks

Linn: Moorworks er vår japanske label, og de er utrolig søte folk som selvsagt kjører sitt eget løp – slik de ofte gjør i Japan. Vi var på en 10-dagers turné i Japan høsten 2019, som de satte opp, og det er noe av det gøyeste og rareste vi har gjort.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Linn: Vi har endt opp med 30 chiliplanter i vinduet, dyrkekasser fulle av urter ute på den mikroskopiske balkongen vår og lettere sosial angst. Men alt i alt har vi egentlig hatt det fint altså. Vi har brukt mye av innetiden på å eksperimentere med mat, brette origami og jobbe med bandet.

Kan dere til slutt velge ti låter, fem hver, som dere har lyttet til i perioden da dere jobbet med denne plata og si litt om hva dere har fått ut av disse låtene.

Linn:

Big Thief – Paul

Det er få ting som er så deilig som å oppdage ny musikk som man blir skikkelig forelska i. Adrianne Lenker er en fantastisk låtskriver og en unik vokalist, og hun var en stor inspirasjon da vi jobbet med «When I Fall From the Sky2.

The Flaming Lips – A Spoonful Weighs a Ton

Richard var bortreist en regnfull helg, midt i perioden vi satt og skrev materiale til «When I Fall From the Sky». Han sendte meg «A Spoonful Weighs a Ton», og utfordret meg til å lage noe – inspirert av denne låten. Dette endte i «‘922, som kanskje er den mest nostalgiske låten på plata.

Broadcast – Before We Begin

Broadcast har vært en stor inspirasjon helt siden starten av Misty Coast, da vi brukte mye trommemaskin og hadde enda mer minimalistiske arrangementer.

Quilt – Roller

Quilt er et go-to band for min del, og jeg blir ikke lei av disse platene. «Roller» er en lett og ledig poplåt i et småpsykedelisk landskap.

Melody’s Echo Chamber – I Follow You

En fantastisk låt med et sound som kanskje ikke er helt ulikt Misty Coast. Elsker gitarlyden og det litt sjøsyke uttrykket.

 

Richard:

Daniel Johnston – Some Things Last a Long Time
Daniel Johnston døde 10. september 2019, som er ca. når vi begynte å skrive plata. Han var en av de ærligste musikerne jeg vet om som har lagd noen fantastiske, merkelige poplåter siden han startet på 80-tallet. Helt nydelig låt. Se forresten dokumentaren «The Devil and Daniel Johnston»!

Yo La Tengo – Autumn Sweater

Et av de klassiske indiebandene som tåler tidens tann aller best. Bare hør på «I Can Hear the Heart Beating as One» og» And Then Nothing Turned Itself Inside-Out». Jeg får ikke lov til å finne på sånne titler av Linn, de er alt for lange mener hun.

Blonde Redhead – In Particular

Et bevis på at noen få virkningsfulle linjer og en fet groove er alt som skal til for å lage en dødsbra låt!

George Harrison – My Sweet Lord

Hadde en periode hvor jeg gikk dypt inn i soloprosjektene til The Beatles. Ikke helt sikker på hvordan det skjedde. Men fant ut at jeg har en forkjærlighet for George Harrison.

Kongle – Isbre
«Skogen» er en uforståelig oversett juvel som kom ut våren 2019. Utrolig fin og varm plate som vi hørte mye på når vi skrev.

 

Misty Coast – «When I Fall From the Sky» (2021)

 

Misty Coast – «Melodaze» (2019)

 

Misty Coast – «Misty Coast» (2017)

 

]

 

Sjekk også:

Misty Coast – When I Fall From the Sky (Ferske spor uke 18/2021)

Misty Coast – Ghost Town (Ferske spor uke 16/2021)

Misty Coast – Transparent (Ferske spor uke 6/2021)

Misty Coast – Do You Still Remember Me? (Ferske spor uke 49/2020)

Misty Coast – In A Million Years (Ferske spor uke 40/2020)

Misty Coast – Don´t Let Me Fall (Ferske spor uke 21/2019)

Misty Coast – Galaxy (Ferske spor uke 6/2019)

Misty Coast – Backseat Warriors (Ferske spor uke 2/2019)

Misty Coast – Eleven Months & Little Sister (Ferske spor uke 47/2018)

Misty Coast – Eleven Months (Ferske spor uke 40/2018)

Misty Coast – Heavy Head on a Body (Musikalske sidespor – uke 5/2017)

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.