Av: Victor Josefsen Intervjuer 24. mai 2021

Årabrot: Spirituell mørkepop

– Jeg bruker inspirasjon fra film og bøker til å beskrive elementer fra mitt eget liv. Jeg spanderer mye tid på tekstene og vanligvis er det tekstlige og det musikalske to helt forskjellige prosesser helt frem til vi går i gang med demoer med fullt band. Altså helt mot slutten av prosjektet. Da føyes tekster og det musikalske sammen og blir til fullverdige låter. Det musikalske – riffene og låtarrangementene – er ofte skrevet for veldig lenge siden. Noen av riffene på «Norwegian Gothic» er ti år gamle, forklarer vokalist, gitarist og låtskriver i Årabrot, Kjetil Nernes, som er aktuell med albumet «Norwegian Gothic» og EP-en «The World Must Be Destroyed» på Pelagic Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Olle Nordin (inkl. front)

Med «Norwegian Gothic» har Årabrot beveget seg enda mer i retning av den mørke popen og postpunk, i stor grad lagt til side støyrocken – uten å vike med tanke på tyngden eller det insisterende massive uttrykket som kjennetegnet den tidlige fasen.

Årabrot har latt elementer av tidlig blues, frijazz, sekstitalls pop og klassisk rock som The Stooges, The Velvet Underground, den bisarre seige bluesen til Captain Beeheart og mer rytmisk musikk bli del i et stadig mer variert og mangesidig uttrykk, hvor Michael Gira og Swans kanskje er den mest åpenbare referansen utover Iggy Pop i et villniss av ulike impulser.

Men Djura-duoen, slik de er i dag med skiftende hjelpere, er en sjelden egenartet plante, også i den norsk-svenske musikkfloraen. Halvt rock’n’roll, halvt atmosfære og nerve. Med overbevisende kraft, tidvis innfløkte arrangementer og sterk innlevelse skaper de en stilistisk atmosfære og et jagende driv over elaborerte berettelser om forfall og forgjengelighet.

Grunnlegger og frontfigur Kjetil Nernes forteller her om hvordan kreftsykdommen som rammet ham også har fått musikalske implikasjoner, om Karin Parks gode popøre, entusiastisk lesning av sør-gotikerne Cormac McCarthy og William Faulkner, dekadanselitteraturen fra slutten av 1800-tallet og om ønske om å fremstå som rock’n’roll-predikanter i bygdesamfunnet.

Først, hva slags forhold har Kjetil til søppelplassen i Haugesund, søppel generelt og søppelkultur(eventuelt bakterikultur som Biba Kopf navnga det) og hvordan kom det bandnavnet til?

Ha, ja, vi var unge punks og vi fikk vel egentlig ideen å kalle bandet etter søppelfyllingen inspirert av en låt kalt «Årabrot» fra et av bandene rundt Safe As Milk-miljøet i Haugesund på begynnelsen av 2000-tallet. Jeg har ikke noe mer spesielt forhold til søppel, verken for eller mot, enn noen annen.

Kjetil, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg oppdaget alkohol da jeg var 15 og derfra var veien kort. Da jeg var 16 fikk jeg husarrest et halvt år etter å ha kommet hjem drita i trillebår. Jeg brukte tiden til å lære meg selv å spille gitar.

Når begynte du selv å spille og synge og hva var det som fascinerte med denne måten å uttrykke seg på?

Jeg begynte faktisk å skrive egne låter så fort jeg hadde lært meg et par akkorder på gitaren. Og siden den gang har jeg skrevet låter. Vokalen kom inn senere. Vi hadde opprinnelig en vokalist som ble syk og forsvant ut av bandet. Min musikalske makker på den tiden – Kristian Kallevik fra Tiger/Fysisk Format – foreslo at jeg skulle synge og det resulterte i navnebytte og den aller første Årabrot-sjutommeren. Så alt er egentlig tilfeldighetens spill.

Har du noen favoritt gitar, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor?

Jeg bruker EGC -Electrical Guitar Company – gitarer. De er amerikanske customlagete gitarer i aluminium. Jeg har brukt Hiwatt-forsterkere helt siden starten av bandet og elsker de ampene. De er rene i tonen og har mye krutt. Ellers bruker jeg så få pedaler som mulig, vanligvis kun en Fulltone OCD. Det blir fort rotete med pedaler om jeg også skal synge.

Hvor opptatt er du av teknisk utstyr og hvor avgjørende er det for å få det til å låte som Årabrot?

Tja, jeg er i utgangspunktet ikke så opptatt av utstyr, men samtidig er jeg ekstremt opptatt av det soniske så sånn sett blir riktig utstyr uunngåelig. Jeg pleier bruke mye tid på å finne frem til det utstyret jeg føler jeg og bandet trenger og deretter holde meg til det.

Hvordan fant du frem til din vokale stil og hvordan har stemmebruken endret seg underveis?

Jeg begynte jo min karriere som vokalist ved å synge inn den første Årabrot-sjutommeren så det har vært en bratt læringskurve. Og alle steg i utviklingen er på opptak så det er egentlig bare å følge diskografien kronologisk for å høre utviklingen. I begynnelsen var jeg veldig inspirert av Dead Kennedys og Pere Ubu. Etter hvert har jeg utviklet stemmebruken ved å grave dypere i musikkhistorien og oppdage nye inspirasjonskilder. Så ble jeg syk for noen år siden og måtte operere halsen så nå er den mest intense stemmebruken umulig, selv om det interessant nok har gjort selve syngingen bedre. Karin har også vært veldig bra på å oppmuntre til mer og bedre vokalbruk.

Du leser ganske mye. Hva er ditt forhold til litteratur og hvordan har den påvirker egen kunst og tekst?

Jeg liker å lese og er veldig interessert i visse typer litteratur. Det åpner opp nye tankemåter og er inspirerende for meg både kunstnerisk og som menneske. Jeg leser dog ikke hva som helst og er spesifikk på min litteratur. Jeg leser Cormac McCarthy og William Faulkner for tiden. Og fin-de-siècle dekadanselitteratur.

Hvordan jobber du med tekst? Hvilken rolle har andre tekster, filmer og musikk som intertekstuelle elementer (ekko som gir gjenklang, forsterker og utvider betydningen av låten i seg selv) eller andre låter. Og hva med eget og venners levd liv.

Jeg bruker inspirasjon fra film og bøker til å beskrive elementer fra mitt eget liv. Jeg spanderer mye tid på tekstene og vanligvis er det tekstlige og det musikalske to helt forskjellige prosesser helt frem til vi går i gang med demoer med fullt band. Altså helt mot slutten av prosjektet. Da føyes tekster og det musikalske sammen og blir til fullverdige låter. Det musikalske – riffene og låtarrangementene – er ofte skrevet for veldig lenge siden. Noen av riffene på «Norwegian Gothic» er ti år gamle.

Årabrot. Foto: Olle Nordin

Hva vil dere si er den største forskjellen mellom dagens Årabrot og de tidligere utgavene av bandet med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi og hvordan har dere selv utviklet dere som musikere og låtskrivere gjennom disse årene?

Vi var unge og hadde mye på hjertet, men hadde ingen anelse om hvordan få frem budskapet utenom å skrike det i trynet på folk. Rent musikalsk var det også ekstremt primitivt. Den ungdommelige naiviteten har nå heldigvis modnet og dagens Årabrot er på mange måter et helt annet beist. Ting eskalerte fort da vi gav ut «The Gospel». Før og etter «The Gospel» er som to vidt forskjellige verdener.

Man kan kanskje litt forenklet si at det eksisterer to ulike utgaver av Årabrot parallelt; en mer eksperimentell utgave som lager musikk til kunstfilm og utforsker musikalske grenselinjer og et mer rakt avant rockeband eller noe sånt.

Absolutt, og de to sidene har vel egentlig alltid vært der: rockebandet Årabrot og det atmosfæriske Årabrot. Jeg ser egentlig en tendens til at de to delene nærmer seg og håper at de kan sammenfalle en gang i fremtiden.

Hvilken rolle har Karin i dagens Årabrot og hvordan har den vokst frem og utviklet seg siden hun ble del av bandet?

Karin er fullverdig medlem og er nå andre halvdel av Årabrot. Helt forenklet kan man si at jeg presenterer tykke lag med støy som hun gjør om til lyttbar musikk. Hennes bidrag fra «The Gospel» og utover har tatt Årabrot flere steg mot et band av internasjonalt kaliber.

Hvordan samarbeider dere om musikken som er Årabrot og hvordan skiller det seg fra det felles arbeidet som går under Karins navn og gis ut med hennes soloprosjekt?

Se over. I Karins prosjekt er egentlig prosessen nøyaktig motsatt. Karin presenterer poplåter som jeg skitner til.

Hvilken rolle spiller de andre konstant skiftende medlemmene for uttrykket til Årabrot?

Det kommer ofte inn musikalske friske pust. Og det trengs!

Dere har valgt å ta med Lars Horntveth, Jo Quail, Tomas Järmyr, Anders Møller, Massimo Pupillo, Joakim H Johansen, A.P. Macarte og Jolina Näs denne gangen. Hvorfor?

Vi har vært veldig heldige som har hatt æren av å jobbe med så mange fantastiske musikere gjennom årene. Noen av disse har jeg hatt i kikkerten en god stund, andre kom med litt tilfeldig. Uten dem hadde ikke denne platen blitt som den ble!

Jaime Gomez Arellano bidrar med studioproduksjon. Hvorfor valget av ham og hva er hans bidrag til skiva?

Jeg hadde i lang tid ønsket å få inn produsent til denne platen og vi fikk flere tips om Gomez fra venner og kjente. Det var et veldig bra valg. Gomez bidro sterkt på alle mulige måter, ikke bare som produsent, men han spilte også inn og mikset og mastret platen. Gomez er verdensklasse.

Hvorfor valget av albumtittelen «Norwegian Gothic» og hva vil dere formidle med den?

Vi har en kompis i USA som på spøk kalte oss Norwegian Gothic henspilt på maleriet. Jeg skrev ned tittelen og den ble med meg en lang stund. Jeg synes tittelen er passende både til musikken som en slags sjangerbetegnelse og også som et lite hint til den litterære Southern Gothic som jeg er stor fan av.

«Norwegian Gothic» er også en låt på Ulver-albumet «Wars of the Roses» (2011) og i det siste har både norske Wudewuse og nord-irske Andrew McGibbon gitt ut album ved navn «Northern Gothic», i likhet med debuten til Tromsøs Vederkast (2015) og amerikanske The Green Pajamas (2002).

Er dette med den nordlige gotikken noe som ligger i tidsånden og atmosfæren nå eller er det mer tilfeldig?

Tilfeldig kanskje? Usikker.

Olle Nordin har tatt det vakre omslagsbildet under en livekonsert dere hadde i Djura Missionshus. Fortell om stemningen i bildet og symbolikken og illustrasjonen.

Vi gjorde en såkalt ‘neo-depression’ konsert i vår kirke på midtsommer i fjor. Bildet på coveret er tatt etter konserten og var det aller siste bildet vi tok den kvelden. Det er nøyaktig på sommersolverv. Karin er 5 måneder gravid.

Kjetil skriver også at det er et søster album til Karin Parks «Church of Imagination». Hvordan er forholdet mellom de to albumene og hvordan påvirket de hverandre?

Yep, jeg var med på å skrive låter og produsere «Church of Imagination» og Karin var med og skrev låter og produserte «Norwegian Gothic». Det ene prosjektet overlappet det andre og begge er innspilt her i kirken. Derfor føles det som søster album.

Låten «Fell On It» er sogar en ny vri eller alternative versjon av «Omens to Come» fra Karin Parks «Church of Imagination».

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hvordan de har påvirket Årabrot og/eller «Norwegian Gothic» eventuelt «The World Must be Destroyed».

Forgjengelighet/forfall/tidenes tann/ åndelighet/ Wovenhand/southern gothic (Faulkner)/utenforskap/outsider-tilværelse/å maksimere livsopplevelsen/leve i nuet/Carpe Diem/moral/etikk/naturens brutalitet/livsløgner/storsamfunnet/sosial kontroll/overvåkning/ Nirvana/den buddhistiskehimmelen/tro/blasfemi/filosofi/poesi/kletzmer/ dark wave/støyrock/Swans/kunstrock/avant garde/blues/jazz/Fela Kuti/rytmisk musikk/synthesizere/synthpop/Killing Joke/Antonin Artaud/ Theodore W. Adorno/Friedrich Nietzsche/Arthur Schopenhauer/William Carlos Williams/The Gun Club/The Stooges/Iggy Pop/David Bowie/ dekadanse/surrealisme/strykere/kor/lap steel/pedal steel

Fine referanser der. Nesten alt dette er godt innenfor mitt interessefelt ja.

Innspillingen av albumet har denne gangen foregått både i London, Oslo og Djura. Hvorfor valgte dere å splitte det opp i de tre ulike stedene og hvordan har de ulike sessionene forløpt?

Det er praktiske og økonomiske grunner. Det var noen intensive uker, mye skulle gjøres på kort tid, men heldigvis gikk alt etter planen.

Fortell om de ulike studioene.

Orgone Studios, Woburn, Milton Keynes – Gome’ studio i England.

Vi spilte inn trommer og bass her.

Djura Missionshus

Vårt kirkestudio.

Lars Horntveths Pooka Studio

Lars gjorde sine ting i sitt studio. Saksofoner, pedal og lap steel, synther og alt mulig annet.

Anders Møllers Subsonic Society

Anders la perfekt perkusjon i sitt studio uten videre involvering fra vår side.

Utover musikk og vokalen i seg selv har dere også spilt inn noen intermezzoer eller mellomspill i form av dialoger eller monologer; Karins åpenbaring, Kjetils samtaler med Andrew Liles og John Doran som bryter opp og gir tilleggsmening til albumet.

Hva var tanken bak med å legge inn disse?

Vi var på gjennomreise i England og jeg ønsket gjøre opptak av samtaler i kaffeslabberas. Helt vilkårlige samtaler, men jeg startet praten med å spørre hvorfor vi i all verden holder på med det vi gjør. Jeg synes det var en filosofisk riktig innfallsvinkel.

Det er også blitt laget tre videoer, regissert av Thomas Knights og Kassandra Powell i Obscure Film Collective og filmet av Harry Nelder, til låter fra platen som samlet formidler en slags historie.

Kan dere fortelle om det, innspillingene og disse videoene?

Vi ønsket å gjøre musikkvideoer som viser frem kirken og det vi har her, inklusive den musikken som vi elsker og den litteraturen, altså bøkene, som vi har. Vi ønsker å fremstille Årabrot som rock’n’roll-predikanter.

Utover dette albumet kom det også en EP i januar, «The World Must Be Destroyed», med såkalte outtakes eller ting som dere til slutt ikke fikk plass til på skiva.

TWMBD var fra en helt annen innspilling som ble gjort for noen år siden. Det føltes helt naturlig å la EP’en komme i forkant av albumet for å få sluttført det foregående prosjektet og introdusere det neste. Det er viktig å utslette det gamle en gang i blant.

Fortell om plateselskapet deres Pelagic.

Pelagic er for Europa det som Thrill Jockey eller Sargent House er for USA. Flinke og bra folk, overraskende morsomme til å være tyskere.

Hvordan har dere vært påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

På alle mulige måter, to turneer og en rekke festivaler er blitt flyttet eller kansellert og i utgangspunktet har vi ingen mulighet til å verken jobbe eller tjene penger. Men samtidig har det også åpnet for et pusterom. Et nødvendig pusterom der man har kunnet evaluere sin situasjon, både som musiker og som band. Det har nok vært sunt, sikkert for flere enn bare oss.

Kan dere til slutt velge fem plater som har inspirert «Norwegian Gothic»?

Velvet Underground, «Rock & Roll» fra «Loaded»